Pc-løse dager

Jeg mener jeg flere ganger har omtalt meg selv som pessimist her på bloggen, men støtt og stadig viser det seg at jeg heller er i overkant optimistisk. Sånn som i forrige uke, torsdag leverte jeg omsider pc-en på verksted, der den skulle gjennomgå en skikkelig overhaling og oppgraderes til siste versjon av Windows og Office. Jeg regnet med at jeg skulle ha den hjemme igjen allerede på fredag, da det flere ganger før har skjedd at jeg knapt har kommet hjem før jeg har fått beskjed om at den er ferdig. Slik gikk det ikke denne gangen, jeg fikk den riktignok tilbake på fredag, men først en uke etter.

Etter som dagene gikk begynte jeg å lure på hva som hadde skjedd. Jeg opplevde mye tull for noen år siden da det var noe veldig gærent med min forrige pc og jeg fikk den hjem flere ganger i meget stusselig forfatning. Hver gang skyldtes det kommunikasjonssvikt, helt til dette ordet var blitt så tynnslitt i kantene at man skyldte på miskommunisering. Jeg lurte på om det var noe slikt som hadde inntruffet også denne gang, men den sene leveringen skyldtes visst ombygging denne gang. Onsdag kveld kikket jeg innom for å se, da holdt de på å kjøre recovery, den ville bli ferdig om en eller to dager.  Det var den tiden det ville ta å legge inn Office og Photoshop. Nå har det seg sånn at jeg har lagt inn både Office og Photoshop selv noen ganger, greit nok at det tar sin tid, men to dager har det nå aldri tatt. Uansett, nå er den omsider hjemme igjen, jeg har lastet inn Spotify og lagt inn det meste av det som befant seg på den eksterne harddisken. Så gjenstår installering av skriver og diverse annet som trengs, jeg får ta det etter hvert. Å installere programmer er litt som å se på maling tørke, ganske kjedelig. Jeg har lastet ned enorme mengder med tillegg til Photoshop, pensler og annet som er veldig kjekt å ha, men som er utrolig trøttsomt å få på plass igjen.
Å være uten pc har også vært kjedelig. Jeg fikk liv i stereoanlegget igjen, det var det lenge siden jeg har brukt. Og jeg har lest, jeg har fremdeles mange uleste bøker i hylla, så jeg har ikke lidd noen nød. Dessuten har jeg begynt å strikke på en genser, og håper at denne faktisk blir en genser, og ikke et digert telt, slik som den jeg ble ferdig med for en stund siden. Jeg ville ha en stor og romslig genser og sånn sett fikk jeg vel det jeg ønsket meg. Synd at jeg er så lite interessert i camping, nå som jeg har strikket meg telt. 

Når det som gjenstår av programmer er på plass og kjipe handlinger som betaling av regninger er gjort, gjenstår oppgradering av egne datakunnskaper. Jeg var en gang ganske flink med office-programmene, men nå kan jeg omtrent bare skrive i Word og legge sammen i Excel.  Jeg hadde Office-2003 på pc-en da jeg leverte den og den nye versjonen er jo ganske annerledes. Jeg har brukt 2007-versjonen, på jobb og kurs. Mitt første møte med den versjonen var rimelig brutalt, jeg var på jobb og fikk i oppgave å lage en tabell, to stykker satt og så på og skulle fortelle meg hva som skulle legges inn. Da gjaldt det å se smart ut, selv om jeg ikke følte meg sånn. Men det gikk, det var jo ganske logisk lagt opp og de som så på var ikke særlig bevandret i Word, så de syntes visst jeg var riktig så flink. Nå får jeg prøve å bli flink igjen, en gang syntes jeg det var ganske artig å holde på med de forskjellige programmene i Office, selv Excel syntes jeg var greit, selv om egentlig ikke kan fordra tall. 

Det er uansett godt å ha maskinen hjemme igjen, det var litt tomt i huset uten.

Det sosialistiske familieparti

Noen ord fra en som er singel, usynlig og provosert

For en stund siden skrev jeg en bloggpost med tittelen Tomme ord om singelpolitikk. Disse tomme ord tilhørte Audun Lysbakken, bloggposten omhandlet et stykke han skrev i 2007 hvor han avsluttet med følgende ord: Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.

Store ord og fleskefett setter seg ikke fast i halsen, som man pleide å si der jeg vokste opp. Noe som sikkert er riktig, derimot kan begge deler ha en kvalmende effekt. Som singel og barnfri har jeg blitt lettere kvalm av å se Lysbakken i fri dressur de siste dagene. Alle snakker om familiepolitikk, det skal være sikkert og visst, siste nå er også pappagrupper! Dersom det fremdeles finnes noen barnfrie og single blant SVs velgere er det neimen ikke Lysbakkens skyld.

SV har jo et noe merkelig navn, Sosialistisk venstreparti, det er liksom ikke så mange sosialistiske høyrepartier, eller hva? Så hva med å skifte navn til Sosialistisk barneparti, Barnslig venstreparti eller Sosialistisk familieparti?

Og når jeg først er i gang, det snakkes hele tiden om småbarnsfamilier, men vi er da virkelig ikke en nasjon av småbarnsfamilier. For det er jo sånn at unger vokser opp, følgelig er heller ikke de som får barn småbarnsforeldre hele livet. Og for dem som har store barn er det kanskje andre ting som viktige, boligpolitikk for eksempel, det er ikke alle som har råd til å sponse barna sine med bolig.

Lysbakken vil sikre småbarnsmødre en times ammepause om dagen. Dette forutsetter at folk bor like ved der de jobber. Det er det mange som ikke gjør, hva med dem som bruker minst en time for å komme seg til jobben, det er det faktisk en del som gjør. Hvor lang ammepause har Lysbakken tenkt å dele ut til disse? SV vil jo at folk skal reise kollektivt, hvis jeg har oppfattet dem riktig. Og da er det gjerne sånn at det går en ekspressbuss morgen og ettermiddag, skal man hjem midt på dagen er man derimot henvist til en somlebuss som kan bruke tre ganger så lang tid på veien, dette vet jeg av egen erfaring. Følgelig lurer jeg litt på hvordan disse ammepausene skal fungere i praksis.

Lysbakken er antagelig SVs neste leder, selv har jeg ingen planer om å bli SV-velger igjen. Partiet holder seg fremdeles med det noe baktunge slagordet ulike mennesker – like muligheter. Og da lurer jeg virkelig på hvem de ulike menneskene er. Dessuten lurer jeg veldig på hvor vi single som føler at vi hører til på venstresiden skal gjøre av oss.

Arbeidermusikk 3

De som har lest litt på denne bloggen har sikkert fått med seg at jeg har et spesielt forhold til Irland og irsk musikk. Og da må det selvfølgelig dukke opp noe irsk i serien med arbeidermusikk. Jeg har valgt  sangen Ordinary Man med en av mine favorittartister, Christy Moore. Som det framgår av introduksjonen er dette egentlig en engelsk sang, uten at det gjør noe. Det er ikke sjelden man hører så vel engelske som skotske sanger bli spilt på irske puber, denne har jeg hørt mange ganger. Fin sang og en god tekst, som dessverre er svært aktuell i disse dager.

Tabloider nok en gang

Pc-en min skal om ikke lenge gjennomgå en skikkelig oppgradering, i den forbindelse driver jeg og rydder opp litt. Det ligger en del ting og tang og flyter bortover, som ikke nødvendigvis behøver å bli med videre. Og da kom jeg over disse forsidene til Dagbladet, som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Disse har jeg faktisk tenkt å ta vare på, fremdeles til skrekk og advarsel.

Når jeg fikk se disse var det noe jeg begynte å lure på, og som kanskje noen har svar på. Det sies jo at løssalgsavisene må ha slike forsider for at folk skal kjøpe dem. Så det jeg lurer på er om det virkelig er noen som, når de ser slikt som dette skrike mot seg, tenker at i dag må jeg simpelthen kjøpe Dagbladet, dette må jeg virkelig lese mer om. Eller om folk bare kjøper dem av gammel vane, eller uvane, alt etter som man ser det. Dessuten lurer jeg på om det er tilfeldig at det er reklame for piller mot hodepine nederst på den ene forsiden. Man kan jo lure…

Arbeidermusikk 2

I annen del av serien med arbeidermusikk er det på tide å tørke støv av en av min ungdoms helter, Bruce Springsteen. Den utvalgte låta, som burde passe bra i denne sammenhengen, er Factory fra Darkness of the Edge of Town, utgitt i 1978. Jeg var en stor fan av Springsteen i første halvdel av åttitallet, men så kom det en periode der jeg syntes han ble litt kjedelig. Da han kom med We Shall Overcome – The Seeger Sessions i 2006 ble interessen vakt på nytt, et utrolig bra album, etter min mening. Jeg har også stor sans for Working on a Dream, som utkom i 2009.