Ikke alt arbeid er helsebringende

På fredag ettermiddag hørte jeg på Dagsnytt Atten med et halvt øre, mens jeg holdt på med andre ting. Det jeg festet meg mest med, var en debatt med utgangspunkt i Silje Røviks kronikk i Aftenposten. Røviks kronikk var forfriskende lesning, det samme kan ikke sies om debatten i Dagsnytt Atten, her var det gamle og akk så velkjente toner. Som vanlig ble det antydet at vi har for gode sykelønnsordninger og det gjelder å få syke folk i jobb, da jobb er helsebringende. Nå har vel mange av dem det var snakk om blitt syke mens de har vært i jobb. Og noen, slik mange av dem jeg har jobbet sammen med, er blitt syke av jobben. Jeg har vært innom svært mange arbeidsplasser som har vært alt annet enn helsebringende.

Et gammelt minne fra arbeidslivet dukket opp da jeg hørte denne debatten. Det skriver seg helt tilbake til tiden før jeg hadde begynt å gå ned i lønn, men arbeidspresset jeg opplevde på mange av stedene jeg jobbet var ekstremt også den gang. Jeg jobbet på den tiden for et vikarbyrå der flere av konsulentene var påfallende ubehagelige. Han jeg hadde med å gjøre mens jeg hadde dette oppdraget var en riktig så ufyselig fyr. På den positive siden var de jeg betjente hyggelige og høflige, det er ikke alltid en selvfølge. Dette var en jobb som ikke var satt ut til et eksternt byrå, også det en fordel, da det var lettere få litt råd og veiledning i begynnelsen. Men det var ubeskrivelig mye å gjøre, de ansatte ble trukket et lite beløp i måneden og kunne spise så mye de ville, noe de benyttet seg av til fulle. Her måtte jeg hele tiden holde på med flere ting på én gang, hver eneste bevegelse jeg gjorde måtte være rasjonell. Å stoppe opp for å trekke pusten var uaktuelt. Det var evig kamp mot klokka, når jeg gikk ut fra jobben var jeg fullstendig utslitt.

På den tiden holdt jeg på med et engelskkurs, da dette var like før jul, var det to kurskvelder i uka, for å bli ferdig i rimelig tid før jul. Disse to kveldene var høydepunktet i en ellers kølsvart tilværelse. Jobben var på Aker Brygge, kurset var på Lillestrøm, på kursdagene tok jeg toget til Lillestrøm, og satte meg på en kafe der jeg fikk spist litt og kommet sånn noenlunde til hektene før kurset begynte. Jeg kan huske at det dunket og smalt i hele kroppen mens jeg satt der. Og jeg tenkte at dersom jeg hadde hatt denne jobben fast, hva ville gått i stykker først, den psykiske eller fysiske helsa. Hun som hadde jobben fast var mye syk, fikk jeg høre, slik jeg så ofte har fått høre på jobber med tilsvarende arbeidstempo. Det handler ikke om at folk er late, det handler om at vi er sånn laga at vi trenger en pause i løpet av dagen, der vi kan fått tatt oss inn litt, og vi trenger å kunne stoppe opp og trekke pusten mens vi jobber.

Det jeg egentlig kom til å tenke på da jeg hørte fredagens debatt, var en dag jeg kom ut fra jobben. Jeg var så sliten og fortvilt, plutselig følte jeg bare for å gå tvers over brygga og kaste meg på sjøen. Så kom jeg til meg selv på et vis, og gikk i riktig retning. Det er mulig jeg kan takke kurset på Lillestrøm for at jeg ikke havnet på sjøen, det var det som gjorde at jeg greide å komme meg gjennom disse ukene uten å gå fullstendig fra sans og samling. Slike jobber spiser deg opp, de gnager på både kropp og sjel, i den grad man orker må man prøve å bygge seg opp igjen på fritiden.

Jeg kan faktisk huske at en av de ansatte sa til meg siste dagen, at denne jobben var vel helt i overkant av hva én person kunne klare, det var så absolutt korrekt observert. De var i hvert fall fornøyd med meg på stedet, noe den grinete fyren fra vikarbyrået var nødt til å innrømme da jeg snakket med ham på telefonen en av de siste dagene, men jeg hørte det gjorde vondt å si det.

Jeg hadde en annen tilsvarende opplevelse en god stund senere, da hadde jeg et tredagers oppdrag på en stor kantine, hvor jeg også var alene. Dette var for et annet vikarbyrå, og kantina ble drevet av et kantineselskap. Denne jobben var ikke lenger unna enn at jeg kunne sykle. Den første dagen var helt forferdelig, arbeidstempoet var ubeskrivelig. Også her hørte jeg at han som hadde jobben fast var mye syk, det var ikke overraskende. Da jeg syklet til jobb den andre dagen, hadde jeg et øyeblikk de jeg plutselig ville vrenge sykkelen mot en stor bil. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde hatt den gangen på Aker Brygge. Nok en gang kom jeg til sans og samling før jeg fikk gjort det, men det var en veldig ubehagelig følelse. Jeg snakket senere en gang med en ansatt i selskapet som drev denne kantina, og som hun sa, på den kantina var det en veldig høy stressfaktor. Litt høyere enn det vi mennesker er i stand til å tåle, og nok en gang, det handler ikke om latskap. De tre dagene jeg jobbet der, hadde jeg ikke et eneste øyeblikk hvor jeg kunne trekke pusten, det er ikke menneskelig mulig å holde ut i slike jobber uten å bli syk.

I Dagsnytt Atten ble det, som det alltid blir i slike debatter, snakket om hvor helsebringende det er å jobbe. Det har nok noe å gjøre med at de som deltar i disse debattene ikke har vært i nærheten av slike jobber som jeg har omtalt her. Det har nok derimot en del av dem som er syke, men folk med den type arbeidserfaring får jo aldri være med i slike debatter. Klasseforskjeller handler også om at mange av oss lever i en helt annen virkelighet enn den som omtales. Det å høre til blant dem som overhode ikke blir sett, og absolutt ikke verdsatt, er i seg selv en psykisk belastning. 

I de varme og rødgrønne dager

Under valgkampen var det mye snakk om at vi har fått et kaldere samfunn med den blåblå regjeringen. Dette kom ikke uventet fra folk på venstresiden, hvor mange er så gode at de er blitt veldig sinte på alle som ikke er like gode. Denne illsinte formen for godhet kan virke litt skremmende på noen av oss, men det er sikkert bare fordi vi ikke er like gode selv. Joda, samfunnet har blitt kaldere i årene med de blåblå, men hvor varmt var det den gangen vi ble styrt av de rødgrønne?

Jo, det var nok et veldig varmt og medmenneskelig samfunn. Jeg husker spesielt den varmende uttalelsen fra daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen om at sosialklienter fikk stå opp morran. Da følte helt sikkert sosialklientene at var de var omgitt av enormt mye varme og medmenneskelighet. En annen arbeidsminister fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, hadde en kronikk i Klassekampen i 2011, som jeg syntes var så empatisk og varm at den fortjente en egen bloggpost. Det var særlig en uttalelse som jeg festet meg med: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Saken er at jeg ble så grepet av denne omtanken for de trygdede at jeg nesten fikk tårer i øynene. Hvis du er syk og utslått, man må stort sett være riktig så elendig for å få trygd i disse dager, så er det nok ingenting som varmer mer enn å få høre at det som egentlig feiler deg, er at du ikke gidder å bite tenna tilstrekkelig sammen. Og der ute står jo arbeidsgiverne i kø for å ansette folk som ikke er plagsomt friske, sånn var det nok i hvert fall i den rødgrønne og medmenneskelige tidsalder.

Selv opplevde jeg i denne perioden å måtte jobbe stadig hardere for stadig mindre lønn, mens arbeidsgiverne mine snøt og bedro som bare pokker, men det var stor trøst i at jeg tross alt levde i et varmt og hyggelig samfunn. De rødgrønne brydde seg jo veldig mye om slitne arbeidsfolk på luselønn. Nå har det seg sånn at folk som tilhører arbeiderklassen ikke alltid har følt seg så veldig akseptert av disse gode og varme menneskene. Men vi må ha forståelse for at også de veldig gode har behov for noen å se ned på, så da får vi bare finne oss i at vi står lagelig til for hogg når selveste godheten må ha noen å føle seg bedre enn. I den varme rødgrønne perioden var det jo mye skriverier om hvor dårlig smak, ditto holdninger og lite kunnskap arbeiderklassen var i besittelse av. Husker jeg rett, fikk de syke mye tyn også, uten at de gode sto opp for dem, det skyldes nok at denne hetsen var av det gode og varme slaget.

Det kan nok være at jeg ikke til fulle forsto hvilket varmt og medmenneskelig samfunn vi hadde i de rødgrønne årene, vi lavt utdannende er jo så dumme, noe vi ble minnet om støtt og stadig i denne varme og gode perioden. Men jeg er dog ikke dummere enn at jeg på valgdagen slo opp paraplyen og labbet av gårde i høljregnet for å bli kvitt de blåblå. Det ble vi som kjent ikke, men det kan kanskje tyde på at det er et visst håp for undertegnede. Men en av disse voldsomt gode blir jeg nok aldri, det må jeg bare innse.

For mange mennesker?

Jeg har akkurat hørt lørdagens utgave av Verdibørsen, der de tok opp overbefolkning. De skal ha ros for at de gjentatte ganger har tatt opp dette temaet, det er det ellers ikke så mange som gjør. I programmet hørte vi Bredo Berntsen, Jørgen Randers og Lars Haltbrekken. Sistnevnte er stortingskandidat for SV og i motsetning til de to eldre mennene lot han ikke til å være bekymret over at det blir for mange mennesker på denne kloden. I den grad han mente det var et problem, så gjaldt det kun befolkningsøkning i den rike delen av verden, fordi vi har et vanvittig forbruk, det siste kan man jo være enig i. Nå skal det sies at Haltbrekken ikke brukte ordet problem, da han tydeligvis er en av disse politikerne som ikke er i stand uttale dette ordet, her var det utfordring over hele linja. Jeg må innrømme at jeg har liten sans for folk som snakker om miljøutfordringer, da jeg mener det i høyeste grad er et problem, og bør omtales som det.  Da programlederen gjorde Haltbrekken oppmerksom på at SV vil ha mange mennesker her i landet og er veldig glad i penger til barnefamiliene, forsvarte han seg med at de vil utjevne forskjellene mellom folk og det er en forutsetning for å lykkes i miljøkampen. Dette virker ikke så veldig troverdig, da SV kun snakker om fattige barnefamilier, jeg kan ikke se at de har noen omtanke for voksne som lever i fattigdom.

Jeg anbefaler eventuelle lesere å gå inn og høre programmet, det er absolutt verdt å få med seg.  Og som før sagt, det er ikke ofte dette temaet blir tatt opp, så dette er sjelden mulighet til å høre et særdeles viktig tema bli snakket om. Jeg synes både Bredo Berntsen og Jørgen Randers har mange gode poenger.

Det er vel sånn at dersom man mener at det kan bli for mange mennesker, da er man verken god eller raus, og det skal man jo være. Men hva med å være litt god overfor de menneskene som skal leve på denne jorda i framtiden. Det har jeg mange ganger tenkt på når jeg har vært ute og gått, enten i skogen eller andre steder hvor jeg kan høre fuglekvitter og vindens sus i trærne, dette er noe jeg unner dem som skal leve her om hundre år eller fem hundre år, å oppleve. Det å kunne oppleve slikt, uten å måtte reise langt av gårde, handler for meg mye om livskvalitet. Dessuten tror ikke jeg, i motsetning til Haltbrekken og hans meningsfeller, at bare vi blir mange nok så blir vi mye flinkere til å fordele, og alt blir fred, fryd og gammen. Det er vel dessverre større sjanser for at det blir mer ufred og elendighet.

For en del år siden, på en av turene mine til London, var jeg en lørdag formiddag på Hampstead Heath. På den tiden bodde jeg et sted hvor jeg hadde knapt fem minutter å gå til Østmarka, med veldig mange fine turmuligheter. Joda, det var trivelig nok å gå rundt på Hampstead Heath, men jeg kom til å tenke på mine egne turer i marka, der det var mulighet for å gå milevis i skogen. Den muligheten hadde ikke londonbeboerne, og jeg syntes vel egentlig litt synd på dem for det. Jeg har kost meg de gangene jeg har vært i London, men har ikke øyeblikk tenkt at det hadde vært godt å bo der. Til det er byen altfor stor.

Nå har jo jeg vært langt flere ganger i Dublin, enn i London. Der har jeg gjort det til en vane å ta en tur til Dublin Zoo. Ved omtrent hver eneste innhegning kan man lese at de dyrene du ser her, de er utryddelsestruet, og en viktig grunn til det er at leveområdene deres forsvinner. Og hvorfor gjør de det? Det har kanskje noe å gjøre med at menneskene overtar disse områdene, nettopp fordi det blir så utrolig mange av oss. Klima er mer eller mindre et tema i valgkampen, artsutryddelse er det ikke. Det til tross for at vi nå har tatt fått det som kalles den sjette utryddelsen. Den femte var utryddelsen av dinosaurene, den var ikke menneskeskapt, det er derimot den sjette. I Dublin Zoo ser man de store, flotte og vakre dyrene som er i ferd med å forsvinne, men vi er jo også avhengige småkryp og innsekter, som gjør at økosystemene fungerer. For ikke lenge siden leste jeg Bienes historie av Maja Lunde, blir de pollinerende insektene borte er vi ille ute.

Det er flere enn Lars Haltbrekken som mener at det kun er forbruk, og ikke hvor mange vi er, som teller. Jeg skulle ønske man kunne forske litt på forbruket til oss uten barn, sammenliknet med forbruket til barnefamiliene. Det hadde vært interessant, det kan hende det ikke hadde vært oss uten barn som hadde kommet dårligst ut, så det lar man nok klokelig være. Som jeg har vært inne på før en gang, hver gang det er snakk om å redusere bilbruken til folk i tettbygde strøk, der det er mulig å bruke sykkel og føtter for å komme seg fram, kommer man alltid med argumentet om tidspressede barnefamilier som er avhengig av bil for å kjøre ungene sine på en drøss med aktiviteter. Nå er jeg absolutt tilhenger av at vi i vår del av verden skal forbruke mindre, jeg tror vi kunne fått et hyggeligere og varmere samfunn med mindre materialisme. Jeg har sett at mennesker som er veldig materialistiske virker mindre lykkelige, og takler motgang dårligere, enn de som vektlegger andre verdier. Blant folk jeg har møtt, er det pussig nok mange av de barnfrie som også er de som ikke er så opptatt av det materielle. Det kan ha noe å gjøre med at når man velger vekk barn, noe som av mange betraktes som unormalt, så er man ikke så opptatt av andres forventninger til hvordan man bør være.

Jeg følger organisasjonen Population Matters på Facebook. Jeg kan anbefale å ta en titt på siden deres, da vil man oppdage at de som er opptatt befolkningsproblematikk ikke er mennesker med hoggtenner og horn i panna, slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. Population Matters støttes blant annet av David Attenborough  og Jane Goodall. Jeg avslutter med en videosnutt som ligger på Facebook-siden deres, med Jane Goodall. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at du verden så deilig å høre noe annet enn den norske skravleklassens evinnelige kakling.

Sommerbilder

På lørdag tråkket jeg gatelangs i Oslo. Det var en nydelig dag, fremdeles varmt og sommerlig, men likevel med en forsiktig høstlig atmosfære. Det var deilig å vandre formålsløst rundt, koble ut hverdagen og bare ta imot de inntrykkene som dukket underveis. Der jeg er nå i livet mitt, er det viktigere enn noen gang å ta vare på de gode øyeblikkene.

Siden det nå er sånn omtrent slutt på sommeren, tenkte jeg at jeg kunne oppsummere med noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren som var. De to første bildene er tatt nå på lørdag, de andre er tatt når de er tatt, for å si det sånn.