søndag 22. juli 2012

I dag

Vi vet alle hva som skjedde for ett år siden. Det er alt jeg har å si i dag. Jeg sitter stille og hører på litt musikk, lar tankene gå...

 
           


lørdag 21. juli 2012

Lavt utdannet er lik enkel og hevngjerrig?

Dagen før vi skal markere ettårsdagen for det verste som har skjedd her i landet i min levetid, kom jeg til å tenke på en link til et innlegg i Dagbladet jeg fikk i en kommentar for en stund siden. Den er skrevet av psykolog Line Elise Hantveit og har tittelen Hevnsko i rettsal 250. Her skriver hun at hun spurte sin far, som hun understreker ikke har noen akademisk utdannelse, hva han syntes om rettsaken.

Han så på meg, lenger enn han vanligvis gjør, stakk rullingsen i munnen og strakte seg etter kaffekoppen: «Den mannen der», sa han, «skulle hatt to timer sammen med de pårørende».
Jeg forsto ikke hva han mente, og så på ham. Lenge. Det er sånn kommunikasjonen mellom oss foregår når noe er viktig. «Kneskålene», sa min far og pattet på rullingsen, «den mannen må aldri få gå noe sted».
Jeg har ikke spurt min far, men jeg er sikker på at han fredag forrige uke nikket anerkjennende til skoen som ble kastet i rettssal 250. Det direkte og utvetydige i handlingen, er et språk han forstår. Han gir en god dag i psykologenes og psykiaternes spekulasjoner, og i juristenes finurlige spissfindigheter. Min far trenger ingen klargjøring. For ham er denne kompliserte saken uendelig enkel: Anders Behring Breivik er gal. Å mene noe annet er vanvidd. Og i min fars verden, er den eneste tenkelige reaksjonen hevn.

Hun sier også om faren at han tilhører den gruppen mennesker arbeiderpartiet henvendte seg til i gamle dager. Jeg synes det er trist at man bruker denne tragedien til å framstille folk uten akademisk utdanning som enkle individer som roper på hevn. At faren hennes er slik får være hennes problem, men det er ikke dermed gitt at alle uten noen form for høyere utdanning er likedan. Jeg hadde også en far en gang og likhet med faren som siteres i teksten, hadde heller ikke han akademisk utdanning. Selv om han har vært død i mange år, tror jeg at jeg kjente ham såpass godt at jeg kan si at han ikke ville reagert på samme måte. Så røykte han heller ikke rullings, siden hun poengterer gjentatte ganger at er noe faren hennes gjør, kan det ha noe med saken å gjøre.

Når jeg leser dette er det ikke bare jeg som blir tråkket på, hvilket jeg føler at jeg gjør. Her leser jeg mellom linjene at det er slik folk uten høyere utdanning er, de som lever i det hun kaller min fars verden. Jeg vokste opp i en slik verden, med foreldre, slekt og venner uten akademisk utdanning, men jeg hørte aldri uttalelser som likner på dette. Det er den verdenen jeg vokste opp i og som jeg fremdeles lever i, som blir tråkket på her, og det føles ikke godt.
Å bli beskyldt for å være tilhenger av hevn, er en langt drøyere beskyldning enn det meste annet som sies om arbeiderklassen. Danseband og grilldress er tross alt harmløst, det er ikke noe som er forbudt ved lov, det er derimot knusing av kneskåler. Dessuten aner man at den rullingsrøykende faren ønsker å gå lenger enn det.

Jeg er glad jeg lever i et land der man kan gjennomføre en rettsak på en så verdig måte som man gjorde, til tross for de ufattelig grusomme handlingene som hadde skjedd. Jeg har ingen forutsetning til å vite om massemorderen er gal eller ikke, og det er da heller ikke min oppgave å avgjøre.
Jeg er derimot svært lite glad for at man stigmatiserer en hel gruppe, folk uten akademisk utdanning, på en slik måte som det her gjøres. Psykologen ønsker at det skal være rom for å gi uttrykk for sterkere følelser etter 22. juli, det hadde hun klart å få fram uten å komme trekkende med den rullingsrøykende faren.

torsdag 19. juli 2012

Blogg uten sofaputer

Jeg har sett at det har oppstått en debatt der ute i bloggverdenen om såkalte mammabloggere. Jeg skal ikke blande meg inn i debatten, men det jeg har lest vakte visse minner fra tiden før jeg startet denne bloggen. Som jeg muligens har nevnt før, var det en venninne som anbefalte meg å begynne å blogge. I en periode da jeg jobbet mye på kveldene, pleide jeg å sende henne mail etter at jeg kom hjem fra jobb. Jeg skrev om det jeg hadde opplevd i løpet av kvelden, kanskje jeg skrev om en samtale jeg hadde hatt med en kollega, på slike kvelder ble praten gjerne litt annerledes enn på dagtid, som om det var lettere å snakke om det som var vondt og vanskelig når det nærmet seg tiden man vanligvis går til sengs. Disse historiene om avmakt og så vel psykisk som fysisk smerte gjorde inntrykk på meg. Mailene fungerte sånn sett som en avreagering før jeg tok kvelden, utpå natta en gang.

Men til saken, jeg skulle altså begynne å blogge. Selv hadde jeg vel knapt vært innom en blogg, så jeg måtte følgelig finne noen blogger og se hvordan de var. Det jeg ramlet innom ved første forsøk var antagelig slike mammablogger. Eller puteblogger, som jeg kalte dem, fordi det lot til at mammaene hadde kjøpt nye sofaputer akkurat da. Og de måtte man jo ta bilder av og legge ut på bloggen. Et annet fenomen som dukket opp, var scrapping. Det visste jeg knapt hva var, så det måtte googles. De scrappende kvinnene med nye sofaputer kalte seg gjerne navn som inneholdt mor eller mamma. Interessene var barna mine, huset mitt, hagen min og scrapping. Jeg skal innrømme at jeg ble overrasket av alt dette, det var en form for kvinneliv som var meg totalt fremmed. Selv om jeg ikke har barn selv, så jeg kjenner jeg jo andre som har det, men ingen som er i nærheten av dette her.
Nå var jo ikke det at folk er annerledes enn meg noen overraskelse i seg selv, heller måten de var annerledes på. Men folk får være annerledes på den måten de selv måtte ønske. Er det noe livet har lært meg er det nettopp det at vi ikke kan forvente at andre deler våre interesser, verdier eller holdninger. De bloggene som ikke interesserer meg, lar jeg være å lese, jeg har nok annet å gjøre, blant annet har jeg mange uleste bøker i hylla, i tillegg til at det er en drøss andre bøker jeg burde ha lest.

Likevel fikk jeg visse startvansker med bloggingen, på grunn av all denne familielykken. Det minnet meg litt om slike julebrev som enkelte har det med å sende, der de skriver om en rosenrød virkelighet der alle er så utrolig snille og flinke. Det var ingen rosenrød virkelighet jeg hadde planer om å skrive om, og selv er jeg verken snill eller flink. Etter hvert fant jeg blogger jeg syntes var langt mer interessante, som tok opp de mer problematiske sidene ved virkeligheten.
Til tross for at jeg ble skremt av alle sofaputene, jeg kom da i gang med å blogge. Nå er det vel tre og et halvt år siden jeg startet. Jeg har vært heldig, veldig få ufine kommentarer underveis. Om det kommer noen er jeg tykkhudet nok til å tåle det, og jeg kan bite fra meg når det gjelder. Det er annen type kommentarer jeg har fått en del av, og de gjør inntrykk. Det har vært fra folk som sliter, det har kommet flere slike i forbindelse med postene jeg skrev da jeg led meg gjennom et kurs på Reaktorskolen. Jeg har fått kommentarer fra enkelte som har vært på kurs på stedet akkurat da, og som gir uttrykk for at de har det alt annet enn bra. Da må jeg svare så oppmuntrende jeg kan, og håpe at det kan være en trøst i å se at andre tross alt har kommet levende fra det. Jeg utsetter meg for en viss risiko ved så skrive det jeg gjør, men dersom noen i en vanskelig situasjon kan finne en viss støtte i å lese det jeg skriver, synes jeg det er verdt det. 

Å trampe rundt i bloggverdenen og legge igjen vemmelige kommentarer bortover, er så absolutt ikke min greie. Her som ellers får man oppføre seg og utvise alminnelig folkeskikk. Og skal det sparkes på denne bloggen, og det skal det til tider, så får det være oppover. Eksempelvis er det forskjell på å latterliggjøre noe en annen blogger har skrevet og å latterliggjøre forsidene på Dagbladet og VG. Når jeg i egenskap av lavt utdannet fleiper med tabloidene, er det kanskje en måte å slå tilbake på. Det er journalister og andre fra skravleklassen som kommer med nedlatende sludder om arbeiderklassen, men det er ikke folk fra arbeiderklassen som står bak de til tider idiotiske forsidene på tabloidene. Det er ikke flott med ørten forsider om flått, for å si det sånn.
Jeg befinner meg vel på en egen hylle i blogglandskapet, jeg har et helt annet ståsted enn de fleste andre bloggere. For den som har befunnet seg på et av de nederste trinn i arbeidslivet gjennom mange år kan samfunnet ofte fortone seg kaldt og fiendtlig. Man må lære seg å bli ganske tøff i trynet, samtidig som man tvinges til å føle på egen sårbarhet. Mange av dem jeg har jobbet sammen med har vært veldig annerledes enn meg selv, det har lært meg noe om respekt for mennesker som kanskje kan virke enkle i utgangspunktet, men som ofte har langt mer å komme med enn man skulle tro ved første øyekast.

Når jeg skriver om arbeidslivet er det basert på det jeg har sett og opplevd, men det er ikke alt jeg har sett og opplevd jeg kan skrive om, blant annet fordi må jeg må trå varsomt når det gjelder andre mennesker. Det siste jeg ønsker er at andre skal få problemer på grunn av noe jeg har skrevet. Det er mange grunner til at jeg har havnet der jeg har i arbeidslivet, men det er ikke alt jeg har noe ønske å skrive om. I det hele tatt legger man ikke ut hele livet sitt på en blogg. I mitt tilfelle tilhører også sofaputene privatlivets fred, så jeg garantere at denne bloggen fortsatt kommer til å være putefri.

onsdag 18. juli 2012

Skummelt treningsapparat

Jeg er regelmessig innom språkspalten til Per Egil Hegge i Aftenposten. Til tider meget fornøyelig lesning, det er ganske utrolig hva enkelte kan få seg til å skrive. I dag kan man for eksempel lese om å fyre for lut og kaldt vann. For noen dager siden kunne man lese en bruksanvisning for et treningsapparat, og de som måtte mene at trening er farlige greier blir nok styrket i troen etter å ha lest dette. Bruksanvisningen er som følger:

«Som deltaker blir mer kunnskapsrik om bevegelser, kan det være på tide å legge en utfordring. Bruk bånd for motstand eller sitte på en ball til å endre opp treningen. The Pilates Øvelse guiden forklarer en ball øvelse. Sitt høy med nøytrale bekkenet holdning. Hvile fingrene på ballen. Trekk navlen opp og inn på baksiden av ryggraden.
Pust å forlenge overkroppen, men holde haken horisontale. Pust ut å slippe haken, oppvaskkum sternum tilbake og rull ned ryggvirvler Pust inn igjen for å fylle tilbake brystkassen Pust ut igjen for å krølle sikkerhetskopiere, stabling av ryggvirvlene, hodet flyter som en ballong på toppen. Gjenta fem ganger og prøver å få kontakt bevegelsen med å puste. Prøv å ikke la ballen rulle gjennom hele øvelsen.»

Her er tydelig at man har brukt et oversettelsesprogram, men likevel! Selv foretrekker jeg å gå eller sykle for å få den nødvendige mosjon. Sykkel gir ikke bare god mosjon, men er også et miljøvennlig og stillferdig framkomstmiddel, og må jo være å foretrekke framfor treningsapparater av denne sorten. I hvert fall for oss som ikke behersker kunsten å trekke navlen opp og inn på baksiden av ryggraden.


mandag 16. juli 2012

Usikkerhetens pris

Som jeg har skrevet en del om har jeg jobbet mye som vikar, da skal man være det som på fint heter fleksibel. Sagt på en annen måte må man takle en usikker livssituasjon, lære seg å leve med en stor grad av utrygghet. Nå er det ikke bare vikarer som opplever usikre forhold på jobben. For å ta et eksempel, for noen år siden jobbet jeg på en kantine der de som jobbet der fast var ansatt på stedet, i motsetning til mange andre kantiner jeg var innom, som ble drevet av et eksternt byrå. Arbeidstempoet var høyt, en av de fast ansatte ble sparket og man hyrte inn vikarer når det var ekstra mye å gjøre. Folk følte seg dårlig behandlet, men det nyttet ikke å klage, for da ble de truet med at kantinen skulle settes ut til et byrå. Til tross for stor arbeidsmengde, hadde vi tid til pauser, noe det antagelig ville blitt mindre av dersom det hadde vært et byrå som drev kantinen. Da ble tid til å prate, noe som var interessant, da dette var folk som visste mye om hvordan ting fungerte på kantiner bortover. De fortalte at dersom et byrå overtok, kunne de flytte dem over på andre kantiner, siden de ikke lenger var ansatt på stedet, men for byrået. Dersom byrået ikke likte trynene deres, kanskje fordi de var litt for rake i ryggen og manglet den nødvendige viljen til å stå med lua i hånda, kunne de bli tvunget til å jobbe på en kantine der forholdene var så håpløse at de ikke ville orke mer, og slutte. Trusselen om å bli satt ut til et byrå hang som en mørk sky over hodene deres, og førte selvfølgelig til mye frustrasjon og usikkerhet.

Flere år før det var jeg innom en kantine i en kommune der Høyre akkurat hadde overtatt styringen, de jeg betjente var bekymret for anbudsrunder og privatisering. Det skjedde ikke der, men vi vet jo at det skjer mange andre steder, med den usikkerheten det medfører for arbeidstakerne. Og om man ikke opplever usikkerhet på jobben, så kan man miste jobben eller bli syk, og da bærer det lukt til Nav, hvor man også kan oppleve mye usikkerhet.
Usikkerhet og utrygghet over lang tid fører til stress, langvarig stress, som igjen kan føre til en rekke plager og i verste fall alvorlig sykdom. Siden jeg har førstehånds erfaring, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan det er å oppleve en utrygg livssituasjon over tid. I begynnelsen jeg jobbet for vikarbyråer taklet jeg stresset noenlunde greit, det var slitsomt, men det gikk. Etter hvert ble det tyngre, man blir sliten av all usikkerheten, den begynner å sette seg i systemet. For å gjøre vondt verre har også tempoet blitt tøffere, lønna forholdsvis lavere, og man opplever mer kontroll og mindre respekt. Så begynner man å skjønne at slik kan jeg ikke leve, dette er det ingen framtid i. Man vil vekk, men veien ut er stengt, forsøkene på å komme over i en bedre jobb slår feil, til slutt må man bare bite tennene sammen og holde ut så godt det lar seg gjøre. I perioder er man for sliten til å tenke, føle, gleden blir borte.

Arbeidsgiverne vet at det er vanskelig for deg å få jobb, da kan noen bli direkte slemme. Jeg husker han som var sjefen min på den tyngste jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at det gjorde ikke noe om jeg ble forferdelig sliten, jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel. Riktignok var jeg noen tiår unna det som gjennomsnittsalderen for kvinner her i landet og han var flere år eldre enn meg, men det er slikt man må finne seg i når man ikke er attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var etter den jobben jeg begynte å fryse, jeg frøs så jeg hakket tenner og det gjør jeg til tider fremdeles. Etter hvert har usikkerhet og bekymringer over hvordan det skal gå satt seg i nakke, skuldre og armer. Dårligere konsentrasjonsevne, hjertebank og håpløshet er annet jeg opplever, samt en følelse av null kontroll over eget liv.
Etter mange år med utrygghet tenker jeg tilbake på hvordan det var før, for mange år siden, prøver å huske hvordan det føltes. Men den gangen, før utryggheten satte inn for alvor, var jeg en annen, en med langt mindre selvtillit, som ikke hadde opplevd så mye som jeg har nå, verken på godt eller vondt. For midt oppe i alt som har vært utrygt og leit, har jeg også hatt gode opplevelser, gjort erfaringer jeg ikke ville vært foruten, møtt spennende mennesker, opplevd å bli respektert og satt pris på. For mange år siden var jeg langt mer utrygg på meg selv, følte meg dum, usikker, anså meg selv som et vandrende null. Jeg skulle gjerne ha opplevd det å være en trygg voksenperson med et noenlunde trygt og greit liv.

For å gjøre livet mitt hakket mer usikkert enn det i utgangspunktet er, blogger jeg om elendigheten. Slikt som dette er ingen sterk jobbsøknad og stakkars meg dersom arbeidsgiveren min skulle finne bloggen min. Hvis de ikke allerede har det, det er stille derfra for tiden, men det er jo ferie og sist gang jeg snakket med dem virket de blide nok. Men det kan fort skje, for eksempel dersom de googler ordet vikarbyrå for å se hva som skrives om emnet. Da kan Laila som synger ut om hvordan det er å jobbe for vikarbyråer risikere å dukke opp. Og i deres ører vil dette utvilsomt ikke låte vakkert og det vil ikke være tvil om hvilken Laila det er som synger ut både om vikarbyråer og annet det helst ikke skal synges ut om.
Men jeg tar sjansen og uansett er ikke en usikker tilværelse som vikar noe jeg kan holde ut særlig mye lenger. Og jo eldre jeg blir, jo vanskeligere vil det bli å få jobb, og det har vært vanskelig nok hittil. Jeg har en gjeldfri leilighet jeg antagelig kommer til å selge om ikke så lenge. Akkurat nå har jeg lyst til å ta pengene jeg får for den og stikke. Rømme til et sted der jeg ikke behøver vekselvis å ligge på knærne for arbeidsgivere og Nav, et sted der den stakkars vettskremte kroppen min kan få fred. Trygghet kommer jeg antagelig ikke til å oppleve, men noen gode opplevelser håper jeg det blir.

Når jeg skriver dette er det ikke for å sutre over egen situasjon, men fordi usikkerhet er noe mange blir utsatt for og det er noe som spiser deg langsomt opp. Politikere og andre med makt og innflytelse har neppe følt usikkerhet på kroppen på samme måte som en del av oss andre har. Langvarig stress kan ødelegge et friskt menneske, hva med syke mennesker som kommer til Nav og får oppleve usikkerhet i bøtter og spann? Og det siste man trenger som arbeidsledig er å få ødelagt selvtillit og konsentrasjonsevne, noe behandlingen man får av Nav fort kan føre til. Usikkerhet i arbeidslivet ødelegger helsa, det har vi nok en del politikere som ikke har forstått, da mange både vil ha et mer usikkert arbeidsliv og mindre sykefravær.

lørdag 14. juli 2012

Festivalminner

I dag snublet jeg over en gammel låt jeg ikke hadde hørt på veldig lenge. Og vips, så var jeg tilbake i tid, må ha vært på slutten av åttitallet, jeg var på Kalvøya på festival og bandet som sto på scenen het Black Sorrows. Det må ha vært siste band ut den dagen, for jeg mener å huske at det var kveld. Det jeg er helt sikker på er at det var en veldig fin konsert med et band jeg ikke har hørt mye på verken før eller siden. Kanskje det var nettopp derfor at gjenhøret tryllet fram et så tydelig minne fra denne konserten. Videre strømmet det på med minner fra diverse festivaler på Kalvøya, jeg hørte mye fin musikk der den gang for så mange år siden. Og det var jo ganske hyggelig å hengi seg til litt mimring mens regnet høljet ned utenfor. Jeg har plukket fram noen videoer med artister jeg hørte på disse festivalene, og da er det vel naturlig å begynne med Black Sorrows og The Chosen Ones.


En annen artist jeg var så heldig å få høre var Leonard Cohen, han hadde jeg hatt sans for i mange år, så det var veldig stas. Det var en utrolig bra konsert, dessuten husker jeg at det var veldig varmt den dagen.





Tracy Chapman er enda en bra artist jeg hørte på Kalvøya, henne har jeg lagt ut en video med en gang før her på bloggen. Men dette er musikk man tåler å høre mer av, også synes jeg det er så flott med kvinnelige artister som er påkledd.




Mens jeg koste meg med mimring om de gode, gamle dager, og regnet fremdeles bøttet ned utenfor, kom jeg til å tenke på noe jeg skrev omfor to år siden. Det gjaldt en kommentar Kjetil Rollness hadde i Dagbladet, der man fikk vite at det kun er middelklassen som går på rockefestivaler, siden rock er kultur og det er jo som kjent noe den simple arbeiderklassen ikke forstår seg på. Jeg ble irritert den gang, men har etter hvert funnet ut at det er oss lavt utdannedes lodd her i livet hele tiden å måtte høre at man ikke liker det man faktisk liker, og at man liker det man ikke liker. Eller hvordan det nå var. Det er noe man bare må lære å leve med, for det kommer ikke til å endre seg.
For noen dager siden var jeg innom nettsidene til NRK, og der lå det ute et program med tittelen På vei til Sel, det framgikk at dette var en serie om en dansebandfestival. Først reagerte jeg med herregud og fri og bevares, men så kom jeg til å tenke på at det er jo sånt jeg angivelig skal like, siden alle som ikke har noen form for høyere utdanning er helt ville etter dansebandmusikk. Det er opplest og vedtatt, om enn ikke helt sant. Så jeg kikket på programmet, riktignok gjorde jeg noen skikkelig kenguruhopp underveis, det er jo fordelen med å se på nett-tv, man behøver ikke se hele programmet. Det var øh… selsomt. Det jeg fant ut var at dansebandentusiaster ser ut til å ha en forkjærlighet for cowboyhatter, derimot kan jeg ikke huske at det var så mange grilldresser. Det er lett å gå i en slags høhøhø-modus når man ser slikt, det er sånn sett en påminnelse i at det befinner seg en liten snørrhoven synser i oss alle, og min begynte å våkne til liv akkurat da. Den får man prøve å kvele så godt det lar seg gjøre, men jeg skal innrømme at det er noe med rytmen i denne musikken som får meg til å føle meg litt syk. For å ta knekken på min indre snørrhovne synser, tror forresten den har blitt noe mindre med årene, fortalte jeg meg selv at dersom noen hadde filmet meg på mine pubrunder i Dublin, er det ikke sikkert jeg hadde sett så veldig smart ut jeg heller, i den grad jeg i det hele tatt gjør det. Det fikk min indre snørrhovne synser til å roe seg for denne gang.

Uansett, det var hyggelig å mimre litt om de gode, gamle dager, noe må man jo gjøre når regnet ikke vil gi seg.