onsdag 31. oktober 2018

De økende forskjellene

Jeg leste akkurat en artikkel i Dagsavisen om hvor vanskelig det er å greie seg for mennesker som lever på trygd. En av dem som sliter er fylkespolitiker Kari Aalerud fra Arbeiderpartiet, hun tar et oppgjør med så vel regjeringen som sitt eget parti. I artikkelen svarer Hadia Tajik på kritikken fra Aalerud. Svaret hennes fikk meg til å tenke på en gammel politikervits, der to politikere snakker sammen etter at den ene av dem har deltatt i en debatt. «Hva sa du», sier den ene. «Ingenting», svarer den andre. «Ja, det vet jeg, men hvordan ordla du deg?»
En annen artikkel jeg kom over, forteller om problemer i forbindelse med ikke å ha råd til tannlegen. Forferdelig smertefullt og tragisk for dem som rammes.

For den som er opptatt av de økende forskjellene, kan jeg anbefale Verdibørsen fra den 18. oktober. Programmet inneholder et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen som har skrevet boka «Den danske borgerkrig 2018-2024». Utdraget som leses fra boka, der sinte folkemasser har stormet Christiansborg og hodet til en politiker har havnet på en påle, fikk meg til å tenke over hvordan jeg hadde reagert i en tilsvarende situasjon. I utgangspunktet tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra slike handlinger, men samtidig er det kanskje ikke helt umulig at jeg i en gitt situasjon kunne blitt en del av rasende mobb. Det finnes maktpersoner jeg synes er så utålelige at jeg kan bli kvalm bare jeg ser et bilde av dem. Det er ikke det samme som at jeg mener det er greit å bruke vold, eller å framsette trusler, da synker man ned på et enda lavere plan enn det de kvalmeframbringende befinner seg på. Men det har hendt jeg har tenkt i mitt stille sinn, når jeg har visst om en person som har blitt rammet av noe veldig tragisk, samtidig som en politiker har kommet med en særdeles usympatisk uttalelse, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet tragedien fra den personen og over på politikeren. Jeg har også deltatt i en og annen samtale, der vi har snakket om at velfødde karrierepolitikere hadde hatt godt av å prøve hvordan livet kan være for oss andre, med tøffe forhold på jobben, økonomiske bekymringer, økende grad av usikkerhet, der man ikke kan snyte og bedra, for deretter å møte forståelse for at snusket skyldes «en personlig tragedie».

Jeg fikk jo føle de økende ulikhetene på kroppen, og var en del av det som nå kalles prekariatet, lenge før noen snakket om det. Siden jeg har vært innom et stort antall arbeidsplasser der folk med god grunn har følt seg tråkka på, har jeg sett, og også selv følt på, et stort spekter av negative følelser. Det er håpløshet, frustrasjoner, sinne, og ikke minst ydmykelse. Det snakkes om at vi her i landet har et samfunn med stor grad av tillit, den tilliten tror jeg er i ferd med å rakne nedenfra. Vi har vel alle en følelse av at vi har en viss grad av verdi, når du opplever at samfunnet rundt deg ikke mener det, så sier det seg vel selv at du ikke får noen særlig grad av tillit til det samfunnet. Det gjelder slitne og underbetalte arbeidsfolk, der den virkeligheten du opplever overhode ikke omtales, i stedet gnåles det igjen og igjen om hvor utrolig sunt det er å jobbe. Det gjelder syke mennesker som slåss med et umenneskelig Nav-system, og som opplever måten de omtales på som en ekstra belastning.

Jeg husker jeg for mange år siden leste at voksne mennesker kan tåle å leve i fattigdom. Noe jeg opplevde som utrolig provoserende. Om det ikke sies direkte nå, så snakker man kun om bekjempelse av barnefattigdom. Voksne mennesker som er fattige, er det tydeligvis ikke så farlig med. Er du først blitt voksen uten å ha ervervet deg noe særlig her i livet, er alt håp ute og du skal bare skrotes som det søppelet du føler samfunnet mener du er. Det interessante er, at til tross for politikernes tilsynelatende barnekjærlighet, er det ikke sjelden man kan lese om mennesker med alvorlig syke barn, som blir utsatt for umenneskelig behandling. Et skrekkeksempel kan leses her. Konklusjonen må bli at man får sørge for å være rik og frisk, leve i parforhold, og ha et par-tre friske barn. Vi som er så dumme at vi ikke har sørget for å ha det slik, får nok bare ha det så godt.  

Det snakkes om de økende forskjellene for tiden, men det blir vel dessverre bare med snakket. Det er neppe noe håp om ending i nærmeste framtid.

onsdag 17. oktober 2018

Høstbilder og noen tanker om verdens begredelige gang

Høsten er fargerik og den tiden på året jeg synes det er mest spennende å ta bilder. Nå har det ikke blitt så mange turer med kameraet dette året, som enkelte andre år. En del bilder har det likevel blitt, siden jeg fyrer løs når jeg er først er ute på tur. Høsten er ikke bare fine farger, den er dessverre også tiden for framlegging av statsbudsjettet. Som forventet var også årets budsjett trist, regjeringen fortsetter å ta fra dem som har lite og gi til dem som har mye. Noe annet hadde strengt tatt vært overraskende.


Det hender jeg kikker innom Dagsnytt Atten, jeg har ikke tv så jeg bruker pc-en, jeg har en forholdsvis stor skjerm, men flesteparten av politikerne har så store selvbilder at det ikke er helt plass til dem på den skjermen, det tyter liksom utenfor. Dessuten minner stadig flere av dem om programmerte roboter, der de snakker på innpust, utpust og mellompust. Kan det være sånn at robotifiseringen har kommet lenger enn vi aner, at robotene faktisk er i ferd med å overta i politikken? Det hadde i så fall forklart mangelen på medmenneskelighet. Og for så vidt også den tilsynelatende mangelen på tvil, når man tar beslutninger som går utover dem som har det vanskelig nok fra før, ville det vært naturlig å være litt mindre skråsikker i sin sak, en smule bekymret for konsekvensene for de menneskene som rammes.


Det ser ut til at flertallet av toppolitikerne mangler fullstendig forståelse for hvor privilegerte de er. Det får meg til å tenke på en artikkel i forskning.no som har overskriften De som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de allermest isolerte her i landet. Sosiologen Maren Toft har forsket på rikinger, her er noe av det hun sier: Den nasjonale fortellingen om oss selv handler om at vi har mye likhet her i landet, sier Toft. Dette kan være med på å gjøre de faktiske forskjellene mellom oss veldig usynlige, mener forskeren. Jeg har studert mennesker med mye makt til å ta beslutninger som andre blir påvirket av. Funnene mine tyder på at disse menneskene lever livene sine adskilt fra andre. Desto mer atskilt de lever, desto mer tilbøyelige er de kanskje til å tenke at deres egen posisjon og deres eget liv er normalen. Eller å tenke at de privilegiene de har er helt naturlige. Det er vanskelig å få øye på at andre har mindre enn en selv. Derfor mener Maren Toft hun det er viktig å synliggjøre forskjellene.

Dette kan være noe av forklaringen på politikernes ufølsomhet overfor dem som sliter, dagens politikere er jo en stort sett en temmelig velfødd gjeng, det er ikke mange av dem som har tilbrakt plagsomt mye tid på gølvet, eller i vanlig arbeidsliv i det hele tatt, og det er vel heller ingen av dem som har slitt i Nav-systemet. Det gjelder jo dessverre også i høyeste grad partiet som kaller seg Arbeiderpartiet.



Noe annet som dukker opp om høsten, som jeg knapt har registrert før om årene, er noe som kalles «Verdensdagen for psykisk helse». Grunnen til at jeg registrerte det i år, var at jeg var og hørte et foredrag på mitt lokale bibliotek, der temaet var selvmedfølelse. De problemene det ble snakket om, var stort sett slikt som jeg kan huske jeg syntes var leit da jeg var barn, men som jeg i voksen alder ikke bryr meg noe om. Det ble ikke snakket om hvordan det er når vi rammes av de virkelig store tragediene i livet. Årets tema for denne dagen var for øvrig «vær raus». Det er vel typisk for vår tid, med moteriktige floskler skal problemer løses.




Nå har jeg dessverre fått kjenne litt på hvordan det er når det biter i den psykiske helsen. Jeg har i mange perioder i livet hatt en følelse av å oppholde meg ute i en iskald snøstorm, bare kledd i tynt innetøy. Det har vært en følge av alt det som jeg har skrevet om her på bloggen, midlertidige jobber, lav lønn, og utrygghet og usikkerhet i bøtter og spann. Noe som er viktig, er at uansett hva man har å slite med, uansett hvor lite vellykket man framstår, så er man mye mer enn bare problemene man sliter med, og vi trenger å bli sett som noe mer enn det. Noe annet som kan være en forbannelse for oss uten fin fasade, er det jeg har skrevet om flere ganger før, at det bli mye belæring og utspørring fra andre. Det skulle jeg ønske var et tema, for det er virkelig slitsomt. Og om jeg står til halsen i problemer, er det ikke sikkert jeg har lyst til å snakke om det bestandig, noen ganger kan det være fint å få lov til å glemme seg bort litt.


Det aller mest skremmende denne høsten, må være klimameldingen som ble lagt fram samme dagen som statsbudsjettet. Det ser dystert ut for framtiden, jeg er glad jeg er så gammel som jeg er, og ikke har satt barn til verden. Men dette handler om noe som er større enn meg, jeg har en medfødt respekt for naturen og våre medskapninger, og synes det er uendelig trist at vi ødelegger den flotte kloden vi lever på. Selv om jeg begynner å bli inderlig trøtt av menneskenes gnål og mas, synes jeg synd på de menneskene som skal leve framover, jeg tenker på de opplevelsene jeg selv har hatt i naturen, og hvor mye det har betydd for meg.


Uansett, hva høsten har bydd på av påkjenninger og dårlige nyheter, det er fremdeles flotte farger ute i naturen man kan glede seg over. Musikk er noe annet man kan glede seg over, her et stykke som passer godt for årstiden. 

                       

tirsdag 9. oktober 2018

Irlandstur nummer tjue

Jeg var i Irland igjen for noen uker siden. Det er fire uker siden jeg kom hjem, selv om turen begynner å bli gamle nyheter, synes jeg den fortjener litt oppmerksomhet, sånn på etterskudd. Dette var nemlig min tjuende tur til Irland, jeg hadde kommet ut av tellinga over hvor mange ganger jeg hadde vært der. Men ved hjelp av bilder fra de forskjellige turene, klarte jeg å komme fram til nitten ganger. Det er et tall det står respekt av, men tjue er jo et finere tall, så jeg fant ut at jeg fikk ta en tur til. Også hadde jeg det jo så trivelig da jeg var der på våren, det fristet veldig å komme tilbake igjen.

Den første ettermiddagen i Dublin gikk jeg en tur i Iveagh Gardens. 


Den tjuende turen ble vellykket den også, jeg gjorde stort sett de samme greiene som jeg pleier, og det kan liksom ikke bli feil. 

En tur til Dublin Zoo hører med, takket være en skikkelig fuktig start på dagen, var det få besøkende denne gang. Da ble det rikelig anledning til å kikke på orangutangene, særdeles fascinerende skapninger. 


Jeg satte inn et bilde av Sibu i post for en tid siden, det bildet var flere år gammelt, han er fremdeles like flott og sjarmerende. 
For noen år siden fikk de okapier i Dublin Zoo, utrolig vakre dyr. 
Denne neshornungen var da ganske søt.
Gorillaer er flotte, og alltid verdt å bruke tid på. Jeg satte pris på å ha mulighet til å studere dem i ro og mak, det så ut til at også de satte pris på stillheten og roen som hersket i Dublin Zoo denne dagen. 

Elefantene hadde muligens blitt skremt av regnskyllene før på dagen, de var i hvert fall inne i huset sitt. Her kunne man altså studere elefantene i rommet. Dem var det mange av en stund, det var liksom ikke grenser for hva som kunne omtales som elefanten i rommet. Jeg synes det virker som det er blitt færre i det siste, kan være at rommet etter hvert ble så fullt av elefanter at man ikke kunne se elefanten for bare elefanter. Det er snakk om store dyr, så det er et uttrykk som bør brukes med en viss forsiktighet. Nå er for øvrig flere av elefantene i Dublin Zoo ikke så veldig store ennå. 
En vandring langs sjøen hører med.
En tur til landsbyen Howth hører også med. Tradisjonen tro ble det lunsj også denne gang. 

Ifølge samme tradisjon skal det være dessert etter lunsjen. 
Jeg har etter hvert gjort det til en vane å ta en skikkelig dagstur. I år hadde jeg bestilt tur ut til vestkysten, med stopp på Cliffs of Moher og Galway. Jeg var på Cliffs of Moher første gang jeg var i Irland, da jeg var med på en arrangert tur fordi jeg trodde det var kjempeskummelt å reise alene, så feil kan man ta. Da var vi også innom Galway, noen år senere dro jeg tilbake og var der i flere dager. En særdeles sjarmerende og fargerik by, som jeg har hatt lyst til å se igjen. Da jeg bestilte turen før jeg dro, så jeg for meg at jeg vandret langs klippene og i Galways gater i strålende solskinn. Det til tross for at jeg var fullt klar over at på den irske vestkysten heter det seg at det regner to av tre dager. Denne turen falt ikke på den tredje dagen, med tanke på at jeg faktisk opplevde Cliffs of Moher i solskinn første gang jeg var der, fikk jeg en veldig annerledes opplevelse denne gang. Det var skikkelig drittvær, men det får man tåle når man drar til steder som kjent for dårlig vær. Og det gjør jeg jo stort sett bestandig, som jeg har sagt mange før, å reise til steder med pent vær er feigt. Det pøste ned i Galway også, men Galway er trivelig selv i høljregn.

Cliffs of Moher. 

Mellom Cliffs of Moher og Galway var det stopp ved The Burren.
Galway, en fargerik og flott by. Bildene jeg fikk tatt ble ikke de aller beste, smale gater og høljregn gjorde det ikke så lett for amatørfotografen.


Jeg har så mange minner fra Irland, og er veldig takknemlig for alle de gode opplevelsene jeg har hatt der. Det har vært mange morsomme kvelder på pub, mye god musikk og møter med hyggelige mennesker. Jeg har sett gamle slott og borger, og slike helt spesielle steder som Glendalough, hvor jeg har vært tre ganger, og som har vært like fascinerende hver gang. Jeg har også mange gode minner fra dager hvor det egentlig ikke har skjedd noe spesielt, men hvor alt bare føltes så bra. Som den fredagen i juni da sola skinte og det var påfallende varmt til Irland å være. Etter å ha spist lunsj tenkte jeg som vanlig å finne en pub med musikk, men siden pubene er der hele tiden, og slikt godvær er heller sjeldent, hoppet jeg på toget til Dun Laoghaire og gikk på den ene moloen der. Hjemme sto jeg i problemer til halsen, men akkurat da føltes alt bra, den vandringen i solskinnet på moloen i Dun Laoghaire er noe jeg alltid tenker tilbake på som et lyst øyeblikk i en ellers mørk tilværelse. Og slike øyeblikk er gull verdt. Og det kan jeg vel i det hele tatt si om turene mine til Irland, de har vært store lyspunkt i et liv hvor det ellers har vært i overkant mye mørke.


Noen ganger er det ålreit å bare vandre rundt i Dublins gater. 
Ved Grand Canal den siste dagen, som alltid er litt trist. 

onsdag 29. august 2018

Irritert

Det er sent på kvelden og jeg skulle egentlig tenke på å legge meg. I stedet begynte jeg å kjenne på en stigende irritasjon. Jeg var innom Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og fikk med meg saken om legen som ikke vil sette inn kobberspiral på dem som ønsker det. Dette fordi det angivelig er noe i nærheten av et drapsvåpen. Nå ble dette tilbakevist av dem som hadde greie på det, men fakta var ikke så veldig interessant for de to gubbene som forsvarte legen som ikke vil gjøre jobben sin av samvittighetsgrunner. Når man har så fintfølende samvittighet burde man kanskje velge jobb deretter.

Irritasjonen over denne saken la seg oppå flere andre lag av irritasjon over hvordan enkelte religiøse personer bruker religionen sin til å forsure andre menneskers liv. Nylig var det historien om hvor opprørte mange i KrF var, fordi en prest hadde viet et lesbisk par. Grunnen til at verden sånn omtrent gikk under på grunn av dette, var at presten også er partiets familiepolitiske talsperson. Hvor mange ganger dette var tema i Dagsnytt 18 kom jeg fullstendig ut av tellinga med, men det var mange. Da tenkte jeg at jeg takker alle guder jeg ikke tror på for at jeg var så upåvirkelig i barndommen, da jeg ble forsøkt kristnet av pinsevennforeldrene mine. Men jeg har en del irritasjon liggende igjen fra den gang, så når nye lag av irritasjon legger seg over, blir det fort ganske mye.

Før dette igjen, var det historien om muslimen som ikke fikk fornyet et vikariat fordi han ikke ville håndhilse på kvinner, fordi det kunne medføre fristelse, eller bære et brett med mat med leverpostei. Også det irriterte meg. Jeg har jo en viss erfaring med å jobbe som vikar, og hvis jeg hadde vært like sær, hadde min temmelig miserable yrkeskarriere vært enda noen hakk tristere. Jeg har flere ganger fått oppdrag på en eller to dager, der jeg har fått være betraktelig lenger, fordi jeg har oppført meg som folk og utført de arbeidsoppgavene jeg er blitt satt til. Når jeg har kommet inn på et nytt sted, er det første jeg har gjort å rekke fram lanken og presentere meg. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen av de mennene som har tatt meg i hånden, har følt seg særlig fristet. Jeg har erfaring med å jobbe på steder med kolleger fra helvete, og steder der kollegene har vært fra langt hyggeligere steder. Det er en enorm forskjell. Vi har alle et ansvar for hvordan dem vi jobber sammen med har det på jobben. På kantina med det aller verste arbeidstempoet jeg noen gang har opplevd, overlevde jeg fordi jeg hadde hyggelige kolleger. En av dem var en ung mann som var muslim. Det var ikke noe han gikk rundt og snakket om til vanlig. Han nevnte det en gang, da han sto og stekte massevis av bacon, noe som er ufyselig oppgave uansett religiøst ståsted. Akkurat da hadde jeg et aldri så lite pusterom, så vi ble stående og snakke litt om bacon. Han lurte på hvordan det smakte, det var da han fortalte at han var muslim og derfor ikke spiste det selv. Men han hadde ikke noen innvendinger mot å steke det, og det var tydelig at han syntes det var helt greit at andre spiste det.

Og når jeg først er i gang med å irritere meg, jeg får støtt og stadig mailer fra Qatar Airways, veldig mange gode tilbud til Dubai. Dette har pågått en god stund, jeg har ikke klart å få en slutt på det, men sørger for at de havner i boksen for søppelpost. Da den første mailen dukket opp, var det ikke lenge siden jeg hadde bestilt flybilletter til Dublin. Kanskje noen hadde spanet, og blingset litt på navnet til reisemålet. Men om navnene er litt like, er det stor forskjell, og ikke pokker om jeg vil reise til Dubai. Skrekkhistorier om voldtatte jenter som blir fengslet, mens andre havner i fengsel for uheldigvis å ha skumpet borti noen på en bar, gjør absolutt ikke Dubai til et fristende reisemål. Dublin derimot frister alltid, og det gledelige er jo at i Irland går det framover når det gjelder religion. Ikke lenge etter jeg var der var siste gang, gjennomførte de folkeavstemming om abort. Resultatet var gledelig, og nå blir landet kvitt den forhistoriske abortloven sin. For vel tre år siden var det folkeavstemming om likekjønnet ekteskap, med greit ja-flertall. De har også en homofil statsminister. Dessuten er det en kirke i Dublin som er gjort om til pub og restaurant. Jeg var der en gang og spiste lunsj. Det er utvilsomt det triveligste kirkebesøket jeg har opplevd. Nå kjenner jeg irritasjonen slipper taket litt, og jeg kan gå og legge meg med noenlunde ro i sjelen.

søndag 19. august 2018

Jobb deg ihjel, selv om jobben ikke finnes

For noen dager siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, hvis ikke flere får seg jobb, som det het. Som vanlig når politikere snakker om at folket får se å komme seg i jobb, fikk jeg inntrykk av at jobber vokser på trær, det er bare å gå ut og plukke seg en. Og den som ikke plukker seg en jobb fra nærmeste tre, er lat. For en tid siden sto det en artikkel i Klassekampen jeg har tenkt på nå og da i løpet av den uhyggelig varme og tørre sommeren som har vært. Den har tittelen Finnes det jobb til alle?, og er skrevet av Jo Skårderud. Den tar for seg arbeidslinja, og den viser en endring i holdninger som burde fått mer oppmerksomhet. Da velferdsstaten ble bygd opp i etterkrigstiden, anså man arbeidsledighet, sykdom og uførhet som systemproblemer det var et kollektivt ansvar å løse. Tanken var at den som falt utenfor, skulle ha et fullverdig liv på nivå med dem som var i jobb. Mens arbeidslinja flytter ansvaret over på individet. Fra artikkelen: Arbeidslinjas jernlov ble skrevet ned av den kongelige britiske fattigkommisjonen allerede i 1834: «Den første og viktigste av alle betingelser, … er at hans (den understøttedes) stilling … ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» I moderne språkdrakt: Det skal alltid lønne seg å jobbe. 177 år senere sto fattigkommisjonens konklusjon seg godt, og nå hadde også sosialdemokratene latt seg overbevise. I 2011 skrev arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) i Klassekampen om regjeringens strategi for fattigdomsbekjempelse: «Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar, skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»

Jeg husker godt kronikken til Bjurstrøm, jeg skrev en post om den med tittelen Bjurstrøms kamp mot fattigdommen.  Det var spesielt en setning jeg syntes var ille, særlig med tanke på at den kom fra en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Jeg tror et fåtall av dem som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de ikke gidder å bite tenna sammen. For å ta meg selv som eksempel: Som det har framgått av mange poster på denne bloggen, har jeg vært nødt til å melde meg arbeidsledig to ganger. Siste gang skyldtes finanskrisa, jeg jobbet i et vikarbyrå og der ble det umiddelbart veldig få jobber da krisa inntraff. Finanskrisa var i rettferdighetens navn ikke min skyld. Den første gangen er det kanskje noen som vil mene at jeg hadde skylda selv. Da jobbet jeg for Adecco, som støtt og stadig snøt meg, de utbetalte mindre enn avtalt lønn. I tillegg kom også annet snusk, for eksempel da jeg en morgen ble ringt opp om en jobb jeg umiddelbart skulle innfinne meg, fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi og få dekket utgiftene. Pengene for den taxituren så jeg aldri noe til. Med lav lønn, og ikke fullt så lavt skattetrekk, var det ikke mye igjen av lønna for den dagen da taxiutgiftene var trukket fra. Burde jeg da «bitt tenna sammen» og holdt kjeft? Det gjorde jeg ikke, følgelig ble det etter hvert få oppdrag, og jeg ble nødt til å melde meg arbeidsledig. Det er rimelig å anta at den daværende arbeidsministerens beskyldning om manglende vilje til å bite tenna sammen, fremdeles er Arbeiderpartiets holdning. Jeg har tenkt det kunne være interessant å sende dem et aldri så lite spørsmål om jeg burde ha «bitt tenna sammen» og latt min dønn uhederlige arbeidsgiver fortsette å snyte meg, eller om de mener det var riktig av meg å si ifra. Det er det mulig at jeg kommer til å gjøre. Svaret kunne bli spennende, dersom de i det hele tatt kom til å svare. I så fall er det vel overhengende fare for at svaret ville likne mye på det man kan lage ved hjelp Språkrådets svadagenerator. Grunnen til at jeg er i tvil om de ville svare, er at jeg en gang før prøvde å sende dem et spørsmål de nok ikke satte særlig pris på. Da måtte jeg etter lang tid purre på et svar, kan leses om her.

Skårderud kommer med et eksempel på hvordan Arbeiderpartiet endrer seg: I 2015 raste Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen fra Stortingets talerstol: «Dette er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling», sa hun. Tiraden var rettet mot regjeringen Solberg, som ville pålegge alle sosialhjelpsmottakere under 30 år aktivitetsplikt. Den nye linja var at ungdommen måtte «opp om morran», hvis de ville ha trygd.
I begynnelsen av mai i år var det igjen debatt om aktivitetsplikt på Stortinget. Denne gangen konkurrerte Ap og Høyre om å være mest for å pålegge unge en slik plikt. Holdningsendringen i Ap er et av mange eksempler på en tendens som har preget arbeidsliv og velferdssystemet siden begynnelsen av 90-tallet: Arbeidslinja, prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være avhengig av trygd, vinner fram på alle fronter.
Her ser vi hvordan Arbeiderpartiet kjefter på Høyre den ene dagen, for det som er deres egen politikk dagen etter. Det gjør at partiet ikke framstår som spesielt troverdig.

Jeg tillater meg å låne litt mer fra nevnte artikkel: I Norge fikk den sitt ordentlige gjennomslag i attføringsmeldingen i 1993, hvor ansvaret for sykdom, uførhet og arbeidsledighet ble solid plassert hos individet selv. Ideen er at den enkelte kan jobbe og vil velge å gjøre det hvis de økonomiske insentivene er riktige. Kutter du i ytelsene, vil folk komme seg i jobb. Kutter du i pensjonen, vil folk bli værende i jobb.
Som jeg har vært inne på ørten ganger før her på bloggen, jeg har sett mange stygge eksempler på hvordan brutale arbeidsgivere lar folk slite helsa av seg, med altfor hardt tempo og til tider helt uten pauser. Jeg har sett sørgelig mange mennesker som har blitt utslitt i altfor ung alder. For en arbeidstaker som er utslitt som følge av arbeidsgiverens rovdrift, må det nødvendigvis virke grusomt urettferdig at hun får det fulle og hele ansvaret for at jobben har ødelagt helsa hennes. Alle som har levd noen år og sett seg litt rundt, har sett hvordan sykdom kan ramme relativt unge mennesker uten at de har noen som helst skyld i det selv. Det er ikke sånn at bare man lever noenlunde sunt, så holder man seg frisk. Det samme gjelder arbeidsledighet, jeg har sett mange eksempler på hvor fortvilte folk blir når de mister jobben. Uansett hvor mye eller lite politikerne mener folk skal få av stønader når uhellet er ute, burde det være mulig å forvente en større grad av respekt for de menneskene som rammes, og at de snakker om dem på en mindre stigmatiserende måte.

Skårderud nevner Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, hun har studert og skrevet om arbeidslinja i en årrekke. Han sier at hun konkluderer med at logikken bak politikken er nyliberal og viser hvordan den gjorde comeback i Europa som en del av høyrebølgen etter valget av Marget Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagen i USA. Jeg vil anbefale å lese hennes kronikk Arbeidslinja er for de andre. Jeg har lenket til samme tekst i en post en gang før. Men denne fortjener virkelig å bli lest, gjerne flere ganger. Et lite utdrag: Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så seint som i 1977 mente regjeringen til Oddvar Nordli (Ap) at det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet. «Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»

Jeg anbefaler også å lese Arbeid til du dør. Her sier Ebba Wergeland blant annet: Den biologiske aldringsprosessen forandres ikke fordi om arbeidsministeren sier det. Som det står i en ganske fersk rapport fra SSB: «Mens regjeringen slår fast at «Framtidens eldre vil være sprekere og friskere enn gårsdagens eldre» er forskningen på dette området langt mindre entydig …» I dag er 20 % av befolkningens 67-åringer i arbeid, og 10 % av 70-åringene. Det er ikke sannsynlig at framtidas arbeidsliv skal etterspørre 70-åringer mer enn i dag. Har arbeidsministeren glemt hva Kristin Skogen Lunds sa på NHOs årskonferanse, om arbeidslivets «jernlov»? Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb.

Det heter seg at flere må i jobb, for at vi skal få råd til velferd. Så kan man spørre seg hvor fornuftig penger brukes. Jeg kom over en kronikk av arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng, der hun forsvarer Navs arbeidsmarkedstiltak etter det hadde vært tatt opp hos NRK og TV2. Her innrømmer hun at Nav bruker rundt 7,5 milliarder årlig på forskjellige tiltak. Hun forsvarer dette med at noen kommer i fast jobb, noen blir til og med butikksjefer. Med tanke på de astronomiske summene som brukes, skulle det bare mangle om de ikke skulle klare å få en og annen over i fast arbeid. Så kan man lure på hvor lenge disse har slavet for knapper og glansbilder, før de har kommet så langt. Det er mange som er storforbrukere av folk på tiltak, en av dem er Nille-kjeden. Les mer her. Det er i dag cirka 2100 ansatte i Nille-kjeden på landsbasis. Av disse ble 38 prosent rekruttert via arbeidstrening, opplyser HR-direktøren. De fleste rekrutteres inn i deltidsstillinger. Bortsett fra i underkant av 400 butikksjefer, er flertallet hos Nille ansatt i deltidsstillinger, fra noen få prosent og opptil 70 – 80 prosent. Her er det med andre ord minimal sjanse for å ende opp i fulltidsstilling, noe de fleste er avhengige av for å klare seg.

Mens folk slaver på tiltak for luselønninger, trygdede knapt har penger til mat, har neppe Nav-direktøren økonomiske bekymringer. Da hun startet i jobben i 2015 fikk hun en lønn på 1 850 000 kroner. Det er også interessant å se hva hun har jobbet med før, blant annet har hun ledet avdelingen for arbeidslivspolitikk i NHO. Det er klart at Navs dårlige behandling av arbeidsledige er en gavepakke til arbeidsgiverne. Det gjør at folk godtar omtrent hva som helst for å komme ut av klørne til Nav. Det har jeg selv erfaring med, og da snakker vi luselønn og farlige arbeidsforhold. En annen ting er at det blir vanskeligere for mange arbeidssøkere å komme i vanlig jobb, når et stort antall arbeidsgivere benytter seg av folk på tiltak.

I artikkelen i Klassekampen, nevner Jo Skårderud arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa, som har skapt et «tilbudssjokk» av hardtarbeidende innvandrere med få kvalifikasjoner.  Noe som gjør det enda vanskeligere for mange av dem som sliter i Nav-systemet, å komme i jobb. Nå har jeg sett at det ikke bare er lavt kvalifiserte som kan slite med å komme i jobb. Når jeg har hatt drittjobber for vikarbyråer, har det flere ganger hendt jeg slavet sammen med unge mennesker med høyere utdanning. Når de har søkt jobber de er utdannet til, har de blitt møtt med at de ikke har noen erfaring. På den annen side har man dem som er for «gamle», som har både god utdanning og solid arbeidserfaring.

Som det er nå, så er det sånn at dersom du blir syk, arbeidsledig eller av andre grunner ramler ut av arbeidslivet, så kan livet fort bli et sant helvete. Vi har fått et samfunn med langt større grad av utrygghet, selvfølgelig mest merkbart for dem langt nede på rangstigen, og minst merkbart for dem med makt og innflytelse.  

Konklusjonen må bli at vi skal jobbe til vi stuper, for å få råd til velferd. Denne velferden går i økende grad ut på å sørge for at færrest mulig er avhengige av en velferd som skal være så mager og ubehagelig som mulig. Så kan man lure på om et stadig mer brutalt og konkurransepreget samfunn blir et samfunn som skaper behov for mer velferd. Fordi presset blir så stort, og folk får liten tid til å ta seg av hverandre. Det kan også se ut til vi er på vei til samfunn der folk har mindre omtanke for hverandre, der vi blir konkurrenter i stedet for medmennesker.


mandag 9. juli 2018

Noen tanker etter å ha lest "Vikeplikt for høyre" av Espen Goffeng

Jeg har nettopp lest Vikeplikt for høyre av Espen Goffeng. Boka ble utgitt i fjor, men er fremdeles aktuell. For den som ikke har hørt om boka, den omhandler venstresidens noe trøblete møte med innvandring og islam. Det er nok flere enn meg som har stusset over hvordan den en gang så religionskritiske venstresiden har inntatt en svært så logrende holdning overfor islam. Videre har mange gravd seg ned i skyttergraver der de kaster dritt på alle som måtte mene noe annet enn at innvandring kun er berikende. Dersom man skulle mene at det følger noen problemer med på lasset, blir man pepret med en hel drøss svært lite flatterende beskrivelser. Goffeng kommer med noen eksempler på hva som sies om dem som ikke er helt rene og ranke i sine holdninger. Han nevner bloggeren Gunnar Roland Tjomlid som ifølge Goffeng er god til å framlegge meningsmotstandere som om Hitler står rett om hjørnet. Han henviser til en status Tjomlid skrev i 2015 og som han også skal ha vist til senere: Hvis angrepene i Paris bremser viljen til å hjelpe flyktninger hit i trygghet, er vi større mordere enn terroristene. Intet mindre. Jeg har lest noe av det Tjomlid har skrevet, og sett at det er blitt likt og delt, jeg skal innrømme at jeg heller har grøsset av den bombastiske og skråsikre stilen hans. Goffeng nevner også Geir Hongrø, ifølge ham er intoleranse det samme som hat, og å være kritisk til masseinnvandring er i seg selv «hat». All innvandringsskepsis er avskyelig, motbydelig og stinker dritt, er et annet gullkorn Hongrø har kommet med. Eivind Trædal, kjent fra Miljøpartiet De Grønne, har skrevet at det å bekymre seg over hvorvidt «etniske nordmenn» ville komme i mindretall i Norge var rasistisk. Da er det kanskje ikke så rart at de som er en smule bekymret for konsekvensene av innvandring, velger å holde kjeft.

Noe av det jeg syntes var befriende med boka, er at til tross for at Espen Goffeng selv tilhører venstresiden, beskriver han venstresidens mindre sjarmerende sider på en svært treffende måte. Han nevner det han kaller champagnevenstre: Dette er en politisk gruppering som ofte virker å ha lite til overs for «gutta og jentene på gølvet». De kan sitere Hegel og Gramsci til hverandre, det utvises for eksempel liten forståelse for at arbeidsfolk føler sine arbeidsplasser truet av innvandring av alle slag. Det er viktigere å være kosmopolitisk enn å opprettholde en sterk, nasjonal arbeiderklasse. Ettersom venstresiden har beveget seg mer og mer til høyre i økonomisk politikk i mange land i Europa, er det mange som føler seg etterlatt og sviktet av denne kulturvenstresiden. Når de da blir kalt rasistiske og nasjonalistiske når de lufter sine frustrasjoner, blir bruddet merkbart større for hvert år som går.  Dette er en særdeles god beskrivelse av tingenes tilstand.

Goffeng kommer også inn på den lave takhøyden på venstresiden, der det er tryggest å breke i kor med resten av flokken. Han nevner komikeren Dag Sørås, som sto på scenen på Litteraturhuset under et arrangement for norske PEN og fortalte at han tidligere var så ideologisk ren på venstresiden at han holdt med SV i hva enn de mente om Sri Lanka, selv om han knapt visste hvor Sri Lanka befant seg. Det var så trygt og godt å være inkludert i en gruppe.  Boka inneholder flere sitater fra folk på venstresiden som gir uttrykk at det er vanskelig å ta opp problemer tilknyttet innvandring.  Det framgår at det er lett å bli stemplet, flere kan fortelle historier om stigmatisering, sosial eksklusjon og en moralstyrt vilje til å hindre andre fra å ytre upopulære meninger. Jeg har møtt noen som likner, ikke alle har vært aktive på venstresiden, de har hatt svært høye tanke om egen fortreffelighet, og har hatt svært lite overs for dem som ikke er i besittelse av den samme fortreffeligheten. Jeg liker å kalle dem de innbilt gode.

Det er kanskje ikke rart at arbeiderklassen forlater venstresiden, noen går til høyrepopulistene og andre til sofaen. Enkelte av oss holder fremdeles tappert ut, og stemmer på venstrepartier mens vi holder oss for nesa og håper på bedre tider. Noe vi sikkert bare kan drømme om. Det er lett å få inntrykk av at mange bare er ute etter å samle godhetspoeng. Dessverre ser det ut til at de også scorer godhetspoeng på å være mest mulig foraktelige overfor arbeidsfolk. Det er forståelig at folk fra arbeiderklassen setter noen store spørsmålstegn ved venstresidens enorme godhet, da vi overhode ikke er omfattet av denne godheten. Jeg har sett påstander om at vi får et kaldt samfunn dersom vi ikke tar imot flest mulig innvandrere, men det disse ikke bryr seg om, er at mange allerede opplever samfunnet som svært kaldt. Jeg vet av bitter erfaring at det er blitt iskaldt på de nederste trinn i arbeidslivet. I det siste har vi nærmest daglig fått historier om mennesker som sliter med Nav og fattigdom, med tilhørende ensomhet og stigmatisering, de har det garantert veldig kaldt. Jeg ser lite omtanke og godhet overfor disse fra flertallet på venstresiden. Jeg synes heller ikke jeg har sett så veldig mye omtanke for innvandrere som utnyttes grovt av brutale arbeidsgivere. Dette har jeg skrevet om mange ganger før, men det hører hjemme i denne sammenhengen. Når jeg har jobbet på kantiner, og har kommet på en kantine der det har vært mange innvandrere, har jeg skjønt at dette blir tøffe tak. Ikke fordi jeg har opplevd det som problematisk å jobbe med innvandrere, de aller fleste har vært både hyggelige og flinke til å jobbe. Men fordi disse kantinene gjerne har hatt et fullstendig umenneskelig tempo, og til tider vemmelige sjefer. Om jeg ikke har sett så mye omtanke for disse fra venstresiden, har jeg derimot sett framstående rikssynsere på venstresiden, som gladelig har latt seg betjene av innvandrere som har vært utslitte, fortvilte og omtalt forholdene på stedet som slaveri.

Interessant syntes jeg også det var at Goffeng tar opp dette med norsk kultur, som ifølge enkelte ikke finnes. Han nevner forfatteren Simon Strangers forsøk på å fjerne den med å henvise til hvor hans kaffebønner, appelsiner og laken kommer fra (henholdsvis Colombia, Valencia og India). En annen forfatter, Vigdis Bjørkøy, argumenterer med at Marius-genseren for lengst er solgt ut til USA, det finnes folk i andre land som liker Munch, og fiskebolla er ikke skikkelig norsk, så lenge den smaker best med karri på. Dette minner meg om noe jeg en gang leste, der det ble argumentert med at norsk kultur ikke finnes, fordi polka og reinlender kommer fra henholdsvis Polen og Rhinland. Og siden vi ikke gjør noe annet her i landet enn å danse polka og reinlender, så må jo alle forstå at det ikke finnes noe sånt som norsk kultur. Interessant nok, leste jeg dette akkurat i det jeg var i ferd med å forlate dette kulturløse landet, for å reise nok tur til Dublin. Da var det jo greit å komme seg til litt mer kulturelle strøk, for irsk kultur finnes vel? Etter å ha ankommet Dublin, og gått litt rundt i byen, fant jeg ut at det kan det umulig gjøre. Her befant jeg meg i en by som er grunnlagt av vikinger, der folk snakker engelsk, det eneste jeg kan huske å ha hørt av irsk språk i Dublin er informasjon på kollektivtransport, som blir gitt både på irsk og engelsk. På pubene spilte de sanger ikke bare fra Irland, men også fra England, Skottland og USA. Skal man følge logikken til folk som Stranger og Bjørkøy, finnes det nok heller ingen irsk kultur. Men ikke snakk om at jeg går inn på en pub i Dublin og forteller irene at de ikke har noen kultur, det tror jeg ikke ville blitt godt mottatt.

Et kapitel i boka omhandler kvinnekamp, her beskrives kvinners begredelig kår i mange muslimske land. Trakassering på gata, vold i hjemmet, tilfeller hvor voldtatte jenter og kvinner blir giftet bort til sine overgripere, er noen eksempler som blir nevnt. I et annet kapitel tar han opp ytringsfrihet, som utvilsomt har fått dårligere kår i de senere år. Et skrekkeksempel på politikernes unnfallenhet, er fra et intervju med Jonas Gahr Støre i Dagens Næringsliv. På et spørsmål om det er viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi, svarte han følgende: «Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er verken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at der et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten». Eller sagt på en annen måte, hold kjeft, så er du sikker på at du ikke tråkker på noen ømme tær, dem er det visst mange av for tiden.

Jeg har jo en viss erfaring med religion, siden jeg vokste opp med foreldre som var pinsevenner. Det har jeg skrevet om her på bloggen gjentatte ganger, jeg tror det har framgått ganske tydelig hva jeg mener om pinsevennkulturen. Det fine er jo at den kan man kritisere så mye man orker, uten å bli beskyldt for å lide av noen form for fobi. Man blir heller ikke utsatt for drapstrusler av den grunn. Jeg husker at mange pinsevenner mente at annerledes tenkende skulle gå til helvete, der de skulle brennes til evig tid. Jeg tror nok det var mange som koste seg med tanken på de lidelsene «synderne» skulle utsettes for. Men tanken på at det skulle være greit å drepe dem man anså som syndere, var det nok ingen som hadde tenkt. Jeg har noen dårlige minner fra den tiden jeg ble slept med på bedehuset og tvangssendt på søndagsskole. Nå har jeg også helt andre minner fra barndommen, som dager på badestranda om sommeren. Akkurat det har jeg tenkt på når jeg ser småjenter med hijab. Det blir neppe mange dager med soling og svømming på dem. Jeg har sett at mange mener at hijab er noe jentene selv velger. Jeg så en gang ei lita jente, et sted mellom ett og to år, som sto ved siden av vogna si, med hijab. Jeg tror ikke hun hadde valgt det selv. Selv om jeg hadde pinsevennforeldre, så var ikke jeg et pinsevennbarn, eller et kristent barn. Jeg var et barn som ville tenke selv, og som tidlig skjønte at livet var bedre utenfor bedehuset. Heldigvis hadde jeg foreldre som hadde såpass vett at de lot meg få lov å finne min egen vei. Men jeg vet at mange barn av pinsevenner ble holdt i langt strammere tøyler enn det jeg ble, og det tror jeg ikke er sunt. Fordi jeg har sett såpass av religion på nært hold, synes jeg det er trist å se at små barn med hijab, et veldig synbart religiøst symbol, som også må hemme jentenes lek og livsutfoldelse. For øvrig hadde Espen Goffeng for ikke lenge siden et innlegg i Nettavisen om hijabtvang på småjenter i Sverige, kan leses her. Jeg kan også anbefale denne kommentaren av Tone Angell Jensen i Nordlys.

Jeg var nylig innom en side på facebook, der noen kristenfundamentalister skrek og bar seg om hvor grusomt det er med disse skrekkelige homofile som ikke lenger har vett på å holde seg i skapet, men derimot viser seg fram i all sin syndighet i den forferdelige Pride-paraden. Det som står å lese der er så til de grader fordomsfullt, for ikke å si hatefullt, at det går kaldt nedover ryggen på meg. Men igjen, det er det lov å ta høylytt avstand fra. I Vikeplikt for høyre, kommer Goffeng så vidt inn på muslimers holdninger til homofili. Han sier at det finnes knapt et land som Norge mottar innvandring fra, fra Polen til Afghanistan, som ikke straffer homofili med alt fra sosial utstøting til fengsel, dødsstraff eller lynsjing. Han slår videre fast at finnes det et felt der innvandring på ingen måte er en berikelse, så er det her. Han viser til The Guardian som har skrevet om en undersøkelse fra Gallup om holdninger til homofile blant engelske muslimer: 0 % svarer at homofili er akseptabelt. Han forteller også at han har forsøkt å få Bazim Ghozlan, som han omtaler som en av Norges viktige muslimske stemmer, til å svare rett ut og liketil på om dødsstraff for homofili er feil ifølge hans egne moralske vurderinger, men Goffeng sier det er som å forsøke å spikre en såpeboble til veggen. Jeg husker godt da Islamsk Råd hadde store problemer å ta avstand fra dødsstraff for homofili. De som ikke klarer å ta avstand fra noe slikt, må forstå at det kan vekke avsky fra folk som lever i et land der man ikke praktiserer dødsstraff selv når det er snakk om svært alvorlige forbrytelser. Når man ikke synes at dette er berikende holdninger, skyldes det ikke at man er rasist eller lider av islamofobi, men heller at man er et noenlunde sivilisert menneske.

Jeg var ubetinget for innvandring da jeg var yngre, og havnet i noen diskusjoner med folk som var mer kritiske. Den gang var ofte argumentene mot innvandring at man kjente noen som visste om noen som jobbet sammen med noen, som hadde en pakistansk nabo som luktet hvitløk, og det gikk jo ikke an. Som storforbruker av både hvitløk og diverse krydderier, gjerne innkjøpt i innvandrerbutikker, syntes jeg det var et heller dårlig argument. Jeg hadde såpass kunnskap om hvordan europeerne hadde herjet med resten av verden, at jeg mente at dette ble småtteri i forhold. Dessuten har jeg, i likhet med svært mange nordmenn, fjerne slektninger i Nord-Amerika, både Canada og USA. Som helt ung leste jeg Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown. For den som ikke kjenner til boka, den handler om hvordan europeiske innvandrere behandlet urbefolkningen i USA. Det er mildt sagt sterkt lesning, og det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste den. Nå var innvandringsmotstand noe jeg forbandt med Fremskrittspartiet, og det skal vel innrømmes at jeg hadde samme type fordommer mot Frp-tilhengere, som jeg senere har sett mange har mot arbeiderklassen i det store og hele. Noe som vil si liten kunnskap, vemmelige holdninger og generelt dårlig smak.

Nå må det sies at jeg i mange år bare hadde positive erfaringer med innvandrere. Det er interessant og lærerikt å møte mennesker med en annen bakgrunn, jeg har møtt flotte mennesker fra mange forskjellige land, både på jobb og fritid. Fullt så hyggelig ble det ikke da jeg flyttet til et sted hvor jeg fikk innvandrede naboer på alle kanter. Jeg hadde jo hørt om andre som hadde opplevd problemer, og hadde valgt å flytte eller drømte om å gjøre det, men jeg hadde ikke tenkt over at det skulle ramme meg. Mange av de problemene jeg opplevde er beskrevet i boka Fremmed i eget land av Halvor Fosli. Da jeg leste om boka, tenkte jeg umiddelbart at nå blir det bråk. Dette var ikke lenge etter at jeg hadde flyttet, eller snarere flyktet, med de erfaringene i friskt minne fant jeg ut at denne boka vil jeg lese. Det gjorde jeg, og jeg kjente meg altså godt igjen. Jeg tenkte å skrive om det her på bloggen, men da jeg så hvor mye spetakkel det ble, valgte jeg ikke å gjøre det. Denne bloggen har vanligvis ikke så stor trafikk, men tanken på at noen aggressive innvandringstilhengere skulle finne den, med påfølgende beskyldninger om at undertegnede skulle være rasist osv., var ikke fristende. Siden jeg tilhører den fra før temmelig stigmatiserte arbeiderklassen, ville de antagelig se på det som nok et bevis på at vi er en gjeng lavpanna rasister osv. Jeg er ingen rasist, jeg vet godt at ikke alle er slik som de naboene jeg hadde. Uansett hvor naboene dine måtte komme fra, når de bråker døgnet rundt, kaster søppel overalt, og i det hele tatt er svært lite hyggelige, så blir det ganske utrivelig. Mange år før denne skrekkopplevelsen, vanket jeg på et internasjonalt kultursenter, der jeg ble kjent mange innvandrere som jeg likte veldig godt. De snakket om at de gjerne ville ha kontakt med norske naboer, for å bli bedre i norsk og fordi de ønsket å bli kjent med nordmenn. Hadde jeg hatt slike naboer, kunne det blitt et riktig så godt naboforhold. 

Avslutningsvis kan jeg si at selv om Vikeplikt fra høyre ikke er helt fersk, så var det absolutt interessant lesning, det er en lettlest og engasjerende bok. Den kan anbefales til alle som er blitt en smule skremt av en ubehagelig og polarisert innvandringsdebatt. 

lørdag 23. juni 2018

Tullete reklamer, dikt, og mye var bedre før

Det har vært stille på bloggen en stund nå, men om jeg ikke har vært her på bloggen, så har det hendt jeg har kikket innom facebook. Jeg har filosofert litt over disse evinnelige reklamene som dukker opp der. Reklamer er det jo overalt for tiden, det er tøffe tider for oss reklameallergikere. For noen dager siden dukket det opp nok en reklame for gebiss, det gjør det med ujevne mellomrom. Denne gangen dukket den opp i flere dager, facebook tror tydeligvis at det står veldig dårlig til i gapet mitt, så gærent er det heldigvis ikke. Men jeg merker at jeg blir lettere fornærmet av disse evinnelige gebissreklamene.

En annen reklame som har vært å se gjentatte ganger i det siste, er for en reise til Sør-Afrika, der man kan oppleve hvite løver, hvaler og dyp naturkontakt. Her er det tydeligvis ikke småtterier man kan få være med på, mine turer til Dublin blekner i forhold. Når reklamen dukker opp på facebooksiden min, lokker de med at man kan oppleve rå kjærlighet fra de hvite løvene. Klikker jeg meg videre, kan jeg blant annet lese: Vil du bli med på en reise der du får møte mektige dyr du aldri før har møtt? En reise som handler om nære møter med dyr, deg selv og den storslagne afrikanske naturen - som bærer hele menneskehetens røtter i seg. Denne turen vil berøre deg dypt; med dyrenes og naturens hjelp vil du få tilgang til mer av din egen kraft og visdom. De hvite løvene vekker oppmerksomhet, og kaller på oss fordi de har viktig kunnskap å formidle. Videre fortelles det at turen inneholder en workshop i dyrekommunikasjon, der man skal lære enkle og respektfulle teknikker, etter endt kurs skal man få diplom for gjennomført grunnkurs. Om hvalene man skal få se, sies det: Hvalene representerer noe urgammelt, de er bærere av gammel visdom som ofte vekker noe dypt i oss. Det blir visstnok også fordypelse i hvalens essens og budskap.

Så da er det nok bare å pakke ned gebisset og dra på tur, for å få tilgang til mer av min egen kraft og visdom. Dette minner mye om det jeg en gang leste om en alternativmesse på Lillestrøm, der man blant annet skulle kunne få kontakt med avdøde kjæledyr, som skulle ha noen svært dypsindige tanker å formidle. Det minner også om det jeg har lest på siden til bokklubben Enerigica, der det har vært bøker som kunne lære oss å få kontakt med steiner og diverse annet, samt hvordan vi kunne bli rike ved å se for oss gullmynter regne ned over oss.

Hva slags kunnskap og visdom løver og hvaler har å formidle, lurer jeg virkelig på. Hval har jeg aldri sett i levende live, men det er ikke så lenge siden jeg så løver. Det var i Dublin Zoo i april, det var riktignok asiatiske løver, og de er ikke hvite, de har bare sånn kjedelig standard løvefarge, det er mulig det er det som er problemet, for jeg merket verken noen opplevelse av rå kjærlighet, eller at de kalte på meg for å formidle viktig kunnskap. Men vakre er de, som alle kattedyr. Nå er jeg glad i dyr, og har stor respekt for dyr, men jeg oppfatter dem ikke som dypsindige filosofer. Når jeg har vært i Dublin Zoo, har jeg blitt slått av den bevisstheten og intelligensen jeg ser i blikket til de store apene, våre nærmeste slektninger. Men det er ikke det samme som at de har enorme mengder visdom å overføre til oss. Noe som for så vidt er synd, siden behovet kan synes å være til stede.


Nå er det ikke sånn at jeg mener vi ikke har noe å lære av dyr. Over et bilde av orangutangen Sibu fra Dublin, han har i det minste vett til å holde kjeft, og er sånn sett et eksempel til etterfølgelse for mange. Jeg kom til å tenke på en episode fra Dublin Zoo for noen år siden. Jeg sto inne i huset til gorillaene, på den ene siden av en glassrute var det hyling, skriking og tramping fra stort sett relativt voksne individer, på den andre siden rolige og stillferdige skapninger, som tedde seg med en helt annen verdighet. Jeg husker jeg tenkte at dersom et romskip med utenomjordiske vesener hadde landet her nå, og de skulle gjette hvem som liksom skal forestille å være de høyest utviklede her på denne planeten, er jeg langt ifra sikker på at de hadde klart å gjette riktig.

Det jeg tenkte da jeg så dette, er at noe må ha gått gærent hvis folk hvis folk må reise til fjerne himmelstrøk og se på ville dyr, for å møte kjærlighet, kunnskap og visdom. Nå kan det se ut til at denne turen først og fremst er beregnet på dem som har oppholdt seg en stund i det jeg kaller den alternative tåkeheimen. Jeg kan huske jeg en gang hørte et intervju med en slik person på radio, hun hadde drevet mye med såkalt selvutvikling. Det interessante var at alle setningene hennes sluttet med meg selv, og det med skikkelig trykk på meg selv. Det er bra for meg selv, for da utvikler jeg meg selv, osv., osv. Det var ganske komisk å høre på. Det som er mindre komisk, er at vi lever i et samfunn der det kan se ut til at det blir stadig mindre visdom og kjærlighet. Nå heter det seg jo at vi lever i et kunnskapssamfunn, men da er det vel først og fremst snakk om kunnskap du må ha for å klare deg i et stadig tøffere arbeidsmarked. Dessuten hører vi jo om folk som tror at jorda er flat, det kan tyde på at det ikke er så mye kunnskap i omløp som ønskelig. Det er kanskje ikke så rart om folk lengter etter noe annet enn det et hardt og individfokusert konkurransesamfunn har å by på.

Til tross for alt snakket om kunnskapssamfunn, jeg synes det blir mer og mer tullsnakk, synsing og slagord. Det kan være at jeg bare er i ferd med å bli en sur, gammel kjerring som mener at alt var bedre før. Men noe var kanskje bedre før? Jeg kan huske fra barndommen at folk hadde mer kontakt med hverandre, kanskje tok mer vare på hverandre. Folk kom på uanmeldte besøk, kanskje bare for en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Det var ikke sjelden at en nabo ringte på for å låne litt sukker eller mel, naboer snakket med hverandre på en helt annet måte enn nå. Det er en del snakk om ensomhet for tiden, jeg har sett at også enkelte politikere har tatt det opp. Det er sikkert først og fremst fordi folk kan bli syke av ensomhet, sykdom koster penger, og koste penger skal man som kjent absolutt ikke gjøre. Det disse ensomhetsbekymrede politikerne burde tenke over, er om ikke idealsamfunnet deres er et sted der folk ikke har særlig mye tid til å bry seg om hverandre.

Jeg vil påstå at for arbeidsfolk var det mye som var bedre før, at mange føler det sånn brukes vel også mot arbeiderklassen, det blir sett på som et tegn på at arbeidere er bakstreverske. Det er mulig det er bakstreversk å ønske seg tilbake til en tid der det var mulig å puste på jobb, og der fast jobb var en selvfølge. En tid der det var mulig å spare opp penger på arbeiderlønn, og kjøpe leilighet uten å måtte ta opp lån, slik mine foreldre kunne gjøre. Nå er det ikke bare arbeidsfolk som mener at ting var bedre før. For snart ett år siden hadde Aftenposten et intervju med Lars Saabye Christensen, der han slo fast at alt var bedre før. Om jeg ikke er enig i at absolutt alt var bedre før, syntes det var utrolig befriende at han turte å hevde slikt, for det skal man vel helst ikke mene. Nå er Lars Saabye Christensen selv et bevis på at alt ikke var bedre før, for den siste boka hans, Byens spor, synes jeg er noe av det beste han har skrevet. Det er ikke lenge siden jeg leste den, og den var det en ren, skjær nytelse å lese. Og det beste av alt, den er den første i en trilogi, her er det bare å glede seg.

Over til en annen norsk forfatter, for en tid kom jeg over et dikt av André Bjerke, som jeg synes er fint. Jeg kan huske jeg i svært ung alder så et tv-program der han leste sin gjendiktning av Kiplings If,  og til tross for at jeg bare et var et barn gjorde det et voldsomt inntrykk på meg. Mange år senere lånte jeg bøker av ham på biblioteket, det var samlinger som inneholdt romaner som De dødes tjern, den har jeg også sett på film opptil flere ganger, Døde menn går i land, som jeg husker som sånn passelig uhyggelig på en veldig snedig måte, og også andre romaner og tekster. André Bjerke ville ha fylt hundre år i år, så da hylles han her på bloggen med dette fine diktet.



«Du skal være tro»

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!


Og til slutt, litt musikk. De som har lest litt på denne bloggen, har muligens fått med seg at jeg har vært flere ganger i Skottland de siste årene. Jeg har også hørt mye på skotsk musikk i det senere, og da jeg kommer unna de gamle låtene med bandet Runrig. De blir jeg aldri lei. Her er det en låt som jeg synes er helt nydelig, den heter Worker For The Wind, og er fra et album som heter The Cutter And The Clan. Det albumet er for øvrig  nevnt i boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting, som jeg syntes var en svært god leseropplevelse.