Det ser ut til å være en økende flokkmentalitet, det er
nok flere enn en viss forhenværende justisminister som er opptatt av å bli likt
og delt. Dessverre er det denne forhenværende justisministeren flokken har vært
veldig opptatt å mene noe om i det siste, det hadde vært greit om flere kunne
brukt litt tid på andre ting. Noe jeg skulle ønske flere kunne tenke litt over,
er arbeidsministerens uttalelse om at de som er i yrker «hvor man tenker at
dette kan bli krevende, så må man vurdere om man kanskje skal omskolere seg»,
slik at man klarer å stå lenger i arbeid. Hvordan vil dette fungere i praksis? Hvis
vi tenker oss en renholder som er midt i førtiårene og begynner å bli temmelig
sliten, hva skal hun da gjøre? Ifølge arbeidsministeren skal hun omskolere seg,
jeg regner med at hun må koste dette selv. Hun må sannsynligvis ta et
studielån, gå på skole noen år, og når hun nærmer seg femti skal hun ut og søke
på en type jobb der hun ikke har noen praksis fra før. Etter det jeg vet om
arbeidslivet, er det store muligheter for at hun ender opp som arbeidsledig,
med et studielån som skal betales. Det er takken for alle årene der hun har
utført et særdeles nyttig arbeid.
Noe annet er dette med konkurranse, konkurransedyktig skal
man være. Det blir stadig mindre plass til dem som ikke er det, jeg vet ikke om
det er en heldig utvikling. Det er visst konkurranse som er løsningen på alle
problemer, eller utfordringer som det heter nå for tiden. Når folk skal
konkurrere som de jobbene som ikke automatiseres bort, og de som er så uheldige
at de ikke vinner bare får ha det så godt, hva gjør det med forholdet mellom
mennesker? Og hvordan blir livskvaliteten i et samfunn der det er alles kamp
mot alle som gjelder? Hadde det vært mulig å få til en utvikling med mer
samarbeid og solidaritet i stedet?
Dette var bare noen lettere forvirrede tanker fra en som
ikke er helt i takt med tidsånden, og heller ikke plagsomt opptatt av å bli
likt og delt.