mandag 9. juli 2018

Noen tanker etter å ha lest "Vikeplikt for høyre" av Espen Goffeng

Jeg har nettopp lest Vikeplikt for høyre av Espen Goffeng. Boka ble utgitt i fjor, men er fremdeles aktuell. For den som ikke har hørt om boka, den omhandler venstresidens noe trøblete møte med innvandring og islam. Det er nok flere enn meg som har stusset over hvordan den en gang så religionskritiske venstresiden har inntatt en svært så logrende holdning overfor islam. Videre har mange gravd seg ned i skyttergraver der de kaster dritt på alle som måtte mene noe annet enn at innvandring kun er berikende. Dersom man skulle mene at det følger noen problemer med på lasset, blir man pepret med en hel drøss svært lite flatterende beskrivelser. Goffeng kommer med noen eksempler på hva som sies om dem som ikke er helt rene og ranke i sine holdninger. Han nevner bloggeren Gunnar Roland Tjomlid som ifølge Goffeng er god til å framlegge meningsmotstandere som om Hitler står rett om hjørnet. Han henviser til en status Tjomlid skrev i 2015 og som han også skal ha vist til senere: Hvis angrepene i Paris bremser viljen til å hjelpe flyktninger hit i trygghet, er vi større mordere enn terroristene. Intet mindre. Jeg har lest noe av det Tjomlid har skrevet, og sett at det er blitt likt og delt, jeg skal innrømme at jeg heller har grøsset av den bombastiske og skråsikre stilen hans. Goffeng nevner også Geir Hongrø, ifølge ham er intoleranse det samme som hat, og å være kritisk til masseinnvandring er i seg selv «hat». All innvandringsskepsis er avskyelig, motbydelig og stinker dritt, er et annet gullkorn Hongrø har kommet med. Eivind Trædal, kjent fra Miljøpartiet De Grønne, har skrevet at det å bekymre seg over hvorvidt «etniske nordmenn» ville komme i mindretall i Norge var rasistisk. Da er det kanskje ikke så rart at de som er en smule bekymret for konsekvensene av innvandring, velger å holde kjeft.

Noe av det jeg syntes var befriende med boka, er at til tross for at Espen Goffeng selv tilhører venstresiden, beskriver han venstresidens mindre sjarmerende sider på en svært treffende måte. Han nevner det han kaller champagnevenstre: Dette er en politisk gruppering som ofte virker å ha lite til overs for «gutta og jentene på gølvet». De kan sitere Hegel og Gramsci til hverandre, det utvises for eksempel liten forståelse for at arbeidsfolk føler sine arbeidsplasser truet av innvandring av alle slag. Det er viktigere å være kosmopolitisk enn å opprettholde en sterk, nasjonal arbeiderklasse. Ettersom venstresiden har beveget seg mer og mer til høyre i økonomisk politikk i mange land i Europa, er det mange som føler seg etterlatt og sviktet av denne kulturvenstresiden. Når de da blir kalt rasistiske og nasjonalistiske når de lufter sine frustrasjoner, blir bruddet merkbart større for hvert år som går.  Dette er en særdeles god beskrivelse av tingenes tilstand.

Goffeng kommer også inn på den lave takhøyden på venstresiden, der det er tryggest å breke i kor med resten av flokken. Han nevner komikeren Dag Sørås, som sto på scenen på Litteraturhuset under et arrangement for norske PEN og fortalte at han tidligere var så ideologisk ren på venstresiden at han holdt med SV i hva enn de mente om Sri Lanka, selv om han knapt visste hvor Sri Lanka befant seg. Det var så trygt og godt å være inkludert i en gruppe.  Boka inneholder flere sitater fra folk på venstresiden som gir uttrykk at det er vanskelig å ta opp problemer tilknyttet innvandring.  Det framgår at det er lett å bli stemplet, flere kan fortelle historier om stigmatisering, sosial eksklusjon og en moralstyrt vilje til å hindre andre fra å ytre upopulære meninger. Jeg har møtt noen som likner, ikke alle har vært aktive på venstresiden, de har hatt svært høye tanke om egen fortreffelighet, og har hatt svært lite overs for dem som ikke er i besittelse av den samme fortreffeligheten. Jeg liker å kalle dem de innbilt gode.

Det er kanskje ikke rart at arbeiderklassen forlater venstresiden, noen går til høyrepopulistene og andre til sofaen. Enkelte av oss holder fremdeles tappert ut, og stemmer på venstrepartier mens vi holder oss for nesa og håper på bedre tider. Noe vi sikkert bare kan drømme om. Det er lett å få inntrykk av at mange bare er ute etter å samle godhetspoeng. Dessverre ser det ut til at de også scorer godhetspoeng på å være mest mulig foraktelige overfor arbeidsfolk. Det er forståelig at folk fra arbeiderklassen setter noen store spørsmålstegn ved venstresidens enorme godhet, da vi overhode ikke er omfattet av denne godheten. Jeg har sett påstander om at vi får et kaldt samfunn dersom vi ikke tar imot flest mulig innvandrere, men det disse ikke bryr seg om, er at mange allerede opplever samfunnet som svært kaldt. Jeg vet av bitter erfaring at det er blitt iskaldt på de nederste trinn i arbeidslivet. I det siste har vi nærmest daglig fått historier om mennesker som sliter med Nav og fattigdom, med tilhørende ensomhet og stigmatisering, de har det garantert veldig kaldt. Jeg ser lite omtanke og godhet overfor disse fra flertallet på venstresiden. Jeg synes heller ikke jeg har sett så veldig mye omtanke for innvandrere som utnyttes grovt av brutale arbeidsgivere. Dette har jeg skrevet om mange ganger før, men det hører hjemme i denne sammenhengen. Når jeg har jobbet på kantiner, og har kommet på en kantine der det har vært mange innvandrere, har jeg skjønt at dette blir tøffe tak. Ikke fordi jeg har opplevd det som problematisk å jobbe med innvandrere, de aller fleste har vært både hyggelige og flinke til å jobbe. Men fordi disse kantinene gjerne har hatt et fullstendig umenneskelig tempo, og til tider vemmelige sjefer. Om jeg ikke har sett så mye omtanke for disse fra venstresiden, har jeg derimot sett framstående rikssynsere på venstresiden, som gladelig har latt seg betjene av innvandrere som har vært utslitte, fortvilte og omtalt forholdene på stedet som slaveri.

Interessant syntes jeg også det var at Goffeng tar opp dette med norsk kultur, som ifølge enkelte ikke finnes. Han nevner forfatteren Simon Strengers forsøk på å fjerne den med å henvise til hvor hans kaffebønner, appelsiner og laken kommer fra (henholdsvis Colombia, Valencia og India). En annen forfatter, Vigdis Bjørkøy, argumenterer med at Marius-genseren for lengst er solgt ut til USA, det finnes folk i andre land som liker Munch, og fiskebolla er ikke skikkelig norsk, så lenge den smaker best med karri på. Dette minner meg om noe jeg en gang leste, der det ble argumentert med at norsk kultur ikke finnes, fordi polka og reinlender kommer fra henholdsvis Polen og Rhinland. Og siden vi ikke gjør noe annet her i landet enn å danse polka og reinlender, så må jo alle forstå at det ikke finnes noe sånt som norsk kultur. Interessant nok, leste jeg dette akkurat i det jeg var i ferd med å forlate dette kulturløse landet, for å reise nok tur til Dublin. Da var det jo greit å komme seg til litt mer kulturelle strøk, for irsk kultur finnes vel? Etter å ha ankommet Dublin, og gått litt rundt i byen, fant jeg ut at det kan det umulig gjøre. Her befant jeg meg i en by som er grunnlagt av vikinger, der folk snakker engelsk, det eneste jeg kan huske å ha hørt av irsk språk i Dublin er informasjon på kollektivtransport, som blir gitt både på irsk og engelsk. På pubene spilte de sanger ikke bare fra Irland, men også fra England, Skottland og USA. Skal man følge logikken til folk som Strenger og Bjørkøy, finnes det nok heller ingen irsk kultur. Men ikke snakk om at jeg går inn på en pub i Dublin og forteller irene at de ikke har noen kultur, det tror jeg ikke ville blitt godt mottatt.

Et kapitel i boka omhandler kvinnekamp, her beskrives kvinners begredelig kår i mange muslimske land. Trakassering på gata, vold i hjemmet, tilfeller hvor voldtatte jenter og kvinner blir giftet bort til sine overgripere, er noen eksempler som blir nevnt. I et annet kapitel tar han opp ytringsfrihet, som utvilsomt har fått dårligere kår i de senere år. Et skrekkeksempel på politikernes unnfallenhet, er fra et intervju med Jonas Gahr Støre i Dagens Næringsliv. På et spørsmål om det er viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi, svarte han følgende: «Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er verken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at der et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten». Eller sagt på en annen måte, hold kjeft, så er du sikker på at du ikke tråkker på noen ømme tær, dem er det visst mange av for tiden.

Jeg har jo en viss erfaring med religion, siden jeg vokste opp med foreldre som var pinsevenner. Det har jeg skrevet om her på bloggen gjentatte ganger, jeg tror det har framgått ganske tydelig hva jeg mener om pinsevennkulturen. Det fine er jo at den kan man kritisere så mye man orker, uten å bli beskyldt for å lide av noen form for fobi. Man blir heller ikke utsatt for drapstrusler av den grunn. Jeg husker at mange pinsevenner mente at annerledes tenkende skulle gå til helvete, og der de skulle brennes til evig tid. Jeg tror nok det var mange som koste seg med tanken på de lidelsene «synderne» skulle utsettes for. Men tanken på at det skulle være greit å drepe dem man anså som syndere, var det nok ingen som hadde tenkt. Jeg har noen dårlige minner fra den tiden jeg ble slept med på bedehuset og tvangssendt på søndagsskole. Nå har jeg også helt andre minner fra barndommen, som dager på badestranda om sommeren. Akkurat det har jeg tenkt på når jeg ser småjenter med hijab. Det blir neppe mange dager med soling og svømming på dem. Jeg har sett at mange mener at hijab er noe jentene selv velger. Jeg så en gang ei lita jente, et sted mellom ett og to år, som sto ved siden av vogna si, med hijab. Jeg tror ikke hun hadde valgt det selv. Selv om jeg hadde pinsevennforeldre, så var ikke jeg et pinsevennbarn, eller et kristent barn. Jeg var et barn som ville tenke selv, og som tidlig skjønte at livet var bedre utenfor bedehuset. Heldigvis hadde jeg foreldre som hadde såpass vett at de lot meg få lov å finne min egen vei. Men jeg vet at mange barn av pinsevenner ble holdt i langt strammere tøyler enn det jeg ble, og det tror jeg ikke er sunt. Fordi jeg har sett såpass av religion på nært hold, synes jeg det er trist å se at små barn med hijab, et veldig synbart religiøst symbol, som også må hemme jentenes lek og livsutfoldelse. For øvrig hadde Espen Goffeng for ikke lenge siden et innlegg i Nettavisen om hijabtvang på småjenter i Sverige, kan leses her. Jeg kan også anbefale denne kommentaren av Tone Angell Jensen i Nordlys.

Jeg var nylig innom en side på facebook, der noen kristenfundamentalister skrek og bar seg om hvor grusomt det er med disse skrekkelige homofile som ikke lenger har vett på å holde seg i skapet, men derimot viser seg fram i all sin syndighet i den forferdelige Pride-paraden. Det som står å lese der er så til de grader fordomsfullt, for ikke å si hatefullt, at det går kaldt nedover ryggen på meg. Men igjen, det er det lov å ta høylytt avstand fra. I Vikeplikt for høyre, kommer Goffeng så vidt inn på muslimers holdninger til homofili. Han sier at det finnes knapt et land som Norge mottar innvandring fra, fra Polen til Afghanistan, som ikke straffer homofili med alt fra sosial utstøting til fengsel, dødsstraff eller lynsjing. Han slår videre fast at finnes det et felt der innvandring på ingen måte er en berikelse, så er det her. Han viser til The Guardian som har skrevet om en undersøkelse fra Gallup om holdninger til homofile blant engelske muslimer: 0 % svarer at homofili er akseptabelt. Han forteller også at han har forsøkt å få Bazim Ghozlan, som han omtaler som en av Norges viktige muslimske stemmer, til å svare rett ut og liketil på om dødsstraff for homofili er feil ifølge hans egne moralske vurderinger, men Goffeng sier det er som å forsøke å spikre en såpeboble til veggen. Jeg husker godt da Islamsk Råd hadde store problemer å ta avstand fra dødsstraff for homofili. De som ikke klarer å ta avstand fra noe slikt, må forstå at det kan vekke avsky fra folk som lever i et land der man ikke praktiserer dødsstraff selv når det er snakk om svært alvorlige forbrytelser. Når man ikke synes at dette er berikende holdninger, skyldes det ikke at man er rasist eller lider av islamofobi, men heller at man er et noenlunde sivilisert menneske.

Jeg var ubetinget for innvandring da jeg var yngre, og havnet i noen diskusjoner med folk som var mer kritiske. Den gang var ofte argumentene mot innvandring at man kjente noen som visste om noen som jobbet sammen med noen, som hadde en pakistansk nabo som luktet hvitløk, og det gikk jo ikke an. Som storforbruker av både hvitløk og diverse krydderier, gjerne innkjøpt i innvandrerbutikker, syntes jeg det var et heller dårlig argument. Jeg hadde såpass kunnskap om hvordan europeerne hadde herjet med resten av verden, at jeg mente at dette ble småtteri i forhold. Dessuten har jeg, i likhet med svært mange nordmenn, fjerne slektninger i Nord-Amerika, både Canada og USA. Som helt ung leste jeg Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown. For den som ikke kjenner til boka, den handler om hvordan europeiske innvandrere behandlet urbefolkningen i USA. Det er mildt sagt sterkt lesning, og det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste den. Nå var innvandringsmotstand noe jeg forbandt med Fremskrittspartiet, og det skal vel innrømmes at jeg hadde samme type fordommer mot Frp-tilhengere, som jeg senere har sett mange har mot arbeiderklassen i det store og hele. Noe som vil si liten kunnskap, vemmelige holdninger og generelt dårlig smak.

Nå må det sies at jeg i mange år bare hadde positive erfaringer med innvandrere. Det er interessant og lærerikt å møte mennesker med en annen bakgrunn, jeg har møtt flotte mennesker fra mange forskjellige land, både på jobb og fritid. Fullt så hyggelig ble det ikke da jeg flyttet til et sted hvor jeg fikk innvandrede naboer på alle kanter. Jeg hadde jo hørt om andre som hadde opplevd problemer, og hadde valgt å flytte eller drømte om å gjøre det, men jeg hadde ikke tenkt over at det skulle ramme meg. Mange av de problemene jeg opplevde er beskrevet i boka Fremmed i eget land av Halvor Fosli. Da jeg leste om boka, tenkte jeg umiddelbart at nå blir det bråk. Dette var ikke lenge etter at jeg hadde flyttet, eller snarere flyktet, med de erfaringene i friskt minne fant jeg ut at denne boka vil jeg lese. Det gjorde jeg, og jeg kjente meg altså godt igjen. Jeg tenkte å skrive om det her på bloggen, men da jeg så hvor mye spetakkel det ble, valgte jeg ikke å gjøre det. Denne bloggen har vanligvis ikke så stor trafikk, men tanken på at noen aggressive innvandringstilhengere skulle finne den, med påfølgende beskyldninger om at undertegnede skulle være rasist osv., var ikke fristende. Siden jeg tilhører den fra før temmelig stigmatiserte arbeiderklassen, ville de antagelig se på det som nok et bevis på at vi er en gjeng lavpanna rasister osv. Jeg er ingen rasist, jeg vet godt at ikke alle er slik som de naboene jeg hadde. Uansett hvor naboene dine måtte komme fra, når de bråker døgnet rundt, kaster søppel overalt, og i det hele tatt er svært lite hyggelige, så blir det ganske utrivelig. Mange år før denne skrekkopplevelsen, vanket jeg på et internasjonalt kultursenter, der jeg ble kjent mange innvandrere som jeg likte veldig godt. De snakket om at de gjerne ville ha kontakt med norske naboer, for å bli bedre i norsk og fordi de ønsket å bli kjent med nordmenn. Hadde jeg hatt slike naboer, kunne det blitt et riktig så godt naboforhold. 

Avslutningsvis kan jeg si at selv om Vikeplikt fra høyre ikke er helt fersk, så var det absolutt interessant lesning, det er en lettlest og engasjerende bok. Den kan anbefales til alle som er blitt en smule skremt av en ubehagelig og polarisert innvandringsdebatt. 

lørdag 23. juni 2018

Tullete reklamer, dikt, og mye var bedre før

Det har vært stille på bloggen en stund nå, men om jeg ikke har vært her på bloggen, så har det hendt jeg har kikket innom facebook. Jeg har filosofert litt over disse evinnelige reklamene som dukker opp der. Reklamer er det jo overalt for tiden, det er tøffe tider for oss reklameallergikere. For noen dager siden dukket det opp nok en reklame for gebiss, det gjør det med ujevne mellomrom. Denne gangen dukket den opp i flere dager, facebook tror tydeligvis at det står veldig dårlig til i gapet mitt, så gærent er det heldigvis ikke. Men jeg merker at jeg blir lettere fornærmet av disse evinnelige gebissreklamene.

En annen reklame som har vært å se gjentatte ganger i det siste, er for en reise til Sør-Afrika, der man kan oppleve hvite løver, hvaler og dyp naturkontakt. Her er det tydeligvis ikke småtterier man kan få være med på, mine turer til Dublin blekner i forhold. Når reklamen dukker opp på facebooksiden min, lokker de med at man kan oppleve rå kjærlighet fra de hvite løvene. Klikker jeg meg videre, kan jeg blant annet lese: Vil du bli med på en reise der du får møte mektige dyr du aldri før har møtt? En reise som handler om nære møter med dyr, deg selv og den storslagne afrikanske naturen - som bærer hele menneskehetens røtter i seg. Denne turen vil berøre deg dypt; med dyrenes og naturens hjelp vil du få tilgang til mer av din egen kraft og visdom. De hvite løvene vekker oppmerksomhet, og kaller på oss fordi de har viktig kunnskap å formidle. Videre fortelles det at turen inneholder en workshop i dyrekommunikasjon, der man skal lære enkle og respektfulle teknikker, etter endt kurs skal man få diplom for gjennomført grunnkurs. Om hvalene man skal få se, sies det: Hvalene representerer noe urgammelt, de er bærere av gammel visdom som ofte vekker noe dypt i oss. Det blir visstnok også fordypelse i hvalens essens og budskap.

Så da er det nok bare å pakke ned gebisset og dra på tur, for å få tilgang til mer av min egen kraft og visdom. Dette minner mye om det jeg en gang leste om en alternativmesse på Lillestrøm, der man blant annet skulle kunne få kontakt med avdøde kjæledyr, som skulle ha noen svært dypsindige tanker å formidle. Det minner også om det jeg har lest på siden til bokklubben Enerigica, der det har vært bøker som kunne lære oss å få kontakt med steiner og diverse annet, samt hvordan vi kunne bli rike ved å se for oss gullmynter regne ned over oss.

Hva slags kunnskap og visdom løver og hvaler har å formidle, lurer jeg virkelig på. Hval har jeg aldri sett i levende live, men det er ikke så lenge siden jeg så løver. Det var i Dublin Zoo i april, det var riktignok asiatiske løver, og de er ikke hvite, de har bare sånn kjedelig standard løvefarge, det er mulig det er det som er problemet, for jeg merket verken noen opplevelse av rå kjærlighet, eller at de kalte på meg for å formidle viktig kunnskap. Men vakre er de, som alle kattedyr. Nå er jeg glad i dyr, og har stor respekt for dyr, men jeg oppfatter dem ikke som dypsindige filosofer. Når jeg har vært i Dublin Zoo, har jeg blitt slått av den bevisstheten og intelligensen jeg ser i blikket til de store apene, våre nærmeste slektninger. Men det er ikke det samme som at de har enorme mengder visdom å overføre til oss. Noe som for så vidt er synd, siden behovet kan synes å være til stede.


Nå er det ikke sånn at jeg mener vi ikke har noe å lære av dyr. Over et bilde av orangutangen Sibu fra Dublin, han har i det minste vett til å holde kjeft, og er sånn sett et eksempel til etterfølgelse for mange. Jeg kom til å tenke på en episode fra Dublin Zoo for noen år siden. Jeg sto inne i huset til gorillaene, på den ene siden av en glassrute var det hyling, skriking og tramping fra stort sett relativt voksne individer, på den andre siden rolige og stillferdige skapninger, som tedde seg med en helt annen verdighet. Jeg husker jeg tenkte at dersom et romskip med utenomjordiske vesener hadde landet her nå, og de skulle gjette hvem som liksom skal forestille å være de høyest utviklede her på denne planeten, er jeg langt ifra sikker på at de hadde klart å gjette riktig.

Det jeg tenkte da jeg så dette, er at noe må ha gått gærent hvis folk hvis folk må reise til fjerne himmelstrøk og se på ville dyr, for å møte kjærlighet, kunnskap og visdom. Nå kan det se ut til at denne turen først og fremst er beregnet på dem som har oppholdt seg en stund i det jeg kaller den alternative tåkeheimen. Jeg kan huske jeg en gang hørte et intervju med en slik person på radio, hun hadde drevet mye med såkalt selvutvikling. Det interessante var at alle setningene hennes sluttet med meg selv, og det med skikkelig trykk på meg selv. Det er bra for meg selv, for da utvikler jeg meg selv, osv., osv. Det var ganske komisk å høre på. Det som er mindre komisk, er at vi lever i et samfunn der det kan se ut til at det blir stadig mindre visdom og kjærlighet. Nå heter det seg jo at vi lever i et kunnskapssamfunn, men da er det vel først og fremst snakk om kunnskap du må ha for å klare deg i et stadig tøffere arbeidsmarked. Dessuten hører vi jo om folk som tror at jorda er flat, det kan tyde på at det ikke er så mye kunnskap i omløp som ønskelig. Det er kanskje ikke så rart om folk lengter etter noe annet enn det et hardt og individfokusert konkurransesamfunn har å by på.

Til tross for alt snakket om kunnskapssamfunn, jeg synes det blir mer og mer tullsnakk, synsing og slagord. Det kan være at jeg bare er i ferd med å bli en sur, gammel kjerring som mener at alt var bedre før. Men noe var kanskje bedre før? Jeg kan huske fra barndommen at folk hadde mer kontakt med hverandre, kanskje tok mer vare på hverandre. Folk kom på uanmeldte besøk, kanskje bare for en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Det var ikke sjelden at en nabo ringte på for å låne litt sukker eller mel, naboer snakket med hverandre på en helt annet måte enn nå. Det er en del snakk om ensomhet for tiden, jeg har sett at også enkelte politikere har tatt det opp. Det er sikkert først og fremst fordi folk kan bli syke av ensomhet, sykdom koster penger, og koste penger skal man som kjent absolutt ikke gjøre. Det disse ensomhetsbekymrede politikerne burde tenke over, er om ikke idealsamfunnet deres er et sted der folk ikke har særlig mye tid til å bry seg om hverandre.

Jeg vil påstå at for arbeidsfolk var det mye som var bedre før, at mange føler det sånn brukes vel også mot arbeiderklassen, det blir sett på som et tegn på at arbeidere er bakstreverske. Det er mulig det er bakstreversk å ønske seg tilbake til en tid der det var mulig å puste på jobb, og der fast jobb var en selvfølge. En tid der det var mulig å spare opp penger på arbeiderlønn, og kjøpe leilighet uten å måtte ta opp lån, slik mine foreldre kunne gjøre. Nå er det ikke bare arbeidsfolk som mener at ting var bedre før. For snart ett år siden hadde Aftenposten et intervju med Lars Saabye Christensen, der han slo fast at alt var bedre før. Om jeg ikke er enig i at absolutt alt var bedre før, syntes det var utrolig befriende at han turte å hevde slikt, for det skal man vel helst ikke mene. Nå er Lars Saabye Christensen selv et bevis på at alt ikke var bedre før, for den siste boka hans, Byens spor, synes jeg er noe av det beste han har skrevet. Det er ikke lenge siden jeg leste den, og den var det en ren, skjær nytelse å lese. Og det beste av alt, den er den første i en trilogi, her er det bare å glede seg.

Over til en annen norsk forfatter, for en tid kom jeg over et dikt av André Bjerke, som jeg synes er fint. Jeg kan huske jeg i svært ung alder så et tv-program der han leste sin gjendiktning av Kiplings If,  og til tross for at jeg bare et var et barn gjorde det et voldsomt inntrykk på meg. Mange år senere lånte jeg bøker av ham på biblioteket, det var samlinger som inneholdt romaner som De dødes tjern, den har jeg også sett på film opptil flere ganger, Døde menn går i land, som jeg husker som sånn passelig uhyggelig på en veldig snedig måte, og også andre romaner og tekster. André Bjerke ville ha fylt hundre år i år, så da hylles han her på bloggen med dette fine diktet.



«Du skal være tro»

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!


Og til slutt, litt musikk. De som har lest litt på denne bloggen, har muligens fått med seg at jeg har vært flere ganger i Skottland de siste årene. Jeg har også hørt mye på skotsk musikk i det senere, og da jeg kommer unna de gamle låtene med bandet Runrig. De blir jeg aldri lei. Her er det en låt som jeg synes er helt nydelig, den heter Worker For The Wind, og er fra et album som heter The Cutter And The Clan. Det albumet er for øvrig  nevnt i boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, som jeg syntes var en svært god leseropplevelse. 


onsdag 30. mai 2018

Aldri annet enn bråk

For noen år siden klaget jeg min nød her på bloggen i forbindelse med at jeg var i ferd med å bli drevet fullstendig til vanvidd av støy fra motorsykler og andre bråkete doninger. Jeg har flyttet siden den gang, men også her er det plagsom trafikkstøy. Og det blir stadig verre, det er voldsom utbygging i området, og alle som flytter inn i de nye, store bomaskinene er tydeligvis like glade i å kjøre bil som de som bor her fra før. Og det sier ikke så rent lite. Det er også svært få i dette området som har skjønt at det faktisk går an å bruke sykler og føtter som framkomstmiddel. Det verste er likevel de bråkete doningene som dukker opp når våren kommer, motorsykler og det jeg kaller kompleksbiler. Mange av disse lager et så vanvittig spetakkel at det ligger langt over smertegrensen.

En av de første dagene det var varmt nok til å sette seg på balkongen, rigget jeg meg til med bok og tekopp. Men der ute var det et regelrett støyhelvete, det var ikke lett å konsentrere seg om å lese. Det endte med at jeg hentet mobilen med tilhørende ørepropper, og fant fram til spillelista med barokkmusikk på Spotify. Det hjalp litt, jeg fikk roet nervene noe, men skulle jeg greid å overdøve de mest bråkete doningene, måtte jeg nok hatt en helt annen type musikk på et helt annet volum. 

Det skrives så mye om helse for tiden, det går knapt nok an å gå inn på nettet uten å støte på bøttevis av tips om hvordan man skal leve for å holde seg frisk og sunn så lenge som mulig. Det ser ut til at det er alles fordømte plikt å leve til man er hundre, og gjør man ikke det er det fordi man har levd usunt. Og tidens melodi er jo at alt er opp til deg selv. Men støy er reelt skadelig for helsen, her kan man lese om helseskader støyenpåfører oss.

Når de mest bråkete doningene dundrer forbi, hjelper det ikke å lukke dører og vinduer, lyden skjærer gjennom alt som er. Da har jeg mange gange tenkt at det burde være en grense for hvor mye et kjøretøy har lov å bråke. Det er så til de grader plagsomt, og fullstendig unødvendig. Men det er neppe noe håp om en lov som setter grenser for hvor mye folk skal plages av andres behov for å kjøre rundt og bråke. I stedet har det jo blitt tillatt med flere bråkete kjøretøy, eller kanskje leketøy er en mer treffende beskrivelse. Jeg tenker særlig på vannscootere, nå som det er årstiden for sånt. Med tanke på at så mange bor i støyutsatte områder, her jeg bor ser jeg det spretter opp nye blokker tett opptil sterkt trafikkerte veier, burde man i det minste sørge for at folk slipper unødvendig støy når de reiser vekk for å koble av.

Jeg skulle ønske man kunne være like handlekraftig overfor støy som man har vært overfor røyking. Det var mye sutring og klaging før røykeloven trådte i kraft, men så fant de fleste av oss ut at det faktisk var veldig bra, og det er få som vil tilbake til sånn som det var før. Jeg skulle ønske man kunne våge å være like harde i klypa overfor bråkere, som man har vært overfor røykere. Man bør jobbe for å begrense all trafikk, også den vanlige biltrafikken er forferdelig plagsom. Men det burde være en enkel sak å få på plass en lov som setter en grense for hvor mye et kjøretøy har lov å bråke, dessverre er det nok er et stykke fram dit. I mellomtiden foreslår jeg utdeling av gratis hørselvern til oss støyplagede. 

mandag 14. mai 2018

Moro med bilder

For noen uker siden begynte jeg med Instagram. Jeg hadde på et eller annet mystisk vis greid å opprette en konto, jeg må ha logget meg inn der med Facebook-kontoen min en eller annen gang. Til tross for at jeg ikke hadde lagt ut et eneste bilde, hadde jeg greid å få et tosifret antall følgere. Min manglende iver etter å prøve Instagram, skyldes at jeg ikke bruker kameraet på mobilen noe særlig. Når jeg først har et godt systemkamera, foretrekker jeg å bruke det. Men noen få bilder hadde jeg liggende på mobilen, jeg plukket ut de minst dårlige av dem, og la ut mine første firkanter på Instagram. Da jeg først begynte, syntes jeg det var litt morsomt, noe å leke seg med. For å ha litt ekstra moro har jeg lagt inn noen bilder fra pc-en, som er tatt med det ordentlige kameraet. Noe begrenset er det jo, derfor bruker jeg bloggen til å legge ut bilder også.

Senvinter på Vår Frelsers Gravlund. 
Tatt i påsken, det var mye snø
Selv om jeg liker å ta bilder, liker jeg ikke å ta bilder for andre og kan heller ikke fordra å bli tatt bilder av. Da jeg var i Dublin nettopp, tenkte jeg at jaggu er det bra med selfiestanga, så kan de som liker å ha bilder av seg selv, bruke det, så slipper jeg å bli utkommandert for å ta bilder av fremmede mennesker. Det skulle jeg ikke tenkt, for neste gang jeg var innom en pub, hadde jeg plutselig en fremmed mobil i hånda, og var nødt til å være fotograf for en venninnegjeng. Jeg er ikke flink til å ta bilder med mobil, men de ble visst fornøyd på andre forsøk. Men det var mer av det før, dessuten var det mange av dem jeg måtte ta bilde av som tilbød seg å ta bilde av meg til gjengjeld. Det takket jeg stort sett nei til, men siden folk gjorde det for å være hyggelige, hendte det jeg ga etter og lot meg fotografere, selv om jeg syntes det gjorde litt vondt.

Damstredet i fargerik utgave
Bankplassen
Når jeg tenker tilbake, virker det som en evighet siden den gang man hadde kamera med film, som måtte leveres og hentes, og det var slett ikke billig. Saken er at jeg kjøpte mitt første digitalkamera i 2007. Jeg syntes det var greit å vente litt, sånn at ting hadde utviklet seg litt. Da jeg kjøpte det, skulle jeg på en av mine turer til Dublin, jeg reagerte litt på at bildene hadde et svakt rosaskjær, ikke direkte vakkert, men jeg tenkte ikke så mye over det. Den påfølgende høsten og vinteren tok jeg en del bilder, og syntes ikke de ble så verst. Da det ble vår, dro jeg en tur til London. Forrige gang jeg var der, hadde jeg kamera med film, nå gledet jeg meg virkelig til å slå meg løs og ta massevis av bilder. Det gikk ikke helt sånn. Jeg hadde vel tatt to bilder, da displayet plutselig ble grått og kamerat ble varmt. Nå klarte jeg å få liv i det igjen, til det samme hendte nok en gang. De bildene jeg greide å ta mellom hvert sammenbrudd, fikk et særdeles ufyselig rosaskjær. Vel hjemme leverte jeg inn kameraet der jeg hadde kjøpt det, etter et par evigheter fikk jeg det tilbake. Det fæle rosaskjæret mente de ville være borte nå som det var reparert. Det så noe bedre ut, men jeg hadde et forferdelig slit for å få bildene fra London sånn noenlunde presentable.  

And i Frognerparken
Det gikk ikke så veldig lang tid før det samme skjedde igjen. Denne gang hadde jeg det bare med på tur i nærområdet, men irriterende så det holdt. Nok en tur til butikken, nok en reparasjon som tok sin tid. Den tredje gangen kameraet bestemte seg for å streike, var i Irland, det var den gangen jeg hadde klatret til topps i Blarney Castle, og sto og tok bilder av utsikten. Da ble jeg mer enn irritert, ikke bare var det et elendig kamera, det var direkte ondskapsfullt. Jeg var ikke veldig blid den tredje gangen jeg kom i butikken med det. Nå var heldigvis sånn at når et kamera hadde streiket tre ganger, da fikk man et nytt. Men først måtte det leveres inn, og det drøyde vel og lenge før jeg omsider hadde det nye i hus. Det var en annen modell, og det hadde jeg i mange år uten noe trøbbel.

Blarney Castle
Den gangen det idiotiske kameraet streiket på toppen av Blarney Castle, tenkte at det var vel typisk, hit kommer jeg aldri tilbake. Nå kom jeg tilbake dit i år, riktignok ikke til topps i borgen, det sto jeg gladelig over. Men jeg fikk tatt mange bilder i området rundt, denne gang med et systemkamera jeg er veldig fornøyd med. Jeg kjøpte et teleobjektiv før jeg dro til Irland, veldig greit å ha.

Vakker amurtiger i Dublin Zoo
Det var litt morsomt å leke med Instagram, men det er ikke alle bilder som kler å være firkantet. Da er det greit å legge ut noen bilder her, et sted må jeg jo gjøre av alle bildene jeg tar. Det er slutt på den tiden da jeg satt og limte inn bilder i album. 

Et av mine mange høstbilder, fra Losby i Lørenskog


torsdag 3. mai 2018

Noen desillusjonerte tanker om arbeidsfolk og venstreeliten

Etter en uke i Dublin, der jeg hadde morsommere ting å gjøre enn å følge med på verdens begredelige gang, har jeg de siste dagene prøvd å oppdatere meg litt. Onsdagen jeg kom hjem, hadde Klassekampen en artikkel med tittelen Venstresida mister de fattige. Der kan vi lese at den franske økonomen Thomas Piketty har kommet med en rapport hvor han slår fast at det ikke lenger er slik som mange forestiller seg, at venstresiden representerer de fattige og høyresiden de rike. I stedet handler det nå om to eliter, de med lang utdanning og høye inntekter stemmer på venstrepartiene, mens de med både høye inntekter og store formuer stemmer på høyrepartiene. Piketty sier også at de med lite utdanning og lav inntekt fortrinnsvis stemmer på høyrepartier. Nå er det vel også mange i sistnevnte gruppe som ikke stemmer i det hele tatt. Noen av oss stemmer fremdeles på venstrepartier, men for egen del må jeg si at jeg så langt etter den blanke stemmeseddelen sist gang jeg befant meg i et valgavlukke. 

Noe av det jeg har reagert på, er i hvor liten grad man på venstresiden er opptatt av de stadig tøffere forholdene som arbeidsfolk opplever på jobb. Klassekampen hadde nylig en artikkel med tittelen Får ikke tid til å gå på do. Noe som dessverre er en god beskrivelse av hverdagen til mange arbeidsfolk. I artikkelen møter vi bussjåføren Åge Vissmark som jobber for Unibuss i Oslo, og er en av de uheldige som ikke lenger har tid til slike nødvendige avbrekk i arbeidsdagen. Før var det mulig å strekke på beina og ta skikkelige matpauser, sier han, men det han omtaler som anbudsdritten har ødelagt hele næringa. Videre forteller artikkelen at Fafo har publisert rapporten «Arbeidstakere som jobber alene. HMS-utfordringer i fem forbund».  Der har man undersøkt omfanget av alenearbeid i helse- og omsorgssektoren, industrien, transportsektoren og varehandlene, blant medlemmer i fem LO-forbund. 51 prosent svarer at de jobber alene over halvparten av tiden eller mer. 27 prosent svarer at de jobber alene nær hele tiden. «Alt i alt gir undersøkelsen et inntrykk av at de fysiske utfordringene samt redsel for uønskede hendelser og risiko for skade og ulykke er betydelige HMS-utfordringer knyttet til alenearbeid blant medlemmer i de aktuelle forbundene», blir det konkludert. Flertallet av disse ønsker mer kontakt med kolleger, og mange føler seg ensomme på jobb.

Nå har jo jeg erfaring med å jobbe alene. For det meste på kantiner, jeg har vært innom flere der arbeidstempoet har vært fullstendig umenneskelig. Så det at man ikke engang har tid til å gå på do, er ikke et ukjent fenomen. Det den før nevnte bussjåføren omtaler som anbudsdritten, er noe man også får en føling med på kantiner. Fordi de stort sett blir satt ut til eksterne byråer, og den som kan love mest mulig mat til en billigst mulig penge, er den som vinner anbudsrunden. Når du jobber alene på en slik kantine, har du ikke kolleger på stedet i det hele tatt. Det er heller ikke alltid du har noe hyggelig kontakt med dem som jobber på stedet, i noen tilfeller er den eneste kontakten mas, kommandoer og klager.

En episode fra mange år tilbake, jeg fikk en telefon fra vikarbyrået utpå ettermiddagen, om jeg kunne stille på en kantinejobb dagen etter, det var bare for én dag og jeg skulle være alene. Klok av erfaring, spurte jeg hvor mange som spiste på kantina. 150, fikk jeg til svar. Da måtte jeg bare takke nei til oppdraget, det var for mange å betjene. Når du kommer til et sted du ikke har vært før, jobber du mye saktere enn på et sted du er kjent. Når du jobber alene er det ingen du kan spørre når det er noe du lurer på. Du vet ikke hvor ting er, og må lete etter alt du skal bruke. Å lage mat til 150 er uansett for mye for én person, da driver man rovdrift på folk. Nå ringte vikarbyrået meg igjen noen minutter senere, da hadde de plutselig funnet ut at det «bare» var 120 som spiste der. Noe sa meg at grunnen til at tallet hadde krympet, var at de tenkte at det er sikkert ikke alle som spiser på kantina, så da sier vi det sånn. De måtte prøve å skaffe noen til jobben, det var fem minutter til arbeidsdagens slutt, da syntes de vel det var greit å jukse litt. Jeg hadde lov å si nei, men samtidig har et vikarbyrå alltid den muligheten at de kan straffe deg med ikke å gi deg oppdrag. Når du jobber som vikar er du egentlig fullstendig rettsløs.

Jeg var også alene på lørdager da jeg jobbet med å lage fruktkurver. I motsetning til kantinene var jeg da helt alene i bygget, og det var langt større muligheter for å skade seg på jobb. Jeg begynte dagen med å ta ut noen høye, uhåndterlige traller fra et kjølerom, dette rommet lå et trinn over gulvet. Da var det en viss fare for at trallene kunne velte over meg. Hadde det skjedd, kunne jeg blitt liggende fastklemt under tralla til mandag morgen. Det var like spennende hver gang, for å si det sånn. I den jobben var det så utrivelige forhold at det på mange måter var en befrielse å være alene, hvis man så bort fra at det var en viss fare forbundet med det. På kantiner, der jeg har løpt og løpt, samtidig som jeg har sett andre sitte sammen, spise og hygge seg, har jeg ofte følt meg ensom, det har vært triste og slitsomme dager. Og jo verre det blir å være arbeider på nederste trinn, jo mer skrives og snakkes det om hvor sunt og fint der å jobbe, her treffer man kolleger og har det så moro og lærerikt at det liksom ikke er måte på. Det stemmer overhode med den hverdagen du selv opplever, men du blir vant du er en som ikke teller, en som ikke er verdt noen ting. Den elendige lønna forteller deg også noe om hvor lite du er verdsatt.

Jeg har sett noen diskusjoner på nettet mellom folk på venstresiden, der man tydeligvis lurer fælt på hvorfor så mange arbeidsfolk nå forlater venstrepartiene. Det påfallende er at ingen av dem tenker over at det kanskje hadde vært lurt å spørre arbeidsfolk om hvorfor det er sånn, vi kan faktisk snakke. Skal de få arbeidsfolk tilbake til venstresiden, kan det være et steg på veien å vise en smule interesse for hvordan folk faktisk har det, og det er sikkert også veldig lurt å begynne å se på oss som likeverdige, som mennesker og ikke noe annet rart. Da må de slutte å forakte oss, og det tror jeg sitter temmelig langt inne.

På Twitter var det mange forutsigbare tweets i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte. Man hang seg voldsomt opp i enkelte uttalelser, da dreide det seg selvfølgelig om innvandring. Nå sitter dette partiet i regjering, der de er med på å gjøre det stadig vanskeligere for dem som har det mer enn vanskelig nok fra før. Her tar man støtt og stadig fra de syke og fattige, for å gi til de aller rikeste. Merkelig nok, fører ikke det til de samme voldsomme reaksjonene. Da klarer jeg ikke annet enn å lure på om det er fordi det ikke bare rammer innvandrere. Når jeg sier noe sånt, er det vel fordi jeg er rasist? Nei, det er jeg ikke. Alt for mange år siden, lenge før arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, så jeg hvordan innvandrere ble grovt utnyttet i arbeidslivet. Og jeg reagerte på det, jeg syntes det var ille, og det syntes andre norske arbeidsfolk som så det også. Mer rasistiske er vi ikke. Dette var hyggelige og arbeidsomme folk, gode kolleger som jeg satte pris på, folk som gjorde at tøffe arbeidsdager tross alt ble noenlunde levelige. Jeg har flere ganger fortalt om da jeg ringte til LO, og endte opp med en krangel med en illsint gubbe hos Handel og Kontor. Dagen før hadde jeg ringt Arbeidstilsynet, der jeg ble møtt på samme måte, man var sint og sa at det jeg hadde opplevd var lov. Det jeg hadde opplevd, og som altså var lov, var et arbeidstempo som var fullstendig uholdbart. Da jeg ringte Arbeidstilsynet var jeg ferdig med det oppdraget, grunnen til at jeg ringte var fordi jeg håpet det kunne være til hjelp for dem som jobbet der fast, de fleste av dem var innvandrere. De var fullstendig fortvilte over forholdene, det var snakk om forhold som ingen kan holde ut over tid. Hadde en av våre kjære toppolitikere opplevd noe liknende, hadde vedkommende sannsynligvis blitt sykmeldt fram til pensjonsalder.

Det kan se ut til at venstresiden består av karrierepolitikere hvor mange aldri har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv, og en flokk synsere med et stort behov for å ha noen å se ned på, og da står arbeiderklassen lagelig til for hogg. Når forskjellene øker, så lever vi også i økende grad i forskjellige virkeligheter. Vi får veldig forskjellige erfaringer. Jeg har vært gjennom perioder som har vært så kølsvarte at jeg knapt har sett noen mulighet for å leve videre. Så har slike perioder blitt etterfulgt litt mindre svarte perioder, uten at de har vært spesielt lyse. Når du har ligget våken på nettene og vurdert å gjøre slutt på det hele, da blir du aldri den samme igjen. Du mister så mye av deg selv, livsglede, tiltro til andre mennesker, det går utover konsentrasjonsevne og kreativitet, for å nevne noe. Også skjønner du hvor viktig det er med trygghet, visshet om at uansett hva som skjer så får du lov å beholde en viss grad av verdighet. Slik er det ikke i dag, dersom noe skjærer seg, så står Nav klar til å hugge deg i filler, ydmyke deg og tråkke på deg. Derfor savner jeg så inderlig at noen på venstresiden slår i bordet og sier at sånn skal vi ikke ha det. Fordi folk blir syke og nedbrutte av det, de som allerede er syke må bruke krefter de ikke har til å slåss mot et håpløst system, folk kan få selvmordstanker, i verste fall kan de ta livet sitt, så her må noe gjøres. Men når hørte vi noen si noe sånt? Jeg kan ikke huske å ha hørt det.

Da jeg leste om rapporten til Piketty, ble jeg ikke overrasket, det var heller at det ble satt ord på noe jeg egentlig var klar over fra før. Dessverre tror jeg ikke det er noe særlig håp om bedring, og det synes jeg virkelig er trist. Det viktig å huske på at slett ikke alle fra arbeiderklassen stemmer på høyrepopulistiske partier, jeg tror det er flere enn meg som ønsker seg en oppegående venstreside. En venstreside som tar tak i slike problemer som at bussjåfører ikke lenger har tid til å gå på do.
  

mandag 30. april 2018

Alt som forkorter livet

Like før jeg skulle pakke kofferten for å reise til Dublin, snublet jeg tilfeldigvis over en artikkel på nettet som fortalte at dersom du drikker over et visst antall alkoholenheter i uka, vil det forkorte livet ditt. Til tross for at jeg sto foran en uke jeg visste ville inneholde langt flere alkoholenheter enn anbefalt, tok jeg det med knusende ro. Jeg er blitt så vant til alle disse rådene om hva som forkorter og hva som forlenger livet, der målet ser ut til at vi alle skal leve lange, gledesløse liv. Hvis det nå er sånn at jeg forkortet livet mitt med å sitte på pub i Dublin, kose meg med godt øl og god musikk og føle at livet for øyeblikket var helt fint, da var det virkelig verdt det. På den annen side, kan det ikke være sånn at gleden over å oppleve noe som er morsomt og hyggelig, er så positivt for helsa at det i stor grad veier opp for det som måtte være usunt? Uansett, som livet mitt er nå, er det langt viktigere å samle på gode øyeblikk, og ha noe godt å tenke tilbake på når livet er vanskelig, noe det dessverre altfor ofte er, enn å være opptatt av å forlenge livet mest mulig.

Det er farlig å leve, og det er mye man må seg passe for. Jeg tok et søk på «forkorte livet», og her er noe av det jeg fant: Traumatisk oppvekst forkorter livet. Her er jobbene som forkorter livet, med undertittel En stressende jobb uten innflytelse kan øke risikoen for å dø tidlig. Dette er jo noe jeg absolutt har erfaring med. Jeg har opplevd utrolig mye stress og mangel på kontroll over egen arbeidsdag, og kan skrive under på at det er noe som sliter på helsa, både psykisk og fysisk. Dette har sikkert forkortet livet mitt temmelig mye, derfor synes jeg det er helt greit å forkorte det ytterligere med noe som faktisk er hyggelig. Nok om det, her er mer som forkorter livet: Mye melk kan forkorte livet ditt. Mye tid foran skjermen forkorter livet ditt. Oksidativt stress forkorter livet. Nå vet jeg sant å si ikke helt hva oksidativt stress er, men det høres unektelig veldig farlig ut. Snus kan forkorte livet. Sitting dreper! Fedme gir kortere liv. Svevestøv forkorter livet til Oslo-borgere. Og til slutt, noe som viser at man må passe seg for å ha det for morsomt: Latter kan forkorte livet.

Det som er sikkert, er at jeg følte meg i friskere og gladere den uka i Dublin, enn det jeg har gjort på lenge. Det er greit nok at man ikke skal leve altfor usunt, men hvis det blir sånn at man må ofre all form for glede og livsutfoldelse på helsens alter, da har det gått for langt. Livet skal være litt moro også, selv om det ser ut til at det nå er blitt farlig å le. Da tror jeg at foretrekker å leve en smule farlig. Nå er det jo sånn selv om man holder seg unna både latter og annet livsforkortende, så lever man uansett ikke evig. For min egen del håper jeg at min siste tanke vil være at det var et liv verdt å leve, tross alt. Nå har jeg inntrykk av at det å være sykelig opptatt av helse, handler mye om fasade, at det er en del av det å være vellykket. Og hvis noen heller ønsker at deres siste tanke skal være at jeg hadde i hvert fall fasaden i orden, så dem om det.

lørdag 28. april 2018

Hjemme igjen etter nok en tur til Irland

Grunnen til at det har vært stille her på bloggen i det siste, er at jeg har vært nok en tur i Dublin. Nå er det jo ganske stille til tider ellers også, men for en gangs skyld er det noe positivt som er årsaken til den manglende aktiviteten. Før jeg dro var det en periode med mørkegrå tristesse. Dårlig vær og ditto humør, og en vemmelig forkjølelse som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Heldigvis tuslet den avgårde for godt kvelden før jeg skulle dra. Men den drev og plagde meg litt før på dagen, da jeg holdt på med noe jeg hater dypt og inderlig, pakking. Når man skal reise til et land som skryter av at man kan oppleve alle fire årstidene i løpet av én dag, og skal være borte en hel uke, og dessuten prøver å dytte det som skal være med ned i koffert som ikke er altfor stor, da har man det som på moderne språk kalles en utfordring, eller et problem som man kalte det i gamle dager. Jeg har en diger koffert jeg pleide å bruke til slikt, men den var så tung at det ble overvekt uansett, og i det hele tatt noe ordentlig herk å drasse på.

St. Stephen's Green
Jeg fikk nå omsider pakket ned det som skulle med, og krøyp til køys etter å ha satt på to vekkeklokker og mobil. Mulighetene for å forsove seg var med andre ord relativt små. Flyet skulle ikke gå spesielt tidlig, men jeg skal ha god tid sånn at jeg får sjekka at pass og diverse andre nødvendigheter er med, dette må gjøres mange ganger, sånn at jeg er helt sikker. Når dette var gjort kunne jeg ta fatt på reisen, som i første omgang besto av buss, enda en buss og flytog. Til tross for at jeg vanligvis lider av massiv uflaks, kommer jeg meg stort sett gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen uten problemer. Så også denne gang. Da kunne jeg slappe av og kjøpe meg litt frokost. Mens jeg satt der og gnagde på bagett, som faktisk ikke var så verst, surret jeg litt på telefonen. Jeg så at Kristin Clemet syntes det hadde blitt så utrivelig på Twitter. Hun hadde ikke blitt utsatt for fæle trusler, men noen hadde visst vært uenig med henne, det hadde vært noen litt sleivete kommentarer. Dette var tydeligvis ille for en person som har valgt å bruke livet sitt til å kjempe for større forskjeller og at det skal bli så utrivelig som mulig for dem som har lite fra før. Jeg klarte liksom ikke å synes særlig synd på henne, og det var visst flere som følte det på samme måte. Jeg har sett andre tilfeller også, hvor folk som breier seg i media og ikke alltid er så nøye på hva de sier om andre, blir gruelig fornærmet for sånt som vi andre er nødt til bare å avfinne oss med. 


Deretter fulgte vel to timers kjedelig flytur, der jeg vekselvis halvsov og leste i en krimbok. For øvrig en irsk krimbok med handling fra Dublin, In The Woods av Tana French. Den kjøpte jeg i Skottland i fjor, har ikke lest noe av henne før, men en absolutt bra bok. Så bra at jeg kjøpte en til av henne i Dublin. Nok om det, jeg kom omsider fram. Jeg var litt spent på hotellet denne gangen, da jeg hadde bestilt rom på et jeg ikke hadde bodd på før, Hotel St. George, beliggende ved Parnell Square, for den som er kjent på de kanter. Jeg så på nettet at noen klagde på lite bad og sånt forskjellig. Badet var riktignok lite, men det var rent og jeg fikk gjort det som skal gjøres på et bad, så jeg klagde ikke. Og rommet var mer enn bra nok for meg, dessuten satte jeg pris på at den eneste lyden utenfra var fuglekvitter. Jeg syntes det var fantastisk å bo midt i en storby, rett ved hovedgata O’Connell Street, og høre fuglesang og ikke noe trafikkstøy. Her jeg bor er det nok av sistnevnte, og ikke noe moro i mils omkrets. Men i Dublin er det ikke langt til moroa, den første kvelden ble utmerket, var innom to forskjellige puber, og begge vartet opp med akkurat slik musikk jeg vil høre når jeg er på irsk pub. Så jeg var veldig fornøyd da jeg omsider tok kvelden.


Dagen etter sto jeg opp forholdsvis tidlig, nå skulle jeg til Dublin Zoo, og ville være der sånn omtrent når det åpnet. Dette i håp om å få litt tid før stedet ble invadert av de bråkete ungeflokkene som har forsuret et og annet besøk der før. Det viste seg at jeg hadde rett, ingen kø i billettluka og veldig stille og rolig. Saken var at det var i overkant stille, da flere av beboerne ikke var våkne ennå. På området til orangutangene var det helt tomt, så jeg snek meg forsiktig inn i huset deres. Der var det flere som sov, to av damene var riktignok våkne, og så på meg på dette påfallende våkne og bevisste blikket, som er så annerledes enn det man ser hos andre dyr. Det føltes som å snike seg inn i noens soverom, noe jeg egentlig ikke hadde noen rett til. Så forsiktig som mulig tok jeg fram kameraet og tok et par bilder, før jeg listet meg ut. Utrolig flotte og sjarmerende skapninger. Hannen Sibu må ha Dublins herligste fjes, men akkurat da var han bare en sovende bylt med rød pels.



Det var mange trøtte dyretryner å se, men sjiraffene var våkne. Det er noe beroligende med sjiraffer, i hvert fall når man kan se på dem i ro og mak, uten å bli forstyrret av de før nevnte bråkete ungeflokkene. Denne gangen hadde jeg dem helt for meg selv, og det satte jeg pris på. Det var i det hele tatt fredelig og rolig denne gangen. Før har jeg opplevd skoleklasser som har gått fullstendig amok, jeg har reagert på at de ikke har blitt snakket til av de voksne som har vært med. Jeg husker en gang ved området til gorillaene, der en ansatt i parken sto og snakket foran en skoleklasse. Da noen av ungene begynte å bråke, ba hun dem holde opp fordi gorillaene ikke likte bråket. Noe som faktisk førte til at de holdt kjeft.


De første dagene i Dublin var det påfallende fint vær. Lørdagen var jeg i landsbyen Howth, også noe jeg pleier å gjøre hvert år. Ifølge tradisjonen ble det lunsj med fish & chips, Irish Coffee til dessert. Søndagen var det slutt på godværet, så det ble mye kvalitetstid på pub, med og uten musikk.
Mandagen sto jeg opp grytidlig, da skulle jeg ut på en tur som skulle starte ti på sju. Den gikk først til Rock of Cashel, der var jeg aller første gang jeg var i Irland, det begynner å bli noen år siden, så helt greit med et gjensyn. Deretter ble det nok et gjensyn, med Blarney Castle. Jeg var der da jeg tilbrakte noen dager i Cork, også det er noen år siden. Den gangen gikk jeg opp i borgen, turen opp var en trang og klaustrofobisk opplevelse. Jeg husker jeg kjente ryggsekken ble det presset inn i ryggen, samtidig som noen foran meg ropte at her oppe var det enda trangere. Noe jeg snart skulle få merke at stemte. Jeg husker det var en lettelse endelig å komme opp på toppen. Jeg sto gladelig over å kysse den berømmelige steinen, The Blarney Stone, noe som visstnok skal føre til gode talegaver. Jeg fant ut at jeg fikk nøye meg med de talegavene jeg hadde, det fristet ikke å henge utfor den høye borgen for å kysse en stein som tusenvis hadde kysset før. I år holdt jeg meg på bakken, gikk rundt og koste meg i de vakre omgivelsene. Så var det tid for å se noe nytt, tredje og siste stopp på turen var Cahir Castle. Absolutt interessant for den som liker sånne gamle greier, noe jeg absolutt gjør. Og ellers var det trivelig å sitte i bussen, høre på en underholdende guide og kikke ut på landskapet, mye fint å se underveis.

Rock of Cashel
Blarney Castle
Mye fint å se i området rundt Blarney Castle
Blarney House
Siste dagen regnet det, stort sett hele tiden. Noe som betydde at jeg kunne sitte og kose meg på pub med verdens beste samvittighet.  Dessuten bedrev jeg litt shopping på mitt temmelig beskjedne vis, det vil si at jeg gikk til innkjøp av en bok, en pakke te, og en veldig fin boks som inneholder whiskeykarameller. Te og bøker er jo noe jeg er storforbruker av, karameller derimot er ikke noe jeg putter i meg til vanlig, men dem med whiskey er faktisk farlig gode. Dessuten passet boksen sammen de tre skotske boksene jeg har fra før, skotske whiskykarameller er også veldig gode.

Cahir Castle

Så var det tid for hjemreise, som vanlig hadde dagene gått forferdelig fort. Beskjeden shopping til tross, jeg hadde visse problemer med å få igjen lokket på kofferten. Deretter var det de obligatoriske fem rundene på hotellrommet, for å være helt sikker på at jeg ikke hadde lagt igjen noe. Flyturen hjem gikk raskt og greit, jeg fikk sett litt av Skottland, nesten så jeg fikk lyst til å hoppe ut, det er jo et flott land jeg har fått stor sans for. Irland er nok morsommere, men jeg har kost meg veldig når jeg har vært i Skottland også. 


Vel hjemme kan jeg slå fast at det var en særdeles vellykket tur, denne gangen også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i Irland, bare at det er mange, veldig mange.