søndag 6. oktober 2019

Skremmende om NAV

Regjeringa finner stadig nye vanskeligstilte grupper de kan gjøre livet enda vanskeligere for. Denne gangen er det nye AAP-brukere under 25 år som skal få svi, minstesatsen skal kuttes med 68. 000 kroner og ung ufør-tillegget for denne gruppen forsvinner. Dette skal gi en innsparing på 119 millioner kroner i 2020, disse pengene skal angivelig brukes til å styrke NAVs oppfølging av unge AAP-brukere. Om denne oppfølgingen vil gjøre reelt syke mennesker friskere, vil jo vise seg, men det er vel heller fare for at det motsatte vil skje. Som vanlig kommer man trekkende med begrepet «lettere psykiske lidelser», det er visst det eneste som feiler folk her i landet. Nå er vel strengt tatt ikke psykiske lidelser alltid så lette, og dessuten sørger man jo for at de «lettere» lidelsene fort blir langt tyngre, sånn som folk behandles i Nav-systemet.

Selv om regjeringa jobber jevnt og trutt for å gjøre det stadig verre å være Nav-bruker, har det ikke vært lett før heller. Jeg hørte et innslag på Verdibørsen på P2 i mai. Det har tittelen Ung og ufør: Kan empati være avgjørende? Her møter vi en kvinne som i ung alder fikk diagnosen MS, og som følge av det ble ufør mot sin vilje. Hun forteller at hun følte seg motarbeidet av Nav, at hun har hatt hele 19 forskjellige saksbehandlere, og at det kun var én av dem hun følte ville hjelpe henne. Hun fikk begynne å studere ved NTNU i Trondheim, der hun fikk god tilrettelegging og trivdes godt, men mistet studiestøtten halvveis i studiet. Siden hun ikke kunne følge studiet på normert tid, kunne hun ikke benytte seg av vanlig studielån, og var som følge av det nødt til å slutte. Det er tydelig at hun er svært lei seg for at hun ikke fikk fullført studiet, hun høres veldig nedbrutt ut. Man kan jo lure på logikken i å la en person få begynne på et studium, og deretter kutte støtten så hun ikke får fullført, og i stedet sende henne over på uførhetstrygd. Strider ikke dette med den berømmelige arbeidslinja? Men dersom meningen er å gjøre livet så utrivelig som mulig, som straff for at hun har vært så frekk å bli syk, så fungerer det tydeligvis utmerket.

I samme innslag hører vi også et intervju med en psykolog som er direktør for arbeid og helse ved NAV arbeidsrådgivning. Direktører ser forresten ut til å være en art som formerer seg ukontrollert for tiden, men det er nå så. Jeg synes det er påfallende hvor lite konstruktivt denne direktøren har å komme med, det er en del selvfølgeligheter, som man absolutt ikke behøver å være psykolog for å forstå, og uendelig mye svada, saken er at fyren i løpet av intervjuet mer og mer høres ut som en svadagenerator.

Jeg hørte for en tid siden en podkast som er verdt å lytte til, det er en samtale mellom Kirsti Bergstø, nestleder i SV, og Elisabeth Thoresen, leder for AAP-aksjonen. Hvordan skal jeg få mat på bordet i dag?, er tittelen på den, og det er nok dessverre et spørsmål stadig flere må stille seg. Elisabeth Thoresen jobbet i Nav, før hun selv ble ufør, og har følgelig sittet på begge sider av bordet. Som alltid når det er snakk om Nav, er det mye skremmende som kommer fram. Det er også mye skremmende å lese om Nav, jeg lenker til to eksempler. Den første er om Elin som har slåss med Nav i mange år, den andre om en alenemor som har jobbet i Nav, men som havnet i et fullstendig mareritt da hun selv ble syk.

Det jeg lurer på hver eneste gang jeg leser eller hører slike skrekkhistorier, er hvorfor i all verden folk utsettes for noe som gjør dem sykere enn de allerede er, og som gjør at veien tilbake til arbeidslivet blir lengre og mer smertefull enn nødvendig. Jeg kom til å tenke på en diskusjon mellom to arbeidsfolk jeg en gang overhørte på et pauserom. Den yngste var ihuga Frp-fan og ga uttrykk for noen temmelig usympatiske holdninger. Den eldre prøvde å argumentere med at det han sto for ville ramme folk som hadde det vanskelig. Noe som førte til at den yngste proklamerte med høy røst at det driter vel jeg i. Det ser det dessverre ut til at svært mange av politikerne våre også gjør. Men jeg tror ikke det er noen som driter i det den dagen det rammer dem selv eller noen som står dem nær.

søndag 22. september 2019

Kortreiste sommerbilder og høstlig tankesurr

Jeg kom over noen bilder jeg hadde tenkt å legge ut her på bloggen mens det fremdeles var sommer. Av grunner jeg ikke skal plage noen med nå, har jeg ikke fått somlet meg til å gjøre det. I mellomtiden er det blitt høst, og det har vært valg. Jeg var sterkt i tvil om hva jeg skulle stemme, det endte med at jeg stemte MDG. Beslutningen ble tatt i ren, skjær irritasjon over alle de dustete bildene folk drev og la ut på facebook, av hvordan det ville gå med det partiet ved makta, det var ikke en dag uten bilder av sykkelambulanser og hestekjøretøy. En dag det dukket nok et bilde av noen som var ute og kjørte hest, syntes jeg det så riktig så trivelig ut, og valget var tatt. Jeg har aldri kjørt bil, men i ungdommen kjørte jeg faktisk hest. Jeg er så plaget med biltrafikk, og så inderlig lei av at jeg ikke kan bruke balkongen min om sommeren på grunn av den evinnelige trafikkstøyen, så hvis bilene hadde blitt byttet ut med hester hadde det ikke vært meg imot. Dessuten syntes jeg det ville skape en slags balanse, siden jeg stemte Arbeiderpartiet ved forrige valg, og de er jo ikke så veldig miljøvennlige. Det vil si, jeg stemte egentlig ikke på dem, jeg stemte mot den sittende regjeringa, den ville jeg ha vekk for enhver pris. Det gikk jo ikke, men når jeg ser hvordan de holder på, synes jeg det var ganske lurt å prøve å bli kvitt dem. De finner stadig grupper som har lite, som de vil ta fra det lille de har, det siste nå er jo at de skal kutte i pensjoner til uføretrygdede. Fordi det visstnok skal styrke arbeidslinja, jeg har vært inne på det før her på bloggen, arbeidslinja er egentlig ei straffelinje, og burde kalles nettopp det. Det virker forferdelig urettferdig at folk skal straffes for at helsa har svikta, men vi har nå engang politikere som ser ut til å mene at dersom folk bare blir fattige nok, vil de hoppe ut av sykesenga og komme seg på jobb.

Odalsgata
Odalsgata
Over til disse bildene, de er tatt da jeg gikk og ruslet rundt i Oslo i dagene før jeg dro til Dublin. Jeg la jo ut noen bilder fra dublinturen for et par poster siden, her snakker vi om bilder med et plagsomt stort klimaavtrykk. Jeg synes derfor det var greit å legge ut noen kortreiste, og følgelig langt mer miljøvennlige bilder. Som bosatt på Lørenskog, hvor det bare blir styggere og styggere, kan det være en god avveksling med en byvandring. På Lørenskog spretter stadig nye uhyggelige bomaskiner opp, tilsynelatende helt ukontrollert. De gror opp kloss opptil sterkt trafikkerte veier, så tett at det bare er smale, skyggefulle passasjer mellom dem, trivsel ser ut til å ha blitt et fremmedord.. Jeg leste et sted at det var en som omtalte slike boligblokker som de nye gråbeingårdene, det synes jeg er en treffende beskrivelse. Og som før sagt, biltrafikken går tett i et sett, du kan bli bilsyk av å stå og vente på bussen. Koselige kafeer eller kaffebarer finnes ikke, her er alt plassert inne i deprimerende kjøpesentre.

Damstredet
Selv om Oslo har sine fine steder, er det ikke noe vakkert syn som møter meg når jeg kommer med bussen inn til bussterminalen. Jeg har mange ganger tenkt hvordan det hadde vært å ankomme Oslo for første gang, førsteinntrykket hadde ikke vært det beste, det er mulig jeg ville overveid å snu i døra og dra tilbake til hvor jeg nå hadde kommet fra.

Grev Wedels plass
Bankplassen
Det var i utgangspunktet ikke meningen at dette skulle bli noen bildeblogg, men det er nå greit å ha et sted å lufte bildene sine. Jeg har ellers sett at de bloggene som er populære stort sett består av bilder, men da er det gjerne snakk om bilder av bloggeren selv i diverse positurer, samt maten bloggeren spiser og diverse ting og tang bloggeren har skaffet seg i det siste. For den framtidsrettede bloggeren er dette sikkert veien å gå, leste nettopp at stadig flere unge har problemer med å lese lengre tekster. Dette så jeg samtidig som jeg holdt på å lese «Byens spor. Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg hadde gledet meg lenge til å lese, etter å ha lest de to foregående bindene av «Byens spor». Og den skuffet ikke, det var en fantastisk opplevelse å la seg oppsluke av den boken. Med tanke på alle de flotte leseopplevelsene jeg har hatt, må jeg si jeg synes synd på dem som går glipp av dette.

Nok om det, kanskje på tide å få lagt ut disse bildene før det blir vinter.

St. Hanshaugen
Sognsvann

Sagene
Akerselva
Ankerbrua



lørdag 31. august 2019

Gjensyn med "Den hellige bil"

Som kjent har det vært mye snakk om bompenger i det siste, og det har også vært et heftig tema i den pågående valgkampen. Som bilfri og sterkt trafikkplaget, hilser jeg alle tiltak som kan begrense biltrafikken velkomne. Jeg ser jo at det kan virke urettferdig, da det betyr langt mindre for dem med god råd enn for dem som sliter med økonomien. Men det finnes andre metoder for å utjevne forskjeller, dessverre virker det som at viljen til å gjøre noe med de økende forskjellene er heller liten for tiden. Nå er det jo også sånn at mange med dårlig råd må ta til takke med bolig i de mest trafikkbelastede områdene, og vil få bedre livskvalitet dersom trafikken minker. Jeg har en følelse av at mange skyver de fattige foran seg når det er snakk om bompenger, det er nok heller snakk om manglende vilje til å redusere egen bilbruk. I mange tilfeller er det antagelig snakk om reinspikka latskap, men det gjør det seg jo dårlig å innrømme. Den nåværende regjeringen har, som de fleste sikkert har fått med seg, foretatt seg svært mye som har vært i de fattiges disfavør, uten at protestene har vært særlig store. Da har man sittet riktig så stille i båten, eller skulle jeg heller si bilen, følgelig virker ikke omtanken for fattigfolk spesielt troverdig.

Alt maset om bompenger fikk meg til å tenke på et lite hefte jeg kjøpte på gata i Oslo i min ungdom, det het «Den hellige bil» og var forfattet av Pål Jensen. Det har vært nevnt her på bloggen en gang før, i en kommentar under en post jeg skrev om sykling. Da angret jeg dypt på at jeg hadde kastet det en gang jeg hadde fått et sjeldent anfall av ryddemani. Jeg ble derfor gledelig overrasket da jeg søkte etter det, og fant det hos Nasjonalbiblioteket, så her er det. Selv om heftet er helt fra 1982, er det mye som fremdeles virker svært aktuelt. Her kan vi lese om veiatollaher og bilskoper, og om sånne som meg, altså de vantro.

Da jeg kjøpte dette heftet var jeg i en alder da jeg burde ha tatt «lappen», som det ble kalt, men altså ikke hadde gjort det, og ble av mange ansett som noe i nærheten av en samfunnsfiende. Det manglet ikke på moralprekener fra voksne mennesker, som så på det som sin livsoppgave å sørge for at flest mulig ble mest mulig lik dem selv.

Nå var faktisk mine første leveår bilfrie, da foreldrene mine ikke skaffet seg bil før jeg var sånn omtrent i tiårsalderen. Det ødela ikke barndommen nevneverdig, snarere tvert imot, det var turer med sykkel, med kollektivtransport, eller til fots. Det var ikke noen problemer med å få mat og andre nødvendigheter i hus. Jeg mener til og med å huske at det var vaser i barndomshjemmet, noe som vi i den senere tid har lært er spesielt vanskelig å frakte uten bil.

Lørdag 24. august var det et stykke i Klassekampen med tittelen Bilsyk, skrevet av Christian Lycke, der vi blant annet kunne lese at veitrafikken er blant de største enkeltkildene til miljøskadelige utslipp, det dreier seg om flere typer forurensning, som klimagasser, svevestøv, mikroplast og støy. Det er flere som dør av svevestøv i Oslo, enn det totale nasjonale tallet på omkomne i trafikken. På verdensbasis dreper det tre gange så mange som Aids, malaria og tuberkulose til sammen. 
Dekkslitasje står for cirka 50 prosent av de 10 000 tonnene mikroplast som ender i naturen hvert år.

Jeg synes det er gledelig at det nå ser ut til at bilen er i ferd bli noe mindre hellig enn den var i min ungdom. For de troende bilistene er dette selvfølgelig vondt, de har jo ikke vært vant til at religionen deres har vært utsatt for plagsomt mye kritikk, så det er nok veldig uvant. Den gangen for veldig lenge siden, da jeg kjøpte «Den hellige bil» på gata i Oslo, kan jeg faktisk huske at han jeg kjøpte det av, sa noe sånt som at dette var et artig hefte der man tillot seg å fleipe med statsreligionen. Da får vi bare håpe denne statsreligionen nå står for fall. I mellomtiden kan jeg absolutt anbefale en kikk på «Den hellige bil», dette er herlig blasfemi av god, gammel årgang.

torsdag 8. august 2019

Årets andre tur til Dublin

Det gikk ikke lang tid fra vårens tur til Dublin, til jeg var tilbake igjen. Jeg har allerede vært hjemme i over to uker. Det er flere grunner til at jeg dro tilbake så fort, drittværet jeg opplevde sist var en av dem. I sommer er det faktisk tjue år siden jeg reiste til Irland for første gang, en arrangert rundreise, med buss hele veien fram og tilbake. Vi hadde bare én hel dag i Dublin, jeg ble veldig sjarmert av byen, og dro tilbake alene året etter, for å oppleve den på ordentlig, og det må jeg si jeg fikk. Etterpå har jeg, som det også har framgått her på bloggen, vært tilbake igjen og igjen. Jeg har også vært andre steder i Irland, Cork, Kilkenny og Galway. Og jeg har vært på mange dagsturer ut fra Dublin, så jeg har fått sett en del av landet. Jeg har utrolig mange gode minner fra dette landet, og er veldig takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg har hatt der.



I år bodde jeg på samme hotell som jeg gjorde på min første alenetur til Dublin, Arlington Hotel, rett ved O’Connell Bridge, særlig mer sentralt får det ikke blitt. Det var veldig greit første gangen, da jeg ikke var kjent i byen, og syntes det var litt skummelt å reise helt alene. Nå tok det ikke lang tid før jeg fant ut at det ikke var særlig skummelt å være alene i Dublin.

Fra parken St. Stephen's Green
Som jeg har etter hvert har gjort for vane, ble det også denne gangen en tur til Dublin Zoo dagen etter ankomst. Det har skjedd mye positivt der siden jeg var for første gang for mange år siden, mange av dyrene har fått større og bedre områder. Nå jobbet de med et bedre område til ulvene, da har de noe å se fram til. I mellomtiden poserte de villig for fotografen, og var så vakre at denne amatørfotografen smeltet fullstendig.


Flamingoer er også vakre
Liten panda i tre, stort søtere går det vel ikke an å bli

Det er mye moro og god musikk å oppleve på pubene i Dublin, i tillegg har de ofte fine og fargerike 
fasader, og nå var mange pyntet med imponerende blomsterarrangementer. En morgen jeg var på vei til å spise frokost, tok jeg bilder av noen av dem. Det var ikke bare pubene som hadde pyntet seg med flotte blomster, det hadde også kaffebaren jeg inntok den dagens frokost.





Noe jeg hadde tenkt å gjøre forrige gang, men som drittværet satte en stopper for, var en tur til Drimnagh Castle, bare noen minutters busstur fra sentrum. Den var absolutt verdt å få med seg, jeg fikk en fin omvisning helt alene med guiden, siden det ikke dukket opp noen andre besøkende akkurat da. Det ble en veldig trivelig og interessant opplevelse.




Det er mange koselige landsbyer rundt Dublin, jeg har særlig fått sansen for Howth, det har blitt en vane å ta en tur dit, rusle litt rundt og spise lunsj. Heller ikke det fikk jeg gjort forrige gang, nok en gang var det været som kom i veien. Denne gangen var været noe mer på min side, om enn ikke direkte strålende, men mer enn bra nok for en vellykket tur til trivelige Howth.

Utsikt fra moloen i Howth
Det skjedde et aldri så lite under i år, det har alltid vært sånn at når jeg prøvd å ta bilder i sentrum av Dublin, har det umiddelbart dukket opp en rekke med dobbeltdekkere, sånn var det første gangen jeg var der, og sånn har det vært hver eneste gang etterpå. Men i år fikk jeg faktisk tatt et bilde av GPO, eller General Post Office som er det fulle navnet, uten at det dukket opp en eneste dobbeltdekker. Jeg trodde nesten ikke det var sant, men det var det, og her er beviset.


Nå er sansen irsk musikk en vesentlig grunn til jeg har reist så mange ganger til Irland. Før jeg dro dit første gang hadde jeg hørt mye irsk musikk, vært på irske puber i Oslo, og mange konserter med Dubliners. Jeg fikk aldri oppleve dem med den fantastiske vokalisten Luke Kelly, han var dessverre død mange får før jeg hørte dem første gang. Nå har de satt opp to statuer av ham i Dublin, i anledning av at det er trettifem år siden han døde. Jeg snublet tilfeldig over den ene av dem, og etter det jeg har sett av bilder, er nok denne den jeg synes er finest. Og da passer det å avslutte nok en bloggpost om nok en tur til Dublin med en video med nettopp Luke Kelly, jeg skulle gitt mye for å ha opplevd ham i levende live.


  
                          

torsdag 11. juli 2019

Krampeoptimisme, forskjeller, og noen interessante videoer

En runde på nettet kan fort by på mye trist lesning, men mellom all tristessen hender det at det dukker opp tekster der den som skriver er ekstremt optimistisk på framtidens vegne. Her finnes det ikke problemer, ikke engang utfordringer, her er alt bare fryd og gammen, alt går i riktig retning, ingen grunn til bekymring.  Det har nemlig Steven Pinker sagt, og skribenten later til å mene at alle som er uenige i dette, er uopplyste, bakstreverske hengehuer som rett og slett ikke har skjønt det. Etter å ha lest noen sånne innlegg, trodde jeg at alle i de mer velbemidlede klasser var ihuga Pinker-fans, men det var visst en i overkant pessimistisk antakelse.

I en anmeldelse i Dagbladet av boka som har fått den norske tittelen «Opplysning nå», omtales Pinker som en markedsfundamentalist hvor svaret på problemet ulikhet er la dem spise kake. Videre sies det at han kategoriserer miljøbevegelsen som fremskrittshatende misantroper. Heller ikke i Klassekampen har Pinker fått stående applaus, i begynnelsen av juni hadde Joar Vittersø en tekst med tittelen Glemte du noe, Pinker? Her er det særlig Pinkers syn på ulikhet som kritiseres, det sies at essensen i han budskap er at vi ikke skal være opptatt av økonomiske forskjeller, at de er nødvendige og at de negative konsekvensene ikke alvorlige, at han til og med synes å mene at ulikheter er moralsk irrelevant.

Ifølge Vittersø blir årsakene til at ulikhet dreper stadig bedre forstått. En vesentlig grunn er stresset det medfører å være på bunnen av et sosialt hierarki. Kronisk stress gir økt sannsynlighet for alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Det sies også at i møtet med noen med høyere rang bli vi mer ydmyke og imøtekommende. Det motsatte skjer i møtet med folk vi oppfatter som lavere enn oss i rang, da blir vi mer selvgode og uvennlige. Noe som ikke overrasker oss som befinner oss langt nede på rangstigen, dette har vi erfart i rikelig monn. Det er heller ikke overraskende at undersøkelser viser at de som befinner seg høyt oppe i hierarkiet, ikke synes dagens nivå av ulikhet er problematisk. Og det er vel der oppe de vel befinner seg, disse som skriver de før nevnte overoptimistiske tekstene. Det som har slått meg når jeg har lest slike tekster, er at det ser ut til at det er veldig vanskelig å ha to tanker i hodet på én gang. Jeg vil tro at de aller fleste av oss har fått med seg at verden på mange områder har gått framover, men samtidig går i feil retning på andre områder. Eksempelvis burde jordas temmelig stusselige helsetilstand være grunn til bekymring. I Dagens Næringsliv, som vel ikke akkurat er kjent som en utpreget miljøblekke, kunne vi for noen dager siden lese en heller skremmende artikkel med tittelen FN-ekspertadvarer: Global oppvarming kan føre til «klima-apartheid». For ikke lenge siden leste jeg at framtidstro er en nyliberalistisk kjerneverdi, det kan være noe av forklaringen på den voldsomme optimismen til disse skribentene. Viktig å ha de tidsriktige holdningene, vettu. Noe annet jeg har tenkt når jeg har lest diverse skråsikre, men ikke alltid like velbegrunnede, påstander fra de mer velbemidlede, er om de har hatt det så greit og lettvint her i livet at det er noe de har gått glipp av. Forskning har vist at et vanskelig liv har negative konsekvenser for fysisk og psykisk helse, og hjerneskanning viser at kronisk stress kan endre hjernen. Konsekvensene av et meget godt og trygt liv synes neppe på hjerneskanning, men kan det være at en viss grad av motstand her i livet er nødvendig for å utvikle seg til et reflektert voksent menneske?

Så over til det som her hovedgrunnen til at jeg tar opp dette, det er noen videoer på YouTube som Vittersø henviser til. Han anbefaler å bruke søkeordene «Paul Piff rich give less» og «Sarah Brosnan monkeys». Det har jeg gjort, og det jeg fant syntes jeg var så bra jeg synes flest mulig bør se dem. På det førstnevnte søket fant jeg denne videoen, den gir unektelig noen meget interessante tanker.

På det andre søket, fant jeg først en kortere video, men jeg velger å sette inn denne, fordi den er både morsom og informativ.


Til slutt velger jeg å sette inn en fra 5080 Nyhetskanalen. Den er egentlig forferdelig fæl, men dessverre kanskje ikke så langt vekk fra virkeligheten som man skulle ønske.

lørdag 11. mai 2019

Dublintur med drittvær og flystreik

Siden sist har jeg vært nok en tur til Dublin. Som vanlig var jeg der i en uke, om tiden går fort mens jeg er der, har den tydeligvis også gått veldig fort etter at jeg kom hjem. Det er godt over en uke siden, jeg kom hjem første mai, det var bare så vidt, mer om det etter hvert. Det stikker alltid litt i miljøsamvittigheten når jeg drar av gårde, i det siste har språket vårt blitt beriket med nyordet flyskam. Jeg kan for så vidt være villig til å stille meg i skammekroken som følge av flyturene jeg har foretatt meg, men da skal jeg jaggu ha selskap av en del andre, eksempelvis folk som har skaffet seg en skokk med unger de kjører overalt hele tiden. Jeg skal ikke bortforklare at det å fly er miljøskadelig, men jeg mener at for å finne ut hvem som skal skamme seg mest, må man se på hvor stort økologisk avtrykk folk setter i det store og hele. Jeg leste nettopp at hvert år avskoges 58 kvadratkilometer av Norge. Når trærne forsvinner, frigjøres dobbelt så mye CO2 som det norsk luftfart slipper ut. Avskogingen skyldes menneskelig aktivitet, byer som vokser, veier som bygges osv. Det er vel kanskje en viss sammenheng mellom menneskelig aktivitet og antall mennesker, jeg vet at det er en del som ikke er helt enige i det, men vi som ikke har formert oss har vel strengt tatt litt mindre skyld i dette. For å sitere David Attenborough: All our environmental problems become easier to solve with fewer people, and harder – and ultimately impossible – to solve with even more people. Dessuten har jeg aldri tatt i et bilratt, jeg spiser lite kjøtt, og bruker ting til de blir utslitt. De siste årene har jeg flydd to ganger per år, i fjor var det to turer til Dublin, de tre foregående årene var det én tur til Dublin og én til Edinburgh. Når jeg har tatt disse turene har jeg satt hensynet til egen fornøyelse foran hensynet til miljøet, det skal innrømmes, følgelig er ikke miljøsamvittigheten min gullende ren.


Over til Dublin-turen, uten at jeg er helt ferdig med miljø og befolkningsproblemet av den grunn. Jeg har noen tradisjoner som skal ivaretas når jeg er i Dublin, en av dem er turen til Dublin Zoo. Da er det vanskelig ikke å tenke på disse problemene. For øvrig har det akkurat kommet en FN-rapport som viser at det er all grunn til bekymring, eller til å bli vettskremt, vil jeg heller si. Ifølge tradisjonen går turen til Dublin Zoo dagen etter ankomst, så også i år. Siden sist har amurtigeren Tundra, som kommer fra Kristiansand dyrepark, fått unger, to utrolig vakre og søte små tigerjenter. Jeg var så heldig så få sett den ene av dem på ganske nært hold. Den vesle skjønnheten var temmelig møkkete, men det skal mer til enn litt møkk for å ødelegge et så fordelaktig utseende. Tigre må være noe av det aller vakreste som lever på denne kloden.


En annen som alltid sjarmerer meg i senk, er orangutangen Sibu. Da jeg satte inn et bilde av ham etter forrige Dublin-tur, var det en som lurte på om han har selskap av andre orangutanger. Det har han heldigvis. Her et bilde av ham sammen med en av dem, tar jeg ikke mye feil er dette Leonie.


Om jeg greide å opprettholde tradisjonen med tur til Dublin Zoo, ble det verre med andre tradisjoner, som å reise til landsbyene ute ved sjøen. Det satte de irske værgudene en stopper for. Jeg har opplevd mye drittvær i Irland, men det jeg opplevde i år slo alle rekorder. Det var kaldt, grått og det blåste tidvis noe helt forferdelig, og den vinden var iskald, for å si det forsiktig. Drittværet gjorde at jeg holdt meg inne i byen, og stort sett innendørs, det ble med andre ord mye tid på pub. Nå er det musikk på flere av pubene også på dagtid, dessuten er det alltid hyggelig å sitte og lese litt på en av de musikkløse pubene. Så til tross for det grusomme været, jeg syntes jeg hadde det riktig så trivelig. Det er noe med atmosfæren i den byen, og som jeg har sagt så mange ganger før, å reise til steder med pent vær er feigt. Jeg reiser tross alt ikke til Irland for å sole meg, derimot for å få noen reale doser irsk musikk, og det fikk jeg så absolutt.


Om jeg ikke brukte så mye tid på å føle på flyskam mens jeg var i Dublin, skulle jeg snart få føle på det jeg kaller omvendt flyskrekk, altså ikke skrekk for at flyet skal styrte, men derimot skrekk for at flyet ikke skal komme i lufta, noe som skjer langt oftere enn at fly styrter. Som vanlig fløy jeg med SAS, og jeg hadde fått med meg det kunne være streik på gang. Men jeg tenkte at det ordner seg sikkert, jeg tror jeg må slutte med å skryte av at jeg er pessimist. I den forbindelse må det også sies at jeg hadde tatt med meg solbriller. Jeg skulle hjem på onsdag, søndag ettermiddag, etter litt kikking på nettet, begynte jeg å ane at hjemturen kunne by på visse problemer. Utpå tirsdagen kom meldingen om at flyet min var kansellert, den var på engelsk, og ble avsluttet med Best wishes, SAS. Akkurat det siste syntes jeg de kunne spart seg. Heldigvis sto det også at de gjorde det de kunne for å booke meg om til en annen flight. Til tross for det, stressnivået, som jeg inntil da hadde greid å holde på et noenlunde lavt nivå, steg betraktelig. 


Da jeg sto opp på onsdag morgen var det temmelig høyt, jeg ante ikke hva som kom til å skje, eller hva jeg skulle foreta meg. Jeg hadde sett på facebook-siden til SAS at folk som hadde prøvd å ringe dem hadde ventet i omtrent dagevis for å få svar. Jeg fant ut at jeg kunne prøve en DM på siden deres, den skulle jeg skrive på pc-en, siden jeg er ekstremt klønete til å skrive på mobilen. Før jeg kom så langt, tikket det inn en melding på telefonen. Det sto det jeg nå kunne sjekke inn på fly til København, deretter skulle jeg fly til Gøteborg, og derfra til Oslo. Det er den vakreste SMS-en jeg noen gang har sett. Da var det bare å pakke kofferten, ta de obligatoriske tre rundene på hotellrommet for å være sikker på at ingenting var gjenglemt, sjekke ut og gå til flybussen, jeg hadde akkurat sånn passelig god tid. For å skape litt ekstra spenning, fikk jeg nok en melding fra SAS like etter at jeg satt meg på flybussen, der sto det, denne gang igjen på engelsk, at de ikke hadde funnet noen erstatning for flighten til Oslo, og at jeg fikk ordne meg som best jeg kunne, nok en gang avsluttet man med Best wishes, SAS. Etter et aldri så lite panikkanfall, skjønte jeg at det måtte være en feilsending, siden de viste til den opprinnelige flighten. Fort gjort i kampens hete, og all ære til dem som jobbet med å få booket om flest mulig, de hadde sikkert noen ganske tøffe dager på jobb. Men det skapte unektelig litt ekstra stress. Jeg må si jeg var ubeskrivelig lettet da jeg hadde sjekket inn på flyplassen, og sto med boardingpasset i hånda. Jeg tilbrakte hele dagen på fly og flyplasser, men det gikk veldig greit, alle tre fly var i rute, jeg kom hjem før det var altfor sent.

Til tross for drittvær og flystreik, det var nok en vellykket tur til Dublin.



mandag 15. april 2019

Hellig arbeid og NAV-helvete

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittel Den evangelisk-lutherske lære ble skrevet ut av Grunnloven i 2012. Arbeidslinja er blitt offisiell religion av Sven Egil Omdal. I Dagens Næringsliv har Siv Sangholt, leder for fagforeningen Samfunnsviterne i Nav, et innlegg med tittel Når arbeidslinjen blir religion. Det ser ut til at stadig flere ser en sammenheng mellom tidens holdning til arbeid, og religion. Arbeidet er hellig, uansett hvor meningsløse arbeidsoppgavene er. Og det må være på heltid, selv om en renholder på deltid gjør mer nytte for seg enn en bullshitarbeider på fulltid, er hun å anse som en umoralsk snylter med dårlig samfunnsånd.

Vi må jobbe, og jobbe enda mer, hvis vi skal få råd til velferd, sies det. Men hva brukes nå disse velferdspengene til? NAV har 37 kommunikasjonsansatte, men bruker millioner på PR-byrå, kunne jeg lese for en stund siden. Her får vi vite at Nav har inngått en avtale på 12 millioner kroner med PR-byrået Try. Try skal blant annet bistå Nav med strategisk rådgivning i forbindelse med reklame- og medieplasseringstjenester. Mulig det er jeg som er i overkant enkel, men jeg klarer ikke helt å skjønne hva Nav skal med reklame. Jeg trodde reklame var noe man benyttet seg av dersom man hadde varer eller tjenester man ønsket å selge. Men Nav vil da vel ikke at flest mulig skal benytte seg av deres tjenester? Jeg trodde det var tvert imot. Betyr dette at vi snart får se reklameplakater med tekster som ER DU LEI AV Å SLITE OG SLAVE, BEGYNN Å NAVE! Lite sannsynlig, men det er antagelig bedre å fore reklamebyråer med store summer, enn å bruke pengene på syke og arbeidsledige, de må som kjent ha insentiver, noe som betyr minst mulig penger, for å komme seg i jobb.

En annen artikkel jeg har lest, har tittelen Bruker omstridt personlighetsanalyse for å veilede Nav-brukere. Den omstridte analysen kalles DISC, og omtales av psykologer som like nyttig som et horoskop. Likevel synes altså Nav det er helt greit å sende arbeidsledige på kurs i DISC. Hver gang jeg leser om diverse håpløse kurs Nav bruker penger på, lurer jeg på hvorfor i all verden de ikke heller kan bruke disse pengene på kurs hvor folk faktisk lærer noe nyttig.

Det kan være at reklamebyrået Try skal bistå Nav med avskrekkende reklame. Kanskje noe sånt som UANSETT OM DU ER ALDRI SÅ SYK OG SVAK, KOM DEG FOR HELVETE PÅ JOBB, FOR KOMMER DU TIL NAV, SKAL VI SØRGE FOR AT DU BLIR TOTALT VRAK. De pengene kan de i så fall spare seg, folk er redde nok for Nav som det er. Hos Fri Fagbevegelse forteller Nav-ansatte Tuva at de kjenner folk som bor ute, fordi de ikke orker å ha med Nav å gjøre. Her får vi også vite at Nav kutter ned på åpningstider, reduserer antall PC-er på kontoret, og tar bort sitteplasser. De fjerner skjemaer fra Nav, for at folk skal skrive dem ut hjemme. Samtidig som Nav-brukere skal ha minst mulig penger, forventes det at de har brukbart datautstyr hjemme. Det er ikke ofte jeg skriver ut noe nå for tiden, men når det skal gjøres, har det en lei tendens til å være en blekkpatron eller flere, som er tom for blekk. Da må jeg gå på butikken og kjøpe, før det blir noe utskrift. Bare en blekkpatron koster faktisk en del, for en lutfattig person kan det fort bli at valget står mellom ny patron eller mat den dagen. I verste fall ryker printer eller pc, hva skal folk gjøre da? Jeg går ut fra at Nav ikke bistår med penger til nytt datautstyr.

Det er litt merkelig, på den ene siden er det tilsynelatende unison enighet om at arbeid er utrolig morsomt og ekstremt sunt, på den annen side ser det ut til å være like unison enighet om at folk som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de rett og slett ikke gidder å jobbe. Folket har altså ikke forstått hvor ubeskrivelig artig og sunt arbeid er, det til tross for at de i langt større grad enn politikerne, har reell arbeidserfaring.

Noe annet som slo meg, er at en stor del av politikerne jobber for påvirkningsbransjen når de ikke er i politikken. Kanskje politikere som ikke synger med i det unisone koret, ikke er like attraktive for PR-byråene? I hvert fall virker det ikke som de har særlig forståelse for den virkeligheten folk lever i. For vanlige arbeidstakere heter det seg at man må kunne forsvare lønna si, kan man si at politikere som ikke forstår, eller gidder å forstå, hvordan livet faktisk er der ute, forsvarer lønna si?