Hellig arbeid og NAV-helvete

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittel Den evangelisk-lutherske lære ble skrevet ut av Grunnloven i 2012. Arbeidslinja er blitt offisiell religion av Sven Egil Omdal. I Dagens Næringsliv har Siv Sangholt, leder for fagforeningen Samfunnsviterne i Nav, et innlegg med tittel Når arbeidslinjen blir religion. Det ser ut til at stadig flere ser en sammenheng mellom tidens holdning til arbeid, og religion. Arbeidet er hellig, uansett hvor meningsløse arbeidsoppgavene er. Og det må være på heltid, selv om en renholder på deltid gjør mer nytte for seg enn en bullshitarbeider på fulltid, er hun å anse som en umoralsk snylter med dårlig samfunnsånd.

Vi må jobbe, og jobbe enda mer, hvis vi skal få råd til velferd, sies det. Men hva brukes nå disse velferdspengene til? NAV har 37 kommunikasjonsansatte, men bruker millioner på PR-byrå, kunne jeg lese for en stund siden. Her får vi vite at Nav har inngått en avtale på 12 millioner kroner med PR-byrået Try. Try skal blant annet bistå Nav med strategisk rådgivning i forbindelse med reklame- og medieplasseringstjenester. Mulig det er jeg som er i overkant enkel, men jeg klarer ikke helt å skjønne hva Nav skal med reklame. Jeg trodde reklame var noe man benyttet seg av dersom man hadde varer eller tjenester man ønsket å selge. Men Nav vil da vel ikke at flest mulig skal benytte seg av deres tjenester? Jeg trodde det var tvert imot. Betyr dette at vi snart får se reklameplakater med tekster som ER DU LEI AV Å SLITE OG SLAVE, BEGYNN Å NAVE! Lite sannsynlig, men det er antagelig bedre å fore reklamebyråer med store summer, enn å bruke pengene på syke og arbeidsledige, de må som kjent ha insentiver, noe som betyr minst mulig penger, for å komme seg i jobb.

En annen artikkel jeg har lest, har tittelen Bruker omstridt personlighetsanalyse for å veilede Nav-brukere. Den omstridte analysen kalles DISC, og omtales av psykologer som like nyttig som et horoskop. Likevel synes altså Nav det er helt greit å sende arbeidsledige på kurs i DISC. Hver gang jeg leser om diverse håpløse kurs Nav bruker penger på, lurer jeg på hvorfor i all verden de ikke heller kan bruke disse pengene på kurs hvor folk faktisk lærer noe nyttig.

Det kan være at reklamebyrået Try skal bistå Nav med avskrekkende reklame. Kanskje noe sånt som UANSETT OM DU ER ALDRI SÅ SYK OG SVAK, KOM DEG FOR HELVETE PÅ JOBB, FOR KOMMER DU TIL NAV, SKAL VI SØRGE FOR AT DU BLIR TOTALT VRAK. De pengene kan de i så fall spare seg, folk er redde nok for Nav som det er. Hos Fri Fagbevegelse forteller Nav-ansatte Tuva at de kjenner folk som bor ute, fordi de ikke orker å ha med Nav å gjøre. Her får vi også vite at Nav kutter ned på åpningstider, reduserer antall PC-er på kontoret, og tar bort sitteplasser. De fjerner skjemaer fra Nav, for at folk skal skrive dem ut hjemme. Samtidig som Nav-brukere skal ha minst mulig penger, forventes det at de har brukbart datautstyr hjemme. Det er ikke ofte jeg skriver ut noe nå for tiden, men når det skal gjøres, har det en lei tendens til å være en blekkpatron eller flere, som er tom for blekk. Da må jeg gå på butikken og kjøpe, før det blir noe utskrift. Bare en blekkpatron koster faktisk en del, for en lutfattig person kan det fort bli at valget står mellom ny patron eller mat den dagen. I verste fall ryker printer eller pc, hva skal folk gjøre da? Jeg går ut fra at Nav ikke bistår med penger til nytt datautstyr.

Det er litt merkelig, på den ene siden er det tilsynelatende unison enighet om at arbeid er utrolig morsomt og ekstremt sunt, på den annen side ser det ut til å være like unison enighet om at folk som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de rett og slett ikke gidder å jobbe. Folket har altså ikke forstått hvor ubeskrivelig artig og sunt arbeid er, det til tross for at de i langt større grad enn politikerne, har reell arbeidserfaring.

Noe annet som slo meg, er at en stor del av politikerne jobber for påvirkningsbransjen når de ikke er i politikken. Kanskje politikere som ikke synger med i det unisone koret, ikke er like attraktive for PR-byråene? I hvert fall virker det ikke som de har særlig forståelse for den virkeligheten folk lever i. For vanlige arbeidstakere heter det seg at man må kunne forsvare lønna si, kan man si at politikere som ikke forstår, eller gidder å forstå, hvordan livet faktisk er der ute, forsvarer lønna si?

Jobb deg ihjel, selv om jobben ikke finnes

For noen dager siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, hvis ikke flere får seg jobb, som det het. Som vanlig når politikere snakker om at folket får se å komme seg i jobb, fikk jeg inntrykk av at jobber vokser på trær, det er bare å gå ut og plukke seg en. Og den som ikke plukker seg en jobb fra nærmeste tre, er lat. For en tid siden sto det en artikkel i Klassekampen jeg har tenkt på nå og da i løpet av den uhyggelig varme og tørre sommeren som har vært. Den har tittelen Finnes det jobb til alle?, og er skrevet av Jo Skårderud. Den tar for seg arbeidslinja, og den viser en endring i holdninger som burde fått mer oppmerksomhet. Da velferdsstaten ble bygd opp i etterkrigstiden, anså man arbeidsledighet, sykdom og uførhet som systemproblemer det var et kollektivt ansvar å løse. Tanken var at den som falt utenfor, skulle ha et fullverdig liv på nivå med dem som var i jobb. Mens arbeidslinja flytter ansvaret over på individet. Fra artikkelen: Arbeidslinjas jernlov ble skrevet ned av den kongelige britiske fattigkommisjonen allerede i 1834: «Den første og viktigste av alle betingelser, … er at hans (den understøttedes) stilling … ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» I moderne språkdrakt: Det skal alltid lønne seg å jobbe. 177 år senere sto fattigkommisjonens konklusjon seg godt, og nå hadde også sosialdemokratene latt seg overbevise. I 2011 skrev arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) i Klassekampen om regjeringens strategi for fattigdomsbekjempelse: «Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar, skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»

Jeg husker godt kronikken til Bjurstrøm, jeg skrev en post om den med tittelen Bjurstrøms kamp mot fattigdommen.  Det var spesielt en setning jeg syntes var ille, særlig med tanke på at den kom fra en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Jeg tror et fåtall av dem som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de ikke gidder å bite tenna sammen. For å ta meg selv som eksempel: Som det har framgått av mange poster på denne bloggen, har jeg vært nødt til å melde meg arbeidsledig to ganger. Siste gang skyldtes finanskrisa, jeg jobbet i et vikarbyrå og der ble det umiddelbart veldig få jobber da krisa inntraff. Finanskrisa var i rettferdighetens navn ikke min skyld. Den første gangen er det kanskje noen som vil mene at jeg hadde skylda selv. Da jobbet jeg for Adecco, som støtt og stadig snøt meg, de utbetalte mindre enn avtalt lønn. I tillegg kom også annet snusk, for eksempel da jeg en morgen ble ringt opp om en jobb jeg umiddelbart skulle innfinne meg, fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi og få dekket utgiftene. Pengene for den taxituren så jeg aldri noe til. Med lav lønn, og ikke fullt så lavt skattetrekk, var det ikke mye igjen av lønna for den dagen da taxiutgiftene var trukket fra. Burde jeg da «bitt tenna sammen» og holdt kjeft? Det gjorde jeg ikke, følgelig ble det etter hvert få oppdrag, og jeg ble nødt til å melde meg arbeidsledig. Det er rimelig å anta at den daværende arbeidsministerens beskyldning om manglende vilje til å bite tenna sammen, fremdeles er Arbeiderpartiets holdning. Jeg har tenkt det kunne være interessant å sende dem et aldri så lite spørsmål om jeg burde ha «bitt tenna sammen» og latt min dønn uhederlige arbeidsgiver fortsette å snyte meg, eller om de mener det var riktig av meg å si ifra. Det er det mulig at jeg kommer til å gjøre. Svaret kunne bli spennende, dersom de i det hele tatt kom til å svare. I så fall er det vel overhengende fare for at svaret ville likne mye på det man kan lage ved hjelp Språkrådets svadagenerator. Grunnen til at jeg er i tvil om de ville svare, er at jeg en gang før prøvde å sende dem et spørsmål de nok ikke satte særlig pris på. Da måtte jeg etter lang tid purre på et svar, kan leses om her.

Skårderud kommer med et eksempel på hvordan Arbeiderpartiet endrer seg: I 2015 raste Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen fra Stortingets talerstol: «Dette er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling», sa hun. Tiraden var rettet mot regjeringen Solberg, som ville pålegge alle sosialhjelpsmottakere under 30 år aktivitetsplikt. Den nye linja var at ungdommen måtte «opp om morran», hvis de ville ha trygd.

I begynnelsen av mai i år var det igjen debatt om aktivitetsplikt på Stortinget. Denne gangen konkurrerte Ap og Høyre om å være mest for å pålegge unge en slik plikt. Holdningsendringen i Ap er et av mange eksempler på en tendens som har preget arbeidsliv og velferdssystemet siden begynnelsen av 90-tallet: Arbeidslinja, prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være avhengig av trygd, vinner fram på alle fronter.

Her ser vi hvordan Arbeiderpartiet kjefter på Høyre den ene dagen, for det som er deres egen politikk dagen etter. Det gjør at partiet ikke framstår som spesielt troverdig.

Jeg tillater meg å låne litt mer fra nevnte artikkel: I Norge fikk den sitt ordentlige gjennomslag i attføringsmeldingen i 1993, hvor ansvaret for sykdom, uførhet og arbeidsledighet ble solid plassert hos individet selv. Ideen er at den enkelte kan jobbe og vil velge å gjøre det hvis de økonomiske insentivene er riktige. Kutter du i ytelsene, vil folk komme seg i jobb. Kutter du i pensjonen, vil folk bli værende i jobb.

Som jeg har vært inne på ørten ganger før her på bloggen, jeg har sett mange stygge eksempler på hvordan brutale arbeidsgivere lar folk slite helsa av seg, med altfor hardt tempo og til tider helt uten pauser. Jeg har sett sørgelig mange mennesker som har blitt utslitt i altfor ung alder. For en arbeidstaker som er utslitt som følge av arbeidsgiverens rovdrift, må det nødvendigvis virke grusomt urettferdig at hun får det fulle og hele ansvaret for at jobben har ødelagt helsa hennes. Alle som har levd noen år og sett seg litt rundt, har sett hvordan sykdom kan ramme relativt unge mennesker uten at de har noen som helst skyld i det selv. Det er ikke sånn at bare man lever noenlunde sunt, så holder man seg frisk. Det samme gjelder arbeidsledighet, jeg har sett mange eksempler på hvor fortvilte folk blir når de mister jobben. Uansett hvor mye eller lite politikerne mener folk skal få av stønader når uhellet er ute, burde det være mulig å forvente en større grad av respekt for de menneskene som rammes, og at de snakker om dem på en mindre stigmatiserende måte.

Skårderud nevner Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, hun har studert og skrevet om arbeidslinja i en årrekke. Han sier at hun konkluderer med at logikken bak politikken er nyliberal og viser hvordan den gjorde comeback i Europa som en del av høyrebølgen etter valget av Marget Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagen i USA. Jeg vil anbefale å lese hennes kronikk Arbeidslinja er for de andre. Jeg har lenket til samme tekst i en post en gang før. Men denne fortjener virkelig å bli lest, gjerne flere ganger. Et lite utdrag: Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så seint som i 1977 mente regjeringen til Oddvar Nordli (Ap) at det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet. «Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»

Jeg anbefaler også å lese Arbeid til du dør. Her sier Ebba Wergeland blant annet: Den biologiske aldringsprosessen forandres ikke fordi om arbeidsministeren sier det. Som det står i en ganske fersk rapport fra SSB: «Mens regjeringen slår fast at «Framtidens eldre vil være sprekere og friskere enn gårsdagens eldre» er forskningen på dette området langt mindre entydig …» I dag er 20 % av befolkningens 67-åringer i arbeid, og 10 % av 70-åringene. Det er ikke sannsynlig at framtidas arbeidsliv skal etterspørre 70-åringer mer enn i dag. Har arbeidsministeren glemt hva Kristin Skogen Lunds sa på NHOs årskonferanse, om arbeidslivets «jernlov»? Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb.

Det heter seg at flere må i jobb, for at vi skal få råd til velferd. Så kan man spørre seg hvor fornuftig penger brukes. Jeg kom over en kronikk av arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng, der hun forsvarer Navs arbeidsmarkedstiltak etter det hadde vært tatt opp hos NRK og TV2. Her innrømmer hun at Nav bruker rundt 7,5 milliarder årlig på forskjellige tiltak. Hun forsvarer dette med at noen kommer i fast jobb, noen blir til og med butikksjefer. Med tanke på de astronomiske summene som brukes, skulle det bare mangle om de ikke skulle klare å få en og annen over i fast arbeid. Så kan man lure på hvor lenge disse har slavet for knapper og glansbilder, før de har kommet så langt. Det er mange som er storforbrukere av folk på tiltak, en av dem er Nille-kjeden. Les mer her. Det er i dag cirka 2100 ansatte i Nille-kjeden på landsbasis. Av disse ble 38 prosent rekruttert via arbeidstrening, opplyser HR-direktøren. De fleste rekrutteres inn i deltidsstillinger. Bortsett fra i underkant av 400 butikksjefer, er flertallet hos Nille ansatt i deltidsstillinger, fra noen få prosent og opptil 70 – 80 prosent. Her er det med andre ord minimal sjanse for å ende opp i fulltidsstilling, noe de fleste er avhengige av for å klare seg.

Mens folk slaver på tiltak for luselønninger, trygdede knapt har penger til mat, har neppe Nav-direktøren økonomiske bekymringer. Da hun startet i jobben i 2015 fikk hun en lønn på 1 850 000 kroner. Det er også interessant å se hva hun har jobbet med før, blant annet har hun ledet avdelingen for arbeidslivspolitikk i NHO. Det er klart at Navs dårlige behandling av arbeidsledige er en gavepakke til arbeidsgiverne. Det gjør at folk godtar omtrent hva som helst for å komme ut av klørne til Nav. Det har jeg selv erfaring med, og da snakker vi luselønn og farlige arbeidsforhold. En annen ting er at det blir vanskeligere for mange arbeidssøkere å komme i vanlig jobb, når et stort antall arbeidsgivere benytter seg av folk på tiltak.

I artikkelen i Klassekampen, nevner Jo Skårderud arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa, som har skapt et «tilbudssjokk» av hardtarbeidende innvandrere med få kvalifikasjoner.  Noe som gjør det enda vanskeligere for mange av dem som sliter i Nav-systemet, å komme i jobb. Nå har jeg sett at det ikke bare er lavt kvalifiserte som kan slite med å komme i jobb. Når jeg har hatt drittjobber for vikarbyråer, har det flere ganger hendt jeg slavet sammen med unge mennesker med høyere utdanning. Når de har søkt jobber de er utdannet til, har de blitt møtt med at de ikke har noen erfaring. På den annen side har man dem som er for «gamle», som har både god utdanning og solid arbeidserfaring.

Som det er nå, så er det sånn at dersom du blir syk, arbeidsledig eller av andre grunner ramler ut av arbeidslivet, så kan livet fort bli et sant helvete. Vi har fått et samfunn med langt større grad av utrygghet, selvfølgelig mest merkbart for dem langt nede på rangstigen, og minst merkbart for dem med makt og innflytelse.  

Konklusjonen må bli at vi skal jobbe til vi stuper, for å få råd til velferd. Denne velferden går i økende grad ut på å sørge for at færrest mulig er avhengige av en velferd som skal være så mager og ubehagelig som mulig. Så kan man lure på om et stadig mer brutalt og konkurransepreget samfunn blir et samfunn som skaper behov for mer velferd. Fordi presset blir så stort, og folk får liten tid til å ta seg av hverandre. Det kan også se ut til vi er på vei til samfunn der folk har mindre omtanke for hverandre, der vi blir konkurrenter i stedet for medmennesker.

Straffelinja, del to

Jeg klarer ikke å legge fra meg temaet fra forrige bloggpost.

Her er en link til mer om Line som sliter med Nav, nå har hun fått tilbud om nattarbeid. Med tanke på at hun er alenemor med to små barn, kan man virkelig begynne å lure på hva som rører seg i hodene på Nav-folket. Noe annet er at dersom man skal jobbe natt, kan det bli veldig vanskelig å komme seg til og fra jobb når man ikke har bil, og det har ikke Line. Så lurer jeg på om folk som blir sendt på nattarbeid gjennom Nav får nattillegg. Det burde de få, men jeg tviler sterkt på at så er tilfelle.

Jeg fikk en link i en kommentar, til en artikkel som handler om 19 år gamle Emil som er på Nav-tiltak i butikk, det har han vært i nærmere tre år, og først i 2020 kan han søke om fast jobb i butikken. Han er ikke den eneste som jobber for luselønn i butikk, som det framgår av artikkelen og videoen, er det mange som lider samme skjebne, eller snarere vanskjebne. Selvfølgelig veldig bra for butikkene som kan benytte seg av ekstremt billig arbeidskraft. Det er ikke rart det blir vanskelig å få jobb på vanlig måte, når arbeidsgiverne i stedet kan ta inn folk på Nav-tiltak.

Jeg kan også anbefale en kronikk av Terje Alnes, med tittelen Verdien av arbeidsledighet, på siden Radikal portal. Han beskriver på en svært god måte hvordan arbeidsgiverne på den ene siden står hardt på arbeidslinja, samtidig som de er lite villige til å ta inn personer «som ikke forsvarer lønna si». Han kommer også inn på hvordan arbeidsinnvandringen har ført til at styrkeforholdet mellom tilbuds- og etterspørselssiden på arbeidsmarkedet er vesentlig forrykket. Han nevner at mange arbeidsgivere heller ansetter arbeidsinnvandrere framfor nordmenn, da det er lettere å få dem til å godta dårligere vilkår enn det nordmenn er villige til å akseptere.

Når man leser disse tre tekstene etter hverandre, ser man en utvikling som er mildt sagt skremmende. Noen av dem som kommenterte under forrige post, har etterlyst fagforeningene. Det gjør jeg også, hvorfor i all verden kommer ikke de på banen når Nav er med på å ødelegge arbeidslivet slik som de gjør når folk må jobbe for knapper og glansbilder i år etter år? Og det er jo bare et fåtall av dem som slaver på diverse Nav-tiltak som ender opp i fast jobb. Noe som ikke er rart, da knuslete arbeidsgivere heller kan ta inn nye folk på tiltak. Jeg har sett at mange arbeidsgivere synes det gjør innmari vondt å betale folk en anstendig lønn, og når de blir vant til at folk jobber mer eller mindre gratis, blir vel smerteterskelen senket enda noen hakk.

Jeg etterlyser ikke bare fagforeningene, hvor er resten av venstresiden? De skulle vært frampå og rast mot denne grove utnyttingen av mennesker, men i stedet er det påfallende stille fra den kanten. Man kan jo lure på hvorfor. 

Straffelinja

Jeg trodde ikke lenger jeg kunne bli sjokkert over noe som helst når det gjelder Nav. Men så kom jeg over denne teksten, som forteller om 28 år gamle Line, hun er på Nav-tiltak der hun må spa grus. Og når det er for kaldt til det, blir hun satt til å bygge bruer på en fjelltopp. Jeg har jo lest mye om hvordan folk knekkes psykisk av hardkjøret til Nav, men nå skal de altså også knekkes fysisk. Dette er virkelig skremmende lesning, og det er fullstendig uforståelig at det går an å behandle folk på den måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette kun er for å plage folk, å spa grus gir jo ikke relevant kompetanse til noe som helst.

Jeg vet hvordan det er med fysisk tunge jobber, men å spa grus må være uendelig mye tyngre enn noen av de jobbene jeg har hatt. Line får 13 000 kroner i måneden av Nav for slaveriet, minus skatt. Jeg har erfart hvordan kombinasjonen av tungt arbeid og økonomiske bekymringer sliter på kropp og sjel. Jeg har kjent at pengeproblemene har gjort meg anspent og stresset, noe som har gjort at jeg er blitt mer sliten enn jeg ellers ville blitt. Men da har jeg tross alt hatt en inntekt som har vært noe bedre enn det Line har.

Jeg blir så eitrandes forbanna når jeg leser slikt som dette, det er visst ikke grenser for hvordan folk skal pines og plages. Om ikke dette skulle være nok, så ønsker vår kjære arbeids- og sosial(!)minister å gjøre det enda verre å være i klørne til Nav. Jeg fikk en link fra en leser til en artikkel med den skremmende tittelen Ber om strengere behandling av NAV-ere.

Det er så umenneskelig at jeg mangler ord! Én ting er at de selvfølgelig ikke vil høre på dem som har erfaring med å ha det vanskelig. Det burde de absolutt gjøre, men det ligger vel under deres verdighet, i den grad de er i besittelse av noe sånt. Men det finnes forskning de burde ta innover seg. For snart to år siden skrev jeg en bloggpost (Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen), der jeg lenket til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt.

Ikke bare får man vondt, man blir også «dum». 18. mars 2016 hadde Klassekampen en artikkel med tittelen Fattig – dum av Astrid Hauge Rambøl. Der kan man blant annet lese:

Rike er ikke mer intelligente enn fattige. Det bare virker slik. Livet er ikke alltid så enkelt, og for fattige kan det være ekstra vanskelig. Som om det ikke er kjipt nok å være fattig, påvirker penge­mangel intelligensen i tillegg: Man blir dummere.

I hvert fall tilsynelatende.Kanskje har du opplevd det selv – at tanken på ubetalte regninger murrer i bakhodet. Det forstyrrer.

Det å være fattig opptar så mye av hjernekapasiteten at det går ut over de kognitive evnene. I boka «Scarcity: Why Having Too Little Means So Much» sammenligner økonomi­professor Sendhil Mullainathan og psykologiprofessor Eldar Shafir det å være fattig med å ha mange programmer kjørende i bakgrunnen på datamaskinen: Det gjør hele maskinen treigere. Tanken på hvordan man skal få betalt husleie og kredittlån som hoper seg opp, surrer og går i bakgrunnen og reduserer den fattiges kognitive kapasitet.

Individualistisk orienterte sjeler vil kanskje være fristet til å trekke konklusjoner som likner på dette: Smarte folk kommer seg opp og fram i verden og tjener derfor mer enn dumme folk. Men det har de ingen grunn til. Mullainathan og Shafir har gjennomført en rekke eksperimenter for å vise hvordan fattigdom påvirker oss. I et av dem tester de ulike kognitive ferdigheter hos sukkerbønder i India. Det tester dem både før og etter innhøsting. I tida etter innhøsting hadde de fleste bøndene rikelig med penger, men i tida før neste innhøsting hadde de fleste bøndene dårlig med penger. Forskerne fikk altså testet hvordan den samme personen presterte i både gode og onde dager.

Resultatet viste at den samme personen scoret dårligere når han var fattig enn når han hadde penger. I snitt scoret bøndene rundt ni til ti IQ-poeng dårligere før innhøsting enn etter innhøsting. Andre forhold kan også spille inn, men forskerne mener at konklusjonen er klar: Mangel på penger i seg selv forstyrrer hjernen. Fattiges effektive kapasitet er dermed mindre enn for dem med nok penger. Mullainathan og Shafir mener fattigdom reduserer en persons kognitive kapasitet mer enn å gå en hel natt uten søvn.

Det er mulig at Nav, arbeidsministeren, og dessverre svært mange politikere, mener at bare folk blir herjet så mye med at de blir syke, og får så dårlig økonomi at hjernen ikke fungerer som den skal, da blir det mye lettere for dem å komme seg i jobb. Men som jeg har sagt før, og som jeg sier igjen, det er kanskje på tide å kalle arbeidslinja med sitt rette navn, straffelinja.

Noen tanker i arbeidsmoralismens tid

Hege Ullstein hadde nylig en veldig god kronikk i Dagsavisen med tittelen Stay trygda. Jeg vil si at dette var befriende lesning i arbeidsmoralismens tid. Nå er det jo blitt slik at alle som ikke jobber full tid, eller kanskje helst mer, er å betrakte som en trussel mot velferdsstaten.

Jeg har sett at politikere og andre synsere, har uttalt at når folk ser andre få penger på Nav, er det med på å minske viljen til å betale skatt. Det jeg har sett, er at når folk ser hvordan andre sliter med Nav, blir mange skremt og føler seg utrygge. For i den virkeligheten jeg lever, der vet folk at om du er frisk og i jobb i dag, er det ikke sikkert det er sånn i morgen. Og da kan det hende det heller er med på å minske viljen til å betale skatt, fordi man er redd for at fellesskapet ikke er der for deg den dagen du trenger det, og da er det lett å tenke at jeg vil beholde mest mulig av pengene mine selv, sånn at jeg kan sikre meg så godt det lar seg gjøre. Du blir redd for at skattepengene dine går til å sponse folk som motarbeider deg den dagen du trenger hjelp.

Da jeg leste Hege Ullsteins kronikk, slo det meg at det hadde vært svært gledelig, og enda mer overraskende, dersom det hadde vært en politiker som hadde skrevet noe slikt. Men når hørte man noe slikt fra en politiker? Det jeg synes er ille, er at politikerne på venstresiden er nesten like harde i klypa overfor folk som har vanskelig, som de er på høyresiden. Det er ikke urimelig å forvente at de i større grad skal stå på de vanskeligstiltes side.

Og som jeg sikkert har vært inne på før, det sies at det skal lønne seg å jobbe. Jeg har sett at folk som har jobbet hardt i tunge og slitsomme yrker gjennom mange år ofte får skader som følge av jobben. Så blir de kastet til Nav-systemet, der de skal plages og pines mest mulig, og få minst mulig penger. De blir med andre ord straffet for innsatsen de har gjort. Det at jobber kan være helseskadelige ser ut til å være et ikke-tema.

Når jeg flere ganger i det siste har lest om folk som ikke har råd til mat, og er henvist til matutdeling hos slike som Frelsesarmeen eller Fattighuset, har jeg tenkt på disse politikerne som vil at det skal være sånn. For dette er et resultat av politikken som føres, føler de seg stolte over det de driver med? Er de ikke bekymret for at de beslutningene de er med på å ta, kan gjøre livet vanskelig for dem som har mer enn nok å slite med fra før?  

Det kan være vanskelig å forstå seg på maktmennesker, men om den forståelsen kan være liten, ser det ut til at makta har enda mindre forståelse for hvordan det er å ha det vanskelig. 

Virkelighetsfornekterne

Det er en stund siden forrige bloggpost, men jeg klarer ikke helt å bli ferdig med å gremme meg over at vi har en arbeidsminister som later til å mene at det ikke finnes reell arbeidsledighet eller sykdom, bare latskap. Med tanke på at hun ikke er alene om den typen tankegods, dette er holdninger som dessverre ser ut til å være utbredt i samtlige partier, er det all grunn til gremmelse. I den forbindelse kan jeg anbefale kronikken Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet av Terje Alnes. Jeg anbefaler også Praksisplasser– offentlig finansiert utbytting av samme forfatter.

Det virker som det er på moten å velge seg sin egen sannhet, klimafornekter har blitt et vanlig begrep, men også på andre områder bedriver man virkelighetsfornektelse. Det er selvfølgelig greit for politikerne å legge skylden på folket, når det ikke er jobber nok til alle som trenger det. Er du så dum at du ikke er konkurransedyktig nok på et stadig tøffere arbeidsmarked, får du bare ha det så godt. Har disse kjepphøye politikerne som mener at alt bare er opp til deg selv noen gang snakket med folk som er arbeidsledige, folk som har søkt et uendelig antall jobber uten å få napp. Jeg tenker på noen av dem jeg møtte på de kursene jeg gikk i regi av Aetat og Nav. Jeg husker de to godt voksne kvinnene på det første kurset, de som hadde jobbet på samme sted, som brått og brutalt fikk vite at hele bedriften skulle legges ned. Som så langt i livet hadde fått jobber gjennom bekjente, det kunne de ikke denne gangen, og ble kastet ut i et liv som arbeidssøkere i en alder av over femti. Hvor brutalt møtet med virkeligheten som arbeidsledig var, hvor belastende det var for dem. Jeg husker en kvinne på samme alder på det andre kurset, som hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde vært så ubehagelig mot henne, at den høyst oppegående, tøffe dama hadde grått hver eneste kveld. Hvis disse politikerne som ser ut til å ha så store problemer med å forstå at arbeidsledighet stort sett ikke er noe folk velger, hadde møtt dem det gjelder, snakket med dem ansikt til ansikt, hørt historier som handler om noe helt annet enn latskap, hadde det gått inn? Hadde de blitt noe klokere av det? Det kan virke som de er utstyrt med særdeles små og lite velfungerende ører, og en diger kjeft som kverner uavbrutt, følgelig spørs det vel om det vel om de hadde giddet å høre noe som helst. De er vel bare villige til å høre det som passer med det virkelighetsbildet det er bekvemt for dem å holde seg med.

Jeg vil også anbefale Homo economicus av Ebba Boye. Absolutt interessant lesning, og egentlig ganske skremmende. Vi har fått et stadig mer konkurransepreget samfunn, jeg skulle ønske man kunne bruke litt mer tid på å snakke om hva det gjør med mennesker, når vi først og fremst blir konkurrenter. Når konkurransen om jobbene blir stadig hardere, og de som taper denne konkurransen skal straffes hardt. Jeg har sett en framvekst av en mennesketype jeg setter svært liten pris på, den markedstilpassede sleipingen, overfladiske og brautende typer som snakker med høye reklamestemmer. For å kunne brøyte seg vei og være konkurransedyktig er det kanskje slik man må være.  Men det spørs vel om denne mennesketypen har særlig gode løsninger å komme med når det gjelder alle problemene vi står overfor, kanskje vi trenger flere som er samarbeidsdyktige. Dessuten tror jeg vi trenger politikere som ikke bedriver virkelighetsfornektelse.

Forskjellige virkeligheter

For noen dager siden kom jeg over en artikkel med tittelen Frp er det nye Arbeiderpartiet. Den handler ikke så mye om Frp, derimot mer om broilerpolitikere og PR-bransjen. Flertallet av politikerne later ikke til å anse det som tas opp i denne artikkelen som problematisk, men det spørs hva velgerne mener, det er tross alt oss de er der for. Som frustrert velger på venstresiden hadde jeg ønsket politikere som var mer idealister enn karrierepolitikere. Jeg synes ikke det er bra at stadig færre har yrkeserfaring, da det nødvendigvis må gjøre at de har mindre forståelse for hva vanlige arbeidstakere har å slite med. Jeg tenker på alle de frustrerte og oppgitte arbeidsfolka jeg har møtt på diverse arbeidsplasser, der flertallet ikke har følt at det er noe parti som er der for dem.

Det er sjelden slike som meg kommer over noe vi kjenner oss igjen i. Men det hender, Klassekampen har en spalte som heter Gryr i Norden, som det heter seg er en spalte om jobben med bidragsytere fra hele Norden. Det er ofte interessant lesning, tirsdag 17. oktober hadde Monica Nkechi Okpe, bransjerådgiver i Transportarbeiderforbundet, et særdeles lesverdig innlegg, dessverre ikke på nett. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina, skriver hun. Og videre: Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatiseringen og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time. Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

For meg som blant annet har jobbet på lager, er dette svært gjenkjennelig. Noe annet jeg kjenner godt igjen er at de fleste ønsker å gå på jobb, bidra og treffe arbeidskamerater.  Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, jeg har sett svært få unnasluntrere på de arbeidsplassene jeg har vært innom. Derimot mange som trasser på å gå på jobb, selv der legen har ønsket å sykmelde dem. Men som hun sier, så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Og videre: Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpoint-presentasjon, så blir jeg forbanna. For de ser ikke sliterne. Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikerne at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det. Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere. Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv. Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 – 40 år på et lager eller en terminal.

Det er som jeg skulle sagt det sjøl, det samme gjelder sikkert for svært mange som har erfaring med tungt fysisk arbeid. Monica Nkechi Okpe nevner også at ifølge Nav er det muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som gir de lengste fraværsperiodene. Jeg tenker på disse håpløse debattene om sykefravær som jeg har sett litt for mange av, der politikerne babler om «lettere psykiske lidelser», noe man aner er det samme som slabbedaskeri. Det jeg har sett, er at folk ikke kaster inn håndkleet før de har pådratt litt mer enn «lettere lidelser», det være seg psykisk eller fysisk. Og dersom folk kommer til Nav med «lettere psykiske lidelser», så sørger vel i hvert fall Nav for at disse lidelsene blir betydelig tyngre. Og jeg har faktisk lest at de som havner hos Nav på grunn av en fysisk lidelse, ofte ender opp med en psykisk lidelse i tillegg. Det låter ikke usannsynlig, for å si det sånn.

Tenk om vi hadde hatt framstående politikere på venstresiden som hadde hatt slike holdninger som Monica Nkechi Okpe. Tenk hvor mye mer interessant og konstruktiv en debatt om sykefravær og arbeidsliv hadde blitt, dersom folk med den type erfaringer hadde deltatt. I stedet sitter broilerne der og laller i kor, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden.

Også har vi de arbeidsledige, som jo også er noen ordentlige slabbedasker. Dette vil vår foretaksomme regjering gjøre noe med, og strammer nå inn på dagpengene. Noe som antagelig umiddelbart vil føre til flere arbeidsplasser. Eller vil det nå det? Her vil jeg varmt anbefale kronikken Man får ikke jobb av å miste dagpenger av Trude Sletteland. Jeg vil også, for første gang her på bloggen, anbefale en kronikk av Hege Ullstein i Dagsavisen, den har tittelen Livets harde skole, og er absolutt verdt å få med seg. Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skjønner ikke problemet, hun mener at de regjeringen vil nekte dagpenger, har gode muligheter til å få seg jobb. Dette er friske, arbeidsføre mennesker som har vært i jobb, og med et arbeidsmarked i bedring, er det gode utsikter til å få seg arbeid. Hvor mange dette vil berøre, kommer an på hvordan folk tilpasser seg. Vi mener at det ikke er en selvfølge at de som har hatt ustabile inntekter langt tilbake i tid, skal kompenseres for inntektsbortfall. Jo mer folk jobber, jo færre vil dette angå, sier hun. Ja, det er jo bare å få seg jobb. Jeg har selv sett at selv om folk har god utdanning og bra CV, så er det ikke alltid så lett å få jobb hvis man er kommet opp i en viss alder. Nå har jo også denne regjeringen åpnet opp for mer midlertidig arbeid, da kan flere med ustabile inntekter fort bli et resultat. Dette vet jeg veldig godt av bitter erfaring. Og da vil man straffe folk ekstra for det, for vi har jo blitt straffet før også, jeg har selv fått svært lite i dagpenger som arbeidsledig, nettopp fordi jeg har hatt ustabil inntekt som følge av jobbing for vikarbyråer, og det har ikke vært frivillig. Og har man hatt det ustabilt med jobb, så er det også noe som gjør det vanskeligere å få seg jobb. Igjen snakker jeg av bitter erfaring.

Når arbeidsministeren snakker om at det kommer an på hvordan folk tilpasser seg, så lurer jeg virkelig på hva hun mener. Mener hun at folk skal være nødt til å godta jobber hvor man jobber for under luselønn, der man ikke er dekket opp av noen forsikring dersom man skulle skade seg på jobb, der man må jobbe for en arbeidsgiver som gir blaffen i alt som heter arbeidsmiljølov eller andre lover, slik jeg dessverre har opplevd at noen gjør. Det har jeg selv vært nødt til, men det er ikke noe jeg unner andre, med unntak av diverse politikere, som unektelig hadde godt av å oppleve den virkeligheten mange andre er nødt til å ta til takke med, og som de nok ikke helt forstår hvordan det er å befinne seg i.

Jeg begynte med å henvise til en artikkel om broilerne i politikken. Tenk om venstresiden hadde skjerpet seg, og sørget for å få flere politikere med reell arbeidserfaring. Den erfaringen man har er med på å skape holdninger, og vi trenger folk med forståelse for hvordan det er der ute i det virkelige livet, langt vekk fra storting og pr-byråer.

Ikke alt arbeid er helsebringende

På fredag ettermiddag hørte jeg på Dagsnytt Atten med et halvt øre, mens jeg holdt på med andre ting. Det jeg festet meg mest med, var en debatt med utgangspunkt i Silje Røviks kronikk i Aftenposten. Røviks kronikk var forfriskende lesning, det samme kan ikke sies om debatten i Dagsnytt Atten, her var det gamle og akk så velkjente toner. Som vanlig ble det antydet at vi har for gode sykelønnsordninger og det gjelder å få syke folk i jobb, da jobb er helsebringende. Nå har vel mange av dem det var snakk om blitt syke mens de har vært i jobb. Og noen, slik mange av dem jeg har jobbet sammen med, er blitt syke av jobben. Jeg har vært innom svært mange arbeidsplasser som har vært alt annet enn helsebringende.

Et gammelt minne fra arbeidslivet dukket opp da jeg hørte denne debatten. Det skriver seg helt tilbake til tiden før jeg hadde begynt å gå ned i lønn, men arbeidspresset jeg opplevde på mange av stedene jeg jobbet var ekstremt også den gang. Jeg jobbet på den tiden for et vikarbyrå der flere av konsulentene var påfallende ubehagelige. Han jeg hadde med å gjøre mens jeg hadde dette oppdraget var en riktig så ufyselig fyr. På den positive siden var de jeg betjente hyggelige og høflige, det er ikke alltid en selvfølge. Dette var en jobb som ikke var satt ut til et eksternt byrå, også det en fordel, da det var lettere få litt råd og veiledning i begynnelsen. Men det var ubeskrivelig mye å gjøre, de ansatte ble trukket et lite beløp i måneden og kunne spise så mye de ville, noe de benyttet seg av til fulle. Her måtte jeg hele tiden holde på med flere ting på én gang, hver eneste bevegelse jeg gjorde måtte være rasjonell. Å stoppe opp for å trekke pusten var uaktuelt. Det var evig kamp mot klokka, når jeg gikk ut fra jobben var jeg fullstendig utslitt.

På den tiden holdt jeg på med et engelskkurs, da dette var like før jul, var det to kurskvelder i uka, for å bli ferdig i rimelig tid før jul. Disse to kveldene var høydepunktet i en ellers kølsvart tilværelse. Jobben var på Aker Brygge, kurset var på Lillestrøm, på kursdagene tok jeg toget til Lillestrøm, og satte meg på en kafe der jeg fikk spist litt og kommet sånn noenlunde til hektene før kurset begynte. Jeg kan huske at det dunket og smalt i hele kroppen mens jeg satt der. Og jeg tenkte at dersom jeg hadde hatt denne jobben fast, hva ville gått i stykker først, den psykiske eller fysiske helsa. Hun som hadde jobben fast var mye syk, fikk jeg høre, slik jeg så ofte har fått høre på jobber med tilsvarende arbeidstempo. Det handler ikke om at folk er late, det handler om at vi er sånn laga at vi trenger en pause i løpet av dagen, der vi kan fått tatt oss inn litt, og vi trenger å kunne stoppe opp og trekke pusten mens vi jobber.

Det jeg egentlig kom til å tenke på da jeg hørte fredagens debatt, var en dag jeg kom ut fra jobben. Jeg var så sliten og fortvilt, plutselig følte jeg bare for å gå tvers over brygga og kaste meg på sjøen. Så kom jeg til meg selv på et vis, og gikk i riktig retning. Det er mulig jeg kan takke kurset på Lillestrøm for at jeg ikke havnet på sjøen, det var det som gjorde at jeg greide å komme meg gjennom disse ukene uten å gå fullstendig fra sans og samling. Slike jobber spiser deg opp, de gnager på både kropp og sjel, i den grad man orker må man prøve å bygge seg opp igjen på fritiden.

Jeg kan faktisk huske at en av de ansatte sa til meg siste dagen, at denne jobben var vel helt i overkant av hva én person kunne klare, det var så absolutt korrekt observert. De var i hvert fall fornøyd med meg på stedet, noe den grinete fyren fra vikarbyrået var nødt til å innrømme da jeg snakket med ham på telefonen en av de siste dagene, men jeg hørte det gjorde vondt å si det.

Jeg hadde en annen tilsvarende opplevelse en god stund senere, da hadde jeg et tredagers oppdrag på en stor kantine, hvor jeg også var alene. Dette var for et annet vikarbyrå, og kantina ble drevet av et kantineselskap. Denne jobben var ikke lenger unna enn at jeg kunne sykle. Den første dagen var helt forferdelig, arbeidstempoet var ubeskrivelig. Også her hørte jeg at han som hadde jobben fast var mye syk, det var ikke overraskende. Da jeg syklet til jobb den andre dagen, hadde jeg et øyeblikk de jeg plutselig ville vrenge sykkelen mot en stor bil. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde hatt den gangen på Aker Brygge. Nok en gang kom jeg til sans og samling før jeg fikk gjort det, men det var en veldig ubehagelig følelse. Jeg snakket senere en gang med en ansatt i selskapet som drev denne kantina, og som hun sa, på den kantina var det en veldig høy stressfaktor. Litt høyere enn det vi mennesker er i stand til å tåle, og nok en gang, det handler ikke om latskap. De tre dagene jeg jobbet der, hadde jeg ikke et eneste øyeblikk hvor jeg kunne trekke pusten, det er ikke menneskelig mulig å holde ut i slike jobber uten å bli syk.

I Dagsnytt Atten ble det, som det alltid blir i slike debatter, snakket om hvor helsebringende det er å jobbe. Det har nok noe å gjøre med at de som deltar i disse debattene ikke har vært i nærheten av slike jobber som jeg har omtalt her. Det har nok derimot en del av dem som er syke, men folk med den type arbeidserfaring får jo aldri være med i slike debatter. Klasseforskjeller handler også om at mange av oss lever i en helt annen virkelighet enn den som omtales. Det å høre til blant dem som overhode ikke blir sett, og absolutt ikke verdsatt, er i seg selv en psykisk belastning. 

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  

Tankesurr om sykdom, solidaritet og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost, men det det ble med forsøkene.

Jeg kom over en artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige individer i alle grupper. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet» forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.

En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning, hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen riper i lakken.

Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det vanskelig, er det lite av.

Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk, derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.

NAV-kurs nok en gang

Forrige bloggpost tok utgangspunkt i en kronikk om motivasjonskurs fra helvete. Kurset var, selvfølgelig hadde jeg nær sagt, i regi av Nav. Noen dager senere fikk jeg nok en kommentar under den gamle posten «Ute av reaktoren» som jeg skrev da jeg akkurat var ferdig med kurset på Reaktorskolen. Vedkommende som skriver går der nå, selv om stedet har byttet navn til JobLearn i mellomtiden, ser alt ut til å være som det var. Noe som betyr mer frustrerende enn lærerikt. Samme person har også sendt meg en link til en artikkel i Dagbladet.

Jeg har funnet en artikkel i bladet Velferd, der det framgår at Nav i 2014 kjøpte kurs av eksterne tiltaksarrangører for svimlende 6 603 417 000. Det som står der er i det store og hele lite betryggende, i hvert fall dersom man er opptatt av at fellesskapets penger skal forvaltes på en skikkelig måte.

Jeg har akkurat lest en artikkel av Ebba Wergeland som er relevant, Arbeidslinja er for de andre. Her får vi en innføring i den holdningsendringen til arbeidsledige vi har sett i de senere år. Denne endringen i holdninger er trist for de arbeidsledige, men tydeligvis svært innbringende for diverse kursarrangører.

Man snakker om livslang læring, at folk må utdanne seg gjennom hele livet. Det er det ikke lett for dem som befinner i det mest slitsomme og dårligst betalte jobbene å få til. Mange har også havnet i slike jobber fordi de har trodd de var for dumme til noe annet, jeg har sett så mange kloke og flotte mennesker som sliter helsa av seg i drittjobber på grunn av lav selvtillit. Derfor er det viktig at folk ikke sendes på kurs som plukker av dem den lille selvtilliten de har. I stedet kunne de få oppleve gleden av å lære, føle seg tryggere på seg selv, og øke sjansene for å komme i en jobb som det går an å leve med og en lønn man kan leve av.  

Om bortskjemthet og hardt arbeid

I forrige uke kunne vi lese at sjefen i rekrutteringsselskapet Proffice, Stein André Haugerud, mener at bortskjemthet sender unge på trygd. Proffice har gjennomført en undersøkelse der det framgår at seks av ti ledere tror lavere arbeidsmoral og lavere terskel for å sykmelde seg er årsaken til at flere unge enn før er trygdet. Undersøkelsen viser også at sju av ti ledere mener trygdeordningene i Norge er for gunstige og hele ni av ti mener uføretrygden misbrukes. Selv kaller Haugerud dagens unge for «Generasjon Kravstor» og mener at noen foreldre syr sacco-sekker under armene på barna sine. Den gangen jeg var ung var det kun snakk om å sy puter under armene på ungdommen, så det er tydelig at utviklingen går feil vei.

Det jeg alltid har lurt på når jeg leser slikt, og jeg har jo lest en del liknende påstander både om unge og voksne, er om de som uttaler seg snakker av egen erfaring, gjelder det dem selv, gjelder det folk de kjenner? Dersom Haugerud selv har barn, er han blant dem som har sittet med nål og tråd og sydd digre sacco-sekker under armene på ungene sine? Har vennene hans barn som er så kravstore at de ikke gidder å jobbe? Har slektningene hans det, naboene? Eller gjelder det bare noen andre? Antagelig gjør det nok helst det.

Når den godeste Haugerud har så lite til overs for bortskjemt ungdom som ikke vil jobbe, da skulle man jo tro at han setter stor pris på voksne, arbeidsomme folk. Det er jeg ikke så sikker på om han gjør, i hvert fall er min erfaring at Proffice ikke gjør det. Jeg har flere ganger nevnt en jobb jeg hadde på en kantine for en god del år siden, der arbeidstempoet var det hardeste jeg noen gang har opplevd. Det oppdraget var gjennom Proffice. Nå var det ikke de som hadde ansvaret for at det var altfor mye å gjøre på dette stedet, men det lot ikke til at de satte særlig pris på innsatsen min, for jeg fikk aldri noen flere oppdrag gjennom dem. Dette var jobben der jeg fikk høre at de fleste vikarer løp hylende på dør etter én dag, i noen tilfeller etter bare noen timer. Jeg bet tennene sammen og jobbet og jobbet og jobbet… Jeg orket ikke å gjøre noe som helst på fritiden, en kveld krekte jeg meg en tur med nabobikkja, men fant ut det var best å spare alle kreftene til jobben. Det verket i føttene og det verket i hodet og i det meste av det som befant seg mellom føtter og hode. Det minnet meg om en gang jeg forfrøs ørene. Jeg dro avgårde på konsert i tjue kuldegrader med bare ei skyggelue på hodet. På vei hjem fra toget ble ørene veldig kalde og det gjorde vondt, så gikk det over. Helt til jeg kom hjem og ørene tinte opp, da føltes det som om hele hodet holdt på å sprenges i filler. Slik var denne jobben også, først ble jeg sliten, veldig sliten, men så gled det på en måte over. Helt til jeg kom ut fra jobben, da ble jeg kvalm, svimmel og følte meg i det hele tatt forferdelig elendig.

Jeg gjorde for øvrig stor suksess på jobben, beste vikaren de hadde hatt, fikk jeg høre Nå hadde jeg hyggelige kolleger og fikk etter hvert et svært godt forhold til hun som var sjefen min. En dag vi slet som verst sa hun noe om at vi burde hatt dobbelt lønn når vi jobbet så hardt. Da kom jeg til å si hva jeg hadde i timelønn, hun syntes det var altfor lite og ønsket å ta opp dette med Proffice. Siste dagen fikk jeg en nydelig blomst som takk for innsatsen, fikk nok en gang høre at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt, noe hun også hadde sagt til Proffice. Dessuten lovte hun nok en gang at hun skulle ta opp at jeg burde få høyere lønn.  

Min velmenende sjef trodde hun hjalp meg, men resultatet var at jeg aldri fikk noen flere oppdrag fra dem. Jeg kontaktet dem og spurte om det var noen spesiell grunn til at jeg ikke gjorde det, men fikk et noe unnvikende svar at det var det ikke. Etter det jeg har sett av vikarbyråer er jeg rimelig sikker på at det skyldtes spørsmålet om bedre lønn. Jeg leste en gang på nettsiden til et annet vikarbyrå at man ikke skulle snakke om lønn på arbeidsplassen, din lønn er din privatsak, sto det. Selv om det ikke sto noe om dette i instruksene fra Proffice, regner jeg med at de ikke satte pris på at jeg og sjefen min hadde snakket om lønna mi. Både hun og jeg trodde at det at hun var så godt fornøyd med meg, jeg hørte selv hun si til dem at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, ville føre til at det ble lett for meg å få flere oppdrag fra dem. Dessverre har jeg sett at mange vikarbyråer er mer opptatt av hvor flink man er til å stå med lua i hånda, enn hvor god man er til å jobbe. Det gjelder i hvert fall jobber av typen kantine, jeg har snakket med mange som har vært fortvilet over hvor dårlige vikarer de får. Dette har ikke vært folk som har vært vanskelige å ha med å gjøre, de har vært overlykkelige over at jeg klarer å utføre enkle oppgaver og kommer på jobb når jeg skal. 

For øvrig er jeg ikke helt sannferdig når jeg sier at jeg ikke fikk flere tilbud fra Proffice. De ringte meg en gang, flere måneder senere, en lørdag ettermiddag, om en jobb samme kveld. Grunnen til at de ringte meg var at jeg angivelig sto øverst på lista deres, noe jeg tydeligvis ikke gjorde til vanlig. Da hadde jeg funnet meg en annen jobb og takket nei.

Noe som i hvert fall er sikkert er at dersom jobben jeg hadde for Proffice ikke hadde vært et relativt kortvarig vikaroppdrag, men derimot en fast jobb gjennom flere år, så hadde jeg ikke vært arbeidsfør i dag. Slike jobber er antagelig en viktig grunn til at mange havner hos NAV. Det burde kanskje bortskjemte ledere tenke litt over.   

En oppstrammer

I det helgen setter inn er det kanskje på tide med en aldri så liten oppstrammer. Jeg vil tro dette er en sang som ville falle i smak hos synsere av det slaget som inspirerte meg til teksten om den staute fjordingen Blakken. Et forslag til dem som arrangerer jobbsøkerkurs for NAV, la deltakerne stå i stram giv akt mens de synger denne sangen, de som ikke vil synge mister pengene sine samt idømmes ti piskeslag på nærmeste torg, til skrekk og advarsel. Egentlig rart at de ikke har tenkt på det allerede.

Vel, får håpe jeg ikke ga dem en ide nå, selv har jeg allerede starten helgen og inntar for øyeblikket et glass rødvin. Ønsker alle en flott helg!

                      

Blakken

På torsdag kveld prøvde jeg å følge med på Debatten på NRK. Temaet var altså trygd, av en eller annen grunn syntes jeg at jeg hadde hørt det meste før. Tankene begynte å gå sine egne veier og jeg kom til å tenke på debatten om sykefravær som raste for noen få år siden. Da ble det synset til de store gullmedaljer, det var liksom ikke grenser for hva som kunne trekkes inn i debatten. Et av de særeste innleggene i denne etter hvert svært syke debatten omhandlet en gjeterhund som visstnok hadde hatt en særdeles god arbeidsmoral. Fortsetter debatten om trygd er jeg er redd det kan dukke opp tilsvarende snodige kronikker utpå vinteren en gang. Jeg tenker meg noe slikt som dette:

Mine besteforeldre hadde en gang en stødig fjording som het Blakken, aldri har jeg sett noen med slik arbeidsmoral som det Blakken var i besittelse av. Han begynte å jobbe på jordet da han kun var to dager gammel og jobbet til han stupte på det samme jordet i en alder av tretti år. Da hadde han jobbet hardt hele dagen, for om man skal dø på ettermiddagen er det ingen grunn til ikke å jobbe på formiddagen, tenkte nok den trofaste sliteren. Gjennom alle år hadde han stått på, han jobbet på jordene og i skogen. En gang falt han overende og brakk alle fire beina, men la han seg ned på stallen og syntes synd på seg selv av den grunn? Gikk han på Nav? Nei, arbeid er den beste medisin, humret Blakken og ganske riktig, beina grodde i rekordfart. Han jobbet sent og tidlig, på fritiden tok han med forvirrede barn ut på ridetur og gikk på besøk til de gamle og syke, da hadde han med vafler som han hadde stekt selv med egne høver. Når han kom tilbake til stallen strikket han sokker og skjert til de sultne barna i Afrika, før han la seg sent på kveld, for deretter å begi seg ut på arbeid grytidlig på morgenen. Og til tross for hard innsats hver eneste dag forble han akkurat like blakk. For Blakken visste at penger ikke er det viktigste, men at det er i arbeidet gleden ligger, og bare der! Blakken er et eksempel til etterfølgelse for oss alle. Ikke minst for disse sytekoppene og slabbedaskene som klager over at de har kreft, psykiske plager, vondt i ryggen og annet tull. De får gjøre som Blakken gjorde, komme seg på jobb og det noe faderlig fort, så blir de nok friske på flekken. Men det vil de selvfølgelig ikke, fordi vi har altfor gode velferdsordninger i dette landet. Det lønner seg rett og slett ikke å jobbe, folk bare går på Nav og får trygd dersom de har litt vondt i lillefingeren. De burde lære av Blakken!

Jeg håper jeg tar feil og at vi slipper innlegg på tilsvarende nivå som dette. Men dersom debatten tar skikkelig av er det aldri godt å vite.

Det lettvinte og det overfladiske

Noen tanker i forbindelse med forrige bloggpost
Litt på etterskudd vil jeg takke alle som var med å spre forrige bloggpost, og for gode kommentarer. Det er sjelden jeg har så stor trafikk på bloggen som jeg hadde i helgen og det var veldig hyggelig.  Særlig fordi det er slikt som dette jeg først og fremst ønsket å ta opp da jeg starten bloggen, slitet i de dårligst betalte jobbene er det sjelden det skrives eller sies noe om. Derimot skrives og snakkes det som kjent veldig mye om sykefravær og trygdesnylting.

Som lavt utdannet, lavt lønnet, og kanskje etter manges mening lavtstående, har jeg kjent på kroppen hva det vil si ikke å bli verdsatt og å føle seg utenfor. Etter hvert venner man seg til det, men noen god følelse er det ikke. Så kan jeg tenke meg at livet hadde vært annerledes, at jeg hadde en god utdanning og en ditto jobb, vært vant til å møte respekt og bli verdsatt for den jobben jeg gjorde. Og så blitt for syk til å jobbe, da kunne det blitt litt av et sjokk plutselig å være blant de «verdiløse», de som står «utenfor». Da hadde jeg hatt en sykdom å slite med, i tillegg til at jeg måtte tåle lite hyggelige beskyldninger fra eplekjekke synsere.

Da jeg vokste opp blant arbeiderklassemennesker for mange år siden, var slikt som at man selv var skyld i all elendig som måtte ramme en, holdninger som var totalt fraværende. God helse var ikke en selvfølge, det var noe man skulle sette pris på så lenge det varte. I det hele tatt skulle man være glad for at man hadde det såpass som man hadde det. Bortsett fra at jeg lærte at man skulle spise fisk og grønnsaker og ikke sløse med penger, anså man at sykdom og fattigdom stort sett skyldtes uheldige omstendigheter. Så naiv var man den gang, før selvhjelpsbøker og positiv tenkning kom på banen.

Og disse verdiene har jeg vel dratt med meg, derfor strider det mot alt jeg har oppfattet som rimelig når jeg har vært innom bokklubben Energica, der det ikke er grenser for hvilken lykke og velstand man kan oppleve, bare man kjøper de riktige bøkene og lærer seg å tenke på en måte som gjør at man tiltrekker seg penger, helse og annet som er kjekt å ha. Der det virker som om hvert enkelt menneske svever rundt i løse lufta, og samfunnsmessige forhold overhode ikke har noen innvirkning på hvordan livene våre blir. I det alternative universet kan man kommunisere med steiner, avdøde kjæledyr og egne innvoller, men i liten grad med andre mennesker, det er i hvert fall slik jeg har oppfattet det. Jeg har også oppfattet slik at alt dette du kan kommunisere med er der for å hjelpe deg, mens du ikke behøver å bekymre deg nevneverdig om å hjelpe andre.

Nå er holdninger som at alt er opp til deg selv og at du har deg selv å takke dersom det går deg ille, noe man finner igjen langt bortenfor obskure bokklubber og alternativmesser. Slikt må være kjærkomment tankegods for arbeidsgivere av den sorten jeg har hatt litt for mange av. Når de har skrudd ned min og andres lønninger og det er blitt mer til dem selv, betyr det at det er arbeidstakerne som tenker feil, og de selv riktig.

I forbindelse med valg, har jeg mange ganger hørt velgerne bli omtalt som kunder og forbrukere, og i stadig mindre grad som samfunnsborgere. Jeg synes samfunnsborger er et fint ord, det er viss grad av verdighet over det. I motsetning til forbruker, som jeg forbinder med vettløse mennesker som skriker skal ha, skal ha, skal ha, og det er bare dem, ikke andre, som skal ha. Dessverre ser det ut til at dette er en mennesketype som er på frammarsj. Et annet ord som har gått av moten er medmenneske. I et konkurransesamfunn som vårt blir vi kanskje mer motmennesker enn medmennesker, hadde det vært mulig å bruke litt av den tiden som brukes til å diskutere trygdesnylting til å snakke om konsekvensene av at samfunnet blir stadig mer preget av konkurranse? Kunne vi ikke brukt litt mer tid til å snakke om overfladiskheten, det voldsomme fokuset på utseende og fine fasader, hva gjør det med oss? Eller er man blitt så til de grader overfladisk at man ikke orker å diskutere slikt og foretrekker å skrike etter enkle løsninger på kompliserte problemer?

De rike, de late og de syke

Om trygdesnyltere og andre snyltere
Så har debatten om trygdesnylterne blusset opp nok en gang. At snylting ikke er bra tror jeg de fleste er enige om. Men er det bare trygdede som snylter? Når jeg har slavet for vikarbyråer, på stadig lavere lønn, kan man da si at vikarbyrået har snyltet på meg? De lever av mitt og andres arbeid, og når de betaler mindre til oss, blir det mer på dem selv. De stadig lavere lønningene fører igjen til at dersom man ikke lenger har jobb, noe som er fort gjort for en vikar, så blir det også mindre dagpenger enn man hadde fått dersom man hadde hatt en anstendig lønn.

Vegard Skjervheim sto fram i Dagbladet som trygdesnylter og provoserte sikkert mange. Og det er en provoserende tekst, holdningene som kommer fram ligger langt fra dem jeg har møtt blant de fleste av mine kolleger.  Likevel er det en viss gjenkjennelse når jeg leser slikt som dette: Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min.

Men ikke helt, for det er ingenting som har fått meg så langt ned som da jeg gikk på det mye omtalte kurset på Reaktorskolen i regi av Nav. Da var jeg på full fart mot bunnen, aldri har jeg følt at så mye selvfølelse og energi har forsvunnet så raskt. I likhet med de fleste andre jeg kjenner, både fra jobb og privat, er Nav siste utvei, det er så absolutt ikke noe man oppsøker for fornøyelsens skyld. Derfor har jeg bitt tennene sammen og holdt ut i jobber som enkelte andre hadde stukket av fra etter noen timer. Det fikk jeg da også høre at folk hadde det med å gjøre, da jeg hadde mitt så langt mest slitsomme vikaroppdrag noensinne. Det var den jobben som fikk meg til å utbryte på min andre dag at jeg fatter ikke hvordan dere holder ut, til en av de fast ansatte. Og han trakk på skuldrene og svarte at det sier alle vikarene.

En annen episode fra den jobben jeg husker godt, var da en annen vikar kom bort til meg og freste at «tror du at du kunne holde ut i denne jobben til du gikk av pensjon, tror du det?». Synet av den godt voksne, pene og pyntelige kvinnen fra Vestlandet som var sto der og var så inderlig forbanna, er et syn man ikke glemmer så lett. Og det var vel hva man trygt kan kalle et retorisk spørsmål, for det visste vi alle sammen at dette var en jobb som slet deg ut lenge før du var i nærheten av noen pensjonsalder. Så hva skal man kalle slike arbeidsgivere, som snylter på andres liv og helse, sånn at de kan sope inn noen ekstra kroner og slenge de ansatte til Nav-systemet den dagen de ikke orker mer.

Den tredje episoden jeg aldri kommer til å glemme fra samme jobb, var da noen pensjonister skulle ha en liten sammenkomst. Da hadde flere av de fast ansatte blitt syke, forståelig nok, jeg og en av de andre som fremdeles var på beina, måtte konferer litt om hvilken mat som beregnet til pensjonistene. Sjefen vår kom rasende inn og begynte å mase om alt det andre som måtte gjøres. Da ble den ene av pensjonistene nesten på gråten, dere må si at dere må ha mer hjelp, dere må si fra at dere må ha flere folk her, sa hun og virket fullstendig fortvilet på våre vegne. Den samme forståelsen fikk vi ikke fra dem vi betjente til daglig, og gudene skal vite at jeg mange ganger har vært fristet til å si hvor dette var. For det var en bedrift alle i dette landet kjenner godt til.

Folk får finne seg en jobb, sier man. Ja, men hvor enkelt er det å finne seg en jobb dersom man ikke har de nødvendige referanser og attester, den nødvendige kompetansen, den nødvendige helsen, det nødvendige utseendet og den nødvendige væremåten? Jeg lurer på hvor mange helt for jævlige jobbintervjuer disse har vært i, jeg har vært i noen, og de ser ut til å bli verre og verre. Der alt du sier blir brukt mot deg, hvis du prøver å si noe positivt om deg selv lukker man ørene og ser i taket, før man kjører en ny lekse om hvor ubrukelig du framstår fordi… Fordi du skal disiplineres til å godta den luselønna du er tiltenkt. Ikke alle jobbintervjuer er slik, for en del år siden var jeg i intervjuer som utviklet seg til å bli hyggelige samtaler, men det kan se ut som om den tiden er over. Jeg har hull på cv-en, og har opplevd å bli mistenkeliggjort på en slik måte at man skulle tro jeg var en forbryter av verste sort. Når en frisk person med en noe hullete cv ikke er attraktiv på arbeidsmarkedet, så kan man jo lure på hvor ivrig man er etter å ansette en person med dårlig helse.

For selvfølgelig spør man om helse, så vel fysisk som psykisk, jeg har til og med blitt spurt om det er et problem for meg at jeg er singel. Blir man da intervjuet av en mann kan det jo være fristende å svare at jeg vil i hvert fall mye heller være singel enn å ha en sånn arrogant, markedstilpasset skittstøvel som deg, men det svarer man selvfølgelig ikke. Noe som uansett hadde fått meg til å bli rasende og ikke vært redd for å vise det, var hvis jeg hadde fått et spørsmål jeg en gang ble fortalt at en annen person hadde fått. Spørsmålet var følgende: Onanerer du? Greit å vite hva man kan komme ut for, men den som eventuelt hadde stilt meg et slikt spørsmål ville helt klart fått svar på tiltale. Eller for å si det sånn, de ville fått det nå, når jeg er voksen og tross alt har ervervet meg en smule selvtillit, men den gangen jeg var ung og usikker på meg selv ville jeg antagelig ikke greid å svare i det hele tatt, da hadde jeg nok blitt helt satt ut og dessuten grudd meg noe forferdelig neste gang jeg skulle i et jobbintervju.

Debatten hadde antagelig blitt ganske annerledes dersom flere av de som deltok hadde hatt kjennskap til de tøffeste sidene av arbeidslivet, selv opplevd å være Nav-bruker eller at noen som sto dem nær hadde slitt i systemet. Politikere og andre som er framme og mener noe om saken, er mennesker som ser ut til å strutte av selvtillit, mens mange av dem som ikke er i jobb antagelig ikke strutter i samme grad. Siden jeg selv har slitt med dårlig selvtillit vet jeg at det kan være et alvorlig hinder når det gjelder jobb. Jeg vet også at mange jobber tapper deg for både selvtillit og krefter, dessuten er det ikke en selvfølge at man har kolleger på jobben. Før jobbet jeg mye på såkalte alenekantiner, der løp jeg rundt hele dagen og betjente andre, så at de satt sammen, spiste og koste seg, spøkte og lo. Mens jeg bare løp og løp, hver eneste dag var en evig kamp mot klokka.

Man snakker om disse som står utenfor, har man ikke jobb står ikke bare utenfor arbeidslivet, man er utenfor i det store og hele. Men å ha jobb betyr ikke at man ikke føler seg utenfor. Da jeg jobbet på slike alenekantiner sto jeg utenfor felleskapet på stedet, i økende grad, ettersom kantinene ble satt ut til eksterne selskaper. Det var annerledes da jeg jobbet på steder der kantina ikke var satt bort, da var gjerne arbeidspresset mindre også. Jeg har følt meg utenfor når jeg har hørt at nå går alt så meget bedre, nå tjener vi bedre enn noen gang, mens jeg har gått ned mange kroner i timen.

Nå mener ikke jeg at alt som heter jobb er fælt, og trygdesnylting er veien til det gode liv. Det er fint å jobbe når man har en jobb som er til å leve med og en lønn som er til å leve av. Men det er ikke latskap når man ikke synes det er greit å jobbe elleve timer i strekk, der man knapt får tatt seg noen minutters pause, slik jeg en gang opplevde. Det er ikke greit stadig å være nødt til å gå ned i lønn, det er ikke greit å bli behandlet som om man skulle være en sekk med søppel. Det er ikke greit når vikarbyråer lar folk gå uten jobb en uke som straff for at de har vært hjemme fra jobben en dag, slik jeg har sett det er blitt gjort. Fraværet til vedkommende skyldtes for øvrig skade etter en særdeles hard jobb. Det er heller ikke greit når arbeidsgiver støtt og stadig trikser med lønna di, slik Adecco gjorde med både meg og andre. Og deretter lot være å gi oss oppdrag når vi påpekte forholdene.

Jeg har møtt mange som har vært i ferd med å falle ut av arbeidslivet, ikke fordi de har drømt om en tilværelse som trygdesnylter, men fordi de har vært utslitt etter mange år i tøffe jobber. Det er viktig å understreke at mange som har slike harde jobber egentlig trives på jobben og holder ut så lenge det går. Dersom tempoet hadde vært roligere hadde de holdt ut lenger, i stedet skrus tempoet gjerne opp, og det blir mindre med pusterom mellom slagene. Vil vi ha et arbeidsliv der folk i førtiårene sitter på pauserommet og omtrent griner fordi de har så vondt på grunn av skadene arbeidet har påført dem? Jeg har sett det, og jeg skal love at det er trist. Hadde flere av dem som debatterer sett slikt, måtte debatten nødvendigvis blitt annerledes.

De rike og mektige sparker til de fattige og avmektige, slik har det vel alltid vært. Siden det nå en gang er lettest å sparke nedover, sparker man ikke til arbeidsgivere som krever at potensielle arbeidstakere skal være fullstendig feilfrie, noe de færreste av oss er. Man utdeler heller ikke spark til de arbeidsgiverne som behandler folk på en slik måte at de blir syke av det. Man kjefter ikke på sutrete rikinger som synes det gjør så innmari vondt å bidra litt til fellesskapet. Man tenker heller ikke over hvordan det er for dem som ikke er attraktive på arbeidsmarkedet, da må man gjerne ta til takke med jobber som kan være skadelige for helsa, og finne seg i å bli behandlet på særdeles respektløst vis. Da må man kanskje jobbe for dønn useriøse arbeidsgivere, som aldri har brydd seg om at det finnes noe som heter arbeidsmiljølov, hvor jobben innebære unødvendig belastning og til tider direkte farlige arbeidsoppgaver. Her snakker jeg dessverre av erfaring.

Jeg skal ikke benekte at det finnes en og annen slabbedask der ute, jeg har sett noen få.  Men for hver av dem er det mange som vil jobbe, så sant noen gir dem jobb, og så sant jobben er til å holde ut.

Til slutt, de som holder denne debatten gående vil alltid ha noe å klage over. Enten kan man klage over at for mange står utenfor arbeidslivet, folk kan jobbe fordi om de er litt syke, og dersom man får de litt syke inn i arbeidslivet, vil det medføre høyere sykefravær, og da kan man klage over at sykefraværet er for høyt. Og slik kan man holde det gående… 

Kampen mot slabbedaskene

Arbeid gjør fri, fattigdom gjør frisk?
Det skal kuttes i uføretrygden har man hørt i det siste, slik at det skal lønne seg å jobbe. Eller sagt på en annen måte, det skal straffe seg å være syk. Og hvorfor skulle jeg bry meg om det, jeg er jo ikke ufør. Det er vel ikke helt i takt med tidsånden å engasjere seg i den urett som ikke rammer en selv. Og bruker man nå ord som urett lenger, er ikke alt opp til en selv nå om dagen? Er det ikke den enkeltes fordømte plikt å sørge for å være en merkevare og ikke en feilvare?

Det kan virke som om enkelte later til å tro at de er kommet til verden med garanti mot en hver form for sykdom eller ulykke, at det er en selvfølge at livet skal gå på skinner. Jeg har til tider blitt skremt av hva noen kan lire utav seg når det gjelder mennesker som av forskjellige grunner ikke makter å delta i arbeidslivet. Jeg har også blitt lei meg når jeg har lest hva som skrives om min egen gruppe, arbeiderklassen, det er liksom ikke grenser for hvor uvitende og elendige vi er. Men jeg har fremdeles ikke opplevd å se at arbeiderklassen er blitt beskyldt for å være smittsom, det har jeg derimot sett at trygdede er blitt beskyldt for å være. Og jeg vet at dersom jeg hadde lest noe sånt om meg selv, da hadde jeg tatt meg forferdelig nær av det. Hvis man har venner eller naboer som er trygdede slabbedasker, da står man altså i fare for å ende om som trygdet slabbedask selv. Så da skal man kutte ut venner som blir trygdet, for å unngå å bli smittet med slabbedaskeri?

Veien fra pliktoppfyllende arbeidstaker til trygdet slabbedask kan være kort. På en av arbeidsplassene jeg jobbet fikk vi en dag besøk av en tidligere ansatt. Han hadde vært ute og kjørt bil, uheldigvis hadde også en annen vært ute og kjørt den dagen, en som kjørte i feil kjørebane. I løpet av et sekund hadde livet hans endret seg totalt. Han hadde flere ganger forsøkt å komme seg tilbake i jobb, men det gikk bare ikke.

Grunnen til at jeg blir engasjert når jeg leser om trygdede som må regne med at de kommer til å bli fattigere i framtiden, er at jeg vet litt om hva det vil si å være fattig og ikke minst hva det vil si å bli fattigere enn det man har vært. Nå har jeg vært heldigere enn mange andre, jeg har hilst på fattigdommen, men jeg sluppet å leve med den gjennom lengre tid. Fordi jeg tross alt har vært frisk, og det er unektelig bedre å være frisk og fattig, enn syk og fattig. Da jeg gikk ned mange kroner timen i lønn, og fattigdommen pustet meg i nakken med den vonde ånden sin, da kunne jeg brette opp ermene og jobbe overtid for å ta igjen for lavere timelønn. Men likevel vet jeg noe om hva det vil si stadig å være nødt til å kutte ut ting som har gitt livet mening, fordi man ikke har råd til det lenger. Det kan gi en sterk følelse av tap. Det er lite egnet til å gjøre syke mennesker friske, derimot kan det gjøre friske mennesker syke, man blir syk av sorg over det man har mistet og savnet etter et liv der man har mulighet til å utfolde seg.

Når man får mindre inntekt, og den man har hatt har vært liten nok, da blir man veldig oppmerksom på det som blir dyrere. Og når man skal handle mat, da er det nettopp det som er sunt man kanskje ikke kan ta seg råd til, pakken med fristende salat, de lekre tomatene som det smaker ordentlig av, det er dem man må kutte ut. Hjernen forvandles til en kalkulator som hele tiden tikker og går, har jeg råd til det, kan jeg koste på meg dette, alt dreier seg om hva man har råd til eller ikke.

Det blir ofte sagt at i Norge sulter folk tross alt ikke, folk er fattigere andre steder. Det er selvfølgelig sant, men at noen blir fattigere her i landet hjelper neppe dem som er enda fattigere andre steder. Og om folk ikke sulter i hjel i Norge, så har jeg opplevd at folk har kommet på jobb på mandag og fortalt at de har sittet i helgen uten penger til å kjøpe noe som helst. Og dette er folk som er i jobb, men som har så lav lønn at den ikke strekker til. Da snakker man ikke om at det skal lønne seg å jobbe, det gjør man først i det øyeblikket folk ikke lenger orker å jobbe. Dessuten kan den norske fattigdommen være svært ensom, fordi folk flest her i landet har det bra, er det ikke sikkert at den som er så uheldig å være fattig har andre fattige i bekjentskapskretsen. Da må man si nei til å være med på det andre foretar seg. Og det blir stor forskjell på en selv og de andre, det kan bli vanskelig å engasjere seg i andres liv, å være deltakende når andre har problemer, fordi disse problemene kan virke så latterlig små i forhold til ens egen mørke fattigdom.

Dette er erfaringer jeg har gjort, og de har vært dyrekjøpte. Det er neppe noen av dem som styrer og steller her i landet som sitter med liknende erfaringer, men jeg er redd det kommer til å bli mange andre som vil gjøre tilsvarende, og langt verre, erfaringer i tiden som kommer. Fordi det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være for syk til å jobbe, eller av andre grunner ikke passe inn i et stadig mer krevende arbeidsliv.