torsdag 23. juli 2015

Uten tvil

Som det har framgått av en og annen foregående post her på bloggen, har jeg et noe anstrengt forhold til religion. Dette skyldes, som det også har framgått av foregående poster, min oppvekst blant pinsevenner. En vesentlig grunn er at jeg så en del eksempler på religion av den fundamentalistiske og ikke særlig nestekjærlige sorten. Jeg visste at et eller annet sted i Bibelen sto det noe om å elske sin neste som seg selv, hvordan jeg visste dette vet jeg ikke, da dette var noe man snakket svært lite om, faktisk ikke i det hele tatt. Men det jeg tenkte i den forbindelse var at disse heller lite nestekjærlige menneskene oppfattet det som at man skal elske sin neste, dersom din neste er slik som deg selv. Og det er det jo mye lettere å gjøre.

Grunnen til at jeg kommer inn på dette nå, er at jeg for noen dager siden snublet over nettsiden til avisen Dagen. En avis som kanskje heller burde hete Svarteste Natta, for her inne var det heller mørkt. Her er det lite av det jeg forbinder med opplysning, for å si det sånn. Noe man ser ut til å være spesielt opptatt av er homofili. Og det er man imot, veldig imot. Grunnen er at Gud nemlig er veldig mot homofili. Dette er man tydeligvis absolutt ikke i tvil om. Et sted sto det noe om at det er ikke hva mennesker tenker, men hva gud mener, som virkelig teller. Heldigvis for skribenten lot det til at han og Gud var enige. Og det var bra for ham, for jeg leste også en kommentar der det ble sagt noe om å få smake Guds vrede. De som skulle få smake denne vreden var så vel homofile som alle som ikke lider av langt framskreden homofobi, uansett livssyn, om jeg forsto vedkommende rett.

Det er nok slitsomt å være homofob kristenfundamentalist i en verden som tross alt går framover. De klager over at Bibelen kan tolkes på flere måter, noe som vil si at andre tolker den på andre måter enn dem selv. Og det er selvfølgelig feil måte, selv har man jo absolutt rett. Siden det kan se ut til at det de først og fremst tror på er egen fortreffelighet, så hadde det kanskje ikke vært så dumt med litt tvil.
Man kan jo lure på at de gidder å bruke så mye energi på akkurat dette, det skulle være nok av reell elendighet her i verden å gremme seg over. Det jeg kom til å tenke på når jeg leste om at Gud overhode ikke kan godta homofili, er om hvordan Gud stiller seg til uhederlighet. Den verste arbeidsgiveren jeg noen gang har hatt, var nemlig kristen. Han prøvde å snyte meg som best det lot seg gjøre og behandlet meg mer respektløst enn noen annen arbeidsgiver jeg har vært borti. Da vi kranglet om penger han skyldte meg i etterkant, sendte han meg både e-poster og brev som ikke inneholdt annet enn løgn og fanteri. Hvis jeg hadde spurt disse som har direktelinje til Gud om hva han måtte mene om dette, regner jeg med at de ville svart at dette syntes Gud var helt som det skulle være. Siden guden de tror på mener det samme som dem selv, og min erfaring er at slike fanatikere befinner seg langt til høyre politisk, synes sikkert både de og Gud at arbeidstakere får lære seg å stå med lua i hånda og ydmykt finne seg i arbeidsgivers nykker.

Uansett, jeg avslutter med en video som skulle passe godt i sakens anledning
 

fredag 17. juli 2015

Da jeg gjorde et mislykket forsøk på å annonsere etter jobb

Jeg har hatt mange slitsomme og stressende jobber opp gjennom årene, men noe av det verste har vært de periodene jeg har vært på jakt etter jobb. Eksempelvis kan et jobbintervju være langt mer slitsomt enn en full arbeidsdag, selv om det ikke tar like lang tid. Det å gå og tenke på at pengene snart tar slutt og ikke vite når neste jobb dukker opp, er stort sett også langt mer slitsomt enn å være på jobb. For mange år siden var jeg rimelig desperat, jeg prøvde meg derfor med en annonse i en avis.

Det jeg fikk mest av var telefoner fra diverse telefonselgere som ville selge meg nye annonser. Det sa jeg nei til, med stigende irritasjon ettersom jeg fikk den ene telefonen etter den andre. Jeg fikk en telefon fra en som drev eget firma, han hadde ikke sagt så veldig mye før han fortalte at han var nyskilt. Ja, og altså, så han tenkte kanskje at det kunne bli noe mer enn bare jobbing, han bare lurte på det altså. Fri og bevares, det sto ingenting om min sivilstatus i annonsen, jeg kunne vært gift og hatt en haug med unger. Det var jeg jo ikke, men jeg takket allikevel nei.
Men det skulle bli verre, jeg fikk en telefon fra et ukjent nummer. Han som ringte kunne fortelle at det gjaldt en «herreklubb», ja den var ikke legal altså. Jeg snakket litt med ham, ikke fordi jeg var interessert i jobben han hadde å tilby, men fordi jeg lurte på hva i huleste dette var for noe. Jeg skulle visst servere «herrene», det pleide å komme noen damer dit og sånn, sa han. Hva disse damene gjorde kan man jo tenke seg. Etter en stund bare brøt han samtalen, det gjorde ikke noe. Riktignok var jeg desperat, men det gikk likevel en grense et sted, og dette var helt klart langt utenfor den grensen.

En annen telefon gjaldt noe som virket rimelig uklart, men det skulle være et møte i byen, jeg kunne gå dit for å høre mer. Jeg tenkte at jeg kunne nå gå og høre hva dette var for noe. Det viste seg at det gjaldt et slags telefonselskap der man drev med såkalt nettverksmarkedsføring, eller pyramidespill som jeg ville kalle det. Her skulle man betale inn en ganske bra sum med penger, verve andre og etter hvert tjene penger som gress. Hele tiden ble det sagt at systemet deeet fungerer. Når man skulle lure folk til å kjøpe telefonabonnement hos dem, skulle man begynne med mora si, ble det sagt. Antagelig fordi mor ikke ville spørre så mye, for man skulle fortelle minst mulig om virksomheten til potensielle abonnenter, ble det også sagt. Og systemet deeet fungerte, sagt gjentatte ganger gjennom hele møtet. Et par dager etter det tvilsomme møtet, ble jeg ringt opp og spurt om jeg var interessert. Det var jeg ikke, det syntes fyren var dumt, for systemet deeet fungerte.

Av dette lærte jeg at det å annonsere i avisen etter jobb ikke fungerte særlig godt. Når jeg tenker tilbake på dette, er det noe jeg lurer på. Som kjent har vi politikere som mener at alle skal med, vi har arbeidslinja og de som ikke er i jobb befinner seg i et utenforskap der det fortrinnsvis skal være så ubehagelig som mulig å være. Så det jeg lurer på er om man mener at vi skal være villige til å stille som elskerinner for desperate nyskilte menn, jobbe på illegale «herreklubber» eller delta i pyramidespill, for å unngå utenforskapet. Det kunne vært et interessant spørsmål å stille våre kjære politikere, ikke minst arbeidsministeren som har sånn tro på de midlertidige jobbenes fortreffelighet. Til tross for at jeg var villig til å stille opp på kortvarige jobber og på svært kortvarig varsel, se forrige bloggpost, så var det altså ikke enkelt å få noe å gjøre. Det er det nemlig ikke alltid at det er.

tirsdag 7. juli 2015

Det midlertidige mareritt

Som vel de fleste sikkert har fått med seg ble det fra første juli utvidet adgang til midlertidige ansettelser. De som har lest litt på denne bloggen burde også ha fått med seg at jeg har en viss erfaring med midlertidige jobber. Blant bestemmelsene som nå har trådt i kraft heter det seg at dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer en karantene for de aktuelle arbeidsoppgavene på tolv måneder. Noe som vil si at det ikke skal være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for å få utført arbeidsoppgaver av samme art. Hvordan man vil sørge for at dette overholdes vet jeg ikke. Det er ikke sikkert det blir enkelt, jeg har sett at arbeidsgivere kan være ganske kreative når det gjelder å omgå lover og regler det ikke passer dem å følge. Et eksempel i så måte opplevde jeg da jobbet for et vikarbyrå på slutten av nittitallet. Jeg ble sendt på en vaskejobb, på oppdragsbekreftelsen jeg fikk fra vikarbyrået sto det at oppdraget gjaldt kantine. Jeg ble en smule overrasket, saken var at på dette stedet fantes det ikke noen kantine i det hele tatt. Da jeg tok det opp med konsulenten min, fikk jeg til svar at de ikke hadde lov å leie ut folk til vaskejobber, følgelig oppga de i stedet at det var jobb på kantine.

Det jeg har opplevd av midlertidige jobber kan kalles ekstremvarianten, hvor jeg til tider har jobbet én dag har og én dag der. Jeg er redd det blir flere som kommer til å oppleve tilsvarende, uansett vil det bli flere som opplever den vonde usikkerheten som følger med midlertidige jobber. Usikkerheten jeg selv har opplevd sliter på så vel psykisk som fysisk helse, jeg har lyst til å fortelle om hvordan det til tider har vært. Og dette er ikke overdrivelser, men hvordan det faktisk kan være å jobbe som vikar. Eller å være fleksibel, som det heter på moderne språk.
Så velkommen til det fleksible mareritt: Telefonen ringer tidlig på morgenen, du får spørsmål om du kan stille på jobb i et firma som ligger i Bortivekkgata 13, jobben begynte egentlig for en halvtime siden. Du vet ikke hvor Bortivekkgata befinner seg, hadde du fått beskjed i går hadde du sjekket kart og reiserute på nettet, det har du ikke tid til nå, du skulle jo allerede ha vært der. Så du hopper på en buss og håper det beste, etter litt leting finner du Bortivekkgata 13, men der er det ingen som har bestilt vikar i dag. Men heldigvis dukker det opp en person som mener å vite at firmaet du skal til befinner seg i Bortivekkgata 21. Du peser videre til nummer 21, ganske riktig der skal de ha vikar. Du får beskjed om at de gjentatte ganger har fortalt vikarbyrået at de befinner seg i nummer 21, og ikke i nummer 13, men uten at det så langt har hjulpet. Uansett, du blir henvist til et sentralbord hvor du sitter helt alene og prøver å sette over telefoner så riktig som du kan. Sant å si har du ikke helt fått med deg hva firmaet egentlig sysler med, det er det ingen som har hatt tid til å fortelle deg, så det er ikke helt enkelt, men det går nå på et vis. På slutten av dagen får du beskjed om at de ikke trenger deg i morgen. Men dagen etter blir du nok en gang ringt opp om at de trenger deg igjen på samme sted, igjen skulle du vært der for en halvtime siden. Så du peser til bussen nok en gang, i dag er det i hvert fall lettere å finne fram og du har en viss formening om hva som foregår på stedet, så ikke fullt så stressende i dag, tross alt.

Deretter går det noen dager uten jobb, og uten inntekt, en dag blir du ringt opp mens du er i butikken, det gjelder en jobb i morgen, men to timer senere får du nok en telefon om at den jobben ble det ikke noe av allikevel. Så er du heldig, du får et oppdrag på to uker, skal begynne i morgen. Nå har du mulighet til å sjekke ut på forhånd hvor stedet befinner seg og hvordan du kommer deg dit. Det er en kantine og det er flere andre der, problemet er at de er av den sorten som ikke er særlig interessert i å sette nyankomne inn i arbeidsoppgavene. Derimot er de veldig interessert i å irettesette deg hvis du har satt en asjett to centimeter fra der den egentlig skal stå. Da går deres lille verden omtrent under og det mases og kjeftes. De to ukene blir et helvete, men du holder ut, hva annet kan du gjøre, du trenger tross alt de stakkars kronene du tjener.

Så går det igjen noen dager uten jobb, før du igjen blir ringt opp av et annet vikarbyrå enn det du vanligvis jobber for. Det gjelder en jobb som kun er på fire timer per dag og bedriften befinner seg i Ytre Huttiheita. Til tross for at jobben knapt går med overskudd, da timelønna er svært lav og reiseutgiftene store, takker du ja. Det gjør du i håp om flere oppdrag. Når du kommer hjem fra jobb har du vært borte i nærmere sju timer og når reiseutgiftene er trukket fra, sitter du igjen med et overskudd på vel hundre kroner dagen. Det går lang tid før du hører fra samme byrå igjen. Det gjør du en dag du er på et endagsoppdrag for det andre byrået, da ringer de og spør om du kunne gått på jobb for dem den dagen. Det kan du selvfølgelig ikke. Det går enda lenger til neste gang du hører fra dem.

De verste dagene er dem der du ikke vet om de ringer deg eller ikke, når klokka drar seg over ni kan du regne med at det ikke blir noe den dagen. På en måte er du lettet, det er et slit å dra på nye jobber hele tiden, men samtidig hadde du så absolutt trengt pengene. Usikkerheten river i kroppen, du vet aldri når de ringer og hva som venter deg. Så er du «heldig», du får en jobb som varer noen uker, men oppdraget blir fornyet fra uke til uke. Når du går på jobb på fredag vet du ikke om du har noen jobb å gå til på mandag.
Sånn kunne jeg holde på, sådan er hverdagen for arbeidslivets mest fleksible slitere. Som før sagt, dette er ekstremversjonen av midlertidige jobber, men det har i lange perioder vært min virkelighet. Jeg tror man må prøve det for å forstå hvilken virkning det har på helsa og livet ditt i det store og hele. Du befinner deg langt nede, om ikke nederst, på rangstigen, samtidig som det er en svært krevende situasjon å være i. Til tider er det som å befinne seg i et mareritt. Dessverre blir det nok flere som får prøve det midlertidige mareritt i tiden framover.