Selv om det her snakkes om jobber som befinner seg noen hakk
over de prekære jobbene Bloodworth beskriver i «Hired», er det noen
fellestrekk. I innslaget fra 2017, sies det at ifølge HR-ideologien har
arbeidsgiver og arbeidstaker samme mål, man trenger ingen fagforening, alle er en
stor lykkelig familie. Dette minner mye om det Bloodworth forteller fra Amazon,
der han første dag på jobb ble fortalt at her var alle medarbeidere, enten det
gjaldt Jeff Bezos, Amazons eier og verdens rikeste mann, eller de utpinte og
underbetalte lagerarbeiderne. Og på veggene hang det plakater som fortalte at
det var kjempegøy å jobbe hos Amazon. Vi hører også et
HR-menneske som mener at folk først og fremst skal fortelle ungene sine hvor
gøy det er å jobbe, og ikke snakke så mye om ferie og fritid. Nå skal du ha en
ekstremt givende jobb, eller en særdeles stusselig fritid, for at jobben skal
være morsommere enn det du opplever på fritiden. Jeg tror man kan gjøre en
utmerket jobb, samtidig som man tross alt setter større pris på mange av de
opplevelsene man har hatt utenfor jobben.
Jeg synes også det burde snakkes mer om dette med å bli den beste utgaven av seg selv, som
det snakkes om i innslaget fra i år. Hva er egentlig det? Det nevnes også at
solidariteten forsvinner når arbeidstakere i større grad blir konkurrenter. Som
jeg ser det, er nettopp evne til solidaritet og medmenneskelighet særdeles
viktige egenskaper, men det er neppe slikt det er snakk om når man skal bli den
beste utgaven av seg selv. Det å hele tiden være nødt til å jobbe med å være så
konkurransedyktig som mulig, har kanskje ikke bare omkostninger for hver
enkelt, men også for samfunn og fellesskap, da det kan føre til framveksten av en
selvopptatt og lite sympatisk mennesketype. Jeg har sett noen tilfeller av mennesker
av den sorten jeg pleier å kalle de
markedstilpassede, og de har ikke vært folk jeg har hatt lyst til å stifte
nærmere bekjentskap med. Jeg kan huske jeg for mange år siden fikk hakeslepp da
jeg leste om en person som snakket om å gjøre seg selv til en merkevare, jeg opplevde det som
markedstenkning som hadde gått amok, og fattet ikke at noen var villige til å
underkaste seg noe slikt. Jeg synes ikke mennesker skal være nødt til å gjøre
seg selv til varer, men hvis man aksepterer tankegangen, spørs det vel om ikke
disse «merkevarene» mer er å betrakte som markedstilpassede dusinvarer.
Jeg kom over en artikkel om ansatte ved en XXL-butikk i Stockholm som måtte gjøre armhevinger som straff, eller motivasjon som det ble
kalt, hvis de for eksempel gjorde den feilen å kalle en kunde for en kunde, og
ikke for gjest. Igjen ser vi en
usmakelig disiplinering av arbeidstakere, og igjen ser vi også hvordan man i
økende grad benytter seg av en form for nytale.
Det kan se ut til at det skjer en utvikling i arbeidslivet
som er alt annet enn positiv, og som burde få mer oppmerksomhet.
Jeg er usikker på akkurat hvordan dette regimet har oppstått, men jeg kan kanskje tenke meg at "det skal være gøy å jobbe"-mantraet har oppstått på arbeidsplasser der det faktisk KAN være gøy å jobbe. Så har etterhvert de som styrer arbeidsplasser med utelukkende kjedelige og slitsomme arbeidsoppgaver funnet ut at dette her kan jo være noe for oss også, for å "sminke purka" som et respektløst norsk munnhell uttrykker det.
SvarSlettGenerelt kan det virke som om ganske mange tror at ved å sette nye ord på noe, så forandrer man samtidig dette "noe" til noe annet. Slik blir problemer til utfordringer, dverger til kortvokste, gamle til eldre og, som du nevner, straff til motivasjon osv. osv., mens det eneste man oppnår er å ødelegge nyansene i språket.
Dette at det skal være så innmari gøy å jobbe, kan kanskje også ha noe fenomenet positiv tenkning å gjøre. Det får meg til å tenke på boka "Smile or Die", "Livets lyse side" på norsk, av Barbara Ehrenreich, den beskriver galskapen med positiv tenkning, der alt skal være moro, til og med å få kreft.
Slett"Å sminke purka" er et godt uttrykk for det som foregår. Når selv store problemer omtales som "utfordringer", så forsvinner ganske riktig nyansene i språket, uten at problemene er blitt noe mindre.
Seg selv som merkevare? Ja, da gjelder det å ikke gå ut på dato. Og en kunde er ingen gjest, for en gjest skal ikke kjøpe noe. I så fall er han en kunde, og de kommer jo ikke hjem til meg.
SvarSlettDet er noen år siden nå at jeg leste i en artikkel at ARBEIDSPLASSEN ER DEN NYE FAMILIEN. Jeg antar de da mente "kollegene", og det skremte meg så jeg aldri fikk lest mer av den artikkelen. Det der er jo galskap. Kolleger er ofte rivaler som kniver om de samme faste ansettelsene eller forfremmelsene. Slik er kanskje familieliv også, men det var nok ikke det de tenkte på.
Jeg har aldri tenkt på eller opplevd kolleger som familie. Aldri opplevd at noen har ringt meg om jeg lå syk med influensa, slik slekt og venner har gjort, for å høre om jeg trengte noe. En pensjonist i borettslaget her var sykepleier i alle år. Når jeg har snakket med henne, er det tydelig at hun brant for jobben sin, og at den fylte livet hennes. Men som pensjonist sitter hun der alene. Det er aldri noen kolleger som besøker henne eller tar kontakt. De gangene noen har vært innom, var det slektninger eller naboer som meg. Mann og barn kom i annen rekke for denne dama, og det er tydelig nå at barna ikke synes de skylder henne stort. En nabodame fortalte meg at hun ofte fikk barn levert på døren fordi sykepleieren skulle på sen vakt, og mannen hadde kveldsundervisning. Da ble barna levert som pakker i nabolaget, for arbeidsplassen var det moren syntes var viktigst. Den var hennes familie. Ja, hun kan angre seg nå, for det vil jeg anta at hun gjør iblant.
Mvh
Borgeren
Problemet med å være en merkevare, er at man fort kan bli en feilvare.
SlettJeg leste en gang at nå var jobben også blitt hobbyen, så da er det vel naturlig at arbeidsplassen blir den nye familien, hele livet skal tydeligvis leves på jobben. Jeg leste også et sted om hva folk angrer på ved livets slutt, og det var blant annet at de hadde jobbet for mye og tilbrakt for lite tid sammen med familie og venner.