fredag 28. juni 2013

En helt ekte arbeider reiser til Dublin

Som det framgår av forrige bloggpost har jeg vært på nok en tur til Dublin. Der har jeg som vanlig drukket Guinness, hørt musikk og i det store og hele kost meg. Nå skulle jo denne bloggen handle om klasse og sånn og turene mine til Irland har kanskje ikke så mye å gjøre med akkurat det. Jeg er klar over at jeg kanskje ikke helt lever opp til synsernes forventninger om hvordan et helt ekte arbeiderklasseindivid faktisk er. Det samme gjelder svært mange av dem jeg har møtt både i arbeidslivet og ellers. Til ære for synserne som har fått så mye pepper her på bloggen, her kommer en tekst skrevet av person som ut ifra det jeg kan forstå lever helt og fullt opp til deres forventninger om hvordan en helt ekte arbeider er. I likhet med meg har også denne personen vært en tur i Dublin, men hun ble ikke like betatt av byen som det jeg er blitt.

Denne helt ekte arbeiderpersonen heter Sjannett Jensen, hun skulle egentlig hett Jeanette, men foreldrene hennes visste ikke helt hvordan navnet staves, derfor ble det Sjannett. Hun dro til Dublin sammen med samboeren Tom-Ronny, samboerens bror Jon-Tommy og hans kjæreste Olivia. Turen ble alt annet enn vellykket, her er Sjannetts historie om hennes heller stusselige dager i Dublin:
For noen uker sia så spørte broern tell sam boeren min om vi ville værra med på en tur til Døblinn Tom-Ronny som er sam boeren min syntes det hørtes ut som en ålreit idde. Komma ut og se litt av verda lissom. Nå har de seg sånn at Tom-Ronny og meg var ganske berreiste fra førr vi hadde vært i både Strømstad å på Grann kanaria. Men sånn derre storby ferie hadde vi alldri vært på førr så tenkte det skule bli inttresant. Men de blei det ikke for han Jon-Tommy og hu derre dama hass hu Olivia visste seg å verre sånne folk som trur døm er noe. Så døm ville gjørra masse sånne kjeddelige og dumme ting som jeg og han Tom-Ronny ikke er no særlig intrisserte i.

Det bynte bra vi skulle gå på pub. Men det var vrient for atte døm hadde masse forskjellige øl sortter borti der og alle samma hette visst paint. Den painten vi fikk var svart og smakte svidd, det var innmari ekkkelt. Men Jon-Tommy og hu derre Olivia syntes visst atte det var innmari godt. Det var vist det mest poppulære ølet i Irland sa døm. Ja for atte Døblin er hoved staden i irland, nemmlig, det fant vi ut under veis. Folka der borte var veldig snåle enda både Tom-Ronny og jeg hadde sydd fast Norske flagg på ryggen på grill dressene vårses så snakka dem tell oss på sånn derre engelsk. Døm burte vel skjønne at vi var Norske da vel!!! Men han Jon-Tommy og hu Olivia døm snakker Engelsk så døm prata med dem folka.  Mens han Tom-Ronny og jeg bare måtte sitta der med det ekle øllet som smakte svidd og ikke skjønte no det syntes jeg var innmari dålig hjort. 

Osså måtte vi går runt og se på ting, det var slittsomt og kjeddelig. Jon-Tommy og Olivia er sånne som går søndags tur og sånn så døm er ganske spreke. Osså ville dem ta bilder hele tia vi hadde tatt bilder da vi var i Strømstad så det gadd vi ikke. Det vakke så stor forsjell lissom. Vi måtte gå til en park der det var en sånn derre stattue av en mann som lå på en stein. Teiteste stattua jeg har sett. Men hu Olivia var helt i hundre for atte han mann hadde skrivi ei bok som hu hadde lest og som hu syns var så innmari fin. Så hu babla om at den boka handla om en som holt seg like ung og pen mens han hadde et maleri på loftet eller nosånt som bare ble støggere og støggere. Harru hørt sånnt vås??? Men han derre for fatteren var visst homo og døm er vell litt rare i hue. Jeg hakke lest no bøker. Jeg lånte ei bok av ei veninne ei gang var første boka i en hel serie. Het noe sånt som snøfolket eller kansje det var isfolket husker ikke. Men orka ikke det var slitsommt mye beddre å se på teve lissom. Men hu vennina mi hadde lest hele serien hu er sånn derre interlekktuel hu.

Og ikke nåkk med det døm ville gå å se på noen kjerker som dem kalte for groteske kattedraler. Dem var fakktisk veldi opptatte av sånne groteske kattedraler. Døm hadde vist sånne både i london og Parris og sånn. Osså snakka døm om atte vi lissom har en sånn grotesk kattedral i norge osså, den er vist i Tronheim. Trur for resten atte vi lærte om det på skolen men jeg føllte ikke så gott med der jeg da hehe.. Tom-Ronny syns det var innmari dumt å bruke ferjen sin til å gå i kjerka var helt enig han Tom-Ronny er så innmari smart han. Så vi gadd ikke gå inn i døm kjerkene men døm andre gjorde det og syns vist at det var velldig intrisant. Vær sin løst sier nå jeg.
Døm ville tilogme gå på sånn derre musseum men atte det ville ikke jeg og han Tom-Ronny værra med på det får værra visse grenser sier nå jeg. Døm sku se på no gamle greier det var vissst non ting som non vikinger som hadde vært borti Døblinn for lenga sia hadde lagt ijen å litt sånt forsjellig. Hørtes innmari gørr ut. Så meg å Tom-Ronny gikk på pub men vi hadde probblemer med å bestillle øl så vi ente opp med sånn derre svart paint som smakte svidd.

På kvelda var vi på pub med det vakke no særlig ålreit for atte det var musik der som var ganske slitsomm og høre på. Jon-Tommy og Olivia digga vist den musiken men han Tom-Ronny og meg syns stort sett atte det låt fællt. Vi liker sånn derre dansebannmusik vi det er sjikkelig mussik det. Døm spelte mye sånn derre instrummentalt eller hva det nå hetter når døm ikke synger og det var kjeddelig og slitsåmt og høre på. Så vi blei gannske sure etter vært.

For atte folka borti Døblin ikke sjønte norsk blei det vansskelig for oss og gå aleine så vi måtte henge med Jon-Tommy og Olivia sjøl om døm bare ville gjørra kjeddelige greier. Å døm gikk så mye og det blei velldig slitsåmt ettervært. Så var vi i en diger park og der var det ikkeno morro men så var det en dyre hage der og hu Olivia ville gå inn der så det jorde vi. Der hadde døm sånne dyr fra Afrika tigere og sånn. Jeg har sett sånne dyr på teve men det var litt morro osså se døm i virkeliheten uten og måtte reise til Afrika lissom. Det var non søte dyr der som hu Olivia sa var pandar. Så non pandar på teve en gang å døm var svarte og hvite å dissa var mer sånn rød men jeg ville ikke begyne å diskuterre med hu Olivia for atte hu kan værra gansske sta. Men døm var søte så det er mange fine dyr i afrika synn atte det er så mye krig og sult og negere der. Jon-Tommy og Olivia dreiv å snakka om atte dyra vi så i den dyre parken var sånn derre uttryddings trua og atte det var innmari leit. Han Tom-Ronny sa atte sånt bare var piss preik og atte sånn snakker bare sånne derre miljø værnere og klima hystterikere. Han Tom-Ronny kan så mange fine ord han å har greie på velldig mye.

Olivia og Jon-Tommy er frøkteli snobbete så en sku tru døm har gått på sånn derre underversitet men det har døm ikke så vitt jeg veit. Sjønner ikke åssen han Jon-Tommy har blit sånn for atte resten av familin er lissom så innmari ålreite. Men han Tom-Ronny sier atte han Jon-Tommy altid har værrt spessiel og lissom trudd han har vært no. Og hu Olivia er vist både femminist å sossialist så hu er bare totallt håp løs.
Vi var glad da vi kom hjem og var enig om atte vi alldri skal på sånn storby ferie ijen. I somer ferien skall vi på camping gleder meg no innmari tell de. Vi kjøpte vårs camping vogn for ei stønn sia og har den på en plass der det er velldig mange ålreite follk. Døm er sånn som liker å drekka seg sjikkelig dritings å hører på dansebann musikk å sånn. Så det kommer til og bli inmari morro.

Stor takk til Sjannett Jensen for denne gripende historien. Og det er jo flott at noen påtar seg den tunge oppgaven det sikkert er å være en helt ekte arbeider. Nå må det sies at jeg har møtt noen som likner litt på Sjannet, men jeg har aldri hatt særlig mye kontakt med dem. Det har vært på store arbeidsplasser der det av en eller annen grunn har føltes mer naturlig å ha kontakt med dem som ikke liknet særlig på Sjannett. Men når man leser om arbeiderklassen skulle man tro vi var slik som Sjannett alle sammen, når jeg kommer over noe slikt blir det gjerne en irritert bloggpost av det. Vi får se hvor lenge det blir til neste gang noe slikt dukker opp.


torsdag 20. juni 2013

Og det var årets tur til Dublin...

Nok en gang har det vært en stille periode her på bloggen, noe som til dels skyldes at jeg har vært på dette årets tur til Dublin. Mens fjorårets tur var å betrakte som en vinterferie, kaldt og ufyselig vær mesteparten av tiden, ble det sommerferie i år. Sol og varme bortsett fra siste dagen, da været var litt mer som det pleier å være på de kanter.


Glendalough
Nok om været, før jeg dro skrev jeg jo om hvor kjedelig det er med folk som bare er opptatt av kjedelige greier og været står ganske høyt på lista over kjedelige temaer. Det kjedelige og trivielle får ligge igjen hjemme når jeg stikker til Dublin, det samme gjør diverse problemer. Fordelen med å reise alene er at da er jeg sikker på at ingen er så elskverdig å minne meg på det jeg helst vil slippe å tenke på.


Rundtårnet i Glendalough
Å reise alene betyr frihet til å gjøre som man vil. Jeg har snakket med folk som har dratt på ferie med en hel venneflokk og har trodd det skulle bli veldig hyggelig, men i stedet har ferien forsvunnet i endeløse diskusjoner om hva de skulle se og gjøre, uten at noen har fått sett og gjort det de egentlig hadde lyst til.

Dun Laoghaire

Det jeg ville gjøre denne gangen var å ta en dagstur til Glendalough og Kilkenny, jeg har vært på begge steder før, for mange år siden, men de tålte så absolutt et gjensyn. Dra ut til små landsbyer, rusle langs sjøkanten og selvfølgelig gå på pub og høre musikk i bøtter og spann. Noe annet som alltid er avslappende, er å sette seg på pub på dagtid, ta en øl, lese litt, jeg har alltid en bok i sekken. Så kan jeg kikke litt på folk og ellers ikke gjøre noen ting, jeg er tross alt på ferie.


I Dublin sentrum


Vel hjemme kunne jeg slå fast at også denne turen til Dublin var vellykket, et kjærkomment pusterom fra hverdagen.
Kilkenny Castle

lørdag 1. juni 2013

På andres banehalvdel

Kunsten å overleve utenfor A4-formatet
Som det framgår av forrige bloggpost er jeg ikke helt A4, ikke barn, ikke mann, ikke bil, i det hele tatt litt «sær». Det skal til tider ganske sterk rygg til for å leve litt på sidelinjen, men for meg tror jeg tross alt det er det beste stedet å være. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli et tidsklemt fasademenneske.

Jeg merket tidlig at jeg ikke var helt på frekvens med flertallet av dem rundt meg, det kunne være slitsomt, men jeg hadde heller ikke lyst til å bli sånn som dem. Jeg var ikke opptatt av moteklær og drømte ikke om mann og barn, jeg hørte på annerledes musikk og hadde andre interesser. Jeg ble opptatt av natur og miljø mens andre begynte å kjøre bil. Å befinne seg blant folk som snakket entusiastisk om biler, de hadde sett den og den fine bilen altså, var et sant slit når jeg anså biler som skrot på fire hjul som spydde ut dritt. Slike holdninger var det lite forståelse for, jeg ble stemplet som negativ.
Jeg har skrevet mye om klasse her på bloggen, jeg hadde samme bakgrunn som de andre, men var likevel veldig annerledes. Det snakkes mye om folk som klassereiser seg vekk fra barndomsvenner, men man behøver ikke utdanne seg vekk fra andre, når man er annerledes i utgangspunktet, foretar man andre valg og ender opp med å bli ytterligere annerledes. Man kan kanskje si at man lever seg vekk fra dem man vokste opp med.

Så har årene gått og de som før befant seg på en annen planet, befinner seg nå i et annet univers. Men man skal kommunisere og det går ikke alltid så bra. Eller det går veldig bra, så lenge den «sære» er villig til å oppholde seg på andres banehalvdel. Jeg forstår av noen kommentarer jeg har fått at det er flere enn meg som har tilbrakt mye tid på andres banehalvdel. Der kan det være greit å være i noen øyeblikk, og det bør vi være villige til å være, men ikke bestandig, da blir det forferdelig slitsomt og til tider grusomt kjedelig. «Jeg kjøpte nye gardiner forrige uke og en ny potteplante i går, jeg ble solbrent da jeg var i Syden forrige måned, ungen min er blitt forkjølet bla bla bla.» Og man legger ansiktet i sånn passelig interesserte folder mens tankene går sine egne veier. Du vet hva det forventes at du skal si og du sier det. Det har hendt jeg har hatt lyst til å slå i bordet og spørre hva vedkommende tenker om at det bare er ca. tre tusen tigre igjen her i verden eller noe annet som befinner seg et stykke unna vedkommendes bitte lille verden.
Om jeg ikke har nevnt tigrenes dystre framtidsutsikter, har det hendt jeg har kommet i skade for å si noe som er utenfor boksen, da har jeg merket at andre har rygget tilbake. Det kan eksempelvis ha vært tanker i forbindelse med en bok jeg har lest. Det har ikke vært trivielt nok og derfor ikke interessant. Men gjør det virkelig så forbanna vondt å høre andre snakke om noe som ligger et stykke bortenfor ens egen hverdag, noe man selv ikke har tenkt på?

Mange år som vikar der det har vært helt nødvendig å lære seg å være profesjonelt hyggelig samt slitet med å bli stemplet som negativ støtt og stadig i yngre år, har gjort at jeg stort sett har latt andre holde det gående etter eget ønske. Jeg har sikkert framstått som langt mer overbærende og tolerant enn jeg var da jeg var yngre og hadde lettere for å blåse meg opp. Jeg har vel tenkt at jaja, jeg får godta dem som de er. Og det skal man, men det burde gå begge veier.  
Jeg trodde jeg hadde lært meg å leve som tolerant og overbærende, å godta at jeg stort sett ikke kunne dele tankene mine med andre. I noen tilfeller har møtet med mennesker som vært helt annerledes vært givende. Det gjelder særlig en del av dem jeg har møtt på jobb, mennesker som tilsynelatende er triste og stakkarslige, men som blomstrer opp når de møter forståelse og respekt, da er det mange som har hatt langt mer å komme med enn man skulle tror i utgangspunktet. Og de har satt pris på at noen lytter til dem og har gitt respekt tilbake. Dette har vært folk som ikke er selvopptatte snakkemaskiner, til det har troen på egen fortreffelighet vært for liten. Til tross for dette, for noen år siden merket jeg at jeg hadde gitt for mye av meg selv uten å få tilsvarende tilbake. Jeg gikk på en smell og følte meg plutselig forferdelig ensom, noe jeg selvfølgelig ikke hadde noen å snakke med om. Da føltes ensomheten sammen med andre med ett iskald og vond. En sammenkomst utendørs der det var noen grønne åser å se i det fjerne og det landet en spurv i nærmeste tre. Og noen snakket og snakket og jeg greide å lire ut av meg en passende kommentar sånn nå og da.

Det er sikkert mange som jobber hardt for å tilfredsstille andres krav til å være «slik man skal være». Det kan være et slit å stå alene mot et flertall som selvfølgelig mener at flertallet alltid har rett. Så kan man lure på om flertallet virkelig har rett, jeg ser folk som kjører bil selv om de skal to meter bort i veien, tilbringer hele lørdager i et av de ørten kjøpesentrene i området, som skal ha finere bil og dyrere sofa enn naboen. Som kan holde det gående med endeløse samtaler om den fine bilen og den dyre sofaen, er det virkelig den beste måten å leve livet sitt på? Hvis alternativet til å bli sett på som sær og til tider føle meg ensom, er et slikt liv, da står jeg tross alt over.
Jeg hadde aldri greid å passe inne i A4-formatet, med mann, bil, barn og en tv som uavbrutt skrålte ut sitt tvilsomme budskap. Når jeg har hørt folk med barn snakke om turer til Lekeland, Hoppeland, Loppeland eller Plastikkland, har det gått kaldt nedover ryggen på meg. Å befinne meg i en stue med en tv som spyr ut sportssendinger, Idol eller noe annet mas, gjør meg direkte syk. Når jeg hører om kvinner i parforhold som spiser biff tre ganger i uka, fordi det er det gubben vil ha, og lengter etter mer krydder i maten, som ikke gubben vil ha, da er jeg lykkelig for å kunne bestemme over eget kosthold, der det er lite kjøtt og mye krydder.

Jeg vokste jo opp i et arbeiderklassemiljø, selv om det ikke er like mye camping og grandiosa som enkelte later til å tro, er arbeiderklassens A4-liv ganske kjipe greier. Selv om jeg gjerne skulle hatt en god utdanning og ditto jobb, synes jeg heller ikke fasadefolkets variant av A4-livet virker særlig forlokkende. Det som har slått meg når jeg leser uttalelser fra den kanten er hvor selvhøytidelige de virker og det er nok et slit hele tiden å måtte opprettholde en perfekt fasade.
Heldigvis har jeg møtt noen mennesker i årenes løp som enten har vært «sære» selv eller har godtatt, og faktisk satt pris på, andres særheter. Jeg har møtt dem på arbeidsplasser, folk i arbeideryrker som gjerne har sitt å slite med, men som likevel klarer å finne rom for å leve mer etter egne ønsker enn andres forventninger og som setter pris på at alle ikke er like. Og jeg har møtt dem blant folk med helt annet bakgrunn, i andre sammenhenger.

Når man ikke er helt A4, må man lære seg å godta at andre er annerledes, det er det ingen som har vondt av. Men samtidig trenger vi noen å dele tankene våre med, ikke bare være tilhørere til andres snakk om seg og sitt. Det er slitsomt når man må vri hjernen for å finne noe å si som passer inn, fordi den andre forventer det. Det er i det hele tatt slitsomt å oppholde seg på andres banehalvdel hele tiden, jeg lurer på om de som forventer at man skal være der, ikke har innsett at det finnes noe annet sted.