mandag 21. januar 2019

Bloggen har fylt ti år!

Bloggen fylte ti år for en stund siden, den åttende januar 2009 skrev jeg min aller første bloggpost. Jeg har hatt tradisjon for å markere bloggbursdagen, det fikk jeg ikke gjort i år. Så da får jeg ta markeringen på etterskudd. Da jeg startet opp, var det særlig to temaer jeg var opptatt av, det ene var de brutale forholdene jeg opplevde i arbeidslivet som vikar på diverse drittjobber, vesentlig kantine og lager, der jeg opplevde stadig lavere lønn og tøffere arbeidstempo. Det andre var alle de nedlatende betraktningene om arbeiderklassen, som jeg leste støtt og stadig på den tiden. Det var mye av det jeg senere har kalt ABD-kronikker, fordi de gjerne inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Skribleriene var gjerne illustrert med et bilde av en campingvogn eller en grandiosa-pizza. Som tilhørende arbeiderklassen var det en bisarr opplevelse å lese disse selvhøytidelige og skråsikre tekstene om det som skulle forestille å være en beskrivelse den gruppen jeg visstnok tilhørte. Særlig var det min angivelige forkjærlighet for dansebandmusikk som fikk meg til å gå fullstendig av skaftet, det var noe med å bli fortalt at jeg var veldig glad i en musikkform som jeg ble direkte syk av. Jeg håper ikke det at jeg gir uttrykk for min avsmak for denne musikkformen krenker eventuelle dansebandentusiaster som måtte lese dette, i løpet av mine ti år som blogger er det jo blitt veldig på moten å være krenket. Siden det ser ut til at den mest høyverdige formen for krenkelse er å være krenket på vegne av andre, ber jeg om unnskyldning dersom noen skulle bli krenket på vegne av dansebandentusiastene. Det skal vel innrømmes at jeg kanskje ble en smule krenket av å bli beskyldt for å like musikk jeg ikke kunne fordra, men det ble jeg fort ferdig med, og klarte etter hvert å le av tullet i stedet. Noe som for så vidt er synd, siden det nå altså er på moten å være krenket, det kunne jo vært greit i hvert fall å være litt moderne.

Som jeg var inne på i en bloggpost for en tid siden, har det vært noe oppmerksomhet i senere tid om de temaene jeg har vært opptatt av her på bloggen. I løpet av årene som har gått, har den gruppen jeg har tilhørt fått et navn, prekariatet. Det er en treffende beskrivelse, da det er sikkert og visst at det i høyeste grad er prekært støtt og stadig ikke vite om det er jobb i morgen eller ikke. Det som har irritert meg, og som jeg har nevnt før, er at man når man er bekymret for framveksten av et prekariat, så er det først og fremst fordi man beskriver prekariatet som en «farlig» klasse, og langt mindre bekymret for hvor skadelig det er å befinne seg i denne gruppen, med alt det vil si av økonomisk usikkerhet og generell utrygghet. Noe av det samme så jeg i kommentaren til Egeland som jeg lenket til i før nevnte post. Han avsluttet med følgende: Det er aldri galt å markere sterk politisk uenighet, men det er ødeleggende hvis det følges av mangel på respekt for folk som har andre erfaringer og en annen bakgrunn. I lengden er det også risikabelt. Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta. Det blir ingen sommerfest. Det skal innrømmes, selv om jeg har svært liten sans for de kreftene Egeland tenker på, at dypt inne i meg et sted sitter en liten jævel og gliser rått av dem som har tilbrakt tiden på sommerfest og nå er redde for oss som har vært ute litt for mange vinternetter. Jeg skulle bare ønske det hadde vært helt andre krefter som sinte og fortvilte mennesker kunne ty til.

For øyeblikket er det en debatt om eliter på gang, der eliten diskuterer om det finnes eliter, eller hvordan det nå var. Klassekampen, en avis som ifølge dem som har greie på det kun leses av eliten, har en serie gående om temaet. Under overskriften Hva sier eliten selv?, har de spurt flere fra eliten om hvem som er eliten i Norge, og om de selv er en del av eliten. Det er flere som vegrer seg mot å se seg selv om en del av eliten. Uansett hva de måtte kalle seg, dette er folk som er langt mer privilegerte enn noen jeg kjenner, uten at det ser ut til at de skjønner det selv. Jeg har sett en og annen uttalelse fra dem som kan kalles elite, som tyder på svært liten forståelse for alvoret i de problemene mange andre har å slite med. For elitepersonen har jo også opplevd noe som har vært leit her i livet, og det har gitt vedkommende enorm innsikt om livets brutale realiteter, det kan være slikt som: Jeg brakk en tå på en skitur en gang, og jeg hadde en gullfisk i barndommen som døde, så jeg vet virkelig hva det vil si å oppleve smerte og sorg.

Et tema jeg har vært innom her på bloggen har vært hvordan det er å være aleneboende, det er 900 000 av oss, men til tross for at vi er stor gruppe er det ikke et eneste parti som er oppfatt av vår situasjon. Det blir neppe bedre av at Kristelig Folkeparti nå skal med i regjeringen. Det er også annet som tyder på lite håp om bedring for oss single. Jeg tenker på statsministerens nyttårstale, den sto jeg gladelig over, men jeg har selvfølgelig fått med meg at hun oppfordret folket til å produsere flere barn. Dette fordi disse ungene skal finansiere velferdsstaten, en velferdsstat det virker som regjeringen bygger ned så godt den kan. For en tid siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, dersom ikke flere kom seg inn i arbeidslivet. Nå vil hun altså at folk skal få minst tre unger, hva hun kommer til å true med dersom så ikke skjer, vil jeg helst slippe å tenke på. Jeg har sett The Handmaid’s Tail, jeg leste også boka i sin tid, den står i hylla. Uansett, det er dårlige nyheter for oss som ønsker bedre kår for aleneboende, nå skal det nok heller brukes penger på å lokke folk til å skaffe seg store barneflokker. Og de barna bør fortrinnsvis være friske og lønnsomme, det har vært nok av skrekkhistorier om hvordan man behandler dem som har vært så uheldige å få syke barn.

I forrige post nevnte jeg innstrammingen i AAP-ordningen, som får store og trise konsekvenser for dem som rammes. Jeg kom over en kronikk i Dagsavisen av Elisabeth Thoresen, som jeg anbefaler alle å lese, den har tittelen Hallo, Annikken Hauglie! Du har sovet lenge nok, du må våkne nå!. Thoresen har satt inn en PM hun har fått fra en person som mistet AAP, den er virkelig hjerteskjærende:
«Jeg er enslig og har ikke noe nettverk. Jeg har en personlighetsforstyrrelse med borderline, posttraumatisk stress lidelse, og også psykotisk depresjon. Jeg har ikke kapasitet til å ta opp kampen mot NAV. Jeg ble akutt innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet arbeidsavklaringspengene (AAP) mine. Jeg fikk hjelp til å klage på vedtaket, og fått til svar fra NAV klageinstans at det vil ta 28 uker å behandle denne. På den tiden rekker jeg å bli hjemløs, og også miste mine to katter som betyr mer for meg enn alt annet, og de er det eneste jeg har. Akkurat nå er ting så svart og tungt at jeg ikke nyttegjør meg nødvendig og hensiktsmessig behandling engang. Vær så snill å følg opp presset på nav"

Som jeg også var inne på i forrige post, regjeringen har startet arbeidet med en handlingsplan mot selvmord. Der uttrykte jeg bekymring for at innstrammingen i AAP kunne føre til flere selvmord. Som man ser her, så har det i hvert fall ført til ett selvmordsforsøk. Det er antagelig naivt å tro at politikerne bryr seg nevneverdig om lidelsene de som mister AAP og andre som sliter med Nav, påføres. Når folk blir så syke av kampen mot Nav, at de må innlegges på sykehus, koster det penger, og det er antagelig noe de forstår mer av. Kanskje de burde tenke over om det ikke hadde blitt billigere å behandle folk på en anstendig måte, la dem ha penger nok til å kunne puste fritt, og la dem få beholde en viss grad av verdighet. Dessverre ser det ut til at flertallet av politikerne, uansett side, er meget sterke i troen på fattigdom og ydmykelser som botemiddel for så vel sykdom som arbeidsledighet. Noe annet jeg oppfatter som skremmende, er at i dag er det ingen som er mot fattigdom, de er mot barnefattigdom. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte en politiker snakke om å bekjempe fattigdom, uten at der er barne foran fattigdom. Voksne mennesker ser ikke ut til å ha noen egenverdi, dersom de ikke har mindreårige barn kan de visst bare kastes på dynga og ligge der og råtne. Det ser ut til personen som har skrevet den hjerteskjærende meldingen jeg satte inn over, ikke har barn. Alle som leser det, må skjønne at dette er en person som har det veldig vondt, da er det utrolig trist å tenke på at kanskje ikke en eneste av politikerne på Stortinget ville løfte en finger for å hjelpe denne personen. Fordi det kun er barnefattigdommen de av dem som i det hele ønsker å bekjempe fattigdom, vil gjøre noe med. Jeg har en viss erfaring med å mangle penger, og vet hvor mørkt og skremmende det får livet til å føles, jeg vet også at det går utover konsentrasjonsevne, hukommelse og kveler effektivt alle tilløp til livsglede.

At tiårsdagen til bloggen blir markert to uker på etterskudd, sier litt om hvor gammel og sigen denne bloggen er blitt. Det er noen år siden storhetstiden. Jeg blogget friskt fram til august – 13 . Da skjedde det noe som gjorde at jeg ble helt slått ut, og de som sier at det som ikke dreper, gjør deg sterkere, vet ikke hva de snakker om. Etter hvert jeg fikk bloggen sånn noenlunde opp igjen, men den kom aldri i toppform. Nå for tiden er det heller ikke nok å være blogger, nå skal man være influencer, og det har jeg ingen ambisjoner om å bli, og det er sikkert like greit, for jeg mangler nok influencer-genet.

Til slutt, da jeg startet bloggen syntes jeg av en eller annen grunn det var en kjempegod ide å plassere den fæle engelen øverst på bloggen. Det var den som ga meg ideen til navnet på bloggen, det var litt idetørke ute og gikk, så jeg var lykkelig da det for en gangs skyld datt ned en ide i hodet mitt. Derfor har den fått lov å henge med, men jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg tenkte på den i forbindelse med bloggen i det hele tatt. Men nå har den hengt med i ti år, så da får den få lov å henge med en stund til.
  

torsdag 20. desember 2018

Førjulstanker

Da er det snart jul, en tid på året da folk skal hygge seg og ha det bra. Sånn er det selvfølgelig ikke for alle, i det siste har det vært skrevet mye om innstrammingene i AAP-regelverket, noe som gjør livet svært vanskelig for dem som rammes. For noen dager siden satt jeg og kikket litt på hva jeg hadde skrevet før jul her på bloggen i foregående år. Det jeg ikke husket var at jeg nevnte nåværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i en post i desember 2011. Den gang var hun byråd for helse- og sosiale tjenester i Oslo, og var bekymret fordi frivillige organisasjoner ga de narkomane mat, klær og et sted å sove. Dette fordi det angivelig var med på å opprettholde og sementere miljøene. Noe som kan tyde på at hun mente at sult og kulde var det som skulle til for å få de narkomane på rett kjøl. Jeg synes det sier mye om hennes holdninger, og det er rimelig å anta at samme tankegods ligger bak innstrammingen i AAP-ordningen.

Det er ikke lett å skjønne seg på denne regjeringen. I høst var det snakk om en handlingsplan mot selvmord. Helseminister Bent Høie sa blant annet i den forbindelse: Det er ikke bare i helsetjenesten vi må gjøre en innsats for å forebygge selvmord. Vi kan alle gjøre en innsats. Hvis vi frykter at noen tenker på å ta livet sitt, må vi tørre å spørre. Vi må tørre å bry oss. Nå er neppe helt utenkelig at det finnes mennesker som står i fare for å ta livet sitt blant dem som nå mister pengene de lever av. Noen havner i Nav-systemet som følge av psykiske lidelser, mens andre pådrar seg slike lidelser som følge av belastningen det er å slite med Nav. Nå vet jeg av egen erfaring, at økonomiske problemer i seg selv er nok til å gi selvmordstanker. Da jeg hadde det slik ble jeg reddet av at jeg fikk jobber, selv om det bare var korte og dårlig betalte vikaroppdrag, gjorde det at jeg fikk hodet såpass over vannet at jeg klarte å gå videre. Den muligheten har ikke de som er syke.


Det å miste noen i selvmord er forferdelig, jeg har nettopp snakket med en person som har mistet en nær pårørende på den måten, det er bare helt ubeskrivelig grusomt. Og det er selvfølgelig akkurat like ille for dem som mister noen som står utenfor arbeidslivet. For til tross for politikernes nedsnakking av disse, det handler om mennesker som noen bryr seg om, mennesker som betyr noe for andre, du slutter ikke å være et medmenneske fordi om du faller ut av arbeidslivet. Nå skal jeg si noe som nok er veldig stygt å si, nemlig at tanken har slått meg at selvmord blant mennesker som befinner seg utenfor arbeidslivet, blir betraktet som litt rydding i «utenforskapet». Som sagt, det er slem og stygg ting å si, men kanskje ikke slemmere og styggere enn det regjeringen driver med når det gjelder å gjøre livet så vanskelig som mulig for dem som har mer enn nok å slite med fra før. Det kan selvfølgelig være at de selv er så velfødde og vant til å ha penger nok, at de ikke forstår hvor ille det er for dem som rammes. Noe som får meg til å tenke på en setning i en bok jeg leste mens jeg fremdeles var barn, en setning som har satt seg fast, og den var som følger, fritt etter hukommelsen: Uvitenhet er det verste i verden, nest etter ondskap.


Tilbake til jula, jeg skal i år som i foregående år være alene. Jeg har skrevet om det å være alene i jula også før, og det er nødvendigvis ikke så ille. Første gang jeg skrev om å feire jul alene, nevnte jeg noe jeg hadde lest om folk som satt alene og gråt på julekvelden. Det var skrevet av en journalist som jeg fikk inntrykk av aldri selv hadde vært alene på julekvelden, og jeg omtalte det som en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det som slo meg i etterkant, er at det kan oppleves som en litt nedlatende holdning overfor dem som faktisk gråter når de er alene julaften. Jeg har full forståelse for dem som feller en tåre eller flere, når de sitter alene på en slik kveld. Jeg husker den jula for noen år siden, da jeg hadde gjennom et ekstremt vondt og vanskelig år, da jeg hadde mistet moren min og hatt masse problemer i forbindelse med bolig. Utpå dagen på julaften gikk jeg meg en liten tur. Da jeg kom hjemover, så jeg folk med poser fulle av julegaver, som tydeligvis var på vei til å besøke noen. Da følte jeg meg veldig ensom og det gjorde vondt. Heldigvis ble julen bedre enn jeg trodde. Men det er ikke til å komme bort fra at det kan være tøft. Jeg husker en julaften formiddag for mange år siden, da jeg pleide å reise ut på landet og feire jul med slektninger. Jeg hadde tatt tog til Gardermoen og skulle videre derfra med buss. Det var kaldt, og mens jeg gikk fram og tilbake for å holde varmen, kom jeg i prat med en eldre dame som også skulle på julebesøk. Jeg husker hun sa at det var greit nok å feire alene, men det var nå hyggelig å ha noen å skåle med og ønske god jul. Jeg var enig i det, og gledet meg til å feire jul sammen med folk og katter i landlige og koselig omgivelser.

Jeg har alltid likt godt å være mye alene, og likt å gjøre ting på egen hånd. Det er vel både en grunn til at jeg har endt opp med alenefeiring, og grunn til at det går rimelig greit. Jeg lager tradisjonell julemat, dekker pent på bordet, tenner masse levende lys og setter på julemusikk jeg liker. Da blir det julestemning i stua, jeg synes det å skape en fin stemning er ekstra viktig når jeg skal være alene.  

Da gjenstår det å ønske dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul!



torsdag 13. desember 2018

Noen ikke altfor optimistiske betraktninger om klima og befolkningsvekst

Som de fleste sikkert har fått med seg, for noen uker siden kom FNs klimapanel med en rapport som fortalte at verdens utslipp må ned med 45 prosent innen 2030, ellers kan det komme til å gå alvorlig gærent med den stakkars kloden vår. Med tanke på at utslippene øker kraftig, ser det ikke lyst ut. Like etter at disse dystre nyhetene var mottatt, kom jeg over en artikkel i Aftenposten, som forteller at klimapanelet hadde «glemt» å si én ting, befolkningsveksten må stoppe for at vi skal nå FNs klimamål.  Det er ikke nevnt med ett ord i sammendragene, verken for politikere eller beslutningstakere. Skal vi klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader må befolkningsveksten stoppe innen 2050, og deretter må verdens befolkning reduseres, sier klimaforsker Bjørn Samset ved CICERO – Senter for klimaforskning.

Som de fleste sikkert også har fått med seg, her i landet ønsker politikerne seg befolkningsvekst, og er bekymret fordi nordmenn angivelig får for få barn. Fruktbarheten har sunket her i landet de senere år, noe som tydeligvis betraktes som krise, så nå har regjerningen satt ned en arbeidsgruppe for å få norske kvinner til å føde flere barn. Fordi vi «skal ha råd til velferd», som det heter seg. Nå leste jeg for ikke lenge siden en artikkel hos Forskning.no med tittelen En eldre befolkning kan være bra for både oss og jorda. Her får vi vite at forskere mener at en mindre befolkning gir et mer bærekraftig samfunn og at kostnadene forbundet med en eldrebølge er håndterbare. Det sies også at endeløs befolkningsvekst ville være økologisk umulig, og at overbefolkning fører til alvorlige problemer som høyt forbruk, dødelige konflikter over knappe ressurser og tap av leveområder som kan føre til at noen arter dør ut. Videre kan vi lese at befolkningsnedgang kan føre til sosiale fordeler som mindre arbeidsledighet, økende lønninger, bedre pendlerforhold, mindre stress, opprettholdelse av flere grøntområder og forbedret livskvalitet. Her nevnes robotisering som en større grunn til bekymring enn mangel på arbeidskraft som en følge av en eldre befolkning. Vi får også vite at forskerne mener at frykten mange har for problemer som følge av en synkende befolkning, er overdreven. De har ikke funnet noe som støtter den populære teorien om at befolkningens alder fører til mangel på arbeidskraft. Den svenske forskeren Frank Götmark sier at vi må erkjenne at stor befolkningsvekst er en global trussel, og at kortsiktige økonomiske bekymringer ikke kan prioriteres over den langsiktige helsen til vårt miljø og samfunn.

Når det finnes forskning som viser at verdens befolkning må reduseres dersom vi skal klare å begrense oppvarmingen, noe det sikkert er veldig lurt å gjøre, og at synkende folketall slett ikke er noen katastrofe, er det egentlig litt pussig at det eneste vi hører fra norske politikere er et unisont kor om flere barn, flere barn. Med tanke på at det er klodens, og følgelig menneskehetens, framtid det gjelder, skulle man tro at i hvert fall noen politikere skulle synes denne forskningen var av interesse. Men nei, hvis folk får færre enn tre barn er man misfornøyd, fordi vi visstnok kommer til å trenge så utrolig mye arbeidskraft i årene framover. Ifølge politikerne er det voldsomt behov for arbeidskraft nå også, da er det rart at det er så vanskelig å få jobb at jobbsøking nærmest er blitt en vitenskap. Det begynner å bli en del år siden jeg leste en artikkel som fortalte at fra nå av var det ikke nok å ha beste karakterer dersom man skulle få jobb. Det var ikke grenser for hvor mange aktiviteter man skulle ha gående ved siden av studiene. Husker jeg rett, måtte man ha lønnet arbeid, drive med frivillig arbeid, gå natteravn var visst et must, synge i kor, spille et instrument, drive idrett på høyt nivå. Senere har jeg lest at arbeidsgivere foretrekker dem som er pene, man skal være på sosiale media, og der må man selvfølgelig gi uttrykk for holdninger som arbeidsgiverne liker. Det er kanskje ikke rart jeg gjentatte ganger har lest om unge mennesker som føler at alt er et ork. Det må det nødvendigvis bli når alt dreier seg om å bli konkurransedyktig, som det så fint heter, på et stadig tøffere arbeidsmarked, og i det hele tatt være den som er størst, best og vakrest. Jeg har hørt flere historier om ungdom som tar en god utdanning, for deretter å bli fortalt igjen og igjen at de ikke er aktuelle for jobbene de søker, fordi de mangler erfaring. Nå skal du ikke har for mye erfaring heller, for da er det store sjanser for at du er for gammel, mens politikerne maser om at folk skal stå i jobb til de er gudene vet hvor gamle, er du for gammel så fort du har passert førti. Men det er et voldsomt behov for arbeidskraft, altså.

Jeg har stor forståelse for dem som avstår fra å sette barn inn i denne galskapen. Nå tenker nok jeg litt andre baner enn det Hvermannsen gjør, jeg er jo en av dem som aldri har ønsket meg barn, og vi er ofte litt på siden av det som anses for å være «normalt». For mange av dem som nå føder for «få» barn, er det nok snakk om mangel på tid og krefter. Men jeg vil tro at for noen spiller klimaproblemer, økende utrygghet og annen elendighet en rolle. Det ser vel ikke spesielt lyst ut når det gjelder å begrense oppvarmingen av kloden til 1,5 grader. Med tanke på at oppvarmingen allerede skaper problemer, er dette bekymringsfullt, for å si det forsiktig. I tillegg kommer andre miljøproblemer, forurensning, artsutryddelse osv. At vi midt oppe i dette har politikere som ikke klarer å uttale ordet problem, er en mildt sagt dårlig trøst. Jeg er absolutt for ytringsfrihet, men det har vært øyeblikk da jeg skulle ønske samtlige som bruker ordet klimautfordringene, hadde blitt sendt til en øde øy. I så fall hadde forresten ikke den øya lenger vært å betrakte som øde.

I løpet av de årene jeg har surret rundt på jorda, har det blitt en tøffere og mer ubehagelig atmosfære. Jeg merker selvfølgelig det bedre enn dem som tilhører mer privilegerte grupper. Det er blitt kaldt på de nederste trinn i samfunnet, og det virker som kulda eter seg oppover. Det er flere enn oss lavt utdannede som opplever tøffere forhold. Når jeg snakker med folk har jeg inntrykk av at de fleste er bekymret for utviklingen, og at stadig flere ikke har tillit til politikerne. Jeg kan huske fra yngre år at det ikke var så langt mellom dem som var glødende tilhengere av et bestemt parti, som de stolte på og følte talte deres sak, dem er det ikke så ofte man møter i dag. Nå er det antagelig litt annerledes blant dem som nyter godt av de økende forskjellene. Eksempelvis arbeidsgivere som tjener på billig arbeidskraft, bolighaier som skor seg på at andre ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Det jeg lurer på, er om den utviklingen vi ser i dag, er et heller dårlig utgangspunkt for å gjøre noe med klimakrisa. Ord som er blitt stadig vanligere, er konkurranse og konkurransedyktig, kanskje større grad av samarbeid hadde vært et bedre utgangspunkt, og kanskje samarbeidsdyktige mennesker i større grad kunne få gjort noe med både klima og andre problemer. Det har vært nevnt at tilliten synker her i landet, og det kan jeg skrive under på. Jeg har sett nok av fly forbanna arbeidsfolk som knurrer og glefser mot makta, de som bare er ute etter å mele sin egen kake, og utnytte oss andre som best de kan. Jeg har selv vært med på det, og det har absolutt vært ektefølt. Jeg har sett hvordan noen går helt i vranglås og nekter å ta innover seg noe som helst som kommer fra det de oppfatter som eliten. Dessverre gjelder dette også klimaproblemene, som noen bare har fått betalt for å si. Nå er det sånn at for å greie å tenke utover seg selv, skaffe seg kunnskap og engasjere seg, så trengs det at man har de grunnleggende behov dekket, og en trygghet for at det skal fortsette sånn. Trygghet er ekstremt viktig, det vet jo jeg som har opplevd mye utrygghet, det hakker deg i filler, du blir redd og når du er redd blir du også fort sint.

For å fantasere litt, hvordan hadde det vært hvis man sa at nå står vi overfor en krise, og den må vi løse sammen. At forskjellige typer mennesker kunne møtes og snakke sammen ansikt til ansikt. Hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss, egentlig? Ønsker vi oss virkelig et samfunn som i så stor grad vektlegger konkurranse, fasade, materialisme, stress og mas? De av oss som ønsker noe mykere og snillere, er antagelig vi som ikke har gått av med seieren i rotteracet. Kanskje det er blant dem som har følt problemene på kroppen på en helt annen måte enn maktmenneskene det kan finnes spennende tanker som kan være med på å føre utviklingen i en hyggeligere retning. Det som slår meg når jeg hører politikerne debattere, er hvor støvete og kjedelige de er, her er det stø kurs og forsvinnende lite kreativitet. De eneste gangene de klarer å hoste opp en viss grad av kreativitet, må være når det gjelder å gjøre livet vanskelig for dem som sliter mer enn nok fra før. Hvis folk skal være villige til å gå med de endringene som trengs, kan det ikke være slik de som har minst fra før blir dem som belastes mest. I de senere år er det underklassen som har fått svi for alle endringer som har vært, da er det ikke rart at folk går i vranglås så snart om det er snakk om endringer. Det er heller ikke rart at tilliten til systemet krymper.

Man kan drømme et annet samfunn, der folk samarbeider om en bedre framtid for alle, men det blir nok bare med drømmen. I virkeligheten er det vel stor fare for at forskjeller, utslipp og antall mennesker på jorda, bare kommer til å øke. Jeg regner meg som pessimist, det heter seg at pessimistene alltid får rett, men at optimistene har det bedre i mellomtiden. På den annen side er det pessimistene som får gleden av å si hva var det jeg sa! Men når det gjelder disse alvorlige problemene er det liten glede i å være den som får rett.

Til slutt anbefaler jeg Vi kan bli den første arten som dokumenterer vår egen utryddelse, som sto å lese i Dagbladet i midten av november. 

torsdag 29. november 2018

Bilder og litt ymse

Etter noen helgrå dager som nærmest var som en parodi på november, hadde naturen pyntet seg med hvitt rim, og plutselig var det så vakkert. Det er en egen atmosfære på slike dager, det gir en følelse av høytid. Den samme følelsen får jeg på våren, når trærne står med helt nytt, friskt løv. Det er dagen da jeg blir løftet ut av den grå hverdagen, slik jeg også kan bli av en kunstutstilling, en konsert eller god bok. Kanskje ikke så rart, for naturen er vel tross alt det største kunstverket av alt, et kunstverk vi for øvrig er i ferd med å ødelegge.



På slike dager er det ekstra trivelig å ta med seg kameraet på tur, og knipse i alle retninger. Siden jeg synes jeg må bruke i hvert fall noen av disse bildene til noe, poster jeg noen her. Om eventuelle lesere synes det er blitt mye bilder på denne bloggen, kan jeg trøste dem med at det garantert ikke kommer noen bilder av bloggeren selv, det tror jeg alle skal være glad for. Nå er det nok av bloggere som har rikelig med bilder av seg selv i bloggene sine, og etter hva jeg har fått med meg er mange av disse ikke lenger bare bloggere, de er også blitt influensere. Det skal man visst være nå, hvis man skal henge med i tiden, det er det ikke alle av oss som er så veldig opptatt av. Greit nok at jeg forstår meningen med ordet, men det gir unektelig visse assosiasjoner til det norske ordet influensa, en sykdom man nå kan vaksinere seg mot, det hadde kanskje ikke vært så dumt med en vaksine mot influensere også.



Over til et annet tema, etter forrige bloggpost fikk jeg en kommentar som omtaler et intervju hos NRK med forfatteren Adelheid Seyfart Guldbrandsen, som akkurat har skrevet boka «De fortapte». Jeg har verken lest den boka eller noe annet av forfatteren, men har absolutt lyst til å gjøre det. Og den lysten ble ikke mindre etter å ha hørt intervjuet med henne. Veldig interessant, hun viser en innsikt og forståelse for arbeidsfolk og de som faller som utenfor, som er sjelden kost for tiden. Jeg anbefaler intervjuet på det varmeste, kan høres på podcast, eller nettradio.




Til slutt litt musikk. For et par dager siden sto jeg på kjøkkenet og lagde mat, samtidig som jeg hørte på en spilleliste med REM på Spotify. En av låtene var «World Leader Pretend», fra albumet «Green», utgitt i 1988. Teksten fikk meg til å tenke på hvordan ståa er for tiden når det gjelder de som styrer verden, ingen munter tanke.

                      

lørdag 24. november 2018

Interessant tekst om skravleklasse og underklasse

Jeg fikk nettopp en link til en særdeles interessant tekst, Om skravleklassen og “kulturelle kapitalister” av Trond Andresen, fra en trofast leser. Dette er en svært god beskrivelse av skravleklassens forakt for underklassen, og anbefales varmt til alle som er opptatt av forhold mellom klasser. Det var nettopp slikt jeg ønsket å ta opp da jeg startet denne bloggen, og det er faktisk snart ti år siden. Da var det liten, eller ingen, oppmerksomhet om slike problemstillinger. For den som ikke fikk med seg kommentaren til John O. Egeland i Dagbladet i august, Elitenes selvmord, anbefaler jeg også den. Igjen er det en svært god beskrivelse av de faktiske, og sørgelige, forhold.  Til tross for at Egeland treffer overraskende godt, ble jeg ikke helt overbevist da jeg leste den første gang. Jeg satt igjen med en liten mistanke om at dette skrives fordi man er blitt bekymret over folkets hang til å stemme uartig, og hadde det ikke vært for Trump, Brexit osv., hadde ikke dette blitt skrevet. Det kan jeg jo ikke si med sikkerhet, men tvilen er til stede. Likevel er det absolutt positivt at en slik tekst står å lese i en avis som Dagbladet. Det kan være på å gjøre det lettere å rette ryggen for den som blir sett ned på som følge av plassering i klassehierarkiet. Jeg tror svært mange av oss om er lavt utdannet har møtt forakt fra andre, det kan til tider være tungt, og dessuten høyst irriterende. Hvis man klarer å se på forakten man møter som et utrykk for den andres fordommer, blir den lettere å takle.

De to tekstene jeg har lenket til over, beskriver som sagt forholdene på en treffende måte. Men jeg har også sett skravleklassemedlemmer på venstresiden diskutere hvorfor arbeiderklassen i stor grad forlater venstrepartiene, uten at det ser ut til at de forstått noe særlig av det. Mens mange arbeidsfolk har fått dårligere levekår, med større grad av utrygghet, lavere lønninger og hardere arbeidstempo, har skravlevenstre vært mer opptatt av å snakke arbeiderklassen ned, enn å bry seg om den tøffere hverdagen mange opplever. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har oppfattet det som en arbeidsdeling mellom de forskjellige elitene. Mens den økonomiske eliten har svingt pisken stadig hardere over ryggen på arbeidsfolk, har den kulturelle eliten omtalt alle med lav utdanning som en gjeng kunnskapsløse tullinger, som knapt fortjener menneskestatus, og da er det kanskje ikke så farlig om de blir behandlet som søppel.  Når da store deler av disse foraktelige undermenneskene ikke lenger stemmer på partier på venstresiden, klør man seg i sine angivelig kloke hoder, og har store problemer med å forstå hvorfor det skjer. At det skal være så vanskelig å forstå, er vanskelig for meg å forstå, men det får så være.

onsdag 31. oktober 2018

De økende forskjellene

Jeg leste akkurat en artikkel i Dagsavisen om hvor vanskelig det er å greie seg for mennesker som lever på trygd. En av dem som sliter er fylkespolitiker Kari Aalerud fra Arbeiderpartiet, hun tar et oppgjør med så vel regjeringen som sitt eget parti. I artikkelen svarer Hadia Tajik på kritikken fra Aalerud. Svaret hennes fikk meg til å tenke på en gammel politikervits, der to politikere snakker sammen etter at den ene av dem har deltatt i en debatt. «Hva sa du», sier den ene. «Ingenting», svarer den andre. «Ja, det vet jeg, men hvordan ordla du deg?»
En annen artikkel jeg kom over, forteller om problemer i forbindelse med ikke å ha råd til tannlegen. Forferdelig smertefullt og tragisk for dem som rammes.

For den som er opptatt av de økende forskjellene, kan jeg anbefale Verdibørsen fra den 18. oktober. Programmet inneholder et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen som har skrevet boka «Den danske borgerkrig 2018-2024». Utdraget som leses fra boka, der sinte folkemasser har stormet Christiansborg og hodet til en politiker har havnet på en påle, fikk meg til å tenke over hvordan jeg hadde reagert i en tilsvarende situasjon. I utgangspunktet tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra slike handlinger, men samtidig er det kanskje ikke helt umulig at jeg i en gitt situasjon kunne blitt en del av rasende mobb. Det finnes maktpersoner jeg synes er så utålelige at jeg kan bli kvalm bare jeg ser et bilde av dem. Det er ikke det samme som at jeg mener det er greit å bruke vold, eller å framsette trusler, da synker man ned på et enda lavere plan enn det de kvalmeframbringende befinner seg på. Men det har hendt jeg har tenkt i mitt stille sinn, når jeg har visst om en person som har blitt rammet av noe veldig tragisk, samtidig som en politiker har kommet med en særdeles usympatisk uttalelse, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet tragedien fra den personen og over på politikeren. Jeg har også deltatt i en og annen samtale, der vi har snakket om at velfødde karrierepolitikere hadde hatt godt av å prøve hvordan livet kan være for oss andre, med tøffe forhold på jobben, økonomiske bekymringer, økende grad av usikkerhet, der man ikke kan snyte og bedra, for deretter å møte forståelse for at snusket skyldes «en personlig tragedie».

Jeg fikk jo føle de økende ulikhetene på kroppen, og var en del av det som nå kalles prekariatet, lenge før noen snakket om det. Siden jeg har vært innom et stort antall arbeidsplasser der folk med god grunn har følt seg tråkka på, har jeg sett, og også selv følt på, et stort spekter av negative følelser. Det er håpløshet, frustrasjoner, sinne, og ikke minst ydmykelse. Det snakkes om at vi her i landet har et samfunn med stor grad av tillit, den tilliten tror jeg er i ferd med å rakne nedenfra. Vi har vel alle en følelse av at vi har en viss grad av verdi, når du opplever at samfunnet rundt deg ikke mener det, så sier det seg vel selv at du ikke får noen særlig grad av tillit til det samfunnet. Det gjelder slitne og underbetalte arbeidsfolk, der den virkeligheten du opplever overhode ikke omtales, i stedet gnåles det igjen og igjen om hvor utrolig sunt det er å jobbe. Det gjelder syke mennesker som slåss med et umenneskelig Nav-system, og som opplever måten de omtales på som en ekstra belastning.

Jeg husker jeg for mange år siden leste at voksne mennesker kan tåle å leve i fattigdom. Noe jeg opplevde som utrolig provoserende. Om det ikke sies direkte nå, så snakker man kun om bekjempelse av barnefattigdom. Voksne mennesker som er fattige, er det tydeligvis ikke så farlig med. Er du først blitt voksen uten å ha ervervet deg noe særlig her i livet, er alt håp ute og du skal bare skrotes som det søppelet du føler samfunnet mener du er. Det interessante er, at til tross for politikernes tilsynelatende barnekjærlighet, er det ikke sjelden man kan lese om mennesker med alvorlig syke barn, som blir utsatt for umenneskelig behandling. Et skrekkeksempel kan leses her. Konklusjonen må bli at man får sørge for å være rik og frisk, leve i parforhold, og ha et par-tre friske barn. Vi som er så dumme at vi ikke har sørget for å ha det slik, får nok bare ha det så godt.  

Det snakkes om de økende forskjellene for tiden, men det blir vel dessverre bare med snakket. Det er neppe noe håp om ending i nærmeste framtid.

onsdag 17. oktober 2018

Høstbilder og noen tanker om verdens begredelige gang

Høsten er fargerik og den tiden på året jeg synes det er mest spennende å ta bilder. Nå har det ikke blitt så mange turer med kameraet dette året, som enkelte andre år. En del bilder har det likevel blitt, siden jeg fyrer løs når jeg er først er ute på tur. Høsten er ikke bare fine farger, den er dessverre også tiden for framlegging av statsbudsjettet. Som forventet var også årets budsjett trist, regjeringen fortsetter å ta fra dem som har lite og gi til dem som har mye. Noe annet hadde strengt tatt vært overraskende.


Det hender jeg kikker innom Dagsnytt Atten, jeg har ikke tv så jeg bruker pc-en, jeg har en forholdsvis stor skjerm, men flesteparten av politikerne har så store selvbilder at det ikke er helt plass til dem på den skjermen, det tyter liksom utenfor. Dessuten minner stadig flere av dem om programmerte roboter, der de snakker på innpust, utpust og mellompust. Kan det være sånn at robotifiseringen har kommet lenger enn vi aner, at robotene faktisk er i ferd med å overta i politikken? Det hadde i så fall forklart mangelen på medmenneskelighet. Og for så vidt også den tilsynelatende mangelen på tvil, når man tar beslutninger som går utover dem som har det vanskelig nok fra før, ville det vært naturlig å være litt mindre skråsikker i sin sak, en smule bekymret for konsekvensene for de menneskene som rammes.


Det ser ut til at flertallet av toppolitikerne mangler fullstendig forståelse for hvor privilegerte de er. Det får meg til å tenke på en artikkel i forskning.no som har overskriften De som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de allermest isolerte her i landet. Sosiologen Maren Toft har forsket på rikinger, her er noe av det hun sier: Den nasjonale fortellingen om oss selv handler om at vi har mye likhet her i landet, sier Toft. Dette kan være med på å gjøre de faktiske forskjellene mellom oss veldig usynlige, mener forskeren. Jeg har studert mennesker med mye makt til å ta beslutninger som andre blir påvirket av. Funnene mine tyder på at disse menneskene lever livene sine adskilt fra andre. Desto mer atskilt de lever, desto mer tilbøyelige er de kanskje til å tenke at deres egen posisjon og deres eget liv er normalen. Eller å tenke at de privilegiene de har er helt naturlige. Det er vanskelig å få øye på at andre har mindre enn en selv. Derfor mener Maren Toft hun det er viktig å synliggjøre forskjellene.

Dette kan være noe av forklaringen på politikernes ufølsomhet overfor dem som sliter, dagens politikere er jo en stort sett en temmelig velfødd gjeng, det er ikke mange av dem som har tilbrakt plagsomt mye tid på gølvet, eller i vanlig arbeidsliv i det hele tatt, og det er vel heller ingen av dem som har slitt i Nav-systemet. Det gjelder jo dessverre også i høyeste grad partiet som kaller seg Arbeiderpartiet.



Noe annet som dukker opp om høsten, som jeg knapt har registrert før om årene, er noe som kalles «Verdensdagen for psykisk helse». Grunnen til at jeg registrerte det i år, var at jeg var og hørte et foredrag på mitt lokale bibliotek, der temaet var selvmedfølelse. De problemene det ble snakket om, var stort sett slikt som jeg kan huske jeg syntes var leit da jeg var barn, men som jeg i voksen alder ikke bryr meg noe om. Det ble ikke snakket om hvordan det er når vi rammes av de virkelig store tragediene i livet. Årets tema for denne dagen var for øvrig «vær raus». Det er vel typisk for vår tid, med moteriktige floskler skal problemer løses.




Nå har jeg dessverre fått kjenne litt på hvordan det er når det biter i den psykiske helsen. Jeg har i mange perioder i livet hatt en følelse av å oppholde meg ute i en iskald snøstorm, bare kledd i tynt innetøy. Det har vært en følge av alt det som jeg har skrevet om her på bloggen, midlertidige jobber, lav lønn, og utrygghet og usikkerhet i bøtter og spann. Noe som er viktig, er at uansett hva man har å slite med, uansett hvor lite vellykket man framstår, så er man mye mer enn bare problemene man sliter med, og vi trenger å bli sett som noe mer enn det. Noe annet som kan være en forbannelse for oss uten fin fasade, er det jeg har skrevet om flere ganger før, at det bli mye belæring og utspørring fra andre. Det skulle jeg ønske var et tema, for det er virkelig slitsomt. Og om jeg står til halsen i problemer, er det ikke sikkert jeg har lyst til å snakke om det bestandig, noen ganger kan det være fint å få lov til å glemme seg bort litt.


Det aller mest skremmende denne høsten, må være klimameldingen som ble lagt fram samme dagen som statsbudsjettet. Det ser dystert ut for framtiden, jeg er glad jeg er så gammel som jeg er, og ikke har satt barn til verden. Men dette handler om noe som er større enn meg, jeg har en medfødt respekt for naturen og våre medskapninger, og synes det er uendelig trist at vi ødelegger den flotte kloden vi lever på. Selv om jeg begynner å bli inderlig trøtt av menneskenes gnål og mas, synes jeg synd på de menneskene som skal leve framover, jeg tenker på de opplevelsene jeg selv har hatt i naturen, og hvor mye det har betydd for meg.


Uansett, hva høsten har bydd på av påkjenninger og dårlige nyheter, det er fremdeles flotte farger ute i naturen man kan glede seg over. Musikk er noe annet man kan glede seg over, her et stykke som passer godt for årstiden.