torsdag 8. august 2019

Årets andre tur til Dublin

Det gikk ikke lang tid fra vårens tur til Dublin, til jeg var tilbake igjen. Jeg har allerede vært hjemme i over to uker. Det er flere grunner til at jeg dro tilbake så fort, drittværet jeg opplevde sist var en av dem. I sommer er det faktisk tjue år siden jeg reiste til Irland for første gang, en arrangert rundreise, med buss hele veien fram og tilbake. Vi hadde bare én hel dag i Dublin, jeg ble veldig sjarmert av byen, og dro tilbake alene året etter, for å oppleve den på ordentlig, og det må jeg si jeg fikk. Etterpå har jeg, som det også har framgått her på bloggen, vært tilbake igjen og igjen. Jeg har også vært andre steder i Irland, Cork, Kilkenny og Galway. Og jeg har vært på mange dagsturer ut fra Dublin, så jeg har fått sett en del av landet. Jeg har utrolig mange gode minner fra dette landet, og er veldig takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg har hatt der.



I år bodde jeg på samme hotell som jeg gjorde på min første alenetur til Dublin, Arlington Hotel, rett ved O’Connell Bridge, særlig mer sentralt får det ikke blitt. Det var veldig greit første gangen, da jeg ikke var kjent i byen, og syntes det var litt skummelt å reise helt alene. Nå tok det ikke lang tid før jeg fant ut at det ikke var særlig skummelt å være alene i Dublin.

Fra parken St. Stephen's Green
Som jeg har etter hvert har gjort for vane, ble det også denne gangen en tur til Dublin Zoo dagen etter ankomst. Det har skjedd mye positivt der siden jeg var for første gang for mange år siden, mange av dyrene har fått større og bedre områder. Nå jobbet de med et bedre område til ulvene, da har de noe å se fram til. I mellomtiden poserte de villig for fotografen, og var så vakre at denne amatørfotografen smeltet fullstendig.


Flamingoer er også vakre
Liten panda i tre, stort søtere går det vel ikke an å bli

Det er mye moro og god musikk å oppleve på pubene i Dublin, i tillegg har de ofte fine og fargerike 
fasader, og nå var mange pyntet med imponerende blomsterarrangementer. En morgen jeg var på vei til å spise frokost, tok jeg bilder av noen av dem. Det var ikke bare pubene som hadde pyntet seg med flotte blomster, det hadde også kaffebaren jeg inntok den dagens frokost.





Noe jeg hadde tenkt å gjøre forrige gang, men som drittværet satte en stopper for, var en tur til Drimnagh Castle, bare noen minutters busstur fra sentrum. Den var absolutt verdt å få med seg, jeg fikk en fin omvisning helt alene med guiden, siden det ikke dukket opp noen andre besøkende akkurat da. Det ble en veldig trivelig og interessant opplevelse.




Det er mange koselige landsbyer rundt Dublin, jeg har særlig fått sansen for Howth, det har blitt en vane å ta en tur dit, rusle litt rundt og spise lunsj. Heller ikke det fikk jeg gjort forrige gang, nok en gang var det været som kom i veien. Denne gangen var været noe mer på min side, om enn ikke direkte strålende, men mer enn bra nok for en vellykket tur til trivelige Howth.

Utsikt fra moloen i Howth
Det skjedde et aldri så lite under i år, det har alltid vært sånn at når jeg prøvd å ta bilder i sentrum av Dublin, har det umiddelbart dukket opp en rekke med dobbeltdekkere, sånn var det første gangen jeg var der, og sånn har det vært hver eneste gang etterpå. Men i år fikk jeg faktisk tatt et bilde av GPO, eller General Post Office som er det fulle navnet, uten at det dukket opp en eneste dobbeltdekker. Jeg trodde nesten ikke det var sant, men det var det, og her er beviset.


Nå er sansen irsk musikk en vesentlig grunn til jeg har reist så mange ganger til Irland. Før jeg dro dit første gang hadde jeg hørt mye irsk musikk, vært på irske puber i Oslo, og mange konserter med Dubliners. Jeg fikk aldri oppleve dem med den fantastiske vokalisten Luke Kelly, han var dessverre død mange får før jeg hørte dem første gang. Nå har de satt opp to statuer av ham i Dublin, i anledning av at det er trettifem år siden han døde. Jeg snublet tilfeldig over den ene av dem, og etter det jeg har sett av bilder, er nok denne den jeg synes er finest. Og da passer det å avslutte nok en bloggpost om nok en tur til Dublin med en video med nettopp Luke Kelly, jeg skulle gitt mye for å ha opplevd ham i levende live.


  
                          

torsdag 11. juli 2019

Krampeoptimisme, forskjeller, og noen interessante videoer

En runde på nettet kan fort by på mye trist lesning, men mellom all tristessen hender det at det dukker opp tekster der den som skriver er ekstremt optimistisk på framtidens vegne. Her finnes det ikke problemer, ikke engang utfordringer, her er alt bare fryd og gammen, alt går i riktig retning, ingen grunn til bekymring.  Det har nemlig Steven Pinker sagt, og skribenten later til å mene at alle som er uenige i dette, er uopplyste, bakstreverske hengehuer som rett og slett ikke har skjønt det. Etter å ha lest noen sånne innlegg, trodde jeg at alle i de mer velbemidlede klasser var ihuga Pinker-fans, men det var visst en i overkant pessimistisk antakelse.

I en anmeldelse i Dagbladet av boka som har fått den norske tittelen «Opplysning nå», omtales Pinker som en markedsfundamentalist hvor svaret på problemet ulikhet er la dem spise kake. Videre sies det at han kategoriserer miljøbevegelsen som fremskrittshatende misantroper. Heller ikke i Klassekampen har Pinker fått stående applaus, i begynnelsen av juni hadde Joar Vittersø en tekst med tittelen Glemte du noe, Pinker? Her er det særlig Pinkers syn på ulikhet som kritiseres, det sies at essensen i han budskap er at vi ikke skal være opptatt av økonomiske forskjeller, at de er nødvendige og at de negative konsekvensene ikke alvorlige, at han til og med synes å mene at ulikheter er moralsk irrelevant.

Ifølge Vittersø blir årsakene til at ulikhet dreper stadig bedre forstått. En vesentlig grunn er stresset det medfører å være på bunnen av et sosialt hierarki. Kronisk stress gir økt sannsynlighet for alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Det sies også at i møtet med noen med høyere rang bli vi mer ydmyke og imøtekommende. Det motsatte skjer i møtet med folk vi oppfatter som lavere enn oss i rang, da blir vi mer selvgode og uvennlige. Noe som ikke overrasker oss som befinner oss langt nede på rangstigen, dette har vi erfart i rikelig monn. Det er heller ikke overraskende at undersøkelser viser at de som befinner seg høyt oppe i hierarkiet, ikke synes dagens nivå av ulikhet er problematisk. Og det er vel der oppe de vel befinner seg, disse som skriver de før nevnte overoptimistiske tekstene. Det som har slått meg når jeg har lest slike tekster, er at det ser ut til at det er veldig vanskelig å ha to tanker i hodet på én gang. Jeg vil tro at de aller fleste av oss har fått med seg at verden på mange områder har gått framover, men samtidig går i feil retning på andre områder. Eksempelvis burde jordas temmelig stusselige helsetilstand være grunn til bekymring. I Dagens Næringsliv, som vel ikke akkurat er kjent som en utpreget miljøblekke, kunne vi for noen dager siden lese en heller skremmende artikkel med tittelen FN-ekspertadvarer: Global oppvarming kan føre til «klima-apartheid». For ikke lenge siden leste jeg at framtidstro er en nyliberalistisk kjerneverdi, det kan være noe av forklaringen på den voldsomme optimismen til disse skribentene. Viktig å ha de tidsriktige holdningene, vettu. Noe annet jeg har tenkt når jeg har lest diverse skråsikre, men ikke alltid like velbegrunnede, påstander fra de mer velbemidlede, er om de har hatt det så greit og lettvint her i livet at det er noe de har gått glipp av. Forskning har vist at et vanskelig liv har negative konsekvenser for fysisk og psykisk helse, og hjerneskanning viser at kronisk stress kan endre hjernen. Konsekvensene av et meget godt og trygt liv synes neppe på hjerneskanning, men kan det være at en viss grad av motstand her i livet er nødvendig for å utvikle seg til et reflektert voksent menneske?

Så over til det som her hovedgrunnen til at jeg tar opp dette, det er noen videoer på YouTube som Vittersø henviser til. Han anbefaler å bruke søkeordene «Paul Piff rich give less» og «Sarah Brosnan monkeys». Det har jeg gjort, og det jeg fant syntes jeg var så bra jeg synes flest mulig bør se dem. På det førstnevnte søket fant jeg denne videoen, den gir unektelig noen meget interessante tanker.

På det andre søket, fant jeg først en kortere video, men jeg velger å sette inn denne, fordi den er både morsom og informativ.


Til slutt velger jeg å sette inn en fra 5080 Nyhetskanalen. Den er egentlig forferdelig fæl, men dessverre kanskje ikke så langt vekk fra virkeligheten som man skulle ønske.

lørdag 11. mai 2019

Dublintur med drittvær og flystreik

Siden sist har jeg vært nok en tur til Dublin. Som vanlig var jeg der i en uke, om tiden går fort mens jeg er der, har den tydeligvis også gått veldig fort etter at jeg kom hjem. Det er godt over en uke siden, jeg kom hjem første mai, det var bare så vidt, mer om det etter hvert. Det stikker alltid litt i miljøsamvittigheten når jeg drar av gårde, i det siste har språket vårt blitt beriket med nyordet flyskam. Jeg kan for så vidt være villig til å stille meg i skammekroken som følge av flyturene jeg har foretatt meg, men da skal jeg jaggu ha selskap av en del andre, eksempelvis folk som har skaffet seg en skokk med unger de kjører overalt hele tiden. Jeg skal ikke bortforklare at det å fly er miljøskadelig, men jeg mener at for å finne ut hvem som skal skamme seg mest, må man se på hvor stort økologisk avtrykk folk setter i det store og hele. Jeg leste nettopp at hvert år avskoges 58 kvadratkilometer av Norge. Når trærne forsvinner, frigjøres dobbelt så mye CO2 som det norsk luftfart slipper ut. Avskogingen skyldes menneskelig aktivitet, byer som vokser, veier som bygges osv. Det er vel kanskje en viss sammenheng mellom menneskelig aktivitet og antall mennesker, jeg vet at det er en del som ikke er helt enige i det, men vi som ikke har formert oss har vel strengt tatt litt mindre skyld i dette. For å sitere David Attenborough: All our environmental problems become easier to solve with fewer people, and harder – and ultimately impossible – to solve with even more people. Dessuten har jeg aldri tatt i et bilratt, jeg spiser lite kjøtt, og bruker ting til de blir utslitt. De siste årene har jeg flydd to ganger per år, i fjor var det to turer til Dublin, de tre foregående årene var det én tur til Dublin og én til Edinburgh. Når jeg har tatt disse turene har jeg satt hensynet til egen fornøyelse foran hensynet til miljøet, det skal innrømmes, følgelig er ikke miljøsamvittigheten min gullende ren.


Over til Dublin-turen, uten at jeg er helt ferdig med miljø og befolkningsproblemet av den grunn. Jeg har noen tradisjoner som skal ivaretas når jeg er i Dublin, en av dem er turen til Dublin Zoo. Da er det vanskelig ikke å tenke på disse problemene. For øvrig har det akkurat kommet en FN-rapport som viser at det er all grunn til bekymring, eller til å bli vettskremt, vil jeg heller si. Ifølge tradisjonen går turen til Dublin Zoo dagen etter ankomst, så også i år. Siden sist har amurtigeren Tundra, som kommer fra Kristiansand dyrepark, fått unger, to utrolig vakre og søte små tigerjenter. Jeg var så heldig så få sett den ene av dem på ganske nært hold. Den vesle skjønnheten var temmelig møkkete, men det skal mer til enn litt møkk for å ødelegge et så fordelaktig utseende. Tigre må være noe av det aller vakreste som lever på denne kloden.


En annen som alltid sjarmerer meg i senk, er orangutangen Sibu. Da jeg satte inn et bilde av ham etter forrige Dublin-tur, var det en som lurte på om han har selskap av andre orangutanger. Det har han heldigvis. Her et bilde av ham sammen med en av dem, tar jeg ikke mye feil er dette Leonie.


Om jeg greide å opprettholde tradisjonen med tur til Dublin Zoo, ble det verre med andre tradisjoner, som å reise til landsbyene ute ved sjøen. Det satte de irske værgudene en stopper for. Jeg har opplevd mye drittvær i Irland, men det jeg opplevde i år slo alle rekorder. Det var kaldt, grått og det blåste tidvis noe helt forferdelig, og den vinden var iskald, for å si det forsiktig. Drittværet gjorde at jeg holdt meg inne i byen, og stort sett innendørs, det ble med andre ord mye tid på pub. Nå er det musikk på flere av pubene også på dagtid, dessuten er det alltid hyggelig å sitte og lese litt på en av de musikkløse pubene. Så til tross for det grusomme været, jeg syntes jeg hadde det riktig så trivelig. Det er noe med atmosfæren i den byen, og som jeg har sagt så mange ganger før, å reise til steder med pent vær er feigt. Jeg reiser tross alt ikke til Irland for å sole meg, derimot for å få noen reale doser irsk musikk, og det fikk jeg så absolutt.


Om jeg ikke brukte så mye tid på å føle på flyskam mens jeg var i Dublin, skulle jeg snart få føle på det jeg kaller omvendt flyskrekk, altså ikke skrekk for at flyet skal styrte, men derimot skrekk for at flyet ikke skal komme i lufta, noe som skjer langt oftere enn at fly styrter. Som vanlig fløy jeg med SAS, og jeg hadde fått med meg det kunne være streik på gang. Men jeg tenkte at det ordner seg sikkert, jeg tror jeg må slutte med å skryte av at jeg er pessimist. I den forbindelse må det også sies at jeg hadde tatt med meg solbriller. Jeg skulle hjem på onsdag, søndag ettermiddag, etter litt kikking på nettet, begynte jeg å ane at hjemturen kunne by på visse problemer. Utpå tirsdagen kom meldingen om at flyet min var kansellert, den var på engelsk, og ble avsluttet med Best wishes, SAS. Akkurat det siste syntes jeg de kunne spart seg. Heldigvis sto det også at de gjorde det de kunne for å booke meg om til en annen flight. Til tross for det, stressnivået, som jeg inntil da hadde greid å holde på et noenlunde lavt nivå, steg betraktelig. 


Da jeg sto opp på onsdag morgen var det temmelig høyt, jeg ante ikke hva som kom til å skje, eller hva jeg skulle foreta meg. Jeg hadde sett på facebook-siden til SAS at folk som hadde prøvd å ringe dem hadde ventet i omtrent dagevis for å få svar. Jeg fant ut at jeg kunne prøve en DM på siden deres, den skulle jeg skrive på pc-en, siden jeg er ekstremt klønete til å skrive på mobilen. Før jeg kom så langt, tikket det inn en melding på telefonen. Det sto det jeg nå kunne sjekke inn på fly til København, deretter skulle jeg fly til Gøteborg, og derfra til Oslo. Det er den vakreste SMS-en jeg noen gang har sett. Da var det bare å pakke kofferten, ta de obligatoriske tre rundene på hotellrommet for å være sikker på at ingenting var gjenglemt, sjekke ut og gå til flybussen, jeg hadde akkurat sånn passelig god tid. For å skape litt ekstra spenning, fikk jeg nok en melding fra SAS like etter at jeg satt meg på flybussen, der sto det, denne gang igjen på engelsk, at de ikke hadde funnet noen erstatning for flighten til Oslo, og at jeg fikk ordne meg som best jeg kunne, nok en gang avsluttet man med Best wishes, SAS. Etter et aldri så lite panikkanfall, skjønte jeg at det måtte være en feilsending, siden de viste til den opprinnelige flighten. Fort gjort i kampens hete, og all ære til dem som jobbet med å få booket om flest mulig, de hadde sikkert noen ganske tøffe dager på jobb. Men det skapte unektelig litt ekstra stress. Jeg må si jeg var ubeskrivelig lettet da jeg hadde sjekket inn på flyplassen, og sto med boardingpasset i hånda. Jeg tilbrakte hele dagen på fly og flyplasser, men det gikk veldig greit, alle tre fly var i rute, jeg kom hjem før det var altfor sent.

Til tross for drittvær og flystreik, det var nok en vellykket tur til Dublin.



mandag 15. april 2019

Hellig arbeid og NAV-helvete

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittel Den evangelisk-lutherske lære ble skrevet ut av Grunnloven i 2012. Arbeidslinja er blitt offisiell religion av Sven Egil Omdal. I Dagens Næringsliv har Siv Sangholt, leder for fagforeningen Samfunnsviterne i Nav, et innlegg med tittel Når arbeidslinjen blir religion. Det ser ut til at stadig flere ser en sammenheng mellom tidens holdning til arbeid, og religion. Arbeidet er hellig, uansett hvor meningsløse arbeidsoppgavene er. Og det må være på heltid, selv om en renholder på deltid gjør mer nytte for seg enn en bullshitarbeider på fulltid, er hun å anse som en umoralsk snylter med dårlig samfunnsånd.

Vi må jobbe, og jobbe enda mer, hvis vi skal få råd til velferd, sies det. Men hva brukes nå disse velferdspengene til? NAV har 37 kommunikasjonsansatte, men bruker millioner på PR-byrå, kunne jeg lese for en stund siden. Her får vi vite at Nav har inngått en avtale på 12 millioner kroner med PR-byrået Try. Try skal blant annet bistå Nav med strategisk rådgivning i forbindelse med reklame- og medieplasseringstjenester. Mulig det er jeg som er i overkant enkel, men jeg klarer ikke helt å skjønne hva Nav skal med reklame. Jeg trodde reklame var noe man benyttet seg av dersom man hadde varer eller tjenester man ønsket å selge. Men Nav vil da vel ikke at flest mulig skal benytte seg av deres tjenester? Jeg trodde det var tvert imot. Betyr dette at vi snart får se reklameplakater med tekster som ER DU LEI AV Å SLITE OG SLAVE, BEGYNN Å NAVE! Lite sannsynlig, men det er antagelig bedre å fore reklamebyråer med store summer, enn å bruke pengene på syke og arbeidsledige, de må som kjent ha insentiver, noe som betyr minst mulig penger, for å komme seg i jobb.

En annen artikkel jeg har lest, har tittelen Bruker omstridt personlighetsanalyse for å veilede Nav-brukere. Den omstridte analysen kalles DISC, og omtales av psykologer som like nyttig som et horoskop. Likevel synes altså Nav det er helt greit å sende arbeidsledige på kurs i DISC. Hver gang jeg leser om diverse håpløse kurs Nav bruker penger på, lurer jeg på hvorfor i all verden de ikke heller kan bruke disse pengene på kurs hvor folk faktisk lærer noe nyttig.

Det kan være at reklamebyrået Try skal bistå Nav med avskrekkende reklame. Kanskje noe sånt som UANSETT OM DU ER ALDRI SÅ SYK OG SVAK, KOM DEG FOR HELVETE PÅ JOBB, FOR KOMMER DU TIL NAV, SKAL VI SØRGE FOR AT DU BLIR TOTALT VRAK. De pengene kan de i så fall spare seg, folk er redde nok for Nav som det er. Hos Fri Fagbevegelse forteller Nav-ansatte Tuva at de kjenner folk som bor ute, fordi de ikke orker å ha med Nav å gjøre. Her får vi også vite at Nav kutter ned på åpningstider, reduserer antall PC-er på kontoret, og tar bort sitteplasser. De fjerner skjemaer fra Nav, for at folk skal skrive dem ut hjemme. Samtidig som Nav-brukere skal ha minst mulig penger, forventes det at de har brukbart datautstyr hjemme. Det er ikke ofte jeg skriver ut noe nå for tiden, men når det skal gjøres, har det en lei tendens til å være en blekkpatron eller flere, som er tom for blekk. Da må jeg gå på butikken og kjøpe, før det blir noe utskrift. Bare en blekkpatron koster faktisk en del, for en lutfattig person kan det fort bli at valget står mellom ny patron eller mat den dagen. I verste fall ryker printer eller pc, hva skal folk gjøre da? Jeg går ut fra at Nav ikke bistår med penger til nytt datautstyr.

Det er litt merkelig, på den ene siden er det tilsynelatende unison enighet om at arbeid er utrolig morsomt og ekstremt sunt, på den annen side ser det ut til å være like unison enighet om at folk som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de rett og slett ikke gidder å jobbe. Folket har altså ikke forstått hvor ubeskrivelig artig og sunt arbeid er, det til tross for at de i langt større grad enn politikerne, har reell arbeidserfaring.

Noe annet som slo meg, er at en stor del av politikerne jobber for påvirkningsbransjen når de ikke er i politikken. Kanskje politikere som ikke synger med i det unisone koret, ikke er like attraktive for PR-byråene? I hvert fall virker det ikke som de har særlig forståelse for den virkeligheten folk lever i. For vanlige arbeidstakere heter det seg at man må kunne forsvare lønna si, kan man si at politikere som ikke forstår, eller gidder å forstå, hvordan livet faktisk er der ute, forsvarer lønna si?


onsdag 10. april 2019

Hjelp – jeg er lydutfordret

Det første vårtegnet på disse kanter, er gjennomtrengende brøl fra motorsykler. Jeg vet jeg klagde min nød her på bloggen i fjor også, men det er så sabla irriterende at våren, som skulle være en tid da det skulle være fint å være ute og mulig å åpne et vindu, drukner i infernalsk støy.

Med tanke på at det ikke lenger finnes problemer, finnes det antagelig heller ikke støy, bare «lydutfordringer». Det hjelper lite for oss som er lydutfordret, det er akkurat like plagsomt. Faktisk er det så er det jo sånn at støy, unnskyld lydutfordringer, er skadelig for helsen, man kan rett og slett bli syk av det, eller pådra seg helseutfordringer, som det vel heter nå for tiden.

Nå er det også annen plagsom trafikk her jeg bor, vi skal ikke se bort fra at mange av dem som kjører forbi er på vei til et av treningssentrene i området, der de skal sitte og tråkke på ergometersykler. Kanskje også lydutfordrerne burde overveie om de ikke burde holde seg innendørs med bråket sitt, de er neppe ute for å nyte naturen og vårstemningen. Eller skaffe seg elsykler, det er en butikk som selger slike her i nærheten, så kunne de ha denne lyden de tydeligvis er så glade i, på øret, mens de syklet. Da ville de fått litt mosjon også, det er det så vidt jeg vet ingen som har dødd av. Men det er antagelig ikke like «tøft».


Da en lydutfordrer dundret forbi for en stund siden, kom jeg til å tenke på et øyeblikk i fjor vår. Det var den dagen jeg hadde reist til Dublin, og vært så heldig at jeg fikk hotellrom mot en gårdsplass med et stort tre. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur innom rommet, satte meg ned på sengen med pc-en. Der satt jeg foran åpent vindu, og det eneste jeg hørte var fuglekvitter. Jeg ble sittende og kjenne på den uvante følelsen av velvære, skuldre som senket seg, pusten som roet seg. Det slo meg hvor mye koseligere det er med kvitrende småfugler, enn motoriserte bråkmakere, unnskyld lydutfordrere.

Det er stressende med støy, nå er jeg lei av å være tidsriktig og kalle det lydutfordringer, så da stresser jeg ned med litt barokkmusikk. Det pleier å hjelpe.

                       

torsdag 4. april 2019

Hellig arbeid og bullshit-jobber

Jeg fortsetter å skrive om arbeidslivet, jeg vil først anbefale to artikler, den ene har den talende tittelen Når arbeidet blir gud, og den andre Frykten for den tomme arbeidsplassen. Begge omhandler det økende antallet bullshit-jobber, eller tullejobber om man vil.

Jeg sakser et avsnitt fra den først nevnte artikkelen: Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg mindreverdige, er ikke verdifullt.
Det er jo ganske paradoksalt at det er mange av de mest nyttige jobbene som regnes som lavstatusyrker. Det er et artig tankeeksperiment å se for seg hvordan det hadde blitt dersom alle i såkalte lavstatusjobber hadde tatt en felles streik. Det kan virke grusomt urettferdig at disse yrkene har lav status, mens derimot jobber i eksempelvis påvirkningsbransjen og reklame heller betraktes som høystatusjobber.

Det er påfallende at etter hvert som mange opplever mer stress og press i jobben, er det blitt en opplest og vedtatt sannhet at jobb er sunt. Når tempoet har økt betraktelig i fysisk belastende jobber, blir mange utslitte lenge før pensjonsalder, fordi det er grenser for hva kroppen tåler av hardt arbeid og tøft tempo i år etter år. Det at arbeid faktisk kan være alt annet bra for helsen, ser det ikke ut til at maktmenneskene vil innse. Men det er vel et tegn i tiden, det som ikke passer med egen virkelighetsoppfatning, det tror man ikke på. Like påfallende er det at mens vi ser en framvekst av meningsløse bullshit-jobber, er også arbeid blitt så utrolig meningsfylt. Her messer stort sett samtlige politikere i kor, samtidig som mange av dem virrer mellom politikken og påvirkningsbransjen. Det at arbeid først og fremst har vært noe folk har gjort for å livnære seg, for å ha mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen, har kommet fullstendig i bakgrunnen. Dette tankegodset passer selvfølgelig som hånd i hanske når man ønsker å utnytte arbeidsfolk. Når jobben angivelig gir deg både helse og mening med livet, er det kanskje ikke så farlig om du ikke tjener noe særlig. Da kan man sende arbeidsledige ut på meningsløse tiltak, mens lønna ikke er annet enn det som med et godt, gammelt uttrykk kalles knapper og glansbilder. Bare at her er det heller snakk om én knapp og et halvt glansbilde.

Ja, det kan nesten se ut til at arbeidet er blitt en slags gud, det er mye av det som sies når det er snakk om arbeid som kan minne mye om holdninger jeg har sett hos religiøse personer. Det er en streng moralisme, der man helst ikke skal ha andre gleder i livet enn jobben, og den som av en eller annen grunn ikke er i jobb, den skal få svi, og det sørges jo i økende grad for at disse opplever et sant helvete. Dessuten mener man at arbeidet har en helbredende virkning. Jeg har snakket med kristne som mener de har opplevd helbredelse, av en eller annen grunn har disse angivelig helbredelsene bare vært for slikt som hodepine eller litt ryggvondt, plager som har det med å gå over av seg selv. Derimot har jeg aldri hørt om noen som har blitt helbredet av alvorlige sykdommer. Når det snakkes om hvor helsebringende arbeid er, har jeg lurt på hvor mange timer med arbeid som skal til for å helbrede kreft. Det er jo tross alt sånn at mange av dem som ikke er i jobb, er det fordi de har alvorlige sykdommer, som verken noen gud eller jobb kan helbrede.


tirsdag 26. mars 2019

Et mer autoritært arbeidsliv

Med tanke på forrige bloggpost, som omhandlet boka «Hired» av James Bloodworth, vil jeg anbefale to innslag fra Verdibørsen på P2. Det ene er fra 17. januar i år, og tar opp utviklingen i arbeidslivet, som går i en mer autoritær retning. Da jeg hørte dette, kom jeg til å tenke på et innslag jeg hørte for en god stund siden. Utrolig nok greide jeg å finne det, det er fra fjerde april 2017, og temaet er HR versus Personal. Disse to innslagene omhandler mye av det samme, jeg synes det som kommer fram er viktig, og burde vært snakket mer om. Samtidig som arbeidslivet blir mer autoritært og arbeidstakere opplever stadig mer kontroll, kreves det at folk skal synes det er så utrolig artig å jobbe. Det kan virke som først bud for arbeidstakere er du skal ikke ha andre gleder enn Jobben.

Selv om det her snakkes om jobber som befinner seg noen hakk over de prekære jobbene Bloodworth beskriver i «Hired», er det noen fellestrekk. I innslaget fra 2017, sies det at ifølge HR-ideologien har arbeidsgiver og arbeidstaker samme mål, man trenger ingen fagforening, alle er en stor lykkelig familie. Dette minner mye om det Bloodworth forteller fra Amazon, der han første dag på jobb ble fortalt at her var alle medarbeidere, enten det gjaldt Jeff Bezos, Amazons eier og verdens rikeste mann, eller de utpinte og underbetalte lagerarbeiderne. Og på veggene hang det plakater som fortalte at det var kjempegøy å jobbe hos Amazon. Vi hører også et HR-menneske som mener at folk først og fremst skal fortelle ungene sine hvor gøy det er å jobbe, og ikke snakke så mye om ferie og fritid. Nå skal du ha en ekstremt givende jobb, eller en særdeles stusselig fritid, for at jobben skal være morsommere enn det du opplever på fritiden. Jeg tror man kan gjøre en utmerket jobb, samtidig som man tross alt setter større pris på mange av de opplevelsene man har hatt utenfor jobben.

Jeg synes også det burde snakkes mer om dette med å bli den beste utgaven av seg selv, som det snakkes om i innslaget fra i år. Hva er egentlig det? Det nevnes også at solidariteten forsvinner når arbeidstakere i større grad blir konkurrenter. Som jeg ser det, er nettopp evne til solidaritet og medmenneskelighet særdeles viktige egenskaper, men det er neppe slikt det er snakk om når man skal bli den beste utgaven av seg selv. Det å hele tiden være nødt til å jobbe med å være så konkurransedyktig som mulig, har kanskje ikke bare omkostninger for hver enkelt, men også for samfunn og fellesskap, da det kan føre til framveksten av en selvopptatt og lite sympatisk mennesketype. Jeg har sett noen tilfeller av mennesker av den sorten jeg pleier å kalle de markedstilpassede, og de har ikke vært folk jeg har hatt lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Jeg kan huske jeg for mange år siden fikk hakeslepp da jeg leste om en person som snakket om å gjøre seg selv til en merkevare, jeg opplevde det som markedstenkning som hadde gått amok, og fattet ikke at noen var villige til å underkaste seg noe slikt. Jeg synes ikke mennesker skal være nødt til å gjøre seg selv til varer, men hvis man aksepterer tankegangen, spørs det vel om ikke disse «merkevarene» mer er å betrakte som markedstilpassede dusinvarer.

Jeg kom over en artikkel om ansatte ved en XXL-butikk i Stockholm som måtte gjøre armhevinger som straff, eller motivasjon som det ble kalt, hvis de for eksempel gjorde den feilen å kalle en kunde for en kunde, og ikke for gjest. Igjen ser vi en usmakelig disiplinering av arbeidstakere, og igjen ser vi også hvordan man i økende grad benytter seg av en form for nytale.
Det kan se ut til at det skjer en utvikling i arbeidslivet som er alt annet enn positiv, og som burde få mer oppmerksomhet.