Hjelp – jeg er lydutfordret

Det første vårtegnet på disse kanter, er gjennomtrengende brøl fra motorsykler. Jeg vet jeg klagde min nød her på bloggen i fjor også, men det er så sabla irriterende at våren, som skulle være en tid da det skulle være fint å være ute og mulig å åpne et vindu, drukner i infernalsk støy.

Med tanke på at det ikke lenger finnes problemer, finnes det antagelig heller ikke støy, bare «lydutfordringer». Det hjelper lite for oss som er lydutfordret, det er akkurat like plagsomt. Faktisk er det så er det jo sånn at støy, unnskyld lydutfordringer, er skadelig for helsen, man kan rett og slett bli syk av det, eller pådra seg helseutfordringer, som det vel heter nå for tiden.

Nå er det også annen plagsom trafikk her jeg bor, vi skal ikke se bort fra at mange av dem som kjører forbi er på vei til et av treningssentrene i området, der de skal sitte og tråkke på ergometersykler. Kanskje også lydutfordrerne burde overveie om de ikke burde holde seg innendørs med bråket sitt, de er neppe ute for å nyte naturen og vårstemningen. Eller skaffe seg elsykler, det er en butikk som selger slike her i nærheten, så kunne de ha denne lyden de tydeligvis er så glade i, på øret, mens de syklet. Da ville de fått litt mosjon også, det er det så vidt jeg vet ingen som har dødd av. Men det er antagelig ikke like «tøft».

Da en lydutfordrer dundret forbi for en stund siden, kom jeg til å tenke på et øyeblikk i fjor vår. Det var den dagen jeg hadde reist til Dublin, og vært så heldig at jeg fikk hotellrom mot en gårdsplass med et stort tre. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur innom rommet, satte meg ned på sengen med pc-en. Der satt jeg foran åpent vindu, og det eneste jeg hørte var fuglekvitter. Jeg ble sittende og kjenne på den uvante følelsen av velvære, skuldre som senket seg, pusten som roet seg. Det slo meg hvor mye koseligere det er med kvitrende småfugler, enn motoriserte bråkmakere, unnskyld lydutfordrere.

Det er stressende med støy, nå er jeg lei av å være tidsriktig og kalle det lydutfordringer, så da stresser jeg ned med litt barokkmusikk. Det pleier å hjelpe.

                       

Hellig arbeid og bullshit-jobber

Jeg fortsetter å skrive om arbeidslivet, jeg vil først anbefale to artikler, den ene har den talende tittelen Når arbeidet blir gud, og den andre Frykten for den tomme arbeidsplassen. Begge omhandler det økende antallet bullshit-jobber, eller tullejobber om man vil.

Jeg sakser et avsnitt fra den først nevnte artikkelen: Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg mindreverdige, er ikke verdifullt.

Det er jo ganske paradoksalt at det er mange av de mest nyttige jobbene som regnes som lavstatusyrker. Det er et artig tankeeksperiment å se for seg hvordan det hadde blitt dersom alle i såkalte lavstatusjobber hadde tatt en felles streik. Det kan virke grusomt urettferdig at disse yrkene har lav status, mens derimot jobber i eksempelvis påvirkningsbransjen og reklame heller betraktes som høystatusjobber.

Det er påfallende at etter hvert som mange opplever mer stress og press i jobben, er det blitt en opplest og vedtatt sannhet at jobb er sunt. Når tempoet har økt betraktelig i fysisk belastende jobber, blir mange utslitte lenge før pensjonsalder, fordi det er grenser for hva kroppen tåler av hardt arbeid og tøft tempo i år etter år. Det at arbeid faktisk kan være alt annet bra for helsen, ser det ikke ut til at maktmenneskene vil innse. Men det er vel et tegn i tiden, det som ikke passer med egen virkelighetsoppfatning, det tror man ikke på. Like påfallende er det at mens vi ser en framvekst av meningsløse bullshit-jobber, er også arbeid blitt så utrolig meningsfylt. Her messer stort sett samtlige politikere i kor, samtidig som mange av dem virrer mellom politikken og påvirkningsbransjen. Det at arbeid først og fremst har vært noe folk har gjort for å livnære seg, for å ha mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen, har kommet fullstendig i bakgrunnen. Dette tankegodset passer selvfølgelig som hånd i hanske når man ønsker å utnytte arbeidsfolk. Når jobben angivelig gir deg både helse og mening med livet, er det kanskje ikke så farlig om du ikke tjener noe særlig. Da kan man sende arbeidsledige ut på meningsløse tiltak, mens lønna ikke er annet enn det som med et godt, gammelt uttrykk kalles knapper og glansbilder. Bare at her er det heller snakk om én knapp og et halvt glansbilde.

Ja, det kan nesten se ut til at arbeidet er blitt en slags gud, det er mye av det som sies når det er snakk om arbeid som kan minne mye om holdninger jeg har sett hos religiøse personer. Det er en streng moralisme, der man helst ikke skal ha andre gleder i livet enn jobben, og den som av en eller annen grunn ikke er i jobb, den skal få svi, og det sørges jo i økende grad for at disse opplever et sant helvete. Dessuten mener man at arbeidet har en helbredende virkning. Jeg har snakket med kristne som mener de har opplevd helbredelse, av en eller annen grunn har disse angivelig helbredelsene bare vært for slikt som hodepine eller litt ryggvondt, plager som har det med å gå over av seg selv. Derimot har jeg aldri hørt om noen som har blitt helbredet av alvorlige sykdommer. Når det snakkes om hvor helsebringende arbeid er, har jeg lurt på hvor mange timer med arbeid som skal til for å helbrede kreft. Det er jo tross alt sånn at mange av dem som ikke er i jobb, er det fordi de har alvorlige sykdommer, som verken noen gud eller jobb kan helbrede.

Et mer autoritært arbeidsliv

Med tanke på forrige bloggpost, som omhandlet boka «Hired» av James Bloodworth, vil jeg anbefale to innslag fra Verdibørsen på P2. Det ene er fra 17. januar i år, og tar opp utviklingen i arbeidslivet, som går i en mer autoritær retning. Da jeg hørte dette, kom jeg til å tenke på et innslag jeg hørte for en god stund siden. Utrolig nok greide jeg å finne det, det er fra fjerde april 2017, og temaet er HR versus Personal. Disse to innslagene omhandler mye av det samme, jeg synes det som kommer fram er viktig, og burde vært snakket mer om. Samtidig som arbeidslivet blir mer autoritært og arbeidstakere opplever stadig mer kontroll, kreves det at folk skal synes det er så utrolig artig å jobbe. Det kan virke som først bud for arbeidstakere er du skal ikke ha andre gleder enn Jobben.

Selv om det her snakkes om jobber som befinner seg noen hakk over de prekære jobbene Bloodworth beskriver i «Hired», er det noen fellestrekk. I innslaget fra 2017, sies det at ifølge HR-ideologien har arbeidsgiver og arbeidstaker samme mål, man trenger ingen fagforening, alle er en stor lykkelig familie. Dette minner mye om det Bloodworth forteller fra Amazon, der han første dag på jobb ble fortalt at her var alle medarbeidere, enten det gjaldt Jeff Bezos, Amazons eier og verdens rikeste mann, eller de utpinte og underbetalte lagerarbeiderne. Og på veggene hang det plakater som fortalte at det var kjempegøy å jobbe hos Amazon. Vi hører også et HR-menneske som mener at folk først og fremst skal fortelle ungene sine hvor gøy det er å jobbe, og ikke snakke så mye om ferie og fritid. Nå skal du ha en ekstremt givende jobb, eller en særdeles stusselig fritid, for at jobben skal være morsommere enn det du opplever på fritiden. Jeg tror man kan gjøre en utmerket jobb, samtidig som man tross alt setter større pris på mange av de opplevelsene man har hatt utenfor jobben.

Jeg synes også det burde snakkes mer om dette med å bli den beste utgaven av seg selv, som det snakkes om i innslaget fra i år. Hva er egentlig det? Det nevnes også at solidariteten forsvinner når arbeidstakere i større grad blir konkurrenter. Som jeg ser det, er nettopp evne til solidaritet og medmenneskelighet særdeles viktige egenskaper, men det er neppe slikt det er snakk om når man skal bli den beste utgaven av seg selv. Det å hele tiden være nødt til å jobbe med å være så konkurransedyktig som mulig, har kanskje ikke bare omkostninger for hver enkelt, men også for samfunn og fellesskap, da det kan føre til framveksten av en selvopptatt og lite sympatisk mennesketype. Jeg har sett noen tilfeller av mennesker av den sorten jeg pleier å kalle de markedstilpassede, og de har ikke vært folk jeg har hatt lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Jeg kan huske jeg for mange år siden fikk hakeslepp da jeg leste om en person som snakket om å gjøre seg selv til en merkevare, jeg opplevde det som markedstenkning som hadde gått amok, og fattet ikke at noen var villige til å underkaste seg noe slikt. Jeg synes ikke mennesker skal være nødt til å gjøre seg selv til varer, men hvis man aksepterer tankegangen, spørs det vel om ikke disse «merkevarene» mer er å betrakte som markedstilpassede dusinvarer.

Jeg kom over en artikkel om ansatte ved en XXL-butikk i Stockholm som måtte gjøre armhevinger som straff, eller motivasjon som det ble kalt, hvis de for eksempel gjorde den feilen å kalle en kunde for en kunde, og ikke for gjest. Igjen ser vi en usmakelig disiplinering av arbeidstakere, og igjen ser vi også hvordan man i økende grad benytter seg av en form for nytale.

Det kan se ut til at det skjer en utvikling i arbeidslivet som er alt annet enn positiv, og som burde få mer oppmerksomhet.

Jeg har lest "Hired" av James Bloodworth

For en stund siden leste jeg «Hired» av James Bloodworth, boka har undertittelen «Six months undercover in low-wage Britain».  Mens jeg leste tenkte jeg det hadde vært fint om boka ble oversatt til norsk. Det har den etter hvert blitt, og har fått tittelen «Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter».  Boka har fått en del oppmerksomhet, og James Bloodworth har også vært en tur her i landet. Intervjuer med ham kan høres i et innslag i Ekko på P2, og en podcast hos Agenda.

Dette er en bok jeg absolutt kan anbefale, den gir et levende og troverdig bilde av hvordan det er å befinne seg i det prekære arbeidslivet. Nå det er selvfølgelig stor forskjell på det å være på besøk i denne virkeligheten, og det å leve det virkelige livet sitt der, med få muligheter til å unnslippe. Dette skriver da også James Bloodworth om i forordet. Han beskriver seg selv som en turist, hvor han i nødsfall kunne ta ut penger fra banken, eller flykte tilbake til det langt mer komfortable livet han levde til vanlig. Han mener at grunnen til at det er så få arbeiderklasseforfatter i dag, skyldes at det er tilnærmet umulig å kombinere det å skrive med de tøffe forholdene nåtidens arbeidsfolk opplever. Nå er nok forholdene i Storbritannia verre enn her, men også her ville det vært vanskelig å skrive mens man jobbet i tilsvarende jobber. Og jeg tror også det ville vært svært vanskelig å få utgitt en slik bok, uansett hvor skrivefør man måtte være. Jeg tenker på hvor usynliggjort arbeiderklassen er blitt, og jeg har ikke inntrykk av at det er noe ønske om endring i så måte. En bok skrevet av en arbeider ville neppe fått den samme oppmerksomheten som denne boken har fått.

I løpet av seks måneder hadde Bloodworth fire forskjellige jobber. Det var på lager hos Amazon, som omsorgsarbeider, som telefonselger for et forsikringsselskap, og som sjåfør for Uber.

Jobben hos Amazon fikk Bloodworth gjennom bemanningsselskapet Transline Group. Han jobbet på nulltimerskontrakt, en kontrakt han aldri fikk se, til tross for at han ba om det gjentatte ganger. Første arbeidsdag ble de fortalt at de ikke måtte ha noen illusjoner om at dette var en fast jobb. Riktignok ble det sagt at de aller beste fikk være, men de ble gjort oppmerksomme på at mange andre sto klare for å overta, så håpet var ikke plagsomt stort. Første dagen fikk de også følgende gladmelding: Jeff Bezos is an associate and so are all of you, uten at de som slavet for Amazon på luselønn følte seg som likeverdige medarbeidere med verdens rikeste mann av den grunn. Amazon ser ut til å praktisere en form for nytale, arbeidsplassen kalles ikke et lager, men derimot et Fulfilment Centre, og dersom du skulle få sparken, blir du released. Til tross for feel good-slagord og bilder av strålende blide arbeidere som sa: We love coming to work and miss it when we’re nok here!, hadde stedet en atmosfære tilsvarende det Bloodworth forestilte seg er i et fengsel. Arbeiderne hos Amazon er underlagt streng kontroll, der det knapt er mulig å gå på toalettet, de har en halvtimes spisepause, men omtrent halve tiden går med til å gå gjennom en flyplassliknende sikkerhetskontroll. Bloodworth forteller om en håndholdt «dings» de måtte bære med seg hele tiden, som registrerte hver eneste bevegelse, han sier det føltes som å ha husarrest. De praktiserer også et system med straffepoeng, de gis straffepoeng for sykdom, en ukes sykdom ga fem straffepoeng. Ifølge Amazon var ikke folk syke, bare late. Seks straffepoeng førte til sparken, eller release som det heter på Amazon-språk. Bloodworth forteller også at både han og andre opplevde triksing med lønn. Aftenposten hadde rett før jul en artikkel om forholdene hos Amazon, der vi kan lese om umenneskelige forhold, folk brekker bein, besvimer og blir hentet i ambulanse. En undersøkelse den britiske fagforeningen British General Union har gjort viser at ambulansetjeneste hadde rykket ut 600 ganger til britiske Amazon de siste tre årene. 115 av disse hadde vært til lagerbygget i Rugley, det var der James Bloodworth jobbet.

Hans neste jobb var som omsorgsarbeider i Blackpool. Han jobbet for et firma som heter Carewatch, også her var det nulltimerskontrakter. I kontrakten sto det at det kunne bli perioder der det ikke var arbeid, da hadde ikke Carewatch noe ansvar for verken jobb eller lønn. Selskapet kunne sende folk ut på jobb når som helst, men du kunne også få en telefon med beskjed om at det ikke var noe arbeid denne uken. Denne usikkerheten godtok folk, det var bare slik det var. Kontrakten inneholdt blant annet: There are no Collective Agreements applicable in this employment. Carewatch does not recognize any trade union for the purpose of its provision of service. Bloodworth snakket med en annen omsorgsarbeider som hadde jobbet for flere andre firmaer, hun var organisert, men måtte skjule det, ellers ville de ikke ansatt henne. Omsorgssektoren er privatisert, og da blir det om å gjøre å tilby så billige tjenester som mulig. Kampen mellom tilbyderne for å få en bit av et stadig minkende budsjett, fører til et kappløp mot bunnen. Budsjettkutt fører til stadig dårligere forhold for så vel arbeidere som brukere. Noe som igjen fører til stort tidspress, hvis noen besøk tok lenger tid enn beregnet, f eks. dersom en bruker var syk, måtte de kutte ned tiden på andre de besøkte, hvis dette ikke gikk, kunne de ende opp med å jobbe fra sju om morgenen til ti eller elleve om kvelden, uten en eneste pause. Ved siden av det fysiske slitet, var arbeidet også følelsesmessig belastende, da det ikke var mulig å gi brukerne den hjelpen de trengte, det var det ikke tid til. Det var et problem at noen av arbeiderne var veldig dårlige i engelsk. Det var et økende antall arbeidere fra Øst-Europa, i likhet med hos Amazon var de britiske arbeiderne bekymret for å bli erstattet av arbeidsinnvandrere, da de var lettere å utnytte. Denne trusselen gjorde at folk fant seg i nesten alt ledelsen krevde av dem. Han snakket med folk som fortalte dersom du meldte fra om feilbehandling eller feilmedisinering, var det ikke sikkert det ble tatt tak i. I stedet kunne det hende de prøvde å kvitte seg med den som ifra. De kunne sende dem til de verste stedene, eller kutte antall timer ned til ingenting. Det er det som er «fordelen» med nulltimerskontrakter, arbeidsgiveren behøver ikke sparke folk, bare la være å gi dem jobb.

I Wales jobbet James Bloodworth som telefonselger for forsikringsselskapet Admiral. Arbeidsdagen var fra åtte til fem. Det var en kjedelig jobb, men ikke like uutholdelig som de andre jobbene han hadde. Firmaet gjorde mye for å skape et positivt miljø. Men også her var det overvåking. Han forteller om et sjikt av ansatte som ble betalt noe mer enn de andre, og fungerte som ledelsens ører. De minnet om en flokk veps rundt en åpen syltetøykrukke. De var på en måte likeverdige, men likevel ikke. Her måtte han være mer forsiktig for ikke å avsløre identiteten sin, fordi han stort sett hele tiden var omgitt av noen som var i direkte kontakt med ledelsen.

Til sist jobbet han i London som sjåfør for Uber. Fordelen var at han kunne jobbe når han ville, men når han først slo på Uber-appen, var han underlagt strenge regler. Han hadde usikkerheten det medfører å være selvstendig næringsdrivende, samtidig som Uber var en kontrollerende og autoritær arbeidsgiver. Det var til og med regler for hva sjåførene kunne si og ikke si til kundene, de hadde ikke lov å snakke om religion, politikk eller sport. Han opplevde ubehagelige og nedlatende kunder, som ikke så på ham som likeverdig.

Det som gjør denne boken så lesverdig, er at James Bloodworth ikke bare skildrer de forskjellige arbeidsplassene, men forteller om mennesker han møtte underveis, også på det han hadde av fritid. Om møter med hjemløse i Blackpool, og forhenværende gruvearbeidere, som til tross for at det kunne være farlig, opplevde at jobben i gruvene ga en annen verdighet enn de prekære jobbene dagens arbeidere ofte må ta til takke med. Noe jeg synes er veldig positivt, er at James Bloodworth beskriver disse menneskene på en respektfull og verdig måte. Det kan ha en del å gjøre med at han selv kommer fra arbeiderklassen, og begynte å studere først da han 23 år. Nå har jeg lest boka på engelsk, jeg håper ikke at den norske utgaven har brukt dette «arbeiderspråket» jeg har sett mange bruker når de skal sitere arbeidsfolk her i landet. Det er et språk som minner om en parodi på østkantmål, som gjør at uansett hva som er blitt sagt, så framstår det som latterlig og dumt.

Jeg har sett at flere har sagt at vi skal være glad for at vi ikke har tilsvarende forhold her i landet. De som har skrevet og snakket om boka, har nok aldri vært i nærheten av liknende forhold. For enkelte av oss andre forholder det seg nok noe annerledes. Selv om jeg ikke har opplevd et slikt skrekkregime som Amazon, er mye av det som beskrives i boka nært opp til det jeg har selv har opplevd i arbeidslivet. Jeg har opplevd triksing med lønn. Jeg har sett at én dags sykefravær er blitt straffet med en uke uten jobb, og jeg har sett at noen har blitt sparket ut fra jobben med umiddelbar virkning, uten at det forelå noen god grunn, bare fordi en småsjef var i dårlig humør en dag. Jeg har jobbet full dag og mere til, uten å ha hatt en skikkelig pause i løpet av dagen. I de verste tilfellene har det ikke engang vært tid til å stoppe opp og trekke pusten. Jeg har følt hvor ødeleggende det er for kropp og psyke å ha hardt fysisk arbeid, uten noen kontroll over egen arbeidsdag, og samtidig være dynget ned i økonomiske problemer, fordi lønna er for lav og jeg ikke har visst om det var jobb neste uke, eller i verste fall neste dag. Noe som en slik bok nødvendigvis ikke får beskrevet, er langtidsvirkningene av slike jobber, dette er jobber som bryter mennesker ned, både fysisk og psykisk.

Nå er det ikke lenger lov med nulltimerskontrakter her i landet, den nye loven trådte i kraft fra nyttår, og allerede har man sett at bemanningsbransjen saboterer de nye reglene, og gir folk stillinger på fem prosent. Ut ifra det jeg har sett av arbeidsgivere, vil de utnytte folk så sant de kan, jeg har sett mye kreativt snusk og fanteri . Og uansett hvor fine lover og regler man klarer å få til, så vil det alltid være noen som ikke er attraktive på arbeidsmarkedet, da må man ta til takke med jobb for arbeidsgivere som gir totalt blaffen i de reglene som gjelder. Det er lett å få inntrykk av at verken politikere eller andre med makt og myndighet har tatt innover seg hvor ille det står til i deler av arbeidslivet også her i landet. Det er et tilnærmet unisont kor av politikere som gnåler om hvor sunt det er med arbeid. Hvis man leser Hired/Innleid og underbetalt skal man ha særdeles dårlig gangsyn for ikke å forstå at den type jobber som beskrives ødelegger helsen til dem som er så uheldige å ha dem. Det store spørsmålet er om folk som aldri har vært i nærheten av de mer brutale delene av arbeidslivet, vil forstå noe særlig av det, eller hvor mye de gidder å anstrenge seg for å forstå. Jeg synes å se en viss skjønnmaling av det norske arbeidslivet, også fra venstresiden som gjerne mener at systemet vi har her i landet fremdeles er såpass bra at det ikke har blitt så gærent som det noen av oss har erfart at det faktisk er.

Med unntak av «En såkalt drittjobb» av Lotta Elstad som ble utgitt for noen år siden, er det så vidt jeg vet ikke skrevet noen tilsvarende bøker om det norske arbeidslivet. Det beste hadde selvfølgelig vært en bok skrevet av en person som virkelig hadde slikt arbeid. Det er nok veldig vanskelig å få til, men hva om man hadde samlet kortere tekster fra flere arbeidere, eller om man utga en bok basert på intervjuer med arbeidsfolk. Det kunne vært interessant, men dessverre tror jeg ikke vi får se det.

Jeg avslutter med nok en gang å anbefale denne boka, James Bloodworth har gjort et solid stykke arbeid, han tar opp et viktig tema, det er en bok som fortjener å bli lest av mange.

Bloggen har fylt ti år!

Bloggen fylte ti år for en stund siden, den åttende januar 2009 skrev jeg min aller første bloggpost. Jeg har hatt tradisjon for å markere bloggbursdagen, det fikk jeg ikke gjort i år. Så da får jeg ta markeringen på etterskudd. Da jeg startet opp, var det særlig to temaer jeg var opptatt av, det ene var de brutale forholdene jeg opplevde i arbeidslivet som vikar på diverse drittjobber, vesentlig kantine og lager, der jeg opplevde stadig lavere lønn og tøffere arbeidstempo. Det andre var alle de nedlatende betraktningene om arbeiderklassen, som jeg leste støtt og stadig på den tiden. Det var mye av det jeg senere har kalt ABD-kronikker, fordi de gjerne inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Skribleriene var gjerne illustrert med et bilde av en campingvogn eller en grandiosa-pizza. Som tilhørende arbeiderklassen var det en bisarr opplevelse å lese disse selvhøytidelige og skråsikre tekstene om det som skulle forestille å være en beskrivelse den gruppen jeg visstnok tilhørte. Særlig var det min angivelige forkjærlighet for dansebandmusikk som fikk meg til å gå fullstendig av skaftet, det var noe med å bli fortalt at jeg var veldig glad i en musikkform som jeg ble direkte syk av. Jeg håper ikke det at jeg gir uttrykk for min avsmak for denne musikkformen krenker eventuelle dansebandentusiaster som måtte lese dette, i løpet av mine ti år som blogger er det jo blitt veldig på moten å være krenket. Siden det ser ut til at den mest høyverdige formen for krenkelse er å være krenket på vegne av andre, ber jeg om unnskyldning dersom noen skulle bli krenket på vegne av dansebandentusiastene. Det skal vel innrømmes at jeg kanskje ble en smule krenket av å bli beskyldt for å like musikk jeg ikke kunne fordra, men det ble jeg fort ferdig med, og klarte etter hvert å le av tullet i stedet. Noe som for så vidt er synd, siden det nå altså er på moten å være krenket, det kunne jo vært greit i hvert fall å være litt moderne.

Som jeg var inne på i en bloggpost for en tid siden, har det vært noe oppmerksomhet i senere tid om de temaene jeg har vært opptatt av her på bloggen. I løpet av årene som har gått, har den gruppen jeg har tilhørt fått et navn, prekariatet. Det er en treffende beskrivelse, da det er sikkert og visst at det i høyeste grad er prekært støtt og stadig ikke vite om det er jobb i morgen eller ikke. Det som har irritert meg, og som jeg har nevnt før, er at man når man er bekymret for framveksten av et prekariat, så er det først og fremst fordi man beskriver prekariatet som en «farlig» klasse, og langt mindre bekymret for hvor skadelig det er å befinne seg i denne gruppen, med alt det vil si av økonomisk usikkerhet og generell utrygghet. Noe av det samme så jeg i kommentaren til Egeland som jeg lenket til i før nevnte post. Han avsluttet med følgende: Det er aldri galt å markere sterk politisk uenighet, men det er ødeleggende hvis det følges av mangel på respekt for folk som har andre erfaringer og en annen bakgrunn. I lengden er det også risikabelt. Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta. Det blir ingen sommerfest. Det skal innrømmes, selv om jeg har svært liten sans for de kreftene Egeland tenker på, at dypt inne i meg et sted sitter en liten jævel og gliser rått av dem som har tilbrakt tiden på sommerfest og nå er redde for oss som har vært ute litt for mange vinternetter. Jeg skulle bare ønske det hadde vært helt andre krefter som sinte og fortvilte mennesker kunne ty til.

For øyeblikket er det en debatt om eliter på gang, der eliten diskuterer om det finnes eliter, eller hvordan det nå var. Klassekampen, en avis som ifølge dem som har greie på det kun leses av eliten, har en serie gående om temaet. Under overskriften Hva sier eliten selv?, har de spurt flere fra eliten om hvem som er eliten i Norge, og om de selv er en del av eliten. Det er flere som vegrer seg mot å se seg selv om en del av eliten. Uansett hva de måtte kalle seg, dette er folk som er langt mer privilegerte enn noen jeg kjenner, uten at det ser ut til at de skjønner det selv. Jeg har sett en og annen uttalelse fra dem som kan kalles elite, som tyder på svært liten forståelse for alvoret i de problemene mange andre har å slite med. For elitepersonen har jo også opplevd noe som har vært leit her i livet, og det har gitt vedkommende enorm innsikt om livets brutale realiteter, det kan være slikt som: Jeg brakk en tå på en skitur en gang, og jeg hadde en gullfisk i barndommen som døde, så jeg vet virkelig hva det vil si å oppleve smerte og sorg.

Et tema jeg har vært innom her på bloggen har vært hvordan det er å være aleneboende, det er 900 000 av oss, men til tross for at vi er stor gruppe er det ikke et eneste parti som er oppfatt av vår situasjon. Det blir neppe bedre av at Kristelig Folkeparti nå skal med i regjeringen. Det er også annet som tyder på lite håp om bedring for oss single. Jeg tenker på statsministerens nyttårstale, den sto jeg gladelig over, men jeg har selvfølgelig fått med meg at hun oppfordret folket til å produsere flere barn. Dette fordi disse ungene skal finansiere velferdsstaten, en velferdsstat det virker som regjeringen bygger ned så godt den kan. For en tid siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, dersom ikke flere kom seg inn i arbeidslivet. Nå vil hun altså at folk skal få minst tre unger, hva hun kommer til å true med dersom så ikke skjer, vil jeg helst slippe å tenke på. Jeg har sett The Handmaid’s Tail, jeg leste også boka i sin tid, den står i hylla. Uansett, det er dårlige nyheter for oss som ønsker bedre kår for aleneboende, nå skal det nok heller brukes penger på å lokke folk til å skaffe seg store barneflokker. Og de barna bør fortrinnsvis være friske og lønnsomme, det har vært nok av skrekkhistorier om hvordan man behandler dem som har vært så uheldige å få syke barn.

I forrige post nevnte jeg innstrammingen i AAP-ordningen, som får store og trise konsekvenser for dem som rammes. Jeg kom over en kronikk i Dagsavisen av Elisabeth Thoresen, som jeg anbefaler alle å lese, den har tittelen Hallo, Annikken Hauglie! Du har sovet lenge nok, du må våkne nå!. Thoresen har satt inn en PM hun har fått fra en person som mistet AAP, den er virkelig hjerteskjærende:

«Jeg er enslig og har ikke noe nettverk. Jeg har en personlighetsforstyrrelse med borderline, posttraumatisk stress lidelse, og også psykotisk depresjon. Jeg har ikke kapasitet til å ta opp kampen mot NAV. Jeg ble akutt innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet arbeidsavklaringspengene (AAP) mine. Jeg fikk hjelp til å klage på vedtaket, og fått til svar fra NAV klageinstans at det vil ta 28 uker å behandle denne. På den tiden rekker jeg å bli hjemløs, og også miste mine to katter som betyr mer for meg enn alt annet, og de er det eneste jeg har. Akkurat nå er ting så svart og tungt at jeg ikke nyttegjør meg nødvendig og hensiktsmessig behandling engang. Vær så snill å følg opp presset på nav"

Som jeg også var inne på i forrige post, regjeringen har startet arbeidet med en handlingsplan mot selvmord. Der uttrykte jeg bekymring for at innstrammingen i AAP kunne føre til flere selvmord. Som man ser her, så har det i hvert fall ført til ett selvmordsforsøk. Det er antagelig naivt å tro at politikerne bryr seg nevneverdig om lidelsene de som mister AAP og andre som sliter med Nav, påføres. Når folk blir så syke av kampen mot Nav, at de må innlegges på sykehus, koster det penger, og det er antagelig noe de forstår mer av. Kanskje de burde tenke over om det ikke hadde blitt billigere å behandle folk på en anstendig måte, la dem ha penger nok til å kunne puste fritt, og la dem få beholde en viss grad av verdighet. Dessverre ser det ut til at flertallet av politikerne, uansett side, er meget sterke i troen på fattigdom og ydmykelser som botemiddel for så vel sykdom som arbeidsledighet. Noe annet jeg oppfatter som skremmende, er at i dag er det ingen som er mot fattigdom, de er mot barnefattigdom. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte en politiker snakke om å bekjempe fattigdom, uten at der er barne foran fattigdom. Voksne mennesker ser ikke ut til å ha noen egenverdi, dersom de ikke har mindreårige barn kan de visst bare kastes på dynga og ligge der og råtne. Det ser ut til personen som har skrevet den hjerteskjærende meldingen jeg satte inn over, ikke har barn. Alle som leser det, må skjønne at dette er en person som har det veldig vondt, da er det utrolig trist å tenke på at kanskje ikke en eneste av politikerne på Stortinget ville løfte en finger for å hjelpe denne personen. Fordi det kun er barnefattigdommen de av dem som i det hele ønsker å bekjempe fattigdom, vil gjøre noe med. Jeg har en viss erfaring med å mangle penger, og vet hvor mørkt og skremmende det får livet til å føles, jeg vet også at det går utover konsentrasjonsevne, hukommelse og kveler effektivt alle tilløp til livsglede.

At tiårsdagen til bloggen blir markert to uker på etterskudd, sier litt om hvor gammel og sigen denne bloggen er blitt. Det er noen år siden storhetstiden. Jeg blogget friskt fram til august – 13 . Da skjedde det noe som gjorde at jeg ble helt slått ut, og de som sier at det som ikke dreper, gjør deg sterkere, vet ikke hva de snakker om. Etter hvert jeg fikk bloggen sånn noenlunde opp igjen, men den kom aldri i toppform. Nå for tiden er det heller ikke nok å være blogger, nå skal man være influencer, og det har jeg ingen ambisjoner om å bli, og det er sikkert like greit, for jeg mangler nok influencer-genet.

Til slutt, da jeg startet bloggen syntes jeg av en eller annen grunn det var en kjempegod ide å plassere den fæle engelen øverst på bloggen. Det var den som ga meg ideen til navnet på bloggen, det var litt idetørke ute og gikk, så jeg var lykkelig da det for en gangs skyld datt ned en ide i hodet mitt. Derfor har den fått lov å henge med, men jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg tenkte på den i forbindelse med bloggen i det hele tatt. Men nå har den hengt med i ti år, så da får den få lov å henge med en stund til.

  

Førjulstanker

Da er det snart jul, en tid på året da folk skal hygge seg og ha det bra. Sånn er det selvfølgelig ikke for alle, i det siste har det vært skrevet mye om innstrammingene i AAP-regelverket, noe som gjør livet svært vanskelig for dem som rammes. For noen dager siden satt jeg og kikket litt på hva jeg hadde skrevet før jul her på bloggen i foregående år. Det jeg ikke husket var at jeg nevnte nåværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i en post i desember 2011. Den gang var hun byråd for helse- og sosiale tjenester i Oslo, og var bekymret fordi frivillige organisasjoner ga de narkomane mat, klær og et sted å sove. Dette fordi det angivelig var med på å opprettholde og sementere miljøene. Noe som kan tyde på at hun mente at sult og kulde var det som skulle til for å få de narkomane på rett kjøl. Jeg synes det sier mye om hennes holdninger, og det er rimelig å anta at samme tankegods ligger bak innstrammingen i AAP-ordningen.

Det er ikke lett å skjønne seg på denne regjeringen. I høst var det snakk om en handlingsplan mot selvmord. Helseminister Bent Høie sa blant annet i den forbindelse: Det er ikke bare i helsetjenesten vi må gjøre en innsats for å forebygge selvmord. Vi kan alle gjøre en innsats. Hvis vi frykter at noen tenker på å ta livet sitt, må vi tørre å spørre. Vi må tørre å bry oss. Nå er neppe helt utenkelig at det finnes mennesker som står i fare for å ta livet sitt blant dem som nå mister pengene de lever av. Noen havner i Nav-systemet som følge av psykiske lidelser, mens andre pådrar seg slike lidelser som følge av belastningen det er å slite med Nav. Nå vet jeg av egen erfaring, at økonomiske problemer i seg selv er nok til å gi selvmordstanker. Da jeg hadde det slik ble jeg reddet av at jeg fikk jobber, selv om det bare var korte og dårlig betalte vikaroppdrag, gjorde det at jeg fikk hodet såpass over vannet at jeg klarte å gå videre. Den muligheten har ikke de som er syke.

Det å miste noen i selvmord er forferdelig, jeg har nettopp snakket med en person som har mistet en nær pårørende på den måten, det er bare helt ubeskrivelig grusomt. Og det er selvfølgelig akkurat like ille for dem som mister noen som står utenfor arbeidslivet. For til tross for politikernes nedsnakking av disse, det handler om mennesker som noen bryr seg om, mennesker som betyr noe for andre, du slutter ikke å være et medmenneske fordi om du faller ut av arbeidslivet. Nå skal jeg si noe som nok er veldig stygt å si, nemlig at tanken har slått meg at selvmord blant mennesker som befinner seg utenfor arbeidslivet, blir betraktet som litt rydding i «utenforskapet». Som sagt, det er slem og stygg ting å si, men kanskje ikke slemmere og styggere enn det regjeringen driver med når det gjelder å gjøre livet så vanskelig som mulig for dem som har mer enn nok å slite med fra før. Det kan selvfølgelig være at de selv er så velfødde og vant til å ha penger nok, at de ikke forstår hvor ille det er for dem som rammes. Noe som får meg til å tenke på en setning i en bok jeg leste mens jeg fremdeles var barn, en setning som har satt seg fast, og den var som følger, fritt etter hukommelsen: Uvitenhet er det verste i verden, nest etter ondskap.

Tilbake til jula, jeg skal i år som i foregående år være alene. Jeg har skrevet om det å være alene i jula også før, og det er nødvendigvis ikke så ille. Første gang jeg skrev om å feire jul alene, nevnte jeg noe jeg hadde lest om folk som satt alene og gråt på julekvelden. Det var skrevet av en journalist som jeg fikk inntrykk av aldri selv hadde vært alene på julekvelden, og jeg omtalte det som en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det som slo meg i etterkant, er at det kan oppleves som en litt nedlatende holdning overfor dem som faktisk gråter når de er alene julaften. Jeg har full forståelse for dem som feller en tåre eller flere, når de sitter alene på en slik kveld. Jeg husker den jula for noen år siden, da jeg hadde gjennom et ekstremt vondt og vanskelig år, da jeg hadde mistet moren min og hatt masse problemer i forbindelse med bolig. Utpå dagen på julaften gikk jeg meg en liten tur. Da jeg kom hjemover, så jeg folk med poser fulle av julegaver, som tydeligvis var på vei til å besøke noen. Da følte jeg meg veldig ensom og det gjorde vondt. Heldigvis ble julen bedre enn jeg trodde. Men det er ikke til å komme bort fra at det kan være tøft. Jeg husker en julaften formiddag for mange år siden, da jeg pleide å reise ut på landet og feire jul med slektninger. Jeg hadde tatt tog til Gardermoen og skulle videre derfra med buss. Det var kaldt, og mens jeg gikk fram og tilbake for å holde varmen, kom jeg i prat med en eldre dame som også skulle på julebesøk. Jeg husker hun sa at det var greit nok å feire alene, men det var nå hyggelig å ha noen å skåle med og ønske god jul. Jeg var enig i det, og gledet meg til å feire jul sammen med folk og katter i landlige og koselig omgivelser.

Jeg har alltid likt godt å være mye alene, og likt å gjøre ting på egen hånd. Det er vel både en grunn til at jeg har endt opp med alenefeiring, og grunn til at det går rimelig greit. Jeg lager tradisjonell julemat, dekker pent på bordet, tenner masse levende lys og setter på julemusikk jeg liker. Da blir det julestemning i stua, jeg synes det å skape en fin stemning er ekstra viktig når jeg skal være alene.  

Da gjenstår det å ønske dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul!

Noen ikke altfor optimistiske betraktninger om klima og befolkningsvekst

Som de fleste sikkert har fått med seg, for noen uker siden kom FNs klimapanel med en rapport som fortalte at verdens utslipp må ned med 45 prosent innen 2030, ellers kan det komme til å gå alvorlig gærent med den stakkars kloden vår. Med tanke på at utslippene øker kraftig, ser det ikke lyst ut. Like etter at disse dystre nyhetene var mottatt, kom jeg over en artikkel i Aftenposten, som forteller at klimapanelet hadde «glemt» å si én ting, befolkningsveksten må stoppe for at vi skal nå FNs klimamål.  Det er ikke nevnt med ett ord i sammendragene, verken for politikere eller beslutningstakere. Skal vi klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader må befolkningsveksten stoppe innen 2050, og deretter må verdens befolkning reduseres, sier klimaforsker Bjørn Samset ved CICERO – Senter for klimaforskning.

Som de fleste sikkert også har fått med seg, her i landet ønsker politikerne seg befolkningsvekst, og er bekymret fordi nordmenn angivelig får for få barn. Fruktbarheten har sunket her i landet de senere år, noe som tydeligvis betraktes som krise, så nå har regjerningen satt ned en arbeidsgruppe for å få norske kvinner til å føde flere barn. Fordi vi «skal ha råd til velferd», som det heter seg. Nå leste jeg for ikke lenge siden en artikkel hos Forskning.no med tittelen En eldre befolkning kan være bra for både oss og jorda. Her får vi vite at forskere mener at en mindre befolkning gir et mer bærekraftig samfunn og at kostnadene forbundet med en eldrebølge er håndterbare. Det sies også at endeløs befolkningsvekst ville være økologisk umulig, og at overbefolkning fører til alvorlige problemer som høyt forbruk, dødelige konflikter over knappe ressurser og tap av leveområder som kan føre til at noen arter dør ut. Videre kan vi lese at befolkningsnedgang kan føre til sosiale fordeler som mindre arbeidsledighet, økende lønninger, bedre pendlerforhold, mindre stress, opprettholdelse av flere grøntområder og forbedret livskvalitet. Her nevnes robotisering som en større grunn til bekymring enn mangel på arbeidskraft som en følge av en eldre befolkning. Vi får også vite at forskerne mener at frykten mange har for problemer som følge av en synkende befolkning, er overdreven. De har ikke funnet noe som støtter den populære teorien om at befolkningens alder fører til mangel på arbeidskraft. Den svenske forskeren Frank Götmark sier at vi må erkjenne at stor befolkningsvekst er en global trussel, og at kortsiktige økonomiske bekymringer ikke kan prioriteres over den langsiktige helsen til vårt miljø og samfunn.

Når det finnes forskning som viser at verdens befolkning må reduseres dersom vi skal klare å begrense oppvarmingen, noe det sikkert er veldig lurt å gjøre, og at synkende folketall slett ikke er noen katastrofe, er det egentlig litt pussig at det eneste vi hører fra norske politikere er et unisont kor om flere barn, flere barn. Med tanke på at det er klodens, og følgelig menneskehetens, framtid det gjelder, skulle man tro at i hvert fall noen politikere skulle synes denne forskningen var av interesse. Men nei, hvis folk får færre enn tre barn er man misfornøyd, fordi vi visstnok kommer til å trenge så utrolig mye arbeidskraft i årene framover. Ifølge politikerne er det voldsomt behov for arbeidskraft nå også, da er det rart at det er så vanskelig å få jobb at jobbsøking nærmest er blitt en vitenskap. Det begynner å bli en del år siden jeg leste en artikkel som fortalte at fra nå av var det ikke nok å ha beste karakterer dersom man skulle få jobb. Det var ikke grenser for hvor mange aktiviteter man skulle ha gående ved siden av studiene. Husker jeg rett, måtte man ha lønnet arbeid, drive med frivillig arbeid, gå natteravn var visst et must, synge i kor, spille et instrument, drive idrett på høyt nivå. Senere har jeg lest at arbeidsgivere foretrekker dem som er pene, man skal være på sosiale media, og der må man selvfølgelig gi uttrykk for holdninger som arbeidsgiverne liker. Det er kanskje ikke rart jeg gjentatte ganger har lest om unge mennesker som føler at alt er et ork. Det må det nødvendigvis bli når alt dreier seg om å bli konkurransedyktig, som det så fint heter, på et stadig tøffere arbeidsmarked, og i det hele tatt være den som er størst, best og vakrest. Jeg har hørt flere historier om ungdom som tar en god utdanning, for deretter å bli fortalt igjen og igjen at de ikke er aktuelle for jobbene de søker, fordi de mangler erfaring. Nå skal du ikke har for mye erfaring heller, for da er det store sjanser for at du er for gammel, mens politikerne maser om at folk skal stå i jobb til de er gudene vet hvor gamle, er du for gammel så fort du har passert førti. Men det er et voldsomt behov for arbeidskraft, altså.

Jeg har stor forståelse for dem som avstår fra å sette barn inn i denne galskapen. Nå tenker nok jeg litt andre baner enn det Hvermannsen gjør, jeg er jo en av dem som aldri har ønsket meg barn, og vi er ofte litt på siden av det som anses for å være «normalt». For mange av dem som nå føder for «få» barn, er det nok snakk om mangel på tid og krefter. Men jeg vil tro at for noen spiller klimaproblemer, økende utrygghet og annen elendighet en rolle. Det ser vel ikke spesielt lyst ut når det gjelder å begrense oppvarmingen av kloden til 1,5 grader. Med tanke på at oppvarmingen allerede skaper problemer, er dette bekymringsfullt, for å si det forsiktig. I tillegg kommer andre miljøproblemer, forurensning, artsutryddelse osv. At vi midt oppe i dette har politikere som ikke klarer å uttale ordet problem, er en mildt sagt dårlig trøst. Jeg er absolutt for ytringsfrihet, men det har vært øyeblikk da jeg skulle ønske samtlige som bruker ordet klimautfordringene, hadde blitt sendt til en øde øy. I så fall hadde forresten ikke den øya lenger vært å betrakte som øde.

I løpet av de årene jeg har surret rundt på jorda, har det blitt en tøffere og mer ubehagelig atmosfære. Jeg merker selvfølgelig det bedre enn dem som tilhører mer privilegerte grupper. Det er blitt kaldt på de nederste trinn i samfunnet, og det virker som kulda eter seg oppover. Det er flere enn oss lavt utdannede som opplever tøffere forhold. Når jeg snakker med folk har jeg inntrykk av at de fleste er bekymret for utviklingen, og at stadig flere ikke har tillit til politikerne. Jeg kan huske fra yngre år at det ikke var så langt mellom dem som var glødende tilhengere av et bestemt parti, som de stolte på og følte talte deres sak, dem er det ikke så ofte man møter i dag. Nå er det antagelig litt annerledes blant dem som nyter godt av de økende forskjellene. Eksempelvis arbeidsgivere som tjener på billig arbeidskraft, bolighaier som skor seg på at andre ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Det jeg lurer på, er om den utviklingen vi ser i dag, er et heller dårlig utgangspunkt for å gjøre noe med klimakrisa. Ord som er blitt stadig vanligere, er konkurranse og konkurransedyktig, kanskje større grad av samarbeid hadde vært et bedre utgangspunkt, og kanskje samarbeidsdyktige mennesker i større grad kunne få gjort noe med både klima og andre problemer. Det har vært nevnt at tilliten synker her i landet, og det kan jeg skrive under på. Jeg har sett nok av fly forbanna arbeidsfolk som knurrer og glefser mot makta, de som bare er ute etter å mele sin egen kake, og utnytte oss andre som best de kan. Jeg har selv vært med på det, og det har absolutt vært ektefølt. Jeg har sett hvordan noen går helt i vranglås og nekter å ta innover seg noe som helst som kommer fra det de oppfatter som eliten. Dessverre gjelder dette også klimaproblemene, som noen bare har fått betalt for å si. Nå er det sånn at for å greie å tenke utover seg selv, skaffe seg kunnskap og engasjere seg, så trengs det at man har de grunnleggende behov dekket, og en trygghet for at det skal fortsette sånn. Trygghet er ekstremt viktig, det vet jo jeg som har opplevd mye utrygghet, det hakker deg i filler, du blir redd og når du er redd blir du også fort sint.

For å fantasere litt, hvordan hadde det vært hvis man sa at nå står vi overfor en krise, og den må vi løse sammen. At forskjellige typer mennesker kunne møtes og snakke sammen ansikt til ansikt. Hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss, egentlig? Ønsker vi oss virkelig et samfunn som i så stor grad vektlegger konkurranse, fasade, materialisme, stress og mas? De av oss som ønsker noe mykere og snillere, er antagelig vi som ikke har gått av med seieren i rotteracet. Kanskje det er blant dem som har følt problemene på kroppen på en helt annen måte enn maktmenneskene det kan finnes spennende tanker som kan være med på å føre utviklingen i en hyggeligere retning. Det som slår meg når jeg hører politikerne debattere, er hvor støvete og kjedelige de er, her er det stø kurs og forsvinnende lite kreativitet. De eneste gangene de klarer å hoste opp en viss grad av kreativitet, må være når det gjelder å gjøre livet vanskelig for dem som sliter mer enn nok fra før. Hvis folk skal være villige til å gå med de endringene som trengs, kan det ikke være slik de som har minst fra før blir dem som belastes mest. I de senere år er det underklassen som har fått svi for alle endringer som har vært, da er det ikke rart at folk går i vranglås så snart om det er snakk om endringer. Det er heller ikke rart at tilliten til systemet krymper.

Man kan drømme et annet samfunn, der folk samarbeider om en bedre framtid for alle, men det blir nok bare med drømmen. I virkeligheten er det vel stor fare for at forskjeller, utslipp og antall mennesker på jorda, bare kommer til å øke. Jeg regner meg som pessimist, det heter seg at pessimistene alltid får rett, men at optimistene har det bedre i mellomtiden. På den annen side er det pessimistene som får gleden av å si hva var det jeg sa! Men når det gjelder disse alvorlige problemene er det liten glede i å være den som får rett.

Til slutt anbefaler jeg Vi kan bli den første arten som dokumenterer vår egen utryddelse, som sto å lese i Dagbladet i midten av november.