Da avsluttes høstsesongen her på bloggen med noen flere
bilder, tatt tidligere i november.
Det har på mange måter vært en trist høst. Til tross for stadig
synkende entusiasme for partiene på venstresiden, syntes jeg det var trist
at de blåblå gikk av med seieren i årets stortingsvalg.
Statsbudsjettet de har
lagt fram er også sørgelige greier. Blant annet er det strammet inn på
dagpenger, noe som innebærer at 3500 personer ikke vil ha krav på dagpenger og
at rundt 19.000 personer vil få lavere utbetalinger. Men arbeids- og
(u)sosialminister Anniken Hauglie forstår ikke at dette kan skape problemer for
dem det gjelder. Dette er per definisjon
friske, arbeidsføre folk. Dersom de ikke oppfyller kravene til dagpenger eller
synes de får for lite, kan de påvirke det ved å jobbe, sier hun. Og når
folket ikke har brød, kan de som kjent spise kaker.
Sånn har det blitt, alt er opp til deg sjøl, og er du så dum
at du velger å bli arbeidsledig, så får du bare ha det så godt. Det samme
gjelder selvfølgelig også de som er syke, de har også valgt feil. Problemet er
at det ikke bare er partiene på høyresiden som mener dette, selv om de nok
straffer folk enda et par hakk hardere enn man gjør på venstresiden.
Så da går det da også dårlig for venstresiden, i
Klassekampen kunne vi nettopp lese at de mister grepet. Jeg så at noen
debatterte dette på facebook, og det ser ut til enkelte på venstresiden ikke
klarer å ta innover seg at det faktisk er en del som har det vanskelig her i
landet, også innfødte nordmenn. Store deler av venstresiden ser heller ikke ut
til å forstå at folk av en eller annen grunn ikke liker å bli sett ned på. Påfallende
mange av de nedlatende karakteristikkene jeg har lest om arbeiderklassen, har
kommet fra folk som tilhører venstresiden.
Jeg kan heller ikke se at verken høyre- eller venstresiden
har noen konstruktive løsninger å komme med i forbindelse med at mange jobber
kommer til å bli automatisert bort i tiden framover. På begge sider står man
steilt på arbeidslinja, og de som er så uheldige å falle utenfor arbeidslivet,
skal som sagt bare straffes.
I løpet av min levetid har vi fått et stadig sintere og
hardere konkurransesamfunn. Med tanke på de problemene vi står overfor, både
med arbeidsliv, klimaendringer og andre miljøproblemer, hadde det kanskje vært
en ide å satse litt mer på samarbeid og mindre på konkurranse.
For en del år siden var det mye snakk om å bekjempe den
såkalte snillismen, noe det kan se ut til at man har lykkes godt med. Kanskje
det hadde vært på tide å gjøre noe med den økende slemmismen?
Og da må jeg nok en gang roe meg ned med litt avslappende og vakker musikk.