lørdag 11. desember 2021

En oppdatering i forbindelse med forrige post

Da jeg skrev forrige bloggpost, grudde jeg meg fælt til en time hos fastlegen. Jeg var redd han kom til å være enda mer aggressiv enn da jeg var der sist. Jeg trodde han kom til å være sinna fordi jeg hadde avbestilt timen hos DPS, og at han bare kom til å fnyse av jobbattestene jeg skulle ta med. Så galt gikk det ikke, snarere framsto han som angrende synder. Det var leit at jeg syntes forrige time hadde vært ubehagelig, mente han. Men herregud og fri og bevares, en erfaren lege burde da skjønne at når du bare fnyser, freser og ikke vil høre på det den andre sier, opptrer du på en måte som føles svært ubehagelig. Og joda, han godtok det som sto på attestene uten noen innvendinger. Han måtte riktignok innrømme at det som hadde stått i det elendige brevet hadde en sammenheng med hva han skrevet, men jeg tror nok at han likevel prøvde å pynte litt på realitetene. Med tanke på hva som sto i brevet, er det noe som sier meg at han hadde bedrevet en kraftigere svartmaling av min psykiske helse enn det han var villig til å vedgå. Nå lovte han meg at det ikke ville få noen negative konsekvenser for meg, jeg håper han har rett.

Det kan se ut til han bedømmer min psykiske helse ut ifra om han har en god eller dårlig dag. Siden han tydeligvis hadde en langt bedre dag nå enn forrige gang, sto det visst ikke så dårlig til med den psykiske helsa mi allikevel. Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke dro til DPS og brukte penger og krefter jeg ikke har, for å bli behandlet for noe jeg ikke er. Nå var det helt greit at jeg skulle ha noe mer med dem å gjøre, og han var enig med meg at DPS aldri skulle sendt det de gjorde i posten. Jeg kan fremdeles ikke skjønne at det kan være lov å sende slikt i posten. Det er ikke så sjelden at brev havner i feil postkasse, nå har det skjedd meg to ganger i løpet av få dager. Og som før sagt, brev kan bli åpnet ved et uhell, kanskje også av nysgjerrighet, og det hadde vært ille hvis en nabo så det som sto i det brevet.

Jeg hadde tenkt å kontakte Pasientombudet, men jeg er i så dårlig form at jeg har mer enn nok med å få gjort det jeg absolutt må. Siden jeg kom til en slags enighet med fastlegen, synes jeg det har liten hensikt å klage på ham. DPS derimot er en annen sak, både det omtalte brevet og hvordan jeg ble tatt imot da jeg kom dit i fjor, synes jeg er langt bortenfor det som er akseptabelt. Som sagt i forrige post, var det enorm forskjell på å bli lagt inn på hjerteavdelingen på sykehuset og å ankomme DPS. Da kan man jo spørre seg om hvorfor en person som sliter psykisk ikke skal bli behandlet med samme respekt og medmenneskelighet som en med hjerteproblemer. Jeg har vært inne på det før, at forhøret jeg ble utsatt for da jeg ankom DPS, var langt verre enn noe jobbintervju jeg har vært gjennom. Der har det i hvert fall vært et minimum av høflighet og folkeskikk, noe som absolutt ikke var til stede under det brutale forhøret på DPS. I løpet av tiden jeg var der, møtte jeg mange unge mennesker. Jeg håper virkelig at de er mindre brutale mot dem, men jeg føler meg slett ikke sikker. Jeg kan tenke meg hvordan jeg hadde opplevd et slikt hardkjør den gangen jeg var ung og svært usikker på meg selv, og i tillegg slitt såpass psykisk at jeg ble innlagt på et slikt sted.

Hadde jeg hatt krefter, hadde jeg sendt en mail til Pasientombudet om DPS, men det er det helt tomt for. I det siste har jeg stort sett vært travelt opptatt av å fryse, drittleiligheten jeg bor i er ikke bare stygg og forfallen, det er også en dårlig isolert kjellerleilighet der det blir iskaldt når det er kaldt ute, og som det er nå har jeg absolutt ikke råd til å holde det varmt nok til å bevare helsa.

Til slutt sier jeg som sa en gang før, hvis det mot formodning skulle komme noen innom som har erfaringer med DPS, eller har noe annet å si, men som ikke har lyst å bruke kommentarfeltet, kan de sende en mail til lailaedahl@gmail.com. I den forbindelse vil jeg  si at jeg ikke er interessert i mailer av samme type som noen kommentarer jeg fikk under forrige post av en person som kalte seg Kristian. Etter det han skrev mente han visst at det var universet som hadde ledet ham til bloggen min, så hvis du tror at det er universet som har ført deg til denne bloggen, vær så snill verken send e-post eller kommenter. 

torsdag 18. november 2021

Slått i bakken nok en gang

Da kommer jeg tilbake til bloggen nok en gang, dessverre har jeg ikke noe positivt å melde. For noen måneder siden fikk jeg for alvor oppleve at det aldri er så ille at det ikke kan bli verre. I tiden etterpå har jeg tenkt at jeg skulle blogge om det, men jeg har ikke orket. Dersom dette skal ut på bloggen må det gjøres nå, mens jeg ennå har litt krefter igjen, og fremdeles har pc som det så vidt går an bruke. Dette har gjort meg så vondt at det er veldig vanskelig for meg å skrive om det, men samtidig ønsker jeg å fortelle om hvor ille man kan bli behandlet i helsevesenet når man er en av dem som man ynder å omtale som de svake. Blant dem i motsatt ende av verdiskalaen, de rike og berømte, er det jo svært så populært å snakke ut om den tunge tiden. Nå har det seg nok sånn at de tyngste tidene oppleves av dem som ikke har noen stemme i det offentlige rom.

Det hele begynte med en legetime som var et krav fra Nav i forbindelse med AAP. Jeg trodde det skulle bli en ganske smertefri affære, fastlegen min hadde inntil da stort sett hadde oppført seg respektfullt og høflig overfor meg.  Jeg tenkte jeg kunne benytte timen til å ta opp problemene jeg har med hender og armer etter selvmordsforsøket der jeg brukte sløv kjøkkenkniv i et desperat forsøk på å dø. Det fikk jeg ikke gjort, for i stedet mente tydeligvis legen at timen skulle brukes til å skjelle meg ut fordi jeg angivelig ikke ville ta imot hjelp, hvilken hjelp var noe uklart. Ironisk nok førte dette til at jeg ikke fikk bedt om hjelp til noe jeg absolutt trengte hjelp til, dersom jeg skulle kunne utføre noen som helst form for arbeid. Jeg tror det som utløste sinnet hans, var at jeg var dum nok til å fortelle at jeg hadde mottatt en trussel fra Nav. Jeg hadde akkurat fått en melding med en av disse evinnelige truslene om at du kan miste penger hvis du ikke et eller annet, som de er så glade i å framsette.  Nav truer ikke, påsto han, eller rettere sagt freste. Det var ikke mye jeg fikk sagt, og det lille jeg klarte å si, bare fnyste han av. Etter blant annet å ha frest til meg at jeg ikke har hatt noen traumatiske opplevelser, kom han fram til at jeg skulle sendes til psykolog hos DPS (distriktspsykiatrisk senter). Det var absolutt ikke noe jeg ønsket meg, men da var jeg så sliten av maset hans at jeg antagelig hadde sagt ja til det meste, om det så hadde vært å bli lagt på strekkbenk eller brent på bål.

Etter det særdeles utrivelige legebesøk, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde leste like før, på siden til Psykologforeningen. Mer enn 80 prosent av dem som tar livet sitt, har vært i kontakt med allmennlege siste året før selvmordet finner sted, opptil 66 prosent i løpet av siste måned. Det fikk meg til å lure på om det til i noen tilfeller kan være kontakten med legen som kan ha vært den utløsende faktoren. Når et menneske står helt ute på stupet, skal det ikke alltid så mye til for å dytte vedkommende utfor. Det hadde interessant å vite hvem de er, de som har vært i kontakt med lege siste måned. Jeg ville ikke blitt overrasket dersom det var en overvekt av mennesker med lav sosioøkonomisk status.

Men det skulle bli verre, mye verre. Etter en stund kom den uvelkomne innkallingen til psykologtime hos DPS. Det første jeg så etter at jeg hadde åpnet det ulykksalige brevet, var at psykologiseringen kostet den nette sum av 395 kroner per time, noe jeg absolutt ikke hadde råd til. Selve sjokket fikk jeg først da bladde om til neste side, det er ikke første gang jeg har opplevd at skrevne ord kan oppleves som regelrette slag mot kroppen, men aldri så forferdelig hardt som nå. Dette er mange måneder siden, men det er fremdeles like smertefullt å se disse grusomme ordene. De er som følger, og dette er det også veldig vondt å skrive: Det fremkommer at pasienten har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid, angivelig pga at hun har kommet i konflikt med andre. Først ble jeg bare stående å gape, jeg tror ikke det finnes ord som kan beskrive hvordan det føltes. Det var en blanding av sinne, forvirring, uvirkelighet, ydmykelse, og ikke minst sjokk og fortvilelse. Der og da hadde jeg trengt øyeblikkelig krisehjelp, men hvem skulle jeg henvende meg til for å få det? I hvert fall ikke til det helsevesenet som hadde framsatt denne absolutt usanne påstanden, som etter hva jeg kan forstå må være å betrakte som regelrett ærekrenkelse. Etter å ha summet meg litt, tenkte jeg at jeg skulle ta de siste kreftene jeg ikke hadde, og møte til timen, ta med kopier av jobbattester, og forsvare meg så godt jeg kunne.

Siden det ikke var noe sted jeg kunne få hjelp til å bearbeide det forferdelige sjokket jeg hadde fått, fant jeg en slags trøst i å finne fram attestene og lese hva som sto der. Her var det mye som var langt mer hyggelig lesning enn de kalde, stygge ordene fra DPS. Her manglet det så visst ikke på godordene, behagelig vesen, meget pliktoppfyllende, omgjengelig, positiv væremåte, jeg skal også ha evne til hurtig å sette meg inn i nye arbeidsoppgaver. Dessuten er jeg tydeligvis lett å samarbeide, det går igjen flere steder. Det er vel slikt som gjerne står på attester, når man har gjort så godt man kan, og oppført seg som folk overfor kunder og kolleger. Derimot er jeg ikke så sikker på om det er slikt som står på attestene til dem som har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid på grunn av at de har kommet i konflikt med andre.

Sammen med attestene fant jeg noe jeg trodde hadde blitt mistet bort. Et kort som fulgte med en nydelig blomst jeg fikk siste dagen på et relativt kortvarig oppdrag. Jeg er så glad for at jeg fant det igjen, og det utstrålte en varme og godhet som var kjærkommen motgift mot de vonde ordene fra DPS. Tusen takk for denne tiden, Laila. Du har vært uerstattelig. Vi vil ønske deg lykke til med fremtidige oppdrag! Stor klem til deg fra oss i … Det første som slo meg da jeg så igjen dette kortet, var at det sa så mye om dem jeg hadde jobbet sammen med, om raushet, godhet, evne til å verdsette andre.

Selv om jeg umiddelbart hadde tenkt at jeg skulle møte opp på DPS og prøve å forsvare meg etter beste evne, ble det ikke slik. Jeg puttet det fæle brevet ned i en skuff, bare tanken på å ta i det gjorde meg direkte uvel. Jeg måtte ta det fram igjen da timen nærmet seg, jeg ble bokstavelig talt dårlig da jeg så det igjen. Dagen før ringte jeg og sa at jeg var syk og ikke kunne møte, noe som var helt sant, da lå jeg i senga og var helt utslått, det var så vidt jeg hadde greid å kreke meg opp for å finne nummeret. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp hva jeg syntes om å det de hadde sendt meg, men orket ikke, sa bare ja til ny time, så jeg fikk ta det opp når jeg avbestilte den. På det tidspunktet hadde jeg slått fra meg tanken på å gå dit. Med reise ville det koste meg nærmere 500 kroner, og det hadde jeg rett og slett ikke råd til. Dessuten regnet jeg med at det var små sjanser for å bli trodd, jeg synes å ha sett at svært mange av dem som jobber med mennesker har en velutviklet evne til å se bort fra alt som ikke passer inn i egen virkelighetsoppfatning. Sannsynligvis ville psykologen bare vifte bort attestene, og overhodet ikke ta noe hensyn til det som sto der. Noe annet var at jeg hadde lest mer av det som sto i brevet, og det var så visst ikke hyggelig lesning. Blant annet står det noe som jeg er redd gjør det veldig vanskelig for meg å bli trodd: Aktuelt beskrives hun som lidende og det er mistanke om underliggende personlighetsproblematikk. Det betyr antagelig at når jeg sier at jeg ikke har hatt de problemene i arbeidslivet som det påstås, vil det bare ses på som en bekreftelse på at jeg er så personlighetsforstyrret at jeg ikke klarer å innse at jeg har vært en fullstendig udugelig arbeidstaker. Det er mye mulig at jeg framsto som lidende da jeg var hos legen, dels skyldtes det nok den uventede aggressive oppførselen hans, og dels fortvilelse over en stadig vanskeligere livssituasjon. Og siden jeg begynner å få vondt i en tann, og sannsynligvis aldri kommer til å ha råd til å gå til tannlege noe mer i dette livet, kommer jeg nok til å bli riktig så lidende etter hvert. Men da er det ikke psykolog jeg trenger, derimot penger nok til at jeg kunne gå til den flinke og hyggelige tannlegen min.

Til tross for at jeg hadde avbestilt timen og sagt ja til ny, fikk jeg noen uker senere et brev fra DPS der det står at jeg ikke møtt til av talt tid, og at det er uklart om det er aktuelt med videre behandlingskontakt. Da jeg leste det, tenkte jeg at nå skulle jeg i tillegg til all den andre elendigheta, også beskyldes for å la være å møte uten å gi beskjed. Men hun jeg traff da jeg ringte, kunne fortelle at det var snakk om et standardbrev, og joda, hun kunne se at jeg hadde gitt beskjed. Videre mente hun at beskyldningene mot undertegnede kun var fastlegen min sitt ansvar, og at DPS var helt uskyldige i så måte. Dette stemmer for så vidt med en melding jeg fikk fra Nav da jeg ble innvilget AAP, der det står: DPS oppgir at du ikke fremstår med tegn på alvorlig psykisk lidelse, men at du er i en sårbar situasjon… Nå gjør vel Nav sitt for å sørge for at folk er i en sårbar situasjon, men det er nå så.

Selv om det som står i brevet er basert på fastlegens uttalelser, er det DPS som har sendt det i posten til meg. Jeg synes ikke det skulle være lov å sende slikt i vanlig post, for det første fordi det kan havne i feil postkasse. Jeg sjekket ikke om brevet var til meg før jeg åpnet det, jeg skjønte hva det var siden det står Akershus Universitetssykehus konvolutten. Men nå er det mange som kan vente på et brev fra Ahus, selv om sjansene er små for at brevet skulle havnet hos noen andre som gjorde det og åpnet brevet ved en feiltakelse, er de like fullt til stede. Det som står er langt verre enn vanlige helseopplysninger, det er så absolutt ikke noe du ønsker andre skal lese. For det andre, det å lese noe slikt om seg selv gjør forferdelig vondt. Det tror jeg også det ville gjort om det som sto hadde medført riktighet, det er noe med å lese slike betraktninger om seg selv, skrevet av mennesker som har definisjonsmakt over deg, det kan fort få deg til å føle deg liten og avmektig. Jeg lurer på om det ikke også kan føre til en følelse av selvforakt, eller noe langt verre. I brevet står det riktignok følgende: På bakgrunn av tilgjengelig informasjon vurderes aktuell selvmordsrisiko ikke som akutt eller overhengende. Når jeg kommet over skriverier om selvmord, står det ofte at man ikke skal være redd for å spørre andre om de har selvmordstanker. Nå ønsker ikke jeg meg en verden hvor folk går rundt og stiller hverandre slike spørsmål i tide og utide, blant annet fordi jeg tror det er mange som ikke har forutsetninger for å ta den type samtaler. Kanskje fastlegen er den som burde stille slike spørsmål, det har aldri fastlegen min gjort. Det til tross for at jeg har selvmordsforsøk bak meg, og har gitt uttrykk for at livet er veldig vanskelig. Og livet ble ikke akkurat lysere etter å ha mottatt dette brevet, det har vært en enorm belastning.

Med tanke på den særdeles ubehagelige opplevelsen det var å ankomme døgnenheten til DPS, burde det kanskje ikke overraske meg at de sender ut slikt. (Eventuelle nye lesere kan lese om det her) Det er nesten så jeg mistenker dem for å psyke ned folk i forkant, sånn at de skal være passelige duknakka og ydmyke når de møter opp. Da jeg kom til DPS i fjor, kom jeg rett fra sykehuset. Der hadde jeg ligget på hjerteavdelingen, da jeg ble lagt inn der var det som å bli pakket inn i myke puter av godhet og vennlighet. Å ankomme DPS føltes derimot som å bli slått overende og tråkket på. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av litenhet og ydmykelse, da jeg ble dratt inn på et rom med fire fremmede mennesker, der en lege og en psykolog gjennomførte et tredjegradsforhør med nærgående og konfronterende spørsmål. At det var så mange i rommet, forsterket følelsen av ydmykelse. Noe man nødvendigvis må være klar over, det er tross alt snakk om personer som burde ha menneskekunnskap nok til at de forstår hva de holder på med. Nå må det rettferdighetens navn sies at jeg hadde det fint de ukene jeg var på DPS, så lenge jeg styrte unna legen og psykologen. De andre som jobbet der var hyggelige og flinke folk.

Nå er det nok ikke så mange som kommer til å lese dette, bloggen er vel i realiteten nedlagt. Jeg skulle ønske at noen leser det, for slikt som dette rammer antagelig flere enn meg. Dette er farlig, det har vært en voldsom belastning, som har gått ut over både psykisk og fysisk helse. Når slikt kommer på toppen en haug med andre problemer, kan det bli akkurat det puffet som skal til for å dytte deg utfor stupet.

Siden jeg er på AAP, er jeg redd dette også vil skape problemer overfor Nav, som nok heller tror på legen enn på meg. En grunn til at dette har gått så hardt inn på meg, er at dette ikke bare er påstander i et brev, men noe som vil bli klistret på meg. Å stå alene mot mektige instanser som helsevesenet og Nav, og bli beskyldt for noe som absolutt ikke er sant, da skal man være ekstremt sterk for ikke å knekke fullstendig sammen. Og så sterk er ikke jeg nå, jeg føler meg fullstendig utslitt.

Dette treffer meg så utrolig hardt, jeg har stort sett hatt et veldig godt forhold til dem jeg har jobbet sammen med. De konfliktene jeg har hatt i arbeidslivet har ikke hatt noe med min personlighet å gjøre, som da jeg jobbet for Adecco og de utbetalte mindre enn avtalt lønn, til meg og stort sett alle andre. Eller da jeg hadde sak til behandling i Forliksrådet og arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, da skulle det mye dokumentasjon til, da nytter det ikke bare å være en kranglete og udugelig arbeidstaker. Det som skjer, er at fastlegen og DPS legger skylden på meg for forhold i arbeidslivet. Jeg har inntrykk av at det er veldig liten forståelse for hvor mye stress og utrygghet som følger med å ha midlertidige jobber. Jeg husker psykiateren jeg snakket med da jeg lå på sykehuset i fjor, som da jeg sa at jeg tilhørte det som kalles prekariatet, ga uttrykk for at hun ikke hadde hørt ordet prekariat før. Det ser også ut til å være liten vilje til å se psykisk helse i sammenheng med økonomi, boforhold og muligheter for livsutfoldelse. Jeg regner meg ikke som psykisk syk, jeg vil heller beskrive meg som psykisk sliten. Dessuten føles det som om hver eneste celle i kroppen skriker etter trygghet. Og til tross for at jeg vært gjennom svært vanskelige perioder før, tror jeg dette er første gang i livet hvor jeg faktisk har glemt hvordan det føles å være glad.

Jeg har brukt lang tid på å skrive dette, og det har gjort vondt. Jeg har sagt før at dette er siste bloggpost, men kommet tilbake likevel. Nå nærmer det seg uansett slutten, fordi jeg snart ikke har noen fungerende pc, og fungerer svært dårlig selv også. Jeg har skrevet mye om klasseforskjeller, det jeg opplevd nå dreier seg vel egentlig om det. Er du langt nede på rangstigen er sjansen for å bli behandlet dårlig større, og sjansen for å bli hørt er langt mindre. Sånn er det dessverre med den saken.

fredag 8. januar 2021

Intervju med Braute Galåsen – overvåkningsdirektør i NAV

Jeg har vært så heldig å bli innvilget et intervju med Braute Galåsen, selveste overvåkningsdirektøren i NAV. Jeg skal spare eventuelle lesere for innledende tomprat, og gå rett på selve intervjuet.

Først vil jeg takke deg for at du var villig til å stille opp, og da jeg lurer selvfølgelig på hva jobben din som overvåkningsdirektør går ut på.

Jo, som overvåkningsdirektør jobber jeg i forhold til å ha et bredt og proaktivt fokus i forhold til brukernes bevegelser, jeg tenker da særlig i forhold til deres aktiviteter på sosiale media. Det er av største vesentlighet å fange opp misbruk i forhold til de midlene som brukes for å få brukerne tilbake til et aktivt arbeidsliv.

Finner dere mye som tyder på misbruk av ytelser?

Jeg vil si at i henhold til alle tilgjengelige parametere er det all grunn til å stille spørsmålstegn om hvor mange som i virkeligheten har et behov i forhold til å motta ytelser. Med tanke på en totalvurdering av de funn vi har gjort, vil jeg si at dette så absolutt er å regne som den virkelige elefanten i rommet.

Er det mulig å få et konkret eksempel på det dere mener er å betrakte som misbruk?

Med utgangspunkt i spørsmålet ditt, skal jeg tillate meg å komme med et helt konkret tilfelle der brukeren helt klart bedrev misbruk i forhold til ytelsen. Det konkretiserte tilfellet dreier seg om en ung kvinne som skulle ha diagnosen ME, og ifølge så vel fastlege som spesialister skulle ha en så alvorlig diagnose at hun ikke hadde noe potensiale i forhold til arbeidsutprøving. Uavhengig av disses uttalelser fant vi da vi undersøkte vedkommendes aktiviteter på sosiale media, at hun hadde lagt ut et bilde av seg selv på instagram, der hun faktisk smilte. Og her er vi i Nav klinkende klare, kan du smile, kan du også jobbe. Med tanke på alvorlighetsgraden i det som her kom fram, ble saken umiddelbart sendt over til avslagsdirektøren, som igjen umiddelbart kuttet ytelsene til kvinnen, saken er nå politianmeldt. Og selv om Nav har mottatt mye, etter min mening fullstendig ubegrunnet, kritikk i forhold til at noen brukere ble fengslet på det som ifølge enkelte sies å være urettmessig grunnlag, håper vi at saken ender med fengsel for det vi mener er å betrakte som ytterst grovt misbruk av stønad.

Men i all verden, dette er jo fullstendig galskap. Å være i stand til å smile på et bilde, er da ikke det samme som å være i stand til å jobbe.

Jeg tenker det her er av aller vesentligste viktighet å se dette i forhold til kontekst. Sammenholdt med et helhetlig tankesett er det ytterst essensielt å ha et framoverlent og inkluderende fokus i forhold til arbeidslinja. Når man lever av ytelser fra Nav, skal all restarbeidsevne brukes på nettopp å arbeide, å smile og jåle seg til for å få oppmerksomhet på sosiale media er følgelig å betrakte som sløsing med restarbeidsevne som skulle vært brukt i forhold til arbeid, det sier seg selv at vi må være hardtslående i forhold til slike grove overtredelser, her er det tungtveiende grunner til at vi må stå sterkt og fast på våre prinsipper.

Uansett hvordan du argumenterer, jeg kan fremdeles ikke forstå at det å være i stand til å smile på et bilde, er det samme som å være frisk nok til å jobbe. Men jeg skal la det ligge, da vi nok ikke vil bli enige. Så da vil jeg heller spørre deg om hvilke andre aktiviteter enn smiling er det dere slår hardt ned på?

Med tanke på de undersøkelser vi utfører, finner vi mange typer misbruk i forhold til ytelser. I henhold til de data vi framskaffer, finner vi mange graverende tilfeller. Jeg tenker med tanke på kontekst at jeg kan nevne noen eksempler på hva vi finner. Vi finner at mennesker med angivelig store helseutfordringer drar på fisketur, går på kafe, lager mat til ungene sine, lufter hunden, og det er bare noen få eksempler i forhold til en lang liste av alvorlige tilfeller av misbruk.

For å si det på den måten, dersom dere klarer å dokumentere at noen har foret gullfisken sin, vil de miste ytelsen de går på.

Det er ingen grunn til å bli spydig i forhold til det ytterst betydningsfulle arbeidet Nav utfører. Jeg tenker det er uhyre viktig å ha et målrettet og kommunikativt fokus i forhold til arbeidslinja. Dessverre ser vi at mange som er aktive på sosiale media later til å ha en negativ agenda i forhold til Nav.

Tanken har ikke streifet dere at dere selv kan vær skyld i den negative omtalen dere får? Uansett, du får ha takk for at du stilte opp til intervju, men jeg er ikke sikker på om det har bidratt til at folk får en mer positiv holdning til Nav.

Nå skjønner jeg ikke i forhold til hva du mener.

Det overrasker meg for så vidt ikke, men takk nok en gang.


mandag 21. desember 2020

Ingen julefeiring i år

I år blir det ingen julefeiring på meg, det ble det heller ikke i fjor. Min siste jul var i 2018, til tross for at jeg visste  det var siste gang jeg hadde mulighet til å feire jul, greide jeg å gjøre det ganske hyggelig for meg selv. Da var det ekstra viktig å ta vare på de gode øyeblikkene. Jeg har jo skrevet et par poster her på bloggen om det å feire jul alene, så lenge jeg hadde penger til å kjøpe mat, drikke og det som ellers trengtes for å skape stemning, var det ikke så ille. Jeg var også veldig takknemlig fordi jeg hadde den muligheten, jeg var inderlig klar over at det ikke var selvfølge. Når jeg tenker tilbake, synes jeg at jeg har flink til å skape gode øyeblikk i en virkelighet som var ganske tøff. Jula i fjor orker jeg ikke å tenke på, da var det egentlig ikke meningen at jeg skulle leve, og nå skulle jeg i hvert fall ikke vært i live. Jeg håper virkelig at jeg er borte fra denne verden i god tid før neste jul, for dette er en uverdig og nitrist eksistens.

Jeg har jo tatt veldig mange bilder de senere årene, og sånn sett dokumentert mye av det jeg har opplevd. Å se på disse bildene nå er både godt og vondt. Godt fordi det frambringer minner fra en tid som var så uendelig mye bedre enn det er nå. Vondt fordi jeg lengter så veldig tilbake til tiden da livet tross alt var levelig. Jeg lengter jo egentlig så veldig etter å leve igjen, ha et liv der jeg kunne føle meg glad, der jeg kunne gå ut i verden og møte mennesker som så på meg som likeverdig. Dette året har jeg igjen vært nødt til å forholde meg til folk som har sett ned på meg, det har så absolutt vært en ekstra belastning.


Julaften for fem år siden tok jeg noen bilder som jeg hadde tenkt å bruke her på bloggen, for å vise at julefeiring alene ikke behøvde å være så trist. De ble aldri brukt fordi jeg syntes det ble litt for privat. Jeg legger dem ut nå, disse bildene er sånn omtrent det nærmeste jeg kommer julefeiring i år. Det er ubeskrivelig trist, men samtidig er jeg glad for det gode jeg har hatt her i livet. Jeg fikk ofte en vond klump i brystet når de første julegreiene dukket opp i butikkene. Men det gikk stort sett greit, og når jeg ser disse bildene husker jeg det var ganske hyggelig å lage mat og dekke bord på julaften, selv om det bare var til meg selv.

Det ble stemning når lukta av surkål og ribbe spredde seg i heimen, og blandet seg med lukta fra røkelsen som jeg pleide å begynne med i slutten av november. Og etter maten skulle det være kaffe og kaker, samt bananlikør som var et must i jula.

Jeg husker jeg tenkte da jeg hadde pyntet juletreet, at dette treet er det bare jeg som skal se, og det gjorde litt vondt. Uansett var det koselig med juletre i stua, og jeg har masse pynt jeg har kjøpt opp gjennom årene, så jeg hygget meg likevel med å pynte det.

Jeg kom over noen bilder fra 2018, siste året jeg hadde mulighet til å feire jul. Her to bilder fra turen min til kirkegården lille julaften. Det var en hyggelig tradisjon i mange år, og det var ikke bare jeg gjorde denne turen dagen før dagen, det pleide å være ganske folksomt på kirkegården. De gangene det var fint julevær var disse turene veldig koselige og stemningsfulle, og heldigvis var det slik siste året med jul.


Samme år var det også veldig fint vær julaften formiddag. Jeg gikk en tur borti skogkanten, det var mange som var ute og fremmede mennesker hilste og var hyggelige, det var så koselig, Det varmet, og det trengtes for bak all denne julehyggen var det en iskald visshet om hva som ventet der framme.


Dette året blir det absolutt ikke noen julehygge, men jeg er sikkert ikke den eneste som sitter alene uten noe som helst. Det eneste jeg har spandert på meg er røkelse, i et forsøk på å overdøve den råtne lukta i den frastøtende leiligheten. Men jeg er tross alt takknemlig for det gode som har vært, og jeg har vel egentlig vært flink til å skape gode øyeblikk selv om mye var vanskelig,  


fredag 11. desember 2020

I kulde og mørke

Da prøver jeg å kreke meg tilbake til bloggen nok en gang, og da vil jeg først takke dem som har kommentert på den siste teksten jeg la ut. Det er alltid hyggelig med gode kommentarer, selv om jeg ikke har vært i god nok form til å svare på dem. Jeg skal prøve å gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Men først vil jeg nevne en artikkel hos Fri Fagbevegelse, som tar opp selvmord. Her kan vi lese at Elisabeth Thoresen, leder i AAP-aksjoner, stadig får varsler om at folk som sliter i Nav-systemet ikke orker å leve lenger. Men nå skal det kartlegges hvor mange som tok livet sitt mellom 2004 og 2015 som sto på en offentlig ytelse, ifølge helse- og omsorgsministeren. Så da er vel problemet løst, etter å ha brukt x antall millioner, kommer de antageligvis fram til noe sånt som at dette er utfordringer vi må ta på alvor, kanskje til og med største alvor. Jeg synes ellers det er påfallende at mens vi før i tida hadde en helseminister, har vi nå en helse- og omsorgsminister. Det er vel slik man prøver å sminke over de sørgelige realiteter, et samfunn som for mange oppleves som stadig mer kaldt og brutalt. Så øker da også antall selvmord, i 2018 var det 874 registrerte selvmord, det har ikke vært så mange siden 2001. Da kan vi jo lure på hvordan tallene for kriseåret 2020 kommer til å se ut.

Over til mitt hvordan livet mitt har vært siden sist. Da jeg skrev forrige post, befant jeg meg fremdeles på det som kalles DPS, forkortelse for distriktspsykiatrisk senter. Før jeg slapp ut derfra, måtte jeg inn til nok et forhør med de samme to bøllene som holdt på å rive meg i filler ved ankomsten. Jeg skrev forrige gang at mye av det særdeles ubehagelige forhøret var slettet fra hukommelsen. Noe har dukket opp i ettertid, som da den gyselige psykologen spurte meg om jeg savnet sex, jeg husker ikke hva jeg svarte, kanskje noe om at det absolutt ikke var noe problem for øyeblikket, i hvert sendte hun meg nok et skarpt blikk, og spurte om det hadde vært et problem før. Denne dama ga seg ikke så lett når det gjaldt å grafse i andres sexliv, eller mangel på sådan. Jeg husker også at den mannlige legen stilte meg et spørsmål om hvordan jeg taklet utspørringen, jeg husker ikke akkurat helt hvordan spørsmålet ble stilt. Meningen var uansett hvordan opplever du det ubehaget vi påfører deg nå, og det bli ikke spurt på noen hyggelig måte, denne legen hadde en veldig konfronterende og aggressiv væremåte. I ettertid har jeg tenkt at de muligens gikk inn for å klargjøre meg for Nav, få meg så ydmyket og mørbanket som mulig. Det som er sikkert, er i hvert fall at denne seansen rimte dårlig med det som skrives om selvmord, der folk oppfordres til å søke hjelp, og du får inntrykk av at du vil bli møtt med forståelse og medmenneskelighet. Jeg synes det var en merkelig måte å oppføre seg på overfor et menneske som kom rett fra sykesenga, med flere nylige selvmordsforsøk bak seg. Alle som kommer til et slikt sted, gjør det fordi de har det vanskelig, og da er det ingen som skulle bli behandlet på en så aggressiv og ubehagelig måte. Som før nevnt, jeg måtte inn til nytt forhør før jeg skulle ut derfra. Denne gangen ble det ganske annerledes, da legen sa noe om at jeg ikke ønsket behandling av psykolog, spurte muligens hvorfor, her svikter hukommelsen litt. Uansett, de fikk vite hvorfor, i klartekst! Det som sikkert var ment som et nytt tredjegradsforhør, endte i stedet med at jeg sa hva jeg mente om sexspørsmål og dårlig oppførsel. Og når jeg først har fyrt meg opp, er jeg ikke en kvinne av få ord, de to bøllene fikk ikke sagt så mye.

Det er viktig å understreke at de aller fleste som jobbet der var hyggelige og bra folk. Noe jeg ikke satte pris på, var at flere av dem ikke godtok at Nav er vanskelige å ha med å gjøre. Da het det seg bare at det er så mange som får god hjelp av Nav, det er så mange som får god hjelp av Nav. Dette var ikke så veldig lenge etter det hadde kommet fram at flere hadde fått den gode hjelpen å bli urettmessig kastet i fengsel. Det ble også argumentert med at noen var misfornøyde med fastlegen sin. Noe jeg syntes var et heller dårlig argument, da fastleger kan byttes dersom man ikke er fornøyd, noe man dessverre ikke kan gjøre med Nav. Dessuten har jeg fremdeles til gode å høre om noen som er sendt i fengsel av fastlegen sin. Dessverre ser det ut til å bedrive det jeg kaller lalling, er en populær øvelse blant mange som jobber med mennesker. Da gnåler de på sitt, gjentatte ganger, samtidig som det er tydelig at de absolutt ikke hører hva motparten sier. Jeg har møtt dette fenomenet flere ganger gjennom dette triste året. Første gang var psykiateren jeg måtte snakke med på sykehuset, hun som mente at folk levde så gode liv med lite penger. Dette begrunnet hun med at det er så mye som er gratis, det er så mye som er gratis. Det samme gnålet med at det er så mye som er gratis, fikk jeg høre også etter at jeg var ute fra DPS. Da var det en person som skulle komme innom og hjelpe meg litt med ting og tang. Først var hun riktig så hyggelig og hjelpsom, men det ble det etter hvert slutt med. Jeg har vært veldig fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, først og fremst er jeg er ubeskrivelig lei meg for at jeg i det hele tatt er i live. Jeg sa vel noe til vedkommende at jeg hadde prøvd å ta livet mitt nettopp for å slippe å komme i den situasjonen jeg nå var. Da freste hun til meg at ja, vi vet hva har du har gjort. Selvmordsforsøkene mine hadde tydeligvis ikke lov å nevne, selv om jeg må leve med hender som har blitt delvis følelsesløse og dessuten vonde, etter de fortvilte forsøkene på å kutte pulsårene. Jeg har opplevd så mye drittoppførsel fra andre at jeg er blitt ganske immun, men jeg synes ikke det er akseptabel oppførsel. Hun ble gruelig irritert på meg fordi jeg manglet gode sko, og var frekk til å si at mine vonde føtter ikke fungerer med billige sko. Å ha sko som gjorde at jeg kunne gå uten å få vondt i føttene, var tydeligvis en luksus et undermenneske som meg ikke skulle kreve. Jeg prøvde å forklare at fastlegen hadde sett på føttene mine, og konkludert med at jeg måtte til ortoped, men da var hun gått inn i fullstendig lallemodus, og det var umulig å nå fram. Hvorfor i all verden drev jeg og gnålte om gode sko, når det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis…

Jeg hadde jo mistet leiligheten, fordi jeg ikke hadde penger til husleie, mens jeg var på DPS ble det skaffet bolig, og jeg fikk veldig god hjelp til flytting. Men så sto jeg der, helt alene, i en forfallen kommunal leilighet, med et helt flyttelass som skulle ryddes på plass, jeg var nok verken psykisk eller fysisk frisk nok til oppgaven, det var i overkant tøffe tak. Jeg er selvfølgelig glad for å slippe å bo på gata, likevel er det en stor belastning å bo i en så nedslitt og stygg leilighet. Det som skal forestille bad er helt grusomt, direkte uappetittlig, jeg har aldri sett noe liknende, det gir assosiasjoner til et rom i en gammel, nedlagt fabrikkbygning. Jeg har bokstavelig talt kastet opp der, fordi det er så motbydelig. Jeg greier ikke å venne meg til forholdene, snarere tvert imot, det drar meg lenger og lenger ned i et svart hull. Jeg lengter etter å kunne dusje og stelle på et normalt bad, det er som de frastøtende forholdene smitter over på meg, slik at jeg føler meg like uappetittlig og ekkel som badet. Det går ikke an å glemme seg bort i en slik bolig, alt rundt meg minner meg hvor fattig og trist livet mitt er blitt, jeg får anfall av panikk hvor jeg bare vil løpe vekk, kroppen er konstant i hysterisk fluktmodus. Jeg har sett på bilder jeg tok av leiligheten jeg en gang eide, den var liten, ny og lekker, dessverre var forholdene utenfor døren alt annet enn lekre. Likevel, når jeg ser disse bildene av ny leilighet med nymonterte Ikea-møbler, føler jeg på en sorg som er stor og mørk at det ikke er holde ut.

Bilder jeg tok i leiligheten like etter jeg hadde flyttet inn, før jeg visste hvor ille det skulle bli. 

Mens jeg var på DPS ble det søkt om AAP, mens jeg ventet på om det ble innvilget eller ikke, levde jeg på sosialstønad. En dag lå det et brev fra Nav i postkassa, jeg trodde først det var svar på søknaden, i stedet gjaldt det en undersøkelse om hvordan folk oppfattet Nav, her fikk jeg oppgitt en nettadresse og et passord. Jeg gned meg i hendene og kastet meg over pc-en, syntes det var en sann svir å gi dem stort sett dårligste karakter, men ikke på absolutt alt, for at det skulle virke mer troverdig. Det gode humøret forsvant da det slo meg at denne undersøkelsen må ha kostet ganske mye penger, samtidig som de neppe kom til å bry seg om folks tilbakemeldinger. Antagelig bare spill for galleriet, for at det skulle se ut som de tar hensyn til hva folk mener, prøve å rette opp litt av det dårlige inntrykket etter å ha kastet folk i fengsel. Ellers har jeg hatt minimalt med Nav å gjøre, det kan jeg nok takke koronaen for, aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nav er seg sjøl lik, de lar ikke en anledning gå fra seg til å framsette en trussel eller flere, jeg tror de fleste har fått med seg at de er stand til å politianmelde og det som verre er. 

Nå fikk jeg utrolig nok innvilget AAP på første forsøk, jeg var forberedt på avslag, da det virker som Nav synes det er innmari artig å si nei, Jeg hadde fått høre at jeg ville komme bedre ut med AAP enn sosialstønad. Men nå viser det seg så ikke er tilfelle, snarere tvert imot. Jeg har minstesats, av det må jeg betale 24 prosent skatt, det er voldsomt på et så lite beløp, men av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Jeg har jo erfaring med at det er hard skatt på lave inntekter, og at skattelette ikke er noe man deler ut til fattigfolk. Da jeg var på sosialstønad fikk jeg vel 6000 i måneden, det er lite å klare seg på, men de dekket i tillegg husleie og strøm, samt lege og medisiner utover 300 kroner måneden. For en noen uker siden fikk jeg et virkelig sjokk, og om jeg var langt nede i utgangspunktet, sank jeg nå så langt ned i mørke og håpløshet som jeg aldri før har vært. Grunnen til den nedturen, var en opplysning jeg fikk fra en person, som jeg var innvilget såkalte støttesamtaler med. Slike støttesamtaler ble første gang nevnt av den meget hyggelige og oppegående sosionomen jeg snakket med på sykehuset, ifølge henne var det en psykiatrisk sykepleier jeg skulle ha som støtteperson. Da så jeg for meg en person som liknet på henne, og syntes følgelig det virket som en god ide. Etter opplevelsen med dama som ikke syntes jeg trengte gode sko, siden det var så mye som var gratis, kjølnet entusiasmen overfor dette prosjektet betraktelig. En dag fikk jeg et noe kryptisk brev i posten, der det sto at jeg var innvilget såkalte støttesamtaler. Hvor og når disse støttesamtalene skulle finne sted sto det ingenting om, da jeg var sterkt i tvil om den støttende effekten, la jeg brevet i en skuff og glemte hele greia. Nå var det også snakk om at jeg skulle ha timer hos psykolog, noe jeg ikke var direkte ivrig etter, verken møtet med psykiateren på sykehuset eller psykologen hos DPS kunne sies å gi mersmak. Men jeg var innstilt på å spille med, inntil videre. Fastlegen min mente jeg kunne henvende meg til en psykologtjeneste i kommunen, som faktisk var gratis. Jeg hadde en lang samtale med en psykologene derfra, på telefonen. Det endte med at hun slo fast at jeg ikke var kvalifisert for tjenesten deres, eller rettere sagt, jeg var visst overkvalifisert, et for komplisert tilfelle for dem. Noe som var dumt, siden denne psykologen var den rake motsetning til den forrige. Hun var så hyggelig og empatisk at det var helt overveldende, jeg tror også at hun forsto situasjonen min bedre enn mange andre. Men jeg passet altså ikke inn hos dem, og hun nevnte støttesamtaler i stedet, hun ga meg noen telefonnummere jeg kunne ringe for å finne en løsning på støttesamtalemysteriet. Jeg fant til slutt ut av det, og fikk utdelt en person som jeg skulle ha støttende samtaler med. Etter to møter med vedkommende forsto jeg fremdeles ikke hva hensikten var, men jeg møtte tappert opp tredje gang, til tross for at jeg var i elendig form den dagen. Det hadde begynt å gå opp for meg at økonomien kom til å bli enda mye verre enn jeg hadde trodd, og det gjorde bokstavelig talt fysisk vondt, hjertet danset krigsdans, og det føltes som jeg ristet og skalv innvendig. Det var da dette angivelig støttende mennesket fortalte at de mente at man skulle måtte klare seg på helt ned til 3500 kroner måneden, etter at husleie og strøm var betalt. Jeg spurte hva med andre utgifter, som telefon og internett. Nei, det brydde de seg ikke noe om, svarte hun, og det lot ikke til at hun forsto at det kunne være vanskelig. Så begynte hun å bable noe om å søke, men så lenge jeg hadde den formidable summen av 3500, kanskje til og med et par kroner mer, var det visst ikke så store sjanser, men man kunne søke... Da orket ikke jeg mer, jeg gikk ut derfra mer utslått enn noen gang, og har ikke hatt noe mer med denne personen å gjøre. Jeg synes det høres helt vanvittig ut at de mener at man skal overleve på en så liten sum, i så fall er verden et enda verre sted enn jeg har trodd. Denne personen er vernepleier og ansatt i kommunen, det ville være veldig rart om hun kunne si noe slikt dersom det ikke var tilfelle. Hvis hun har feilinformert om noe som var så knusende å høre, burde hun få en skikkelig smekk. Men høyst sannsynlig er det sant, da er det verre enn ille, og de som har bestemt det burde få mer enn en smekk. Det siste jeg hørte «støttesamtalepartneren» sa var søke søke, det ender vel med at du må søke om penger til dopapir. Så kan noen huer på Nav sitte og bestemme om det å tørke seg i ræva er en unødvendig luksus, eller en nødvendighet du aller nådigst kan få støtte til. På den måten kan de plukke av deg det du måtte ha igjen av verdighet.

Som det er nå, har jeg ikke mulighet til å ivareta verken psykisk eller fysisk helse. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan jeg skal kunne klare å leve videre. Det livet, eller rettere sagt eksistensen, jeg har nå er bare trist og smertefullt. Den elendige økonomien går sterkt utover helsa, jeg drømmer om å ha råd til briller og godt fottøy, for ikke å snakke om tannlege. Jeg sliter skikkelig med synet mitt, har to par briller i forskjellige styrker, kjøpt i billigbutikker. Det er bedre enn ingenting, men langt fra bra nok, med hodepine og verkende øyne som resultat. Jeg skulle gjerne prøvd å tegne igjen, men det er håpløst uten gode briller. Fottøy er et like stort problem, jeg har et par vinterstøvler som aldri har vært gode, og verre har de blitt. Jeg har vært hos ortoped og fått noen såler, eller fotsenger som de visstnok kalles, men de fungerer ikke særlig godt sammen med støvlene. Å gå turer blir vanskelig, det blir lite mosjon. Jeg gikk ganske mye i sommer, jeg har et par gode sandaler, det var deilig så slenge det varte, men da høsten kom ble det verre. Da jeg lå på sykehus på våren, fant de at jeg hadde blodpropper i begge lunger og i det ene benet. Dette mente de var fordi jeg hadde ligget stille lenge. Jeg gikk på medisiner for det en periode, men ikke nå lenger. Hvis jeg blir for passiv er det en fare for at det komme igjen, mangelen på godt fottøy kan også være med å øke sjansene for blodpropp. I tillegg har jeg presserende behov for tannlege, da jeg har en skadet tann som begynner å bli vond. Jeg har hatt det vanskelig før i perioder, men aldri så ille som det er nå. Før har jeg kommet ut av de mørkeste periodene og over i noe som har vært i hvert fall litt lysere, nå er jeg stengt ute i kulde og mørke for alltid, det er ingen vei ut av dette. Når det snakkes om selvmord, er det ikke snakk vanskelige, for ikke å si umulige, levekår. For meg, og sikkert for mange andre, er ikke problemene av en slik art at det løser seg bare man snakker om det. Her hjelper det ikke med å ring en hjelpetelefon, eller kontakte fastlegen. Det er ikke lenge siden jeg var hos fastlegen, og han kan ikke hjelpe meg.

Grunnen til at snakket om selvmord er som det er, kommer antagelig at det er folk fra øvre lag som snakker, som det alltid er, og det er deres egne de snakker om. Det kan kanskje også ha noe å gjøre med at alt skal være så lettvint for tiden, det skal være enkle løsninger på kompliserte problemer. Og når det gjelder politikerne, det er nok få av dem som vil innrømme at fattigdom øker sjansene for selvmord, siden stort sett samtlige partier foreskriver fattigdom som middel både mot sykdom og arbeidsløshet. Jeg skulle ønske flere som hadde vært ute en og annen vinternatt hadde vært aktive i samfunnet, vi trenger dem som har levd liv der ikke alt har gått på skinner. Jeg har møtt mange flotte mennesker som har hatt vanskelige erfaringer i bagasjen, folk som har beriket livet mitt, som har gitt meg minner jeg kan tenke tilbake på med glede. Etter det jeg har erfart, er det lettere å forstå dem som er på samme erfaringsnivå som en selv, det kan være forskjellig typer erfaring, men har man selv opplevd noe vanskelig, er det lettere å forstå andre, selv om problemene er forskjellige. Dessverre ser det ut til folk selv har opplevd lite problemer, har en tendens til å forakte dem som har vært mindre heldige. Dette synes jeg å se ganske tydelig blant våre politikere, tenker på et uendelig antall debatter der det snakkes i nedlatende vendinger om folk med lettere psykiske lidelser, som i politikervirkeligheten later til å være et synonym for giddelaus slabbedask. Som det framgår av artikkelen jeg lenket til innledningsvis, det kan tyde på at noen av disse angivelig lettere lidelsene ikke er lettere enn de faktisk fører til selvmord.

Er det noe jeg virkelig er lei meg for, er det at jeg ikke klarte å ta livet mitt i vinter. Det jeg har opplevd etterpå skulle jeg gjerne vært uten, jeg synes det er en utrolig trist og uverdig avslutning på livet. Hvis det hadde vært mulig, skulle gjerne tatt med meg de erfaringene har jeg gjort meg og gått tilbake til et levelig liv, den muligheten har jeg dessverre ikke. Døden er aldri mer, verken av det som er godt eller vondt. Det livet jeg eventuelt må leve framover, er aldri mer av det som er godt, men forferdelig mye av det som er vondt.

Til slutt, jeg har ikke så mange lesere igjen på denne bloggen, men hvis noen skulle komme innom, som har erfaringer med opphold på DPS, eller vet om det virkelig tilfelle at de mener man kan overleve på 3500 kroner måneden, eller noe annet som er relevant, så ville jeg sette stor pris på om de la igjen en kommentar. Den som ikke føler for å kommentere her på bloggen, kan sende en mail til lailaedahl@gmail.com.


 

mandag 27. april 2020

Når selvmord blir det minst dårlige alternativet

Jeg kommer tilbake til den egentlig nedlagte bloggen min, fordi jeg føler for å fortelle litt om det som har skjedd siden sist. Da jeg skrev de siste bloggpostene var det ikke bare med tanke på at bloggen skulle avsluttes, det samme skulle livet mitt. Jeg har forsøkt å ta livet mitt to ganger, og som man skjønner, mislykkedes jeg begge gangene, som ståa er, er jeg oppriktig lei meg for det. Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette, er at jeg synes det er mye bagatellisering og overfladiskhet når det snakkes om selvmord. Det er liksom bare å ta en telefon til Mental Helse, så ordner det seg. Det er nok ikke så enkelt for alle, det er vel snarere ganske få som har det slik. For mange av oss er det heller snakk om alvorlige problemer, der det ikke finnes enkle løsninger, eller løsninger i det hele tatt. Det kan også se ut til at man mener at den som ønsker å ta livet sitt ikke vet sitt eget beste og bør snakkes til rette. For meg var det et gjennomtenkt valg, det var mange år siden jeg hadde innsett at dersom det ikke skjedde et under, noe som sjeldent skjer, ville døden være det minst ubehagelige alternativet.

Jeg tok med piller som hadde tilhørt moren min da jeg ryddet leiligheten hennes etter at hun døde i 2014. Hun hadde hatt kreft og etterlot seg store mengder medisiner. Det jeg tok med meg var sovepiller og sterke smertestillende. Dessverre gikk det så mange år til jeg tok dem at de hadde gått ut på dato, jeg håpet likevel at de skulle ha den ønskede virkning, men det hadde de altså ikke. På det tidspunktet moren min døde hadde jeg innsett at mulighetene for å komme tilbake til arbeidslivet var omtrent null, og mulighetene for å få en jobb med en lønn å leve av, var langt under null. Følgelig var planen å selge leiligheten jeg hadde kjøpt fire år før, som dessverre var tilnærmet ubeboelig, og leve av pengene jeg fikk for den.  Når det nærmet seg at pengene tok slutt, skulle jeg ta pillene, og forhåpentligvis få en så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det var selvfølgelig ikke så morsomt å tenke på, men jeg trøstet meg med at jeg skulle gå ned med flagget til topps, jeg skulle gå i grava med rak rygg.

Jeg hadde tenkt å ta livet mitt mens det fremdeles var litt penger igjen, sånn at jeg kunne betale min egen begravelse, og det jeg ellers måtte etterlate meg av utgifter. Men sånn ble det ikke, det satt litt lenger inne enn jeg hadde trodd. Da jeg dro til Dublin i juli i fjor, visste jeg at det ble den siste turen min dit, jeg visste også at det ble den siste moroa jeg hadde her i livet. Til tross for at det ikke var noe mer glede i livet mitt, gikk høsten uten at jeg greide å avslutte livet. Til slutt var det blitt lille julaften, da var det på tide å gjøre noe med saken. Dagene før grusomme, mens andre forberedte seg til jul, forberedte jeg meg til å dø. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært før om årene, da jeg selv hadde gjort i stand til å feire jul. Selv om jeg de siste årene hadde vært alene hele julen, klarte jeg å gjøre det beste ut av det, og hadde det ganske hyggelig. Jeg støvsugde og gikk ut med søpla, for å psyke meg opp skulle jeg drikke litt irsk whiskey jeg hadde igjen på en flaske. Da flaska var tom, var jeg følte jeg meg fremdeles ikke helt klar, så jeg åpnet en liten flaske jeg hadde kjøpt på et destilleri i Skottland flere år før, denne whiskyen holdt 60 prosent, og gjorde meg så syk og surrete at jeg måtte gå og legge meg og utsette selvmordsforsøket til en annen dag. Jeg var veldig skuffet og lei meg for at jeg fremdeles var i live, men jeg valgte å utsette forsøket til i hvert fall romjula. Noen vanlig julefeiring var ikke aktuelt, men til tross for at jeg fremdeles var i forferdelig dårlig form julaften formiddag, kreket jeg meg til butikken og kjøpte inn litt god mat og drikke, i et forsøk på å gjøre det så lite utrivelig som mulig. Men jeg lyktes ikke så veldig, det ble en heller sørgelig jul.

Nå ble jo sånn at selvmord virkelig ble et tema denne julen. På Twitter drev folk og postet telefonnummeret til Mental Helse, jeg må si jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hatt problemer som kunne løses med å ta en telefon. Til tross for at jeg hadde det helt forferdelig, fortsatte jeg å utsette selvmordsforsøket. Jeg overlevde nyttårshelgen, første lørdagen i januar gikk jeg i butikken og handlet for de siste pengene jeg hadde igjen. Hver eneste dag jeg sto opp tenkte jeg at i dag, men jeg utsatt det til kvelden, og deretter til dagen etter. Jeg spiste opp den siste maten jeg hadde i huset, ris, linser og kikerter. Jeg gikk inn i en modus jeg ikke kan beskrive på andre måter enn merkelig, og slik gikk hele januar. Først i begynnelsen av februar da jeg var tom for mat, og huseieren etterlyste husleie, tok jeg pillene, denne gangen var det ikke noe alkohol med i bildet, bare vann til å svelge dem ned med. Så gikk og la meg, og følte en stor lettelse over at det var gjort. Jeg sovnet, og sov godt og lenge, men dessverre våknet jeg igjen, noe som var litt av en nedtur. Nå hadde jeg jo vært litt bekymret for at pillene ikke skulle ha den ønskede virkning, som reserveløsning skulle jeg skjære meg med kniv fra kjøkkenet som jeg trodde ville egne seg til det bruket. Da jeg prøvde dette noen dager senere, fungerte det ikke i det hele tatt. Jeg prøvde flere kniver, jeg lå på badegulvet og skar og skar meg i armene, til slutt helt desperat, og helt mål og mening. Jeg holdt på i timevis, ville dø, ville dø, men fikk det ikke til. Blodet fløt, hele badet var tilgriset, det samme var klærne mine, men jeg var like forbannet levende. Til slutt måtte jeg bare gi opp, surre noen håndklær rundt de ødelagte armene mine, og gå og legge meg.

Selv om jeg ikke hadde klart å dø, hadde jeg mistet mye blod, jeg var forferdelig slapp og syk, dessuten hadde jeg ikke mat i huset, bare vann. Bare det å komme seg på badet var en nesten uoverkommelig øvelse, for ikke å snakke om slikt som å dusje og vaske håret. Sånn gikk ukene, jeg ble stadig sykere, og jeg lå der og håpet at jeg etter hvert skulle få lov å dø. Det hadde jeg antagelig også gjort, hvis ikke politiet hadde dukket opp, og sørget for at det kom en ambulanse som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg undersøkt, og sendt videre til sykehus. Det føltes godt å komme på sykehuset, få mat og være omgitt av gode og hjelpsomme mennesker. Undersøkelser viste at det ikke sto helt bra til, men ingenting alvorlig. Hjertet som har hoppet og bykset av ren, skjær skrekk i årevis, ble det fastslått at er i rimelig god stand. Med tanke på hvor stresset, redd og fortvilet jeg har vært i store deler av livet, er det egentlig rart den fysiske helsen er såpass bra som den er. Nå sto det veldig dårlig til med livssituasjonen min, siden jeg fullstendig manglet penger og hadde ligget og sultet i ukevis. Meningen med sykehusinnleggelsen var at jeg også skulle få hjelp med den håpløse livssituasjonen. Noe jeg ikke orket å tenke på, jeg visste så altfor godt hva den «hjelpen» ville bety, Nav-helvete. Og det var jo det jeg for enhver pris ville unngå. Da jeg lå i sykesenga hadde jeg det greit nok, men jeg følte at det var det jeg orket, ikke noe særlig mer. Det ble bestemt at jeg skulle snakke med en sosionom ansatt på sykehuset. Hun dukket opp en dag jeg hadde vært på flere undersøkelser, riktignok ikke plagsomt smertefulle, men slitsomme nok når jeg var på minussiden når deg gjaldt krefter. Hun var ung, hyggelig og det virket som hun forsto skepsisen min når det gjaldt Nav. Vi hadde ikke vekslet mange ord før en lege jeg hadde hatt kontakt dagen før, kom for å fortelle resultatet av den siste undersøkelsen. Til tross for at jeg var sliten, var det godt å snakke med disse to. Jeg følte at de så på meg som likeverdig, det er ikke så mange ganger jeg har kunnet snakke åpent om det som er vanskelig, og jeg følt meg så respektert og forstått, som jeg gjorde akkurat da. Også dagen før hadde jeg opplevd den unge, kvinnelige legen som svært aksepterende og forståelsesfull. Da hun hadde spurt meg om ting på en slik måte at det var lett å åpne seg opp og fortelle, også om det som ikke alltid er så lett å snakke om.

Mens jeg lå i sykesenga følte jeg meg beskyttet mot den brutale verden der ute, og det var godt å ha mennesker rundt seg. Nå kunne jeg ikke bli værende der, men å reise hjem var vanskelig av flere grunner. For det første eide jeg ikke penger, og siden jeg ikke hadde betalt husleie i det siste, var jeg i ferd med å bli kastet ut av leiligheten jeg leide. Det var kanskje ikke så rart at sykesenga føltes som det tryggeste stedet å oppholde seg. Men der kunne jeg altså ikke få bli, det ble bestemt at jeg skulle overføres til en psykiatrisk enhet, og i hvert fall være der en uke.  Den siste dagen på sykehuset snakket jeg blant annet med en psykiater, hun var for så vidt hyggelig nok, men sa en del som var rart. Dessuten fortalte hun meg at det visstnok var mange som hadde meget gode liv selv om de hadde veldig lite penger. En slik glorifisering av fattigdom har jeg svært liten sans for, og jeg fortalte henne om hvordan jeg selv har opplevd hvordan pengemangel griper inn i alle områder av livet. Som ikke å ha råd til å gå til tannlege, uansett hvor vondt i tennene man måtte ha, ikke ha råd til skikkelig skotøy, ikke ha råd til å reparere sykkelen. Ifølge psykiateren var det så mye man kunne gjøre som var helt gratis, men eksempelvis hjelper det ikke om du kan låne gratis bøker på biblioteket hvis du ikke greier å lese fordi du trenger briller du ikke har råd til. Noe annet var at det under samtalen kom fram at jeg er glad i dyr, noe jeg oppfatter som ganske normalt, men det virket som psykiateren mente ikke var fullt så normalt, hun lurte visst veldig på hva det er med dyr som gjør at jeg liker dem. Det kunne jeg ikke gi noe svar på, hvorfor i all verden skulle jeg ikke like dyr? Til tross for merkverdige spørsmål og påstander jeg var uenig i, var hun vennlig nok, og jeg opplevde ikke samtalen som ubehagelig. En langt mer ubehagelig opplevelse ventet dagen etter, men det var jeg heldigvis lykkelig uvitende om da.

Jeg hadde ikke lyst til å reise fra sykehuset, det var trist å ta farvel med alle de flinke og hyggelige menneskene jeg hadde blitt kjent i løpet av de dagene jeg var der. Men det var ingen vei utenom, det var bare å tusle ned til en ventende taxi, og dra av gårde til stedet jeg skulle være de neste dagene. Da jeg kom inn døra, møtte jeg først noen riktig så vennlige mennesker, og tenkte at dette blir sikkert bra. Noe som skulle vise seg å være riktig, men først skulle jeg gjennom et forhør som gjorde at selv de mest utrivelige jobbintervjuer jeg har vært i, framsto som koselige treff. Denne seansen ble selvfølgelig ikke omtalt med sitt rette navn, altså forhør, men derimot «samtale». Jeg ble tatt med inn i rommet der den såkalte samtalen skulle finne sted. De to som ventet meg var en mannlig lege og en kvinnelig psykolog. Det er mye av den tvilsomme seansen som ble slettet fra minnet umiddelbart, men noe husker jeg. Så vidt jeg erindrer, begynte den mannlige legen å spørre meg om selvmordsforsøkene mine, hva jeg mente om det i ettertid, jeg ga uttrykk for at jeg fremdeles hadde forståelse for mine egne handlinger, og anså det som den minst dårlige løsningen på den håpløse situasjonen jeg var i. Jeg fikk en følelse av at det var veldig feil svar, riktig reaksjon var å framstå som en angrende synder. Det var vel omtrent da psykologdama så på meg med skarpt blikk, og spurte om det hadde seg sånn at jeg savnet sex. Ja, gjett om jeg gjorde, både da jeg lå i sykesenga koblet til ymse slanger og ledninger, for ikke å snakke om de siste dagene hjemme, da jeg ikke hadde spist på evigheter, og støtt og stadig måtte kreke meg ut på badet for å spy opp etsende syre, som smakte grusomt og brant i hele systemet, samtidig som jeg bare hadde ett ønske, å få lov å dø. Foruten at det var et særdeles invaderende spørsmål som mentalt fikk meg til å trekke opp skuldrene, og lure på hva neste ufinhet ville bli, var det så til de grader feil spørsmål til feil tid. Noe annet som ikke er slettet fra minnet, er at legen kom med en bemerkning om at det livet jeg hadde de siste årene, ikke kunne ha vært noe særlig. Dette fordi jeg hadde hatt liten kontakt med andre mennesker i den perioden. For meg har disse årene vært verdifulle, de gode stundene jeg har greid å skape har vært utrolig viktige for meg. Redselen min for et liv i fattigdom, basert på smertefulle erfaringer, lot det derimot ikke til at han hadde noen forståelse for.

Heldigvis er de andre som jobber på stedet av et helt annet slag, det er en god og trygg atmosfære på stedet. Jeg er blitt møtt med forståelse for jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med de to som forhørte meg så hardt første dagen. Jeg har sluppet å bli psykologisert, derimot har jeg fått den hjelpen det er mulig å få for fortsatt å kunne eksistere. Jeg er veldig takknemlig overfor dem som har hjulpet så godt de kan. Dessverre er den eksistensen som er mulig for meg å ha, ikke noe jeg vil klare å stå i over tid. Det å leve videre, står dessverre ikke på lista over muligheter jeg har. Kun en eksistens i vettskremt fattigdom under Nav-pisken. Det kjenner jeg at jeg ikke makter, hver eneste celle i kroppen vrenger i protest bare ved tanken. Følelsen av store kniver tvers gjennom kroppen, som vris rundt støtt og stadig, blir stadig sterkere, pluss masse annet fysisk ubehag, og en enorm følelse av utrygghet. Jeg har heller aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, så lenge jeg hadde penger var mangelen på nettverk til å holde ut. Jeg har allerede fått kjenne på kroppen hva det vil si ikke å ha penger nok til å stelle seg og ivareta et visst nivå av velvære. En ting er ubehaget med å føle seg sjuskete og ustelt, det går på selvfølelsen løs, noe annet er at jeg ikke får dekket behov som briller jeg kan se ordentlig med, og gode tursko. Briller er jeg blitt helt avhengig av, og de jeg har nå er så slitt at det er som se gjennom tjukk tåke, i tillegg til at jeg antagelig trenger noen som er hakket sterkere. Sko er også et stort problem, på sykehuset fikk jeg påvist et problem med det ene benet, noe som gjør fraværet av gode sko til et større problem enn det ellers ville vært. Jeg merker veldig godt at bekymringene for økonomien framover, som vil bli verre enn dårlig, gjør noe med hodet som ikke er bra, jeg blir forferdelig surrete i toppetasjen. Det får meg til å tenke på en artikkel jeg en gang leste i Klassekampen om hvordan fattigdom virker inn på hjernen og ens kognitive evner. Det ble sammenliknet med en datamaskin som har mange programmer kjørende i bakgrunnen, og gjør hele maskinen tregere. Og det får meg til å tenke på hvordan jeg kommer savne å ha en ordentlig god avis. Jeg har abonnert på aviser omtrent hele mitt voksne liv. Først Dagsavisen i mange år, da jeg ikke lenger fant den var så interessant, begynte jeg med Klassekampen, som jeg synes er en veldig engasjerende og god avis, den har også inspirert meg til mang en tekst her på bloggen. Dersom jeg skal leve videre vil det bli et liv med utrolig mye savn. Savn etter å føle glede, få lov å være glad, for er det noe pengebekymringer gjør, for ikke å snakke om å være under Nav-pisken, så er det å ta gleden ut av livet ditt.

Nå var det aldri min plan at jeg skulle havne der jeg er nå, jeg hadde ikke tenkt å be verken Nav eller andre om noe som helst. Min plan var jo at jeg skulle dø, og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det til på første forsøk. Å svelge ned piller og gå og legge seg til å dø, var ingen ubehagelig opplevelse. Men det andre forsøket mitt, der jeg kuttet og kuttet meg i armene, var derimot virkelig grusomt. Det triste er at det ser ut til at jeg har påført meg varige skader, hendene er ikke gode, noen steder er de følelsesløse, og de er tidvis vonde. Dessuten har jeg fått stygge arr, aller verst på venstrearmen, og de er ømme og vonde. Nå regner jeg ikke med at jeg får bruk for de armene så lenge, jeg kan ikke se at jeg skal orke å leve videre i den triste og fattigslige tilværelsen jeg har foran meg nå. Da jeg prøvde å ta livet mitt, var det fordi jeg etter å ha tenkt lenge og vel, hadde kommet til at det var det minst dårlige alternativet. Fordi jeg forsto at jeg ikke hadde krefter til den tilværelsen jeg ville få dersom jeg skulle leve videre. Jeg hadde heller interesse en slik gledesløs eksistens som det ville bli. Og som det nå er, dette føler jeg at ikke er noe jeg kan holde ut over særlig lang tid, det vil bare bli å krøsse Nav om aller nådigst å få lov å eksistere på et absolutt minimum, og med så mye sorg og savn, at det ikke vil bli til å holde ut. Her må det sies at jeg virkelig beundrer de menneskene som klarer å holde ut i en slik tilværelse, de er de virkelig sterke, selv om de gjerne omtales som «de svake». Jeg må bare innrømme at så sterk er ikke jeg, livet har slitt meg helt ut.

Når jeg har valgt å gå tilbake til bloggen for å skrive dette, er det ikke for å klage og syte over min egen livssituasjon, men for å si at det er ikke sånn for alle at bare en telefon til Mental Helse er det som skal til for å hindre deg i å begå selvmord. Nå tror ikke jeg at det er mulig for en som meg å nå gjennom muren av babling om at man bare skal snakke om problemene, så løser det seg. Virkeligheten er mer kompleks enn som så, men det ser ut til at mange ikke orker å innse hvor sammensatt og komplisert livet kan være.  For den som sliter med problemer som ikke løses bare av å snakke om dem, kan det å lese slike lettvinte påstander virke som en hån, og man føler seg bare enda mer som en som ikke teller med. For mange år siden, før alt var blitt så veldig lettvint, leste jeg at årsaker til selvmord blant annet kunne være en følelse av tap, eller langvarig motgang. Jeg kjenner meg igjen i begge deler. Nå er det ikke noen stor tragedie om jeg ikke orker mer, og klarer å avslutte livet. Jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, og jeg har levd et liv, og klart å få til mange gode opplevelser innimellom det som har vært slitsomt og vanskelig. Jeg har heller ingen nære pårørende.

Til slutt vil jeg si at det at man ønsker å dø, ikke nødvendigvis er det samme som at man ikke egentlig er glad i livet. Jeg skulle gjerne gått ut i livet og lyset, der det er farger, musikk, glede, slik jeg heldigvis har opplevd i perioder. Jeg skulle gjerne også kjent litt på det jeg ikke har fått erfare, hvordan det er å ha en noenlunde trygg livssituasjon. Men ingenting av dette er mulig for meg å oppnå, jeg vet av tidligere erfaring at å ha lyst til å leve, men ikke ha råd og mulighet til det, kan føre til panikkanfall og en klaustrofobisk følelse av å være innestengt i et lite, mørkt bur. Når du holder på å bli kvalt av pengemangel, samtidig som usikkerheten røsker i kroppen din, og det ikke finnes noen vei ut av elendigheta, da hjelper veldig lite med en telefon til Mental Helse.

lørdag 14. desember 2019

Underbetalt og oversett – siste post på bloggen

Det var meningen at forrige bloggpost skulle være den siste, men jeg gir meg ikke fullt så lett. I forrige post nevnte jeg igjen at det kunne være en god ide med en bok som var basert på intervjuer eller skrevne tekster, av folk med erfaringer fra de mindre hyggelige delene av arbeidslivet. Et forslag til tittel på en slik bok, er «Underbetalt og oversett». Nettopp fordi menneskene den boka skulle handle om blir oversett, er en slik bok sannsynligvis utenkelig. Det skal sterk rygg til å tåle å bli oversett, og dersom man prøver å ta plass, få beskjed om at du skal stå med lua i hånda og holde kjeft. I forrige post skrev jeg nok en gang om mine erfaringer om å ta kontakt med SV og LO, og i begge tilfeller var det det jeg fikk beskjed om, det er vanskelig å tolke det på annen måte. Hvis man blir sett, blir man ikke sett for den man er, men for den det passer noen andre å tro at man er. Da jeg startet bloggen var det alle skriveriene som var på den tiden om arbeiderklassens angivelig dårlige smak, som var et temaene jeg ønsket å ta opp. Samtidig som jeg og andre opplevde lavere lønn og hardere, til tider umenneskelig, arbeidstempo, var man mer opptatt av å latterliggjøre oss, noen av disse skribentene skrøt til og med om at de tilhørte venstresiden. Noe annet var at betraktningene deres ikke stemte med mine erfaringer, og jeg har tross alt møtt mange arbeidsfolk. Når man har jobbet slik jeg har gjort, en dag her og en dag der, møter man svært mange mennesker. Jeg var nødt til å lære meg umiddelbart å lese den eller dem jeg skulle jobbe sammen med, fordi førsteinntrykket folk fikk av meg kunne bety jobb i flere uker, eller bare den ene dagen. Evnen jeg utviklet til å gjøre akkurat det, å møte mennesker der de var, gjorde at jeg fikk vite mye om dem jeg jobbet sammen med, de åpnet seg og fortalte om livene sine. Og det var ikke mye som stemte med synsernes betraktninger, det skal være sikkert.

Det eneste av vikarbyråene jeg har jobbet for, det har vært mange, som jeg har nevnt med navn, er Adecco, det gjorde jeg også i forrige post. Og da jeg sjekka statistikken til bloggen like etterpå, så jeg at en av nettadressene folk hadde kommet innom fra, var intranet.nordic.adecco.net. Det har også skjedd før når jeg har nevnt Adecco. Jeg prøvde å søke på Adecco for å se om bloggen kom opp, det gjorde den ikke, og det hadde jeg heller ikke regnet med. På en eller annen måte følger de tydeligvis med, og hvis jeg fremdeles hadde jobbet for dem hadde det nok fort blitt slutt på det. Nå da jeg har nevnt dem nok en gang, får jeg se om de skulle komme innom igjen, i så fall sier jeg hei, hei og takk for belastningene dere påførte meg med jukset deres.


For noen dager siden dukket dette bildet opp som et minne jeg hadde delt på facebook for tre år siden. Bildet er ikke spesielt fint, men det fikk meg til å tenke på noe, nærmere bestemt første juledag i fjor. Da hadde jeg allerede begynt å bli sliten og småsyk, men jeg feiret jul som jeg pleide, med pynt og god mat. Jeg var tross alt glad for at jeg fremdeles hadde råd til det, noe som ikke er en selvfølge. Det bildet minnet meg om, var da jeg utpå ettermiddagen første juledag gikk en liten tur, det var veldig fin himmel ute, da jeg kom inn var det koselig med juletreet og den andre pynten. Tross alt var det jo litt trist å være alene hele jula, den fine himmelen og julepynten var noe jeg måtte holde fast i, noe annet hadde jeg ikke. Jeg har også sett på bilder jeg tok julaften for noen år siden, fordi jeg ville skrive om hvordan det var å feire jul alene, og noe jeg etter hvert gjorde. De bildene jeg hadde tatt, blant annet av pent dekket bord med julemat, la jeg aldri ut, det ble for privat. Det som slo meg da jeg så det, er at jeg har greid å gjøre livet så godt som det har vært mulig. Det er så populært å beskylde folk for å innta offerrollen, og synes på seg sjøl, osv. Men når du opplever mye vondt og vanskelig, og det vil jeg si jeg har gjort, vil du heller prøve å gjøre det beste ut av det, ellers blir det så altfor trist.


Dette er et annet bilde som fikk meg til å tenke over hva som har vært bra de siste årene. Det er av Dunvegan Castle på Isle of Skye i Skottland, fra mai 2015. Jeg har en skjermsparer på pc-en, med diverse bilder jeg har tatt. Der har jeg lagt ut dette bildet, men det er ikke så lenge siden, fordi det i utgangspunktet så slik ut, og det var ikke noe særlig. 


For en stund siden satte jeg meg ned med Photoshop, og gikk i gang med å tukle vekk de uønskede turistene. Da kunne jeg mimre tilbake til en utrolig vellykket tur, samtidig som jeg koste meg med å fikle i Photoshop, som jeg har hatt så mye glede av gjennom mange år. Etter at turistene var borte, lot jeg bildet får en runde i Lightroom, som jeg akkurat da hadde prøvd å lære meg. Om det ikke ble så veldig fint, koste jeg meg mens jeg holdt på. De turene jeg har hatt de siste årene, har vært enorme lyspunkt i ellers ganske dyster tilværelse, derfor har det vært viktig både å glede seg på forhånd, og se tilbake på dem etterpå. Den uka i Skottland var en flott opplevelse, og da trengte jeg virkelig å oppleve noe fint. Det foregående året hadde vært et sant helvete, derfor satte jeg ekstra pris på den turen. Mens jeg for noen år siden var fullstendig offline når jeg var ute og reiste, noe som egentlig var ganske ålreit, har jeg de senere årene vært mer tilkoblet underveis. Jeg har blant annet skrevet en del på facebook, lagt ut bilder og videoer. Dette har fungert som en slags dagbøker i etterkant, der jeg kan gå inn og se gjennom det jeg har lagt ut fra de forskjellige turene, på den måten gjenoppleve dem. En viktig påminnelse om at jeg tross alt har hatt noen gode stunder her i livet. Gode opplevelser er utrolig viktig, det er først og fremst det jeg har samlet på, lite annet.

Noe av det som har gjort livet mitt såpass levelig som det har vært, er at jeg har foretatt meg mye på egen hånd, og ikke vært plagsomt opptatt av hva andre har tenkt og ment. For ikke lenge siden leste jeg om en som ønsket å bli likt av absolutt alle. Det kan bli vanskelig, eksempelvis er det en viss mulighet for at man møter noen som ikke liker folk som bare er opptatt av å bli likt. Noe annet er at vi er avhengige av at noen mener vi er verdt noe, for at vi i det hele tatt skal kunne overleve. Dersom du ikke har en klekkelig formue, er du avhengig av å tjene penger på en eller annen måte. Enten må en arbeidsgiver være villig til å ansette deg, og gi deg en lønn som er til å leve av. Eller om du driver for deg selv, må noen være villige til å kjøpe de varene eller tjenestene du tilbyr, og betale brukbart for det. Dersom ikke noe av dette er tilfelle, er du avhengig av en velferdsstat som fungerer, og hvor du får nok til å leve et verdig liv. Det er det vel heller verre med nå. Sånn sett er vi uhyggelig avhengige av andres velvilje, og hvis den ikke er til stede, er vi ille ute. Da hjelper det ikke at folk deler massevis av sånne «du er god nok som du er»-greier på facebook. Jeg har tenkt over lite rettigheter jeg har hatt når jeg jobbet som vikar, ett eneste ord feil til en konsulent fra et vikarbyrå, og jeg kunne være uten jobb. Jeg syntes det var ubehagelig de gangene jeg var i situasjoner der jeg var nødt til å bedrive small talk med en sånn en.

Kontakt med andre mennesker kan til tider være slitsomt, uansett om de ikke har makt over deg. Spillet som foregår mellom mennesker er ikke alltid særlig sjarmerende, posisjonering, ondsinnede små stikk, og ikke minst baksnakking. Sistnevnte er ubehagelig fordi du aner at så fort du snur ryggen til den som baksnakker, er det din tur til å omtales i lite flatterende ordelag. Kanskje det er derfor jeg har hatt så stor sans for dyr. Til tross for at jeg nå bor i et område med store, triste blokker som står tett i tett, er det mange som har hunder, det myker litt opp i de grå, harde omgivelsene. Det kan være at folk trenger godheten og oppriktigheten til dyr mer enn noen gang, i et samfunn preget av konkurranse og statusjag. Takke meg til de som ikke sier et eneste ord, framfor de som bare prater tull, og dem synes jeg det blir stadig flere av. Jeg hørte forresten et interessant innslag på Ekko på P2 for en stund siden, om å sørge over døde kjæledyr. Da jeg satt og hørte på det, tenkte jeg på den gangen for mange år siden da jeg mistet min egen golden retriever. Jeg var så heldig at jeg fikk ha henne i tretten år, og noe mer kan man ikke regne med, det hadde vært utrolig mye verre å miste henne mens hun fremdeles var ung, da hadde jeg mistet så mange år sammen med henne. Men som jeg var inne på i den veldig lange posten la ut for en stund siden, jeg har hatt så mye stress i livet, at jeg ikke har hatt overskudd til å stoppe opp og sørge når jeg har mistet noen.  På en måte føler jeg at har gått glipp av noen nyanser i livet. Jeg har vært nødt til å bruke det jeg har hatt av krefter til å overleve og takle motgang, det jeg ikke har hatt overskudd til å bearbeide ligger nok og verker et eller annet sted i systemet. Det kunne vært et interessant tema å ta opp, hvordan det er å miste noen, folk eller dyr, når man samtidig har veldig mye å slite med ellers. Dette er sikkert noe som flere etter hvert kommer til å føle på, stadig flere opplever problemer som usikkerhet og fattigdom. Et annet spørsmål er om utviklingen går i en retning som får fram de dårlige sidene i mennesker. Det er ikke lenge siden jeg leste at til og med unger i barnehagen kan bli mobbet hvis de ikke har dyre merkeklær.

Jeg så for en tid siden på Twitter at det var noen som mente at folk over femti skulle miste stemmeretten, da disse visstnok ikke skulle være endringsvillige nok. Det er mulig det var klimaskeptiske gubber som klikker i vinkel bare med tanken på Greta Thunberg man tenkte på. Dette er en gruppe som jeg også gjerne så holdt seg hjemme på valgdagen, men alle over femti er ikke sånn. Jeg tror særlig vi som vokste opp i arbeiderklassen har mange gode minner fra en tid med mindre materielt forbruk, men hvor det ikke var mindre livskvalitet av den grunn. I min barndom hadde folk råd til å feire jul og la ungene sine feire bursdag. Men vi hadde ikke dyre merkeklær, og gavene vi ga hverandre var ikke spesielt dyre. Til jul var jeg mer enn fornøyd med gaver som en bok, en marsipangris eller et skjerf. Først da jeg begynte på ungdomsskolen var det noen som ble opptatt av å ha merkeklær. Men det var fremdeles rom for oss som ga blaffen, selv om vi ikke ble kjempepopulære. På de skolene jeg gikk senere, var folk svært lite opptatt av slikt, jeg husker varme, inkluderende miljøer, det var mye moro, og også alvorlige samtaler. Det var langt fra det jeg leser nå om kroppspressede og stressede ungdommer. Noe av det burde vi prøve å finne tilbake til, jeg tror ikke folk blir så mye lykkeligere av dyre klær og ny mobil hvert år, eller å være i miljøer der det viktigste er å imponere hverandre. Jeg tror faktisk at mange fra den foraktede arbeiderklassen har mer å bidra med når gjelder en livsstil med mindre materielt forbrukt, mindre stress, og mer varme og medmenneskelighet, enn markedstilpassede nyliberalister som digger Steven Pinker.

Dette blir et ganske rotete innlegg, det er bare noen tanker jeg har gjort meg de siste dagene. Jeg har brukt flere dager dette, nå er jeg mer dårlig enn bra, og jeg kjenner dessverre de siste årenes stress har gjort noe med hodet som ikke er bra. Dette blir garantert den siste bloggposten, og det jeg vil si er at det jeg har opplevd, og som er en del av en utvikling, er fullstendig ødeleggende på sikt. Man går i stykker både fysisk og psykisk, det har jeg fått kjenne mye på, det er reelt smertefullt. Mens det blir virkeligheten for stadig flere, er det fremdeles mange som holder gående med at hvor godt vi har det her i landet, visstnok bedre enn vi fortjener, så jeg her en dag. Det virker ganske umusikalsk, med tanke på alle som har det verre enn de fortjener. Jeg har tross alt vært forholdsvis heldig, siden jeg har hatt mulighet til å koste på meg noen gode opplevelser, hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg ikke holdt ut så lenge som jeg har gjort. Til tross for det, de siste årene har vært utrolig tøffe. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne tatt med meg de erfaringene jeg har gjort meg ut til et liv som var levelig, der jeg  kunne ha bearbeidet tanker og følelser, og kanskje kunne brukt det til noe fornuftig. Med fare for å bli beskyldt for å synes synd på meg selv, jeg er trist og lei meg fordi jeg aldri fikk føle på det å komme gjennom vanskelige tider, og ut på den andre siden, og fått lov å være der en stund. Jeg skulle gjerne ha opplevd en periode med trygghet. Og når det gjelder denne nesten elleve år gamle bloggen, jeg har prøvd å si noe om en virkelighet som vanligvis ikke omtales. Nå ble det mer oppmerksomhet rundt slike temaer etter hvert, da dukket også begrepet prekariat opp, det ordet var ukjent da jeg startet bloggen. Men som jeg vel sa i forrige post, skal den som har opplevd det selv bli hørt, må man ha lagt det bak seg og kommer over i noe bedre. Du kan nå fram til dem med tilsvarende erfaringer, men aldri til noen som har et snev av makt og innflytelse. Sånn er det bare, den som er underbetalt, blir også oversett.

Helt til slutt, for mange år siden ble noen tekster fra denne bloggen brukt i en bok som fikk tittelen «Nav – skrekkens hus». Hun som sto for boka, kontaktet meg og spurte om hun kunne få bruke dem, og det fikk hun. Dersom noen før eller senere, skulle ha interesse av å bruke noe av det som er på bloggen til noe liknende, er de fri til å gjøre det.