Det er tross alt bedre å le...

Denne jobbannonsen fant jeg på nettsiden til et vikarbyrå jeg har jobbet for. Den sier vel sitt, kommentarer burde være overflødige. Men jeg lurer virkelig på hva de mener med «SpråkIngen kunnskaper», for deretter å føre opp norsk. I det siste har det rast en debatt om norsk kultur, før har jeg lest ytringer fra folk som mener det ikke finnes noe som heter norsk kultur. Mener dette vikarbyrået at det heller ikke finnes noe som heter norsk språk eller hva i huleste er det de mener?

Jeg har sett mange jobbannonser som inneholder stygge skrivefeil, eksempelvis at man søker etter folk med gode «norsk kunnskaper». Det har hendt at jeg har tenkt jeg burde slenge inn en søknad og skrive at jeg har såpass gode norskkunnskaper at jeg vet det skal skrives i ett ord.

Nå kan selvfølgelig denne annonsen være skrevet av en som enten har lese- og skrivevansker eller ikke har norsk som morsmål. Det skal man ikke le av, men hvis man setter folk som ikke er helt stødige i språket til å skrive en annonse, så hadde det neppe tatt mer enn et minutt eller to for en annen og rettet opp de verste feilene. 

Antagelig er det ikke det som er problemet, jeg har tross alt kommunisert med ansatte i vikarbyråer på mail, språkkunnskapene er ikke alltid imponerende. Når jeg viser fram denne skrekkelige annonsen, er det fordi den minnet meg om hvordan det er å måtte stå med lua i hånda og bukke og skrape overfor folk som er noen hakk mindre smarte enn det man selv er. Det kan ha vært konsulenter fra vikarbyråer og kanskje i enda større grad overordnede i kantineselskaper, folk som kommer tråkkende inn på kantina med nesa i sky for å se hvordan det går. Jeg jobbet en gang på en kantine der en særdeles hyggelig og oppegående kokk var leder, den lokale kantinekongen, altså den i selskapet som hadde overoppsyn med kantina, var det man på folkelig språk ville kalle en dust, det var ganske så underholdende å høre kokken krangle med kantinekongen på telefonen. Som vikar kan man derimot ikke tillate seg å ta igjen med de overordnede, da man ligge lavt i terrenget og finne seg i det meste. Din rolle er rett og slett å være den som er dummest, det må du huske på, hele tiden.

En sommer hadde jeg en kantinejobb hvor vi kun var to vikarer på jobb, den andre var ei ung jente som egentlig var student. Vi kom godt ut av det med hverandre, jobben var bedriten, den eneste gleden vi hadde var å le av dem vi betjente, vel og merke så de ikke merket det. De var for øvrig en særdeles sur og grinete gjeng, så de fortjente å bli ledd av. Den verste var likevel kantinekongen som kom innom en ettermiddag, en riktig så ufordragelig fyr som nok ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Dagen etterpå hadde vi det veldig morsomt på hans bekostning, vi måtte tross alt prøve å holde humøret oppe. Nå er min erfaring at det ikke er noen som er så ille å komme ut for som nettopp slike som har greid å komme seg litt opp samtidig som det kanskje ikke står helt bra til oppe i øverste etasje. De er totalt blottet for sosial intelligens og utrolig ivrige etter å hevde seg på andres bekostning, å ha med dem å gjøre er et slit. Og igjen, som vikar må man bukke og skrape, bukke og skrape.

All bukkinga og skrapinga gjør noe med deg, den kan lett komme til å krympe deg. Å latterliggjøre overordnede bak ryggen deres har til tider vært en måte å overleve på. Jeg har mange ganger jobbet sammen med andre vikarer som har vært oppegående som bare det, vi har blitt behandlet som vi skulle være søppel, da er det tross alt bedre å le enn å grine. Og gudene skal vite at vi mange ganger har hatt mest lyst til å sette oss ned og grine.
Når jeg nevner krymping, med tanke på mine evinnelige problemer med å få jobb, har jeg noen ganger overveid å krympe meg selv skikkelig i forbindelse med jobbsøking. Kanskje det hadde vært lurt å skrive en jobbsøknad der jeg lever opp til alle fordommer man måtte ha overfor lavt utdannede. Da måtte jeg bruke tilsvarende språk som i jobbannonsen ovenfor, særlig den med plikt oppfylende kunne nok brukes. Jeg måtte fjerne kurs og annet som ødelegger inntrykket av den enkle arbeider, ta bort slikt som at jeg har reist mange ganger på egen hånd i engelskspråklige land og erstatte det med at jeg liker å reise på camping. Under interesser kunne jeg selvfølgelig ikke si at jeg leser mye, men derimot påstå at jeg simpelthen elsker å se på tv, særlig realityserier. Dessuten prøve å framstå så usikker og underdanig som mulig. Det kunne faktisk vært et interessant eksperiment. Kanskje det er like greit å krympe seg selv så behøver ikke andre å gjøre det.

For du blir liten i slike jobber som jeg stort sett har hatt, det er ikke alltid det er like lett å rette ryggen igjen når man går ut fra jobb. Jobben spiser deg opp, den gir deg ingenting, ikke en gang en anstendig lønn, den bare tar og tar. Ikke alle jobbene jeg har hatt har vært så ille, men litt for mange. Da må det være lov en gang iblant å tillate seg en rå latter på bekostning av dem som herjer med oss. Kanskje har vi som har hatt evnen til å se det som tross alt har vært komisk i tragiske situasjoner hatt en fordel, jeg har sett noen som ikke har hatt det, som heller har blitt sure og bitre og begynt å sparke nedover. Og det er verre, både for dem selv og andre. Som vikar har det hendt jeg har vært den det har gått utover når slike har hatt behov for å sparke nedover, det har vært med på å gjøre dagene enda tyngre.