tirsdag 30. oktober 2012

Flaks eller uflaks?

Uflaks igjen, tenkte jeg da jeg oppdaget at videoen jeg la ut på fredagskvelden var fjernet fra YouTube. Jeg husker jeg så den for en evighet eller to siden, men da jeg la den ut her på bloggen forsvant den altså umiddelbart.

Dette er tross alt en bagatell, men det fikk meg til å tenke litt på dette med å ha flaks kontra det å ha uflaks. Jeg har jo brukt en del tid på å angre på at jeg ikke tok en skikkelig utdanning, så spørs det vel om det går an å utdanne seg vekk fra å være uheldig. En god utdanning øker sjansene for et godt liv, men er ingen garanti. Med min uflaks er det store sjanser for at jeg hadde vært ferdig med utdanningen akkurat mens det var rekordhøy arbeidsledighet, vært nødt til å ta en tilfeldig drittjobb og blitt sittende fast der. Alternativt fått en tilsynelatende god jobb, men på en arbeidsplass med særdeles dårlig arbeidsmiljø, hvor jeg kanskje hadde opplevd både mobbing og annen elendighet. Jeg har sett hvordan folk brytes ned fysisk av tungt arbeid, men om man utdanner seg bort fra fysisk slit kan jobben fremdeles være psykisk belastende. Jeg har hørt folk med langt bedre jobber enn meg selv snakke om forhold på jobben som er verre enn det meste jeg har opplevd, med ufordragelige kolleger og der folk blir regelrett sinte dersom man er borte en dag eller to fordi man er reelt syk.

Når livet har gått meg imot og det meste er ille, har det hendt jeg har stoppet opp og tenkt litt på hvordan flertallet av dem som lever her på kloden har det samt hvordan folk har hatt opp gjennom tidene. Det kan gi litt perspektiv på elendigheta, kanskje de illsinte menneskene som sviner til kommentarfeltene rundt om på nettet burde gjøre det samme. Det betyr ikke at alt som skjer her i landet er greit, mye av det jeg har sett i arbeidslivet er i høyeste grad ugreit. Økte klasseskiller er ugreit, mye av det som skjer i NAV er absolutt ugreit, dyrking av fine fasader og forakt for dem som ikke er i besittelse av skinnende, velpolerte fasader er ugreit. At andre har det verre betyr ikke at man ikke har det vondt, jeg har sett nok av folk som har det vanskelig og som føler seg oversett og overlatt til seg selv, mens det snakkes om hvor godt vi har det her i landet. Samtidig har jeg sett at de som har evnen til å se litt utover seg selv kanskje utvikler en noe høyere smerteterskel enn dem som sitter med nesa begravd i egen navle.
Det har hendt jeg har fått høre fra andre at «åh, du er uheldig». Det har f eks vært når jeg har vært nødt til å slåss med arbeidsgivere for å få penger jeg har hatt krav på, da har det hendt jeg har tenkt at dette fortjener jeg f… ikke. På den annen side, verden er full av mennesker som får en skjebne de ikke har gjort seg fortjent til, noen ganger er det nok å bli født i feil land. At det er krig og fattigdom andre steder i verden rettferdiggjør likevel ikke brutale arbeidsgiveres utnyttelse av folk som stiller svakt på arbeidsmarkedet. Det rettferdiggjør i det hele tatt ikke dårlig behandling av dem som har det vanskelig nok fra før.

Det var dumt av meg ikke å ta en skikkelig utdanning, men noen med lav utdanning får jobber som er til å leve med, ofte takket være bekjentskaper. Mens noen tar en god utdanning og sliter med å få jobb, kanskje fordi de mangler de rette forbindelsene. Noen har mer flaks enn andre, de som breier seg i media og moraliserer over dem som ikke har vært så heldige burde tenke litt over det. Her er det gjerne snakk om mennesker som i det store og hele har vært heldige her i livet, dem de hever sine velutviklede moralske pekefingre mot, er ofte folk som står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom. Sykdom skyldes i stor grad uflaks, selv om man lever sunt har man ingen garanti for ikke å bli syk. Det kan jo se ut som om enkelte av dem som har makt og innflytelse i samfunnet har kommet dit de har på grunn av ren, skjær flaks.


fredag 26. oktober 2012

En oppstrammer

I det helgen setter inn er det kanskje på tide med en aldri så liten oppstrammer. Jeg vil tro dette er en sang som ville falle i smak hos synsere av det slaget som inspirerte meg til teksten om den staute fjordingen Blakken. Et forslag til dem som arrangerer jobbsøkerkurs for NAV, la deltakerne stå i stram giv akt mens de synger denne sangen, de som ikke vil synge mister pengene sine samt idømmes ti piskeslag på nærmeste torg, til skrekk og advarsel. Egentlig rart at de ikke har tenkt på det allerede.

Vel, får håpe jeg ikke ga dem en ide nå, selv har jeg allerede starten helgen og inntar for øyeblikket et glass rødvin. Ønsker alle en flott helg!
                      

fredag 19. oktober 2012

Utenfor

Om man er innenfor arbeidslivet kan man likevel føle seg plassert i et utenforskap
Utenforskap er et av de ordene språket vårt er blitt «beriket» med i de senere år. Noe særlig hyggelig ord er det ikke, i hvert fall ikke for dem som befinner seg i dette utenforskapet. Det er aldri hyggelig når det dukker opp stigmatiserende begreper som rammer en selv. For en del år siden var ordet lavstatusgrupper på moten, jeg syntes det var det ufyselig ord. Det skyldtes selvfølgelig at jeg var et av disse lavstatusmenneskene og det føltes ikke bra. Nå brukte man jo ikke ordet lavstatusmenneske, var man først lavstatus måtte man pent finne seg i å være en del av gruppe, å bli sett på som et menneske var en luksus man ikke ble tilgodesett med. Jeg kan heller ikke huske jeg har hørt ordet utenformenneske, selv om man er travelt opptatt med å snakke om utenforskap for tiden.
Nå har det seg jo sånn at jeg, selv når jeg har jobbet sent og tidlig, har følt meg som et utenformenneske, selv om denne betegnelsen vel er tiltenkt dem som står utenfor arbeidslivet. Det har de fleste av dem jeg har jobbet sammen med også gjort og det er vel nettopp følelsen av å være utenfor, ikke bli sett eller respektert for den innsatsen vi gjør, som har knyttet oss sammen. Utenformennesket som er innenfor arbeidslivet kan f eks være en godt voksen kvinne som jobber på kantine, det har hun gjort i mange år. Det er store sjanser for at hun vært langtidssykemeldt i en eller flere perioder, selv om hun også til tider har trosset legens råd og gått på jobb når hun burde vært sykmeldt. Hun har opplevd at jobben er blitt hardere, dels som følge av at hun nå jobber for et kantineselskap, da hun begynte å jobbe på kantine var hun ansatt på stedet. Når hun hører politikerne snakke, vet hun at det ikke er om henne og hennes liv. Ingen vil gjøre noe for at hun skal få det bedre, det snakkes om utdanning som en måte å komme vekk fra det livet hun lever. Det er vel og bra, men det hjelper ikke denne voksne kantinearbeideren. Hun er for gammel til å legge ut på noen klassereise, den eneste reisen hun har foran seg er den til nærmeste NAV-kontor. For der kommer hun antagelig til å havne ganske snart, utslitt som hun er, og hun har såpass erfaring med NAV at hun vet at hun har svært lite å glede seg til. Som de fleste andre jeg har møtt er nok også hun livredd for NAV, NAV er den mørke skya som henger over hodet på alle oss som på en eller annen måte er utenfor, enten det er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Dessuten føler hun at den innsatsen hun har gjort gjennom mange år ikke blir satt pris på. Hun har jo sett at folk vil ha tjenestene hennes, hver eneste dag mases det fra alle kanter, tomt for ditt, har du mer av datt og du må gjøre i stand lunsj for ti personer, må leveres på møterommet i øverste etasje, innerst i gangen, innen fem minutter. Hvis alle skal utdanne seg vekk fra slike jobber, hvem skal gjøre dem da, tenker hun kanskje. Vel, antagelig underbetalte arbeidsinnvandrere. Men uansett, hun har slitt og strevd i mange år, gitt alt hun har og mere til i jobben, og det eneste hun får høre er at hun burde ha utdannet seg vekk fra det. Om ett år eller to er hun antagelig helt utenfor, da orker hun ikke jobbe lenger og skal kvernes rundt i NAV-systemet, akkompagnert av politikernes og synsernes gnål om latskap, utenforskap og sikkert flere andre skap det ikke er særlig hyggelig å bli puttet i.

Som lavt utdannet er det opplest og vedtatt at jeg er dum. Nå bruker man selvfølgelig ikke ordet dum, man holder seg med litt finere ord og uttrykk, men det er ikke vanskelig å skjønne meningen, så dum er jeg tross alt ikke. Men til tross for dumheten, jeg har gjort noen erfaringer i livet. De har vært dyrekjøpte, derfor håper jeg i det minste at de har gjort meg litt klokere. De slitsomme jobbene, usikkerheten ved å være vikar, aldri vite hvordan ting er i morgen eller om en måned, for ikke å snakke om neste år. Jeg har lært noe om hva det vil si å ha det vanskelig, samtidig som man føler at man er omgitt av et hav av velstand og lykke man selv ikke får ta del i. Det var slik jeg følte for noen år siden, da jeg lot være å stemme ved et valg. Jeg følte meg rett og slett så utenfor at det ikke var noen vits i noe som helst. Og da gjorde jeg ikke stort annet enn å jobbe, så man kan så visst være utenfor fordi om man er i jobb.
Mulig at jeg begynner å bli gammel og henfaller til mimring om at alt var bedre før, men jeg synes det blir stadig mer akseptert å være ufin overfor andre mennesker og at det er mindre forståelse overfor oss som av en eller annen grunn ikke anses som vellykkede. Jeg har ment at man burde forstå at det kan være mange grunner til at folk ikke har tatt en god utdanning, ikke bare at man er lat og dum, men nå virker det jo også som man tror at sykdom er noe folk velger og at det kan kureres enkelt og greit med å sparke dem ut på jobb. De såkalt vellykkede er kanskje ikke alltid så veldig reflekterte? Kanskje det er slik at man blir litt klok av erfaring og at det hadde vært fint om vi hadde hatt flere samfunnsdebattanter som hadde opplevd noe annet enn et liv der alt går på skinner og hvor man får det som man vil? Kanskje det hadde blitt mindre floskler og innlærte fraser dersom livet hadde lært dem at alt nødvendigvis ikke er opp til deg selv og at det ikke alltid er så lett å være sin egen lykkes smed?

fredag 12. oktober 2012

Blakken

På torsdag kveld prøvde jeg å følge med på Debatten på NRK. Temaet var altså trygd, av en eller annen grunn syntes jeg at jeg hadde hørt det meste før. Tankene begynte å gå sine egne veier og jeg kom til å tenke på debatten om sykefravær som raste for noen få år siden. Da ble det synset til de store gullmedaljer, det var liksom ikke grenser for hva som kunne trekkes inn i debatten. Et av de særeste innleggene i denne etter hvert svært syke debatten omhandlet en gjeterhund som visstnok hadde hatt en særdeles god arbeidsmoral. Fortsetter debatten om trygd er jeg er redd det kan dukke opp tilsvarende snodige kronikker utpå vinteren en gang. Jeg tenker meg noe slikt som dette:

Mine besteforeldre hadde en gang en stødig fjording som het Blakken, aldri har jeg sett noen med slik arbeidsmoral som det Blakken var i besittelse av. Han begynte å jobbe på jordet da han kun var to dager gammel og jobbet til han stupte på det samme jordet i en alder av tretti år. Da hadde han jobbet hardt hele dagen, for om man skal dø på ettermiddagen er det ingen grunn til ikke å jobbe på formiddagen, tenkte nok den trofaste sliteren. Gjennom alle år hadde han stått på, han jobbet på jordene og i skogen. En gang falt han overende og brakk alle fire beina, men la han seg ned på stallen og syntes synd på seg selv av den grunn? Gikk han på Nav? Nei, arbeid er den beste medisin, humret Blakken og ganske riktig, beina grodde i rekordfart. Han jobbet sent og tidlig, på fritiden tok han med forvirrede barn ut på ridetur og gikk på besøk til de gamle og syke, da hadde han med vafler som han hadde stekt selv med egne høver. Når han kom tilbake til stallen strikket han sokker og skjert til de sultne barna i Afrika, før han la seg sent på kveld, for deretter å begi seg ut på arbeid grytidlig på morgenen. Og til tross for hard innsats hver eneste dag forble han akkurat like blakk. For Blakken visste at penger ikke er det viktigste, men at det er i arbeidet gleden ligger, og bare der! Blakken er et eksempel til etterfølgelse for oss alle. Ikke minst for disse sytekoppene og slabbedaskene som klager over at de har kreft, psykiske plager, vondt i ryggen og annet tull. De får gjøre som Blakken gjorde, komme seg på jobb og det noe faderlig fort, så blir de nok friske på flekken. Men det vil de selvfølgelig ikke, fordi vi har altfor gode velferdsordninger i dette landet. Det lønner seg rett og slett ikke å jobbe, folk bare går på Nav og får trygd dersom de har litt vondt i lillefingeren. De burde lære av Blakken!
Jeg håper jeg tar feil og at vi slipper innlegg på tilsvarende nivå som dette. Men dersom debatten tar skikkelig av er det aldri godt å vite.

søndag 7. oktober 2012

Høst

Jeg hadde planer om seriøs blogging etter at jeg kom hjem fra ferie, men så dukket det opp en lei høstforkjølelse som blant mye annen elendighet førte til at hjernen sluttet å virke. Den har ikke kommet helt i gang igjen, men kroppen har fungert noenlunde i helgen, så jeg kom meg i hvert fall ut på tur. Og det var jo vakkert ute, med flotte høstfarger.  



Etter å ha gått en herlig tur på to timer på lørdag, hørte jeg på dagens utgave av Verdibørsen (P2)på nettradio. Der avsluttet de en serie de har hatt om sammenhengen mellom vekstøkonomi, miljøkriser og menneskenes biologi. Det førte til en viss aktivitet i den forkjølelsesslitne hjernen min, men de var for forvirrede til at jeg kan skrive noe fornuftig om det. Det ligger ute på nettradio og kan anbefales, langt viktigere enn mye av det overfladiske vrøvlet det er så alt for mye av for tiden.
Vi driver rovdrift på naturen, da jeg startet denne bloggen var det først og fremst for å skrive om rovdrift på mennesker, som jeg dessverre har opplevd en del av i arbeidslivet. Det er vel en viss sammenheng, de som svinger pisken over ryggen på slitne arbeidsfolk ligger neppe våkne om natten og bekymrer seg over at jorda går til helvete. De drømmer nok heller søtt om nye biler og større hus.


Folk skal være stadig mer effektive, penere, mer veltrente, mer vellykkede på alle måter. Jeg holdt på å skrive mer stressa, men det skal man ikke, stress skal man mestre, man skal i det hele tatt mestre det meste.
Men høsten er uansett vakker…