lørdag 14. desember 2019

Underbetalt og oversett – siste post på bloggen

Det var meningen at forrige bloggpost skulle være den siste, men jeg gir meg ikke fullt så lett. I forrige post nevnte jeg igjen at det kunne være en god ide med en bok som var basert på intervjuer eller skrevne tekster, av folk med erfaringer fra de mindre hyggelige delene av arbeidslivet. Et forslag til tittel på en slik bok, er «Underbetalt og oversett». Nettopp fordi menneskene den boka skulle handle om blir oversett, er en slik bok sannsynligvis utenkelig. Det skal sterk rygg til å tåle å bli oversett, og dersom man prøver å ta plass, få beskjed om at du skal stå med lua i hånda og holde kjeft. I forrige post skrev jeg nok en gang om mine erfaringer om å ta kontakt med SV og LO, og i begge tilfeller var det det jeg fikk beskjed om, det er vanskelig å tolke det på annen måte. Hvis man blir sett, blir man ikke sett for den man er, men for den det passer noen andre å tro at man er. Da jeg startet bloggen var det alle skriveriene som var på den tiden om arbeiderklassens angivelig dårlige smak, som var et temaene jeg ønsket å ta opp. Samtidig som jeg og andre opplevde lavere lønn og hardere, til tider umenneskelig, arbeidstempo, var man mer opptatt av å latterliggjøre oss, noen av disse skribentene skrøt til og med om at de tilhørte venstresiden. Noe annet var at betraktningene deres ikke stemte med mine erfaringer, og jeg har tross alt møtt mange arbeidsfolk. Når man har jobbet slik jeg har gjort, en dag her og en dag der, møter man svært mange mennesker. Jeg var nødt til å lære meg umiddelbart å lese den eller dem jeg skulle jobbe sammen med, fordi førsteinntrykket folk fikk av meg kunne bety jobb i flere uker, eller bare den ene dagen. Evnen jeg utviklet til å gjøre akkurat det, å møte mennesker der de var, gjorde at jeg fikk vite mye om dem jeg jobbet sammen med, de åpnet seg og fortalte om livene sine. Og det var ikke mye som stemte med synsernes betraktninger, det skal være sikkert.

Det eneste av vikarbyråene jeg har jobbet for, det har vært mange, som jeg har nevnt med navn, er Adecco, det gjorde jeg også i forrige post. Og da jeg sjekka statistikken til bloggen like etterpå, så jeg at en av nettadressene folk hadde kommet innom fra, var intranet.nordic.adecco.net. Det har også skjedd før når jeg har nevnt Adecco. Jeg prøvde å søke på Adecco for å se om bloggen kom opp, det gjorde den ikke, og det hadde jeg heller ikke regnet med. På en eller annen måte følger de tydeligvis med, og hvis jeg fremdeles hadde jobbet for dem hadde det nok fort blitt slutt på det. Nå da jeg har nevnt dem nok en gang, får jeg se om de skulle komme innom igjen, i så fall sier jeg hei, hei og takk for belastningene dere påførte meg med jukset deres.


For noen dager siden dukket dette bildet opp som et minne jeg hadde delt på facebook for tre år siden. Bildet er ikke spesielt fint, men det fikk meg til å tenke på noe, nærmere bestemt første juledag i fjor. Da hadde jeg allerede begynt å bli sliten og småsyk, men jeg feiret jul som jeg pleide, med pynt og god mat. Jeg var tross alt glad for at jeg fremdeles hadde råd til det, noe som ikke er en selvfølge. Det bildet minnet meg om, var da jeg utpå ettermiddagen første juledag gikk en liten tur, det var veldig fin himmel ute, da jeg kom inn var det koselig med juletreet og den andre pynten. Tross alt var det jo litt trist å være alene hele jula, den fine himmelen og julepynten var noe jeg måtte holde fast i, noe annet hadde jeg ikke. Jeg har også sett på bilder jeg tok julaften for noen år siden, fordi jeg ville skrive om hvordan det var å feire jul alene, og noe jeg etter hvert gjorde. De bildene jeg hadde tatt, blant annet av pent dekket bord med julemat, la jeg aldri ut, det ble for privat. Det som slo meg da jeg så det, er at jeg har greid å gjøre livet så godt som det har vært mulig. Det er så populært å beskylde folk for å innta offerrollen, og synes på seg sjøl, osv. Men når du opplever mye vondt og vanskelig, og det vil jeg si jeg har gjort, vil du heller prøve å gjøre det beste ut av det, ellers blir det så altfor trist.


Dette er et annet bilde som fikk meg til å tenke over hva som har vært bra de siste årene. Det er av Dunvegan Castle på Isle of Skye i Skottland, fra mai 2015. Jeg har en skjermsparer på pc-en, med diverse bilder jeg har tatt. Der har jeg lagt ut dette bildet, men det er ikke så lenge siden, fordi det i utgangspunktet så slik ut, og det var ikke noe særlig. 


For en stund siden satte jeg meg ned med Photoshop, og gikk i gang med å tukle vekk de uønskede turistene. Da kunne jeg mimre tilbake til en utrolig vellykket tur, samtidig som jeg koste meg med å fikle i Photoshop, som jeg har hatt så mye glede av gjennom mange år. Etter at turistene var borte, lot jeg bildet får en runde i Lightroom, som jeg akkurat da hadde prøvd å lære meg. Om det ikke ble så veldig fint, koste jeg meg mens jeg holdt på. De turene jeg har hatt de siste årene, har vært enorme lyspunkt i ellers ganske dyster tilværelse, derfor har det vært viktig både å glede seg på forhånd, og se tilbake på dem etterpå. Den uka i Skottland var en flott opplevelse, og da trengte jeg virkelig å oppleve noe fint. Det foregående året hadde vært et sant helvete, derfor satte jeg ekstra pris på den turen. Mens jeg for noen år siden var fullstendig offline når jeg var ute og reiste, noe som egentlig var ganske ålreit, har jeg de senere årene vært mer tilkoblet underveis. Jeg har blant annet skrevet en del på facebook, lagt ut bilder og videoer. Dette har fungert som en slags dagbøker i etterkant, der jeg kan gå inn og se gjennom det jeg har lagt ut fra de forskjellige turene, på den måten gjenoppleve dem. En viktig påminnelse om at jeg tross alt har hatt noen gode stunder her i livet. Gode opplevelser er utrolig viktig, det er først og fremst det jeg har samlet på, lite annet.

Noe av det som har gjort livet mitt såpass levelig som det har vært, er at jeg har foretatt meg mye på egen hånd, og ikke vært plagsomt opptatt av hva andre har tenkt og ment. For ikke lenge siden leste jeg om en som ønsket å bli likt av absolutt alle. Det kan bli vanskelig, eksempelvis er det en viss mulighet for at man møter noen som ikke liker folk som bare er opptatt av å bli likt. Noe annet er at vi er avhengige av at noen mener vi er verdt noe, for at vi i det hele tatt skal kunne overleve. Dersom du ikke har en klekkelig formue, er du avhengig av å tjene penger på en eller annen måte. Enten må en arbeidsgiver være villig til å ansette deg, og gi deg en lønn som er til å leve av. Eller om du driver for deg selv, må noen være villige til å kjøpe de varene eller tjenestene du tilbyr, og betale brukbart for det. Dersom ikke noe av dette er tilfelle, er du avhengig av en velferdsstat som fungerer, og hvor du får nok til å leve et verdig liv. Det er det vel heller verre med nå. Sånn sett er vi uhyggelig avhengige av andres velvilje, og hvis den ikke er til stede, er vi ille ute. Da hjelper det ikke at folk deler massevis av sånne «du er god nok som du er»-greier på facebook. Jeg har tenkt over lite rettigheter jeg har hatt når jeg jobbet som vikar, ett eneste ord feil til en konsulent fra et vikarbyrå, og jeg kunne være uten jobb. Jeg syntes det var ubehagelig de gangene jeg var i situasjoner der jeg var nødt til å bedrive small talk med en sånn en.

Kontakt med andre mennesker kan til tider være slitsomt, uansett om de ikke har makt over deg. Spillet som foregår mellom mennesker er ikke alltid særlig sjarmerende, posisjonering, ondsinnede små stikk, og ikke minst baksnakking. Sistnevnte er ubehagelig fordi du aner at så fort du snur ryggen til den som baksnakker, er det din tur til å omtales i lite flatterende ordelag. Kanskje det er derfor jeg har hatt så stor sans for dyr. Til tross for at jeg nå bor i et område med store, triste blokker som står tett i tett, er det mange som har hunder, det myker litt opp i de grå, harde omgivelsene. Det kan være at folk trenger godheten og oppriktigheten til dyr mer enn noen gang, i et samfunn preget av konkurranse og statusjag. Takke meg til de som ikke sier et eneste ord, framfor de som bare prater tull, og dem synes jeg det blir stadig flere av. Jeg hørte forresten et interessant innslag på Ekko på P2 for en stund siden, om å sørge over døde kjæledyr. Da jeg satt og hørte på det, tenkte jeg på den gangen for mange år siden da jeg mistet min egen golden retriever. Jeg var så heldig at jeg fikk ha henne i tretten år, og noe mer kan man ikke regne med, det hadde vært utrolig mye verre å miste henne mens hun fremdeles var ung, da hadde jeg mistet så mange år sammen med henne. Men som jeg var inne på i den veldig lange posten la ut for en stund siden, jeg har hatt så mye stress i livet, at jeg ikke har hatt overskudd til å stoppe opp og sørge når jeg har mistet noen.  På en måte føler jeg at har gått glipp av noen nyanser i livet. Jeg har vært nødt til å bruke det jeg har hatt av krefter til å overleve og takle motgang, det jeg ikke har hatt overskudd til å bearbeide ligger nok og verker et eller annet sted i systemet. Det kunne vært et interessant tema å ta opp, hvordan det er å miste noen, folk eller dyr, når man samtidig har veldig mye å slite med ellers. Dette er sikkert noe som flere etter hvert kommer til å føle på, stadig flere opplever problemer som usikkerhet og fattigdom. Et annet spørsmål er om utviklingen går i en retning som får fram de dårlige sidene i mennesker. Det er ikke lenge siden jeg leste at til og med unger i barnehagen kan bli mobbet hvis de ikke har dyre merkeklær.

Jeg så for en tid siden på Twitter at det var noen som mente at folk over femti skulle miste stemmeretten, da disse visstnok ikke skulle være endringsvillige nok. Det er mulig det var klimaskeptiske gubber som klikker i vinkel bare med tanken på Greta Thunberg man tenkte på. Dette er en gruppe som jeg også gjerne så holdt seg hjemme på valgdagen, men alle over femti er ikke sånn. Jeg tror særlig vi som vokste opp i arbeiderklassen har mange gode minner fra en tid med mindre materielt forbruk, men hvor det ikke var mindre livskvalitet av den grunn. I min barndom hadde folk råd til å feire jul og la ungene sine feire bursdag. Men vi hadde ikke dyre merkeklær, og gavene vi ga hverandre var ikke spesielt dyre. Til jul var jeg mer enn fornøyd med gaver som en bok, en marsipangris eller et skjerf. Først da jeg begynte på ungdomsskolen var det noen som ble opptatt av å ha merkeklær. Men det var fremdeles rom for oss som ga blaffen, selv om vi ikke ble kjempepopulære. På de skolene jeg gikk senere, var folk svært lite opptatt av slikt, jeg husker varme, inkluderende miljøer, det var mye moro, og også alvorlige samtaler. Det var langt fra det jeg leser nå om kroppspressede og stressede ungdommer. Noe av det burde vi prøve å finne tilbake til, jeg tror ikke folk blir så mye lykkeligere av dyre klær og ny mobil hvert år, eller å være i miljøer der det viktigste er å imponere hverandre. Jeg tror faktisk at mange fra den foraktede arbeiderklassen har mer å bidra med når gjelder en livsstil med mindre materielt forbrukt, mindre stress, og mer varme og medmenneskelighet, enn markedstilpassede nyliberalister som digger Steven Pinker.

Dette blir et ganske rotete innlegg, det er bare noen tanker jeg har gjort meg de siste dagene. Jeg har brukt flere dager dette, nå er jeg mer dårlig enn bra, og jeg kjenner dessverre de siste årenes stress har gjort noe med hodet som ikke er bra. Dette blir garantert den siste bloggposten, og det jeg vil si er at det jeg har opplevd, og som er en del av en utvikling, er fullstendig ødeleggende på sikt. Man går i stykker både fysisk og psykisk, det har jeg fått kjenne mye på, det er reelt smertefullt. Mens det blir virkeligheten for stadig flere, er det fremdeles mange som holder gående med at hvor godt vi har det her i landet, visstnok bedre enn vi fortjener, så jeg her en dag. Det virker ganske umusikalsk, med tanke på alle som har det verre enn de fortjener. Jeg har tross alt vært forholdsvis heldig, siden jeg har hatt mulighet til å koste på meg noen gode opplevelser, hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg ikke holdt ut så lenge som jeg har gjort. Til tross for det, de siste årene har vært utrolig tøffe. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne tatt med meg de erfaringene jeg har gjort meg ut til et liv som var levelig, der jeg  kunne ha bearbeidet tanker og følelser, og kanskje kunne brukt det til noe fornuftig. Med fare for å bli beskyldt for å synes synd på meg selv, jeg er trist og lei meg fordi jeg aldri fikk føle på det å komme gjennom vanskelige tider, og ut på den andre siden, og fått lov å være der en stund. Jeg skulle gjerne ha opplevd en periode med trygghet. Og når det gjelder denne nesten elleve år gamle bloggen, jeg har prøvd å si noe om en virkelighet som vanligvis ikke omtales. Nå ble det mer oppmerksomhet rundt slike temaer etter hvert, da dukket også begrepet prekariat opp, det ordet var ukjent da jeg startet bloggen. Men som jeg vel sa i forrige post, skal den som har opplevd det selv bli hørt, må man ha lagt det bak seg og kommer over i noe bedre. Du kan nå fram til dem med tilsvarende erfaringer, men aldri til noen som har et snev av makt og innflytelse. Sånn er det bare, den som er underbetalt, blir også oversett.

Helt til slutt, for mange år siden ble noen tekster fra denne bloggen brukt i en bok som fikk tittelen «Nav – skrekkens hus». Hun som sto for boka, kontaktet meg og spurte om hun kunne få bruke dem, og det fikk hun. Dersom noen før eller senere, skulle ha interesse av å bruke noe av det som er på bloggen til noe liknende, er de fri til å gjøre det.



mandag 2. desember 2019

Hva var det jeg ville si – noen tanker om det jeg har skrevet her på bloggen

Da jeg la ut den tidenes lengste bloggpost, som ikke var ment for publisering, var jeg sterkt i tvil. Nå har jeg fått to kommentarer, så da er det i hvert fall to som har lest og hatt et visst utbytte av det. Den ene av dem sier hun kjenner seg igjen i mye, i likhet med meg, har denne leseren slitt både med lav selvtillit og usikkerhet, og også hun har fått prøve det prekære arbeidslivet. Jeg har møtt flere som har hatt dårlig selvtillit, samtidig som de har slitt med trøblete forhold i arbeidslivet. Ingen av dem som selv har uttalt at de har hatt problemer med selvtilliten, har hatt noen grunn til det, de har vært både hyggelige og høyst oppegående. På den annen side har jeg sett folk som har hatt enorm tro seg på selv og sin egen fortreffelighet, som overhodet ikke har hatt noen grunn til det. Lav selvtillit er ikke bra, men det skader absolutt ikke med en viss grad av selvkritikk.

Leseren nevner post traumatisk stress som følge av usikkerheten, samtidig som hun mener at eksperter og forståsegpåere vil være uenige i at hun kan kalle det for det. Det jeg vet av egen erfaring, er at det å oppleve usikkerhet i årevis er skadelig, både fysisk og psykisk, så får forståsegpåerne kalle det hva de vil. Det skrives lite om følgende av usikkerhet, men det har vært skrevet en del om ensomhet. Og der sier man at det å være ensom kan være like skadelig som å røyke femten røyk om dagen. Nå takler vi ensomhet forskjellig, men jeg vil jo tro at usikkerhet i år etter år, når du ikke vet om du har jobb til neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, må være minst like skadelig som ensomhet. Denne usikkerheten sliter mer og mer etter som tiden går, ut ifra egen erfaring kan jeg ikke skjønne annet enn at det blir mer helseskadelig jo lenger du er i en slik situasjon. Da teller vi kanskje ikke lenger antall røyk pr dag, men antall røykpakker, og da begynner det å bli farlig for alvor. Jeg skrev for noen år siden en post med tittelen Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen, da hadde jeg akkurat lest to artikler på forskning.no, som jeg lenket til. 

Den samme leseren sier også at hun ofte tenker at hvis hun havner på Nav igjen, tar hun livet av seg. Det er nok mange som tenker den tanken, ikke minst etter det som har kommet fram den siste tiden. Dessverre er det nok noen som ikke bare har latt det bli med tanken. Det er muligens stygt å si det, men det er lett å få inntrykk at dette er en problemstilling verken politikerne eller ledelsen i Nav er særlig opptatt av. Jeg kom over en podkast om Nav som er verdt en lytt, og et innlegg i Dagbladet med tittelen Å ikkje sjå skogen for bare trær. Jeg anbefaler også Trygderettsadvokat slår alarm om NAVs overprøving av legeerklæringer, fra siden til AAP-aksjonen, da skjønner man at Nav er det all grunn til å være redd. Det har jo vært en del snakk om selvmord i det siste, men da synes jeg det stort sett går på at man skal finne noen å snakke med, så ordner det seg. For flere år siden leste jeg om forskjellige grunner til selvmord, en av dem som ble nevnt var langvarig motgang. Det låter veldig sannsynlig, jeg vet av erfaring hva det si med hard motgang i år etter år. Da blir man ubeskrivelig sliten, og det blir ikke mer krefter igjen til å takle ytterligere motgang. Hvis alt som gjør livet verdt å leve blir borte, verdighet, autonomi, gode opplevelser, hvor du til og med kan stå i fare for å havne på gata, og mulighetene for et levelig liv ikke er innen rekkevidde, kan døden tross alt bli det minst skremmende alternativet. Jeg regner med at dette heller ikke er noe forståsegpåerne vil være enige i, men så har neppe de som synser og mener i det offentlige rom, så vonde erfaringer med seg i sekken.

For mange år siden, leste jeg et sted at voksne mennesker kunne tåle å leve i fattigdom. Det har jeg aldri glemt, det er noe skremmende ved å lese at du fint kan tåle noe du selv har opplevd som særdeles vanskelig, til og med direkte smertefullt. Som jeg har nevnt flere ganger før, jeg ødela en tann mens jeg var arbeidsledig, og hadde ikke råd til å gå til tannlege. Det var bokstavelig talt smertefullt, men altså noe jeg skulle tåle, fordi jeg var voksen. Noe annet jeg har nevnt mange ganger, og som også fikk sin egen bloggpost, er e-posten jeg skrev til Audun Lysbakken, i den nevnte jeg akkurat det med at det ble påstått at voksne kunne tåle å leve i fattigdom. Det endte jo med at jeg fikk beskjed fra SVs svartjeneste at det ikke nytter å sette seg ned å synes synd på seg selv. Først og fremst ble dette en god historie, som jeg har fortalt til mange, og som vi har ledd godt av, så egentlig skylder jeg gjøken på svartjenesten en stor takk. Det jeg ikke ler av, er at partier på venstresiden møter folk fra arbeiderklassen på en så arrogant måte. Jeg tolker denne historien dithen at jeg, som singel, arbeiderklasse og ikke minst uten barn, ikke omfattes av SVs såkalte rettferdighet, kanskje det hadde det vært like greit å si det som det var, beklager vi er nok ikke partiet for deg, i stedet for å komme med en sånn beskyldning. Og for ordens skyld, på den tiden oppholdt meg stort sett på jobb, der jeg jobbet i stående stilling, og syklet fram og tilbake til jobb, det var ikke ofte jeg fikk satt meg ned, verken for å synes synd på meg selv, eller for noe annet. Siden jeg har skrevet om dette såpass mye, og fremdeles har den omtalte e-posten, har jeg lagt den ut her. Den er over tolv år gammel, ble skrevet sent på kvelden, og i en tilstand som best kan beskrives som fly forbanna, men jeg tror jeg greide å være noenlunde saklig.

Noe annet jeg har nevnt mange ganger, er den svært ubehagelige telefonsamtalen jeg hadde med en person i Handel og Kontor for mange år siden. Jeg ringte til LO med tanke på å organisere meg, men etter å ha snakket med illsinte gubben hos Handel og Kontor, ble det med tanken. Det vi kranglet om, gjaldt en jobb jeg akkurat hadde hatt for et vikarbyrå, hvor forholdene var fullstendig umenneskelige. I løpet av de vel tre ukene jeg jobbet der, var det ikke en eneste dag jeg hadde en ordentlig spisepause, noen dager fikk jeg kanskje noen minutter, andre dager ingenting. Jeg husker da jeg gikk ut derfra første dagen, lurte jeg virkelig på hvordan i all verden jeg skulle holde ut. Jeg har vært tilbakeholden med å si noe om hvor jeg har jobbet og hvem jeg har jobbet for. Med unntak av Adecco og ISS, og da i etterkant av at de har vært omtalt i media. Jeg har veldig mange ganger hatt lyst til å si hvor den forferdelige jobben var, og siden det nå er så lenge siden, er det sikkert ikke så farlig å si at det var på kantina på VG. Den jobben nevnte jeg blant annet i en bloggpost som til min egen store overraskelse fikk etter forholdene mye oppmerksomhet, og ble delt av mange. Nå skjedde dette den på tiden bloggen var mer oppe og gikk, enn den har vært i senere år. Fordi jeg etter hvert ble slått så ettertrykkelig i bakken, var det et år jeg bare klarte å skrive fire poster. Da mistet jeg mange lesere, og etterpå har verken jeg eller bloggen vært i særlig god form. 

Jeg har nettopp sett at LO nå skal opprette en litteraturpris for arbeiderlitteratur. Tanken er å øke statusen til såkalt arbeiderlitteratur, da norsk litteratur stort sett handler om middelklassen. Det siste kan vel alle som har lest noen bøker, skrive under på. Nå er det helt greit å lese bøker som handler om andre miljøer enn det man selv ferdes i. Men innimellom kan det være fint å lese noe som er gjenkjennelig. Som da jeg leste «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale, der den første novellen handler om en som har en slitsom jobb for et bemanningsbyrå, han våkner opp en mandag morgen, fremdeles støl og sliten etter forrige uke, helgen var ikke nok til å komme seg på. Jeg har hatt noen sånne mandagsmorgenener jeg også, det var uvant å lese noe som jeg kjente meg så til de grader igjen i. Så velskrevne bøker om arbeidsfolk sier vi ja takk til. Og den velfødde middelklassen har ikke vondt av å lese om folk fra andre lag enn dem selv, det kunne føre til mer forståelse for hvordan andre har det, men jeg er ikke så sikker om de er så interesserte. Dette minner meg på at da jeg startet bloggen, for snart elleve år siden, var jeg inne på tanken at jeg skulle prøve å skrive en bok om det jeg hadde opplevd i arbeidslivet. Jeg nevnte det et eller annet sted på nettet, og det var en person mente det var en god ide. Nå var det mer tull enn seriøst ment, og når du har fått så mange dører slengt i fleisen, som det jeg har, så tror man ikke at noe sånt er mulig. Og det ville det antagelig ikke være, for det første spørs det jeg ville være flink nok til å skrive, og for det andre, og ikke minst, jeg tror ikke noen ville være interessert i å gi ut en slik bok. Skulle jeg gitt ut bok, måtte jeg nok gi den ut for egen regning, men da måtte jeg hatt overskudd av både penger og en del annet jeg stort sett har manglet. Boka som på norsk har fått tittelen «Innleid og underbetalt» av James Bloodworth, gir en god beskrivelse av hvordan det er å være i det prekære arbeidslivet. Selv om det som beskrives der er verre enn det jeg har opplevd har i landet, var det absolutt gjenkjennelig. Nå er det noe helt annet å være i dette livet helt på ordentlig, enn å være der som turist, som James Bloodworth selv beskriver det som. Da jeg skrev om boka her på bloggen, nevnte jeg at det kunne vært en ide med en bok med kortere tekster skrevet av folk med tilsvarende erfaringer som beskrevet i boka, eventuelt en bok basert på intervjuer. Eller en blanding, hvor folk fikk velge om de ville skrive eller snakke. Jeg tror det er mange som gjerne ville fortalt, hvis de bare fikk mulighet, men for flere ville det nok vært nødvendig å få være anonyme. Det kunne vært folk med erfaring fra midlertidige jobber, jobber som skal ut på anbud støtt og stadig, slitsomme arbeideryrker, og folk som var utslitt og kastet til Nav. Av en eller annen grunn ville jeg blitt veldig overrasket dersom en slik bok hadde blitt utgitt. Skal man få komme fram med slike erfaringer, må man enten være turist som James Bloodworth, eller ha lagt det bak seg, tatt en mastergrad og kommet over i en helt annet type jobb. Det er ikke bare at middelklassen skriver bøker, de bestemmer også hvilke som skal utgis. Og jeg tror ikke at de har noe ønske om å lese om virkeligheten til de menneskene som betjener dem, om livet til renholderen som vasker kontoret deres, og vel også hjemmet deres, de fleste av disse holder seg med vaskehjelp, etter hva jeg har fått med meg. Eller de som serverer dem mat på kantina, jeg kunne ha skrevet en hel bok om forholdene på kantina på VG den gangen jeg jobbet der, tror ingen VG-journalist ville synes det hadde vært særlig stas å lese. Med tanke på hvordan utviklingen i arbeidslivet har vært, er det neppe bedre der nå, snarere verre, med forbehold om det er mulig. Eller bussjåføren som frakter dem fram og tilbake jobb, jeg husker bussjåføren som en gang ble intervjuet i Klassekampen, som ikke engang hadde tid til å gå på do, og snakket om det han kalte «anbudsdritten». Det er mulig det ville være ubehagelig at folk man bare ser på som noe som er der for å sørge for at andre skal ha det så behagelig som mulig, skulle få ansikter og stemmer, at de skulle bli menneskeliggjort.

En ting er at den velfødde middelklassen er tungt representert i litteraturen, noe annet er at de er alle andre steder også. Det er folk fra dette laget som i det store og hele har definisjonsmakt, de kommenterer og breier seg i avisene, de er på Dagsnytt Atten, og de skravler i vei på P2. Nå har jeg hørt mange programmer på P2 med stor interesse, og jeg har flere ganger lenket til innslag derfra, jeg tror de fleste har vært fra Verdibørsen, som jeg pleier å høre på. Hvis det eksempelvis er snakk om klima, bør den personen som snakker ha solid kunnskap om akkurat det. Men når det blir snakk om mindre håndfaste temaer, betraktninger om livet ellers, kan jeg bli litt svett i ørene av den evinnelige skravleklassen. Når de snakker om hvor opptatt de er å realisere seg selv på alle bauger og kanter, at de pusser opp hjemmene sine omtrent hvert år osv., da hadde det vært greit om det hadde vært noen andre der, med andre erfaringer, som kunne satt ting i et annet perspektiv. Og når de begynner omtrent hver eneste setning med jeg tenker, for deretter å putte inn opptil flere i forhold til i samme setning, da lengter jeg virkelig etter noen andre med et annet språk og ståsted. Til tross for at enkelte begynner omtrent hver eneste setning med jeg tenker, hender det at man får en mistanke om at enkelte likevel ikke har tenkt så veldig gjennom ting, det kan kanskje skyldes at det blir liten tid til å tenke og reflektere når man bruker så mye tid på å pusse på fasaden. Jeg savner virkelig at mennesker med andre tanker og erfaringer kunne komme til orde. Jeg har sett at når det er snakk om vanskeligheter folk har, i verste fall selvmordstanker, så vil andre være snille og forståelsesfulle, fordi vi mennesker egentlig så snille og gode. Hvis vi hadde vært så utrolig snille, ville verden da sett ut som den gjør? Og det har vel litt å gjøre med hvor på rangstigen du er plassert, noen av oss har opplevd hvordan det er når andre ser ned på oss, det er ordentlig ubehagelig, og det skyldes neppe snillhet og godhet. Jeg har hatt flere lite hyggelige opplevelser med andre mennesker, i noen tilfeller har jeg kjent på tilsvarende sider i meg selv. Derfor skulle jeg ønske en åpen og ærlig offentlig samtale om de mindre gode sidene ved oss mennesker. Kanskje det kunne være med på å gjøre oss til bedre medmennesker, jeg vil tro det er et bedre mål å ha, enn det moteriktige å bli den beste utgaven av seg selv, som, hvis man skal dømme etter dem som selv mener de er det, ikke kan være mye å trakte etter. 

Jeg har vist til flere bloggposter, en som har fått mange treff, uten at det er min fortjeneste, er Tre dikt av Hans Børli. Et av diktene er «Arbeideren taler om revolusjon», jeg kan anbefale å lese hele, men det er noen linjer jeg vil trekke fram.

Arbeidernes drøm, ser du,
 er en liten og lavmælt drøm
- en stillhet nær jorda.
 Derfor kom den aldri med
 blant tesene på revolusjonsmanifestene
 hvor papirordene skreik som gjeldgriser.

Vår egen jordiske drøm: Arbeid
 som evig skapelse mellom våre hender,
 det lille huset, frihet
 fra armod og grå bekymring
 et elsket menneskes pust på ruten ...

Dette er det jeg vokste opp med, og det er blant slike mennesker jeg stort sett har jobbet, jeg har møtt mange flotte, snille, gode og faktisk også interessante personer blant dem. De drømmer ikke om toppjobber og fjonge fasader, bare en grei jobb med en lønn å leve av, og et sikkerhetsnett som tar deg imot hvis livet skjærer seg, en trygg bolig, og overskudd til å fungere på fritida. Jeg synes disse fortjener å løftes mer fram, i stedet for dem som drømmer store, støyende drømmer, som skryter høylytt av hvor opptatt de er av å følge disse drømmene, selv om deres drømmer fort kan bli andres mareritt. Jeg vil avslutte med de fire siste linjene i dette diktet:

For skal vår verden bestå,
 må bøyde rygger danne fundamentet
 som bærer den stolte maktpyramiden
 av fusk og faenskap.

Bedre kan det ikke sies, dessverre er disse linjene mer aktuelle enn noen gang.