En desillusjonert velger

Det er valgkamp, og på hylla står årets valgkort. Der har det stått siden jeg kom hjem fra Skottland, da det var det eneste som hadde kommet i postkassa mens jeg var borte. Det står der som en påminnelse om at jeg snart er nødt til å gå den tunge turen til valglokalet. Grunnen til at den turen kommer til å føles så innmari tung, er at samme hva jeg stemmer på så blir det gærent.  

Det har jo vært mye snakk om økende forskjeller i det siste, at forskjellene har økt med en regjering som ikke bare blå, men blåblå, det er vel ikke akkurat noen stor overraskelse. Nå er visst alle veldig mot forskjeller, til og med Civita, etter hva jeg har fått med meg. Det er mulig det er noen som tror på det og, det er ikke lange siden jeg leste om en som seriøst mente at jorda er flat, det er vel omtrent som å tro at Civita virkelig ønsker mindre forskjeller. Uansett, etter valget er det nok betraktelig færre som er særlig opptatt av økende forskjeller.

Jeg tror ikke de som snakker om disse forskjellene, helt forstår hva økende forskjeller gjør med oss. Det gjør at vi i stadig større grad lever i forskjellige virkeligheter. Jeg leser om mennesker på trygd som må gå på Fattighuset for å få mat, jeg kan huske den gang da slikt var noe man trodde hørte fortiden til. Det hørte til den samme fortiden da rikfolk hadde hjelp i huset, og slapp å vaske møkka si selv. Heller ikke dette hørte fortiden til, har det vist seg. I min barndom hadde folk også stort sett råd til å gå til tannlegen. Heller ikke det er noen selvfølge lenger, det fikk jeg selv erfare da jeg var arbeidsledig for noen år siden. Og jeg kan love at det var langt mer smertefullt enn å vaske sin egen møkk, og det må sies at jeg ikke er særlig glad i husarbeid.

Ironisk nok førte Brexit og Trump til at det ble litt oppmerksom om at innvandring og globalisering, som man må være veldig for dersom man ikke ønsker å bli oppfattet som sidrumpa, egoistisk og uopplyst, faktisk har noen negative konsekvenser for dem man ynder å kalle «de svake». For å kunne engasjere seg i verden der ute, trenger man å ha primærbehovene dekket, og være noenlunde trygg på at det vil fortsette sånn. Nå blir det stadig flere som opplever utrygghet, det gjør deg redd, og når du er redd blir du også lett sint. Det vel dette sinnet man er redd for, som når man sier at det som nå kalles prekariatet er en farlig klasse. Man er ikke bekymret for at det er helsefarlig å tilhøre dette prekariatet, og jeg kan bekrefte at det i høyeste grad er helsefarlig, både for kropp og sjel. Nå må det sies at både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, har vært så utslitte og fortvilte at det sinnet vi har greid å stable på beina kun har gitt seg uttrykk i litt glefsing bak ryggen på brutale arbeidsgivere. Disse arbeidsgiverne som betaler folk luselønninger og lar dem jobbe i altfor hardt tempo, ofte uten pauser i løpet av en hel dag, de betraktes ikke som farlige.

Som singel er jeg naturlig nok opptatt av singelpolitikk, problemet er bare at den er totalt fraværende. Jeg har sjekket sidene til de tre partiene på venstresiden, SV, Arbeiderpartiet og Rødt. Jeg har søkt på single, singelpolitikk, aleneboende, enslige, uten å finne noe som helst. Det er nedslående, siden aleneboende rammes ekstra hardt av at det er blitt så utrolig dyrt å bo. Det jeg lurer på, er om man i det hele tatt mener at voksne mennesker har noen som helst egenverdi. Når det er snakk om fattigdomsbekjempelse, nevnes hele tiden økt barnetrygd. Men hva med fattigfolk som ikke har barn? Skal folk være nødt til å skaffe seg flere unger for å komme ut av fattigdommen? Hvis det virkelig er sånn at voksne mennesker ikke teller, så er det en ting jeg lurer på. Våre kjære stortingspolitikere har jo bevilget seg svært gode etterlønnsordninger, slik at de skal slippe å få det vondt og leit etter at de er ferdige på Stortinget. Men hvis det nå er sånn at voksne mennesker ikke har noen verdi når de ikke har mindreårige barn, burde ikke da denne ordningen kun gjelde dem som har barn under en viss alder? Dette er selvfølgelig tull, det er kun fattige voksne som ikke teller, som tåler så inderlig vel å ha det vondt og leit.

Det har faktisk vært øyeblikk der jeg har vurdert å stemme blankt, det til tross for at jeg synes den nåværende regjeringen er skrekkelig. Men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg får ta med meg valgkortet mitt og slepe meg til stemmelokalet for å stemme dem ut. Alternativet er tross alt litt bedre, da fortsetter kanskje ikke forskjellene å øke i samme tempo som de har gjort nå. Det er vel det eneste man kan håpe på.

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  

Å leve med en livredd kropp

Etter forferdelig mange år med motgang og utrygghet, kjenner jeg for alvor hva det gjør med kropp og sjel. Jeg har lenge vært plaget med noe som kjennes som en jernklo i brystet, den klemmer til, slipper opp litt når livet er noe mer levelig, for så å klemme til enda hardere, så slipper den litt opp igjen, men for hver gang den har sluppet taket litt, klemmer den til hardere enn forrige gang. I tillegg har hjertet i de siste månedene begynt å danse krigsdans, det banker og slår og hopper rundt, det er i hvert fall slik det føles. Kroppen min er så sliten av all utryggheten, den vil løpe mot tryggheten, men den tryggheten finnes ikke. Alt stresset har forårsaket en del snodige fenomener, noen ganger føles det som det er full storm bak i nakken og mellom skulderbladene. Dessuten har det ført til at jeg er blitt veldig stiv i nakken, har vanskelig for å snu på hodet. I det hele tatt, det blir vondt både her og der.

Mye av årsakene til disse plagene skyldes utryggheten jeg har opplevd i arbeidslivet, som en del av det som nå kalles prekariatet. Jeg har lest at prekariatet er en farlig klasse, muligens fordi man er redd for at vi skal utvikle holdninger man ikke setter pris på. Det jeg vil fram til, er at det er også er farlig å være en del av dette prekariatet, det er skadelig for så vel fysisk som psykisk helse. Det kan være årsaker til at man havner i vanskelige jobbsituasjoner, eksempelvis har både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, slitt med dårlig selvtillit. De problemene man har ellers, forsterkes av en vanskelig jobbsituasjon. Nå har jeg opplevd at livet har påført meg mange harde slag også utenfor arbeidslivet, det er ikke lenge siden jeg skrev en bloggpost om problemene jeg opplevde i forbindelse med kjøp av leilighet. Men allerede lenge før den historien, merket jeg hvordan jeg liksom døde litt etter litt. Jeg har mistet så mye av meg selv, livsglede og kreativitet blir erstattet av tristhet, håpløshet og slitenhet. Jeg tror jeg har vært rimelig god til å dra meg selv opp etter håret, hver gang livet har slått meg i bakken. Men det blir vanskeligere for hver gang. 

Nå kostet jeg på meg en liten pause fra elendigheta for en stund siden, da jeg var noen dager i Skottland. Jernkloa slapp grepet litt, festet seg desto mer da jeg kom hjem, men det får så være. Da jeg bestilte turen en og en halv uke før avreise, de dagene skulle jeg glede meg og ikke tenke på alt som er vondt og vanskelig. Jeg greide å dra meg selv opp såpass at jeg greide å ha glede av turen. Jeg merker jo at jeg er langt mer nedstemt nå enn jeg var på tilsvarende ferieturer for noen år siden, men jeg hadde det utrolig mye bedre enn jeg har det til vanlig.   

I dagene før turen til Skottland, kom jeg over en kronikk på NRK Ytring, som provoserte meg en smule. Den har tittelen Sjølvmord og andre utvegar, og er skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug. Her er det blant annet en overskrift som forteller at vonde perioder går over. Det er liksom ikke helt min erfaring, for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg noen tanker om å ta livet mitt da jeg leste dette, men jeg har hatt perioder hvor så har vært tilfelle. Hvis jeg hadde vært der da jeg leste dette, hadde det antagelig bare vært med på å gjøre at jeg følte livet ytterligere håpløst. Jeg har dessverre mye erfaring med å lese om at den virkeligheten jeg selv opplever, den eksisterer ikke. Og det er noe som til tider nesten har drevet meg til vanvidd, det er så jeg har lurt på om jeg i det hele tatt eksisterer. Eksempelvis har det blitt veldig vanlig å mase om hvor oppbyggelig og bra det er for selvfølelsen med arbeid, jeg har jo opplevd at en arbeidsgiver, på den verste og mest slitsomme jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel, så det gjorde ikke noe at jeg ble fullstendig utslitt av jobben. Det er mulig det er meg det er noe gærent med, men det føltes liksom ikke så veldig oppbyggelig. Videre heter det i kronikken: Likevel, livet er eit dynamisk prosjekt. Det betyr at det alltid kan snu. Nå kan det se ut til at utviklingen går i den retningen at dersom du først har problemer, så blir det vanskeligere å komme tilbake til et godt liv. Ramler du ut av arbeidslivet, kan det være vanskelig å få jobb igjen, fordi arbeidsgiverne blir stadig mer kresne og mindre interesserte i å ansette folk som livet har gitt noen riper i lakken. Og det ser ut til at det er stor enighet blant dem som har makt, at det skal være et helvete å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror mange ikke forstår hvor ødeleggende det er dårlig råd og økonomisk usikkerhet. Her kan man lese om en som tok sitt eget liv etter å ha slåss mot Nav i mange år. Jeg tror ikke han er den eneste. Videre i kronikken: For deg som tenkjer på sjølvmord finst det alltid nokon som bryr seg om deg. Hvordan kan kronikkforfatteren vite det, at alle har noen som bryr seg om seg? Jeg har vært gjennom svært vanskelig perioder hvor så ikke har vært tilfelle. Jeg har også opplevd at selv om det finnes noen som for så vidt bryr seg om deg, så er det ikke nødvendigvis sikkert at de bryr seg om hvordan du har det. De bryr seg om deg så lenge du er i stand til å smile pent og holder kjeft om de problemene du måtte ha å slite med. Jeg har også opplevd at belæring fra andre som mener at de vet hvordan du har det, uten at de gjør det i det hele tatt, kan være en tung belastning. Nå har det seg vel sånn at historiene om dem som opplever at livet går fra vondt til verre, til enda verre, vanligvis ikke blir fortalt. Og de historiene er det vel heller ikke så stor interesse for.

Det å leve med utrygghet i årevis er noe ordentlig herk, men samtidig så vet jeg jo at det er forferdelig mange mennesker her på jorda som aldri har opplevd noe annet. Problemet er bare at det når liksom ikke fram til den skjelvende og anspente kroppen min, uansett om jeg gjentatte ganger prøver å fortelle at så er tilfelle. Kropp og sjel sier at nå er det nok, og vil flykte til et varmt, trygt og godt sted. Men et sånt sted finnes ikke. Det å være nødt til å innse at det ikke er noe håp om bedring, heller det motsatte, det gjør vondt. 

Som sagt, er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelig mye verre. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde fått oppleve en periode i livet der det for øyeblikket var greit, og det hadde vært store muligheter for at det også var rimelig greit om et år eller to. Det å komme gjennom en vanskelig periode, stå på den siden og ha mulighet til å fordøye det man har opplevd, og komme seg til hektene igjen, det er noe jeg gjerne skulle opplevd. Jeg lurer på hvordan det hadde vært, og hvem jeg hadde vært, dersom jeg hadde opplevd hvordan det var å ha en tryggere livssituasjon. 

Jeg synes ikke det er morsomt å skrive sånt som dette, men jeg er så inderlig lei av dette babbelet om alt bare går over og blir så bra så. Jeg er redd det er stadig flere som kommer til å oppleve at det gjør det ikke. Det er bare det at vi som opplever det, vi regnes ikke med. 

Da ble det tur til Skottland i år også

Siden sist har jeg vært nok en gang i Edinburgh. Selv om jeg hadde noen særdeles fine dager i byen i september i fjor, hadde jeg egentlig ingen planer om å reise tilbake så snart. Siden jeg hadde lyst og anledning til en ferietur i løpet av sommeren, vurderte jeg flere alternativer. Det ene var en arrangert tur med buss, der jeg hadde fått mulighet til å se nye steder. Men det ville blitt lange, slitsomme dager i buss, og det ville også bli noen kvelder på egen hånd i land der jeg ikke kan språket. Ingen av delene virket særlig fristende. Jeg vurderte også å ta toget til Bergen, det har jeg alltid hatt lyst til, men det har bare blitt med tanken, så også denne gang. Jeg tenkte litt på London, der er det noen år siden sist jeg var. Jeg liker meg egentlig godt i London, men det fristet liksom ikke. Det har vel noe å gjøre med at jeg har begynt å forbinde London med terror. Ikke det at jeg er redd for å være der det skjer, når det eventuelt skjer, jeg er fremdeles langt mer redd for å havne på et hotellrom med veggdyr, enn å bli utsatt for terror. Men hvis det skulle skje noe mens jeg var der, ville det vært utrivelig uansett om det skjedde på et helt annet sted enn der jeg befant meg. Jeg kikket på hotell i Edinburgh bare for moro skyld, de er stort sett veldig dyre. Men så plutselig dukket det opp noen til overkommelig pris. Så en søndag kveld hadde jeg plutselig bestilt nok en reise til Edinburgh. Og det var bare en og en halv uke før jeg skulle dra. Jeg valgte å betale litt ekstra for å bo sentralt denne gangen, og det angret jeg ikke på. Det uheldige med å bestille så nære innpå, var at jeg måtte bytte fly på Arlanda begge veier.

Første kveld i Edinburgh, det skotske parlamentet til høyre, i bakgrunnen kan man se søylene som står oppe på Calton Hill.

Dagen jeg dro ble litt slitsom, for første fly gikk ikke før rundt klokka ett, så det ble ganske sent før jeg var framme. Men til gjengjeld ankom jeg Edinburgh i sol, jeg har så lave forventninger til det skotske været at det var gledelig overraskelse. Og jeg synes egentlig at de skotske værgudene var ganske snille denne gangen, sola tittet fram støtt og stadig. En grunn til at det var fristende å reise tilbake til Edinburgh, var de fine dagsturene som går derfra. De to jeg var med på i fjor var jeg veldig fornøyd med. Før jeg dro bestilte jeg to dagsturer, den første var en såkalt Outlander-tur. Noe som ville si at vi fikk se mange av stedene som er med tv-serien Outlander. Jeg har sett serien, en del fjas, men også skotsk historie og mye flott natur. Og turen var i hvert fall kjempefin, det var ikke store avstander, så det var ikke lange opphold i bussen mellom de forskjellige stoppene. Det ble utrolig mange inntrykk i løpet av en dag.

Midhope Castle, kjent som Lallybroch i tv-serien Outlander.

Callendar House

Hopetoun House

Den andre turen jeg tok, var til St Andrews. Første stopp i fiskerlandsbyen Anstruther, som også var verdt å få med seg. Og St Andrews var absolutt flott, veldig mye å se. Også hadde de en avdeling av Waterstones der, altså bokhandel, og da måtte jeg inn der og kjøpe to bøker. Fra før hadde jeg vært innom avdelingen av samme kjede i Edinburgh og kjøpt to bøker der også. Jeg shopper ikke mye når jeg er på tur, men en tur til de kanter av verden er ikke vellykket hvis jeg ikke kommer hjem med minst én bok, siden det denne gang ble fire, må turen betraktes som særdeles vellykket.

Anstruther

St Andrews

St Andrews Cathedral

Dagene i Edinburgh brukte jeg blant annet til et besøk på National Museum of Scotland. Her møtte jeg den klonede sauen Dolly, i utstoppet tilstand riktignok, det er jo noen år siden hun døde. Det var veldig mye forskjellig å se, absolutt å anbefale. Her kunne man også få informasjon om så vel vår egen jordklode, som universet. Noen kunne sikkert hatt nytte av det, det er ikke lenge siden jeg leste om en som mente at jorda er flat, og det virket som han mente det seriøst. Og jeg vet det finnes kristenfundamentalister, også her i Norge, som mener at jorden er noen få tusen år, og at mennesker og dinosaurer har levd side om side. Men folk med slike holdninger oppsøker neppe museer, og om de hadde gjort det, hadde det neppe gått inn. Uansett, jeg liker veldig godt å rusle rundt på slike steder, også smakte veldig godt med en øl på puben etterpå.

Maten jeg spiser når jeg er på de kanter, er ikke sånt som man kan imponere med bilder av på nettet, det blir mye sølemat, fish & chips og når jeg er i Skottland, selvfølgelig haggis. Det ble også noe indisk mat, det smaker alltid godt, og en enorm calzone på en italiensk restaurant. Mye godt øl ble det  også, jeg synes  at det har tatt seg veldig opp med forskjellige typer øl siden jeg var der første gang. Og jeg fikk hørt litt musikk, ikke i samme mengder som i Dublin, men det kan man heller ikke regne med.

En tur som kom brått på, men jeg angrer ikke på at jeg dro.