Som vel de fleste sikkert har fått med seg ble det fra
første juli utvidet adgang til midlertidige ansettelser. De som har lest litt
på denne bloggen burde også ha fått med seg at jeg har en viss erfaring med
midlertidige jobber. Blant bestemmelsene som nå har trådt i kraft heter det seg
at dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer en karantene for de aktuelle
arbeidsoppgavene på tolv måneder. Noe som vil si at det ikke skal være adgang
til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for å få utført
arbeidsoppgaver av samme art. Hvordan man vil sørge for at dette overholdes vet
jeg ikke. Det er ikke sikkert det blir enkelt, jeg har sett at arbeidsgivere
kan være ganske kreative når det gjelder å omgå lover og regler det ikke passer
dem å følge. Et eksempel i så måte opplevde jeg da jobbet for et vikarbyrå på
slutten av nittitallet. Jeg ble sendt på en vaskejobb, på oppdragsbekreftelsen
jeg fikk fra vikarbyrået sto det at oppdraget gjaldt kantine. Jeg ble en smule
overrasket, saken var at på dette stedet fantes det ikke noen kantine i det
hele tatt. Da jeg tok det opp med konsulenten min, fikk jeg til svar at de ikke
hadde lov å leie ut folk til vaskejobber, følgelig oppga de i stedet at det var
jobb på kantine.
Det jeg har opplevd av midlertidige jobber kan kalles
ekstremvarianten, hvor jeg til tider har jobbet én dag har og én dag der. Jeg
er redd det blir flere som kommer til å oppleve tilsvarende, uansett vil det
bli flere som opplever den vonde usikkerheten som følger med midlertidige
jobber. Usikkerheten jeg selv har opplevd sliter på så vel psykisk som fysisk
helse, jeg har lyst til å fortelle om hvordan det til tider har vært. Og dette
er ikke overdrivelser, men hvordan det faktisk kan være å jobbe som vikar. Eller
å være fleksibel, som det heter på moderne språk.
Så velkommen til det fleksible mareritt: Telefonen ringer
tidlig på morgenen, du får spørsmål om du kan stille på jobb i et firma som ligger
i Bortivekkgata 13, jobben begynte egentlig for en halvtime siden. Du vet ikke
hvor Bortivekkgata befinner seg, hadde du fått beskjed i går hadde du sjekket
kart og reiserute på nettet, det har du ikke tid til nå, du skulle jo allerede
ha vært der. Så du hopper på en buss og håper det beste, etter litt leting
finner du Bortivekkgata 13, men der er det ingen som har bestilt vikar i dag.
Men heldigvis dukker det opp en person som mener å vite at firmaet du skal til
befinner seg i Bortivekkgata 21. Du peser videre til nummer 21, ganske riktig
der skal de ha vikar. Du får beskjed om at de gjentatte ganger har fortalt
vikarbyrået at de befinner seg i nummer 21, og ikke i nummer 13, men uten at
det så langt har hjulpet. Uansett, du blir henvist til et sentralbord hvor du
sitter helt alene og prøver å sette over telefoner så riktig som du kan. Sant å
si har du ikke helt fått med deg hva firmaet egentlig sysler med, det er det
ingen som har hatt tid til å fortelle deg, så det er ikke helt enkelt, men det
går nå på et vis. På slutten av dagen får du beskjed om at de ikke trenger deg
i morgen. Men dagen etter blir du nok en gang ringt opp om at de trenger deg
igjen på samme sted, igjen skulle du vært der for en halvtime siden. Så du
peser til bussen nok en gang, i dag er det i hvert fall lettere å finne fram og
du har en viss formening om hva som foregår på stedet, så ikke fullt så
stressende i dag, tross alt.
Deretter går det noen dager uten jobb, og uten inntekt, en
dag blir du ringt opp mens du er i butikken, det gjelder en jobb i morgen, men
to timer senere får du nok en telefon om at den jobben ble det ikke noe av
allikevel. Så er du heldig, du får et oppdrag på to uker, skal begynne i
morgen. Nå har du mulighet til å sjekke ut på forhånd hvor stedet befinner seg
og hvordan du kommer deg dit. Det er en kantine og det er flere andre der,
problemet er at de er av den sorten som ikke er særlig interessert i å sette
nyankomne inn i arbeidsoppgavene. Derimot er de veldig interessert i å
irettesette deg hvis du har satt en asjett to centimeter fra der den egentlig
skal stå. Da går deres lille verden omtrent under og det mases og kjeftes. De
to ukene blir et helvete, men du holder ut, hva annet kan du gjøre, du trenger
tross alt de stakkars kronene du tjener.
Så går det igjen noen dager uten jobb, før du igjen blir
ringt opp av et annet vikarbyrå enn det du vanligvis jobber for. Det gjelder en
jobb som kun er på fire timer per dag og bedriften befinner seg i Ytre
Huttiheita. Til tross for at jobben knapt går med overskudd, da timelønna er
svært lav og reiseutgiftene store, takker du ja. Det gjør du i håp om flere
oppdrag. Når du kommer hjem fra jobb har du vært borte i nærmere sju timer og
når reiseutgiftene er trukket fra, sitter du igjen med et overskudd på vel
hundre kroner dagen. Det går lang tid før du hører fra samme byrå igjen. Det
gjør du en dag du er på et endagsoppdrag for det andre byrået, da ringer de og
spør om du kunne gått på jobb for dem den dagen. Det kan du selvfølgelig ikke.
Det går enda lenger til neste gang du hører fra dem.
De verste dagene er dem der du ikke vet om de ringer deg
eller ikke, når klokka drar seg over ni kan du regne med at det ikke blir noe
den dagen. På en måte er du lettet, det er et slit å dra på nye jobber hele
tiden, men samtidig hadde du så absolutt trengt pengene. Usikkerheten river i
kroppen, du vet aldri når de ringer og hva som venter deg. Så er du «heldig»,
du får en jobb som varer noen uker, men oppdraget blir fornyet fra uke til uke.
Når du går på jobb på fredag vet du ikke om du har noen jobb å gå til på
mandag.
Sånn kunne jeg holde på, sådan er hverdagen for
arbeidslivets mest fleksible slitere. Som før sagt, dette er ekstremversjonen
av midlertidige jobber, men det har i lange perioder vært min virkelighet. Jeg
tror man må prøve det for å forstå hvilken virkning det har på helsa og livet
ditt i det store og hele. Du befinner deg langt nede, om ikke nederst, på
rangstigen, samtidig som det er en svært krevende situasjon å være i. Til tider
er det som å befinne seg i et mareritt. Dessverre blir det nok flere som får
prøve det midlertidige mareritt i tiden framover.