søndag 18. desember 2016

En video til ettertanke

For en stund siden kom jeg over denne musikkvideoen som jeg synes sier uhyggelig mye om tiden vi lever i. Jeg har lest om ungdommer som er på sosiale medier omtrent døgnet rundt, samtidig som de er opptatt med hver sin mobil når de er sammen. Da går de glipp av både den gode ensomheten, der man gjør det man har lyst til uten å bry seg om hva andre måtte mene og det gode samværet med andre, der man faktisk snakker med hverandre. Nå gjelder det ikke bare ungdom, jeg har observert godt voksne mennesker på kafe, med nesa i hver sin mobil. Noe av det første jeg så da jeg kom til Dublin i sommer, var folk i sekstiårsalderen som sto på gata i Temple Bar med selfiestang. Selfiestang er fremdeles på lista over ting jeg absolutt ikke ønsker meg. Jeg tar mye bilder, men uten meg selv, det er best sånn. De siste gangene jeg har vært ute og reist har jeg hatt med meg laptop og da har jeg vært innom facebook og lagt ut noen bilder og betraktninger om det som skjer. Jeg får hyggelige kommentarer tilbake og det er i det hele tatt ganske trivelig å kommunisere litt med folk hjemme mens jeg er ute på tur. Men det er ikke noe jeg bruker mye tid på, når jeg er på ferie er jeg stort sett opptatt med andre ting. Og skulle jeg ikke få mange likes på et bilde, er ikke det særlig viktig. Det viktigste er det jeg opplever der jeg er. Det jeg poster på facebook på disse ferieturene fungerer også som minnebøker for meg selv, der jeg kan gå tilbake og se på det jeg har lagt ut og kose meg med minner fra de gode stundene i livet.

Men nå har jeg rotet meg et stykke unna det denne videoen viser, som ikke er den hyggelige bruken av sosiale medier, men noe langt mer ubehagelig. Som sagt, jeg synes den sier et og annet om tidsånden, så er det store spørsmålet om det er sånn vi faktisk ønsker å ha det. 


mandag 12. desember 2016

Om folk, elite, Trump og annen elendighet

Etter Trumps seier i presidentvalget i USA har det vært skrevet en god del om avstanden mellom folk og elite. Etter hva jeg forstår har man fått med seg at det finnes en arbeiderklasse der ute som har opplevd en forverring i levekår. Når man er bekymret for dette, er det ikke fordi man er bekymret for at folk har fått det verre, men at dette fører til at mange begynner å stemme på uartige politikere og partier. Bare så det er sagt, jeg hadde aldri fått meg til å stemme på en så ekstrem politiker som Trump. Hadde jeg vært amerikaner hadde jeg holdt meg for nesa og stemt på Hillary Clinton. På samme måte som jeg noen ganger har holdt meg for nesa og stemt på Arbeiderpartiet. Fordi de har framstått som det minste ondet og for å gi en så effektiv motstemme som mulig mot et enda større onde. For meg har det verst tenkelige vært Fremskrittspartiet i regjering og de siste tre årene synes jeg har bevist at det har det vært all grunn til å være redd for.

Nå har jeg forståelse for folks eliteforakt, det har jo hendt jeg har vært irritert, for å si det på en pen måte, over hva enkelte fra denne eliten har greid å lire utav seg om arbeidsfolk. Det har til tider vært direkte ubehagelig lesning og man generaliserer på en helt annen måte når man skriver om arbeiderklassen enn man tillater seg når man skriver om andre grupper. I den forbindelse skal jeg komme med et sitat fra en artikkel i den britiske avisen Independent: While we find generalising about Asian and black people loathsome, we have shown we have no compunction about doing the same with the white working class. No - we glory in it. Det er ikke så veldig annerledes her i landet. Saken er at dersom det som skrives om den norske arbeiderklassen hadde medført riktighet, så ville jeg ikke forstått nevnte artikkel i Independent, for det første fordi jeg ikke er i stand til å lese aviser av en viss kvalitet og for det andre fordi jeg ikke er god nok i engelsk.

Når jeg først nevner Storbritannia, i forbindelse med brexit leste jeg om en britisk arbeider som hadde hatt mange midlertidige jobber og gått ned i lønn gjentatte ganger. Det samme som jeg har opplevd her i landet, men her er det vel færre som har opplevd det foreløpig. Men jeg er redd det går samme veien her. Noe jeg har reagert på er at enkelte av dem som har skrevet temmelig stigmatiserende om norsk arbeiderklasse visstnok skal tilhøre venstresiden. Da kan det virke rart at de har vært langt mer opptatt av å beskrive arbeiderklassens angivelig dårlige smak enn at de har vært opptatt av økende klasseskiller, noe som ikke ser ut til å bekymre dem i det hele tatt. Da jeg startet denne bloggen hadde jeg opplevd å gå ned i lønn gjentatte ganger, samtidig som jeg hadde lest ørten kronikker som inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Den virkeligheten jeg opplevde i arbeidslivet, med lavere lønn og stadig større arbeidspress, var det ingen som omtalte.

Det var ikke bare smaken vår det var noe gærent med, man ante at vi var usle, intolerante og i det hele tatt ikke mye til folk. Nå har jeg møtt et stort antall arbeidere, siden jeg har jobbet på så mange steder, og det har vært mange flotte mennesker. Da virker det så utrolig urettferdig når man omtaler folk på den måten. Eksempelvis husker jeg en kollega jeg en gang hadde på en kantine jeg jobbet, hvor vi forresten betjente noen usedvanlig ubehagelige mennesker. Hun fortalte at hun hadde drevet en kantine på en skole, der hadde hun blant annet gitt bort vafler til elever som aldri hadde penger og jeg fikk i det hele tatt det inntrykket at hun hadde vært en omsorgsperson for ungdommene hun lagde mat til. Hvis jeg hadde behov for en person å snakke med og hatt valget mellom henne og enkelte av disse kommentatorene som breier seg i media, er jeg ikke tvil om hvem jeg ville gått til. 

Noe annet er at det er en enorm forskjell mellom den virkeligheten jeg opplever og den som beskrives i media. Arbeid er helsebringende heter det seg, jeg vet ikke hvor mange av dem jeg har jobbet sammen som har hatt mer eller mindre alvorlige arbeidsrelaterte helseplager. Flere har vært gjennom operasjoner i armer, bein eller rygg som følge av belastninger jobben har påført dem. Størsteparten av de smertestillende pillene jeg har spist i mitt liv har vært på jobb for å greie å komme gjennom dagene. Jeg har lest om hvor gode og bekymringsløse liv vi har her i landet, samtidig som jeg nok en gang har gått ned i lønn og ikke ant hvordan jeg skulle klare meg framover. Det stadig hardere arbeidstempoet og juks og fanteri fra arbeidsgivere har også vært en kilde til bekymring. Dette er en virkelighet man ikke er særlig opptatt av, følgelig er det heller ingen håp om bedring. Det fører til en sterk følelse av håpløshet og i mange tilfeller også sinne. Hvis du er en person som har slitt i tunge jobber i mange år og er mer eller mindre utslitt, er det eneste du kan se fram til å få det verre enn du allerede har. Det er ikke et eneste politisk parti som er der for deg, derimot ser det ut til å være unison enighet om at du skal oppleve et helvete den dagen du er nødt til å kaste inn håndkleet og gå på NAV.

Jeg har sett at når man befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet, har det blitt mange som skal tjene på det arbeidet man utfører. Når jeg har jobbet på kantiner gjennom vikarbyråer har jeg som oftest vært utleid til diverse kantineselskaper. Da er det kanskje ikke rart det ikke blir mange kronene igjen til den som er på gulvet. Kantineselskapene konkurrerer om hvem som kan tilby mest mulig mat til lavest mulig pris. Regningen sendes til de ansatte på kantinene som opplever lavere lønn, nedbemanninger og dårligere pensjonsordninger. Jeg har også sett at bemanningen strippes ned til et minimum, så leier man inn vikarer de dagene det er ekstra mye å gjøre. Nå hender det at vikarer ikke dukker opp og om man kommer når man skal og gjør så godt man kan, så skal det mye til å gjøre en fullgod jobb første dag på et nytt sted. Foruten at stressende dager blir ekstra stressende for de fast ansatte, så mister de også de litt roligere dagene innimellom. Dagene man kan puste ut litt og som gjør at man kanskje holder ut til pensjonsalder. De fleste jobbene jeg har hatt, både på lager og kantiner, er jobber der alt arbeidet man utfører sliter på kroppen. Når tempoet blir hardere og pausene færre, blir folk raskere utslitt. Dette burde det være mulig å forstå, dersom man gidder.  

Jeg har hatt noen opplevelser som har vært direkte skremmende. Jeg har skrevet om hvordan det var den gangen jeg ringte LO fordi jeg overveide å organisere meg. Da ble jeg satt over til Handel og Kontor der jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg mente at oppdraget jeg akkurat hadde avsluttet på en kantine måtte ha ulovlig hardt arbeidstempo. Han jeg måtte snakke med gjentok og gjentok at det var det lov, uten at jeg fikk mulighet til å forklare hvordan forholdene var, og han ble etter hvert skikkelig sint. Jeg regner med at det er flere enn meg som har blitt møtt på den måten, da er det kanskje ikke rart at arbeidsfolk blir sinte på alt som har med venstresiden å gjøre. Det var en veldig ubehagelig opplevelse, jeg var skjelven i flere timer etterpå og det føltes så utrolig håpløst at de slaveliknende forholdene jeg akkurat hadde opplevd skulle være lovlig. En annen meget ubehagelig erfaring var arbeidsgiveren som etter at jeg sluttet nektet å utbetale opptjente feriepenger. Jeg har tidligere skrevet om den lange og kronglete veien for å få disse pengene. Det var en stor psykisk belastning. Jobben i seg selv hadde vært noe som slet så vel fysisk som psykisk. Ekstremt hardt arbeid og en arbeidsgiver som visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg deretter. Det var også en jobb der jeg var avhengig av å ta smertestillende i løpet av dagen for å holde ut. Når man samtidig leser at arbeid er bra for selvtillit, fysisk og psykisk helse, da vet man ikke om man skal le rått eller legge seg ned og grine. Kanskje det også er skremmende at man etter hvert tar det som en selvfølge at de som tilhører den såkalte eliten ser på deg som et undermenneske, en som er helt uten noen form for verdi og at den virkeligheten man opplever er totalt uinteressant, uansett hvor brutal den måtte være.

Selv om jeg har lest et og annet om arbeiderkvinner som har vært ille, ser det ut til at det aller verste man kan være er arbeidermann. Det er liksom ikke grenser for hvor mange dårlige egenskaper menn fra arbeiderklassen er i besittelse av. Joda, de finnes de håpløse typene som er fordomsfulle og kunnskapsløse og skjeller og smeller mot alt og alle, men det er mange som ikke er slik. Jeg jobbet en gang på et lite lager hvor jeg bare jobbet sammen med menn. Jeg ble respektfullt behandlet og han som var sjefen min hadde til og med gitt særdeles god tilbakemelding på meg til vikarbyrået jeg jobbet for. På kantiner har jeg jobbet sammen med mannlige kokker som har vært riktig så oppegående og veldig ålreite å jobbe sammen med. Menn fra arbeiderklassen beskyldes gjerne for å ha et negativt syn på kvinner, men det har jeg merket lite til, både når det gjelder jobb og fritid. På den annen side har jeg sett at også de mer velutdannede kan være brautende og nedlatende overfor kvinner. Det har slått meg at det har virket som de er vant til at den type oppførsel har blitt godtatt, det blir den ikke av meg. Nå er det vel slik at arbeidermenn med negativt kvinnesyn gir uttrykk for det på en langt mer direkte måte enn de mer velutdannede, som i det store og hele er flinkere til å pakke inn dritten sin.

Arbeiderklassen beskyldes også for å være rasistiske. Vrient å ta opp, siden alle som ikke mener at innvandring er hundre prosent berikende fort får en rekke stygge stempler på seg, rasister, lider fremmedfrykt, islamofobe osv. Nå har jeg jobbet sammen med folk fra mange land, de har stort sett vært arbeidsomme og hederlige mennesker som ofte har blitt grovt utnyttet av ikke fullt så hederlige arbeidsgivere. Jeg har sett lite av negative holdninger fra nordmenn overfor utenlandske kolleger. Mange har vært skeptiske til innvandring, men ikke rettet dette mot dem de har jobbet sammen med. Nå har jo arbeidsfolk opplevd at lønninger er blitt presset nedover og at nordmenn presses ut av jobbene sine som følge av innvandring. Når man tjener dårlig fra før har man ikke råd til å gå ned i lønn og mister man jobben er det ikke mange pengene man har krav på, da skal det mye til å mene at innvandring bare er berikende. Å være bekymret for konsekvensene av innvandring er ikke det samme som å være rasist. Det går også an å ha sympati med arbeidsinnvandrere som jobber for mindre enn luselønn samtidig som man er bekymret for den innvirkningen dette har på ens egen situasjon. Det er lett for velfødde synsere å moralisere over det såkalte folket, det er ikke dem som må gå ned i lønn eller i verste fall bli presset ut av arbeidslivet.

Når jeg har lest om årets valg i USA har jeg lurt på hvordan kvinner i det hele tatt kunne stemme på en slik kandidat. Men når det gjelder arbeiderkvinner, er man vant til å bli kalt white trash er man kanskje blitt så vant til så negative karakteristikker av seg selv at det skal ganske mye til før man reagerer. Jeg mener jeg et eller annet sted leste at også folk som forstår at klimaendringene er alvor, stemte på Trump. Kanskje det handler om håpløshet, at når man innser at man er på vei mot stupet så føles det godt å gi den forhatte eliten noen slag i trynet på veien utfor. Så får det ikke hjelpe at man får slagene i retur med økt styrke, det går jo til helvete uansett.

Følelsen av håpløshet kjenner jeg igjen og den har mange av dem jeg har jobbet sammen også følt på, i tillegg kommer ydmykelsene man opplever både på jobb og ellers. Det kan bli en usunn blanding og da er det også lett å bli sint, skikkelig sint. Når jeg har lest betraktningen om arbeiderklassen, som stort sett omhandler mat, musikksmak og annet som kanskje ikke er så vesentlig, har jeg mange ganger tenkt at hvorfor man ikke i stedet kunne brukt tid på å forstå den virkeligheten folk lever i og hva den gjør med dem. Jeg har vært litt forut for min tid, det jeg har opplevd i arbeidslivet har ikke vært så veldig vanlig her i landet hittil, men stadig flere dyttes over i midlertidige og dårlige jobber. Det å være nødt til å krype rundt på betonggulvet og plukke opp de jobbsmulene som kastes til deg er veldig langt fra det gode liv og den usikkerheten du opplever hakker deg etter hvert i filler.  Jeg og flere av de kvinnelige kollegene jeg har hatt, har delvis reagert med å rette sinnet innover, vi har bebreidet oss selv fordi vi ikke tok en ordentlig utdanning da vi var unge. Samtidig som vi også har vært sinte og oppgitte over nedlatende kunder, arbeidsgivere, politikere og grådige rikinger. De kvinnene som kanskje har hatt mindre forutsetninger for å klare en høyere utdanning, samt mange menn, har nok i enda større grad vendt sinnet utover. Da får man utskjelling av «pk-eliten» og uttalelser av den typen man ser i diverse kommentarfelt. Dette gnålet kan være ganske slitsomt å høre på, men kanskje ikke så veldig mye mer slitsomt enn å høre på den foraktede elitens gnål om det lavtstående folket.

Etter Trumps valgseier har det vært skrevet mengdevis med betraktninger om hvorfor det gikk som det gjorde. Det kan se ut til at den enkelte skribent tolker det slik at det passer inn i vedkommendes virkelighetsoppfatning. Jeg synes det er bekymringsfullt at i den grad folk som skal tilhøre venstresiden er opptatt av økende forskjeller, er det fordi det får folk til å stemme «feil». Venstresiden manglende interesse for arbeidsfolks problemer er en gavepakke til høyrepopulistene og som jeg sikkert har sagt før, er man venneløs er det lett å la seg lure av falske venner. 

lørdag 19. november 2016

Høstfarger langs Akerselva

Dette er årets siste fargesprakende høstbilder, tatt på en vandring langs nedre del av Akerselva en dag i begynnelsen av november. Nå er det slutt på fargeprakten her jeg bor, utenfor vinduet er det bare mørkt og grått. Derfor har jeg hentet fram disse bildene fra mer fargerike dager og håper de kan gi litt energi i høstmørket.








mandag 14. november 2016

En trist uke

Forrige uke var trist. Jeg synes jeg har et relativt pessimistisk syn på det meste, men stort sett overgår virkeligheten mine mest pessimistiske antagelser. Det fikk jeg nok en gang bekreftet på onsdag morgen. Trump hadde blitt valgt til president, skrekk og gru! Dessverre har jeg snublet over noen kommentarfelt de siste dagene, ut ifra det jeg har lest der ser det ut til at det er riktig mange nordmenn som mener Trump er en kjernekar og at alle som mener noe annet er fryktelig dumme og hjernevasket av den grusomme pk-eliten. Jeg har absolutt forståelse for folks elitetrøtthet, men det er noe som heter å lage ris til egen bak og det er vel en viss fare for at det er det fattigfolk i USA har gjort når de har stemt på Trump i håp om å få det bedre.

Da jeg fikk den sørgelige nyheten om at klimafornekteren og pussygrabberen Trump hadde vunnet valget, kom jeg til å tenke på ei jente fra Boston jeg snakket med i Galway for mange år siden. Dette var i den første perioden til George W Bush og hun syntes det var både flaut og fælt å ha en så skrekkelig president. Han er jo ikke en gang valgt, han er ikke en gang valgt, sa hun. Jeg tror ikke hun gleder seg over dette valgresultatet.

Man kunne jo håpe på at dette gjorde at venstresiden her i landet forstår at de må skjerpe seg, begynne å sette seg bedre inn i hvilke problemer folk har å slite med. For det står ikke bare bra til her i landet heller, forskjellene øker og lavtlønte sakker etter, det kunne man nettopp lese i Klassekampen. Dagens blåblå regjering må være den verste vi har hatt her i landet i løpet av min levetid, men også på venstresiden ser det ut til å være liten forståelse for hvordan livet er for lavtlønte og dem som av forskjellige grunner er utenfor arbeidslivet. I den forbindelse kan nevnes at Oslo Aps stortingsliste for 2017 vesentlig består av heltidspolitikere, politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk.

Noe annet trist som skjedde forrige uke var at Leonard Cohen døde. Han har jeg hatt stor sans for fra jeg var helt ung. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve ham på Kalvøya i 1988. Og for en konsert det var! Et musikalsk minne for livet. Det er godt å ha noe slikt å se tilbake på i disse dystre tider. Så en stor takk til Leonard Cohen for all den flotte musikken han har gitt oss.


mandag 31. oktober 2016

Oktoberbilder

Etter min samtale med bloggen, gjengitt i forrige bloggpost, har jeg kikket litt rundt i bloggverdenen. Der så jeg at veldig mange blogger i stor grad består av bilder. Bilder av bloggeren selv, interiør, klær og påfallende mange bilder av mat. Det later til at enkelte må fotografere maten fra alle tenkelige og utenkelige vinkler før den spises. Det minner meg om at jeg for en stund siden leste om folk som heller spiser mat som gjør seg godt på Instagram enn mat de egentlig liker.

Jeg har ingen planer om å legge ut den typen bilder, derimot legger jeg ut noen bilder jeg har tatt i løpet av oktober måned. Det er en fin årstid for fotografering, med mye flotte farger. 









torsdag 20. oktober 2016

En samtale med bloggen

Bloggen min er sur for tiden, den føler seg forsømt og oversett. Noe jeg for så vidt må gi den rett i. Den ønsker dessuten å bli skikkelig populær, noe jeg har sagt til den at nok ikke er mulig å få til. Jeg har akkurat hatt en samtale med bloggen. For den som måtte lure på om det virkelig går an å snakke med en blogg, det gjør det. For en god stund siden skrev jeg noen poster der jeg omtalte bokklubben Energica, der man blant annet ble fortalt at man kunne snakke med så vel egne innvoller, steiner og selveste universet. Og da kan man selvfølgelig snakke med en blogg.
Samtalen var som følger:
Bloggen: Du har sviktet meg fullstendig, du skriver jo nesten ingenting for tiden. Dessuten er det du skriver altfor trist og kjedelig. Jeg vil bli en sånn blogg som mange leser, jeg vil bli berømt og populær.
Jeg: Og hva mener du jeg skal skrive om for at du skal bli berømt? Jeg følger ikke så godt med i bloggverdenen for tiden, men har inntrykk av at det går mye i rosablogger og mammablogger. Du kan ikke bli noen av delene, det regner jeg med at du skjønner, selv om du bare er en blogg. Når det gjelder mammablogger så må jeg si at jeg er veldig glad jeg vokste opp før det fantes noen form for sosiale medier. Tanken på å få egen pottetrening og annen elendighet brettet ut på nettet så gud og hvermann kunne lese det, det er jeg veldig glad jeg slapp unna.
Bloggen: Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg ikke kan bli noen mammablogg. Men du kunne kanskje bli flinkere til ikke å lufte upopulære standpunkter? Sånn som dette bøllekurset for barnfrie som du begynte med, nå har du ikke engang fått noen særlig fart på det, men du må jo skjønne at sånt blir man ikke poppis av. Dessuten har jeg sett at når folk sier at de ikke vil ha barn, så passer de samtidig på å si at de er veldig glad i barn. Men av det du skriver framgår det at det er ikke du. Og når det gjelder overbefolkning som du har skrevet en del om, så skal det menes at det ikke er antallet mennesker på jorden det kommer an på, men bare hvor mye de forbruker.
Jeg: Det har vel framgått av det jeg har skrevet at jeg ikke er overvettes glad i barn. Det er en veldig god grunn til ikke å få barn. Det er jo dem som mener at man bør skaffe seg unger allikevel, noe jeg synes er en merkelig holdning. Det kan være fordi de ikke liker at noen skiller seg ut, alle skal være slik som dem. Jeg har sett at mange sliter med å forstå at andre ikke er maken til dem selv, det gjelder på mange områder. Når det gjelder overbefolkning, er du enig med dem som mener det bare er hvor mye folk forbruker som teller?
Bloggen: Jeg har ikke så mange egne meninger, da jeg bare er en blogg. Men jeg følger nå litt med på hva som skrives og sies og jeg synes å se at det kanskje er sånn at det på noen områder er en forskjell på hva som er riktig å mene og hva som muligens faktisk er riktig. Og at det kan være lurt å mene det som det er riktig å mene dersom man ønsker at andre skal oppfatte en som god og snill. Og å mene at det er for mange mennesker oppfattes ikke som snilt, etter hva jeg har forstått. Det samme gjelder selvfølgelig det å ikke like barn, det oppfattes nok som veldig usnilt.
Jeg: Her kom du med et nytt ord, usnilt. Vi skal ikke se bort fra at du har litt rett her, Bloggen. Men samtidig som du kjefter på meg fordi jeg ikke gir uttrykk for de riktige holdningene, så er det nok dem som mener det du nettopp sa ikke er riktig å mene heller.
Bloggen: Det var ikke noe jeg mener, men noe jeg mener å ha observert. Men nok om det, jeg syns vi skal skifte tema. Du kan selvfølgelig ikke begynne med sånn rosablogging heller. Men igjen vil jeg komme med noe jeg har observert. Når sånne som regnes som pene viser fram kroppen sin, så er det mange som blir sinna og skriver masse om det. Det kunne jo du også gjort forresten, for da hadde du ment noe i kor med andre, og det er virker som det er greia dersom man skal bli populær. Men det var ikke det jeg egentlig ville fram til, hvis noen derimot viser fram en kropp som ikke regnes som pen, så synes folk det er bra. Det er mye mer politisk korrekt, liksom. Det er her jeg mener du kunne trått til, for hvis du hadde vist fram kroppen din, så er det ingen som ville blitt sinna, du har jo en sånn kropp som det er skikkelig politisk korrekt å vise fram.
Jeg: Nå må jeg minne deg om det ikke er straffbart å ta livet av en blogg. Å ta livet av deg er i hvert fall et langt bedre alternativ enn å bruke deg til å vise fram kroppen min. Det finnes grenser hva man skal utsette uskyldige blogglesere for. Jeg skjønner for så vidt hva du mener, jeg har også sett disse bildene du tenker på. Jeg vet du ikke liker at jeg sier det, Bloggen, men jeg synes de framstår som fjols når de viser seg fram på den måten.
Bloggen: Det er liksom en måte å bekjempe kroppspresset på etter hva jeg har skjønt. Nå ser det ut til at flertallet mener at kroppspress er alvorlige greier og da er det vel sånn. Da du skrev om kroppspress gjorde du det på helt feil måte, du mente visst at folk bare skulle ta seg sammen og gi blaffen. Som sagt, helt feil holdning, etter hva jeg har forstått er det de syke man mener skal ta seg sammen, ikke friske mennesker som har det vondt fordi de ikke synes de er perfekte nok.
Jeg: Når det gjelder de syke man mener skal ta seg sammen, så har jeg skrevet ganske mye om at jeg har sett at veldig mange som er syke faktisk tar seg sammen så langt det er mulig. Det har jeg sett mye av på de forskjellige arbeidsplassene jeg har vært. Problemet er at de som mener noe annet, at folk er bortskjemte latsabber som gjør alt de kan for å trikse til seg en sykmelding, har helt andre kanaler å ytre seg i enn det vi andre har.
Bloggen: Nåja, det du har skrevet om de syke får være greit nok siden det er noen andre som også forsvarer de syke.
Jeg: Så du mener at man ikke kan skrive noe som ikke andre også skriver?
Bloggen: Noen ganger kan det være lurt å mene i kor med andre. Folk liker å få bekreftet sine egne meninger, vet du. Jeg husker at du noen ganger har brukt ordet saueflokkmentalitet om sånt. Det burde du slutte med, dessuten er det krenkende for sauene. Krenkelser må man for all del unngå.
Jeg: Jeg har sluttet å bruke ordet saueflokkmentalitet og kaller det heller bare flokkmentalitet, fordi jeg ikke synes man skal bruke dyr til å beskrive negative egenskaper hos mennesker. For øvrig tror jeg ingen sau er blitt krenket, da sauer nok ikke har det med å lese blogger.
Bloggen: Nei, sauer kan vel ikke lese. Men jeg har inntrykk av det er veldig moderne å bli krenket på vegne av andre og noen kunne jo bli krenket på vegne av sauene.
Jeg: Mulig det, men nå har jeg altså sluttet å bruke ordet saueflokkmentalitet, så da er det ikke mer å snakke om.
Bloggen: Da får vi heller snakke om hva som skal til for at jeg skal bli populær.
Jeg: Jeg tror vi avslutter samtalen her og du må nok leve med at du aldri kommer til å bli særlig populær.
Bloggen: Ja vel, jeg skal holde kjeft for denne gang. Men det er ikke det samme som at jeg gir meg.

mandag 26. september 2016

Har du ikke jobb, kan du ikke få jobb

For god del år siden leste jeg boka Catch 22 av Joseph Heller. Boka er en herlig satire over menneskelig dårskap, jeg likte boka så godt at jeg leste den flere ganger. Uttrykket å havne i en catch 22-situasjon er ofte brukt, men om alle som bruker det har lest boka er en annen sak. Handlingen foregår blant amerikanske soldater som befinner seg på en øy i Middelhavet under annen verdenskrig. Den berømmelige paragraf 22 er som følger: Hvis du er sinnssyk, så blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis på at du ikke er sinnssyk.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på denne boken, var at jeg for noen dager siden kom over en artikkel i Aftenposten med tittelen Slik knekker du jobbsøkerkoden. Her handler det om en bok som ikke overraskende heter Jobbsøkerkoden, de to forfatterne av boken forteller at jobbsøkertipsene deres baserer seg på intervjuer med folk fra rekrutteringsbransjen. Av den grunn mener de boka har sin berettigelse, til tross for at nettet renner over av jobbsøkertips. For øvrig virker de tipsene som man kan lese i artikkelen påfallende velkjente. Dagens jobbmarked er beinhardt, forteller de, og for å vise hvor tøft det er siterer de en de har intervjuet: «Hvis noen søker til oss uten jobb, så kommer de ikke til intervju. Så enkelt er det bare. Det er bedre at du tar en midlertidig vaskejobb slik at du viser at det er litt tak i deg.» Dersom dette blir vanlig tankegang blant arbeidsgivere blir det altså slik at det vil bli umulig å få jobb dersom du ikke har jobb fra før. Det er bilde av de to forfatterne av boken, to glisende menn i dress. Med tanke på alvoret i det de snakker om, hadde det kanskje vært greit om de hadde tørket av seg glisene. Men har du mistet jobben kan du jo bare ta en midlertidig vaskejobb for at arbeidsgiverne skal skjønne at det er «litt tak i deg»? Nå har jeg en viss erfaring med den type arbeidsgivere som ansetter folk til såkalte drittjobber. Og de er på sitt vis faktisk ganske kresne. Noe som vil si at de fortrinnsvis vil ha folk som er lette å utnytte. Siden jeg regner med at disse jobbsøkertipsene gjelder folk med høyere utdanning er jeg ikke sikker på om det er en type arbeidstakere man ønsker å ansette i vaskejobber. Og om det er så mange ledige vaskejobber at det er nok til alle som til enhver tid er arbeidsledige er et annet spørsmål.

Det er mye som tyder på at de som er så redde for å ansette folk uten jobb selv aldri har vært arbeidsledige. Jeg vet av eget erfaring at når jeg har fått jobb etter en tid uten, har jeg brettet opp ermene og gått i gang med iver og glød. Og det til tross for at det har vært snakk om jobber hvor jeg har vært nødt til å gå ned i lønn eller at jobben har vært enda hardere noe jeg har hatt før. Jeg har vanskelig for å tro at de det er snakk om her, sannsynligvis folk med god utdanning som får en jobb der i hvert fall lønna er til å leve av, skulle være mindre ivrige etter å gjøre en god jobb etter en periode som arbeidsledig. Det har vel noe å gjøre med at det er flere hundre søkere for hver jobb, som det påpekes i artikkelen. Da kan arbeidsgiverne bare ansette dem uten en eneste ripe i lakken. Her er det vinn eller forsvinn, problemet er at de som ikke vinner ikke forsvinner i løse luften, så hvor i huleste skal de forsvinne hen?

I artikkelen nevnes en bedrift som har humor som såkalt kjerneverdi. Jeg vet at dette er det ord man støter på støtt og stadig dersom man er så uheldig å være jobbsøker. Selv holder jeg meg ikke med kjerneverdier, men derimot med noen verdier. Kan noen fortelle meg forskjellen på en kjerneverdi og en verdi?

tirsdag 20. september 2016

Tilbake til Edinburgh

Etter at jeg var i Dublin i juni, mottok jeg daglig e-poster fra nettsiden jeg hadde brukt da jeg bestilte hotell.  Jeg fikk veldig lyst til å reise tilbake til Edinburgh etter turen til Skottland i fjor, derfor kikket jeg for moro skyld litt på hoteller der. Dette førte til at jeg daglig mottok meget personlige e-poster med beskjeder om at nå har vi tilbudet for deg, Laila. Vi har tilbud i Edinburgh som er som skapt for deg, Laila. Laila, prisene i Edinburgh er de laveste på 40 dager. Hører du Edinburgh kaller, Laila? Og joda, Laila hørte virkelig Edinburgh kalle, så til slutt kapitulerte jeg og bestilte tur til Edinburgh.


Jeg oppsøker i hvert fall ikke de mest solfylte reisemålene, det er sikkert. Da flyet gikk inn for landing, høljet det ned utenfor, regnet plasket på vinduet i flyet. Litt senere plukket jeg opp en fuktig koffert fra båndet og begav meg ut i det skotske drittværet. Å reise til steder med pent vær er feigt, trøstet jeg meg med da jeg trasket avgårde for å finne trikken. Jeg har fremdeles ikke glemt den vanvittige bussturen inn til sentrum da jeg ankom Edinburgh for første gang for tolv år siden, villmannskjøring med sjåfør som hang ut av vinduet og kjeftet på andre sjåfører mesteparten av turen. Den gang var det ikke noen trikk i byen, den har blitt anlagt i senere år og etter hva jeg har fått med meg har man brukt langt mer penger enn beregnet på langt mindre trikk enn det som var planlagt. Men den gikk der jeg trengte den og den var behagelig å bruke. Jeg brukte den en del, da hotellet jeg hadde bestilt ikke lå helt sentralt. Skulle jeg hatt et bra hotell mer sentralt hadde det blitt dyrt, hoteller i Edinburgh er stort sett ikke billige. Hotellet heter Apex Haymarket, og ligger naturlig nok like ved Haymarket, trikken stopper like ved hotellet. Hotellet var bra, veldig pent og rent rom, det eneste jeg savnet var safe på rommet. Men det var ikke noe stort problem, hotellet kan helt klart anbefales. Selv om jeg brukte trikk for å komme inn til mer sentrale strøk, var det heller ikke langt å gå. Trikkebruken kan betraktes som ren, skjær latskap, siste kvelden gikk jeg inn til sentrum, det var en hyggelig og ikke særlig lang spasertur.

Stirling Castle
Nå har Skottland mer å by på enn en vakker hovedstad, dagen etter ankomst hadde jeg bestilt en tur til Stirling Castle og Loch Lomond. Veldig greit at man kan bestille slike turer hjemme i forkant av turen. Stirling Castle var absolutt verdt å få med seg, alltid fascinerende med slike gamle bygninger, vi har jo ikke tilsvarende her i landet. Flott utsikt var det også oppå der. Og mens vi var der var været bra, ingen selvfølge, så det setter man pris på så lenge det varer. 

Utsikt fra Stirling Castle
Da vi kom til Loch Lomond syntes de skotske værgudene at de hadde vært snille lenge nok og skrudde opp krana for fullt. Planen var at vi skulle gå en tur langs vannet, men den måtte avlyses. Sånn er det nå engang i Skottland, jeg visste hva jeg reiste til, ingen grunn til å klage. 

Loch Lomond
Vel tilbake i bussen satte sjåføren på Loch Lomond med Runrig, et gammelt favorittband. Deilig å sitte i bussen og kikke ut på den flotte, om enn temmelig regnvåte, naturen og høre på musikken.
                      

Da vi kom tilbake til Edinburgh var det full storm. Sjåføren, som hadde mange gode historier på lager, fortalte om soldater i kilt som hadde patruljert på Edinburgh Castle, når det blåste stilte håpefulle damer seg opp med kamera. Men soldatene hadde lært seg noen triks for å hindre det damene med kamera håpet på.


Den omtalte turen var en fredag, lørdag og søndag tilbrakte jeg i Edinburgh. Det er alltid deilig å vandre rundt i en vakker by og gjøre som det faller seg. Jeg var innom det skotske nasjonalgalleriet som i tillegg til den vanlige utstillingen hadde en utstilling kalt Inspiring Impressionism, med bilder av Daubigny, Monet og Van Gogh. Det er noe eget å se bilder av slike kunstnere i levende live, hvis man kan si det på den måten. Løerdagskvelden var jeg med på en Literary Pub Tour, både underholdende og en smule lærerikt. Det må innrømmes at jeg er rimelig blank når det gjelder seriøs skotsk litteratur. Underveis kom jeg ikke på andre skotske forfatter jeg har lest enn Val McDermid og Ian Rankin. Senere husket jeg også Peter May, som jeg ble anbefalt av en mine medreisende på fjorårets skottlandstur. Jeg har med andre ord lest en del skotsk krim, men det er visst også alt. På siste pub, etter at turen var over, ble jeg sittende og snakke med et amerikansk par og den ene av de to skuespillerne som hadde ledet turen. En av fordelene med å reise alene er nettopp det at man lettere kommer i kontakt med mennesker, alltid artig å snakke med hyggelige fremmedfolk.


Jeg fikk hørt litt livemusikk, men ikke i samme grad som når jeg er i Dublin, der er det jo musikk omtrent overalt. Jeg skulle gjerne hørt mer skikkelig skotsk musikk. Tilsvarende musikken under skulle jeg gjerne hatt mulighet til å høre, det fikk jeg ikke denne gang. Men første gang jeg var i Edinburgh, hørte vi en musiker som spilte både denne sangen og andre gamle, skotske sanger.


                      

Da helgen var vel overstått, var det tid for nok en tur, denne gang til The Borders, grenseområdet mot England, Melrose Abbey og Rosslyn Chapel. Også en veldig fin tur, der vi kjørte gjennom nydelig natur og idylliske små landsbyer. 


Melrose Abbey

Rosslyn Chapel
Dagen etter var det hjem, jeg kunne slå fast at det hadde vært en veldig fin tur. Jeg kan virkelig anbefale Edinburgh og Skottland. Det er første gang jeg har reist alene dit og det var ikke vanskelig. Så helt greit reisemål for den som reiser på egenhånd. Skal jeg sammenlikne Dublin og Edinburgh, vil jeg si at Dublin nok er morsommere, men Edinburgh er en vakrere by, veldig særpreget, noe helt for seg selv. 


søndag 4. september 2016

Noe for jenter og noe for gutter

For noen dager siden kunne vi lese om en skole i Trondheim som opererer med kjønnsdelt SFO. Mens jentene skal lage armbånd og såpe og ha neglespa, skal guttene ha guttebingo, se guttefilm og ha PC-dag. Det fikk meg til å tenke på noe jeg en gang kom over på nettet og som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Brus med jente- og gutteetikett.


Det er jo flott, så kan både jenter og gutter drikke brus. Her fant jeg også et bilde av både jente- og guttebrusen. Ikke uventet har guttebrusen blå etikett, gutten har som man ser et instrument, mens jentebrusen har rosa etikett og jenta er tydeligvis syngedame.


Nå frekventerer ikke jeg leketøysbutikker, heldigvis har jeg ingen bekjente med unger som skal ha gaver, men en gang jeg passerte en slik butikk i et butikksenter, kom jeg tilfeldigvis til å se inn. Jeg så tydeligvis rett inn i jenteavdelingen, for alt jeg så var rosa. Etter hva jeg har fått med meg, jeg følger ikke så veldig godt med på det som har med barn å gjøre, så skal dagens småjenter være rosa prinsesser.

Jeg var ingen søt, rosa prinsesse da jeg var barn. Yndlingsaktivitetene var å leke med fyrstikker og å ringe på dører og stikke av. Kanskje ikke særlig pen oppførsel, men vi syntes det var spennende og både gutter og jenter var med på moroa.

Kjønnsdelt SFO, brus med jente- og gutteetikett, hva blir det neste?

tirsdag 30. august 2016

Veien til ensomhet

For en tid siden kom jeg over en tekst om ensomhet, der man spurte hva det var som gjorde at noen er så ensomme at de blir liggende døde i hjemmet sitt i lang tid uten at noen savner dem. Det ble en ubehagelig påminnelse om at det faktisk kan bli min skjebne også. Jeg har ikke verdens beste nettverk rundt meg for tiden, for å si det forsiktig, og det er en viss mulighet for at det kan fortsette sånn. Det fikk meg til å tenke over hva som fører til at det blir slik at det tar lang tid før noen registrerer at man ikke lenger befinner seg i de levendes rekker. Hvert enkelt tilfelle er sikkert forskjellig, men jeg antar at i de fleste tilfeller er det snakk om folk som i likhet med meg selv, ikke har hatt særlig stor suksess her i livet.

Et steg på veien til total ensomhet kan være pengemangel. Har man lite penger blir det for det første vanskelig å ha kontakt med andre, for det andre kan det føre til at man blir så utslått at man rett og slett ikke orker. Dette har jeg dessverre en viss erfaring med og jeg vet at når det er dårlig med penger er det lett å krølle sammen i en krok mens hjernen tikker og går som manisk kalkulator. Hvor mye på konto, hvor mange regninger, hvor mye brukte jeg på butikken i dag osv. Også andre problemer kan gjøre det tungt å ha kontakt med andre, jeg har dessverre også erfaring med at en del blir litt store og kjekke i møtet med deg når du sliter. Når man ikke har alt på stell kan det lett bli utspørring, «gode råd», som er mer slitsomme enn gode, eller at man blir sett litt ned på. Det skal man være sterk for å takle, det er slikt som kan får en til å føle seg enda mer utslått og sliten enn man gjorde i utgangspunktet. Jeg har opplevd ting som er å betrakte som småtteri, men når det skjer for ørtende gang blir man lei. Noe jeg har opplevd så mange ganger at det er å regne som en klassiker, er at den andre sånn helt plutselig sier det må jo være trist/leit/kjedelig for deg at… og peker på noe i livet ditt som ganske riktig ikke er morsom. Det er gjerne noe man ikke vil snakke om og det er ikke sagt for å være hyggelig, det blir gjerne sagt i en glisende, lettere hånlig tone. Slike opplevelser kan føre til at man sitter der med høye skuldre og bare venter på at noe tilsvarende skal komme. Dersom man er en person med lav status kan man lett bli en hoggestabbe, da kan det kanskje være like greit å holde seg for seg selv.

Et annet steg på veien til ensomhet kan være at man er litt sær, eller i hvert fall litt annerledes enn dem rundt seg. Mennesker er veldig forskjellige, det merker man godt når man selv ikke er helt A4.  Jeg synes å ha sett en tendens til at de som er vant til å omgås folk som er relativt maken til dem selv, forventer at alle skal være det. Da kan man bli sett på som rar, det kan man alltids leve med, selv om det til tider kan bli slitsomt. Da jeg var yngre ble jeg nærmest teppebombet med beskyldninger om å være negativ, det ble en skikkelig belastning og slet på selvfølelsen.

Det at man er selvstendig og trives med å gjøre ting på egenhånd, kan muligens gjøre at man ender opp med å bli mer ensom enn det som er sunt. Jeg har trivdes godt med å være for meg selv og å reise rundt på egenhånd. Det har gitt meg mange gode opplevelser og møter med spennende og interessante mennesker. De positive opplevelsene med fremmede mennesker har muligens gjort meg mindre tolerant overfor oppførsel av det slaget jeg har nevnt ovenfor. Så kan man spørre seg om det er oppførsel man bør tolerere. Jeg har hatt en tendens til å glatte over folks dårlige oppførsel, kanskje jeg heller burde spurt hvorfor sier du sånn, hva er det du ønsker å oppnå med å si slikt og tilsvarende. I stedet har jeg gått for meg selv og gjort mine egne greier og samlet krefter på den måten.

Jeg har lest litt om ensomhet på nettet, der er det mange råd om hvordan man skal komme ut av ensomheten. Hvis man har mye annet å tenke på og ordne med så er det ikke sikkert det er tid og overskudd til det. Jeg tenker på hvordan jeg har slitt med å søke etter jobber, da virker det ganske håpløst om jeg skulle begynne å søke etter venner i tillegg. Sånn er det kanskje for mange, jeg tenker på folk som sliter i NAV-systemet, da blir nok det heller ikke så veldig mye overskudd til vennejakt. Det kan være at mange ensomme har mye dårlig erfaring med andre mennesker, jeg har jo sett at noen blir ubehagelige når man har det vanskelig. Det kan til og med være folk som har virket hyggelige og empatiske, men som plutselig forandrer seg dersom man møter dem på dårlig dag. Til tross for ubehagelige enkeltepisoder har jeg sluppet regelrett mobbing, ikke alle har det.

Selv om man har problemer er man noe mer enn problemene sine og det er det viktig å få lov å være. Ikke alle tillater det, man skal avfinne seg med å være en stakkarslig figur som skal belæres og utspørres. Tankene du har om en bok du nettopp har lest er ikke av interesse, du blir avbrutt av et spørsmål om hva du har tenkt å gjøre med noe du akkurat da ikke har lyst til å tenke på. Når man ikke har alt på stell kan man lett unngå nye bekjentskaper fordi man gruer seg til spørsmål man er redd vil komme. Selv har jeg prøvd å vri meg unna det evinnelige spørsmålet om hva jeg jobber med, det er noe jeg stort sett har veldig lyst til å slippe å tenke på. Det har hendt jeg har greid å komme unna med å si at det er komplisert, noe det absolutt kan sies å være. Nå er det litt forskjell på hvem man snakker med, jeg sa det en gang som det var, jeg har drittjobber fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung, og det angrer jeg på. Og fikk som svar at det gjorde ikke jeg heller og det angrer jeg også på. Det er ikke alltid det går like greit.

Ensomhet kan sikkert skyldes langt flere grunner enn det jeg har nevnt her. Noen ganger har folk kanskje valgt den totale ensomheten, eller den har vært det minste ondet. Det kan være godt å være alene, men noen ganger vil vel de fleste ha behov for å ha noen snakke med, ha noen som ser deg og anerkjenner deg for den du der, har man ikke det kan ensomheten bli i overkant kald og mørk.




   

torsdag 18. august 2016

Den gode ensomheten

Jeg har tenkt å skrive litt om ensomhet, sikkert i likhet med mange andre har jeg prøvd flere forskjellige varianter. Jeg skal begynne positivt og skrive om den gode ensomheten. Om god ensomhet virkelig er å betrakte som ensomhet kan man jo spørre seg, for meg har det heller vært kvalitetstid alene.

Jeg lærte tidlig å sette pris på alenetid. Siden jeg var enebarn og vokste opp i en tid da det ikke var vanlig at foreldre sto klare til å underholde ungene så fort de kjedet seg litt, ble jeg vant til å finne på ting på egenhånd. Jeg kjente at det kunne være godt å ha pauser fra andre mennesker, ha tid til å tenke gjennom ting, slippe unna spillet mellom mennesker som ikke alltid er like hyggelig. Jeg satte også pris på å kunne gjøre det jeg hadde lyst til uten å være avhengig av andre. Det begynte med små ekspedisjoner i nærmiljøet, som til biblioteket eller svømmehallen, etter hvert som jeg ble eldre dro jeg på kino og konserter. På den måten fikk jeg sett mange sære filmer og hørt musikk ingen jeg kjente hadde sans for. Foruten at jeg fikk gode opplevelser jeg ellers ikke ville fått, likte jeg frihetsfølelsen det ga meg å dra av gårde på egenhånd. Og om jeg var alene på en konsert var jeg omgitt av mennesker som likte samme musikken som meg selv, da følte jeg meg mindre ensom enn jeg mange ganger kunne gjøre når jeg var sammen med andre. Å være den ene som er annerledes enn de andre kan føles temmelig ensomt og det har jeg opplevd ganske ofte.

Senere har jeg reist på ferie alene, mye til Irland, men jeg har greid å komme meg andre steder også. Første gang virket det litt skummelt, men det hadde nok virket langt mer skremmende dersom jeg ikke hadde vært såpass vant til å bevege meg rundt alene. Den første gangen jeg dro alene grudde jeg meg til å gå og spise alene på kveldstid. På den tiden var jeg mye ute på byen alene, men spiste hjemme før jeg dro. Men som så mye annet man gruer seg til på forhånd, så gikk det veldig bra. Fordelen var jo den at jeg kunne gå og spise den maten jeg selv hadde lyst på, etter hvert har jeg satt stor pris på akkurat det. Jeg har hørt folk snakke om at de ikke vil gå alene, for da tenker sikkert alle at de ikke har noen å gå sammen med. Om noen skulle tenke noe slik om meg får det være deres problem, dessuten tror jeg ikke folk er så veldig opptatt av om andre er alene eller sammen med noen. Men for noen er det tydeligvis svært problematisk. En gang på fly kom jeg til å se på et av disse bladene man finner i ryggen på setet foran seg, der var det en artikkel om å spise ute alene i forbindelse med jobbreiser. De hadde blant annet intervjuet en person som fortalte at hun ikke orket å gå ut, så hun bestilte mat på hotellrommet og det endte gjerne med at hun satt og gråt mens hun spiste. Det syntes jeg var å gjøre det verste ut av situasjonen. Det var også råd om at man burde prøve å få et bord som ikke var midt i rommet, sånn at man ikke var så synlig for alle. Selv har jeg ikke noe behov for å gjemme meg bort i en krok fordi om jeg spiser alene. En ting som er greit når man er alene er å ha med noe lesestoff, så har man noe å gjøre mens man venter på maten og slipper å sitte og glane ut i tomme luften. Men nå for tiden har jo folk nesa i mobilen uansett, selv når de er ute sammen med andre. Det kan jo være en trøst for dem som er redd for hva andre skal tenke om at de er alene, nå ser folk stort sett ikke på annet enn sin egen mobil.

Noe jeg har opplevd som givende når jeg har bevegd meg rundt alene, er at det er lettere å komme i kontakt med andre. Jeg har mange gode minner fra møter med fremmede mennesker, både nordmenn og folk fra diverse andre land. Det er forfriskende og lærerikt å snakke med folk man ikke kjenner fra før, det kan gi nye impulser og tanker å ta med seg videre. Noe kanskje folk som alltid beveger seg i flokk går glipp av.

En grunn til at jeg har trivdes godt alene, er at jeg alltid har likt å lese. Bøker er godt selskap, ikke bare når jeg er hjemme, det kan også være koselig å sitte med en bok på en kafe. Da kan en bok være vel så godt selskap som en person som er veldig engasjert i de nye gardinene vedkommende kjøpte her om dagen. Når jeg er ute og reiser har jeg alltid en bok med meg i sekken. Jeg har lest mye på diverse puber i Dublin, samtidig som jeg har kikket på folk og sugd inn atmosfæren. Bøker gir noe å tenke på, jeg har gått mange turer mens jeg har tenkt på et og annet jeg har lest.

Å være en del alene, lære å hygge seg i eget selskap, bevege seg rundt på egenhånd, har mange fordeler. Det handler om å finne sin egen vei i livet, sine egne interesser og verdier. Da blir også den ufrivillige, og kanskje vonde, ensomheten noe lettere å takle.


lørdag 6. august 2016

Blogg uten kroppspress

For en tid siden ble det lansert en Sunn Fornuft-plakat, den inneholder retningslinjer for såkalte livsstilbloggere eller kanskje man skulle kalle dem kroppspressbloggere. Det er kroppspress det er snakk om her og etter hva jeg har skjønt er formålet med plakaten å hindre overdrevent kroppspress. Første gang jeg leste om plakaten var i Klassekampen fredag åttende juli. Her kunne man lese de forskjellige punktene plakaten inneholder. Første punkt er som følger: Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Lenger kom jeg ikke, i stedet ble jeg sittende å lure på hva i all verden er det som har gått gærent. For mange år siden hørte jeg en snakke om at vi var i ferd med å snevre oss inn i tid og rom, til slutt ble det bare meg selv, akkurat nå og det ble et forferdelig kjedelig sted å være. Dit kan det altså se ut til at vi har kommet og kjedelig ser det definitivt ut for oss som ser det fra sidelinjen.  Men noen synes tydeligvis ikke at livet er for kort til å bruke tid på å lese om andres kaloriinntak, midje- og armmål. Samme artikkel i Klassekampen hadde et intervju med en blogger, Linnéa Myhre, som blant annet sa: Kropp, mat og trening får bare mer og mer fokus

Nå har jo Sunn Fornuft-plakaten svært liten betydning for denne bloggen, da den er garantert fri for kroppspress. Nå er vel disse kroppspressbloggerne betraktelig yngre enn undertegnede, men samtidig har jeg lest at også voksne kvinner klager på kroppspresset. At unge jenter blir påvirket kan jeg forstå, men jeg har litt større problemer med å forstå de kroppspressede voksne. Man skulle tro at folk utviklet en viss evne til selvstendig og kritisk tenkning med årene, men det kan se ut til at så ikke er tilfelle.

Nå ga jeg blaffen i slikt allerede i ung alder, heldigvis var ikke presset så altomfattende den gang, blant annet fordi det ikke fantes noe internett der plastdukkeliknende rosabloggere kunne spre sitt selvsentrerte budskap. Men pen og moteriktig var det mange som mente man skulle være, også den gang. I en periode i ungdommen kjøpte jeg et blad beregnet på unge jenter, etter hvert ble det veldig mye stoff om kropp og utseende. Jeg ble voldsomt irritert av alt jeg-stoffet, følgelig sluttet jeg å kjøpe bladet og problemet var løst. Så syklet jeg til biblioteket og lånte en stabel bøker i stedet, da fikk jeg trimmet så vel kropp som hjerne. Bøker er springbrett for tankene, leste jeg en gang, det samme kunne ikke sies om ukebladet jeg sluttet å kjøpe.

Særlig mange spennende tanker ville man heller ikke få av et glossy dameblad jeg bladde gjennom en gang jeg satt og ventet hos frisøren. Dette bladet henvendte seg til voksne kvinner, men inneholdt ikke mye annet enn stoff om kropp, utseende og mote. Det som slo meg var at dersom man skulle bruke så mye tid og krefter på å være så slank, veltrent og vakker som tidsånden krevde, ville det bli liten tid til særlig mye annet. Som voksen har man gjerne innsett at livet tross alt ikke varer evig, da kan det synes rart at noen ønsker å bruke så mye tid på å pusse på fasaden og i tillegg bekymre seg over at fasaden likevel ikke er bra nok.

I tillegg til å være vakker, skal man også være sunn. Men det er ikke bare kosthold og trening som virker inn på helsa. Det som slår meg når jeg leser om kroppspresset folk er så plaget av for tiden, er at det er noe veldig humørløst og selvhøytidelig over det. Så kan man lure på om det å ta seg selv forferdelig høytidelig er særlig sunt for helsa. I det hele tatt, det å være så selvfokusert som man kan få inntrykk av at mange er, hvor sunt er det? Og hvordan blir forholdet mellom mennesker, dersom man hele tiden konkurrerer om å ha den fineste fasaden? Og når man blir så til de grader opptatt av egen helse, eget utseende, i det hele tatt meg, meg og atter meg, er det ikke da en viss fare for at man kan ende opp som en temmelig kjedelig person?

Det er omtrent umulig å bevege seg rundt på nettet for tiden uten å snuble over skriverier om kropp og kroppspress. Og alle synes det er så fælt, men jeg kan ikke huske å ha sett noen reale oppfordringer til å gi blaffen. Å være så opptatt av egen helse og utseende at man blir syk av det virker lite hensiktsmessig, så hvorfor ikke heller satse på å leve så fullt og helt som det er mulig. De beste øyeblikkene jeg har hatt i livet har vært når jeg har glemt meg selv og gått opp i noe annet, noe utenfor meg selv. Det kan være noe så dagligdags som en tur i skogen, med åpne sanser der jeg har tatt inn lyder, lukter og synsinntrykk. Eller å vandre rundt i en vakker by, se på bygninger, ta inn atmosfæren. Det kan ha vært møte med spennende mennesker som har delt tanker og opplevelser med meg, folk det har vært berikende å snakke med og som har gitt meg noe å tenke på i ettertid. Eller en konsert, en god bok, en kunstutstilling eller hva det nå måtte være.

Man kan jo lure på hva som har gått gærent når blir folk sykelig opptatte av kropp og utseende, det ser ut til at selv godt voksne mennesker lar seg kroppspresse så mye at det går utover livskvaliteten. Det kan virke som folk har blitt veldig lettpåvirkelige, hvor er evnen til kritisk tenkning? Og er ikke alt dette et tegn på at mange er blitt grusomt overfladiske? Kanskje selveste tidsånden burde vært oppe til diskusjon, men det er vel vanskelig å få til i vår selvopptatte tidsalder.

Uansett, denne bloggen skal fortsatt være garantert fri for kroppspress.



lørdag 9. juli 2016

En kikk på behovspyramiden

For en tid siden kom jeg tilfeldigvis over en tegning av Maslows behovspyramide. Her, som så ofte ellers i livet, har jeg ikke nådd lenger enn til første trinn. Hvis man skal se stort på det er det mange som ikke er der engang, men i norsk sammenheng er det relativt stusselig. Mangelen på trygghet og sikkerhet, det at man aldri vet hvordan det er i morgen, det er noe som river i kropp og sjel. Nå kommer aldri livet med noen trygghetsgaranti, alle kan bli syke, miste jobben eller oppleve noe annet som er vanskelig, men det hadde vært fint å oppleve en viss grad av sikkerhet. Det å ha det greit nå, ikke behøve å tenke hva i all verden skal jeg gjøre for å løse dette, hva gjør jeg nå, finnes det løsninger, hvordan, hva, har jeg råd til, hjelp… Omtrent sånn har hjernen min jobbet i årevis, mens en jernklo av usikkerhet har satt i brystet. Man lærer å leve med det, lage seg pusterom og det er viktig å huske på at det er mange som tross alt har det verre. Men samtidig merker jeg hvordan kroppen vil løpe vekk fra usikkerheten, men veien vekk er stengt. Alternativt er det vanskelig å se eventuelle muligheter for å komme inn på et bedre spor, når kropp og psyke blir så stresset.

Mens usikkerheten har festet grepet har jeg mange tenkt på hvordan det hadde vært å leve et mindre utrygt liv. Usikkerheten spiser opp konsentrasjonsevne, kreativitet og livsglede. Kroppen blir anspent og sjelen blir trist. Hvem hadde jeg vært og hva hadde jeg kunnet fått til under tryggere omstendigheter, etter hvert har jeg innsett det får jeg antagelig aldri vite. Det å komme ut av en utrygg livssituasjon, kunne se tilbake på det og hatt ro til å tenke gjennom hva har jeg lært av det, det hadde vært en interessant opplevelse.

Dette har fått meg til å tenke litt på det med livserfaring. Jeg har møtt mange som har hatt liten grad av kunnskap, mange av dem verdsetter heller ikke kunnskap, de ser snarere ned på det. Jeg har heller ikke mye kunnskap, men jeg har såpass at jeg forstår at jeg det er veldig mye jeg ikke vet. Og det har respekt for, i motsetning til en del av dem som har enda mindre kunnskap. Det er kanskje sånn at det man ikke er i besittelse av, det vil man ikke innse at har noen særlig grad av verdi. Jeg har fått inntrykk av at det kan være tilsvarende med mennesker som har liten erfaring med det å ha det vanskelig, de verdsetter ikke den livserfaringen andre kan ha. Jeg har hørt personer som har hatt god økonomi og lite andre problemer, si at folk som har lite penger de kan ha så mye annet. Hva dette andre er kan man lure på, tror de at fattigdom automatisk fører til god helse, gode venner og generell lykke og glede? Det er vel mye som tyder på at det heller er motsatt.

Alt snakket om at vi har det så godt her i landet, bedre enn noen gang, kan virke provoserende på den som har opplevd nedgang i levestandard og livskvalitet i senere år. Men det er mange som har det veldig godt, de som har makt og innflytelse hører vel helst til blant dem. Jeg har noen ganger reagert på hvor umodne enkelte politikere og synsere kan virke, til tider kan de minne om meg selv om umoden og brautende tenåring. Brutale opplevelser i livet kan ha den effekten at man blir en smule mer ydmyk og det er kanskje ikke så dumt.

De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt det bli sagt mer enn én gang, og om det er forskjell på kunnskapsnivået til arbeidsfolk, er vi enige om at de som har makta vet for lite om hvordan vi har det, og jeg tror også vi kan enes om at de heller ikke er særlig interessert i å vite. Det er ikke rart at folk blir sinte og oppgitte. Jeg har selv erfart hvordan mange jobber spiser opp helsa di, da virker det meningsløst når politikerne gnåler om hvor helsefremmende arbeid er. Så kan man jo tenke seg hvordan slikt oppfattes av en som er nødt til å vaske for å tjene til livets opphold, når de som kommer med slike uttalelser selv holder seg med vaskehjelp fordi det er så kjipt og slitsomt å vaske egen møkk.

Det ikke å ha dekket alle behov kan muligens ha den positive virkning at man blir mindre opptatt av uvesentlig småtteri, som at man ikke får det ønskede antall likes på facebook. Jeg har mange ganger reagert på sutring fra voksne mennesker over utseendehysteriet. Jeg kan forstå at det er vanskelig for ungdom, men har syntes det har vært rart at voksne bryr seg om sånt tull. Men det kan kanskje ha noe med at det er slikt man blir opptatt av når alle andre behov er dekket.

Nå kan man i perioder ha dekket behov fra forskjellige trinn på behovspyramiden. Samtidig som jeg har levd med stor grad av usikkerhet, har jeg opplevd å bli respektert og fått anerkjennelse for den jeg er. Jeg har også opplevd rikelig av det motsatte og det er ikke tvil om hva som føles best. Det er stor forskjell på å snakke med en person som ser på deg som likeverdig og å snakke med en som ser ned på deg. Det siste er veldig belastende og jeg har følt meg nedslått i etterkant. Til tross for at jeg regner meg som en selvstendig og frittgående person, har jeg vært nødt til å innse at hvordan andre ser på meg har en betydning. Jeg lever veldig godt med at ikke alle liker eller respekterer meg, men jeg trenger at noen gjør det. Jeg har innsett at både elendig selvtillit i yngre år og langt bedre syn på meg selv i en periode senere har hatt mye å gjøre med hvordan jeg har blitt møtt av andre.

En tanke som slo meg da jeg så på behovspyramiden var om politikere av den sorten vi har i dag ville tatt fatt på å bygge opp en velferdsstat. Det virker ikke som dagens broilerpolitikere, uansett høyre- eller venstreside, har noen særlig forståelse av hva det vil si å mangle noe som helst. Det kan virke som de i liten grad tenker over at det er mange som har det betraktelig dårligere enn det de selv har. Det snakkes mye om hvor godt vi har det, men selv om jeg er klar at jeg tross alt har det mye bedre enn mange i andre deler av verden, så reagerer kroppen min på stresset med all usikkerheten gjennom mange år. For en del år siden ødela jeg en tann mens jeg var arbeidsledig, jeg fikk så lite penger at jeg ikke råd til å gå til tannlegen. Selv om jeg har vært medlem i Amnesty i mange år og følgelig vet litt om hva mennesker opplever av tortur og elendig andre steder, så gjorde den ødelagte tannen allikevel forferdelig vondt.

Dette var noen tanker jeg fikk da jeg kikket på behovspyramiden. Hvor mange behov vi har dekket, betyr nødvendigvis mye for hvordan vi har det og hvordan vi oppfatter verden rundt oss.





fredag 1. juli 2016

Nok en tur til Dublin

Kanskje på tide å tusle tilbake den forsømte bloggen min. Siden sist har jeg vært på min ørtende tur til Dublin. Alltid like herlig å komme tilbake til den byen. Jeg hadde faktisk tenkt å direkteblogge litt fra Dublin, men det ble med tanken. For inntil tre-fire år siden var jeg fullstendig offline når jeg var i Dublin, det hadde egentlig sin sjarm. Den eneste muligheten til kontakt med omverdenen var en gammel, temmelig råtten mobil som det så vidt gikk an å ringe med. Alternativt sende sms, men da ble så mange stygge ord sagt underveis at det burde jeg fortrinnsvis gjøre når det ikke var noen i nærheten. Da jeg gikk til innkjøp av laptop fant jeg ut den var veldig grei å ta med, blant annet for å lagre bilder, sånn at jeg hadde kopier hvis noe skulle skje med kameraet. I år hadde jeg omsider også skaffet meg en noe mer funksjonell mobil.

Om det alltid føles bra å komme til Dublin, er reisen over et sant slit. Det er ikke mye å klage over, to timers flytur, men så kjedelig. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at skyer er veldig spennende å se på, men har ikke greid å overbevise meg så langt. Heldigvis finnes det noe som heter bøker, ellers hadde det ikke vært til å holde ut. Når man lander i Dublin og har kommet seg gjennom kø i passkontrollen og ventet på bagasje i et par evigheter, gjenstår det som egentlig er verst med hele turen, bussen inn til sentrum. Den er stort sett overfylt, både med folk og bagasje, og til tross for at den kaller seg Airlink Express, glemmer den at den er en ekspressbuss når den nærmer seg sentrum. Da forvandler den seg til en skikkelig melkerute som skal snegle seg gjennom diverse smågater hvor det er tett mellom lyskryssene og alltid rødt lys. Du verden hvor godt det er når jeg omsider kan gå av bussen og moroa kan begynne.


Jeg var litt spent på hotellet i år, i mange år på rad har jeg bodd på Arlington, rett ved O’Connell Bridge. Det var det hotellet jeg bodde på aller første gang jeg var på egenhånd i Dublin, det var den gang man bestilte gjennom reisebyrå. Det var et utmerket hotell for en som var på sin første utenlandstur alene, sentralt beliggende og med pub i første etasje. Jeg tilbrakte flere kvelder på den puben og hørte mye bra musikk. Vanvittig høy turistfaktor, men man er jo turist selv når man er ute og reiser. Etter å ha bodd på diverse andre hoteller av varierende kvalitet, har jeg i flere år på rad igjen bodd på Arlington. Det har store rom og brukbart renhold, men rommet jeg hadde i fjor hadde ikke hatt vondt av litt ny maling på veggene. Men absolutt et hotell som kan anbefales. For den som har tenkt seg en tur til Dublin, styr unna Clifton Court. Jeg bodde der noen dager for en del år siden, rommet var en total katastrofe. Det manglet normalt vindu, det var en sjakt med en åpning i det fjerne. Det var mørkt som i den berømmelige sekken da jeg åpnet døra, ved siden av døra var det bryter til en taklampe som ikke virket. Jeg famlet meg fram og fant etter hvert en lampe som virket, det var da jeg fikk øye på det høyst tvilsomme vinduet. Rommet var mildt sagt ikke stort, med det var tilnærmet gangsti rundt senga, plass til kofferten og noen hengere på en knagg. Men det var rent nok, badet var greit og senga var ikke vond. Jeg tok det med godt humør og hadde tross alt noen fine dager, men aldri mer!

I år hadde jeg bestilt rom på et hotell som heter Temple Bar Inn. Som man skjønner ligger det i Temple Bar, jeg krysset fingre og tær for at rommet mitt ikke skulle ligge mot gata, da snakker vi hovedgata i Temple Bar og der kan det være relativt livat og bråkete. Kryssingen hadde fungert, jeg fikk rom vekk fra gata, så jeg var ikke plaget med bråk. Rommet var ikke stort, men det var moderne og pent, delikat bad, alt var rent og fint. Hyggelig betjening og selvfølgelig særdeles sentralt beliggende, kan anbefales.

Greit å bo i Temple Bar, men i helgene er det lurt å gå andre steder, det blir for mange mennesker og for mye pes til at jeg i hvert fall jeg synes det er trivelig. Heldigvis finnes det nok av gode alternativer, fredagskvelden på The Celt i Talbot Street blir aldri feil, bra musikk og en miks av turister og lokalbefolkning. Dessuten billigere øl enn i Temple Bar.
Før jeg kom så langt som til fredagskvelden, hadde jeg vært på en Rural Pub Tour i Dublin Mountains og Wicklow Mountains. Turen startet klokka to på ettermiddag og vi var tilbake igjen i Dublin klokka elleve på kvelden. Da hadde vi vært innom seks puber og fått sett mye vakker natur mellom pubbesøkene. På den første puben gikk det hjort rett utenfor puben, så det var helt klart en avveksling fra pubene i Dublin. En særdeles underholdende sjåfør og god stemning hele veien, en absolutt vellykket og annerledes pubkveld.


Det er veldig mange fine turer man kan melde seg på, i år var jeg også med på en tur som het Celtic Boyne Valley Tour. Det ble en begivenhetsrik dag, mange historiske steder og mye flott natur. Hill of Tara, Loughcrew, Bective Abbey, Trim Castle, Monasterboise og Drogheda. Er man interessert i historie og ikke redd for å gå noen meter fra bussen er dette en tur som helt klart kan anbefales. Også på denne turen bidro sjåføren til å gjøre turen ekstra vellykket. Han var kunnskapsrik og morsom og dessuten sang han to sanger for oss underveis og han kunne helt klart synge. For øvrig ikke først gang jeg har opplevd en syngende bussjåfør i Irland, er det rart man blir glad i det landet?

Bective Abbey

Trim Castle
Monasterboise

En uke i Dublin går utrolig fort, plutselig var det tid for å pakke ned og forlate byen igjen. Det er alltid litt trist å trille kofferten oppover O’Connell street på vei til den hersens flybussen. Som nok en gang var proppfull av folk og bagasje. Nå er det verste gjort, tenkte jeg da jeg hadde kommet meg til flyplassen og fått sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen. Men der tok jeg feil, med min berømmelige uflaks falt det seg sånn at jeg skulle forlate Dublin akkurat den dagen den amerikanske visepresidenten fant det for godt å ankomme byen. Det fikk visse konsekvenser for oss andre som skulle ut og fly den dagen, nærmere bestemt flere times forsinkelse. Men hjem kom jeg nå til slutt og kunne nok en gang fastslå at det hadde vært noen fine dager i Dublin.

Den ene sangen sjåføren på turen sang, var Mountains of Mourne. En nydelig sang som jeg ikke kan huske jeg har hørt framført i levende live før.