Jeg sakser et avsnitt fra den først nevnte artikkelen: Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at
verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et
gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart
inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan
sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir
etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg
mindreverdige, er ikke verdifullt.
Det er jo ganske paradoksalt at det er mange av de mest
nyttige jobbene som regnes som lavstatusyrker. Det er et artig tankeeksperiment
å se for seg hvordan det hadde blitt dersom alle i såkalte lavstatusjobber
hadde tatt en felles streik. Det kan virke grusomt urettferdig at disse yrkene
har lav status, mens derimot jobber i eksempelvis påvirkningsbransjen og
reklame heller betraktes som høystatusjobber.
Det er påfallende at etter hvert som mange opplever mer
stress og press i jobben, er det blitt en opplest og vedtatt sannhet at jobb er
sunt. Når tempoet har økt betraktelig i fysisk belastende jobber, blir mange
utslitte lenge før pensjonsalder, fordi det er grenser for hva kroppen tåler av
hardt arbeid og tøft tempo i år etter år. Det at arbeid faktisk kan være alt
annet bra for helsen, ser det ikke ut til at maktmenneskene vil innse. Men det er
vel et tegn i tiden, det som ikke passer med egen virkelighetsoppfatning, det
tror man ikke på. Like påfallende er det at mens vi ser en framvekst av
meningsløse bullshit-jobber, er også arbeid blitt så utrolig meningsfylt. Her
messer stort sett samtlige politikere i kor, samtidig som mange av dem virrer
mellom politikken og påvirkningsbransjen. Det at arbeid først og fremst har
vært noe folk har gjort for å livnære seg, for å ha mat på bordet, tak over
hodet og klær på kroppen, har kommet fullstendig i bakgrunnen. Dette
tankegodset passer selvfølgelig som hånd i hanske når man ønsker å utnytte
arbeidsfolk. Når jobben angivelig gir deg både helse og mening med livet, er
det kanskje ikke så farlig om du ikke tjener noe særlig. Da kan man sende
arbeidsledige ut på meningsløse tiltak, mens lønna ikke er annet enn det som
med et godt, gammelt uttrykk kalles knapper og glansbilder. Bare at her er det
heller snakk om én knapp og et halvt glansbilde.
Ja, det kan nesten se ut til at arbeidet er blitt en
slags gud, det er mye av det som sies når det er snakk om arbeid som kan minne
mye om holdninger jeg har sett hos religiøse personer. Det er en streng moralisme,
der man helst ikke skal ha andre gleder i livet enn jobben, og den som av en
eller annen grunn ikke er i jobb, den skal få svi, og det sørges jo i økende
grad for at disse opplever et sant helvete. Dessuten mener man at arbeidet har
en helbredende virkning. Jeg har snakket med kristne som mener de har opplevd
helbredelse, av en eller annen grunn har disse angivelig helbredelsene bare
vært for slikt som hodepine eller litt ryggvondt, plager som har det med å gå
over av seg selv. Derimot har jeg aldri hørt om noen som har blitt helbredet av
alvorlige sykdommer. Når det snakkes om hvor helsebringende arbeid er, har jeg
lurt på hvor mange timer med arbeid som skal til for å helbrede kreft. Det
er jo tross alt sånn at mange av dem som ikke er i jobb, er det fordi de har alvorlige
sykdommer, som verken noen gud eller jobb kan helbrede.
Hei, arbeid har vel aldri vært mer glorifisert enn i dag. Så mye at utviklingshemmete presses til arbeid de er uskikket for, og til og med er farlige for vanlige arbeidstakere. Det opplevde jeg i kommunen mens jeg var på et prosjekt med gjennomgang og registrering av byggesaker. Interessant og samfunnsnyttig, og jeg fikk være innendørs hele vinteren, så først var jeg veldig fornøyd. Men jeg stusset på hvorfor det i jobbintervjuet ble lagt vekt på at jeg hadde vært helgevakt i en vernet bolig en stund mens jeg studerte.
SvarSlettFørst ved fremmøte fikk jeg høre at jeg skulle ha en "assistent". Han sa bare "ja, ja, ja!" mens han rugget frem og tilbake på stolen sin, og min jobb viste seg nå å være tilretteleggelse av sakene, så han kunne skrive dem inn i datasystemet. Deretter skulle jeg kontrollere det han hadde skrevet - enda det gikk raskere å registrere selv, og det forstyrret meg at han ikke sluttet å si "ja, ja, ja!"
Heldigvis stakk han av mens jeg forsøkte å sette meg inn i arbeidet og datasystemet. Men snart kom avdelingslederen, en diger alfahann, brasende inn, ROPTE navnet mitt, og hvor var tosken blitt av? Det visste vel ikke jeg, jeg var opptatt med mitt. Først nå fikk jeg vite at det var mitt ansvar at tosken holdt seg ved pulten sin - og nå fikk jeg finne ham.
Opp og ned i etasjene i en ukjent bygning med ca 50 ukjente kolleger, på jakt etter en som viste seg å ha gjemt seg på do. Jeg måtte få sikkerhetsansvarlig til å åpne døren, og hente Mr. Alfa til å true ham tilbake til pulten sin - til han stakk av neste gang. Han fikk folk til å låse seg inn der jeg ikke hadde adgang. Da sikkerhetsansvarlig foreslo at jeg skulle få nøkkel til alle rom, nedla Mr. Alfa veto: Jeg var bare midlertidig ansatt, mens tosken var fast ansatt (vel, han fikk ikke lønn), og da skulle ikke jeg ha noen særfordeler!!!
Stillingsbeskrivelsen sa ingenting om at jeg skulle sysselsette en utviklingshemmet, bare at jeg skulle gjennomgå byggesaker og besvare spørsmål om disse. Tosken likte å snike seg innpå kolleger og kile dem, og flere låste derfor døren. På slutten av uken konfronterte Mr. Alfa meg med at det var misnøye med at jeg ikke hadde kontroll på fyren, særlig smatt han unna når jeg var i resepsjonen for å svare på spørsmål. Jeg var heller ikke kommet skikkelig i gang med registreringen - slik de hadde forventet.
SlettMin ansettelse var rett og slett lureri, et skalkeskjul for å sysselsette en utviklingshemmet. Jeg sa jeg ville snakke med personalansvarlig. Det fantes ingen! Alt gikk gjennom Mr. Alfa som kalte inn til møte "fordi jeg (!) laget problemer". Dit kom en Nav-ansatt som "var en venn" av toskens foreldre, og sa at jeg "måtte jo forstå at de trengte avlastning". Men tillitsvalgt og verneombud støttet meg helt i at fyren hørte hjemme på en vernet bedrift. Mr. Alfa benektet likevel at fyren var utviklingshemmet - selv om han stod på venteliste for vernet bolig, og bare var fornøyd når han fikk sitte i timevis og se på at de automatiske dørene åpnet og lukket seg.
Jeg sa at Nav fikk ta på alvor at fyren vantrivdes. Det var jo derfor han støtt stakk av! Selv hadde jeg strev nok, siden han som først ble satt på prosjektet, ikke ville vise meg til rette. Først etterpå var en kollega så grei å fortelle meg at denne senioren var alkoholiker og omplassert av kommunen fordi de ikke kunne ha ham i en resepsjon lenger. Men HAN hadde nektet å sysselsette tosken, og dermed ansatte de meg - som dessuten ble forventet å holde øye med alkoholikeren. Det hadde heller ingen fortalt meg, enda det forklarte hvorfor han var så fiendtlig - han oppfattet meg som en spion for arbeidsgiver.
Mr. Alfa ville være han som lyktes med inkludering av fylliker og utviklingshemmete på arbeidsplassen sin - på bekostning av alle andre, for han underslo fakta for oss vanlige arbeidstakere. "Her er det høyt under taket!" sa han ofte, men ikke for oss når vi tok opp problemene han skapte for oss. Da svartnet han av raseri, snek seg innpå folk bakfra, ropte og truet dem.
SlettSå jeg så meg om etter annet arbeid straks det gikk mot vår. Andre skulle gjerne gjort det samme, men arkeologer og historikere er ikke veldig etterspurt. Jeg var SVÆRT takknemlig da for at jeg lå bedre an på jobbmarkedet.
Aldri har jeg hatt mer interessant arbeid, og aldri har jeg kvidd meg så mye til å gå på jobb. De stadige, meningsløse leterundene etter tosken, bare for at kommunen skulle score poeng for integrering av en utviklingshemmet som attpåtil mistrivdes. Mr. Alfa skrøt av å avlaste meg ved å hente inn en dame på AAP. Hun fikk ikke en krone for daglig oppmøte, men skulle takle et problem som en alkis på full lønn nektet å fikse! Tosken hørte ikke på andre enn Mr. Alfa, bare snudde seg en annen vei og "ja, ja, ja". Det ble slik at denne dama i stedet hjalp meg med registreringer. Hun var dyktig, men det interesserte ikke Nav eller Mr. Alfa seg for. Tvert om ble hun kritisert for at tosken fortsatt var et like stort problem - som om det var hennes feil.
Jeg var sjeleglad den dagen jeg kunne gå derfra for siste gang. På vei ut sa jeg klart ifra at det ikke er noe offentlig ansvar å sysselsette folk med IQ på 70. Tosken skapte farlige situasjoner, og han klarte faktisk - hjulpet av Nav og Mr. Alfa - å ødelegge en arbeidsplass med rundt 50 personer. Han var også årsak til at kontordama på AAP helt ufortjent fikk skikkelig dårlig attest fra stedet - enda hun, akkurat som jeg, var blitt lurt til å tro at det dreide seg om kontorarbeid. På slutten kom det bevilgning til å lønne en assistent, men det vikariatet gikk ikke til kontordama som hadde gjort seg fortjent til det. Nei, da kom en ansatt snikende med en slektning som trengte jobb - men for all del, kontordama fikk lov til å lære opp denne nykommeren, uten noen lønn selvsagt, for den skulle nykommeren ha.
Jeg ble så forbanna at jeg skrev en god attest for AAP-kontordama siste dagen jeg var der. Jeg er lut lei av at folk omtrent sitter på halen av beundring når en innvandrer eller en utviklingshemmet syr to sting - mens de som faktisk gjør en god jobb uten å få hverken betaling eller anerkjennelse, blir behandlet respektløst hver dag fra de kom til de går.
Mvh
Borgeren
Det er interessant det du skriver om utviklingshemmete som sendes i sysselsetting de mistrives med. Nylig har det vært flere oppslag om utviklingshemmete som har stått i kø i årevis for å få en jobb å gå til (dvs. vernet arbeid). Noe skurrer her, for ingen jeg har vært borti, har ønsket seg noen slik jobb, eller skrevet seg i kø for å få det.
SlettMin mor kjenner Maybritt, en av hovedpersonene i prisvinneren «Kabal i hjerter». Maybritt var i årevis sysselsatt i attføringsbedrift og mistrivdes veldig med det ensformige arbeidet hun fikk ryggsmerter av. Hun fortalte selv at hun hadde sagt seg opp, men det ble ikke respektert. For attføringsbedriften var det selvsagt en fordel med en bruker som var rolig og ikke til bry. Sluttet Maybritt, risikerte de at NAV sendte dem en utagerende tulling i stedet.
Nå fikk Maybritt slutte til sist, jeg antar foreldrene tok grep. Som filmstjerne hadde hun jo også fått en offentlig stemme som kunne kastet et ubehagelig søkelys på attføringsbedriften, om de fortsatte å presse henne til fremmøte. Men både moren min og jeg irriterte oss over nekene på NAV som bruker folks skattepenger på attføringsindustrien, som dekker seg bak en påstått «lang kø med søkere».
I bymisjonen for 20 år siden kom jeg i prat med noen folk i tjueårene som skulle ta artium som privatister. Før NAV altså. Disse var ikke evneveike, men uføretrygdet av andre grunner, og hadde aldri ønsket å snekre fuglekasser på vernet bedrift for 7 kroner timen. Nå var de helt desperate etter å få tatt den artiumen, så de kunne søke seg inn på videreutdanning og slippe unna vernet bedrift. De hadde bedt om å få slutte så de kunne lese til artium på full tid, men det ble avslått. Angivelig fikk de høre at de ikke kom til å greie høyere utdanning likevel.
For dem var det fornedrende å sitte og høre på skrytet fra bedriftens eiere om de flotte feriene de hadde råd til, for det de tjente på tullingene de lønnet med 7 kroner timen. De hadde aldri søkt om vernet arbeid, og det gjorde sterkt inntrykk på meg at attføringsbedrifter kan opptre som de vil, og avslå permisjonssøknader og oppsigelser.
En venn av meg ble uføretrygdet for noen år tilbake. Han er ikke evneveik og har aldri stilt seg i kø for å komme på noen vernet bedrift. Men straks han fikk uføretrygd, ble han innkalt til omvisning ved en vernet bedrift som var interessert i å sysselsette ham. Han sa selvsagt nei, og for en person som har tatt flere universitetsfag, var det en ekstrabelastning å bli satt i klasse med evneveike.
Da jeg ble uføretrygdet, ble jeg tilbudt «tilrettelagt stilling» i etaten der jeg hadde vært sendt på «arbeidstrening». Jeg måtte så gjerne fortsette der, men ikke med lønn! Derimot kunne det offentlige godt avse noen kroner i timen, «bonuspenger», som jeg kunne få i tillegg til uføretrygden som jeg da fikk se å klare meg for.
Hvorfor skulle jeg arbeide under slike vilkår? Det eneste «tilrettelagte» var jo at jeg ble tilbudt å arbeide deltid, men det gjør flere av de ordinært ansatte også. I stedet grep altså etaten til den påståtte «køen for utviklingshemmete som vil i arbeid» for å finansiere en ansettelse av meg. Men jeg har da aldri stilt meg i den køen. Ikke er jeg utviklingshemmet heller.
Attføringsbedriftene melker NAV for store beløp, og de er ute etter høytfungerende folk de ikke får bry med. Jeg er sikker på at noen lobbyister har skaffet dem tilgang til hvem som går ut i uføretrygd, så de kan stå ferdig med et «tilbud» for uføre med god funksjonsevne. En evneveik stod frem i avisen i vinter. Hun hadde faktisk stått i kø for vernet arbeid i flere år - etter å ha sluttet ved en attføringsbedrift fordi hun følte seg dårlig behandlet. Det hadde hun sikkert rett i, men hvorfor ønske seg mer av det samme? Klart hun vil bli stående i den køen, for disse bedriftene er ikke interessert i en person som sluttet fordi hun ikke trivdes. De vil ha folk som ikke mukker.
Tragiske historier, men ikke overraskende. Det ser ut til at pengene som skal brukes til velferd, havner i lommene på folk som skor seg på andres ulykke.
SlettHei, det jeg la inn var en forkortet versjon av en kronikk jeg skrev til fagforeningen, om hvordan arbeidslivet forskyves. Lærere fortalte hvordan de som nyutdannete gjorde jobben sin, dvs. underviste. Nå forventes de å være psykologer og terapeutiske reserveforeldre. På 90-tallet ville det ikke falt mine foreldre inn å ringe opp læreren hjemme. Nå blir lærere oppringt på kveldstid med spørsmål som: "Har du sett gymposen hennes?"
SlettJeg ble altså tatt inn på et arkivprosjekt der jeg like mye skulle gjete en utviklingshemmet. Det gjaldt ikke en gang som noe problem at han var farlig. En gang røsket han tak i trillebordet vi fraktet saksmappene på og løp nedover gangen med det, prøvde å fange de forskjellige ved å klemme dem inn mot veggen med trillebordet, og før jeg fikk tak i ham, presset han en eldre kontordame inn mot veggen så hun var på nippet til å ramle. Faktisk var han på vei ut i resepsjonen, der han kunne skadet folk som kom etter byggesakene sine.
Damen var rasende så klart, og ropte at hun tok opp med fagforeningen at man ikke ha noe sånt gående løs på en arbeidsplass. Mr. Alfa ble like rasende og ropte at han i så fall skulle få henne sparket. Dessuten var det MIN feil at jeg ikke hadde hatt kontroll på fyren. Det var etter dette jeg sørget for å få skriftlig i mappen min at jeg aldri hatt påtatt meg og helt frasa meg ansvar for tosken og det han stelte i stand. Så skjedde det ikke mer enn at en vaktmester ble bedt om å ta med seg tosken rundt.
Jeg har aldri opplevd en privat arbeidsgiver som har risikert skader på ansatte og kunder - bare for at utviklingshemmet for enhver pris skulle få utfolde seg. Trillebordet hadde vært nyttig, nå torde jeg absolutt ikke ha noe på kontoret mitt.
Mvh
Borgeren
Arbeidslivet er i spagat. ENE veien kreves det mastergrad av folk for en stilling som kontordame, der en sekretærutdanning ville vært mye mer relevant.
SvarSlettANDRE veien er det ikke måte på hvor nyttige utviklingshemmete er blitt i arbeidslivet, selv om de knapt kan lese eller skrive. Hvordan kan nå det stemme, når en person med en god artium og sekretærutdanning er helt ubrukelig til nettopp det hun er utdannet til?
Mormor sto i butikk til hun giftet seg på 50-tallet. Den gang var det "fint", hun var "funksjonær" og ikke "arbeider". Ikke at hun var noen snobb, men hun bemerket at holdningen hadde endret seg veldig.
Min mor sto i butikk i årene rundt 1980 med utdanning fra handel og kontor, men da gjaldt det å ha et "kreativt" yrke, journalist eller noe med kunst eller drama. Å stå i butikk var skrumpet inn til ingenting, så hun var lettet da det ble en stilling ledig i kontoravdelingen som ble regnet litt mer med.
Min erfaring med butikkarbeid var som ringehjelp. Mormor klarte ikke å skjønne at de ikke ansatte meg fast når jeg gjorde det jeg skulle, eller at lønnsnivået sakket sånn akterut. Men nå nærmest forutsetter folk at en butikkjobb bare er et stopp på veien videre. Med så mye gjennomtrekk er det jo ikke rart at det blir dårlige lønnsvilkår.
Butikkpersonale har også fått en utsatt jobb. Flere er blitt stukket ned og drept av muslimer bare de siste par årene. Mormor opplevde å få fyllikker som hun trengte hjelp til å få lempet ut av butikken, men ble aldri alvorlig truet. Mest ekspederte hun husmødre på innkjøp. Nå kan det stå om livet. Jeg ville ikke likt å ha barn som sto i butikk. I dag er det rett og slett et risikoyrke som attpåtil er dårlig betalt.
Det er blitt store krav til utdanning, i mange tilfeller antagelig unødvendig store. Jeg vet om tilfeller der folk har tatt en mastergrad, og likevel brukt lang tid på å finne seg jobb, da det stilles krav om erfaring i tillegg. Du får ikke jobb fordi du ikke har erfaring, men for å få erfaring må du ha jobb.
SlettDet er vel også sånn at butikkjobber og mange andre jobber, var noe man kunne leve rimelig godt av før, men nå har lønningene blitt lavere og arbeidspresset betraktelig større.