søndag 31. januar 2010

Jenta som fikk kjeft

En trist historie fra arbeidslivet
Dette er en historie fra den gang jeg slet i det som må ha vært den verste jobben jeg noen gang har hatt. Jeg har vært inne på denne jobben før, en vikarjobb på en stor kantine midt i Oslo sentrum, vanvittig arbeidstempo og minimalt med pauser. Jeg har aldri, verken før eller senere, blitt så til de grader dårlig av en jobb som jeg ble av denne, når jeg var ferdig for dagen sjanglet jeg nedover for å ta bussen hjem, kvalm, svimmel og fullstendig satt ut. Trøsten var gode kolleger og at de vi betjente stort sett var hyggelige å ha med å gjøre.

Men det umenneskelige arbeidspresset gjorde likevel at jeg trodde den berømmelige bunnen var nådd, derfor stilte jeg meg positiv da det ble snakk om å flytte meg over til en annen kantine, drevet av samme kantineselskap, der man var alene. Hun som jobbet der var fra Tyrkia og grunnet et dødsfall i familien var hun nødt til å reise hjem noen dager. Siden jeg var ”flink” mente man at det ville være lurt å sette meg på den kantina og ta inn en annen vikar på den store kantinen der man jobbet sammen med andre.

Jeg sa altså ja, til tross for at jeg egentlig avskydde å jobbe på såkalte alenekantiner. Fraværet av kolleger og det aldri å ha noen å rådføre seg med når det dukket opp problemer var vesentlige grunner til at jeg helst ikke jobbet alene. Det ble forferdelig ensomt og lønna sto ikke i forhold til ansvaret. Men siden denne jobben var så til de grader stressende og slitsom var jeg villig til å gå over til den andre kantina, verre kunne det tross alt ikke bli, trodde jeg.

Jeg ble sendt ned på den andre kantina en ettermiddag for å få en innføring. Jenta som jobbet der var ung, bare i begynnelsen av tjueårene. Hun begynte å forklare meg hvordan rutinene var, man måtte gjøre sånn, ellers fikk man kjeft, fortalte hun. Og sånn og sånn, ellers ble det enda mer kjeft. Det var veldig spesielle mennesker som jobbet her, fortalte hun meg, de kjeftet veldig mye. Og disse kjeftende menneskene var fra de høyere lag i samfunnet, de tilhørte ”de viktige”, og som viktige mennesker flest hadde de massevis av viktige møter, og da måtte man servere og traktere dem på beste vis, ellers ble det enda mer kjeft. Jeg begynte å angre noe voldsomt på at jeg hadde sagt ja til dette, jeg trodde at jeg hadde befunnet meg i helvete, men jeg hadde bare vært i helvetes forgård, dette var selve helvete. For det framgikk at tempoet var like vanvittig her som på den andre kantina, og man fikk huden full av kjeft i tillegg.

Jeg syntes inderlig synd på den unge jenta som fikk all denne kjeften. Hun framsto som en meget samvittighetsfull og pliktoppfyllende person, og dessuten sårbar. Her gikk hun alene hver dag og gjorde så godt hun kunne, og alt tydet på at hun gjorde en særdeles god jobb, som takk for innsatsen fikk hun kjeft i bøtter og spann. Det var ei dame som jobbet i resepsjonen som var hyggelig, sa hun, og tok meg med for å hilse på den hyggelige dama, som ganske riktig virket blid og trivelig, henne kunne jeg spørre hvis det var noe jeg lurte på. Det lot til at hun var den eneste personen på stedet som var i besittelse av alminnelig folkeskikk.

Da jeg møtte på jobb dagen etter sa jeg umiddelbart fra at jeg ikke ønsket å bli overført til den andre kantina. Heldigvis ble dette akseptert uten problemer, og jeg kunne puste lettet ut. For meg var det ille nok å jobbe helsa av meg for luselønn, om jeg ikke skulle motta massevis av kjeft hele dagen i tillegg. Så jeg fortsatte på den store kantina, sjanglet fortsatt ut fra jobben, men jeg hadde i det minste gode kolleger og slapp kjeft.

Jeg har mange ganger tenkt på den tyrkiske jenta i ettertid, jeg fikk så godt inntrykk av henne. Hun var holdt tappert ut i en ualminnelig tøff hverdag, prøvde tydeligvis å gjøre det beste ut av det. Hun minner meg om andre jeg har møtt i arbeidslivet, ærlige, gode og arbeidsomme mennesker som blir grovt utnyttet av hjerteløse arbeidsgivere. Dessuten var hun en av mange tilfeller jeg så da jeg jobbet på kantiner, folk med utenlandsk bakgrunn som ble ekstra hardt utnyttet, dette så jeg dessverre en del av.

Jeg håper hun fant seg en bedre arbeidsplass, der man satte pris på henne og behandlet henne på en bedre måte enn kjeftegjengen på dette stedet. Man kan jo tenke seg hva det gjør med et ungt menneske å hele dagen bli kjeftet på av godt voksne mennesker, folk som var høyt på strå i samfunnet, til tross for at hun gjorde en formidabel innsats. Hvor sliten har hun ikke måttet bli, hvor nedbrutt og trist, bak den tapre overflaten hennes ante jeg fortvilelse og håpløshet.

I disse dager raser fortsatt debatten om sykefraværet, den blir stort sett ført av mennesker fra samme lag av befolkningen som dem som kjeftet denne unge jenta huden full. Folk som henne kommer ikke til orde, blir verken hørt eller sett. Kanskje det velfødde hylekoret som skriker fra alle kanter for tiden, burde ta en aldri så liten pause i sin synsing og masing om for gode ordninger, for late arbeidstakere, og heller prøve å tenke litt over hvordan de har det, disse som vasker kontorene deres, serverer dem god mat på kantina, varter dem opp når de holder sine viktige møter. De er tross alt avhengige av disse menneskenes innsats for at de selv skal kunne leve sine behagelige liv.

lørdag 30. januar 2010

Vellykket forvirring

For en tid siden leste jeg noen sikkert særdeles gode tips om hvordan man skulle gjennomføre et jobbintervju på best mulig måte. Her fikk man råd om hvordan man skulle se ut, oppføre seg og hva slags svar man skulle gi på diverse spørsmål man kunne regne med ville dukke opp i løpet av intervjuet. Da jeg var nesten ferdig med stykket, og det begynte å ane meg at bare jeg greide å gjøre meg så ordinær som mulig, og dessuten pugget alle standardsvarene, så ville drømmejobben være innen rekkevidde, dukket det opp nok et råd, skill deg ut!
Er det rart man blir forvirra?

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med den forrige bloggposten jeg skrev, som man ser under inneholdt denne noen betraktninger i forbindelse med at enkelte lot til å mene at folk nå bruker så mye tid og krefter på å opprettholde en vellykket fasade at de blir syke, nei sykmeldte, av det. For sykmeldt er ikke det samme som å være syk, etter hva jeg har fått med meg av den evinnelige sykefraværsdebatten som raser her i landet. Faktisk blir folk sykmeldte av alle andre grunner enn sykdom, som f eks at de er alt for opptatt av å være vellykkede, også ifølge det jeg har fått med meg av den evinnelige sykefraværsdebatten.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på rådene om hvordan man skal oppføre seg i jobbintervjuer i denne forbindelse er at det følger samme forvirrende prinsipp. Først skal man være vellykket, det later til at det er viktigere enn noen gang å ha fasaden i orden, deretter begynner man å moralisere fordi man mener at folket er for opptatt av denne vellykketheten det reklameres så sterkt for på alle bauger og kanter.

Og når jeg først er inne på så vel jobbintervjuer som vellykkethet, så hørte jeg en gang at et av de spørsmålene man kan få i slike intervjuer faktisk er om man betrakter seg selv som vellykket. Jeg har aldri fått akkurat det spørsmålet, men gjør man det regner jeg med at fasiten sier at svaret må bli ja. Og har man først svart ja, må man sikkert redegjøre for hvorfor man anser seg som vellykket, og da må man antagelig vise til nettopp slike ting som de høye herrer jeg refererte til i forrige bloggpost kom med, som de mente var grunn til at folk endte opp som sykmeldte.

Det skal med andre ord ikke være enkelt.

lørdag 23. januar 2010

Syk debatt

Om Knausgård, sykefravær og verking i fine fasader
I den senere tid har det, som de fleste ganske sikker har fått med seg, vært snakket, skrevet og synset om sykefraværet til de store gullmedaljer. Et annet hett tema for tiden er selvfølgelig Knausgård, Knausgård og enda mer Knausgård, også noe jeg regner med at de fleste har fått med seg.
I min grenseløse naivitet trodde jeg dog at dette var to atskilte temaer, de hører liksom ikke sammen, hvis du skjønner hva jeg mener. Men som så ofte før, tok jeg feil. Siden debatten om sykefravær stadig når nye høyder, eller det motsatte, alt etter som man ser det, så går det an å sause sammen Knausgård, sykefravær og litt forskjellig annet til en slags mer eller mindre velsmakende suppe, kommer an på smaken antagelig, den er som kjent delt.

Det er Trond Mjaaland, psykolog og post doc på medisinske atferdsfag ved medisinsk fakultet, UIO, som har prestert denne mesterlige sammenblandingen i et stykke i Dagsavisen, som for øvrig har den noe eplekjekke tittelen ”Ta deg sammen”. Undertegnede er dypt imponert og ser det som sin plikt å bringe noen av hans gullkorn videre, han skriver blant annet: Skru ned forventningene. Vi må akseptere å ha det vondt for å forstå at vi har det godt. Det er i orden at livet byr på motstand. Alle har det vrient i perioder. Det er greit å være litt lubben. Det er greit å ha det rotete i huset, selv med svigermor på besøk. Det er greit å mosjonere i stedet for å løpe maraton. Det er greit ikke å ha lest alle Knausgårds bøker eller ikke riktig å huske hva Bjørnson skrev, nå i Bjørnsonåret. Det er temmelig urettferdig mot seg selv å sammenlikne seg med dem som fremstår som best hele tiden.
Det første som slo meg da jeg leste dette første gang var at det minnet meg om ting de voksne sa til meg i barndommen, når verden gikk meg mer eller mindre imot. Hvis jeg f eks ble ertet av andre unger eller ikke fikk lov å være med å leke, da fikk jeg gjerne høre noen trøstens ord, som var til forveksling lik det som står over. Bortsett fra dette med Knausgård selvfølgelig, han var ikke funnet opp den gang.

Hvis man nå skal se dette i klasseperspektiv, og jeg driver nå med sånt på denne bloggen, så finner jeg en viss trøst i disse ordene. Jeg har skrevet om at jeg har hisset meg opp fordi jeg føler at når man skriver om arbeiderklassen, da skrives vi om, man skriver ikke til oss, eller for oss. Disse kloke og velvalgte ord er antagelig myntet på middelklassen, og man skriver til dem, men ordbruken er av en slik art at jeg ville blitt mektig irritert hvis noen hadde skrevet noe like nedlatende til meg og mine ”klassekamerater”. Da ville jeg tatt det som det endelige beviset på at man så på folk fra arbeiderklassen som en gjeng lallende idioter. Men dette er neppe til oss, det er det jeg finner trøstende.
For vi fra arbeiderklassen blir ikke sykmeldte på grunn av manglende lesning av Knausgård, og egentlig tror jeg ikke andre blir det heller. De jeg har jobbet sammen med er blitt syke, og i noen tilfeller sykmeldte, på grunn av hardt og slitsom arbeid i stadig tøffere tempo.

En som er inne på de samme tanker som Trond Mjaaland, er Ola Nordviste allmennlege, samfunnsmedisiner og psykiater. Hans stykke, også i Dagsavisen, har tittelen ”Selvbestemt orkemelding”, og han har blant annet følgende å komme med: Fra legestolen har jeg sett en underlig utvikling gjennom de siste tre tiårene. Ola og Kari nordmann har hvert år økt både sine forventninger og sine ønsker – og etter hvert sine krav – til hva livet skal by dem. Det handler om inntekt, boligstandard, innbo, klær, mat, utseende, vellykkethet, vennenettverk, videreutdanning, karriere, feriereiser, knirkefrie barn, trening, lekker kropp, samliv og sex, for å nevne noe. Denne utviklingen – «ønskelinjen» – ser jeg for meg som en ganske bratt stigende skrålinje gjennom disse tiårene.
Igjen, dette har lite å gjøre med den virkeligheten jeg har opplevd, det begge disse skriver om er mennesker som er så opptatt av å holde på sine fine fasader at de ender opp med at det verker i de fjonge fasadene deres. Fasadeverk er sikkert ikke noe å kimse av, men jeg tror likevel at mine tidligere kollegers verking i kroppen etter mange harde og krevende år i arbeidslivet er langt mer smertefull.

Arbeidsfolk lider ikke av fasadeverk, da man stort sett ikke har noen fin fasade det kan sette seg verk i. Vi blir ikke syke fordi om vi ikke leser Knausgård, da vi ikke er særlig opptatt av å lese de ”riktige” bøkene. Vi bekymrer oss heller ikke nevneverdig om vi har de ”riktige” fritidssyslene” eller reiser til de ”rette” feriestedene.

Jeg kan selvfølgelig skjønne at fasadefolket har det slitsomt, jeg har faktisk sendt dem en medfølende tanke noen ganger når jeg selv har vært på ferie. Jeg har det med å ende opp i Irland når jeg reiser på ferie, der går jeg på pub, subber gatelangs i Dublin og koser meg voldsomt, det er ikke mye å skryte av selvsagt, men jeg er fornøyd selv, og det synes jeg er det viktigste. Jeg drømmer ikke om haifiske i farlige farvann, padling i enda farligere stryk, fjellklatring i Nepal, fotturer i Amazonas, alltid med minst én bok av Knausgård i bagasjen.
Å leve livet sitt på en slik måte at man til en hver tid skal imponere andre må være slitsomt, og det spørs vel om det er verdt slitet.

For øvrig synes jeg nå debatten om sykefravær begynner å virke såpass syk at det kanskje er på tide å sykmelde den for en periode, så kan den få lov å komme til sans og samling, og vi andre få litt velfortjent fred.

torsdag 21. januar 2010

Klagekoret

Nok et minne fra min tid som kantinearbeider
Av en eller annen grunn dukket det opp noen gamle jobbminner igjen.
Dette er fra tiden jeg jobbet på kantiner, og på denne spesielle kantina jobbet jeg ca ett halvt år, i løpet av den tiden hørte jeg antagelig mer klaging enn jeg har gjort til sammen ellers i livet. En del av de ansatte elsket simpelthen å klage på absolutt alt det gikk an å klage på, og det meste kan faktisk klages på bare man er kreativ nok, og sånn sett kan man si at det var en rimelig kreativ gjeng jeg hadde med å gjøre.

Det var en spesiell gruppe av de ansatte som bedrev denne klagingen, ellers var det mange riktig så hyggelige folk på dette stedet. Vi som jobbet på kantina hadde det fint sammen, men dagene ble voldsomt forsuret av denne klagegjengen.
Klagingen foregikk på følgende måte: Når man nærmet meg seg kantina begynte man med å si fram det som var å betrakte som selve refrenget ”det er så dyrt her, det er så dårlig mat her”. Dette fortsatte man med til man kom fram til disken, der begynte man umiddelbart å klage over at dette har vi hatt før, sånn mat hadde vi forrige uke også, vi hadde iallfall noe som liknet for to uker siden, deretter slang men gjerne på med det velkjente refrenget, dette gjentok man flere ganger. Når man skulle betale het det seg at ”alt er så dyrt på denne kantina, det der så ekkelt ut, også så dyr mat som det er på denne kantina”. Deretter stilte man spørsmål ved hvorfor man i det hele tatt måtte betale ”dere kaster jo mat allikevel”, het det seg gjerne da. Så tok man refrenget enda et par ganger. Etter å ha spist litt, kunne man komme tilbake og klage på at reker og fisk smakte tran, kaker smakte mugg, det var for lite smør på rundstykket, det var for mye smør på rundstykket, osv, osv….

For øvrig var maten på kantina usedvanlig rimelig, her kunne man få kjøpt ferdig tilberedt mat som var billigere enn når man kjøpte den i butikken og måtte gå hjem og lage den i stand selv. Og det smakte verken mugg, tran eller noe annet rart av det som ble servert.
Når man ikke klagde på maten, klagde man på at de som ikke klagde ble behandlet på en vennligere måte, noe de naturligvis ble.

Man skulle kanskje tro at man vendte seg til den evinnelige klagingen, men det motsatte var tilfelle. For hver dag som gikk ble det tyngre og tyngre å stå der og ta imot alle disse surmagete og høyst ubegrunnede klagene. Det holdt hardt mange ganger å beherske seg når folk klagde av prinsipp og det aldri var noe som var bra nok.

Som kantinearbeider hendte det jeg opplevde foraktelig og nedlatende behandling av folk som var en del høyere opp på rangstigen, og som lot til å ha et stort behov for å gi uttrykk for at de så ned på dem som jobbet på kantine. For ordens skyld, jeg har også stått overfor mennesker som har vært riktig så høyt på strå, som har vært både høflige og hyggelige.
Klagegjengen i denne bedriften var for øvrig arbeidere, de manglet fullstendig den joviale og spøkefulle tonen jeg har satt pris på hos mange andre arbeidsfolk jeg har møtt. Jeg kan knapt huske å ha vært borti noe så til de grader lite sjarmerende som dette klagekoret.

onsdag 20. januar 2010

Gammeldags jobbannonse

Lyst til å jobbe som husholderske?
Her om dagen kom jeg over en jobbannonse der man søkte etter husholderske. Da begynte jeg for alvor å bli redd for at jeg hadde surret meg helt bort, vi gikk da nylig inn i 2010, jeg kunne da ikke ta så feil? Det var nesten så jeg lurte på om jeg levde hundre år før, husholdersker var da noe man holdt seg med i de gode, gamle dager, som nok ikke var så gode når det kom til et stykke. Neida, vi lever i 2010, og man søker etter husholderske!

Nå var kanskje ikke dette så overraskende når jeg hadde tenkt meg litt om, jeg har jo hørt uttalelser fra kvinner som befinner seg høyere på rangstigen enn det jeg gjør, om at de ønsker seg vaskehjelp. Det er nok slitsomt å vaske eget hus, men det er enda mer slitsomt å gå rundt og vaske andres hus, for deretter å gå hjem og gjøre rent hos seg selv. En vaskehjelp har neppe råd til å holde seg med vaskehjelp. Det store spørsmålet må derfor bli hvem som skal vaske for vaskehjelpene. Har de høye fruer som krever vaskehjelp tenkt noe over denne problemstilingen? Eller er det meningen at disse vaskehjelpene skal tjene så dårlig at de ikke har råd til å ha noe annet enn en bitte liten hybel?
Jeg mener forresten å ha sett at noen av disse kvinnene som ønsker seg vaskehjelp også kaller seg feminister. Jeg er så gammel at jeg husker det var en gang det het seg at ”kvinnekamp er klassekamp”, men det er lenge siden den gang.

Den før nevnte jobbannonsen taler sitt tydelige språk, her søker man etter en kvinne. Kanskje var det mer selve tittelen enn annonsen i sin helhet som fikk meg til å stusse, husholderske er en tittel man forbinder med de tider da kvinner også var sykepleiersker og lærerinner, det er et ord jeg trodde for lengst hadde gått ut på dato.

For øvrig hadde jeg gjerne sett at folk som ønsker seg hushjelp også var noe som hadde gått ut på dato, men det ser ikke slik ut, snarere tvert imot.

mandag 11. januar 2010

Bedre før?

At man i stadig større grad begynner å mene at ting var bedre før kan være et tegn på at man er i ferd med å bli gammel. Men enkelte ting var kanskje bedre før? Jeg filosoferte litt over denne problemstillingen i helgen, grunnen til disse dypsindige betraktningene var at jeg kom til å høre på lørdagens sending av Hallo i Uken. Og det programmet synes jeg absolutt var bedre før, eller er det bare jeg som har blitt gammel og surmaget?
Jeg har hørt programmet en gang før etter at den gamle gjengen trakk seg og nye overtok, da syntes jeg ikke det var morsomt i det hele tatt, nå ga jeg dem en ny sjanse, men nei, jeg lo ikke denne gangen heller. Jeg synes definitivt Hallo i Uken var bedre før, eller er det jeg som har mistet det jeg måtte ha av humoristisk sans når jeg synes den nye varianten minner mest om dårlig amatørrevy?

Jeg prøvde å få med meg dette programmet hver uke gjennom mange år, lo så jeg skrek av VG-journalisten og de herlige politikerparodiene. Her fikk våre kjære politikere sitt pass påskrevet i tur og orden, hylende festlig! ”Sponheimen” var ubetalelig, også Jens Stoltenberg ble nydelig parodiert. Riktignok var det en gang jeg slo på radioen hvor jeg først trodde jeg hadde vært for sent ute, programmet lot til å være i gang alt og det med tidenes parodi av Jens, her overgikk man seg selv, aldri før hadde jeg hørt en så herlig parodi. Det var bare det at programmet ikke hadde startet, det jeg hørte var Dagsnytt som hadde et utdrag fra talen Stoltenberg holdt under landsmøtet til Arbeiderpartiet.

Uansett, Hallo i Uken var et høydepunkt i helgene, og jeg synes absolutt ikke den nye varianten når opp mot de gamle høyder. Er det bare meg, eller er det fleres om er av samme mening, sånn at man kan si at det er: Alarm! På vegne av vanvittig mange!!!???

Mer blasfemi?

Ser ut som jeg ikke kommer unna religionen for tiden. Plutselig bare snublet jeg over denne på YouTube. Gammel favoritt som hadde gått i glemmeboka, og XTC var da et sabla bra band!


søndag 10. januar 2010

Blasfemi?

På en lørdagsnatt der jeg sitter og surrer foran pc-en og drikker te, kom jeg til å tenke på en av min barndoms helter, den irske komikeren Dave Allen. Siden jeg vokste opp i et kristent miljø husker jeg hvordan enkelte kristne skrek og bar seg over denne fæle fyren som drev med sånn grusom blasfemi. Av det trakk jeg den slutningen at blasfemi, det var noe som var veldig morsomt. Den nye blasfemiloven i Irland synes jeg derimot ikke er morsom, lurer på hva Dave Allen hadde sagt om den, dersom han hadde vært i live i dag.

fredag 8. januar 2010

Bursdag!

Bloggen fyller ett år
I dag er det nøyaktig ett år siden jeg skrev mitt første stykke på denne bloggen. Å skrive noe som skulle ut på nettet var noe jeg aldri hadde gjort før, det var nesten litt skremmende å skrive noe som andre enn folk jeg kjente kunne komme til å lese.

Å begynne med blogg var egentlig ikke min egen idé, det var en venninne av meg som mente blogging ville være noe for meg. Da hadde jeg knapt lest en eneste blogg, nå begynte jeg å se meg om etter interessant blogger. Etter å ha rotet litt rundt i den for meg totalt ukjente bloggverdenen fant jeg ut at det faktisk var mange oppegående og spennende mennesker der ute som hadde mye interessant å si. Så jeg fant ut at jeg ville prøve.

Siden jeg blant annet ønsket å skrive om mine erfaringer i arbeidslivet, var jeg bekymret for at arbeidsgivere skulle komme over bloggen, noe som ville være katastrofalt. Derfor valgte jeg å ikke stå fram med fullt navn og uten bilde. Av en eller annen grunn fant jeg ut at den grusomme engelen skulle få være med, en tegning fra min periode som illustratør for et blad om bull terriere, den fikk en liten oppussing, og da syntes jeg selv at den hadde blitt ganske fiks. Da denne var plassert på siden, ga navnet til bloggen seg selv.
Eselet, som ser like sykt ut som engelen, er en suvenir innkjøpt i Irland for mange år siden, siden jeg har stor sans for det landet, og dessuten til tider kan være temmelig sta, syntes jeg også dette passet godt inn. Og tro meg, bloggen ville ikke tatt seg penere ut om jeg hadde hatt bilde av med selv.
Siden jeg etter hvert er kommet på Twitter med fullt navn, gikk det vel egentlig dårlig med å være anonym, og det er sikkert like greit. Ingen som kjenner meg vil være i tvil hvem som står bak denne bloggen uansett. Derimot finner man ikke bloggen dersom man googler navnet mitt, og det har vært et poeng, igjen med tanke på disse arbeidsgiverne som nok ikke ville sette særlig pris på det jeg skriver.

Som representant for arbeiderklassen, og det på laveste trinn, frister jeg en noe ensom tilværelse i bloggverdenen. Jeg har så langt ikke kommet over andre blogger skrevet av folk med en tilsvarende bakgrunn. Det er mulig det er ensomt på toppen, men det kan synes som det er langt mer ensomt på bånn.
Denne bloggen er et forsøk på å beskrive hvordan samfunnet og verden for øvrig ser ut i froskeperspektiv. Da jeg startet bloggen var det også med et ønske om å slå tilbake mot de fordommene mange lot til å ha overfor folk fra arbeiderklassen.

Den første tiden som blogger gjorde jeg ingenting for å gjøre meg kjent, og har vel ikke akkurat overanstrengt meg i så måte senere heller. Da det for noen dager siden dukket opp noen heller ugne kommentarer, slo det meg at slikt har jeg ventet på, folk fra min klasse må regne med juling fra alle kanter, både fra høyre og venstre, ovenfra og jaggu også nedenfra, den mindre opplyste delen av arbeiderklassen kjefter gjerne på alt og alle, inklusive folk fra egen klasse som er litt annerledes enn dem selv.
I det store og hele har jeg fått mange positive tilbakemeldinger på bloggen, og det synes jeg er veldig hyggelig. For øvrig tar jeg gjerne imot saklig kritikk, men personangrep og grinete usakligheter vil heretter bli fjernet. Slike innlegg er det nok av på nettet, de er så visst ikke verneverdige.

Til slutt en stor takk til alle som har vært med på å gjøre mitt første år som blogger til en positiv opplevelse!

onsdag 6. januar 2010

Nødskrik fra en usynlig

I romjula kunne man lese et stykke i Dagsavisen skrevet av Per Fuggeli og Benedicte Ingstad som har tittelen Arbeid – helsens kilde?
Det begynner som følger: ”Vi har nettopp avsluttet et omfattende forskningsprosjekt: «Helse på norsk. God helse slik folk ser det». Vi har gjennomført kvalitative dybdeintervju med 80 mennesker om hva helse er og om hva som bygger og river helse i deres livsverden. Arbeid står fram som en av de store helsekildene. Forenklet kan vi si at arbeidet har vandret fra ondt til godt. Før innebar arbeidet ofte å bytte helse mot penger. Jobben var ikke et sted hvor du hentet helse. Fabrikken var et sted du hentet inntekt og betalte med yrkessykdommer og arbeidsulykker. Forenklet kan vi også si at arbeidet har vandret fra kropp til sjel. I dag er det arbeidets psykososiale virkninger som får oppmerksomhet.”
Nok en gang slår det meg hvor langt det er fra den virkeligheten jeg leser om i media og den jeg har opplevd selv. Nå må det sies at dette stykket inneholder mye fornuftig, og Per Fuggeli er en person jeg egentlig har stor sans for, nettopp derfor synes jeg det er trist at arbeiderklassen blir oversett nok en gang. Jeg har møtt så utrolig mange flotte mennesker som har byttet helse mot lønn. Dette er folk som virkelig fortjener å bli sett, og innsatsen deres burde verdsettes i langt større grad enn den faktisk gjør. Det er ikke lenge siden jeg leste en uttalelse om ”folk som jobber på lager fordi de ikke har utdanning”. Jada, det gjør de sikkert, men det er også en annen grunn til at folk jobber på lager, nemlig den at det faktisk er et behov for at noen jobber på lager. Lagerarbeidere gjør en nyttig jobb, de er med på å holde hjulene i samfunnet i gang, akkurat som andre lavt utdannede og lavtlønte. Jeg har jobbet på lager, der pakket jeg blant annet materiell til skoler, sykehus og andre samfunnsnyttige institusjoner. Så visst ikke en jobb jeg mente jeg behøvde å skamme meg over, dessuten møtte jeg mange hyggelige folk på lageret. Dessverre hadde mange av disse byttet så mye helse mot penger at det ikke var så mye helse igjen hos enkelte. Derfor forsvant også noen ut underveis, fordi helsa rett og slett tok slutt, den var brukt opp.

Det ser ut som om arbeiderklassen i økende grad blir usynliggjort. Det er nesten så jeg lengter tilbake til den tiden vi ble omtalt i foraktelige vendinger, som lavstatusgrupper og annet som ikke var morsomt å se seg selv omtalt som, men da var vi i hvert fall der et sted. Selv om det ikke var grenser for hva slags dårlige egenskaper og ditto smak vi ble tillagt. Men det var tross alt bedre å bli beskyldt for å lese Se og hør, høre på dansebandmusikk og spise kinakål, som var noen av påstandene som ble framsatt om sånne som meg, enn rett og slett ikke eksistere i det hele tatt. Det er litt nedslående å lese at man ikke finnes, at man er blitt så usynlig at man overhode ikke blir sett. Dansebandmusikken og kinakålen kunne man tross alt le av, om enn litt oppgitt etter hvert, men å være usynlig er ikke morsomt i det hele tatt.
Man usynliggjør mennesker, man usynliggjør hverdagen deres og det arbeidet de utfører, som disse som ikke ser dem faktisk har stor nytte av at blir gjort.

Forfatterne av overnevnte artikkel hadde sikkert de beste hensikter med det de skrev, men kjære dere, og kjære alle andre som har glemt at det fremdeles finnes en arbeiderklasse her i landet, kan dere ikke i det minste prøve å se oss!


søndag 3. januar 2010

Nytt år, sånn litt på etterskudd

Litt forsinket kan jeg slå fast at det er nytt år. Det burde jeg vel ha fått med meg før, men å ligge litt etter er liksom min stil.
Nyttårsdagen var jeg ute og gikk en liten tur, rundt meg var alt hvitt og vakkert. Som om verden var renvasket på årets første dag, i bakhodet surret noen tanker om en klimakonferanse som ikke gikk så bra som det hadde vært ønskelig. Så får man bare håpe at det nye året blir bedre enn det gamle, det kan synes som om behovet er til stede.

Vakker start på det nye året
Hva skjedde i det gamle året? Tradisjonen tro opplevde jeg selvfølgelig nok et tilfelle der jeg gikk ned i lønn, denne gang ikke fullt så mye som jeg har blitt vant til, men forferdelig surt. For øvrig første gang jeg har opplevd å gå ned i lønn i samme jobb jeg har hatt før, for samme vikarbyrå, som det hadde ant meg brukte man finanskrisa for det den var verdt. Er det dårlig med jobber får folk finne seg i å jobbe for lavere lønn, tenkte man vel. Dette hadde jeg allerede tenkt ut på forhånd at man kom til å tenke, jeg har begynt å kjenne lusa på ganga, for å si det sånn.

Så det har gått nedover også dette året, slik det har gjort jevnt og trutt gjennom de senere år.
Jeg hadde ikke overlevd, eller iallfall beholdt vett og forstand sånn noenlunde, uten noen positive opplevelser i livet. Dette året var det noe positivt som måtte markeres, det var ti år siden min første tur til Irland, da var det bare en ting å gjøre, nok en tur til dette herlige, regnvåte landet, min tiende tur var det også, så det var dobbelt jubileum. Hvor jeg hadde befunnet meg hvis det ikke var for disse turene, pluss noen turer til andre steder, vil jeg helst slippe å tenke på. Dette har vært helsebringende turer, selv om de neppe kan karakteriseres som helsereiser i tradisjonell forstand. Jeg tilbrakte noen dager i Cork, dro til Blarney Castle, kysset ikke ”The Blarney Stone”, betraktet derimot samlebåndet av mennesker som hang utfor den høye og fryktinngytende borgen for å gjøre det, noe som definitivt hadde en viss underholdningsverdi. De som gjorde denne halsbrekkende øvelsen ble fotografert underveis, sånn at de kunne glede seg over et bilde av seg selv i en særdeles lite flatterende positur.
Deretter Dublin, ingen tur til Irland uten noen dager der, det er noe med meg og Dublin, jeg kan ikke holde meg unna.

Blarney Castle
Jeg kom hjem i tide til valgkampen, den prøvde jeg stort sett å unngå så langt det lot seg gjøre. Først var jeg så kjepphøy at jeg hadde bestemt meg for å stemme blankt, for å vise min forakt for politikkens begredelige tilstand. Jeg feiget ut noen dager før valget og ombestemte meg. På valgdagen tuslet jeg duknakket bort til valglokalet, og jeg tør nesten ikke si det, jeg stemte på Arbeiderpartiet. Går det an? Jeg hadde gått i fire år og ergret meg og angret som bare det på at jeg hadde gjort akkurat det samme ved forrige stortingsvalg, også gjorde jeg samme tabbe igjen! Det endelige beviset på at jeg ikke har evnen til å lære av erfaring. Angeren dukket opp umiddelbart, jeg er jo nesten ikke enig med dem i noe, men i valget mellom pest eller kolera, også kjent som Jens eller Jensen, gikk jeg altså for Jens. Som hevn har jeg holdt meg langt unna nyttårstalens hans, uten at jeg føler meg noe bedre av den grunn, men det kan være jeg hadde følt meg enda verre dersom jeg hadde hørt den.
En av grunnene til at jeg angret så grusomt etter forrige valg heter Bjarne Håkon Hanssen, han har som kjent forsvunnet ut av politikken, og det på an ualminnelig lite elegant måte, men så har det heller aldri vært særlig mye elegant over denne figuren.
Det hjelper lite, det er fremdeles mange igjen i det partiet som gir grunn til dyp og inderlig anger for mitt dårlige valg.

Ellers fortsatte min personlige nedtur utover høsten, da jeg ble sendt på kurs i regi av Nav, dette har jeg lovt ikke å si noe mer om, da det meste som bør sies, og antagelig litt mer, allerede er sagt.

Til slutt, jeg kom akkurat til å tenke på et stykke jeg leste i Irish Independent i fjor. Der omtalte man denne tiden på året for ”the feel bad season”. Januar er som kjent måneden for dårlig samvittighet og gode forsetter.