Gi så det svir!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en gammel låt, og ikke minst den tilhørende videoen. Låta er faktisk tretti år gammel, det er snakk om Satelite med det amerikanske bandet The Hooters. Det som fikk meg til å tenke på denne gamle låta, var denne artikkelen om den kristne tv-kanalen Visjon Norge. Her kan man lese at tv-kanalen presenterte en liste over diverse velsignelser man kan kjøpe seg, med priser fra 1500 til 50.000 kroner.

Det var for så vidt ikke overraskende, de fleste har vel fått med seg hvor gjennomført usmakelig denne tv-kanalen er. Den som ikke helt har fått det med seg, kan se denne videoen med noen små smakebiter av hva som foregår.

Jeg har skrevet flere bloggposter om mine opplevelser med pinsevennene i barndommen, foreldrene mine tilhørte jo der, og jeg ble høyst motvillig slept med på en del møter og tvangssendt på søndagsskole. Dette tok slutt da jeg ble gammel nok til å protestere tilstrekkelig høylytt. Selv om jeg hørte mye tull der, er dette betydelig verre. Penger var ikke et tema på samme måte som det er i Visjon Norge. Og selv om det var lett å forstå at pinsevennene syntes alle som ikke var som dem var veldig dumme, så ble det ikke uttalt så til de grader i klartekst som det Jan Hanvold driver med. Han er så vulgær og vemmelig at…, vel, hva skal man si uten å bli altfor ufin? Videoen over sier vel det meste. Dessuten må jeg si at jeg har svært liten sans for politikere som står fram og støtter Visjon Norge.

Vel, her er Satelite med The Hooters, låta svinger fremdeles og videoen virker påfallende aktuell.

Forskjellige virkeligheter

For noen dager siden kom jeg over en artikkel med tittelen Frp er det nye Arbeiderpartiet. Den handler ikke så mye om Frp, derimot mer om broilerpolitikere og PR-bransjen. Flertallet av politikerne later ikke til å anse det som tas opp i denne artikkelen som problematisk, men det spørs hva velgerne mener, det er tross alt oss de er der for. Som frustrert velger på venstresiden hadde jeg ønsket politikere som var mer idealister enn karrierepolitikere. Jeg synes ikke det er bra at stadig færre har yrkeserfaring, da det nødvendigvis må gjøre at de har mindre forståelse for hva vanlige arbeidstakere har å slite med. Jeg tenker på alle de frustrerte og oppgitte arbeidsfolka jeg har møtt på diverse arbeidsplasser, der flertallet ikke har følt at det er noe parti som er der for dem.

Det er sjelden slike som meg kommer over noe vi kjenner oss igjen i. Men det hender, Klassekampen har en spalte som heter Gryr i Norden, som det heter seg er en spalte om jobben med bidragsytere fra hele Norden. Det er ofte interessant lesning, tirsdag 17. oktober hadde Monica Nkechi Okpe, bransjerådgiver i Transportarbeiderforbundet, et særdeles lesverdig innlegg, dessverre ikke på nett. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina, skriver hun. Og videre: Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatiseringen og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time. Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

For meg som blant annet har jobbet på lager, er dette svært gjenkjennelig. Noe annet jeg kjenner godt igjen er at de fleste ønsker å gå på jobb, bidra og treffe arbeidskamerater.  Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, jeg har sett svært få unnasluntrere på de arbeidsplassene jeg har vært innom. Derimot mange som trasser på å gå på jobb, selv der legen har ønsket å sykmelde dem. Men som hun sier, så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Og videre: Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpoint-presentasjon, så blir jeg forbanna. For de ser ikke sliterne. Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikerne at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det. Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere. Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv. Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 – 40 år på et lager eller en terminal.

Det er som jeg skulle sagt det sjøl, det samme gjelder sikkert for svært mange som har erfaring med tungt fysisk arbeid. Monica Nkechi Okpe nevner også at ifølge Nav er det muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som gir de lengste fraværsperiodene. Jeg tenker på disse håpløse debattene om sykefravær som jeg har sett litt for mange av, der politikerne babler om «lettere psykiske lidelser», noe man aner er det samme som slabbedaskeri. Det jeg har sett, er at folk ikke kaster inn håndkleet før de har pådratt litt mer enn «lettere lidelser», det være seg psykisk eller fysisk. Og dersom folk kommer til Nav med «lettere psykiske lidelser», så sørger vel i hvert fall Nav for at disse lidelsene blir betydelig tyngre. Og jeg har faktisk lest at de som havner hos Nav på grunn av en fysisk lidelse, ofte ender opp med en psykisk lidelse i tillegg. Det låter ikke usannsynlig, for å si det sånn.

Tenk om vi hadde hatt framstående politikere på venstresiden som hadde hatt slike holdninger som Monica Nkechi Okpe. Tenk hvor mye mer interessant og konstruktiv en debatt om sykefravær og arbeidsliv hadde blitt, dersom folk med den type erfaringer hadde deltatt. I stedet sitter broilerne der og laller i kor, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden.

Også har vi de arbeidsledige, som jo også er noen ordentlige slabbedasker. Dette vil vår foretaksomme regjering gjøre noe med, og strammer nå inn på dagpengene. Noe som antagelig umiddelbart vil føre til flere arbeidsplasser. Eller vil det nå det? Her vil jeg varmt anbefale kronikken Man får ikke jobb av å miste dagpenger av Trude Sletteland. Jeg vil også, for første gang her på bloggen, anbefale en kronikk av Hege Ullstein i Dagsavisen, den har tittelen Livets harde skole, og er absolutt verdt å få med seg. Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skjønner ikke problemet, hun mener at de regjeringen vil nekte dagpenger, har gode muligheter til å få seg jobb. Dette er friske, arbeidsføre mennesker som har vært i jobb, og med et arbeidsmarked i bedring, er det gode utsikter til å få seg arbeid. Hvor mange dette vil berøre, kommer an på hvordan folk tilpasser seg. Vi mener at det ikke er en selvfølge at de som har hatt ustabile inntekter langt tilbake i tid, skal kompenseres for inntektsbortfall. Jo mer folk jobber, jo færre vil dette angå, sier hun. Ja, det er jo bare å få seg jobb. Jeg har selv sett at selv om folk har god utdanning og bra CV, så er det ikke alltid så lett å få jobb hvis man er kommet opp i en viss alder. Nå har jo også denne regjeringen åpnet opp for mer midlertidig arbeid, da kan flere med ustabile inntekter fort bli et resultat. Dette vet jeg veldig godt av bitter erfaring. Og da vil man straffe folk ekstra for det, for vi har jo blitt straffet før også, jeg har selv fått svært lite i dagpenger som arbeidsledig, nettopp fordi jeg har hatt ustabil inntekt som følge av jobbing for vikarbyråer, og det har ikke vært frivillig. Og har man hatt det ustabilt med jobb, så er det også noe som gjør det vanskeligere å få seg jobb. Igjen snakker jeg av bitter erfaring.

Når arbeidsministeren snakker om at det kommer an på hvordan folk tilpasser seg, så lurer jeg virkelig på hva hun mener. Mener hun at folk skal være nødt til å godta jobber hvor man jobber for under luselønn, der man ikke er dekket opp av noen forsikring dersom man skulle skade seg på jobb, der man må jobbe for en arbeidsgiver som gir blaffen i alt som heter arbeidsmiljølov eller andre lover, slik jeg dessverre har opplevd at noen gjør. Det har jeg selv vært nødt til, men det er ikke noe jeg unner andre, med unntak av diverse politikere, som unektelig hadde godt av å oppleve den virkeligheten mange andre er nødt til å ta til takke med, og som de nok ikke helt forstår hvordan det er å befinne seg i.

Jeg begynte med å henvise til en artikkel om broilerne i politikken. Tenk om venstresiden hadde skjerpet seg, og sørget for å få flere politikere med reell arbeidserfaring. Den erfaringen man har er med på å skape holdninger, og vi trenger folk med forståelse for hvordan det er der ute i det virkelige livet, langt vekk fra storting og pr-byråer.

Høstbilder, statsbudsjett og musikk

Høsten er den tiden på året da jeg synes det er aller morsomt å ta bilder. Å rusle rundt med kamera, komme hjem og sette seg foran pc-en med en kopp te, se hvordan resultatet av dagens tur er blitt, og fikse og ordne litt på bildene i Photoshop, det er trivelig og avslappende.

Noe som ikke er fullt så trivelig er årets statsbudsjett som akkurat er lagt fram. Som ventet tar man fra de fattige og gir til de rike. Noen av dem som skal få svi er de arbeidsledige, på siden til Fri Fagbevelse kan vi lese at arbeidspolitisk talsperson for Høyre, Heide Nordby Lunde, mener det ikke handler om kutt, men om en omlegging av ordningen. Det er jo en måte å si det på. Noen av dem som vil bli rammet er midlertidig ansatte. Ifølge regjeringen vil den nye ordningen gi den enkelte sterkere insentiver til kontinuerlig arbeidsdeltakelse. Jeg som har uhyggelig mye erfaring med å være midlertidig ansatt, vet at i hvilken grad arbeidsdeltakelsen da blir kontinuerlig eller ikke, det er det ikke opp til den enkelte arbeidstaker å bestemme, men derimot arbeidsgiver. Som jeg opplevde da jeg jobbet for Adecco, klager du på at arbeidsgiver trikser med lønna di, så straffes du med mindre jobb, eller mindre kontinuerlig arbeidsdeltakelse, som regjeringen kaller det. Regjeringen mener de nye kuttene vil styrke arbeidslinja, kanskje det snart er på tide å kalle en spade for en spade, og den såkalte arbeidslinja for en straffelinje.

Noen andre som skal få merke de blåblås kuttpolitikk, erJussbuss. Som jeg har vært inne på før, da en arbeidsgiver nektet å utbetale meg feriepenger, så var det eneste stedet det var mulig for meg å få hjelp, nettopp Jussbuss. Fra Arbeidstilsynet fikk jeg beskjed om at de hjelper ikke til med slike saker, hadde det ikke vært for Jussbuss, hadde den dønn uhederlige arbeidsgiveren sluppet unna. Nå er jo den nåværende regjeringen arbeidsgivernes beste venn, så sånn sett er det jo en viss logikk ute og går. Den uhederlige arbeidsgiveren min var for øvrig en ihuga Frp-tilhenger.

Statsbudsjettet er også dårlig nytt for oss som er glad i dyr, og ikke minst dyrene selv, regjeringen vil kutte all støtte til frivilligdyrevern og gir to millioner til pelsdyrnæringen. En av dem som også mister støtte er Matsentralen, som jobber mot kasting av mat. I 2015 ble det her i landet kastet 355 000 tonn mat som kunne vært spist.

Og da tror jeg ikke orker å tenke mer på årets statsbudsjett. 

For å roe nervene litt, avslutter jeg med litt dertil egnet musikk.