onsdag 13. juli 2022

Mens pc-en fremdeles fungerer...

Det ser ut til å være litt restarbeidsevne igjen i denne pc-en, da passer jeg på å skrive litt mens det ennå er mulig. Jeg venter bare på at den skal slutte å virke fullstendig, da jeg skrev forrige gang hadde kjøleskapet gått i stykker, noen få dager var det vaskemaskinens tur til å takke for seg. Det er total katastrofe, siden jeg absolutt ikke har mulighet til å kjøpe noe nytt. Jeg må bare prøve å takle det som best jeg kan, jeg har jo hele visst at sånt vil skje, og at videre liv vil bli så vanskelig at det ikke vil være til å holde ut. Det er som å befinne seg i et mareritt det ikke går an å våkne opp fra. Jeg har tenkt på det som å være ute i iskald snøstorm i tynt innetøy, og nå kjennes det som det blir stadig kaldere. Det er trist ikke å ha noe positivt å melde, det hadde vært utrolig godt om det kunne skje noe positivt, noe som tok livet i en mer hyggelig retning.

Nå er det mange som opplever at livet går i en mindre hyggelig retning. Leser om folk som må droppe tannlegen, mens andre ikke engang har råd til mat, og det er vel snart bare overklassen som har råd til strøm. Det minner meg om det jeg hørte i barndommen, voksne folk som snakket om den fattigdommen som hadde vært i «gamle dager», og som de trodde var fjernet for godt. 

Det har vært ting jeg har tenkt å skrive om, men som aldri har blitt noe av, på grunn av dårlig form og elendig konsentrasjonsevne. Nå fant jeg noe på denne pc-en som var ment å skulle bli en bloggpost, men som aldri ble det. Det inneholder noen linker, den første er til en tekst av Sandra Lillebø som sto å lese i Klassekampen lørdag 19. desember 2020, og har tittelen Handlingsrommet. Det jeg hadde tenkt å sitere var følgende: Den mest populære jenta i klassen vet like lite om mobbing som idrettstalenter vet om å bli valgt sist i gymmen, og familier som lever på millionlønn synes sjelden fritidsaktiviteter er for dyrt. På sett og vis er det kapitalismens kanskje verste trekk: at de som lever godt i den, forstår så lite av dens brutale mekanismer, mens de som skjønner og ser, blir brakt til taushet.

Hva skal man da tenke om klassereisen, når vi vet at det først er i slutten av en klassereise man kommer til orde i samfunnsdebatten, når man har begynt å erverve en posisjon? Da først får vi komme til orde, når mange av de innsiktene om undertrykkelse og fattigdom vi en gang hadde, begynner å svinne hen. Ord som «fremtid» og «håp» betyr ikke det samme for den som har klart å frigjøre seg, som for den som ennå ikke tror det er mulig.

En annen link er til et program som var på P2 første mai 2020. Det var tenketanken – unnskyld tankesmien – Manifest, som hadde en samtale om arbeiderklassen. Og ikke overraskende, det var ikke en eneste fra arbeiderklassen som deltok. Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne diskutere uten at en eneste av dem det gjaldt var til stede.

Videre finner jeg en link til en tekst av Magnus Marsdal, som for øvrig ledet overnevnte program. Her klager Marsdal over kjønnsbalansen hos tenketanken Civita. Nå hadde det seg sånn at også Civita fikk ha et program på P2 samme første mai. Hvorfor kan man jo lure på, jeg trodde heller Civita-folket var opptatt av å opprettholde tradisjonen med demonstrativt hagearbeid den dagen. Teksten til Marsdal har tittelen Mannstunge tanker og begynner som følger: Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia, vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på. Sier altså han som selv ledet et program om arbeiderklassen, uten en eneste arbeider.

Det er enda en link, den er til en tekst i Klassekampen, skrevet av Mímir Kristjánsson. Den har tittelen Se min Nav-historie, den sto på trykk så langt tilbake som november 2019. En av dem som nevnes, som har stått fram med sin hjerteskjærende historie om sin tid som naver, er høyrepolitikeren Heidi Nordby Lunde. Kristjánsson skriver: Denne høsten har Heidi Nordby Lunde fått ny jobb som regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd. Enten tema er utbetaling av dagpenger i utlandet eller mistillitskulturen i Nav er det særlig en historie Lunde er glad i å fortelle. Den handler om da hun selv var arbeidsløs. «Jeg har selv fått dagpenger som både arbeidsledig og permittert», skriver Lunde i et svar til hele Norges hus-finne Sanna Sarromaa i VG i starten av oktober. Etter å ha mottatt sluttpakke, brukte Lunde seks måneder på å reise rundt i verden. Siden hun hadde solgt leiligheten hun eide, måtte hun bo på «pikerommet» hos moren da hun kom hjem. De første to månedene levde hun på egne midler hun hadde spart opp. Så søkte hun dagpenger og gikk på CV-kurs. Enden på visa var at hun gikk tilbake til den gamle jobben, en jobb hun i «teorien skulle komme tilbake til» uansett. Totalt gikk Høyre-politikeren fem måneder på dagpenger, en erfaring hun synes var «overraskende nyttig for å få del i den velferdsstaten jeg som arbeidstaker også bidrar til». For en solskinnshistorie! Ikke bare har Lunde klart å komme seg tilbake til jobb, hun har også brukt tida på dagpenger som en slags selvrealisering, og som kilde til fornyet innsikt i velferdsstaten vår. Her har utvilsomt mange dagpengemottakere mye å lære. Det er bare å skaffe seg seks måneders sluttpakke, eie sin egen leilighet, spare opp noen midler, få deg en mor du kan bo hjemme hos og ha en jobb som står standby og vente på at du skal vende tilbake når det passer deg.

Mímir Kristjánsson nevner også forhenværende Nav-direktør Sigrun Vågeng, som også hadde vært ute og fortalt om sin tøffe periode som naver :En annen som har fått føle hvordan det er å være på bunnen og blakk i det norske arbeidsmarkedet er Sigrun Vågeng. Da hun skulle gå på som ny direktør i Nav fortalte hun sin lidelseshistorie til VG. 62 år gammel måtte Vågeng gå fra jobben som direktør i Kommunenes sentralforbund på dagen. Hun hadde rett og slett «ingenting å gå til». Likevel valgte hun ikke å oppsøke Nav. Det hadde hun kanskje ikke behov for, all den tid hun som direktør i KS hadde hatt en årslønn på 1.75 millioner i året.I stedet for å oppsøke arbeidskontoret valgte Vågeng å ta saken i egne hender. Hun «sto opp om morgenen, sminket seg og gikk ut i verden». Etter et helt halvt år lykkes hun i få ny jobb med millionlønn, denne gang som direktør i Sifo. Derfra gikk hun videre til toppjobb i Nav. Her trekker hun veksler på sin egen erfaring som arbeidsløs når hun i VG forteller at hun selv «‘sto opp om morra’n’ og forventer at andre skal gjøre det samme».

Som jeg var inne på i forrige post, det kan se ut som jo høyere status, jo lavere smerteterskel. Det får være nok i denne omgang, om det jeg får skrevet noe mer er opp til pc-en. 

onsdag 6. juli 2022

Jeg er ikke sterk nok til livet som svak

Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive nok en bloggpost, vet jeg har sagt flere ganger før at dette blir den siste, nå er det store sjanser for at så er tilfelle. Dette skrives på en åtte år gammel laptop jeg egentlig trodde var død, men jeg har klart å riste midlertidig liv i den. Så spørs det hvor lenge det varer, er slett ikke sikker på om jeg får skrevet dette ferdig. Ting blir utslitt, uten at jeg har råd til å erstatte det, noe som gjør livet stadig mer vanskelig. Jeg sliter med utdaterte og dysfunksjonelle pc-er, og en fullstendig utslitt mobil.  Og nå har det akkurat skjedd en skikkelig katastrofe, kjøleskapet har takket for seg. Det er et skap med kjøleskap oppe og fryser nede, kjøleskapet har sluttet å virke, foreløpig er det litt kulde igjen i fryseren. Og selvfølgelig har jeg ikke råd til å kjøpe nytt, det er det som er forbannelsen med å være fattig, at du ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, uansett hvor vanskelig det er å greie seg uten. Jeg kjenner det i kroppen, dette føles som nok et hardt slag mot en kropp som er temmelig mentalt mørbanka fra før.

Det har vært en enorm belastning at jeg ikke har noen skikkelig pc å utfolde meg på, det har gitt meg så mye glede, og den gleden savner jeg virkelig. Det er særlig Photoshop jeg savner, det er over tjue år siden jeg begynte med det, jeg har hatt utrolig mange fine stunder med det programmet. Da glemte jeg det jeg måtte ha av problemer, da kunne jeg utforske, være kreativ og stadig lære noe nytt, sikkert veldig bra den mentale helsa. Jeg savner det så jeg bokstavelig talt griner. Jeg har fremdeles den gamle Dell-pc-en stående, men den er over ni år og er veldig sliten og utdatert. Tastaturet kobles fra støtt og stadig, så det er umulig å skrive, og den var ikke lenger kompatibel med siste versjoner av Photoshop. Likevel har jeg ikke klart å avslutte Adobe-abonnementet, og slette programmene. Jeg har slettet dem fra laptopen, det var trist, men jeg tror jeg bokstavelig talt kommer til å grine når jeg skal slette dem fra Dell. Jeg har vært utrolig glad i den pc-en, den absolutt beste jeg har hatt. Jeg savner ikke bare programmene, det er ikke så mange år siden jeg lærte meg Lightroom som jeg også fikk stor sans for, men også kameraet mitt som jeg ikke orker å bruke når jeg ikke har noen mulighet til å behandle bildene, slik jeg var så glad i å gjøre.

Jeg har aldri hatt de samme kjærlige følelsene for kjøleskapet som jeg har hatt for pc-en og kameraet. Det har bare vært der, først nå forstår jeg hvor nyttig det har vært, særlig nå som det å dra på butikken og kjøpe nytt er en fullstendig umulighet. Det er vel ikke bare jeg som ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, det er jo mange som sliter med de høye prisene, nå som det er vanligste folks tur. Vi skal ikke se bort fra at det er et visst parti som angrer en smule på valg av slagord i siste valgkamp. Jeg har i det siste tenkt på uttalelsene til psykiateren jeg måtte snakke med da jeg lå på sykehuset for vel to år siden. Hun som påsto at folk kunne leve veldig gode liv med veldig lite penger, fordi det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Hva alt dette som var gratis faktisk var, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg prøvde å si noe om mine egne erfaringer med å ha lite penger, men det ville hun ikke høre på. Jeg har registrert at ganske mange som jobber med menneske lukker ørene hvis motparten sier noe det ikke passer dem å høre. Det er kanskje en form for hersketeknikk.

Så langt kom jeg i går, da jeg skulle slå på laptopen nå nettopp, kom det først opp noen stygge advarsler som tyder på maskinens død er nært forestående. Jeg håper jeg klarer å skrive ferdig før det ryker helt. Det blir forferdelig vanskelig å være uten en pc jeg kan skrive på, og det er sikkert flere enn meg som er fattige at de ikke har mulighet til å kjøpe en pc. Det betyr også at de aller fattigste har små muligheter til å ytre seg. Hva det faktisk innebærer å være virkelig fattig blir da fullstendig umulig å formidle til andre. Nå er det jo svært vanskelig å nå fram, men jeg har hatt en og annen bloggpost som har nådd fram til flere. Jeg har inntrykk av at de fleste av dem som har lest, kommentert og til tider videreformidlet, har vært folk som selv har vært ute en og annen vinternatt.

Hva var det jeg hadde tenkt å skrive, lett å bli litt stresset når du vet at pc-en du skriver på er i ferd med å dø. Jo, det var noe om psykisk helse. Psykisk helse og selvmord er temaer det har vært populært å mene noe om. Akkurat nå har det kanskje kommet i skyggen av krig, strømpriser og i det hele tatt stadig høyere priser på det meste, samt skyteepisoder. Det var i hvert fall en stund det var på moten å være veldig mot selvmord og psykisk helse og sånn. Og vi har vel knapt nok en kjendis her i landet som ikke har vært ute og pyntet seg med litt psykisk lidelse. Disse skal selvfølgelig møtes med stående applaus, ikke et eneste kritisk ord må sies, husker bråket det ble da en kom i skade for å si noe om å grine på Lindmo. Her skal ingen snakke i foraktelige og nedlatende vendinger om lettere psykiske lidelser. Det sparer vi til det er snakk om stakkarene som må gå på Nav når helsa svikter. Kanskje de tåler det bedre, det virker som jo høyere status og inntekt folk har, jo lavere smerteterskel. Jeg har nok en del høyere smerteterskel enn kjendisene som bruker psykiske problemer som egenreklame, men nok ikke like høy som enkelte andre. Jeg tenker på dem som sliter med Nav og fattigdom i årevis, samtidig som de er virkelig syke. Jeg er ikke syk, jeg er bare nedslitt etter mange år med utrygghet og motgang, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt mulighet til å gjøre fine ting, som blant annet alle turene til mitt kjære Dublin. I det siste har jeg flere ganger tenkt at jeg ikke er sterk nok til livet som svak. Det er det nok mange som ikke er, jeg lurer på hvor mange av menneskene med makt og innflytelse som hadde taklet det livet de såkalt svake må klare. Kanskje man skulle slutte å bruke uttrykket de svake.

De siste årene har jeg virkelig fått prøve hva livet som såkalt svak innebærer, og det er definitivt en tilværelse som sliter på helsa. Bare de grusomme boforholdene, jeg ble jo plassert i en kommunal bolig for vel to år siden. Hvis kjøleskapet mitt hadde gått i stykker i vinter, hadde det ikke vært noe problem, for da var det kjøleskapskulde i hele leiligheten. Jeg er kvalm absolutt hele tiden, mye skyldes nok lukta i leiligheten, det lukter råttent, i tillegg tror jeg det skyldes den psykiske belastningen av å ha det så frastøtende rundt seg. Jeg har aldri før vært inne i en leilighet som har vært så til de grader forfallen og stygg. Den er en god del billigere enn leiligheten jeg leide før, men hvis jeg skulle trekke for alt som er dårligere, ville jeg komme langt under det jeg betaler nå. At det aldri snakkes den elendige standarden på kommunale leiligheter, skyldes sannsynligvis at ingen av dem som er så uheldige å bo i dem, har noen stemme i det offentlige rom. Det er snakk om mennesker som man rett og slett ikke bryr seg om. Nå som jeg har erfaring med så elendige boforhold, kan jeg love at det er noe som virkelig gjør noe med deg, det er ikke bare trist, det gir også en følelse av utenforskap. I tillegg til bedritne boforhold, er det belastende å vite at du ikke har råd til å gå til tannlege, og i det hele tatt ikke har råd å kjøpe helt nødvendige ting, som kjøleskap. Dessuten manglende muligheter til gode opplevelser.

Det ser ut til å være en manglende vilje til å se en sammenheng psykisk helse og leveforhold. Som jeg har erfart, hvis du er bekymret fordi du begynner å få vondt i tennene og ikke har råd til tannlege, så vil legen din sende deg til psykolog. Nå har jeg ikke sett så veldig mye av den psykiske helse-mølla, men det inntrykket jeg har fått er at du bare er problemene dine, og lite annet. Som da jeg ble innvilget såkalte støttesamtaler, som det ikke ble så mange av, da det mer føltes som belastningssamtaler. Jeg måtte møte «støttesamtalepartneren» på et møtested for mennesker med psykiske problemer. Et nitrist sted, der du ble snakket til som du skulle være en tilbakestående femåring. Jeg tror aldri jeg har følt så liten og stusselig, som da jeg kom inn der for å ha såkalte støttesamtaler. Det hadde vært mye bedre å få penger til å gjøre på egen hånd, jeg synes det er langt mer givende å sitte på en kaffebar og lese Klassekampen. For meg har det alltid vært viktig å legge igjen problemene hjemme, og gå ut i verden uten. Men nå har jeg ikke mulighet til annet enn å være hjemme i denne drittleiligheten sammen med en voksende haug problemer, sånn sett blir jeg redusert til kun en person med problemer.

Det å bli redusert på den måten gjør ubeskrivelig vondt. Som jeg har vært inne på mange ganger før, jeg hadde ekstremt lave tanker om meg selv i yngre år. Jeg følte meg dum og underlegen. Men så endret det seg, jeg ble trygg på meg selv, og begynte å betrakte meg som en oppegående person. Jeg tror det er mange jeg kan takke for at det ble slik, hvordan vi blir møtt av andre har stor betydning for hvordan vi ser på oss selv. Det er godt å bli likt, men jeg foretrekker å bli ærlig og redelig mislikt, framfor å bli sett ned på. Dessverre har jeg møtt en del nedlatenhet fra folk i det såkalte hjelpeapparatet, nevner man økonomiske problemer eller vonde opplevelser, blir det gjerne møtt med nedlatende bagatellisering.

Den manglende viljen til å høre på det folk sier, møter man også på Nav. Noe jeg har tenkt mye på, er helt tilbake til da jeg slåss med Aetat, som jeg har skrevet om før, men det har en sammenheng med situasjonen jeg er i nå. Som før omtalt, greide jeg å skrike meg et kurs for å ta datakortet, og prøvde å få kurs som kunne bygge på det, sånn at det jeg kunne komme over i en bedre type jobb. Jeg var i et jobbintervju der det ble sagt at datakortet ikke var nok, det skulle litt mer til, men ikke så mye. Jeg ble anbefalt å prøve å få et kontorkurs, helst med praksis. Noe jeg prøvde å si til Aetat, men ble selvfølgelig ikke hørt. I stedet ble jeg bydd et jobbsøkerkurs, som jeg aldri tok, da jeg fikk jobb, en de verste jobbene jeg har hatt. Hvis jeg hadde fått hjelp den gangen, kunne kanskje livet mitt vært noe helt annet i dag. Jeg hadde håpet at jeg kunne fått et kurs som kunne ført en litt mindre slitsom og noe bedre betalt jobb. Jeg var villig til å ta vikaroppdrag, men håpet at jeg kunne få såpass langvarige oppdrag at jeg kunne planlegge litt og ta mer kurs på fritiden. Det var vanskelig å planlegge noe som helst når jeg aldri visste om jeg hadde jobb eller ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei til nok et endagsoppdrag på en ny arbeidsplass, sittet på bussen og lurt på hva som ventet meg denne dagen, på vei hjem på ettermiddagen ante jeg ikke om det ble jobb i morgen eller ikke. Jeg tror nesten du må ha opplevd det for å forstå til fulle hvor stressende en slik livssituasjon er. Det er mange som jobber i helsevesenet som ikke har særlig stor forståelse for slikt. Det virker som mange mener at har du det vondt, skyldes det en psykisk lidelse som har oppstått helt av seg selv, og som ikke har noen sammenheng med ting du har opplevd.

På tide å tenke på avslutningen, før pc-en sørger for det. Det er ikke sikkert noen kommer til å lese dette, det er naturlig nok ikke mange som er innom denne bloggen lenger. Det jeg prøvde med denne bloggen var å beskrive et liv som var langt fra den virkeligheten det vanligvis skrives om. Det har ikke vært mye skriving de siste årene, da formen har vært dårlig. Nå blir det garantert slutt, da det ikke lenger blir noe å skrive med. Da jeg prøvde å ta livet mitt for drøyt to år siden håpet jeg på en noenlunde verdig utgang på livet, i stedet har det blitt en lang og uverdig periode der jeg mistet mer og mer. Nå er det ikke mye igjen, jeg håper dette elendige livet snart er over. Midt oppe i denne elendigheta er jeg i hvert fall glad at jeg har hatt så mange gode opplevelser som jeg har hatt. At jeg har vært ute og reist, møtt mange mennesker, vært kreativ på forskjellige. Jeg har tross alt levd, jeg finner stor trøst i det. 

lørdag 11. desember 2021

En oppdatering i forbindelse med forrige post

Da jeg skrev forrige bloggpost, grudde jeg meg fælt til en time hos fastlegen. Jeg var redd han kom til å være enda mer aggressiv enn da jeg var der sist. Jeg trodde han kom til å være sinna fordi jeg hadde avbestilt timen hos DPS, og at han bare kom til å fnyse av jobbattestene jeg skulle ta med. Så galt gikk det ikke, snarere framsto han som angrende synder. Det var leit at jeg syntes forrige time hadde vært ubehagelig, mente han. Men herregud og fri og bevares, en erfaren lege burde da skjønne at når du bare fnyser, freser og ikke vil høre på det den andre sier, opptrer du på en måte som føles svært ubehagelig. Og joda, han godtok det som sto på attestene uten noen innvendinger. Han måtte riktignok innrømme at det som hadde stått i det elendige brevet hadde en sammenheng med hva han skrevet, men jeg tror nok at han likevel prøvde å pynte litt på realitetene. Med tanke på hva som sto i brevet, er det noe som sier meg at han hadde bedrevet en kraftigere svartmaling av min psykiske helse enn det han var villig til å vedgå. Nå lovte han meg at det ikke ville få noen negative konsekvenser for meg, jeg håper han har rett.

Det kan se ut til han bedømmer min psykiske helse ut ifra om han har en god eller dårlig dag. Siden han tydeligvis hadde en langt bedre dag nå enn forrige gang, sto det visst ikke så dårlig til med den psykiske helsa mi allikevel. Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke dro til DPS og brukte penger og krefter jeg ikke har, for å bli behandlet for noe jeg ikke er. Nå var det helt greit at jeg skulle ha noe mer med dem å gjøre, og han var enig med meg at DPS aldri skulle sendt det de gjorde i posten. Jeg kan fremdeles ikke skjønne at det kan være lov å sende slikt i posten. Det er ikke så sjelden at brev havner i feil postkasse, nå har det skjedd meg to ganger i løpet av få dager. Og som før sagt, brev kan bli åpnet ved et uhell, kanskje også av nysgjerrighet, og det hadde vært ille hvis en nabo så det som sto i det brevet.

Jeg hadde tenkt å kontakte Pasientombudet, men jeg er i så dårlig form at jeg har mer enn nok med å få gjort det jeg absolutt må. Siden jeg kom til en slags enighet med fastlegen, synes jeg det har liten hensikt å klage på ham. DPS derimot er en annen sak, både det omtalte brevet og hvordan jeg ble tatt imot da jeg kom dit i fjor, synes jeg er langt bortenfor det som er akseptabelt. Som sagt i forrige post, var det enorm forskjell på å bli lagt inn på hjerteavdelingen på sykehuset og å ankomme DPS. Da kan man jo spørre seg om hvorfor en person som sliter psykisk ikke skal bli behandlet med samme respekt og medmenneskelighet som en med hjerteproblemer. Jeg har vært inne på det før, at forhøret jeg ble utsatt for da jeg ankom DPS, var langt verre enn noe jobbintervju jeg har vært gjennom. Der har det i hvert fall vært et minimum av høflighet og folkeskikk, noe som absolutt ikke var til stede under det brutale forhøret på DPS. I løpet av tiden jeg var der, møtte jeg mange unge mennesker. Jeg håper virkelig at de er mindre brutale mot dem, men jeg føler meg slett ikke sikker. Jeg kan tenke meg hvordan jeg hadde opplevd et slikt hardkjør den gangen jeg var ung og svært usikker på meg selv, og i tillegg slitt såpass psykisk at jeg ble innlagt på et slikt sted.

Hadde jeg hatt krefter, hadde jeg sendt en mail til Pasientombudet om DPS, men det er det helt tomt for. I det siste har jeg stort sett vært travelt opptatt av å fryse, drittleiligheten jeg bor i er ikke bare stygg og forfallen, det er også en dårlig isolert kjellerleilighet der det blir iskaldt når det er kaldt ute, og som det er nå har jeg absolutt ikke råd til å holde det varmt nok til å bevare helsa.

Til slutt sier jeg som sa en gang før, hvis det mot formodning skulle komme noen innom som har erfaringer med DPS, eller har noe annet å si, men som ikke har lyst å bruke kommentarfeltet, kan de sende en mail til lailaedahl@gmail.com. I den forbindelse vil jeg  si at jeg ikke er interessert i mailer av samme type som noen kommentarer jeg fikk under forrige post av en person som kalte seg Kristian. Etter det han skrev mente han visst at det var universet som hadde ledet ham til bloggen min, så hvis du tror at det er universet som har ført deg til denne bloggen, vær så snill verken send e-post eller kommenter. 

torsdag 18. november 2021

Slått i bakken nok en gang

Da kommer jeg tilbake til bloggen nok en gang, dessverre har jeg ikke noe positivt å melde. For noen måneder siden fikk jeg for alvor oppleve at det aldri er så ille at det ikke kan bli verre. I tiden etterpå har jeg tenkt at jeg skulle blogge om det, men jeg har ikke orket. Dersom dette skal ut på bloggen må det gjøres nå, mens jeg ennå har litt krefter igjen, og fremdeles har pc som det så vidt går an bruke. Dette har gjort meg så vondt at det er veldig vanskelig for meg å skrive om det, men samtidig ønsker jeg å fortelle om hvor ille man kan bli behandlet i helsevesenet når man er en av dem som man ynder å omtale som de svake. Blant dem i motsatt ende av verdiskalaen, de rike og berømte, er det jo svært så populært å snakke ut om den tunge tiden. Nå har det seg nok sånn at de tyngste tidene oppleves av dem som ikke har noen stemme i det offentlige rom.

Det hele begynte med en legetime som var et krav fra Nav i forbindelse med AAP. Jeg trodde det skulle bli en ganske smertefri affære, fastlegen min hadde inntil da stort sett hadde oppført seg respektfullt og høflig overfor meg.  Jeg tenkte jeg kunne benytte timen til å ta opp problemene jeg har med hender og armer etter selvmordsforsøket der jeg brukte sløv kjøkkenkniv i et desperat forsøk på å dø. Det fikk jeg ikke gjort, for i stedet mente tydeligvis legen at timen skulle brukes til å skjelle meg ut fordi jeg angivelig ikke ville ta imot hjelp, hvilken hjelp var noe uklart. Ironisk nok førte dette til at jeg ikke fikk bedt om hjelp til noe jeg absolutt trengte hjelp til, dersom jeg skulle kunne utføre noen som helst form for arbeid. Jeg tror det som utløste sinnet hans, var at jeg var dum nok til å fortelle at jeg hadde mottatt en trussel fra Nav. Jeg hadde akkurat fått en melding med en av disse evinnelige truslene om at du kan miste penger hvis du ikke et eller annet, som de er så glade i å framsette.  Nav truer ikke, påsto han, eller rettere sagt freste. Det var ikke mye jeg fikk sagt, og det lille jeg klarte å si, bare fnyste han av. Etter blant annet å ha frest til meg at jeg ikke har hatt noen traumatiske opplevelser, kom han fram til at jeg skulle sendes til psykolog hos DPS (distriktspsykiatrisk senter). Det var absolutt ikke noe jeg ønsket meg, men da var jeg så sliten av maset hans at jeg antagelig hadde sagt ja til det meste, om det så hadde vært å bli lagt på strekkbenk eller brent på bål.

Etter det særdeles utrivelige legebesøk, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde leste like før, på siden til Psykologforeningen. Mer enn 80 prosent av dem som tar livet sitt, har vært i kontakt med allmennlege siste året før selvmordet finner sted, opptil 66 prosent i løpet av siste måned. Det fikk meg til å lure på om det til i noen tilfeller kan være kontakten med legen som kan ha vært den utløsende faktoren. Når et menneske står helt ute på stupet, skal det ikke alltid så mye til for å dytte vedkommende utfor. Det hadde interessant å vite hvem de er, de som har vært i kontakt med lege siste måned. Jeg ville ikke blitt overrasket dersom det var en overvekt av mennesker med lav sosioøkonomisk status.

Men det skulle bli verre, mye verre. Etter en stund kom den uvelkomne innkallingen til psykologtime hos DPS. Det første jeg så etter at jeg hadde åpnet det ulykksalige brevet, var at psykologiseringen kostet den nette sum av 395 kroner per time, noe jeg absolutt ikke hadde råd til. Selve sjokket fikk jeg først da bladde om til neste side, det er ikke første gang jeg har opplevd at skrevne ord kan oppleves som regelrette slag mot kroppen, men aldri så forferdelig hardt som nå. Dette er mange måneder siden, men det er fremdeles like smertefullt å se disse grusomme ordene. De er som følger, og dette er det også veldig vondt å skrive: Det fremkommer at pasienten har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid, angivelig pga at hun har kommet i konflikt med andre. Først ble jeg bare stående å gape, jeg tror ikke det finnes ord som kan beskrive hvordan det føltes. Det var en blanding av sinne, forvirring, uvirkelighet, ydmykelse, og ikke minst sjokk og fortvilelse. Der og da hadde jeg trengt øyeblikkelig krisehjelp, men hvem skulle jeg henvende meg til for å få det? I hvert fall ikke til det helsevesenet som hadde framsatt denne absolutt usanne påstanden, som etter hva jeg kan forstå må være å betrakte som regelrett ærekrenkelse. Etter å ha summet meg litt, tenkte jeg at jeg skulle ta de siste kreftene jeg ikke hadde, og møte til timen, ta med kopier av jobbattester, og forsvare meg så godt jeg kunne.

Siden det ikke var noe sted jeg kunne få hjelp til å bearbeide det forferdelige sjokket jeg hadde fått, fant jeg en slags trøst i å finne fram attestene og lese hva som sto der. Her var det mye som var langt mer hyggelig lesning enn de kalde, stygge ordene fra DPS. Her manglet det så visst ikke på godordene, behagelig vesen, meget pliktoppfyllende, omgjengelig, positiv væremåte, jeg skal også ha evne til hurtig å sette meg inn i nye arbeidsoppgaver. Dessuten er jeg tydeligvis lett å samarbeide, det går igjen flere steder. Det er vel slikt som gjerne står på attester, når man har gjort så godt man kan, og oppført seg som folk overfor kunder og kolleger. Derimot er jeg ikke så sikker på om det er slikt som står på attestene til dem som har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid på grunn av at de har kommet i konflikt med andre.

Sammen med attestene fant jeg noe jeg trodde hadde blitt mistet bort. Et kort som fulgte med en nydelig blomst jeg fikk siste dagen på et relativt kortvarig oppdrag. Jeg er så glad for at jeg fant det igjen, og det utstrålte en varme og godhet som var kjærkommen motgift mot de vonde ordene fra DPS. Tusen takk for denne tiden, Laila. Du har vært uerstattelig. Vi vil ønske deg lykke til med fremtidige oppdrag! Stor klem til deg fra oss i … Det første som slo meg da jeg så igjen dette kortet, var at det sa så mye om dem jeg hadde jobbet sammen med, om raushet, godhet, evne til å verdsette andre.

Selv om jeg umiddelbart hadde tenkt at jeg skulle møte opp på DPS og prøve å forsvare meg etter beste evne, ble det ikke slik. Jeg puttet det fæle brevet ned i en skuff, bare tanken på å ta i det gjorde meg direkte uvel. Jeg måtte ta det fram igjen da timen nærmet seg, jeg ble bokstavelig talt dårlig da jeg så det igjen. Dagen før ringte jeg og sa at jeg var syk og ikke kunne møte, noe som var helt sant, da lå jeg i senga og var helt utslått, det var så vidt jeg hadde greid å kreke meg opp for å finne nummeret. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp hva jeg syntes om å det de hadde sendt meg, men orket ikke, sa bare ja til ny time, så jeg fikk ta det opp når jeg avbestilte den. På det tidspunktet hadde jeg slått fra meg tanken på å gå dit. Med reise ville det koste meg nærmere 500 kroner, og det hadde jeg rett og slett ikke råd til. Dessuten regnet jeg med at det var små sjanser for å bli trodd, jeg synes å ha sett at svært mange av dem som jobber med mennesker har en velutviklet evne til å se bort fra alt som ikke passer inn i egen virkelighetsoppfatning. Sannsynligvis ville psykologen bare vifte bort attestene, og overhodet ikke ta noe hensyn til det som sto der. Noe annet var at jeg hadde lest mer av det som sto i brevet, og det var så visst ikke hyggelig lesning. Blant annet står det noe som jeg er redd gjør det veldig vanskelig for meg å bli trodd: Aktuelt beskrives hun som lidende og det er mistanke om underliggende personlighetsproblematikk. Det betyr antagelig at når jeg sier at jeg ikke har hatt de problemene i arbeidslivet som det påstås, vil det bare ses på som en bekreftelse på at jeg er så personlighetsforstyrret at jeg ikke klarer å innse at jeg har vært en fullstendig udugelig arbeidstaker. Det er mye mulig at jeg framsto som lidende da jeg var hos legen, dels skyldtes det nok den uventede aggressive oppførselen hans, og dels fortvilelse over en stadig vanskeligere livssituasjon. Og siden jeg begynner å få vondt i en tann, og sannsynligvis aldri kommer til å ha råd til å gå til tannlege noe mer i dette livet, kommer jeg nok til å bli riktig så lidende etter hvert. Men da er det ikke psykolog jeg trenger, derimot penger nok til at jeg kunne gå til den flinke og hyggelige tannlegen min.

Til tross for at jeg hadde avbestilt timen og sagt ja til ny, fikk jeg noen uker senere et brev fra DPS der det står at jeg ikke møtt til av talt tid, og at det er uklart om det er aktuelt med videre behandlingskontakt. Da jeg leste det, tenkte jeg at nå skulle jeg i tillegg til all den andre elendigheta, også beskyldes for å la være å møte uten å gi beskjed. Men hun jeg traff da jeg ringte, kunne fortelle at det var snakk om et standardbrev, og joda, hun kunne se at jeg hadde gitt beskjed. Videre mente hun at beskyldningene mot undertegnede kun var fastlegen min sitt ansvar, og at DPS var helt uskyldige i så måte. Dette stemmer for så vidt med en melding jeg fikk fra Nav da jeg ble innvilget AAP, der det står: DPS oppgir at du ikke fremstår med tegn på alvorlig psykisk lidelse, men at du er i en sårbar situasjon… Nå gjør vel Nav sitt for å sørge for at folk er i en sårbar situasjon, men det er nå så.

Selv om det som står i brevet er basert på fastlegens uttalelser, er det DPS som har sendt det i posten til meg. Jeg synes ikke det skulle være lov å sende slikt i vanlig post, for det første fordi det kan havne i feil postkasse. Jeg sjekket ikke om brevet var til meg før jeg åpnet det, jeg skjønte hva det var siden det står Akershus Universitetssykehus konvolutten. Men nå er det mange som kan vente på et brev fra Ahus, selv om sjansene er små for at brevet skulle havnet hos noen andre som gjorde det og åpnet brevet ved en feiltakelse, er de like fullt til stede. Det som står er langt verre enn vanlige helseopplysninger, det er så absolutt ikke noe du ønsker andre skal lese. For det andre, det å lese noe slikt om seg selv gjør forferdelig vondt. Det tror jeg også det ville gjort om det som sto hadde medført riktighet, det er noe med å lese slike betraktninger om seg selv, skrevet av mennesker som har definisjonsmakt over deg, det kan fort få deg til å føle deg liten og avmektig. Jeg lurer på om det ikke også kan føre til en følelse av selvforakt, eller noe langt verre. I brevet står det riktignok følgende: På bakgrunn av tilgjengelig informasjon vurderes aktuell selvmordsrisiko ikke som akutt eller overhengende. Når jeg kommet over skriverier om selvmord, står det ofte at man ikke skal være redd for å spørre andre om de har selvmordstanker. Nå ønsker ikke jeg meg en verden hvor folk går rundt og stiller hverandre slike spørsmål i tide og utide, blant annet fordi jeg tror det er mange som ikke har forutsetninger for å ta den type samtaler. Kanskje fastlegen er den som burde stille slike spørsmål, det har aldri fastlegen min gjort. Det til tross for at jeg har selvmordsforsøk bak meg, og har gitt uttrykk for at livet er veldig vanskelig. Og livet ble ikke akkurat lysere etter å ha mottatt dette brevet, det har vært en enorm belastning.

Med tanke på den særdeles ubehagelige opplevelsen det var å ankomme døgnenheten til DPS, burde det kanskje ikke overraske meg at de sender ut slikt. (Eventuelle nye lesere kan lese om det her) Det er nesten så jeg mistenker dem for å psyke ned folk i forkant, sånn at de skal være passelige duknakka og ydmyke når de møter opp. Da jeg kom til DPS i fjor, kom jeg rett fra sykehuset. Der hadde jeg ligget på hjerteavdelingen, da jeg ble lagt inn der var det som å bli pakket inn i myke puter av godhet og vennlighet. Å ankomme DPS føltes derimot som å bli slått overende og tråkket på. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av litenhet og ydmykelse, da jeg ble dratt inn på et rom med fire fremmede mennesker, der en lege og en psykolog gjennomførte et tredjegradsforhør med nærgående og konfronterende spørsmål. At det var så mange i rommet, forsterket følelsen av ydmykelse. Noe man nødvendigvis må være klar over, det er tross alt snakk om personer som burde ha menneskekunnskap nok til at de forstår hva de holder på med. Nå må det rettferdighetens navn sies at jeg hadde det fint de ukene jeg var på DPS, så lenge jeg styrte unna legen og psykologen. De andre som jobbet der var hyggelige og flinke folk.

Nå er det nok ikke så mange som kommer til å lese dette, bloggen er vel i realiteten nedlagt. Jeg skulle ønske at noen leser det, for slikt som dette rammer antagelig flere enn meg. Dette er farlig, det har vært en voldsom belastning, som har gått ut over både psykisk og fysisk helse. Når slikt kommer på toppen en haug med andre problemer, kan det bli akkurat det puffet som skal til for å dytte deg utfor stupet.

Siden jeg er på AAP, er jeg redd dette også vil skape problemer overfor Nav, som nok heller tror på legen enn på meg. En grunn til at dette har gått så hardt inn på meg, er at dette ikke bare er påstander i et brev, men noe som vil bli klistret på meg. Å stå alene mot mektige instanser som helsevesenet og Nav, og bli beskyldt for noe som absolutt ikke er sant, da skal man være ekstremt sterk for ikke å knekke fullstendig sammen. Og så sterk er ikke jeg nå, jeg føler meg fullstendig utslitt.

Dette treffer meg så utrolig hardt, jeg har stort sett hatt et veldig godt forhold til dem jeg har jobbet sammen med. De konfliktene jeg har hatt i arbeidslivet har ikke hatt noe med min personlighet å gjøre, som da jeg jobbet for Adecco og de utbetalte mindre enn avtalt lønn, til meg og stort sett alle andre. Eller da jeg hadde sak til behandling i Forliksrådet og arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, da skulle det mye dokumentasjon til, da nytter det ikke bare å være en kranglete og udugelig arbeidstaker. Det som skjer, er at fastlegen og DPS legger skylden på meg for forhold i arbeidslivet. Jeg har inntrykk av at det er veldig liten forståelse for hvor mye stress og utrygghet som følger med å ha midlertidige jobber. Jeg husker psykiateren jeg snakket med da jeg lå på sykehuset i fjor, som da jeg sa at jeg tilhørte det som kalles prekariatet, ga uttrykk for at hun ikke hadde hørt ordet prekariat før. Det ser også ut til å være liten vilje til å se psykisk helse i sammenheng med økonomi, boforhold og muligheter for livsutfoldelse. Jeg regner meg ikke som psykisk syk, jeg vil heller beskrive meg som psykisk sliten. Dessuten føles det som om hver eneste celle i kroppen skriker etter trygghet. Og til tross for at jeg vært gjennom svært vanskelige perioder før, tror jeg dette er første gang i livet hvor jeg faktisk har glemt hvordan det føles å være glad.

Jeg har brukt lang tid på å skrive dette, og det har gjort vondt. Jeg har sagt før at dette er siste bloggpost, men kommet tilbake likevel. Nå nærmer det seg uansett slutten, fordi jeg snart ikke har noen fungerende pc, og fungerer svært dårlig selv også. Jeg har skrevet mye om klasseforskjeller, det jeg opplevd nå dreier seg vel egentlig om det. Er du langt nede på rangstigen er sjansen for å bli behandlet dårlig større, og sjansen for å bli hørt er langt mindre. Sånn er det dessverre med den saken.

fredag 8. januar 2021

Intervju med Braute Galåsen – overvåkningsdirektør i NAV

Jeg har vært så heldig å bli innvilget et intervju med Braute Galåsen, selveste overvåkningsdirektøren i NAV. Jeg skal spare eventuelle lesere for innledende tomprat, og gå rett på selve intervjuet.

Først vil jeg takke deg for at du var villig til å stille opp, og da jeg lurer selvfølgelig på hva jobben din som overvåkningsdirektør går ut på.

Jo, som overvåkningsdirektør jobber jeg i forhold til å ha et bredt og proaktivt fokus i forhold til brukernes bevegelser, jeg tenker da særlig i forhold til deres aktiviteter på sosiale media. Det er av største vesentlighet å fange opp misbruk i forhold til de midlene som brukes for å få brukerne tilbake til et aktivt arbeidsliv.

Finner dere mye som tyder på misbruk av ytelser?

Jeg vil si at i henhold til alle tilgjengelige parametere er det all grunn til å stille spørsmålstegn om hvor mange som i virkeligheten har et behov i forhold til å motta ytelser. Med tanke på en totalvurdering av de funn vi har gjort, vil jeg si at dette så absolutt er å regne som den virkelige elefanten i rommet.

Er det mulig å få et konkret eksempel på det dere mener er å betrakte som misbruk?

Med utgangspunkt i spørsmålet ditt, skal jeg tillate meg å komme med et helt konkret tilfelle der brukeren helt klart bedrev misbruk i forhold til ytelsen. Det konkretiserte tilfellet dreier seg om en ung kvinne som skulle ha diagnosen ME, og ifølge så vel fastlege som spesialister skulle ha en så alvorlig diagnose at hun ikke hadde noe potensiale i forhold til arbeidsutprøving. Uavhengig av disses uttalelser fant vi da vi undersøkte vedkommendes aktiviteter på sosiale media, at hun hadde lagt ut et bilde av seg selv på instagram, der hun faktisk smilte. Og her er vi i Nav klinkende klare, kan du smile, kan du også jobbe. Med tanke på alvorlighetsgraden i det som her kom fram, ble saken umiddelbart sendt over til avslagsdirektøren, som igjen umiddelbart kuttet ytelsene til kvinnen, saken er nå politianmeldt. Og selv om Nav har mottatt mye, etter min mening fullstendig ubegrunnet, kritikk i forhold til at noen brukere ble fengslet på det som ifølge enkelte sies å være urettmessig grunnlag, håper vi at saken ender med fengsel for det vi mener er å betrakte som ytterst grovt misbruk av stønad.

Men i all verden, dette er jo fullstendig galskap. Å være i stand til å smile på et bilde, er da ikke det samme som å være i stand til å jobbe.

Jeg tenker det her er av aller vesentligste viktighet å se dette i forhold til kontekst. Sammenholdt med et helhetlig tankesett er det ytterst essensielt å ha et framoverlent og inkluderende fokus i forhold til arbeidslinja. Når man lever av ytelser fra Nav, skal all restarbeidsevne brukes på nettopp å arbeide, å smile og jåle seg til for å få oppmerksomhet på sosiale media er følgelig å betrakte som sløsing med restarbeidsevne som skulle vært brukt i forhold til arbeid, det sier seg selv at vi må være hardtslående i forhold til slike grove overtredelser, her er det tungtveiende grunner til at vi må stå sterkt og fast på våre prinsipper.

Uansett hvordan du argumenterer, jeg kan fremdeles ikke forstå at det å være i stand til å smile på et bilde, er det samme som å være frisk nok til å jobbe. Men jeg skal la det ligge, da vi nok ikke vil bli enige. Så da vil jeg heller spørre deg om hvilke andre aktiviteter enn smiling er det dere slår hardt ned på?

Med tanke på de undersøkelser vi utfører, finner vi mange typer misbruk i forhold til ytelser. I henhold til de data vi framskaffer, finner vi mange graverende tilfeller. Jeg tenker med tanke på kontekst at jeg kan nevne noen eksempler på hva vi finner. Vi finner at mennesker med angivelig store helseutfordringer drar på fisketur, går på kafe, lager mat til ungene sine, lufter hunden, og det er bare noen få eksempler i forhold til en lang liste av alvorlige tilfeller av misbruk.

For å si det på den måten, dersom dere klarer å dokumentere at noen har foret gullfisken sin, vil de miste ytelsen de går på.

Det er ingen grunn til å bli spydig i forhold til det ytterst betydningsfulle arbeidet Nav utfører. Jeg tenker det er uhyre viktig å ha et målrettet og kommunikativt fokus i forhold til arbeidslinja. Dessverre ser vi at mange som er aktive på sosiale media later til å ha en negativ agenda i forhold til Nav.

Tanken har ikke streifet dere at dere selv kan vær skyld i den negative omtalen dere får? Uansett, du får ha takk for at du stilte opp til intervju, men jeg er ikke sikker på om det har bidratt til at folk får en mer positiv holdning til Nav.

Nå skjønner jeg ikke i forhold til hva du mener.

Det overrasker meg for så vidt ikke, men takk nok en gang.


mandag 21. desember 2020

Ingen julefeiring i år

I år blir det ingen julefeiring på meg, det ble det heller ikke i fjor. Min siste jul var i 2018, til tross for at jeg visste  det var siste gang jeg hadde mulighet til å feire jul, greide jeg å gjøre det ganske hyggelig for meg selv. Da var det ekstra viktig å ta vare på de gode øyeblikkene. Jeg har jo skrevet et par poster her på bloggen om det å feire jul alene, så lenge jeg hadde penger til å kjøpe mat, drikke og det som ellers trengtes for å skape stemning, var det ikke så ille. Jeg var også veldig takknemlig fordi jeg hadde den muligheten, jeg var inderlig klar over at det ikke var selvfølge. Når jeg tenker tilbake, synes jeg at jeg har flink til å skape gode øyeblikk i en virkelighet som var ganske tøff. Jula i fjor orker jeg ikke å tenke på, da var det egentlig ikke meningen at jeg skulle leve, og nå skulle jeg i hvert fall ikke vært i live. Jeg håper virkelig at jeg er borte fra denne verden i god tid før neste jul, for dette er en uverdig og nitrist eksistens.

Jeg har jo tatt veldig mange bilder de senere årene, og sånn sett dokumentert mye av det jeg har opplevd. Å se på disse bildene nå er både godt og vondt. Godt fordi det frambringer minner fra en tid som var så uendelig mye bedre enn det er nå. Vondt fordi jeg lengter så veldig tilbake til tiden da livet tross alt var levelig. Jeg lengter jo egentlig så veldig etter å leve igjen, ha et liv der jeg kunne føle meg glad, der jeg kunne gå ut i verden og møte mennesker som så på meg som likeverdig. Dette året har jeg igjen vært nødt til å forholde meg til folk som har sett ned på meg, det har så absolutt vært en ekstra belastning.


Julaften for fem år siden tok jeg noen bilder som jeg hadde tenkt å bruke her på bloggen, for å vise at julefeiring alene ikke behøvde å være så trist. De ble aldri brukt fordi jeg syntes det ble litt for privat. Jeg legger dem ut nå, disse bildene er sånn omtrent det nærmeste jeg kommer julefeiring i år. Det er ubeskrivelig trist, men samtidig er jeg glad for det gode jeg har hatt her i livet. Jeg fikk ofte en vond klump i brystet når de første julegreiene dukket opp i butikkene. Men det gikk stort sett greit, og når jeg ser disse bildene husker jeg det var ganske hyggelig å lage mat og dekke bord på julaften, selv om det bare var til meg selv.

Det ble stemning når lukta av surkål og ribbe spredde seg i heimen, og blandet seg med lukta fra røkelsen som jeg pleide å begynne med i slutten av november. Og etter maten skulle det være kaffe og kaker, samt bananlikør som var et must i jula.

Jeg husker jeg tenkte da jeg hadde pyntet juletreet, at dette treet er det bare jeg som skal se, og det gjorde litt vondt. Uansett var det koselig med juletre i stua, og jeg har masse pynt jeg har kjøpt opp gjennom årene, så jeg hygget meg likevel med å pynte det.

Jeg kom over noen bilder fra 2018, siste året jeg hadde mulighet til å feire jul. Her to bilder fra turen min til kirkegården lille julaften. Det var en hyggelig tradisjon i mange år, og det var ikke bare jeg gjorde denne turen dagen før dagen, det pleide å være ganske folksomt på kirkegården. De gangene det var fint julevær var disse turene veldig koselige og stemningsfulle, og heldigvis var det slik siste året med jul.


Samme år var det også veldig fint vær julaften formiddag. Jeg gikk en tur borti skogkanten, det var mange som var ute og fremmede mennesker hilste og var hyggelige, det var så koselig, Det varmet, og det trengtes for bak all denne julehyggen var det en iskald visshet om hva som ventet der framme.


Dette året blir det absolutt ikke noen julehygge, men jeg er sikkert ikke den eneste som sitter alene uten noe som helst. Det eneste jeg har spandert på meg er røkelse, i et forsøk på å overdøve den råtne lukta i den frastøtende leiligheten. Men jeg er tross alt takknemlig for det gode som har vært, og jeg har vel egentlig vært flink til å skape gode øyeblikk selv om mye var vanskelig,  


fredag 11. desember 2020

I kulde og mørke

Da prøver jeg å kreke meg tilbake til bloggen nok en gang, og da vil jeg først takke dem som har kommentert på den siste teksten jeg la ut. Det er alltid hyggelig med gode kommentarer, selv om jeg ikke har vært i god nok form til å svare på dem. Jeg skal prøve å gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Men først vil jeg nevne en artikkel hos Fri Fagbevegelse, som tar opp selvmord. Her kan vi lese at Elisabeth Thoresen, leder i AAP-aksjoner, stadig får varsler om at folk som sliter i Nav-systemet ikke orker å leve lenger. Men nå skal det kartlegges hvor mange som tok livet sitt mellom 2004 og 2015 som sto på en offentlig ytelse, ifølge helse- og omsorgsministeren. Så da er vel problemet løst, etter å ha brukt x antall millioner, kommer de antageligvis fram til noe sånt som at dette er utfordringer vi må ta på alvor, kanskje til og med største alvor. Jeg synes ellers det er påfallende at mens vi før i tida hadde en helseminister, har vi nå en helse- og omsorgsminister. Det er vel slik man prøver å sminke over de sørgelige realiteter, et samfunn som for mange oppleves som stadig mer kaldt og brutalt. Så øker da også antall selvmord, i 2018 var det 874 registrerte selvmord, det har ikke vært så mange siden 2001. Da kan vi jo lure på hvordan tallene for kriseåret 2020 kommer til å se ut.

Over til mitt hvordan livet mitt har vært siden sist. Da jeg skrev forrige post, befant jeg meg fremdeles på det som kalles DPS, forkortelse for distriktspsykiatrisk senter. Før jeg slapp ut derfra, måtte jeg inn til nok et forhør med de samme to bøllene som holdt på å rive meg i filler ved ankomsten. Jeg skrev forrige gang at mye av det særdeles ubehagelige forhøret var slettet fra hukommelsen. Noe har dukket opp i ettertid, som da den gyselige psykologen spurte meg om jeg savnet sex, jeg husker ikke hva jeg svarte, kanskje noe om at det absolutt ikke var noe problem for øyeblikket, i hvert sendte hun meg nok et skarpt blikk, og spurte om det hadde vært et problem før. Denne dama ga seg ikke så lett når det gjaldt å grafse i andres sexliv, eller mangel på sådan. Jeg husker også at den mannlige legen stilte meg et spørsmål om hvordan jeg taklet utspørringen, jeg husker ikke akkurat helt hvordan spørsmålet ble stilt. Meningen var uansett hvordan opplever du det ubehaget vi påfører deg nå, og det bli ikke spurt på noen hyggelig måte, denne legen hadde en veldig konfronterende og aggressiv væremåte. I ettertid har jeg tenkt at de muligens gikk inn for å klargjøre meg for Nav, få meg så ydmyket og mørbanket som mulig. Det som er sikkert, er i hvert fall at denne seansen rimte dårlig med det som skrives om selvmord, der folk oppfordres til å søke hjelp, og du får inntrykk av at du vil bli møtt med forståelse og medmenneskelighet. Jeg synes det var en merkelig måte å oppføre seg på overfor et menneske som kom rett fra sykesenga, med flere nylige selvmordsforsøk bak seg. Alle som kommer til et slikt sted, gjør det fordi de har det vanskelig, og da er det ingen som skulle bli behandlet på en så aggressiv og ubehagelig måte. Som før nevnt, jeg måtte inn til nytt forhør før jeg skulle ut derfra. Denne gangen ble det ganske annerledes, da legen sa noe om at jeg ikke ønsket behandling av psykolog, spurte muligens hvorfor, her svikter hukommelsen litt. Uansett, de fikk vite hvorfor, i klartekst! Det som sikkert var ment som et nytt tredjegradsforhør, endte i stedet med at jeg sa hva jeg mente om sexspørsmål og dårlig oppførsel. Og når jeg først har fyrt meg opp, er jeg ikke en kvinne av få ord, de to bøllene fikk ikke sagt så mye.

Det er viktig å understreke at de aller fleste som jobbet der var hyggelige og bra folk. Noe jeg ikke satte pris på, var at flere av dem ikke godtok at Nav er vanskelige å ha med å gjøre. Da het det seg bare at det er så mange som får god hjelp av Nav, det er så mange som får god hjelp av Nav. Dette var ikke så veldig lenge etter det hadde kommet fram at flere hadde fått den gode hjelpen å bli urettmessig kastet i fengsel. Det ble også argumentert med at noen var misfornøyde med fastlegen sin. Noe jeg syntes var et heller dårlig argument, da fastleger kan byttes dersom man ikke er fornøyd, noe man dessverre ikke kan gjøre med Nav. Dessuten har jeg fremdeles til gode å høre om noen som er sendt i fengsel av fastlegen sin. Dessverre ser det ut til å bedrive det jeg kaller lalling, er en populær øvelse blant mange som jobber med mennesker. Da gnåler de på sitt, gjentatte ganger, samtidig som det er tydelig at de absolutt ikke hører hva motparten sier. Jeg har møtt dette fenomenet flere ganger gjennom dette triste året. Første gang var psykiateren jeg måtte snakke med på sykehuset, hun som mente at folk levde så gode liv med lite penger. Dette begrunnet hun med at det er så mye som er gratis, det er så mye som er gratis. Det samme gnålet med at det er så mye som er gratis, fikk jeg høre også etter at jeg var ute fra DPS. Da var det en person som skulle komme innom og hjelpe meg litt med ting og tang. Først var hun riktig så hyggelig og hjelpsom, men det ble det etter hvert slutt med. Jeg har vært veldig fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, først og fremst er jeg er ubeskrivelig lei meg for at jeg i det hele tatt er i live. Jeg sa vel noe til vedkommende at jeg hadde prøvd å ta livet mitt nettopp for å slippe å komme i den situasjonen jeg nå var. Da freste hun til meg at ja, vi vet hva har du har gjort. Selvmordsforsøkene mine hadde tydeligvis ikke lov å nevne, selv om jeg må leve med hender som har blitt delvis følelsesløse og dessuten vonde, etter de fortvilte forsøkene på å kutte pulsårene. Jeg har opplevd så mye drittoppførsel fra andre at jeg er blitt ganske immun, men jeg synes ikke det er akseptabel oppførsel. Hun ble gruelig irritert på meg fordi jeg manglet gode sko, og var frekk til å si at mine vonde føtter ikke fungerer med billige sko. Å ha sko som gjorde at jeg kunne gå uten å få vondt i føttene, var tydeligvis en luksus et undermenneske som meg ikke skulle kreve. Jeg prøvde å forklare at fastlegen hadde sett på føttene mine, og konkludert med at jeg måtte til ortoped, men da var hun gått inn i fullstendig lallemodus, og det var umulig å nå fram. Hvorfor i all verden drev jeg og gnålte om gode sko, når det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis…

Jeg hadde jo mistet leiligheten, fordi jeg ikke hadde penger til husleie, mens jeg var på DPS ble det skaffet bolig, og jeg fikk veldig god hjelp til flytting. Men så sto jeg der, helt alene, i en forfallen kommunal leilighet, med et helt flyttelass som skulle ryddes på plass, jeg var nok verken psykisk eller fysisk frisk nok til oppgaven, det var i overkant tøffe tak. Jeg er selvfølgelig glad for å slippe å bo på gata, likevel er det en stor belastning å bo i en så nedslitt og stygg leilighet. Det som skal forestille bad er helt grusomt, direkte uappetittlig, jeg har aldri sett noe liknende, det gir assosiasjoner til et rom i en gammel, nedlagt fabrikkbygning. Jeg har bokstavelig talt kastet opp der, fordi det er så motbydelig. Jeg greier ikke å venne meg til forholdene, snarere tvert imot, det drar meg lenger og lenger ned i et svart hull. Jeg lengter etter å kunne dusje og stelle på et normalt bad, det er som de frastøtende forholdene smitter over på meg, slik at jeg føler meg like uappetittlig og ekkel som badet. Det går ikke an å glemme seg bort i en slik bolig, alt rundt meg minner meg hvor fattig og trist livet mitt er blitt, jeg får anfall av panikk hvor jeg bare vil løpe vekk, kroppen er konstant i hysterisk fluktmodus. Jeg har sett på bilder jeg tok av leiligheten jeg en gang eide, den var liten, ny og lekker, dessverre var forholdene utenfor døren alt annet enn lekre. Likevel, når jeg ser disse bildene av ny leilighet med nymonterte Ikea-møbler, føler jeg på en sorg som er stor og mørk at det ikke er holde ut.

Bilder jeg tok i leiligheten like etter jeg hadde flyttet inn, før jeg visste hvor ille det skulle bli. 

Mens jeg var på DPS ble det søkt om AAP, mens jeg ventet på om det ble innvilget eller ikke, levde jeg på sosialstønad. En dag lå det et brev fra Nav i postkassa, jeg trodde først det var svar på søknaden, i stedet gjaldt det en undersøkelse om hvordan folk oppfattet Nav, her fikk jeg oppgitt en nettadresse og et passord. Jeg gned meg i hendene og kastet meg over pc-en, syntes det var en sann svir å gi dem stort sett dårligste karakter, men ikke på absolutt alt, for at det skulle virke mer troverdig. Det gode humøret forsvant da det slo meg at denne undersøkelsen må ha kostet ganske mye penger, samtidig som de neppe kom til å bry seg om folks tilbakemeldinger. Antagelig bare spill for galleriet, for at det skulle se ut som de tar hensyn til hva folk mener, prøve å rette opp litt av det dårlige inntrykket etter å ha kastet folk i fengsel. Ellers har jeg hatt minimalt med Nav å gjøre, det kan jeg nok takke koronaen for, aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nav er seg sjøl lik, de lar ikke en anledning gå fra seg til å framsette en trussel eller flere, jeg tror de fleste har fått med seg at de er stand til å politianmelde og det som verre er. 

Nå fikk jeg utrolig nok innvilget AAP på første forsøk, jeg var forberedt på avslag, da det virker som Nav synes det er innmari artig å si nei, Jeg hadde fått høre at jeg ville komme bedre ut med AAP enn sosialstønad. Men nå viser det seg så ikke er tilfelle, snarere tvert imot. Jeg har minstesats, av det må jeg betale 24 prosent skatt, det er voldsomt på et så lite beløp, men av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Jeg har jo erfaring med at det er hard skatt på lave inntekter, og at skattelette ikke er noe man deler ut til fattigfolk. Da jeg var på sosialstønad fikk jeg vel 6000 i måneden, det er lite å klare seg på, men de dekket i tillegg husleie og strøm, samt lege og medisiner utover 300 kroner måneden. For en noen uker siden fikk jeg et virkelig sjokk, og om jeg var langt nede i utgangspunktet, sank jeg nå så langt ned i mørke og håpløshet som jeg aldri før har vært. Grunnen til den nedturen, var en opplysning jeg fikk fra en person, som jeg var innvilget såkalte støttesamtaler med. Slike støttesamtaler ble første gang nevnt av den meget hyggelige og oppegående sosionomen jeg snakket med på sykehuset, ifølge henne var det en psykiatrisk sykepleier jeg skulle ha som støtteperson. Da så jeg for meg en person som liknet på henne, og syntes følgelig det virket som en god ide. Etter opplevelsen med dama som ikke syntes jeg trengte gode sko, siden det var så mye som var gratis, kjølnet entusiasmen overfor dette prosjektet betraktelig. En dag fikk jeg et noe kryptisk brev i posten, der det sto at jeg var innvilget såkalte støttesamtaler. Hvor og når disse støttesamtalene skulle finne sted sto det ingenting om, da jeg var sterkt i tvil om den støttende effekten, la jeg brevet i en skuff og glemte hele greia. Nå var det også snakk om at jeg skulle ha timer hos psykolog, noe jeg ikke var direkte ivrig etter, verken møtet med psykiateren på sykehuset eller psykologen hos DPS kunne sies å gi mersmak. Men jeg var innstilt på å spille med, inntil videre. Fastlegen min mente jeg kunne henvende meg til en psykologtjeneste i kommunen, som faktisk var gratis. Jeg hadde en lang samtale med en psykologene derfra, på telefonen. Det endte med at hun slo fast at jeg ikke var kvalifisert for tjenesten deres, eller rettere sagt, jeg var visst overkvalifisert, et for komplisert tilfelle for dem. Noe som var dumt, siden denne psykologen var den rake motsetning til den forrige. Hun var så hyggelig og empatisk at det var helt overveldende, jeg tror også at hun forsto situasjonen min bedre enn mange andre. Men jeg passet altså ikke inn hos dem, og hun nevnte støttesamtaler i stedet, hun ga meg noen telefonnummere jeg kunne ringe for å finne en løsning på støttesamtalemysteriet. Jeg fant til slutt ut av det, og fikk utdelt en person som jeg skulle ha støttende samtaler med. Etter to møter med vedkommende forsto jeg fremdeles ikke hva hensikten var, men jeg møtte tappert opp tredje gang, til tross for at jeg var i elendig form den dagen. Det hadde begynt å gå opp for meg at økonomien kom til å bli enda mye verre enn jeg hadde trodd, og det gjorde bokstavelig talt fysisk vondt, hjertet danset krigsdans, og det føltes som jeg ristet og skalv innvendig. Det var da dette angivelig støttende mennesket fortalte at de mente at man skulle måtte klare seg på helt ned til 3500 kroner måneden, etter at husleie og strøm var betalt. Jeg spurte hva med andre utgifter, som telefon og internett. Nei, det brydde de seg ikke noe om, svarte hun, og det lot ikke til at hun forsto at det kunne være vanskelig. Så begynte hun å bable noe om å søke, men så lenge jeg hadde den formidable summen av 3500, kanskje til og med et par kroner mer, var det visst ikke så store sjanser, men man kunne søke... Da orket ikke jeg mer, jeg gikk ut derfra mer utslått enn noen gang, og har ikke hatt noe mer med denne personen å gjøre. Jeg synes det høres helt vanvittig ut at de mener at man skal overleve på en så liten sum, i så fall er verden et enda verre sted enn jeg har trodd. Denne personen er vernepleier og ansatt i kommunen, det ville være veldig rart om hun kunne si noe slikt dersom det ikke var tilfelle. Hvis hun har feilinformert om noe som var så knusende å høre, burde hun få en skikkelig smekk. Men høyst sannsynlig er det sant, da er det verre enn ille, og de som har bestemt det burde få mer enn en smekk. Det siste jeg hørte «støttesamtalepartneren» sa var søke søke, det ender vel med at du må søke om penger til dopapir. Så kan noen huer på Nav sitte og bestemme om det å tørke seg i ræva er en unødvendig luksus, eller en nødvendighet du aller nådigst kan få støtte til. På den måten kan de plukke av deg det du måtte ha igjen av verdighet.

Som det er nå, har jeg ikke mulighet til å ivareta verken psykisk eller fysisk helse. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan jeg skal kunne klare å leve videre. Det livet, eller rettere sagt eksistensen, jeg har nå er bare trist og smertefullt. Den elendige økonomien går sterkt utover helsa, jeg drømmer om å ha råd til briller og godt fottøy, for ikke å snakke om tannlege. Jeg sliter skikkelig med synet mitt, har to par briller i forskjellige styrker, kjøpt i billigbutikker. Det er bedre enn ingenting, men langt fra bra nok, med hodepine og verkende øyne som resultat. Jeg skulle gjerne prøvd å tegne igjen, men det er håpløst uten gode briller. Fottøy er et like stort problem, jeg har et par vinterstøvler som aldri har vært gode, og verre har de blitt. Jeg har vært hos ortoped og fått noen såler, eller fotsenger som de visstnok kalles, men de fungerer ikke særlig godt sammen med støvlene. Å gå turer blir vanskelig, det blir lite mosjon. Jeg gikk ganske mye i sommer, jeg har et par gode sandaler, det var deilig så slenge det varte, men da høsten kom ble det verre. Da jeg lå på sykehus på våren, fant de at jeg hadde blodpropper i begge lunger og i det ene benet. Dette mente de var fordi jeg hadde ligget stille lenge. Jeg gikk på medisiner for det en periode, men ikke nå lenger. Hvis jeg blir for passiv er det en fare for at det komme igjen, mangelen på godt fottøy kan også være med å øke sjansene for blodpropp. I tillegg har jeg presserende behov for tannlege, da jeg har en skadet tann som begynner å bli vond. Jeg har hatt det vanskelig før i perioder, men aldri så ille som det er nå. Før har jeg kommet ut av de mørkeste periodene og over i noe som har vært i hvert fall litt lysere, nå er jeg stengt ute i kulde og mørke for alltid, det er ingen vei ut av dette. Når det snakkes om selvmord, er det ikke snakk vanskelige, for ikke å si umulige, levekår. For meg, og sikkert for mange andre, er ikke problemene av en slik art at det løser seg bare man snakker om det. Her hjelper det ikke med å ring en hjelpetelefon, eller kontakte fastlegen. Det er ikke lenge siden jeg var hos fastlegen, og han kan ikke hjelpe meg.

Grunnen til at snakket om selvmord er som det er, kommer antagelig at det er folk fra øvre lag som snakker, som det alltid er, og det er deres egne de snakker om. Det kan kanskje også ha noe å gjøre med at alt skal være så lettvint for tiden, det skal være enkle løsninger på kompliserte problemer. Og når det gjelder politikerne, det er nok få av dem som vil innrømme at fattigdom øker sjansene for selvmord, siden stort sett samtlige partier foreskriver fattigdom som middel både mot sykdom og arbeidsløshet. Jeg skulle ønske flere som hadde vært ute en og annen vinternatt hadde vært aktive i samfunnet, vi trenger dem som har levd liv der ikke alt har gått på skinner. Jeg har møtt mange flotte mennesker som har hatt vanskelige erfaringer i bagasjen, folk som har beriket livet mitt, som har gitt meg minner jeg kan tenke tilbake på med glede. Etter det jeg har erfart, er det lettere å forstå dem som er på samme erfaringsnivå som en selv, det kan være forskjellig typer erfaring, men har man selv opplevd noe vanskelig, er det lettere å forstå andre, selv om problemene er forskjellige. Dessverre ser det ut til folk selv har opplevd lite problemer, har en tendens til å forakte dem som har vært mindre heldige. Dette synes jeg å se ganske tydelig blant våre politikere, tenker på et uendelig antall debatter der det snakkes i nedlatende vendinger om folk med lettere psykiske lidelser, som i politikervirkeligheten later til å være et synonym for giddelaus slabbedask. Som det framgår av artikkelen jeg lenket til innledningsvis, det kan tyde på at noen av disse angivelig lettere lidelsene ikke er lettere enn de faktisk fører til selvmord.

Er det noe jeg virkelig er lei meg for, er det at jeg ikke klarte å ta livet mitt i vinter. Det jeg har opplevd etterpå skulle jeg gjerne vært uten, jeg synes det er en utrolig trist og uverdig avslutning på livet. Hvis det hadde vært mulig, skulle gjerne tatt med meg de erfaringene har jeg gjort meg og gått tilbake til et levelig liv, den muligheten har jeg dessverre ikke. Døden er aldri mer, verken av det som er godt eller vondt. Det livet jeg eventuelt må leve framover, er aldri mer av det som er godt, men forferdelig mye av det som er vondt.

Til slutt, jeg har ikke så mange lesere igjen på denne bloggen, men hvis noen skulle komme innom, som har erfaringer med opphold på DPS, eller vet om det virkelig tilfelle at de mener man kan overleve på 3500 kroner måneden, eller noe annet som er relevant, så ville jeg sette stor pris på om de la igjen en kommentar. Den som ikke føler for å kommentere her på bloggen, kan sende en mail til lailaedahl@gmail.com.