Det ser ut til å være litt restarbeidsevne igjen i denne pc-en, da passer jeg på å skrive litt mens det ennå er mulig. Jeg venter bare på at den skal slutte å virke fullstendig, da jeg skrev forrige gang hadde kjøleskapet gått i stykker, noen få dager var det vaskemaskinens tur til å takke for seg. Det er total katastrofe, siden jeg absolutt ikke har mulighet til å kjøpe noe nytt. Jeg må bare prøve å takle det som best jeg kan, jeg har jo hele visst at sånt vil skje, og at videre liv vil bli så vanskelig at det ikke vil være til å holde ut. Det er som å befinne seg i et mareritt det ikke går an å våkne opp fra. Jeg har tenkt på det som å være ute i iskald snøstorm i tynt innetøy, og nå kjennes det som det blir stadig kaldere. Det er trist ikke å ha noe positivt å melde, det hadde vært utrolig godt om det kunne skje noe positivt, noe som tok livet i en mer hyggelig retning.
Nå er det mange som opplever at livet går i en mindre hyggelig retning. Leser om folk som må droppe tannlegen, mens andre ikke engang har råd til mat, og det er vel snart bare overklassen som har råd til strøm. Det minner meg om det jeg hørte i barndommen, voksne folk som snakket om den fattigdommen som hadde vært i «gamle dager», og som de trodde var fjernet for godt.
Det har vært ting jeg har tenkt å skrive om, men som aldri
har blitt noe av, på grunn av dårlig form og elendig konsentrasjonsevne. Nå fant
jeg noe på denne pc-en som var ment å skulle bli en bloggpost, men som aldri
ble det. Det inneholder noen linker, den første er til en tekst av Sandra
Lillebø som sto å lese i Klassekampen lørdag 19. desember 2020, og har tittelen
Handlingsrommet. Det jeg hadde tenkt å sitere var følgende: Den mest
populære jenta i klassen vet like lite om mobbing som idrettstalenter vet om å
bli valgt sist i gymmen, og familier som lever på millionlønn synes sjelden
fritidsaktiviteter er for dyrt. På sett og vis er det kapitalismens kanskje
verste trekk: at de som lever godt i den, forstår så lite av dens brutale
mekanismer, mens de som skjønner og ser, blir brakt til taushet.
Hva skal man da tenke om klassereisen, når vi vet at det
først er i slutten av en klassereise man kommer til orde i samfunnsdebatten, når
man har begynt å erverve en posisjon? Da først får vi komme til orde, når mange
av de innsiktene om undertrykkelse og fattigdom vi en gang hadde, begynner å
svinne hen. Ord som «fremtid» og «håp» betyr ikke det samme for den som har
klart å frigjøre seg, som for den som ennå ikke tror det er mulig.
En annen link er til et program som var på P2 første mai 2020.
Det var tenketanken – unnskyld tankesmien – Manifest, som hadde en samtale om
arbeiderklassen. Og ikke overraskende, det var ikke en eneste fra arbeiderklassen
som deltok. Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne diskutere uten at en
eneste av dem det gjaldt var til stede.
Videre finner jeg en link til en tekst av Magnus Marsdal, som
for øvrig ledet overnevnte program. Her klager Marsdal over kjønnsbalansen hos
tenketanken Civita. Nå hadde det seg sånn at også Civita fikk ha et program på
P2 samme første mai. Hvorfor kan man jo lure på, jeg trodde heller Civita-folket
var opptatt av å opprettholde tradisjonen med demonstrativt hagearbeid den
dagen. Teksten til Marsdal har tittelen Mannstunge tanker og begynner som følger:
Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK
P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde
mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia,
vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på. Sier altså han som selv
ledet et program om arbeiderklassen, uten en eneste arbeider.
Det er enda en link, den er til en tekst i Klassekampen,
skrevet av Mímir Kristjánsson. Den har tittelen Se min Nav-historie, den sto på trykk så langt tilbake som november 2019. En av dem som
nevnes, som har stått fram med sin hjerteskjærende historie om sin tid som
naver, er høyrepolitikeren Heidi Nordby Lunde. Kristjánsson skriver: Denne
høsten har Heidi Nordby Lunde fått ny jobb som regjeringens faste utskremte i
debatter om arbeid og trygd. Enten tema er utbetaling av dagpenger i utlandet
eller mistillitskulturen i Nav er det særlig en historie Lunde er glad i å
fortelle. Den handler om da hun selv var arbeidsløs. «Jeg har selv fått
dagpenger som både arbeidsledig og permittert», skriver Lunde i et svar til
hele Norges hus-finne Sanna Sarromaa i VG i starten av oktober. Etter å ha
mottatt sluttpakke, brukte Lunde seks måneder på å reise rundt i verden. Siden
hun hadde solgt leiligheten hun eide, måtte hun bo på «pikerommet» hos moren da
hun kom hjem. De første to månedene levde hun på egne midler hun hadde spart
opp. Så søkte hun dagpenger og gikk på CV-kurs. Enden på visa var at hun gikk
tilbake til den gamle jobben, en jobb hun i «teorien skulle komme tilbake til»
uansett. Totalt gikk Høyre-politikeren fem måneder på dagpenger, en erfaring
hun synes var «overraskende nyttig for å få del i den velferdsstaten jeg som
arbeidstaker også bidrar til». For en solskinnshistorie! Ikke bare har Lunde
klart å komme seg tilbake til jobb, hun har også brukt tida på dagpenger som en
slags selvrealisering, og som kilde til fornyet innsikt i velferdsstaten vår.
Her har utvilsomt mange dagpengemottakere mye å lære. Det er bare å skaffe seg
seks måneders sluttpakke, eie sin egen leilighet, spare opp noen midler, få deg
en mor du kan bo hjemme hos og ha en jobb som står standby og vente på at du
skal vende tilbake når det passer deg.
Mímir Kristjánsson nevner også forhenværende Nav-direktør Sigrun Vågeng, som også hadde vært ute og fortalt om sin tøffe periode som naver :En annen som har fått føle hvordan det er å være på bunnen og blakk i det norske arbeidsmarkedet er Sigrun Vågeng. Da hun skulle gå på som ny direktør i Nav fortalte hun sin lidelseshistorie til VG. 62 år gammel måtte Vågeng gå fra jobben som direktør i Kommunenes sentralforbund på dagen. Hun hadde rett og slett «ingenting å gå til». Likevel valgte hun ikke å oppsøke Nav. Det hadde hun kanskje ikke behov for, all den tid hun som direktør i KS hadde hatt en årslønn på 1.75 millioner i året.I stedet for å oppsøke arbeidskontoret valgte Vågeng å ta saken i egne hender. Hun «sto opp om morgenen, sminket seg og gikk ut i verden». Etter et helt halvt år lykkes hun i få ny jobb med millionlønn, denne gang som direktør i Sifo. Derfra gikk hun videre til toppjobb i Nav. Her trekker hun veksler på sin egen erfaring som arbeidsløs når hun i VG forteller at hun selv «‘sto opp om morra’n’ og forventer at andre skal gjøre det samme».
Som jeg var inne på i forrige post, det kan se ut som jo høyere status, jo lavere smerteterskel. Det får være nok i denne omgang, om det jeg får skrevet noe mer er opp til pc-en.