Jeg har nettopp lest
Vikeplikt
for høyre av Espen Goffeng. Boka ble utgitt i fjor, men er fremdeles
aktuell. For den som ikke har hørt om boka, den omhandler venstresidens noe
trøblete møte med innvandring og islam. Det er nok flere enn meg som har
stusset over hvordan den en gang så religionskritiske venstresiden har inntatt
en svært så logrende holdning overfor islam. Videre har mange gravd seg ned i
skyttergraver der de kaster dritt på alle som måtte mene noe annet enn at
innvandring kun er berikende. Dersom man skulle mene at det følger noen
problemer med på lasset, blir man pepret med en hel drøss svært lite
flatterende beskrivelser. Goffeng kommer med noen eksempler på hva som sies om
dem som ikke er helt rene og ranke i sine holdninger. Han nevner bloggeren
Gunnar Roland Tjomlid som ifølge Goffeng er god til å framlegge
meningsmotstandere som om Hitler står rett om hjørnet. Han henviser til en
status Tjomlid skrev i 2015 og som han også skal ha vist til senere:
Hvis angrepene i Paris bremser viljen til å
hjelpe flyktninger hit i trygghet, er vi større mordere enn terroristene. Intet
mindre. Jeg har lest noe av det Tjomlid har skrevet, og sett at det er blitt likt og delt, jeg skal innrømme at jeg heller har grøsset av den bombastiske
og skråsikre stilen hans. Goffeng nevner også Geir Hongrø, ifølge ham er
intoleranse det samme som hat, og å være kritisk til masseinnvandring er i seg
selv «hat».
All innvandringsskepsis er
avskyelig, motbydelig og stinker dritt, er et annet gullkorn Hongrø har
kommet med. Eivind Trædal, kjent fra Miljøpartiet De Grønne, har skrevet at det
å bekymre seg over hvorvidt «etniske nordmenn» ville komme i mindretall i Norge
var rasistisk. Da er det kanskje ikke så rart at de som er en smule bekymret
for konsekvensene av innvandring, velger å holde kjeft.
Noe av det jeg syntes var befriende med boka, er at til
tross for at Espen Goffeng selv tilhører venstresiden, beskriver han
venstresidens mindre sjarmerende sider på en svært treffende måte. Han nevner det
han kaller champagnevenstre: Dette er en
politisk gruppering som ofte virker å ha lite til overs for «gutta og jentene
på gølvet». De kan sitere Hegel og Gramsci til hverandre, det utvises for
eksempel liten forståelse for at arbeidsfolk føler sine arbeidsplasser truet av
innvandring av alle slag. Det er viktigere å være kosmopolitisk enn å opprettholde
en sterk, nasjonal arbeiderklasse. Ettersom venstresiden har beveget seg mer og
mer til høyre i økonomisk politikk i mange land i Europa, er det mange som
føler seg etterlatt og sviktet av denne kulturvenstresiden. Når de da blir kalt
rasistiske og nasjonalistiske når de lufter sine frustrasjoner, blir bruddet
merkbart større for hvert år som går. Dette er en særdeles god beskrivelse av
tingenes tilstand.
Goffeng kommer også inn på den lave takhøyden på
venstresiden, der det er tryggest å breke i kor med resten av flokken. Han
nevner komikeren Dag Sørås, som sto på scenen på Litteraturhuset under et
arrangement for norske PEN og fortalte at han tidligere var så ideologisk ren
på venstresiden at han holdt med SV i hva enn de mente om Sri Lanka, selv om han
knapt visste hvor Sri Lanka befant seg. Det var så trygt og godt å være
inkludert i en gruppe. Boka inneholder
flere sitater fra folk på venstresiden som gir uttrykk at det er vanskelig å ta
opp problemer tilknyttet innvandring. Det
framgår at det er lett å bli stemplet, flere kan fortelle historier om
stigmatisering, sosial eksklusjon og en moralstyrt vilje til å hindre andre fra
å ytre upopulære meninger. Jeg har møtt noen som likner, ikke alle har vært
aktive på venstresiden, de har hatt svært høye tanke om egen fortreffelighet,
og har hatt svært lite overs for dem som ikke er i besittelse av den samme
fortreffeligheten. Jeg liker å kalle dem de
innbilt gode.
Det er kanskje ikke rart at arbeiderklassen forlater
venstresiden, noen går til høyrepopulistene og andre til sofaen. Enkelte av oss
holder fremdeles tappert ut, og stemmer på venstrepartier mens vi holder oss
for nesa og håper på bedre tider. Noe vi sikkert bare kan drømme om. Det er
lett å få inntrykk av at mange bare er ute etter å samle godhetspoeng.
Dessverre ser det ut til at de også scorer godhetspoeng på å være mest mulig
foraktelige overfor arbeidsfolk. Det er forståelig at folk fra arbeiderklassen
setter noen store spørsmålstegn ved venstresidens enorme godhet, da vi overhode
ikke er omfattet av denne godheten. Jeg har sett påstander om at vi får et
kaldt samfunn dersom vi ikke tar imot flest mulig innvandrere, men det disse
ikke bryr seg om, er at mange allerede opplever samfunnet som svært kaldt. Jeg
vet av bitter erfaring at det er blitt iskaldt på de nederste trinn i
arbeidslivet. I det siste har vi nærmest daglig fått historier om mennesker som
sliter med Nav og fattigdom, med tilhørende ensomhet og stigmatisering, de har
det garantert veldig kaldt. Jeg ser lite omtanke og godhet overfor disse fra
flertallet på venstresiden. Jeg synes heller ikke jeg har sett så veldig mye
omtanke for innvandrere som utnyttes grovt av brutale arbeidsgivere. Dette har
jeg skrevet om mange ganger før, men det hører hjemme i denne sammenhengen. Når
jeg har jobbet på kantiner, og har kommet på en kantine der det har vært mange
innvandrere, har jeg skjønt at dette blir tøffe tak. Ikke fordi jeg har opplevd
det som problematisk å jobbe med innvandrere, de aller fleste har vært både hyggelige
og flinke til å jobbe. Men fordi disse kantinene gjerne har hatt et fullstendig
umenneskelig tempo, og til tider vemmelige sjefer. Om jeg ikke har sett så mye
omtanke for disse fra venstresiden, har jeg derimot sett framstående
rikssynsere på venstresiden, som gladelig har latt seg betjene av innvandrere
som har vært utslitte, fortvilte og omtalt forholdene på stedet som slaveri.
Interessant syntes jeg også det var at Goffeng tar opp dette
med norsk kultur, som ifølge enkelte ikke finnes. Han nevner forfatteren Simon
Strangers forsøk på å fjerne den med å henvise til hvor hans kaffebønner,
appelsiner og laken kommer fra (henholdsvis Colombia, Valencia og India). En
annen forfatter, Vigdis Bjørkøy, argumenterer med at Marius-genseren for lengst
er solgt ut til USA, det finnes folk i andre land som liker Munch, og
fiskebolla er ikke skikkelig norsk, så lenge den smaker best med karri på.
Dette minner meg om noe jeg en gang leste, der det ble argumentert med at norsk
kultur ikke finnes, fordi polka og reinlender kommer fra henholdsvis Polen og
Rhinland. Og siden vi ikke gjør noe annet her i landet enn å danse polka og
reinlender, så må jo alle forstå at det ikke finnes noe sånt som norsk kultur.
Interessant nok, leste jeg dette akkurat i det jeg var i ferd med å forlate
dette kulturløse landet, for å reise nok tur til Dublin. Da var det jo greit å
komme seg til litt mer kulturelle strøk, for irsk kultur finnes vel? Etter å ha
ankommet Dublin, og gått litt rundt i byen, fant jeg ut at det kan det umulig
gjøre. Her befant jeg meg i en by som er grunnlagt av vikinger, der folk
snakker engelsk, det eneste jeg kan huske å ha hørt av irsk språk i Dublin er
informasjon på kollektivtransport, som blir gitt både på irsk og engelsk. På
pubene spilte de sanger ikke bare fra Irland, men også fra England, Skottland
og USA. Skal man følge logikken til folk som Stranger og Bjørkøy, finnes det
nok heller ingen irsk kultur. Men ikke snakk om at jeg går inn på en pub i
Dublin og forteller irene at de ikke har noen kultur, det tror jeg ikke ville
blitt godt mottatt.
Et kapitel i boka omhandler kvinnekamp, her beskrives
kvinners begredelig kår i mange muslimske land. Trakassering på gata, vold i
hjemmet, tilfeller hvor voldtatte jenter og kvinner blir giftet bort til sine
overgripere, er noen eksempler som blir nevnt. I et annet kapitel tar han opp
ytringsfrihet, som utvilsomt har fått dårligere kår i de senere år. Et
skrekkeksempel på politikernes unnfallenhet, er fra et intervju med Jonas Gahr
Støre i Dagens Næringsliv. På et spørsmål om det er viktig å stå opp for
retten til å drive blasfemi, svarte han følgende: «Nei, jeg vil ikke si det er
viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å
stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er verken et ideal å ytre seg på en
måte som krenker, eller at der et ideal å uttrykke seg på en måte som kan
oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten». Eller
sagt på en annen måte, hold kjeft, så er du sikker på at du ikke tråkker på
noen ømme tær, dem er det visst mange av for tiden.
Jeg har jo en viss erfaring med religion, siden jeg vokste
opp med foreldre som var pinsevenner. Det har jeg skrevet om her på bloggen
gjentatte ganger, jeg tror det har framgått ganske tydelig hva jeg mener om
pinsevennkulturen. Det fine er jo at den kan man kritisere så mye man orker,
uten å bli beskyldt for å lide av noen form for fobi. Man blir heller ikke
utsatt for drapstrusler av den grunn. Jeg husker at mange pinsevenner mente at
annerledes tenkende skulle gå til helvete, der de skulle brennes til evig
tid. Jeg tror nok det var mange som koste seg med tanken på de lidelsene
«synderne» skulle utsettes for. Men tanken på at det skulle være greit å drepe
dem man anså som syndere, var det nok ingen som hadde tenkt. Jeg har noen
dårlige minner fra den tiden jeg ble slept med på bedehuset og tvangssendt på
søndagsskole. Nå har jeg også helt andre minner fra barndommen, som dager på
badestranda om sommeren. Akkurat det har jeg tenkt på når jeg ser småjenter med
hijab. Det blir neppe mange dager med soling og svømming på dem. Jeg har sett
at mange mener at hijab er noe jentene selv velger. Jeg så en gang ei lita
jente, et sted mellom ett og to år, som sto ved siden av vogna si, med hijab.
Jeg tror ikke hun hadde valgt det selv. Selv om jeg hadde pinsevennforeldre, så
var ikke jeg et pinsevennbarn, eller et kristent barn. Jeg var et barn som
ville tenke selv, og som tidlig skjønte at livet var bedre utenfor bedehuset.
Heldigvis hadde jeg foreldre som hadde såpass vett at de lot meg få lov å finne
min egen vei. Men jeg vet at mange barn av pinsevenner ble holdt i langt
strammere tøyler enn det jeg ble, og det tror jeg ikke er sunt. Fordi jeg har
sett såpass av religion på nært hold, synes jeg det er trist å se at små barn
med hijab, et veldig synbart religiøst symbol, som også må hemme jentenes lek
og livsutfoldelse. For øvrig hadde Espen Goffeng for ikke lenge siden et
innlegg i Nettavisen om hijabtvang på småjenter i Sverige,
kan leses her. Jeg kan også anbefale
denne kommentaren av Tone Angell Jensen
i Nordlys.
Jeg var nylig innom en side på facebook, der noen kristenfundamentalister
skrek og bar seg om hvor grusomt det er med disse skrekkelige homofile som ikke
lenger har vett på å holde seg i skapet, men derimot viser seg fram i all sin
syndighet i den forferdelige Pride-paraden. Det som står å lese der er så til de
grader fordomsfullt, for ikke å si hatefullt, at det går kaldt nedover ryggen
på meg. Men igjen, det er det lov å ta høylytt avstand fra. I Vikeplikt for høyre, kommer Goffeng så
vidt inn på muslimers holdninger til homofili. Han sier at det finnes knapt et
land som Norge mottar innvandring fra, fra Polen til Afghanistan, som ikke
straffer homofili med alt fra sosial utstøting til fengsel, dødsstraff eller
lynsjing. Han slår videre fast at finnes det et felt der innvandring på ingen
måte er en berikelse, så er det her. Han viser til The Guardian som har
skrevet om en undersøkelse fra Gallup om holdninger til homofile blant engelske
muslimer: 0 % svarer at homofili er akseptabelt. Han forteller også at han har
forsøkt å få Bazim Ghozlan, som han omtaler som en av Norges viktige muslimske
stemmer, til å svare rett ut og liketil på om dødsstraff for homofili er feil
ifølge hans egne moralske vurderinger, men Goffeng sier det er som å forsøke å
spikre en såpeboble til veggen. Jeg husker godt da Islamsk Råd hadde store
problemer å ta avstand fra dødsstraff for homofili. De som ikke klarer å ta
avstand fra noe slikt, må forstå at det kan vekke avsky fra folk som lever i et
land der man ikke praktiserer dødsstraff selv når det er snakk om svært
alvorlige forbrytelser. Når man ikke synes at dette er berikende holdninger,
skyldes det ikke at man er rasist eller lider av islamofobi, men heller at man
er et noenlunde sivilisert menneske.
Jeg var ubetinget for innvandring da jeg var yngre, og
havnet i noen diskusjoner med folk som var mer kritiske. Den gang var ofte
argumentene mot innvandring at man kjente noen som visste om noen som jobbet
sammen med noen, som hadde en pakistansk nabo som luktet hvitløk, og det gikk
jo ikke an. Som storforbruker av både hvitløk og diverse krydderier, gjerne
innkjøpt i innvandrerbutikker, syntes jeg det var et heller dårlig argument. Jeg
hadde såpass kunnskap om hvordan europeerne hadde herjet med resten av verden,
at jeg mente at dette ble småtteri i forhold. Dessuten har jeg, i likhet med
svært mange nordmenn, fjerne slektninger i Nord-Amerika, både Canada og USA. Som
helt ung leste jeg Begrav mitt hjerte ved
Wounded Knee av Dee Brown. For den som ikke kjenner til boka, den handler
om hvordan europeiske innvandrere behandlet urbefolkningen i USA. Det er mildt
sagt sterkt lesning, og det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste den. Nå var innvandringsmotstand noe jeg forbandt med Fremskrittspartiet, og det skal
vel innrømmes at jeg hadde samme type fordommer mot Frp-tilhengere, som jeg
senere har sett mange har mot arbeiderklassen i det store og hele. Noe som vil
si liten kunnskap, vemmelige holdninger og generelt dårlig smak.
Nå må det sies at jeg i mange år bare hadde positive
erfaringer med innvandrere. Det er interessant og lærerikt å møte mennesker med
en annen bakgrunn, jeg har møtt flotte mennesker fra mange forskjellige land,
både på jobb og fritid. Fullt så hyggelig ble det ikke da jeg flyttet til et
sted hvor jeg fikk innvandrede naboer på alle kanter. Jeg hadde jo hørt om
andre som hadde opplevd problemer, og hadde valgt å flytte eller drømte om å gjøre det,
men jeg hadde ikke tenkt over at det skulle ramme meg. Mange av de problemene
jeg opplevde er beskrevet i boka Fremmed
i eget land av Halvor Fosli. Da jeg leste om boka, tenkte jeg umiddelbart
at nå blir det bråk. Dette var ikke lenge etter at jeg hadde flyttet, eller
snarere flyktet, med de erfaringene i friskt minne fant jeg ut at denne boka
vil jeg lese. Det gjorde jeg, og jeg kjente meg altså godt igjen. Jeg tenkte å
skrive om det her på bloggen, men da jeg så hvor mye spetakkel det ble, valgte jeg
ikke å gjøre det. Denne bloggen har vanligvis ikke så stor trafikk, men tanken
på at noen aggressive innvandringstilhengere skulle finne den, med påfølgende
beskyldninger om at undertegnede skulle være rasist osv., var ikke fristende.
Siden jeg tilhører den fra før temmelig stigmatiserte arbeiderklassen, ville de
antagelig se på det som nok et bevis på at vi er en gjeng lavpanna rasister osv.
Jeg er ingen rasist, jeg vet godt at ikke alle er slik som de naboene jeg
hadde. Uansett hvor naboene dine måtte komme fra, når de bråker døgnet rundt,
kaster søppel overalt, og i det hele tatt er svært lite hyggelige, så blir det
ganske utrivelig. Mange år før denne skrekkopplevelsen, vanket jeg på et
internasjonalt kultursenter, der jeg ble kjent mange innvandrere som jeg likte
veldig godt. De snakket om at de gjerne ville ha kontakt med norske naboer, for
å bli bedre i norsk og fordi de ønsket å bli kjent med nordmenn. Hadde jeg hatt
slike naboer, kunne det blitt et riktig så godt naboforhold.
Avslutningsvis kan jeg si at selv om Vikeplikt fra høyre ikke er helt fersk, så var det absolutt
interessant lesning, det er en lettlest og engasjerende bok. Den kan anbefales
til alle som er blitt en smule skremt av en ubehagelig og polarisert
innvandringsdebatt.