En annen artikkel jeg kom over, forteller om problemer i
forbindelse med ikke å ha råd til tannlegen. Forferdelig smertefullt og tragisk
for dem som rammes.
For den som er opptatt av de økende forskjellene, kan jeg
anbefale Verdibørsen fra den 18. oktober. Programmet inneholder et intervju med
den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen som har skrevet boka «Den danske
borgerkrig 2018-2024». Utdraget som leses fra boka, der sinte folkemasser har
stormet Christiansborg og hodet til en politiker har havnet på en påle, fikk
meg til å tenke over hvordan jeg hadde reagert i en tilsvarende situasjon. I utgangspunktet
tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra slike handlinger, men samtidig er det
kanskje ikke helt umulig at jeg i en gitt situasjon kunne blitt en del av
rasende mobb. Det finnes maktpersoner jeg synes er så utålelige at jeg kan bli
kvalm bare jeg ser et bilde av dem. Det er ikke det samme som at jeg mener det
er greit å bruke vold, eller å framsette trusler, da synker man ned på et enda
lavere plan enn det de kvalmeframbringende befinner seg på. Men det har hendt jeg
har tenkt i mitt stille sinn, når jeg har visst om en person som har blitt
rammet av noe veldig tragisk, samtidig som en politiker har kommet med en
særdeles usympatisk uttalelse, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet
tragedien fra den personen og over på politikeren. Jeg har også deltatt i en og
annen samtale, der vi har snakket om at velfødde karrierepolitikere hadde hatt
godt av å prøve hvordan livet kan være for oss andre, med tøffe forhold på
jobben, økonomiske bekymringer, økende grad av usikkerhet, der man ikke kan
snyte og bedra, for deretter å møte forståelse for at snusket skyldes «en
personlig tragedie».
Jeg fikk jo føle de økende ulikhetene på kroppen, og var
en del av det som nå kalles prekariatet, lenge før noen snakket om det. Siden jeg
har vært innom et stort antall arbeidsplasser der folk med god grunn har følt
seg tråkka på, har jeg sett, og også selv følt på, et stort spekter av negative
følelser. Det er håpløshet, frustrasjoner, sinne, og ikke minst ydmykelse. Det
snakkes om at vi her i landet har et samfunn med stor grad av tillit, den
tilliten tror jeg er i ferd med å rakne nedenfra. Vi har vel alle en følelse av
at vi har en viss grad av verdi, når du opplever at samfunnet rundt deg ikke
mener det, så sier det seg vel selv at du ikke får noen særlig grad av tillit
til det samfunnet. Det gjelder slitne og underbetalte arbeidsfolk, der den
virkeligheten du opplever overhode ikke omtales, i stedet gnåles det igjen og
igjen om hvor utrolig sunt det er å jobbe. Det gjelder syke mennesker som slåss
med et umenneskelig Nav-system, og som opplever måten de omtales på som en
ekstra belastning.
Jeg husker jeg for mange år siden leste at voksne mennesker kan tåle å leve i
fattigdom. Noe jeg opplevde som utrolig provoserende. Om det ikke sies direkte nå, så snakker man kun om bekjempelse av
barnefattigdom. Voksne mennesker som er fattige, er det tydeligvis ikke så farlig
med. Er du først blitt voksen uten å ha ervervet deg noe særlig her i livet, er
alt håp ute og du skal bare skrotes som det søppelet du føler samfunnet mener
du er. Det interessante er, at til tross for politikernes tilsynelatende
barnekjærlighet, er det ikke sjelden man kan lese om mennesker med alvorlig
syke barn, som blir utsatt for umenneskelig behandling. Et skrekkeksempel kan leses her. Konklusjonen må bli at man får sørge for å være rik og frisk, leve i
parforhold, og ha et par-tre friske barn. Vi som er så dumme at vi ikke har
sørget for å ha det slik, får nok bare ha det så godt.
Det snakkes om de økende forskjellene for tiden, men det
blir vel dessverre bare med snakket. Det er neppe noe håp om ending i nærmeste
framtid.