Ferien er over!

Det er noen dager siden jeg kom hjem fra ferie, så da er det vel på tide å erklære ferien for vel overstått. Det burde vært gjort før, men siden det ikke er mulig å si noe om den uten å vise noen bilder har det tatt såpass lang tid som det har. Jeg tok voldsomt mange bilder denne gang og har hatt litt problemer med å bestemme meg for hvilke som var brukbare. Det har gått fort unna i svingene på denne ferien og mange av bildene var både skakke og skjeve, så det har blitt en del tid med Photoshop for å få en viss orden på dem.

Utsikt over San Sebastian

Jeg fant ut at det var på tide å se noen nytt. Derfor satte jeg meg på en buss som etter hvert førte meg til Spania, til San Sebastian og Barcelona. Sistnevnte by har jeg alltid hatt lyst til å se, har hørt så mye fint om den. San Sebastian hadde jeg knapt hørt om, men det er en by som trygt kan anbefales. Denne byen ligger i Baskerland, der er det veldig vakkert, frodig og grønt landskap. Som erfaren irlandsfarer vet jeg jo at der det er veldig grønt, er det også mye regn, men det var i hvert fall ikke like kaldt som det var da jeg var i Dublin i mai. I Barcelona derimot var det sol og varme, og byen skuffet ikke, akkurat like praktfull som jeg var blitt fortalt at den var.

Barcelona

På veien nedover fikk jeg sett litt av Frankrike, også det et land jeg ikke har vært i før. Rent bortsett fra at jeg en gang tok båten mellom Calais og Dover, men det kan ikke regnes med. Det ble en kveld i Paris, ikke mye jeg fikk sett, men flott var det. Dessuten et herlig måltid på en utrolig koselig restaurant. Dagen etter var det besøk i den nydelige havnebyen La Rochelle, meget sjarmerende, også der var det restaurantbesøk med deilig mat. Bordeaux var en annen by jeg var innom, lunsjstopp, nydelig mat, og tid til vandring i gatene. Vakker by med mange flotte bygninger fra 1700-tallet.

La Rochelle

Det ble mange inntrykk, har ikke fått sortert dem ordentlig ennå. Mens jeg var i San Sebastian ble det en tur til Bilbao med besøk på Guggenheim-museet. Flott bygg, og en fin utstilling av den engelske kunstneren David Hockney. Ellers fikk jeg sett lite av Bilbao, takket være grinete værguder, men jeg er jo vant til drittvær når jeg er ute på tur, så det tok jeg med godt humør.

Litt liten tid i Barcelona, skulle gjerne sett mer av bygningene til Gaudi, som jeg har stor sans for. Sagrada Familia fikk jeg i hvert fall sett på nært hold, selv om jeg ikke var inne i bygget. Artig å se det var det uansett. Og ellers spiste jeg nydelig paella, drakk sangria og selvfølgelig ble det inntatt store mengder tapas mens jeg var i Spania. Kommer aldri til å forstå meg på folk som har med seg brunost og knekkebrød i bagasjen når de drar utenlands.

Så var det fly hjem, det vil si ikke helt hjem, men til Malmø. På flyplassen i Barcelona fant jeg ut at jeg måtte ha med meg noen godsaker hjem, så jeg plukket med meg chorizopølse, ost og rødvin. Deretter måtte jeg stå i en lang og treg kø, ikke nok med det, det var noen som snek i køen! Jeg kan takle drittvær når jeg er på tur, det er jeg vant til, men ikke køsniking. Siden størsteparten av ferieturene jeg har vært på har gått til land med utpreget køkultur var dette uvant og meget irriterende. Heldigvis var både vin, pølse og ost helt utmerket, så det var verdt det, tross alt.

Ferien var med andre ord vellykket, mange nye inntrykk og gode opplevelser underveis.

Ferie

Da er det ferietid her på bloggen, så hvis noen skulle kommentere og ikke få svar, så er det altså derfor. Jeg kommer ikke til å ha noen nettforbindelse de dagene jeg er borte, da jeg bare har med meg en sliten mobil som synger på siste verset. Den har ingen nettforbindelse og det er vel bare et tidsspørsmål før den trekker sitt siste sukk. Og egentlig er det veldig deilig å være vekk fra nettet litt, så kan jeg konsentrere meg om det jeg ser og opplever.

Noe som kommer til å bli brukt de kommende dagene er kameraet. Det blir sikkert noen bilder her på bloggen etter hvert også. Da jeg var på det som må være å betrakte som årets vinterferie, Dublin i mai måned, ble det ikke så mange bilder. Jeg har tatt bilder av det meste der før, dessuten ble en stor del av tiden tilbrakt på pub, hvor jeg drakk Irish Coffee i et forsøk på å holde meg noenlunde varm. Noen bilder ble det likevel, her et bilde jeg tok i Dublin Zoo.

Et godt liv

Det er merkelig hvordan enkelte små episoder kan sette seg fast i hukommelsen. For mange år siden, en fin sommerdag, lå jeg og slappet av og koste meg på stranda på en av de små øyene i Oslofjorden. Da kom det noen jenter forbi, de kan ikke ha vært stort mer enn ti år gamle, de gitt og diskuterte hva det vil si å ha et godt liv. Når dette gjorde inntrykk på meg var det nok av flere grunner, jeg opplevde at barn og ungdom i nabolaget stort sett kommuniserte med grynt, brøl og hyl. At jeg har hørt så til de grader mye pisspreik, unnskyld uttrykket, fra voksne mennesker gjorde nok også sitt. Jentene på stranda oppførte seg påfallende mye bedre enn det jeg er vant til at unger gjør og dessuten snakket de om noe vesentlig. Kanskje noe av det mest vesentlige man kan snakke om.

I ettertid har jeg tenkt at disse jentene hadde større forutsetninger for et godt liv enn ungene i nabolaget som kommuniserte ved hjelp av ulyder. Jeg har møtt voksne mennesker som antagelig har gryntet og brølt seg gjennom barndom og ungdom, de har ikke så mye spennende å komme med som voksne heller. For meg er den gode samtalen nettopp en av de tingene som gjør livet rikere, noe som helt klart hører med til et godt liv. Forsøk på samtaler med folk som befinner seg på høhø-nivå er derimot lite givende og blir det for mye av det kan livet bli stusselig. Nå kan det jo være at noen synes det er fint å sitte sammen og si høhø og tømme i seg flytende føde til man ikke en gang er i stand til å si høhø, kanskje de synes det er noe som hører med til det gode liv. Mennesker er forskjellige, det finnes neppe noen fasit for hva et godt liv er.

Men vi har kanskje forskjellige forutsetning for å få et noenlunde godt liv. For en tid siden hørte jeg en på radioen som mente at mennesker med en idealistisk tilnærming til livet i snitt var lykkeligere enn dem med en materialistisk tilnærming. I mine ører låt dette svært sannsynlig og det er også noe jeg synes å ha sett med egne øyne. Jeg hører antagelig til den mer idealistiske delen av menneskeheten, da jeg var ung var jeg ute og gikk i demonstrasjonstog støtt og stadig, verden skulle reddes og det skulle helst skje fort! Troen på at verden kan reddes er blitt mindre med årene, dessverre. Som idealist har man mye å bekymre seg om, det går ikke alltid riktig vei, for å si det forsiktig. Men kanskje har man også et rikere indre liv, og det at man vet mer om hvor ille mange andre har det, gjør at man får et litt annet perspektiv på egen elendighet. Jeg er bekymret for hvordan det går med naturen, men samtidig gir naturen meg mange gleder. En liten tur i skogen med åpne sanser, en følelse av å være en del av alt som lever, gir kanskje mer enn å slå i hjel en time eller to på et kjøpesenter. Det kan se ut som om antallet materialistiske mennesker har økt, og at de idealistiske har blitt færre, samtidig som også misnøyen har økt. I den delen av virkeligheten jeg har opplevd er det ikke dem som har hatt minst som nødvendigvis har vært de som har klagd og sutret mest. De bitreste og mest grinete menneskene jeg har møtt, har gjerne hatt de fleste behov dekket, det er bare det at de er nødt til å betale for mye for bensinen og ikke får lov å kjøre så fort som de vil, det er så mange avgifter osv, osv...

At grunnleggende materielle behov er dekket er en forutsetning for et godt liv og det er greit å ha råd til å koste på seg litt ekstra når man synes man fortjener det. Uhemmet materialisme tror jeg derimot ikke gjør noen særlig lykkelig. Større hus og dyrere bil gjør kanskje ikke susen, man har det fremdeles ikke helt topp. Da må man muligens ha enda større hus, enda dyrere bil, finere hytte enn naboen. Likevel er det ikke sikkert at livet blir slik reklamen skriker ut at det skal bli. Shopping sies å gjøre enkelte lykkelige, men det kan se ut til at de må shoppe hele tiden, så det er neppe særlig langvarig lykke. Selv har jeg opplevd å mangle både brukbar bolig, klær og sko, det blir man så visst ikke lykkelig av. Men jeg trenger ikke mye materiell rikdom for å ha det greit, heller mange gode opplevelser enn veldig mange ting.

Vi lever i en tid da liksom ingenting skal være leit, man strør om seg med fraser av typen det er i motbakke det går oppover. Nå vil de fleste av oss oppleve noen motbakker i løpet av livet og det kan vi lære ett og annet av. Problemet er at motbakken til tider kan bli for lang og tung og det kan bli for lite som gir energi underveis. Det blir ikke nok gode opplevelser til å veie opp mot de vonde, og da kan det bli vanskelig å komme seg opp bakken. Jeg har sett folk som strør om seg med lettvinte klisjeer i ett sett, som ikke ser ut til å ha forståelse for andre mennesker i det hele tatt, det er ikke verre for deg enn for andre, bla bla. Nå kan det være verre for noen enn for andre, eksempelvis har noen et bedre nettverk rundt seg enn det andre har og det kan gjøre det lettere å takle problemer. Jeg har like liten sans for dem som sier sånt, som jeg har for de før omtalte høhø-menneskene, det går ikke an å føre en fornuftig samtale med noen av dem.
Det å ha kontakt med mennesker man er på bølgelengde med, der man blir sett og respektert for den man er, er antagelig en viktig ingrediens i et godt liv for de fleste av oss. Jeg har ofte opplevd å være den som er annerledes enn de andre som er til stede, det er en erfaring å ta med seg, men kan i lengden bli slitsom, og forferdelig ensomt. Den ensomheten man opplever sammen med andre kan være vond, gi en følelse av innvendig tomhet. Samtidig tror jeg det er viktig å våge å være annerledes, gjøre det man føler for, selv om andre ikke skjønner hva du holder på med.

Så hva er et godt liv? Det finnes det neppe bare ett svar på. Noen av oss vil velge å leve livene våre annerledes enn flertallet, noe enkelte har problemer med å forstå. Det er ikke min oppgave å sørge for at noen slipper å møte folk som er annerledes enn dem selv, uansett hvor plagsomt det later til å være for enkelte. Å leve livet sitt fullt og helt på andres premisser er neppe oppskriften på et godt liv. Kanskje det nettopp er slike som gjør det, som har problemer med at andre velger annerledes, hva vet jeg. Etter det jeg har sett så er det dem som er tro mot seg selv, som så langt det er mulig lever slik de selv ønsker, som også er dem som har størst respekt for at andre lever slik de ønsker.

Sommeren er over

Sommeren er definitivt over, bildet over er årets første høstbilde, tatt tidlig på kvelden første september. Det har ikke vært den beste sommeren jeg har opplevd. Det skyldes ikke først og fremst det dårlige været, som jeg har vært inne på tidligere har jeg vært kraftig plaget av støy i sommer og spetakkelet er ikke over ennå. Jeg er ikke den eneste jeg vet om som har fått helse og trivsel ødelagt av bråk, men det er ikke noe man er opptatt av. Og det til tross for at det er et økende problem. Det er i det hele tatt mye man ikke er opptatt av, men til gjengjeld later man til å være veldig opptatt av det man faktisk er opptatt av. Som et tv-program på TV2, var det Harde fakta? Det var man voldsomt opptatt av i noen dager, mulig det er det viktigste som har skjedd i det siste. På slike dager overveier jeg å legge ned Twitter-kontoen min, det ser ikke ut som man har noe der å gjøre dersom man ikke ser på tv. Tv er altså viktig, antagelig langt viktigere enn sånt småtteri som klimaproblemene.

Det meste av denne sommeren kan med stort hell gå i glemmeboka fortest mulig. Likevel har det vært gode øyeblikk, turer vekk fra bråket, på sykkel eller til fots. Og de gode øyeblikkene i livet må man jo forevige, så kameraet er alltid med.

Heldigvis skal jeg på ferie om noen dager og det skal bli godt! Jeg skal reise på en arrangert tur som blant annet skal ta meg til Barcelona, den byen har jeg hørt så mye fint om, så det gleder jeg meg veldig til. Jeg reiser til byer når jeg skal på ferie, det er jo der det er noe å se. Dessuten har jeg regnet meg som lettere urban, ikke veldig urban, setter pris på en tur i skogen og en sykkeltur ut på landet, men tross alt litt urban. Men i sommer har jeg tatt meg i å drømme om å flytte på landet, langt vekk fra bråk og spetakkel, noe som tyder på at all støyen har gjort meg rimelig desperat.

Siden denne sommeren har stått i støyens tegn, har jeg tenkt litt på hva den økende støyen gjør med oss. Da tenker jeg ikke først og fremst på helseskadene, men om den kan gjøre oss irritable, aggressive, gjøre det vanskelig å tenke lange tanker. Når jeg er ute i naturen kan jeg senke skuldrene og filosofere over livet, men når jeg utsettes for støy får jeg høye skuldre og tenker korte, sinte tanker. Videre har jeg tenkt, når jeg altså er i omgivelser hvor det er mulig å tenke, hva med all reklamen vi teppebombes med, hva gjør den med oss? Jeg unngår reklame så sant jeg kan, men hva med dem som tilbringer mye tid med reklamefinansiert tv og radio, hva gjør det med folks verdier og holdninger?

Uansett, det er godt sommeren er over, når jeg kommer hjem fra ferie har forhåpentligvis bråkmakerne trukket i hus, slik at det blir mulig å foreta seg ting som krever en smule konsentrasjon mens jeg befinner meg i det som liksom skulle være mitt eget hjem. Det er alltids lov å håpe…