mandag 27. april 2020

Når selvmord blir det minst dårlige alternativet

Jeg kommer tilbake til den egentlig nedlagte bloggen min, fordi jeg føler for å fortelle litt om det som har skjedd siden sist. Da jeg skrev de siste bloggpostene var det ikke bare med tanke på at bloggen skulle avsluttes, det samme skulle livet mitt. Jeg har forsøkt å ta livet mitt to ganger, og som man skjønner, mislykkedes jeg begge gangene, som ståa er, er jeg oppriktig lei meg for det. Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette, er at jeg synes det er mye bagatellisering og overfladiskhet når det snakkes om selvmord. Det er liksom bare å ta en telefon til Mental Helse, så ordner det seg. Det er nok ikke så enkelt for alle, det er vel snarere ganske få som har det slik. For mange av oss er det heller snakk om alvorlige problemer, der det ikke finnes enkle løsninger, eller løsninger i det hele tatt. Det kan også se ut til at man mener at den som ønsker å ta livet sitt ikke vet sitt eget beste og bør snakkes til rette. For meg var det et gjennomtenkt valg, det var mange år siden jeg hadde innsett at dersom det ikke skjedde et under, noe som sjeldent skjer, ville døden være det minst ubehagelige alternativet.

Jeg tok med piller som hadde tilhørt moren min da jeg ryddet leiligheten hennes etter at hun døde i 2014. Hun hadde hatt kreft og etterlot seg store mengder medisiner. Det jeg tok med meg var sovepiller og sterke smertestillende. Dessverre gikk det så mange år til jeg tok dem at de hadde gått ut på dato, jeg håpet likevel at de skulle ha den ønskede virkning, men det hadde de altså ikke. På det tidspunktet moren min døde hadde jeg innsett at mulighetene for å komme tilbake til arbeidslivet var omtrent null, og mulighetene for å få en jobb med en lønn å leve av, var langt under null. Følgelig var planen å selge leiligheten jeg hadde kjøpt fire år før, som dessverre var tilnærmet ubeboelig, og leve av pengene jeg fikk for den.  Når det nærmet seg at pengene tok slutt, skulle jeg ta pillene, og forhåpentligvis få en så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det var selvfølgelig ikke så morsomt å tenke på, men jeg trøstet meg med at jeg skulle gå ned med flagget til topps, jeg skulle gå i grava med rak rygg.

Jeg hadde tenkt å ta livet mitt mens det fremdeles var litt penger igjen, sånn at jeg kunne betale min egen begravelse, og det jeg ellers måtte etterlate meg av utgifter. Men sånn ble det ikke, det satt litt lenger inne enn jeg hadde trodd. Da jeg dro til Dublin i juli i fjor, visste jeg at det ble den siste turen min dit, jeg visste også at det ble den siste moroa jeg hadde her i livet. Til tross for at det ikke var noe mer glede i livet mitt, gikk høsten uten at jeg greide å avslutte livet. Til slutt var det blitt lille julaften, da var det på tide å gjøre noe med saken. Dagene før grusomme, mens andre forberedte seg til jul, forberedte jeg meg til å dø. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært før om årene, da jeg selv hadde gjort i stand til å feire jul. Selv om jeg de siste årene hadde vært alene hele julen, klarte jeg å gjøre det beste ut av det, og hadde det ganske hyggelig. Jeg støvsugde og gikk ut med søpla, for å psyke meg opp skulle jeg drikke litt irsk whiskey jeg hadde igjen på en flaske. Da flaska var tom, var jeg følte jeg meg fremdeles ikke helt klar, så jeg åpnet en liten flaske jeg hadde kjøpt på et destilleri i Skottland flere år før, denne whiskyen holdt 60 prosent, og gjorde meg så syk og surrete at jeg måtte gå og legge meg og utsette selvmordsforsøket til en annen dag. Jeg var veldig skuffet og lei meg for at jeg fremdeles var i live, men jeg valgte å utsette forsøket til i hvert fall romjula. Noen vanlig julefeiring var ikke aktuelt, men til tross for at jeg fremdeles var i forferdelig dårlig form julaften formiddag, kreket jeg meg til butikken og kjøpte inn litt god mat og drikke, i et forsøk på å gjøre det så lite utrivelig som mulig. Men jeg lyktes ikke så veldig, det ble en heller sørgelig jul.

Nå ble jo sånn at selvmord virkelig ble et tema denne julen. På Twitter drev folk og postet telefonnummeret til Mental Helse, jeg må si jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hatt problemer som kunne løses med å ta en telefon. Til tross for at jeg hadde det helt forferdelig, fortsatte jeg å utsette selvmordsforsøket. Jeg overlevde nyttårshelgen, første lørdagen i januar gikk jeg i butikken og handlet for de siste pengene jeg hadde igjen. Hver eneste dag jeg sto opp tenkte jeg at i dag, men jeg utsatt det til kvelden, og deretter til dagen etter. Jeg spiste opp den siste maten jeg hadde i huset, ris, linser og kikerter. Jeg gikk inn i en modus jeg ikke kan beskrive på andre måter enn merkelig, og slik gikk hele januar. Først i begynnelsen av februar da jeg var tom for mat, og huseieren etterlyste husleie, tok jeg pillene, denne gangen var det ikke noe alkohol med i bildet, bare vann til å svelge dem ned med. Så gikk og la meg, og følte en stor lettelse over at det var gjort. Jeg sovnet, og sov godt og lenge, men dessverre våknet jeg igjen, noe som var litt av en nedtur. Nå hadde jeg jo vært litt bekymret for at pillene ikke skulle ha den ønskede virkning, som reserveløsning skulle jeg skjære meg med kniv fra kjøkkenet som jeg trodde ville egne seg til det bruket. Da jeg prøvde dette noen dager senere, fungerte det ikke i det hele tatt. Jeg prøvde flere kniver, jeg lå på badegulvet og skar og skar meg i armene, til slutt helt desperat, og helt mål og mening. Jeg holdt på i timevis, ville dø, ville dø, men fikk det ikke til. Blodet fløt, hele badet var tilgriset, det samme var klærne mine, men jeg var like forbannet levende. Til slutt måtte jeg bare gi opp, surre noen håndklær rundt de ødelagte armene mine, og gå og legge meg.

Selv om jeg ikke hadde klart å dø, hadde jeg mistet mye blod, jeg var forferdelig slapp og syk, dessuten hadde jeg ikke mat i huset, bare vann. Bare det å komme seg på badet var en nesten uoverkommelig øvelse, for ikke å snakke om slikt som å dusje og vaske håret. Sånn gikk ukene, jeg ble stadig sykere, og jeg lå der og håpet at jeg etter hvert skulle få lov å dø. Det hadde jeg antagelig også gjort, hvis ikke politiet hadde dukket opp, og sørget for at det kom en ambulanse som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg undersøkt, og sendt videre til sykehus. Det føltes godt å komme på sykehuset, få mat og være omgitt av gode og hjelpsomme mennesker. Undersøkelser viste at det ikke sto helt bra til, men ingenting alvorlig. Hjertet som har hoppet og bykset av ren, skjær skrekk i årevis, ble det fastslått at er i rimelig god stand. Med tanke på hvor stresset, redd og fortvilet jeg har vært i store deler av livet, er det egentlig rart den fysiske helsen er såpass bra som den er. Nå sto det veldig dårlig til med livssituasjonen min, siden jeg fullstendig manglet penger og hadde ligget og sultet i ukevis. Meningen med sykehusinnleggelsen var at jeg også skulle få hjelp med den håpløse livssituasjonen. Noe jeg ikke orket å tenke på, jeg visste så altfor godt hva den «hjelpen» ville bety, Nav-helvete. Og det var jo det jeg for enhver pris ville unngå. Da jeg lå i sykesenga hadde jeg det greit nok, men jeg følte at det var det jeg orket, ikke noe særlig mer. Det ble bestemt at jeg skulle snakke med en sosionom ansatt på sykehuset. Hun dukket opp en dag jeg hadde vært på flere undersøkelser, riktignok ikke plagsomt smertefulle, men slitsomme nok når jeg var på minussiden når deg gjaldt krefter. Hun var ung, hyggelig og det virket som hun forsto skepsisen min når det gjaldt Nav. Vi hadde ikke vekslet mange ord før en lege jeg hadde hatt kontakt dagen før, kom for å fortelle resultatet av den siste undersøkelsen. Til tross for at jeg var sliten, var det godt å snakke med disse to. Jeg følte at de så på meg som likeverdig, det er ikke så mange ganger jeg har kunnet snakke åpent om det som er vanskelig, og jeg følt meg så respektert og forstått, som jeg gjorde akkurat da. Også dagen før hadde jeg opplevd den unge, kvinnelige legen som svært aksepterende og forståelsesfull. Da hun hadde spurt meg om ting på en slik måte at det var lett å åpne seg opp og fortelle, også om det som ikke alltid er så lett å snakke om.

Mens jeg lå i sykesenga følte jeg meg beskyttet mot den brutale verden der ute, og det var godt å ha mennesker rundt seg. Nå kunne jeg ikke bli værende der, men å reise hjem var vanskelig av flere grunner. For det første eide jeg ikke penger, og siden jeg ikke hadde betalt husleie i det siste, var jeg i ferd med å bli kastet ut av leiligheten jeg leide. Det var kanskje ikke så rart at sykesenga føltes som det tryggeste stedet å oppholde seg. Men der kunne jeg altså ikke få bli, det ble bestemt at jeg skulle overføres til en psykiatrisk enhet, og i hvert fall være der en uke.  Den siste dagen på sykehuset snakket jeg blant annet med en psykiater, hun var for så vidt hyggelig nok, men sa en del som var rart. Dessuten fortalte hun meg at det visstnok var mange som hadde meget gode liv selv om de hadde veldig lite penger. En slik glorifisering av fattigdom har jeg svært liten sans for, og jeg fortalte henne om hvordan jeg selv har opplevd hvordan pengemangel griper inn i alle områder av livet. Som ikke å ha råd til å gå til tannlege, uansett hvor vondt i tennene man måtte ha, ikke ha råd til skikkelig skotøy, ikke ha råd til å reparere sykkelen. Ifølge psykiateren var det så mye man kunne gjøre som var helt gratis, men eksempelvis hjelper det ikke om du kan låne gratis bøker på biblioteket hvis du ikke greier å lese fordi du trenger briller du ikke har råd til. Noe annet var at det under samtalen kom fram at jeg er glad i dyr, noe jeg oppfatter som ganske normalt, men det virket som psykiateren mente ikke var fullt så normalt, hun lurte visst veldig på hva det er med dyr som gjør at jeg liker dem. Det kunne jeg ikke gi noe svar på, hvorfor i all verden skulle jeg ikke like dyr? Til tross for merkverdige spørsmål og påstander jeg var uenig i, var hun vennlig nok, og jeg opplevde ikke samtalen som ubehagelig. En langt mer ubehagelig opplevelse ventet dagen etter, men det var jeg heldigvis lykkelig uvitende om da.

Jeg hadde ikke lyst til å reise fra sykehuset, det var trist å ta farvel med alle de flinke og hyggelige menneskene jeg hadde blitt kjent i løpet av de dagene jeg var der. Men det var ingen vei utenom, det var bare å tusle ned til en ventende taxi, og dra av gårde til stedet jeg skulle være de neste dagene. Da jeg kom inn døra, møtte jeg først noen riktig så vennlige mennesker, og tenkte at dette blir sikkert bra. Noe som skulle vise seg å være riktig, men først skulle jeg gjennom et forhør som gjorde at selv de mest utrivelige jobbintervjuer jeg har vært i, framsto som koselige treff. Denne seansen ble selvfølgelig ikke omtalt med sitt rette navn, altså forhør, men derimot «samtale». Jeg ble tatt med inn i rommet der den såkalte samtalen skulle finne sted. De to som ventet meg var en mannlig lege og en kvinnelig psykolog. Det er mye av den tvilsomme seansen som ble slettet fra minnet umiddelbart, men noe husker jeg. Så vidt jeg erindrer, begynte den mannlige legen å spørre meg om selvmordsforsøkene mine, hva jeg mente om det i ettertid, jeg ga uttrykk for at jeg fremdeles hadde forståelse for mine egne handlinger, og anså det som den minst dårlige løsningen på den håpløse situasjonen jeg var i. Jeg fikk en følelse av at det var veldig feil svar, riktig reaksjon var å framstå som en angrende synder. Det var vel omtrent da psykologdama så på meg med skarpt blikk, og spurte om det hadde seg sånn at jeg savnet sex. Ja, gjett om jeg gjorde, både da jeg lå i sykesenga koblet til ymse slanger og ledninger, for ikke å snakke om de siste dagene hjemme, da jeg ikke hadde spist på evigheter, og støtt og stadig måtte kreke meg ut på badet for å spy opp etsende syre, som smakte grusomt og brant i hele systemet, samtidig som jeg bare hadde ett ønske, å få lov å dø. Foruten at det var et særdeles invaderende spørsmål som mentalt fikk meg til å trekke opp skuldrene, og lure på hva neste ufinhet ville bli, var det så til de grader feil spørsmål til feil tid. Noe annet som ikke er slettet fra minnet, er at legen kom med en bemerkning om at det livet jeg hadde de siste årene, ikke kunne ha vært noe særlig. Dette fordi jeg hadde hatt liten kontakt med andre mennesker i den perioden. For meg har disse årene vært verdifulle, de gode stundene jeg har greid å skape har vært utrolig viktige for meg. Redselen min for et liv i fattigdom, basert på smertefulle erfaringer, lot det derimot ikke til at han hadde noen forståelse for.

Heldigvis er de andre som jobber på stedet av et helt annet slag, det er en god og trygg atmosfære på stedet. Jeg er blitt møtt med forståelse for jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med de to som forhørte meg så hardt første dagen. Jeg har sluppet å bli psykologisert, derimot har jeg fått den hjelpen det er mulig å få for fortsatt å kunne eksistere. Jeg er veldig takknemlig overfor dem som har hjulpet så godt de kan. Dessverre er den eksistensen som er mulig for meg å ha, ikke noe jeg vil klare å stå i over tid. Det å leve videre, står dessverre ikke på lista over muligheter jeg har. Kun en eksistens i vettskremt fattigdom under Nav-pisken. Det kjenner jeg at jeg ikke makter, hver eneste celle i kroppen vrenger i protest bare ved tanken. Følelsen av store kniver tvers gjennom kroppen, som vris rundt støtt og stadig, blir stadig sterkere, pluss masse annet fysisk ubehag, og en enorm følelse av utrygghet. Jeg har heller aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, så lenge jeg hadde penger var mangelen på nettverk til å holde ut. Jeg har allerede fått kjenne på kroppen hva det vil si ikke å ha penger nok til å stelle seg og ivareta et visst nivå av velvære. En ting er ubehaget med å føle seg sjuskete og ustelt, det går på selvfølelsen løs, noe annet er at jeg ikke får dekket behov som briller jeg kan se ordentlig med, og gode tursko. Briller er jeg blitt helt avhengig av, og de jeg har nå er så slitt at det er som se gjennom tjukk tåke, i tillegg til at jeg antagelig trenger noen som er hakket sterkere. Sko er også et stort problem, på sykehuset fikk jeg påvist et problem med det ene benet, noe som gjør fraværet av gode sko til et større problem enn det ellers ville vært. Jeg merker veldig godt at bekymringene for økonomien framover, som vil bli verre enn dårlig, gjør noe med hodet som ikke er bra, jeg blir forferdelig surrete i toppetasjen. Det får meg til å tenke på en artikkel jeg en gang leste i Klassekampen om hvordan fattigdom virker inn på hjernen og ens kognitive evner. Det ble sammenliknet med en datamaskin som har mange programmer kjørende i bakgrunnen, og gjør hele maskinen tregere. Og det får meg til å tenke på hvordan jeg kommer savne å ha en ordentlig god avis. Jeg har abonnert på aviser omtrent hele mitt voksne liv. Først Dagsavisen i mange år, da jeg ikke lenger fant den var så interessant, begynte jeg med Klassekampen, som jeg synes er en veldig engasjerende og god avis, den har også inspirert meg til mang en tekst her på bloggen. Dersom jeg skal leve videre vil det bli et liv med utrolig mye savn. Savn etter å føle glede, få lov å være glad, for er det noe pengebekymringer gjør, for ikke å snakke om å være under Nav-pisken, så er det å ta gleden ut av livet ditt.

Nå var det aldri min plan at jeg skulle havne der jeg er nå, jeg hadde ikke tenkt å be verken Nav eller andre om noe som helst. Min plan var jo at jeg skulle dø, og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det til på første forsøk. Å svelge ned piller og gå og legge seg til å dø, var ingen ubehagelig opplevelse. Men det andre forsøket mitt, der jeg kuttet og kuttet meg i armene, var derimot virkelig grusomt. Det triste er at det ser ut til at jeg har påført meg varige skader, hendene er ikke gode, noen steder er de følelsesløse, og de er tidvis vonde. Dessuten har jeg fått stygge arr, aller verst på venstrearmen, og de er ømme og vonde. Nå regner jeg ikke med at jeg får bruk for de armene så lenge, jeg kan ikke se at jeg skal orke å leve videre i den triste og fattigslige tilværelsen jeg har foran meg nå. Da jeg prøvde å ta livet mitt, var det fordi jeg etter å ha tenkt lenge og vel, hadde kommet til at det var det minst dårlige alternativet. Fordi jeg forsto at jeg ikke hadde krefter til den tilværelsen jeg ville få dersom jeg skulle leve videre. Jeg hadde heller interesse en slik gledesløs eksistens som det ville bli. Og som det nå er, dette føler jeg at ikke er noe jeg kan holde ut over særlig lang tid, det vil bare bli å krøsse Nav om aller nådigst å få lov å eksistere på et absolutt minimum, og med så mye sorg og savn, at det ikke vil bli til å holde ut. Her må det sies at jeg virkelig beundrer de menneskene som klarer å holde ut i en slik tilværelse, de er de virkelig sterke, selv om de gjerne omtales som «de svake». Jeg må bare innrømme at så sterk er ikke jeg, livet har slitt meg helt ut.

Når jeg har valgt å gå tilbake til bloggen for å skrive dette, er det ikke for å klage og syte over min egen livssituasjon, men for å si at det er ikke sånn for alle at bare en telefon til Mental Helse er det som skal til for å hindre deg i å begå selvmord. Nå tror ikke jeg at det er mulig for en som meg å nå gjennom muren av babling om at man bare skal snakke om problemene, så løser det seg. Virkeligheten er mer kompleks enn som så, men det ser ut til at mange ikke orker å innse hvor sammensatt og komplisert livet kan være.  For den som sliter med problemer som ikke løses bare av å snakke om dem, kan det å lese slike lettvinte påstander virke som en hån, og man føler seg bare enda mer som en som ikke teller med. For mange år siden, før alt var blitt så veldig lettvint, leste jeg at årsaker til selvmord blant annet kunne være en følelse av tap, eller langvarig motgang. Jeg kjenner meg igjen i begge deler. Nå er det ikke noen stor tragedie om jeg ikke orker mer, og klarer å avslutte livet. Jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, og jeg har levd et liv, og klart å få til mange gode opplevelser innimellom det som har vært slitsomt og vanskelig. Jeg har heller ingen nære pårørende.

Til slutt vil jeg si at det at man ønsker å dø, ikke nødvendigvis er det samme som at man ikke egentlig er glad i livet. Jeg skulle gjerne gått ut i livet og lyset, der det er farger, musikk, glede, slik jeg heldigvis har opplevd i perioder. Jeg skulle gjerne også kjent litt på det jeg ikke har fått erfare, hvordan det er å ha en noenlunde trygg livssituasjon. Men ingenting av dette er mulig for meg å oppnå, jeg vet av tidligere erfaring at å ha lyst til å leve, men ikke ha råd og mulighet til det, kan føre til panikkanfall og en klaustrofobisk følelse av å være innestengt i et lite, mørkt bur. Når du holder på å bli kvalt av pengemangel, samtidig som usikkerheten røsker i kroppen din, og det ikke finnes noen vei ut av elendigheta, da hjelper veldig lite med en telefon til Mental Helse.