onsdag 31. oktober 2018

De økende forskjellene

Jeg leste akkurat en artikkel i Dagsavisen om hvor vanskelig det er å greie seg for mennesker som lever på trygd. En av dem som sliter er fylkespolitiker Kari Aalerud fra Arbeiderpartiet, hun tar et oppgjør med så vel regjeringen som sitt eget parti. I artikkelen svarer Hadia Tajik på kritikken fra Aalerud. Svaret hennes fikk meg til å tenke på en gammel politikervits, der to politikere snakker sammen etter at den ene av dem har deltatt i en debatt. «Hva sa du», sier den ene. «Ingenting», svarer den andre. «Ja, det vet jeg, men hvordan ordla du deg?»
En annen artikkel jeg kom over, forteller om problemer i forbindelse med ikke å ha råd til tannlegen. Forferdelig smertefullt og tragisk for dem som rammes.

For den som er opptatt av de økende forskjellene, kan jeg anbefale Verdibørsen fra den 18. oktober. Programmet inneholder et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen som har skrevet boka «Den danske borgerkrig 2018-2024». Utdraget som leses fra boka, der sinte folkemasser har stormet Christiansborg og hodet til en politiker har havnet på en påle, fikk meg til å tenke over hvordan jeg hadde reagert i en tilsvarende situasjon. I utgangspunktet tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra slike handlinger, men samtidig er det kanskje ikke helt umulig at jeg i en gitt situasjon kunne blitt en del av rasende mobb. Det finnes maktpersoner jeg synes er så utålelige at jeg kan bli kvalm bare jeg ser et bilde av dem. Det er ikke det samme som at jeg mener det er greit å bruke vold, eller å framsette trusler, da synker man ned på et enda lavere plan enn det de kvalmeframbringende befinner seg på. Men det har hendt jeg har tenkt i mitt stille sinn, når jeg har visst om en person som har blitt rammet av noe veldig tragisk, samtidig som en politiker har kommet med en særdeles usympatisk uttalelse, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet tragedien fra den personen og over på politikeren. Jeg har også deltatt i en og annen samtale, der vi har snakket om at velfødde karrierepolitikere hadde hatt godt av å prøve hvordan livet kan være for oss andre, med tøffe forhold på jobben, økonomiske bekymringer, økende grad av usikkerhet, der man ikke kan snyte og bedra, for deretter å møte forståelse for at snusket skyldes «en personlig tragedie».

Jeg fikk jo føle de økende ulikhetene på kroppen, og var en del av det som nå kalles prekariatet, lenge før noen snakket om det. Siden jeg har vært innom et stort antall arbeidsplasser der folk med god grunn har følt seg tråkka på, har jeg sett, og også selv følt på, et stort spekter av negative følelser. Det er håpløshet, frustrasjoner, sinne, og ikke minst ydmykelse. Det snakkes om at vi her i landet har et samfunn med stor grad av tillit, den tilliten tror jeg er i ferd med å rakne nedenfra. Vi har vel alle en følelse av at vi har en viss grad av verdi, når du opplever at samfunnet rundt deg ikke mener det, så sier det seg vel selv at du ikke får noen særlig grad av tillit til det samfunnet. Det gjelder slitne og underbetalte arbeidsfolk, der den virkeligheten du opplever overhode ikke omtales, i stedet gnåles det igjen og igjen om hvor utrolig sunt det er å jobbe. Det gjelder syke mennesker som slåss med et umenneskelig Nav-system, og som opplever måten de omtales på som en ekstra belastning.

Jeg husker jeg for mange år siden leste at voksne mennesker kan tåle å leve i fattigdom. Noe jeg opplevde som utrolig provoserende. Om det ikke sies direkte nå, så snakker man kun om bekjempelse av barnefattigdom. Voksne mennesker som er fattige, er det tydeligvis ikke så farlig med. Er du først blitt voksen uten å ha ervervet deg noe særlig her i livet, er alt håp ute og du skal bare skrotes som det søppelet du føler samfunnet mener du er. Det interessante er, at til tross for politikernes tilsynelatende barnekjærlighet, er det ikke sjelden man kan lese om mennesker med alvorlig syke barn, som blir utsatt for umenneskelig behandling. Et skrekkeksempel kan leses her. Konklusjonen må bli at man får sørge for å være rik og frisk, leve i parforhold, og ha et par-tre friske barn. Vi som er så dumme at vi ikke har sørget for å ha det slik, får nok bare ha det så godt.  

Det snakkes om de økende forskjellene for tiden, men det blir vel dessverre bare med snakket. Det er neppe noe håp om ending i nærmeste framtid.

onsdag 17. oktober 2018

Høstbilder og noen tanker om verdens begredelige gang

Høsten er fargerik og den tiden på året jeg synes det er mest spennende å ta bilder. Nå har det ikke blitt så mange turer med kameraet dette året, som enkelte andre år. En del bilder har det likevel blitt, siden jeg fyrer løs når jeg er først er ute på tur. Høsten er ikke bare fine farger, den er dessverre også tiden for framlegging av statsbudsjettet. Som forventet var også årets budsjett trist, regjeringen fortsetter å ta fra dem som har lite og gi til dem som har mye. Noe annet hadde strengt tatt vært overraskende.


Det hender jeg kikker innom Dagsnytt Atten, jeg har ikke tv så jeg bruker pc-en, jeg har en forholdsvis stor skjerm, men flesteparten av politikerne har så store selvbilder at det ikke er helt plass til dem på den skjermen, det tyter liksom utenfor. Dessuten minner stadig flere av dem om programmerte roboter, der de snakker på innpust, utpust og mellompust. Kan det være sånn at robotifiseringen har kommet lenger enn vi aner, at robotene faktisk er i ferd med å overta i politikken? Det hadde i så fall forklart mangelen på medmenneskelighet. Og for så vidt også den tilsynelatende mangelen på tvil, når man tar beslutninger som går utover dem som har det vanskelig nok fra før, ville det vært naturlig å være litt mindre skråsikker i sin sak, en smule bekymret for konsekvensene for de menneskene som rammes.


Det ser ut til at flertallet av toppolitikerne mangler fullstendig forståelse for hvor privilegerte de er. Det får meg til å tenke på en artikkel i forskning.no som har overskriften De som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de allermest isolerte her i landet. Sosiologen Maren Toft har forsket på rikinger, her er noe av det hun sier: Den nasjonale fortellingen om oss selv handler om at vi har mye likhet her i landet, sier Toft. Dette kan være med på å gjøre de faktiske forskjellene mellom oss veldig usynlige, mener forskeren. Jeg har studert mennesker med mye makt til å ta beslutninger som andre blir påvirket av. Funnene mine tyder på at disse menneskene lever livene sine adskilt fra andre. Desto mer atskilt de lever, desto mer tilbøyelige er de kanskje til å tenke at deres egen posisjon og deres eget liv er normalen. Eller å tenke at de privilegiene de har er helt naturlige. Det er vanskelig å få øye på at andre har mindre enn en selv. Derfor mener Maren Toft hun det er viktig å synliggjøre forskjellene.

Dette kan være noe av forklaringen på politikernes ufølsomhet overfor dem som sliter, dagens politikere er jo en stort sett en temmelig velfødd gjeng, det er ikke mange av dem som har tilbrakt plagsomt mye tid på gølvet, eller i vanlig arbeidsliv i det hele tatt, og det er vel heller ingen av dem som har slitt i Nav-systemet. Det gjelder jo dessverre også i høyeste grad partiet som kaller seg Arbeiderpartiet.



Noe annet som dukker opp om høsten, som jeg knapt har registrert før om årene, er noe som kalles «Verdensdagen for psykisk helse». Grunnen til at jeg registrerte det i år, var at jeg var og hørte et foredrag på mitt lokale bibliotek, der temaet var selvmedfølelse. De problemene det ble snakket om, var stort sett slikt som jeg kan huske jeg syntes var leit da jeg var barn, men som jeg i voksen alder ikke bryr meg noe om. Det ble ikke snakket om hvordan det er når vi rammes av de virkelig store tragediene i livet. Årets tema for denne dagen var for øvrig «vær raus». Det er vel typisk for vår tid, med moteriktige floskler skal problemer løses.




Nå har jeg dessverre fått kjenne litt på hvordan det er når det biter i den psykiske helsen. Jeg har i mange perioder i livet hatt en følelse av å oppholde meg ute i en iskald snøstorm, bare kledd i tynt innetøy. Det har vært en følge av alt det som jeg har skrevet om her på bloggen, midlertidige jobber, lav lønn, og utrygghet og usikkerhet i bøtter og spann. Noe som er viktig, er at uansett hva man har å slite med, uansett hvor lite vellykket man framstår, så er man mye mer enn bare problemene man sliter med, og vi trenger å bli sett som noe mer enn det. Noe annet som kan være en forbannelse for oss uten fin fasade, er det jeg har skrevet om flere ganger før, at det bli mye belæring og utspørring fra andre. Det skulle jeg ønske var et tema, for det er virkelig slitsomt. Og om jeg står til halsen i problemer, er det ikke sikkert jeg har lyst til å snakke om det bestandig, noen ganger kan det være fint å få lov til å glemme seg bort litt.


Det aller mest skremmende denne høsten, må være klimameldingen som ble lagt fram samme dagen som statsbudsjettet. Det ser dystert ut for framtiden, jeg er glad jeg er så gammel som jeg er, og ikke har satt barn til verden. Men dette handler om noe som er større enn meg, jeg har en medfødt respekt for naturen og våre medskapninger, og synes det er uendelig trist at vi ødelegger den flotte kloden vi lever på. Selv om jeg begynner å bli inderlig trøtt av menneskenes gnål og mas, synes jeg synd på de menneskene som skal leve framover, jeg tenker på de opplevelsene jeg selv har hatt i naturen, og hvor mye det har betydd for meg.


Uansett, hva høsten har bydd på av påkjenninger og dårlige nyheter, det er fremdeles flotte farger ute i naturen man kan glede seg over. Musikk er noe annet man kan glede seg over, her et stykke som passer godt for årstiden. 

                       

tirsdag 9. oktober 2018

Irlandstur nummer tjue

Jeg var i Irland igjen for noen uker siden. Det er fire uker siden jeg kom hjem, selv om turen begynner å bli gamle nyheter, synes jeg den fortjener litt oppmerksomhet, sånn på etterskudd. Dette var nemlig min tjuende tur til Irland, jeg hadde kommet ut av tellinga over hvor mange ganger jeg hadde vært der. Men ved hjelp av bilder fra de forskjellige turene, klarte jeg å komme fram til nitten ganger. Det er et tall det står respekt av, men tjue er jo et finere tall, så jeg fant ut at jeg fikk ta en tur til. Også hadde jeg det jo så trivelig da jeg var der på våren, det fristet veldig å komme tilbake igjen.

Den første ettermiddagen i Dublin gikk jeg en tur i Iveagh Gardens. 


Den tjuende turen ble vellykket den også, jeg gjorde stort sett de samme greiene som jeg pleier, og det kan liksom ikke bli feil. 

En tur til Dublin Zoo hører med, takket være en skikkelig fuktig start på dagen, var det få besøkende denne gang. Da ble det rikelig anledning til å kikke på orangutangene, særdeles fascinerende skapninger. 


Jeg satte inn et bilde av Sibu i post for en tid siden, det bildet var flere år gammelt, han er fremdeles like flott og sjarmerende. 
For noen år siden fikk de okapier i Dublin Zoo, utrolig vakre dyr. 
Denne neshornungen var da ganske søt.
Gorillaer er flotte, og alltid verdt å bruke tid på. Jeg satte pris på å ha mulighet til å studere dem i ro og mak, det så ut til at også de satte pris på stillheten og roen som hersket i Dublin Zoo denne dagen. 

Elefantene hadde muligens blitt skremt av regnskyllene før på dagen, de var i hvert fall inne i huset sitt. Her kunne man altså studere elefantene i rommet. Dem var det mange av en stund, det var liksom ikke grenser for hva som kunne omtales som elefanten i rommet. Jeg synes det virker som det er blitt færre i det siste, kan være at rommet etter hvert ble så fullt av elefanter at man ikke kunne se elefanten for bare elefanter. Det er snakk om store dyr, så det er et uttrykk som bør brukes med en viss forsiktighet. Nå er for øvrig flere av elefantene i Dublin Zoo ikke så veldig store ennå. 
En vandring langs sjøen hører med.
En tur til landsbyen Howth hører også med. Tradisjonen tro ble det lunsj også denne gang. 

Ifølge samme tradisjon skal det være dessert etter lunsjen. 
Jeg har etter hvert gjort det til en vane å ta en skikkelig dagstur. I år hadde jeg bestilt tur ut til vestkysten, med stopp på Cliffs of Moher og Galway. Jeg var på Cliffs of Moher første gang jeg var i Irland, da jeg var med på en arrangert tur fordi jeg trodde det var kjempeskummelt å reise alene, så feil kan man ta. Da var vi også innom Galway, noen år senere dro jeg tilbake og var der i flere dager. En særdeles sjarmerende og fargerik by, som jeg har hatt lyst til å se igjen. Da jeg bestilte turen før jeg dro, så jeg for meg at jeg vandret langs klippene og i Galways gater i strålende solskinn. Det til tross for at jeg var fullt klar over at på den irske vestkysten heter det seg at det regner to av tre dager. Denne turen falt ikke på den tredje dagen, med tanke på at jeg faktisk opplevde Cliffs of Moher i solskinn første gang jeg var der, fikk jeg en veldig annerledes opplevelse denne gang. Det var skikkelig drittvær, men det får man tåle når man drar til steder som kjent for dårlig vær. Og det gjør jeg jo stort sett bestandig, som jeg har sagt mange før, å reise til steder med pent vær er feigt. Det pøste ned i Galway også, men Galway er trivelig selv i høljregn.

Cliffs of Moher. 

Mellom Cliffs of Moher og Galway var det stopp ved The Burren.
Galway, en fargerik og flott by. Bildene jeg fikk tatt ble ikke de aller beste, smale gater og høljregn gjorde det ikke så lett for amatørfotografen.


Jeg har så mange minner fra Irland, og er veldig takknemlig for alle de gode opplevelsene jeg har hatt der. Det har vært mange morsomme kvelder på pub, mye god musikk og møter med hyggelige mennesker. Jeg har sett gamle slott og borger, og slike helt spesielle steder som Glendalough, hvor jeg har vært tre ganger, og som har vært like fascinerende hver gang. Jeg har også mange gode minner fra dager hvor det egentlig ikke har skjedd noe spesielt, men hvor alt bare føltes så bra. Som den fredagen i juni da sola skinte og det var påfallende varmt til Irland å være. Etter å ha spist lunsj tenkte jeg som vanlig å finne en pub med musikk, men siden pubene er der hele tiden, og slikt godvær er heller sjeldent, hoppet jeg på toget til Dun Laoghaire og gikk på den ene moloen der. Hjemme sto jeg i problemer til halsen, men akkurat da føltes alt bra, den vandringen i solskinnet på moloen i Dun Laoghaire er noe jeg alltid tenker tilbake på som et lyst øyeblikk i en ellers mørk tilværelse. Og slike øyeblikk er gull verdt. Og det kan jeg vel i det hele tatt si om turene mine til Irland, de har vært store lyspunkt i et liv hvor det ellers har vært i overkant mye mørke.


Noen ganger er det ålreit å bare vandre rundt i Dublins gater. 
Ved Grand Canal den siste dagen, som alltid er litt trist.