tirsdag 29. desember 2009

Nav-kurset for siste gang

Forsøk på å bearbeide ubehagelige opplevelser
Jeg hadde virkelig ikke tenkt å skrive noe mer om Nav-kurset jeg ble ferdig med for ikke så lenge siden, jeg syntes nok var sagt om den saken. Men da jeg kom hjem fra julefeiring på landet, kikket jeg innom bloggen min og leste gjennom siste innlegg, og da dukket det opp et særdeles dårlig minne fra disse mørke ukene. Kanskje like greit å få det ut, så blir jeg kanskje ferdig med det.

Jeg har vært innom denne opplevelsen før, men ikke sin fulle gru, her er hele skrekkhistorien. Det var denne før omtalte fredagen da vi ble tvunget til å søke seks jobber. Skoledagene var i sin helhet på seks timer, vi hadde tre kvarter lunsjpause og noen andre pauser. Noe som vil si at vi hadde under fem timer til å finne seks jobber som var aktuelle for oss å søke på, deretter måtte vi skrive seks søknader som fortrinnsvis burde være av at sånt slag at potensielle arbeidsgivere skulle få lyst til å ansette oss. Dersom vi ikke greide å finne disse seks jobbene, fikk vi beskjed om at vi skulle melde oss på seks vikarbyråer, det er bare det at det kan være en lang og komplisert affære å fylle inn skjemaene til disse byråene. De inneholder gjerne felt der i hvert fall jeg bruker litt tid på å tenke gjennom hva jeg skal skrive.
Nå kan det virke som man var mer opptatt av kvantitet enn kvalitet på denne skolen. Turbomannen vi hadde disse jobbsøkdagene drev nemlig hele tiden og maste om at når man hadde sendt rundt tretti søknader så skulle ting begynne å skje. Dette som da skulle skje, lot det til ville skje uansett om man søkte på relevante jobber eller ikke.

Jeg har egentlig som prinsipp ikke å sende jobbsøknader for moro skyld, å søke på jobber man enten ikke er kvalifisert for eller overhode ikke har lyst på, mener jeg er respektløst overfor bedriften som søker etter folk. Det kan ikke være moro for dem som skal ansette noen å være nødt til å forholde seg til fullstendig uaktuelle søknader. Når folk som er så uheldige å befinne seg i Nav-systemet tvinges til å søke jobber på denne måten sløses det så vel med tid som med krefter, både for jobbsøkere og arbeidsgivere.

Tilbake til den ulykksalige fredagen vi skulle søke seks jobber på løpende bånd. Jeg sa klart i fra at det ville ikke bli aktuelt og ble deretter halt med ut på gangen til full overkjøring av læreren. Der ute framsatte denne læreren en beskyldning jeg i ettertid har ergret meg mye over. Det var ikke lett å få sagt noe til dette maskingeværet i menneskeform, han var en person som snakket til folk, ikke med. Det jeg fikk sagt mellom ladningene jeg ble pepret med, var at jeg alltid har kommet godt ut av det med folk jeg har jobbet sammen med, at jeg har lagt vekt å være hyggelig mot kolleger og mange ganger har gitt folk ros for at de er greie å jobbe sammen med. Da så denne figuren på meg med kjepphøy mine og sa at det gjorde jeg vel til det sa ”poff”. Han beskyldte meg med andre ord for å ha det med å eksplodere på jobb, mens jeg i virkeligheten kanskje har vært i overkant konfliktsky. Det har vært flere ganger jeg har følt meg urettferdig behandlet, men har valgt å bite det i meg. Det har stort sett vist seg å være lurt, ofte har slikt skjedd i stressede situasjoner og har kommet fra en person jeg egentlig har hatt sans for. Det har også hendt at vedkommende har bedt om unnskyldning i etterkant, jeg har respekt for folk som har evnen til akkurat det. Dette fikk jeg ikke sagt noe om, jeg ble bare sittende å gape, følte meg fullstendig trengt opp i et hjørne mens læreren fortsatte å fyre løs. Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende før, bli beskyldt for noe som er fullstendig tøv, og deretter ikke få mulighet til å forklare meg i det hele tatt. Slike frekkheter har jeg heldigvis stort sett vært spart for.
Turbolæreren var nok godt fornøyd med seg selv, syntes vel han hadde greid å ta knekken på den vrange kjerringa som ikke ville skrive tullesøknader.

Etter en liknende seanse en annen fredag beklaget en av de andre kursdeltakerne seg over hvor vanskelig det var å finne aktuelle jobber på slike dager med tvangssøknader. Hun hadde søkt på alt som var aktuelt å søke på, samtidig som hun visste at læreren ville rapportere til Nav dersom vi ikke var lydige nok. Folk var redde for å miste dagpenger som følge av lærerens rapportering til Nav, og man antok at han fikk ”stjerner i boka” når han greide å presse oss til å sende søknader på løpende bånd.

Jeg skal ikke komme nærmere inn på hva slags sprøyt og nonsens som ble servert disse jobbsøkdagene, noen av uttalelsene til denne læreren er av en slik sort at jeg avstår fra å nevne dem her, da det ville bli ren uthenging av vedkommende.
Og da tror jeg det er på tide jeg omsider setter en sluttstrek for skribleriene om dette kurset.

søndag 20. desember 2009

Ute av reaktoren

Navnet var Reaktorskolen (og det er ikke fleip)
Så var jeg endelig ferdig på dette kurset jeg ble sendt på av Nav. Jeg har tilbrakt åtte uker i reaktor, og kommet levende fra det. Skolen bærer nemlig det noe eiendommelige navnet Reaktorskolen. En venninne trodde jeg fleipet da jeg omtalte skolen ved sitt rette navn, hun syntes enda jeg var så utrolig kreativ som hadde greid å finne på et så festlig navn på anstalten jeg hadde blitt sendt til. Men det var altså ikke fleip, derimot blodig alvor.
Det finnes reaktorer, unnskyld reaktorskoler, i Oslo, Lillestrøm, Sandvika, Bergen, Trondheim og Jessheim. På sistnevnte driver man, ifølge nettsiden deres, ”individuell karriere oppfølging”. Kanskje man kan være glad for at ingen av reaktorskolene holder norskkurs.

Skolens verdier
Det første man kan lese på skolens hjemmeside er følgende: På Reaktorskolen mener vi at alle mennesker kan gjøre en forskjell. Dessuten holder man seg med verdier, det er jo så moderne, og verdiene er som følger:
Vi ser og tror på mulighetene
Vi lager realistiske planer
Vi øker den enkeltes kunnskap om seg selv
Vi gir innsikt i styrker, ressurser og utfordringer
Vi er ærlige
Vi er engasjerte
Vi eier vår egen utvikling

Eller sagt på en annen måte, i reaktoren tror man på floskler. Den første dagen var fullstendig viet slike forslitte klisjeer. ”På reaktorskolen mener vi at alle kan lykkes”, var det første jeg og mine blivende lidelsesfeller fikk høre. Så gikk det slag i slag gjennom hele dagen. En lærer, som visstnok jobbet som coach på si, kunne fortelle at ”hvis man går hjemme føler man seg fort dum, ikke sant?”, damen så megetsigende på oss etter å ha framsatt denne absolutte sannheten. Selv tenkte jeg umiddelbart på alle jobbene jeg har hatt som har fått meg til å føle meg dum, men jeg skjønte at det burde jeg holde klokelig kjeft om, det passet ikke inn i den rådende ideologien. Sant å si passet ikke jeg og de erfaringene jeg har gjort inn i reaktorfolkets ideologi i det hele tatt.

Om flat struktur og hjerner man kan ta med seg og gå
Etter som dagene gikk ble vi servert mer av samme sorten. Her fikk jeg høre ”sannheter” jeg ofte har kommet over i media, men som jeg inntil da hadde sluppet å høre framført i levende live. Som dette med ”flat struktur”, som jobbsøklæreren yndet å snakke om. For meg som for ikke lenge siden var nødt til å stille i stram giv akt klokken sju hver morgen for å bli ropt opp, etter at det hadde ringt inn til jobb, for deretter å bli overvåket hele dagen og få høre ting som ”dere får ikke lov til…” virket dette med ”flat struktur” uendelig fjernt fra min egen virkelighet. En annen populær floskel som samme lærer greide å gulpe opp, var at ”man bare kan ta med seg hjernen sin og gå”. Også en påstand som har svært lite å gjøre med mine erfaringer fra de nederste trinn i arbeidslivet.

Utmattende jobbsøk
De første ukene i reaktor dreide det meste seg om jobbsøk og atter jobbsøk. Verst var fredagen vi ble beordret å søke seks jobber før vi skulle få lov å ta helg. Det var da jeg satte meg på bakbeina og ble halt med ut på gangen av læreren. Der ute prøvde jeg å si ett og annet om hvorfor jeg nå var i ferd med å møte veggen, men det var som å kommunisere med et maskingevær. Til slutt ble jeg bare sittende der med en dundrende hodepine mens læreren pepret meg med akkurat de samme påstander jeg allerede hadde hørt så vanvittig mange ganger i klasserommet.

Noen av de andre kursdeltakerne hadde nylig vært gjennom kurs med jobbsøk, man kan lure på hva poenget er med å utsette folk for dette igjen og igjen. Jeg merket at dagene med jobbsøk tappet meg for energi, og jeg kjente meg igjen da en av de andre sa at jobbsøkingen slet på selvtilliten hennes. Flere ga også uttrykk for at de foretrakk å sitte hjemme og søke jobber i fred og ro. I tillegg ville det også gått raskere, datasystemet i reaktoren sto nemlig til stryk, jeg kan ikke huske noen gang å ha vært borti noe så lite velfungerende. Det var dager hele systemet stoppet fullstendig opp, og til vanlig var gikk det så sakte at det var på grensen til det ubrukelige. Skolen bar i det store og hele sterkt preg av at vi som gikk der ikke betalte for det selv. Jeg har tatt kurs hos AOF, Folkeuniversitetet og en språkskole i Oxford som heter Embassy CES, samtlige av disse kursene har holdt et helt annet nivå.

Det samme kan sies om kurset jeg gikk gjennom daværende Aetat for en del år siden, denne kursarrangøren holdt også kurs for private bedrifter, der fungerte alt bedre. Lærerne var strukturerte og flinke til å undervise, datasystemet fungerte, og vi ble behandlet som de voksne og oppegående menneskene vi faktisk var. Også den gang ble det forlangt at kurset inneholdt jobbsøk, men kursarrangøren valgte å legge dette til dagene etter at selve kurset var unnagjort. Hun som sto for disse dagene var av et helt annet slag enn jobbsøklærerne hos Reaktorskolen. Hun spurte oss om noen av oss ville vise fram cv-ene våre, det var det ingen som ønsket, da brukte hun sin egen som eksempel i stedet. Det hele endte med en dialog mellom lærer og kursdeltakere, der vi diskuterte temaer som har med arbeidsliv å gjøre. Her kom vi inn på hva kan gjøre dersom man får en sjef som er psykopat og hvordan det er dersom man i egenskap av å være flink i jobben blir en trussel mot andre på arbeidsplassen. Dette var temaer som overhode ikke eksisterte for jobbsøklærerne i reaktoren, der det at man kan støte på problemer i arbeidslivet var et ikke-eksisterende tema. Her var man lettvint, overfladisk, tilhengere av teorien at dersom du opplever problemer er det deg selv det er noe gærent med. I reaktoren rådde barnehagementaliteten, når voksne og særdeles oppegående mennesker klager over at de føler seg tvunget til å skrive jobbsøknader med pistol i nakken, er det nødvendigvis noe som er forferdelig galt.

Få se CV-en din!
Jeg reagerte på dette at cv-er ble nærmest ble offentliggjort i hytt og pine. Det er greit at det er sånn at man må vise cv til arbeidsgiver, det er jo poenget med en cv. Men likevel, for den som ikke har verdens beste cv kan det å måtte vise den fram i utide være en belastning, sånn var det for meg, og jeg tror ikke jeg er så spesiell i så måte. Jeg har hull på cv-en, grunnet arbeidsledighet og manglende dokumentasjon på midlertidige jobber jeg har hatt. For meg er det utmattende å måtte forholde meg til dette i større grad enn strengt tatt nødvendig. Hvordan er det da for dem som har hull på cv-en sin av grunner som er ytterligere belastende å forholde seg til?

Ros til dem som fortjener det
Etter hvert som kurset skred fram ble det mindre jobbsøk og mer nyttig læring. Dagene vi ble undervist i dataprogrammet som skulle læres var for meg de store lyspunktene, og det var nok flere som følte det sånn. Vi var alle godt fornøyd med læreren vi hadde disse dagene. Ikke bare var hun flink til å undervise, hun framsto også som et hyggelig og empatisk menneske. Så rett skal være rett, også i reaktoren finnes det bra folk.

Dårlig helhetsinntrykk
Til tross for noen svært hederlige unntak, i det store og hele står denne skolen til stryk. Kaotiske forhold, lærere som fløy ut og inn av klasserommet, møter som ble holdt i skoletiden slik at vi ble overlatt til oss selv, et datasystem som var ubeskrivelig dårlig. I tillegg trusler om at innsatsen vår skulle rapporteres til Nav, ikke bare faglig, men også hvordan vi oppførte oss. Dette er det vel Nav som står bak, så her er det dem, og ikke skolen, som har skylden. Men det å ha lærere som også fungerer som angivere gir ingen god følelse.

Jeg sa hva jeg mente, og gikk
Jeg ser ikke bort fra at jobbsøklæreren kommer til å sende en lite flatterende tilbakemelding på meg til Nav. Noe som egentlig ikke bekymrer meg nevneverdig, blir jeg kalt inn på teppet skal jeg nok greie å forklare meg. På den annen side er jeg ikke helt sikker på at han våger, jeg fikk stoppet kjeften på ham siste dagen, noe som i seg selv er litt av en prestasjon. Han holdt det gående med den samme leksa vi hadde hørt så alt for mange ganger før, om hvilken lysende framtid de hadde fått de tidligere elevene ved reaktoren. Det var ikke grenser for hva slags lykke og velstand disse hadde opplevd, noen hadde fått praksisplass, noe som i realiteten betyr at man må jobbe gratis mot å få dagpenger fra Nav, mens andre hadde fått oppdrag for vikarbyråer, noe som kan bety ny periode som arbeidsledig så fort et oppdrag er avsluttet. Da var det at en av kursdeltakerne begynte å si imot læreren, og så jeg mitt snitt til å få sagt det jeg hadde hatt lyst til under hele kurset. Jeg fortalte ham i klartekst at jeg hadde følt meg fremmedgjort fra dag én, at det som ble prediket i reaktoren hadde svært lite med min virkelighet å gjøre, at vel var jeg godt kjent med dette moderne tankegodset han sto for, men for meg hadde det ingen relevans. Jeg husker det ikke ordrett, jeg var rimelig opprørt i gjerningsøyeblikket, men dette var essensen i mine noe aggressive uttalelser. Om det sank inn er vanskelig så si, er han like glatt og overfladisk som han framsto som, gjorde det antagelig ikke det.
Lettet over å få sagt det jeg hadde ønsket å si under hele kurset, tok jeg kursbeviset, som sikkert kan være kjekt å ha, og marsjerte ut av reaktoren for siste gang. Jeg skal aldri dit igjen, da må jeg i så fall bæres hylende og skrikende inn.

tirsdag 15. desember 2009

Lar du deg mobbe er du dum!

Problemet er ikke mobberen, men at noen lar seg mobbe. Denne uttalelsen stammer fra psykolog Jan Atle Andersen, og er hentet fra en artikkel på ABC startsiden. Stykket har overskriften ”Ha folkeskikk på jobben”, akkurat det er vel noe de færreste er uenige i. Mye av det som står under provoserer derimot undertegnede noe vanvittig. Som dette med at psykologen later til å mene at det er den som blir mobbet, lar seg mobbe, som er problemet og ikke den som faktisk mobber. ” Ord kan verken såre, knuse, angripe eller skape dype arr”, slår han også fast. ”Andres ord har bare den makt som mottakeren tillater” er en annen uttalelse han kommer med.

Når det gjelder den siste uttalelsen, så har jeg møtt mennesker jeg overhode ikke tilkjenner noen injurierende kraft, jeg har følgelig ikke brydd meg om hva de har måttet si om meg. Dette har vært folk jeg har hatt mulighet til å unngå å ha noe med å gjøre, ikke personer jeg har vært nødt til å forholde meg til i åtte timer hver dag, fem dager i uka, året rundt. Jeg er så heldig at jeg verken har blitt mobbet selv eller opplevd at andre har blitt det på de arbeidsplassene jeg har vært. Men jeg har snakket med folk som har opplevd å bli mobbet på jobben, både personer jeg har møtt på jobb og i privatlivet. Dette er ikke folk det er noe gærent med, det er arbeidsomme og hyggelige mennesker, at det er dem – og ikke jeg – som har blitt mobbet er ren tilfeldighet. Jeg jobbet en gang sammen med en dame som fortalte meg at hun hadde blitt mobbet så hun måtte slutte i en tidligere jobb, hun visste at mobberen umiddelbart hadde funnet seg et nytt mobbeoffer da hun sluttet. Jeg ble rimelig godt kjent med denne dama, hun var en god kollega og jeg kunne ikke se at det var noe problematisk med henne. Slik det heller ikke har vært med andre som har fortalt at de har opplevd mobbing på jobben. Det har vært tøffe og oppegående mennesker som har blitt slått ned i støvlene av det de har gått gjennom, de har ikke greid å programmere seg selv til ikke å bli såret eller knust av sine mobbende kolleger.

Kan mennesker velge ikke å være sårbare? Psykolog Jan Atle Andersen argumenter med at du kan komme med den samme ufine bemerkningen til tre ulike personer og få svært ulike reaksjoner. At mennesker er forskjellige, og følgelig reagerer forskjellig, behøver man vel strengt tatt ikke være psykolog for å vite. Ut i fra egne erfaringer vet jeg også at hvor sårbar den enkelte av oss er kan variere etter hvordan vi har det i livene våre. Jeg har møtt mange flotte mennesker som også er svært sårbare på grunn av en tøff hverdag og mange vonde opplevelser opp gjennom årene. Og hva skal vi egentlig med psykologer, dersom vi bare kan bestemme oss for ikke å få traumer av det vonde vi opplever?

Da jeg leste dette tenkte jeg umiddelbart på noe liknede jeg leste for ikke så lenge siden. Det var på nettsiden til lokalavisen, en skoleelev ble mobbet sønder og sammen av sine medelever. Foreldrene hadde prøvd å ta kontakt med foreldrene til mobberne, men uten resultat, de ville ikke innse at deres barn gjorde noe galt. Under artikkelen sto disse leserinnleggene det er så mye av, oppgulp fra den delen av befolkningen jeg gjerne kaller ”Ola Dunk”. Og Ola Dunk ga her uttrykk for at det var ungen som ble mobbet som hadde den hele og fulle skyld for mobbingen, det måtte simpelthen være noe gærent med vedkommende som gjorde at de andre mobbet ham. Da jeg leste dette så jeg for meg Ola Dunk der han satt i den smakløse stua si, en kunnskapløs fyr med nisselua godt nedover ørene og Se og hør på salongbordet. Noe som kanskje sier en del om undertegnedes fordommer. Nå kan det se ut som det er Ola Dunk, og ikke jeg, som har de mest tidsriktige holdningene.

søndag 13. desember 2009

Noen forvirrede tanker på en sen kveld

Om ytringsfrihet
Jeg har akkurat tenkt over at jeg tross alt er veldig glad for at jeg lever i Norge i 2009. Det kunne vært verre, jeg kunne levd i andre deler av verden eller jeg kunne levd i dette landet for mange år siden, det hadde neppe gått bra. Grunnen til denne erkjennelsen er mine reaksjoner på det høyst tvilsomme kurset jeg går for tiden. Beklager at jeg kommer tilbake til dette kurset nok en gang, men jeg kan bare ikke la være.

Det dreier seg om ytringsfrihet og min manglende respekt for autoriteter. Jeg avskyr mennesker som har makt og misbruker den så langt det går. Det behøver ikke å være rare makten de har, det dette dreier seg om de menneskene som har bittelitegranne makt, og gjør mest mulig ut av den. Jeg har vært borti ett par slike på dette sorgens kurset, og da er jeg glad for at den makten de har er så begrenset som den faktisk er. Siden dette er et kurs arrangert av Nav, kan disse menneskene rapportere til nettopp Nav at de ikke liker trynet mitt, og der stopper for så vidt den makten de måtte ha over meg. De har ikke makt til å brenne meg på bål, kappe hodet av meg eller steine meg, slik de ville hatt til andre tider eller på andre steder.

Manglende evne til å passe munnen sin
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg nettopp har fått god kontakt med mine mer opprørske sider, jeg har registrert min manglende evne til å holde kjeft når jeg føler jeg blir utsatt for urett. Den manglende evnen i så måte er så formidabel at den antagelig ikke hadde vært mulig å temme uansett hvilke forhold jeg hadde levd under. Derfor kunne jeg fort ligget an til å ende som torturoffer eller noe annet trist og tragisk, hadde det ikke vært for at jeg tross alt er så heldig at jeg lever i et land og i en tid der faren for sånt ikke er plagsomt overhengende.

Nå prøver riktignok Nav, og for så vidt den alltid like slitsomme jobbsøklæreren, å torturere folk så langt det går, men de har tross alt ikke særlig vide fullmakter i så måte. Ingen av de grusomme metodene jeg har lest om i mine mange år som medlem av Amnesty er innen rekkevidde, og takk for det!

Maktmisbruk light
Maktmisbruk er aldri vakkert når man har mulighet til å observere det, uansett hvor bagatellmessig det måtte være. På fredag ble jeg nok en gang rammet av slikt maktmisbruk light. Da ble jeg, og mine lidelsesfeller på dette kurset, tvunget til å søke fire jobber, så skulle vi få lov å ta helg, vel og merke etter å ha sendt en såkalt jobblogg til læreren, noe som vil si en liste om de jobbene vi hadde søkt. Sist gang han prøvde seg på sånt, var det seks jobber det var snakk om, så man kan vel si det går riktig vei. Han firer på kravene, det skal han ha. Men det var da min indre opprører kom til overflaten, i stedet for umiddelbart å gå i gang med den påtvungne jobbsøkingen, kastet jeg meg over Twitter og klaget min nød. ”Få se!” sa andre kursdeltakere da jeg sa hva jeg hadde gjort, og de fikk se, både det jeg hadde skrevet og et svar jeg hadde fått. Da var det at jobbsøklæreren plutselig viste meg voldsom interesse og skulle ha meg til å se på et ett eller annet på pc-en. Jeg rakk å minimere vinduet med min opprørske melding før han kastet seg over meg. Han ante nok at det foregikk ett eller annet bak ryggen hans, han liker meg ikke, og alle guder jeg ikke tror på skal vite at det er gjensidig.

Jeg freste stygt bak ryggen på denne læreren på fredag, jeg hadde problemer med å holde sinnet mitt i tømme. Jeg hater å bli utsatt for at andre tvinger meg til ting det overhode ikke er mening i, bare for å vise hvem som bestemmer. Selv kan jeg ikke fordra å gi ordre til andre, så til de grader at det har vært et problem når jeg har vært satt til å være sjef over folk som har hatt litt for dype lommer og vært litt for glade i å ha hendene så dypt som mulig i disse lommene.

Om tortur
De gangene jeg har vært i det selvransakende hjørnet har jeg tenkt over om jeg er et menneske som hadde vært i stand til å utføre tortur på andre. De færreste av oss mener vel at vi er det, men samtidig viser både historien og nåtiden at det er det svært mange som er. Og de som utfører slike skrekkelige handlinger er neppe særlig annerledes enn oss andre.

For mange år siden hadde jeg en samtale med en jente fra Iran, i likhet med meg var hun av den typen som har lett for å slenge med leppa. Problemet hennes var at hun hadde slengt med leppa i et land der man absolutt ikke bør gjøre det. Hun hadde havnet i fengsel for sin manglende evne til å holde kjeft. Hun fortalte at i fengselet ble alle voldtatt, sa ingenting om hva hun selv hadde opplevd i den forbindelse, men det framgikk jo tydelig at hun hadde vært en av disse ”alle”. Videre fortalte hun at vaktene hadde tisset i munnen på kvinnen som satt i nabocellen, jeg fikk en sterk følelse at det hadde de også gjort med henne. Heldigvis hadde hun greid å flykte, hadde kommet seg til Norge og fått lov å bli her.

Ytringsfrihet, men...
Vi har ytringsfrihet i Norge, vi slipper å bli kastet i fengsel om vi forbanner makta aldri så mye. Selv om man støtt og stadig kan lese innlegg fra mennesker som mener vi blir styrt av personer som er en uhyggelig blanding av Pol Pot og Stalin, hadde vi virkelig vært det, ville ikke disse menneskene fått lov å holde på med de dypsindige skriveriene sine, men det ser det ikke ut til at de tenker nevneverdig over.

Skjønt ytringsfriheten har nok sine små begrensninger, jeg vet at dersom en potensiell arbeidsgiver hadde kommet over bloggen min hadde jeg neppe kunnet regne med å få jobb der. Jeg er fremdeles innmeldt hos et vikarbyrå, heller ikke noen av konsulentene der bør finne denne bloggen, da vil de garantert aldri ha noen oppdrag til meg mer. Skulle min ikke direkte elskede jobbsøklærer finne den, vil han antagelig gi en tilbakemelding på meg til Nav som er av en slik art at jeg vil få problemer med dem på en eller annen måte, muligens miste dagpenger på grunn av dårlig samarbeidsvilje og slett samfunnsmoral.

Da jeg abonnerte på Dagsavisen tenkte jeg mange ganger at jeg skulle skrive et innlegg om mine heller triste erfaringer langt nede på rangstigen i arbeidslivet. Jeg gjorde det aldri, for det første fordi jeg regnet med at den avisen aldri hadde tatt inn et slikt innlegg. Nå er det ikke noen katastrofe ikke å få publisert et avisinnlegg, den viktigste grunnen til at jeg aldri skrev et slikt innlegg var at det var en viss mulighet for at det kunne komme på trykk, og da ville det fort kunnet bli en katastrofe. Jeg jobbet som vikar, da sitter man rimelig løst i jobben, det hadde vært lett å skylde på at det ikke var noen oppdrag til meg. Man hadde neppe ønsket å ha ansatte som sa offentlig fra om hva de opplevde i et stadig mer brutalisert arbeidsliv. Folk som meg skal stå med lua og hånda og holde kjeft, men akkurat det er jeg innmari dårlig til.

torsdag 10. desember 2009

Mitt nye liv som avisløs

For noen måneder siden sa jeg opp Dagsavisen, en avis jeg hadde abonnert på i en evighet, nærmere bestemt helt siden den het Arbeiderbladet. Lenge var jeg helt avhengig av denne avisen. Frokost på lørdag med Dagsavisen var en ukentlig høytidsstund, som for øvrig noen ganger ble spolert av et forvirret avisbud. Det hendte nemlig at det var helt andre aviser enn min kjære Dagsavis som ble halt opp av postkassa på lørdag morgen. På de verste lørdagene var det Vårt Land som befant seg i kassa, det var totalt nedtur, lørdagen var spolert. Stemningen sto heller ikke i taket de lørdagene det desorienterte budet hadde gitt meg Finansavisen, også de lørdagene ble triste. Noen ganger var det Aftenposten jeg hadde fått utdelt, der fant jeg i det minste noe leselig, men det var kun de lørdagene budet hadde greid å gi meg riktig avis som ble slik som en lørdag skulle være.

Da jeg jobbet på kantiner solgte ofte disse VG og Dagbladet, da leste jeg, eller rettere sagt bladde gjennom, disse avisene i pausene, dersom det var pauser, ingen selvfølge på kantiner. De framkalte kun oppgitt hoderisting fra min side, kjendisstoff og generelt tullball, nei huff! Da satte jeg ekstra pris på å krype opp i sofaen med Dagsavisen når jeg kom hjem. Noen ganger hadde jeg også med meg Dagsavisen på jobb, det hendte at jeg jobbet sammen med folk som ikke hadde hørt om den før. Andre ganger hendte det jeg lånte den bort i en pause eller to til folk som vanligvis ikke leste aviser av det slaget, da følte jeg at jeg bedrev regelrett folkeopplysning, spredte litt kunnskap ned i det folkedypet som til vanlig ikke leser andre aviser enn VG.

Men etter hvert begynte det å skje noe, Dagsavisen og jeg gled liksom fra hverandre, den begynte i økende grad å bli en kilde til mer irritasjon enn glede. På den tiden ordet ”lavstatusgrupper” var på sitt mest populære, var Dagsavisen en svært flittig bruker av dette vederstyggelige begrepet. Noe som gjorde at jeg følte at folk som meg kun ble skrevet om, og da i svært nedlatende vendinger, og overhode ikke for. Siden dette tross alt var avisen som en gang hadde hatt navnet Arbeiderbladet syntes jeg at avisen burde vise arbeiderklassen så vel respekt som en smule oppmerksomhet. Det var det lite av, og avisen innrømmer da også at den ikke er for arbeidsfolk, går man inn på nettsiden deres og klikker seg inn på ”annonsere”, kan man lese følgende: 115.000 personer leser Dagsavisen hver dag. Nærmere 80.000 av våre lesere, leser ikke Aften. Tør du gå glipp av denne kjøpesterke målgruppen?
Leserne av Dagsavisen.no er høyt utdannede mennesker med god inntekt, med hovedvekt fra Oslo og Akershus. Våre lesere interesserer seg bla. for reiser, kultur, uteliv, interiør, bil, mat, livsstil, friluftsliv etc.

Det kan se ut som det er lenge siden denne avisen var for arbeidsfolk, Dagsavisen er altså avisen for dem som har råd til maldonsalt i maten.

Da jeg sist vinter opplevde at det ble dårlig med oppdrag fra vikarbyrået jeg jobbet for, og forsto at jeg måtte melde meg arbeidsledig, var jeg forståelig nok svært interessert i hvordan det sto til med dette uhyret som heter Nav. Da var det ikke mye hjelp å få av Dagsavisen, mens nettet og andre aviser var fulle av historier om folks skremmende møter med Nav, på denne tiden fikk ikke arbeidsledige pengene sine og det var kriser og katastrofer på løpende bånd, men Dagsavisen var forbløffende taus om alle problemene med Nav. Der var man visst mest redd for at arbeidsledigheten skulle forårsake at den rød-grønne regjerningen skulle tape det kommende valget, at arbeidsledige gikk personlig konkurs på grunn av manglende utbetalinger av dagpenger lot til å bekymre avisen i langt mindre grad.

Til slutt kom Dagsavisen diltende etter og ble med i hylekoret mot Nav. Da hadde vel arbeidsledigheten blitt så omfattende at man muligens innså at også noen av avisens høyt utdannede lesere med god inntekt hadde mistet jobben, og disse bør man jo holde seg inne med. Da het det seg blant annet i en leder: Det er også en skandale at arbeidsledige henvises til «sosialen». Der har de ingen ting å gjøre. Sosialtrygd er for folk som ikke eier nåla i veggen. Folk som mister jobben har både leilighet, litt penger i banken og kanskje en bil. For å komme igjennom nåløyet på sosialkontoret blir de fratatt alt de eier. Det er så grusomt at det burde være forbudt ved lov.
Umiddelbart var jeg for så vidt enig da jeg leste dette, men samtidig aner jeg en smule, og kanskje mer enn en smule, forakt overfor disse som ikke eier nåla i veggen. At det finnes mennesker som ikke eier ei nål, og antagelig heller ikke noen vegg til den nåla de ikke har, ser det ikke ut at Dagsavisen bryr seg nevneverdig om. Nå har vel ikke de nålløse råd til å abonnere på noen avis, og er uansett ingen gruppe det er noe stas å skryte av overfor potensielle annonsører. ”Våre abonnenter eier ikke nåla i veggen”, det sier seg selv, dette er ingen gruppe det er verdt å bruke tid eller oppmerksomhet på.

Nå hørte heller ikke jeg til noen av gruppene Dagsavisen lot til å synes det var noe stas med, så jeg fant ut at tiden var inne for å avslutte mine mange år som trofast abonnent. Jeg trodde jeg skulle komme til å savne den litt, men det forventede savnet har uteblitt. Jeg prøvde et tre ukes gratis abonnement på Aftenposten, men her var det mer papir enn lesestoff. Dette er ikke en avis en bare kan ta opp av postkassa og putte i sekken, slik jeg pleide med Dagsavisen. Jeg fant ut den gjør seg best på nett. Å lese aviser på nettet er både gratis og miljøvennlig, men jeg merker at det blir mer overfladisk lesning. Det var lettere å konsentrere seg om tyngre utenriksstoff når jeg leste det på papir, enn når jeg sitter og dingler foran pc-en. Det har hendt jeg har unnskyldt meg med at det skjer jo så mye, kan ikke ha greie på alt, når jeg har hoppet fra vesentlige begivenheter i det store utland til innenlands tullball. Egentlig en farlig tanke, den kan representere det første steget ned i uvitenhetens mørke kjeller. Hvordan det kan gå med mennesker som har tilbrakt for mye tid der har jeg hatt rikelig mulighet til å observere.

I det store og hele lever jeg godt som avisløs, forhåpentligvis vil nettaviser og P2 sørge for at jeg ikke blir totalt analfabet. Likevel, jeg skulle gjerne holdt meg med avis, men den avisen jeg ønsker meg finnes ikke. En avis som skrev mer om arbeiderklassens virkelighet. En avis som var opptatt av singles levekår. En avis som når det var snakk om for mange sykmeldte og trygdede, spurte noen av dem det gjaldt hva grunnen for dette var, i stedet for bare å moralisere og intervjue virkelighetsfjerne forståsegpåere om folkets angivelige dovenskap. En avis som så dem som til vanlig ikke blir sett. En avis med solid utenriksstoff og absolutt intet om kjendiser og deltakere i diverse tv-serier. Man kan jo alltids drømme….

mandag 7. desember 2009

Når naviotisk kurs fører til fornyet selvinnsikt om manglende selvtillit

Jeg har brukt en god del av mitt voksne liv på å være sint på meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung. Jeg har forbannet min egen dumhet mens jeg har slitt over skurebøtter og enorme mengder uappetittelig oppvask, holdt lange og lydløse skjenneprekener til meg selv mens jeg har betjent køer av mer og mindre sure kantinekunder og svettet over rødglødende sentralbord mens digre hauger av post har hopet seg opp på pulten.
Jeg har ikke skjønt hvordan i all verden jeg kunne være så dum at jeg ikke sørget for å skaffe meg såpass utdanning at jeg hadde sluppet unna disse underbetalte slavejobbene.

Etter flere uker på kurs i regi av Nav er jeg nå i ferd med å tilgi meg selv, jeg har blitt kraftig minnet om hvordan det er å sitte i et klasserom og bare ønske å være et helt annet sted. Da jeg gikk på ungdomsskolen hatet jeg mattetimene, den stakkars hjernen min sluttet å fungere hver gang den ble presentert for tall. Følgelig måtte jeg være dum, at jeg var en racer til å skrive stil spilte ingen rolle. Kurset har tappet meg for så vel energi som selvtillit, nå husker jeg hvor lite selvtillit jeg hadde da jeg var ung, og hvor plagsomt det var.

Hvor sterkt jeg vantrivdes på skolen har jeg på en måte glemt. I en periode gikk jeg en del kurs, jeg så alltid fram til kurskveldene. Jeg trivdes med å lære noe nytt, og traff alltid spennende og interessante folk. Fikk vi hjemmeoppgaver storkoste jeg meg med dem. Jeg har savnet disse kursene, men det ble etter hvert vanskelig å gå kurs. Lønnen krympet, jobbene ble hardere og mer slitsomme, det ble lite overskudd til annet enn å komme seg gjennom dagene. Dessuten jobbet jeg i en periode skift, og da er var det uansett ikke mulig å gjennomføre.

På disse kursene ble man behandlet som en likeverdig av lærerne, det skulle da også bare mangle. De var et kjærkomment pusterom fra jobber der jeg ofte følte meg respektløst behandlet, det være seg av kunder, sjefer eller konsulenter fra vikarbyråer jeg jobbet for. Naviot-kurset har gitt meg en påminnelse om hvordan det er når man ikke blir behandlet med respekt av lærere. Nå må det i rettferdighetens navn sies at også på dette kurset har vi lærere som behandler oss som de voksne menneskene vi faktisk er. Det har vært dagene med jobbsøk som har gitt meg denne påminnelsen. Disse jobbsøkdagene har også minnet meg om den grusomme kjedsomheten jeg opplevde på skolen, ikke minst i de beryktede mattetimene. På en måte er jeg heldigere nå enn den gangen, jeg har tilgang til Internett, i min ungdoms mattemareritt hadde jeg kun en kladdebok jeg fylte opp med mer og mindre sære tegninger. Slik tegnet jeg meg gjennom timene, tallene skjønte jeg likevel ingenting av, og lærerne gadd så visst ikke å anstrenge seg for å sette meg inn i mattematikkens mystiske verden.

Når jeg har sittet på dette kurset og følt meg elendig, kjedet meg, og i likhet med flere av de andre kursdeltakerne hatt store problemer med ikke å sovne, har jeg husket hvordan det var å være miserabel tenåring som vantrivdes på skolen og ellers følte seg både dum og stygg.
Det var så visst ingen god følelse, og en viktig grunn til at jeg har havnet der jeg har gjort.

Denne selvinnsikten er en noe uventet bivirkning av dette merkelige kurset, det kan være jeg kan ha nytte av det på ett eller annet vis. Men man må jo spørre seg, når et kurs blir en så kraftig påminnelse om hvordan det er å ha dårlig selvtillit, virker det ikke da litt mot sin hensikt? Eller er det sånn at Nav sender folk på disse kursene for å ta fra dem det de måtte ha opparbeidet seg av selvtillit her i livet? Man kan jo lure.


onsdag 2. desember 2009

Direktesending fra naviotisk kurs

Så sitter vi her igjen da, vi som er så heldige at vi går på kurs på en skole hvis navn er så latterlig at jeg foreløpig avstår fra å bruke det. I dag har vi jobbsøk, noe som stort sett betyr at alle driver med sitt, for øyeblikket er læreren i klasserommet. Veldig ofte er han andre steder, spør ikke om hvor. Han har gitt oss noen tips om jobber vi kan søke på, mange av dem har gått ut på dato og de fleste av dem er lite aktuelle. Nå forsvant han akkurat ut, bablende i telefonen.

Sant å si er disse jobbsøkdagene best når læreren er ute. Når han åpner munnen renner det ut slitne floskler og gamle klisjeer. Det går i samme duren hele tiden, jeg får gnagsår på hjernen av stemmen hans. Nå har jeg gått her i over fem uker, jeg har hørt det han har å si for lengst, siden han ikke har noe nytt å komme med. Hun ved siden av meg gjesper, det er mange av oss som har problemer med å holde oss våkne i disse timene.

Slik kaster man penger ut av vinduet, det er Nav som betaler for denne "moroa", eller rettere sagt felleskapet, skattebetalerne om man vil. Skolen er sterkt preget av at vi som går her ikke betaler selv, da hadde man vært nødt til å holde en helt annen standard.

Nå er læreren tilbake i klasserommet, vi fikk beskjed om at vi skulle gå inn og se på en jobbannonse, nå leser han den høyt, så virker det som han gjør noe.

Det er ennå over en halvtime til lunsj.....

tirsdag 1. desember 2009

Hvordan stresse ned før jul

En førjulsrapport fra Kjøpesenterland
For noen dager siden kom det en reklame i posten fra et av de mange butikksentrene jeg er omringet av. Stress ned! Møt julen på Metro, var det glade budskap. Da jeg leste dette fikk jeg en av disse ”verden er snudd på hodet-opplevelsene” som dukker opp med jevne mellomrom. Et slikt øyeblikk der jeg virkelig føler at jeg lever i en gal, gal verden. Hvordan i huleste er det mulig å stresse ned i et kjøpesenter før jul?

For den som måtte være av en annen oppfatning er mulighetene for å stresse ned før julen setter inn tilnærmet ubegrensede. Her lokker man med så vel nattåpent som søndagsåpent, ingen grunn å møte julen i stresset tilstand, altså.

Pust ut! Kom i julestemning hos oss, kan man lese på baksiden.
Bare tanken på et slikt senter en lørdag før jul er nok til at jeg mister pusten, er det meg det er noe gærent med? Jeg greier ikke å se det avslappende med dytting, mas, ungeskrik og køer, køer og atter køer. Ikke kommer jeg i julestemning av det heller.

Man lokker også med pakkedisker, sånn at folk skal slippe den uhyre stressende aktiviteten det er å pakke inn julegaver. For noen år siden jobbet jeg ved en slik pakkedisk i noen dager før jul. Det var hyggelig nok, folk lot til å være overlykkelige for at noen pakket inn for dem. Jeg husker særlig ei jente som fortalte at hun egentlig syntes det var koselig å pakke inn selv, men hun hadde ikke lenger tid, det var så mye å gjøre på jobben. Hun jobbet i en av butikkene i nærheten.

Kanskje det er sånn det er blitt, det er så mye stress før jul at folk ikke lenger har tid til å gjøre det de egentlig synes er koselig og avslappende.

søndag 22. november 2009

Forbudte følelser

Om psykisk frost og sjelelig gjennomtrekk
Etter mange år med slitsomme og dårlige betalte jobber, uhederlige arbeidsgivere, perioder med usikre arbeidsforhold og arbeidsledighet, begynner jeg nå for alvor å kjenne på kroppen, eller rettere sagt psyken, hva slike forhold gjør med en. Når jeg på toppen av dette for tiden sliter med et kurs gjennom Nav, med et evinnelig mas om jobbsøking og lærere uten særlig forståelse for hvordan det er å ha befunnet seg nederst på rangstigen i arbeidslivet i årevis, da kjenner jeg at nå begynner det å bli i overkant mye elendighet å forholde seg til.

De jobbene jeg har hatt har vært fysisk utmattende, slitsomme og ensformige arbeidsoppgaver som sliter på kroppen. De har også slitt meg ut psykisk, og det er det som plager meg mest nå. Jeg har ikke fått varige fysiske skader av jobbene jeg har hatt, i motsetning til mange av dem jeg har jobbet sammen med. Derimot står det ikke helt bra til på den psykiske siden, selv om det vel er opplest og vedtatt at folk fra arbeiderklassen ikke har lov til å slite psykisk. Nå har vi vel heller ikke lov til å ha fysiske skavanker, vi har vær så god å holde oss friske og jobbe til vi stuper. Og når vi først stuper, bør vi fortrinnsvis stupe så kraftig at vi dør på flekken, sånn at vi ikke ligger samfunnet til byrde.

Jeg vikarierte en gang for en slik dame, som hadde vist så god samfunnsånd at hun bare hadde gått hjem fra jobben, for øvrig en jobb der man virkelig måtte slite hardt, og dødd i en alder av førtisju. Muligens et eksempel til etterfølgelse for oss alle, bortsett fra at noen kanskje mener at damen burde ha holdt seg i live og frisk og rask i ti år til, slik at man kunne tynt den siste arbeidskraften ut av henne, inkludert den berømmelige restarbeidsevnen man er så opptatt av for tiden, samt en god del skattekroner. Det som er sikkert er at det ikke var særlig morsomt å komme inn på en arbeidsplass og få vite at man var der på grunn av så tragiske omstendigheter. For øvrig var jeg ikke overrasket, dette var en jobb på kantine, og etter diverse ekstremt tøffe kantinejobber, var det akkurat noe sånt jeg hadde ventet på.
Men det var en vemmelig påminnelse om at fremtidsutsiktene var langt fra lystelige.

På denne tiden jobbet jeg stort sett en dag her og en dag der. Ofte ble jeg ringt opp om morgenen, da var det bare å løpe av gårde og håpe at jeg greide å finne fram til det som skulle være arbeidsplassen min den dagen. Å vente på telefon om morgenen uten å vite om det ble jobb den dagen eller ikke, ga meg etter hvert en følelse av angst. Å få angst av denne usikkerheten er vel egentlig forbudt for en som jobber som vikar, da det er tegn på at man ikke er ”fleksibel” nok, men angsten kom krypende åkkesom.
Det var bedre når jeg fikk beskjed om et oppdrag dagen i forveien, men uansett var det et slit hele tiden å skulle gå inn på nye arbeidsplasser, møte nye mennesker og sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og rutiner. Når man har gjort det ti ganger går det greit, da har man fått øvelse, når man har gjort det hundre ganger går det ikke lenger så greit, da begynner man å bli sliten.

Da jeg jobbet på kantiner var jeg stort sett nødt til å iføre meg det jeg kalte taperuniform, stygge klær som det virket var designet for å få den som var nødt til å ha dem på seg til å føle seg så elendig som mulig. Noen dager måtte jeg gå rundt og trillet digre traller med oppvask, iført den forhatte taperuniformen, måtte bane meg vei mellom fremmede mennesker, selvtilliten sank til under nullpunktet. Etter en slik dag var jeg helt tom innvendig, jeg kan huske jeg en gang tenkte at det føltes som å ha gjennomtrekk i sjelen.

Det å gå ned i lønn støtt og stadig har vært en annen psykisk belastning. Særlig da jeg dumpet ned mange kroner i lønn, samtidig som jeg kunne lese i alt jeg kom over av aviser at nå hadde vi det bedre enn noen gang, folk tjente bedre og hadde det bedre, alt var bedre, bedre, bedre. Og jeg tjente dårligere og dårligere, da var det som om noe gikk i stykker, troen på at jeg noen gang kom til å få det bedre ble knust. Det ga også en følelse av ikke å høre til i samfunnet, ikke være en del av dette fellesskapet som fikk det så mye bedre. Jeg var utenfor, jeg ble ikke regnet med.
Dessuten er det noe med å takle å gå ned i lønn, det kan gjøres på to måter, enten kan man akseptere det og dermed også akseptere at man ikke er mer verdt, eller man kan føle seg urettferdig behandlet fordi man vet at man er mye mer verdt enn den usle lønna skulle tilsi.
Jeg følte meg utnyttet, at jeg ikke ble verdsatt.
I tillegg til de vonde følelsene i forbindelse med lavere lønn blir det selvfølgelig også stadig vanskeligere å leve av det man tjener. Jeg fleipet med det på jobben, at hvis jeg skulle fortsette å gå ned slik i lønn ville det ikke være lenge før jeg ikke tjente noe i det hele tatt, også lo jeg av det. Jeg lo derimot ikke når jeg var alene, da dukket det opp mange tunge tanker.
Frustrasjoner og bekymringer i forbindelse med stadig vanskeligere økonomi gjorde meg anspent, noe som igjen førte til at jeg ble mer fysisk sliten av jobben enn jeg antagelig ellers ville blitt.

For noen år siden fikk jeg problemer med en arbeidsgiver som ikke ville utbetale meg penger jeg hadde krav på. For å få pengene måtte jeg ta saken til Forliksrådet, det var en lang og omstendelig prosess, og lite hjelp å få underveis. Jeg hadde vært nødt til å ta denne svært tunge og ubehaglige jobben fordi jeg ikke hadde greid å få noe annet. Arbeidsgivere jeg hadde vært i kontakt med hadde fortalt meg i klare ordelag at jeg ikke kunne få noe annet slitsomme drittjobber, jeg var ikke kvalifisert for noe annet. Heldigvis var jeg kvalifisert nok til å greie å sette meg inn i alt som måtte gjøres for å få saken til Forliksrådet. På denne tiden begynte jeg å fryse, en isende indre frost som fremdeles dukker opp støtt og stadig.

Selv etter at jeg hadde vunnet saken over min forhenværende og dønn uhederlige arbeidsgiver hadde jeg store problemer med å få pengene jeg skulle ha. Mens jeg jobbet på lager på kveldtid, brukte jeg dagene til å ta nødvendige telefoner, reise inn til Jussbuss for å høre med dem hva jeg skulle gjøre, det var et sant slit. En god venninne sendte meg en oppmuntrende mail der hun omtalte meg som en hverdagshelt. I så fall var jeg ikke den eneste, på jobben møtte jeg tapre hverdagshelter hver eneste dag. Godt voksne mennesker som slet med skader etter mye hardt arbeid, og som i tillegg til tider ble behandlet temmelig respektløst av ledelsen på stedet. Livet som arbeidende fattig er tøft, og ikke minst er det tøft å være arbeidsledig som jeg er akkurat nå, med Nav som puster meg i nakken og dessuten har sendt meg på et kurs med mye tvang og barnehagementalitet. Samtidig lærer jeg tross alt noe som kan være nyttig, og jeg har møtt mange flotte folk blant de andre kursdeltakerne.

Det kunne tross alt vært verre, og mange har det langt verre. Noe av det som har plaget med de siste årene er tanken på å havne blant dem som virkelig har det ille, de som er for syke til å jobbe, enten det skyldes fysiske eller psykiske årsaker. Folk som må slåss med Nav i langt større grad enn det jeg har vært nødt til, og som blir hengt ut så å si daglig i media som snyltere og unnasluntrere. Kanskje det er blant disse man finner de virkelige hverdagsheltene?

lørdag 14. november 2009

Et sorgens kurs

Nå har jeg gjennomført tre uker av kurset som Nav har vært så elskverdige å sende meg på. At jeg skulle lære noe nyttig har jeg nå avskrevet som meningsløs propaganda. Det er jobbsøk og atter jobbsøk, og det som det het seg at vi skulle lære forsvinner i jobbsøktåka, som nå begynner å bli faretruende tjukk. Rett skal vare rett, det hender at det er en dag innimellom jobbsøkterroren som er viet matnyttig læring, men det er langt mellom dem.
Resultatet etter disse tre ukene er at jeg føler meg fullstendig tappet for energi, og har pådratt meg en plagsom hodepine.

De første dagene på kurset mimret jeg tilbake til kurs jeg har gått før. Datakurset jeg en gang gikk på Lillestrøm. Det var bra, selv om det var gjennom daværende Aetat. Jeg fikk tatt datakortet, og det med langt bedre resultater enn jeg hadde trodd var mulig for meg å oppnå, og jeg koste meg skikkelig underveis. Jeg sendte også en og annen lengselsfull tanke til språkkurset jeg tok i Oxford for en del år siden. Da jeg gikk disse kursene tenkte jeg mye på hvorfor i all verden jeg ikke hadde tatt skikkelig utdanning da jeg var ung. Det var jo så herlig å lære, jeg kunne ikke skjønne hva jeg tenkte på i ungdommen.
Dette kurset har framkalt minner om hvorfor jeg ikke tok noen ordentlig utdanning, det har fått meg til å tenke på mattetimene på ungdomskolen. Der satt jeg og skjønte stort sett ingenting, og jeg hatet hvert minutt. Slik jeg nå avskyr hvert øyeblikk på alle disse dagene med jobbsøk, jobbsøk, jobbsøk. Sånn sett er kurset en påminnelse om hvorfor jeg ikke hadde lyst til å gå særlig mye på skole da jeg var ung.

Det har gått nedover med mimringa om tidligere og bedre tider, for tiden er jeg på et stadium der jeg mimrer tilbake til tiden jeg jobbet på lager. Der sto jeg og puttet ting i pappesker, alternativt gikk rundt og plukket ting i kasser, som andre igjen puttet i pappesker. Dette fortoner seg nå som ren, skjær lykke. Fortsetter det sånn, og det tror jeg det er all grunn til å tro, så vil jeg mimre meg videre nedover i rekka, og ende opp med å lengte tilbake til å vaske doer på en jernbanestasjon, som jeg regner som et av de definitive bunnpunktene i min heller triste yrkeskarriere.

Fredagen var et sant helvete, da fikk vi beskjed om at vi skulle søke på seks jobber i løpet av dagen. Vær så god, søk! Da var det at undertegnede sprakk og ble halt med ut på gangen til samtale med læreren. Der ble jeg blant annet fortalt at det ville bli rapportert tilbake til Nav om kursdeltakernes innsats i løpet av kurset. Er det ikke et uttrykk som heter ”riset bak speilet”? Kanskje like greit å hente det fram og gi gjenstridige kursdeltakere en real omgang juling, det er vel det man har lyst til. Jeg føler i hvert fall at jeg blir behandlet som en drittunge. Og det setter jeg, naturlig nok, svært liten pris på.

onsdag 11. november 2009

How to get what you want!

For noen år siden forvillet jeg meg inn i noe som må ha vært avdelingen for selvhjelpsbøker i en bokhandel i Dublin. Et stort rom fullstappet av bøker med titler av typen ”How to get what you want”. De fleste av bøkene hadde påfallende smakløse og grelle omslag, skrikende grønt og skjærende rosa gikk igjen på mange av dem. Det var ikke grenser for hva man kunne oppnå med å kjøpe disse bøkene. Her kunne man få nyttige tips om det meste, hvordan bli rik, lykkelig, ung og vakker, slutte å røyke, gå ned i vekt, bli en bedre elsker, jobbe tjue timer i døgnet og fremdeles ha masse tid til venner og hobbyer, det var kort sagt ikke den ting ikke disse bøkene kunne hjelpe deg med.

Jeg ble helt satt ut av alt dette, og dessuten sur. Her sto jeg midt i den tusen år gamle irske hovedstaden, en by som har fostret et stort antall kjente forfattere, James Joyce, George Bernard Shaw, Samuel Beckett og Oscar Wilde, for å nevne noen, og denne bokhandelen så ut som en søppeldynge. Selvhjelpsfolket ville sikkert umiddelbart slå fast at det var meg det var noe gærent med, at jeg var negativ og sånn sett fortjente min vanskjebne som noe overvektig og temmelig fattig røyker, uten nevneverdig suksess i verken jobb eller privatliv. Jeg greier rett og slett ikke å tenke riktig, for det er jo bare det det hele dreier seg om, å tenke på den rette måten.

I ettertid har jeg tenkt at jeg burde kjøpt et eksemplar av hver eneste bok, jeg ville fått historiens største overvekt på flyet hjem, og dessuten overtrukket kontoen min noe voldsomt, men du verden hvor vellykket jeg ville blitt! Så jeg har vel bare meg selv å takke for min manglende suksess i livet.

Jeg har sett mennesker som har drevet med det som kalles selvutvikling, hvor resultatet snarere er blitt selvinnvikling, personer som har viklet seg så kraftig inn i seg selv at de ikke er i stand til å se andre mennesker i det hele tatt. De er blitt både selvgode og selvopptatte, men rikdommen og suksessen på alle livets områder har derimot uteblitt. De har minnet meg ganske mye om min barndoms pinsevenner, med klokkertro på egen fortreffelighet, og tilsvarende mangel på respekt for de annerledes tenkende.
Jeg hørte en gang en person som hadde viklet seg voldsomt inn i seg selv, uttale at folk som var fattige var det fordi de hadde vært rike i sitt forrige liv, og motsatt, at de rike hadde vært fattige forrige gang de tråkket rundt på jorden. At noen er rike og andre fattige skyldes altså ikke at det er noen form for urettferdighet ute og går, og det er jo behagelig tanke, så lenge man befinner seg blant de noenlunde rike.
Man tror altså på reinkarnasjon, og jeg har flere ganger lest om folk som mener de har vært indianerhøvdinger og egyptiske prinsesser i sitt forrige liv. Det merkelige er at jeg derimot aldri har lest om noen som har vært husmenn eller fabrikkarbeidere.

Tankegangen som selvutviklingsbøkene forfekter passer godt inn i vår tid, med nyliberalisme og selvdyrking. Da er det sikkert flott med bøker som kan lære folket hvordan de skal kvitte seg med foreldet tankegods, også kjent som folkeskikk, solidaritet og nestekjærlighet. Så kan vi alle finne fram til vår indre huleboer, og trampe i vei mot ubetinget suksess.

onsdag 4. november 2009

Den enes død.....

Nok en gang har jeg fått den tabloide virkeligheten i fleisen når jeg har stått i kassakø.
”Her ble Oda (15) funnet kvalt” skrek VG imot meg i dag. Kvalt, med enorme bokstaver, sånn for å sikre seg at absolutt alle skal få med seg hvordan den unge jenta ble drept.

Dette minte meg på en annen tragisk drapssak for mange år siden, der også en ung kvinne var blitt drept. Saken gikk som føljetong på forsiden av VG i ukevis, man riktig gasset seg med alle de uhyggelige detaljene. Den gangen jobbet jeg alene på en liten kantine der jeg var nødt til å selge denne sorgens blekka. Det var dager da jeg hadde lyst til å gjemme bort hele avisbunken og si at dessverre har ikke VG kommet i dag. Det kunne jeg selvfølgelig ikke gjøre, selv om jeg hadde aldri så lyst. Jeg var nødt til å sette fram svineriet i stativet sitt, og selge til alle som ville ha. Og det var mange som ville ha, VG er vel på mange måter avisenes Grandiosa, temmelig smakløs, men du verden så populær!

Jeg har mange ganger fundert over hva disse som lager slike førstesider tenker, er de stolte over det de gjør? I likhet med meg må vel også de stå i kassakø på butikken, der de får rikelig anledning til å beundre sine egne ”mesterverk”. Synes de virkelig selv at dette er veldig bra, eller er de litegranne flaue over seg selv, sånn innerst inne i sine tabloide sjeler?

søndag 1. november 2009

Jobbsøkingens forbannelser

Takler du fleksibelt stress med gode og dårlige egenskaper?
Jeg er blitt sendt på kurs gjennom Nav. Da jeg var arbeidsledig for flere år siden, og innmeldt på det som den gang het Aetat, fikk jeg inntrykk av at kurs var en vederstyggelighet man helst skulle holde seg langt unna. Riktignok greide jeg å mase meg til datakortet, men da var det også slutt, alle spørsmål om videre kursing ble besvart med et rungende og unisont NEI!
Derfor hadde jeg ikke tenkt på noe kurs i denne omgang, men nå skulle plutselig alle på kurs, nå var kurs blitt noe bra man ville ha mest mulig av.
Siden jeg er en lærevillig sjel var jeg mer enn villig til å stille på kurs. All kunnskap er av det gode etter min mening. Eller kanskje ikke? Dessverre inneholder kurset en rekke dager med såkalt jobbsøk. For meg som har vært nødt til å forholde meg til jobbsøking støtt og stadig gjennom mange år er dette et sant slit. De to første dagene var fullstendig viet jobbsøkingens forbannelser, og det kommer flere.
Jobbsøk, bare ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Noe som skyldes at jeg har vært i flere jobbintervjuer enn jeg setter pris på, føler liksom at jeg har brukt opp kvoten min. Jeg har svettet over jobbsøknader og CV-skriving, slitt meg gjennom et uendelig antall intervjuer. Dine sterke og svake sider? Hva forbinder du med en god sjef? Har du problemer med ryggen? Takler du stress? Er du fleksibel? Hvordan tror du vennene dine oppfatter deg? Fortell litt om deg selv! Osv, osv, osv, osv.

Skade rådgiver med gode norsk kunnskaper
Jeg har lest enormt mange jobbannonser, og sett påfallende mye dårlig norsk. For noen dager siden så jeg en annonse hvor man søkte etter "finans selger". Andre er på jakt etter "skade rådgiver" eller "bil lakkerer". For å få disse sikkert veldig interessante jobbene må man være i besittelse av "gode norsk kunnskaper", ha "stå på vilje", og selvfølgelig er man for tiden på jakt etter folk som kan "gjøre en forskjell". For en som verken har sans for slitne floskler eller orddeling er bare det å måtte lese alt dette vrøvlet noe ordentlig herk.
I tillegg til all denne elendigheta har jeg fått med meg en lang rekke mer og mindre vanvittige jobbsøkertips. Særlig gjorde et om "forretningsmessig frisyre" et uforglemmelig inntrykk. Hvordan i huleste ser en forretningsmessig frisyre ut?
I det hele tatt, i jobbsøkerland skal man strømlinjeformes og markedstilpasses, man skal bedrive nettsverksbygging, uttrykke seg med forslitte fraser og strø om seg med begreper som "nøkkelegenskaper" og "kjerneverdier".

For mye av det gode er ikke alltid vidunderlig 
Greit nok at man som jobbsøker trenger informasjon om tingenes bedrøvelige tilstand. Et og annet tips kan så absolutt være verdt å få med seg. På den annen side kan det bli for mye av det gode, man kan bli så utmattet av jobbsøkermaset at det ikke blir krefter igjen til selve jobbsøkingen. Det kan gjelde folk som er langtidsledige, som kanskje hadde hatt godt av å glemme seg bort litt, konsentrere seg om å lære noe nytt og oppleve gleden med det, i stedet for hele tiden å være nødt til å tenke på seg selv som arbeidsledig. Siden det ser ut til at Nav putter inn jobbsøk i absolutt alle kurs må det bli slitsomt for dem som tar flere kurs, og må gjennom det samme igjen og igjen. Dessuten koster det penger å sende folk på kurs, og da kan man stille spørsmål ved om dette er den beste måten å gjøre det på. Da jeg gikk på datakurs gjennom Aetat var det også jobbsøk, følgelig er mye av det jeg hørte de første dagene på dette kurset ikke nytt for meg.
En annen ting er den før omtalte utmattelsen. Mens jeg har jobbet bortover i diverse tvilsomme jobber har det hele tiden surret og gått i hodet mitt hvordan skal jeg komme meg over i en bedre jobb, hvordan skal jeg få en jobb jeg kan leve av og med i årene framover. Hvordan i all verden skal jeg komme meg vekk fra denne elendigheta? Da blir man forferdelig psykisk sliten. Da trenger man et pusterom, å lære noe nytt kan være akkurat det man trenger. Man får noe annet å tenke på, samtidig som man øker mulighetene til å komme over i en bedre jobb. Når det hele tiden skal brytes inn med jobbsøk, kan dette virke forstyrrende og stressende.

Kjerneverdier: Avskyr floskler, illojal 
En god ting med jobbsøkingen jeg har vært gjennom så langt er at den har minnet meg på at arbeidsgivere har et annet forhold til klisjeer og forslitte fraser enn det jeg har. Jeg avskyr sånt, mens arbeidsgiverne ser ut til å elske det. Så heretter skal jeg pøse på med floskler, samt litt orddeling, eller særskriving som det vel egentlig heter, det ser de også ut til å ha sansen for.
Og mine kjerneverdier? Eller kjerne verdier? Jo, jeg er veldig mot krig og fred og sånn jeg altså. Videre henvises man til min blogg, der man kan lese om hvor innmari festlig jeg synes det er å jobbe helsa av meg for stadig lavere lønn. Dersom arbeidsgiveren snyter meg litt i tillegg hopper jeg formelig i taket av glede.
Ikke lojal og fleksibel nok? Nei, kanskje ikke. Drittlei? Ja, helt klart!

lørdag 24. oktober 2009

Dette er ingen engleblogg

Til tross for den ikke direkte vakre ”engelen” ovenfor er dette ingen engleblogg. På denne bloggen tror man ikke på engler, og man kjøper heller ikke englebøker.
Jeg syntes det var nødvendig å klargjøre dette da det har vært en del baluba om engler de siste dagene. Dette fordi en prinsesse har skrevet bok om emnet.

Engelen som synger ut i vilden sky, sannsynligvis både høyt og falsk, skyldes at denne bloggeren har en skummel fortid som illustratør for et blad om bull terriere. Siden det har vært litt slapt med tegning de senere år, fant jeg ut at jeg kunne bedrive litt resirkulering. Gjenbruk er bra, og i disse dager driver man med slikt helt opp på regjeringsnivå. I motsetning til de resirkulerte statsrådene fikk denne engelen litt farge på seg før den ble gjenbrukt.

Å tegne englebuller, eller andre buller, var en langt mindre lukrativ geskjeft enn å skrive bøker om engler. Noe som muligens skyldes at undertegnede ikke er i besittelse av en prinsessetittel. Fordelen var at om jeg ikke ble bemidlet av det, så slapp jeg å bli omtalt som ”intellektuelt ubemidlet”, noe som helt klart kan sees som en fordel.

I forbindelse med alt engleoppstyret kom jeg til å tenke på barndommens englebilder. Disse forestilte ofte barn som krysset en bro som så ut til å være i dårlig forfatning, bak dem gikk en engel og passet på, antagelig holdt disse ungene seg med skytsengel. Slike bilder hang gjerne på do, det er i hvert fall det jeg forbinder dem med. Jeg må ha vært på opptil flere doer i løpet av barneårene der det hang slike bilder. Og hvis man nå absolutt måtte henge opp slike bilder var det vel det rette stedet å ha dem, særlig smakfulle var de sant å si ikke.
Om jeg oppfatter engleboka som like smakløs som min barndoms dobilder skal jeg ikke si noe om, man bedriver ikke majestetsfornærmelser på denne bloggen.

mandag 19. oktober 2009

Det velfødde hylekor

En ukontrollert utblåsning fra folkedypet
Nå er jeg inderlig lei av velfødde mennesker fra de høyere samfunnslag som synser og mener for vidåpne mikrofoner, mens andre som ikke er like heldige her i livet ikke kommer til orde. Nå skal vi ta oss sammen, og man vil ha slutt på at sykdom belønnes med trygd. Det er klart at man vil ha slutt på at slik uønsket adferd blir belønnet. Hvorfor ikke fjerne alderspensjonen i samme slengen, hvorfor i huleste skal vi belønne folk for å bli gamle, skrukkete og skrøpelige, når det vi vil ha er unge, pene og arbeidsføre folk.
Nei, nå må vi ta oss sammen, selv om enkelte av oss ikke har gjort annet. Selv har jeg tatt meg sammen så kraftig i mange år at jeg nå knirker uhyggelig i sammenføyningene. Jeg er så utrolig lei av alle disse bortskjemte moralistene som breier seg så innmari i det offentlige rom, som forteller oss andre om hvor late og umoralske vi er. Og nok en gang slår det meg hvor lite den virkeligheten som beskrives i media stemmer med den jeg selv opplever.

Det slår meg som litt merkelig at når man skal diskutere trygdemisbruk i radio og tv, så er det aldri noen til stede som selv er trygdet. Jeg synes det hadde vært naturlig at noen av dem det gjelder kunne fått komme til orde, fortelle litt om hvorfor de er på trygd. Det kunne jo være fordi de var for syke til å jobbe, eller kanskje ikke var i stand til å yte så mye som arbeidsgiverne krever. De er blitt ganske så kravstore etter hvert, disse arbeidsgiverne, det skal liksom ikke så mye til før man ikke slipper gjennom deres trange nåløye. Vondt i ryggen? Nei, da vil de ikke ha deg. Psykiske problemer? Fysj og fy, du er ubrukelig. Tåler du ikke stort arbeidspress? Latsabb! Osv, osv.
Eller hva om en representant for folk med tungt og slitsomt arbeid kunne vært med i en slik debatt, kanskje vedkommende kunne hatt noe forslag om hva som kunne gjøres for å forhindre at folk blir totalt utslitte. Unnskyld, jeg glemte at det ikke er lov å bli utslitt.

Jeg har jobbet sammen med folk som har vært operert i armer, bein, rygg, som følge av hardt og ensformig arbeid. Etter en eller flere mer eller mindre vellykkede operasjoner kastes de tilbake i samme jobb som er årsak til skadene de har fått. Da forventer man at disse skal ”stå i jobb”, som det så fint heter, (sannsynligvis et begrep som er funnet på av folk som er så heldige at de slipper å stå på jobben) til de går av med pensjon, de skal yte maksimalt og ikke være hjemme fra jobben. Jeg har sett mange som gjør så godt de kan, men når folk må hive innpå sterke smertestillende og fremdeles har så vondt at de nesten ikke greier å jobbe, da er det ikke lett å leve opp til disse strenge kravene. Jeg har ofte blitt imponert over hvor flinke folk er til å holde humøret oppe, selv om de har det aldri så tøft. Derfor skulle jeg ønske dette velfødde hylekoret kunne holde opp å sutre over andres manglende arbeidsmoral.

Det er stor forskjell på hvor sliten man blir av forskjellige typer jobber. Da jeg jobbet i lengre tid på lager ble jeg etter hvert så sliten i bein og rygg at jeg hadde konstant vondt. Jeg som vanligvis ikke rører smertestillende var nødt til å knaske piller støtt og stadig, ellers hadde jeg ikke greid å komme gjennom dagene. Når jeg gikk hadde jeg vondt for hvert steg jeg tok, det var så jeg nærmest krabbet ut fra jobb. Jeg er i utgangskpunktet frisk og rask, men jeg er født med litt skakke og skjeve føtter, det er ikke noe problem i det daglige, men etter mange måneder med jobb i stående stilling murret det illevarslende i undersåttene.
Like etter at jeg hadde jobbet på lager, hadde jeg en jobb på sentralbord. Da jeg gikk ut fra jobben var det på en måte noe som manglet, det verket ikke i kropp og føtter. Det var en merkelig følelse å gå frisk og rask ut fra jobben, og jeg savnet ikke de evinnelige smertene som hadde plaget meg i månedsvis.

Flere av dem som er med i hylekoret vil ha dårligere sykelønnsordninger, anledning til å gi folk lavere lønn, og større muligheter til korttidsansettelser. Altså dårligere vilkår for arbeidsfolk flest. Det har også vært sagt at folk som kun har muligheter for å få lavtlønte jobber må få lite utbetalt i trygd, sånn at det ikke skal lønne seg å gå på trygd. Nå er det vel sånn at nettopp de som har dårlig betalte jobber er de som oftest havner på trygd, fordi lavtlønte jobber stort sett også er slitsomme jobber. Min erfaring er at mange med den type jobber har høy arbeidsmoral, de er flinke til å stille på jobb fordi om de er syke. Det har jeg sett mange eksempler på. At de skal straffes med en trygd det ikke går an å leve av den dagen de ikke orker mer kan virke svært urettferdig. En ting er at folk antagelig ikke orker å gå tilbake til arbeidslivet, en annen ting er om det finnes noen arbeidsgivere som er villige til å ansette dem.

Det kan også virke urettferdig at hetsen kun rettes mot dem som av forskjellige grunner er syke, og aldri mot arbeidsgivere som driver folk til de omtrent stuper. Særlig da jeg jobbet på kantiner så jeg mange fæle forhold, der var det mange steder det var et totalt umenneskelig arbeidstempo og omtrent ikke pauser til å ta seg inn. På slike steder var sykefraværet langt høyere enn der det var mer menneskelige forhold.

Nå hender det jo også at folk som er høyt på strå i samfunnet møter veggen, disse blir ikke sykmeldte fordi de er late unnasluntrere, disse er det synd på, de har opplevd ett eller annet som er leit. I etterkant skriver de gjerne en bok om dette som har vært så leit, deretter står de fram på tv i beste sendetid og snakker om ”hva krisen har gjort med dem”. De forventer klapp på skulderen og unison medfølelse, noe de også stort sett får.

Det er som kjent forskjell på folk, og hylekoret later til å synes at forskjellen ikke er stor nok. Det gjør de alt de kan for å rette på, og det aner meg at de kommer til å lykkes.


mandag 12. oktober 2009

Matlapper

En trist historie fra virkeligheten
For noen år siden kom jeg over et stykke i lokalavisen som gjorde et sterkt inntrykk. Det omhandlet en sosialklient som var blitt sendt på butikken med en matlapp å handle for. Personen som satt i kassa visste ikke hvordan man behandlet slike lapper, og hadde skreket ut et spørsmål om hva vedkommende skulle gjøre med den sorgens lappen så det hadde hørtes ut over hele butikken. Noe som selvfølgelig var grusomt ydmykende for stakkaren som sto der med matlappen sin. Da avisen tok kontakt med det aktuelle sosialkontoret ble det fortalt at de ikke lenger hadde lov å utbetale kontanter til trengende klienter, derimot skulle det gis ut slike matlapper.
Dette var mens Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og ikke lenge etter at han hadde kommet med beskjeden om at sosialklienter skulle ”stå opp om morran”. Det slo meg umiddelbart at dette kunne være noe han hadde funnet på for å stigmatisere dem ytterligere.

Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, hvordan det må føles å stå der i butikken med bøyd nakke og matlapp i hånda, hvor ødeleggende kan ikke en slik opplevelse være for et menneske som nødvendigvis må ha det vanskelig fra før. Jeg ble svært overrasket over historien, fordi jeg trodde vi hadde blitt såpass siviliserte at gapestokken i en hver form var avskaffet. Jeg kan huske jeg i barndommen hørte de voksne fortalte om gamle dagers fattigkasse, der folk nettopp ble utstyrt med slike matlapper som de kunne gå i butikken å handle for, dette var noe jeg trodde tilhørte en mørk fortid. Jeg har aldri regnet meg selv for en særlig optimistisk person, men det kan se ut som jeg ikke er pessimistisk nok, verden ser faktisk ut til å være ytterligere grusom og urettferdig enn jeg trodde den var.

I sommer satt jeg og kikket på forskjellige partiers hjemmesider, og da jeg var innom siden til Arbeiderpartiet sendte jeg dem noen spørsmål om disse matlappene. Jeg fikk umiddelbart en tilbakemelding om at jeg skulle få et svar, de ba meg bare ha tålmodighet med dem. Dette var i juli, så gikk ukene og etter hvert månedene uten at jeg hørte noe mer fra dem. Til slutt etterlyste jeg det lovede svaret som aldri hadde dukket opp. Noen dager senere fikk jeg en e-post fra en person som er førstekonsulent for arbeids- og sosialfraksjonen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her er mailen i sin helhet:

Først må vi beklage veldig at du ikke fikk svar fra oss på din forrige mail. Her må det ha skjedd noe galt, for vi prøver å svare på alle mailene vi får inn til oss så raskt som mulig!
Når det gjelder det du spør om angående utdeling av matlapp fra Nav-kontoret (eller tidligere sosialkontoret) så er dette en ordning som svært sjelden brukes, men som det gis anledning til gjennom merknader til Sosialtjenesteloven. Hovedregelen er at sosialhjelpen skal utbetales i kontanter, men i praksis blir dette gjort ved utbetaling pr. postgiro. Dette gjøres fordi det ikke skal oppbevares kontanter på kontorene av sikkerhetsmessige grunner. I svært sjeldne tilfeller kan det gis rekvisisjon til mat, klær eller liknende, men da må sosialklienten selv gi samtykke til dette.
Lov om sosiale tjenester er gammel, men det skjer stadig endringer som må behandles og vedtas av Stortinget. Selv om det kan oppfattes som nedverdigende å få utdelt rekvisisjon til for eksempel mat, gjøres altså dette til beste for den det gjelder og etter samtykke fra personen.
I alle tilfeller var det veldig uheldig at butikkbetjeningen offentliggjorde dette for alle som var i butikken, det er vi helt enige med deg i. Dette burde vært behandlet på en mer diskret måte!


Man unnskylder seg altså med at ordningen sjelden brukes, det er neppe noen særlig trøst for dem som rammes av dette. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan overføre penger til klientens konto i stedet for å utstede disse lappene, det er da gjort med bare noen tastetrykk, og burde være den enkleste sak i verden.
Videre sier man at sosialklienten selv må gi sitt samtykke, men hva er alternativet for den det gjelder? Sannsynligvis ikke å få noe i det hele tatt. Deretter sier man, slik jeg oppfatter det, at man nedverdiger mennesker til deres eget beste. Noe som umiddalbart gir meg assosiasjoner til foreldre som slår sine barn fordi de er så glade i dem. Dette har heldigvis blitt forbudt, men å nedverdige og ydmyke voksne mennesker som er så uheldige at de har havnet på sosialen er altså ikke forbudt. Kanskje det burde bli det?

Det ser ut til at det er en økende tendens til å mene at folk som av en eller annen grunn har havnet utenfor arbeidslivet burde skamme seg. De som blir utstyrt med disse matlappene blir sånn sett ettertrykkelig plassert i skammekroken, eller i gapestokken om man vil.
Det kan se ut som man tror at det å knuse et menneskes selvbilde er en god hjelp for å få vedkommende ut i arbeidslivet. Med tanke på egne erfaringer i forbindelse med jobbsøking og det å begynne i ny jobb, vet jeg at et dårlig selvbilde er et svært dårlig utgangspunkt for å komme seg i jobb. Og jeg vet jeg ville fått varige skader dersom jeg skulle vært nødt til å stå på butikken med en matlapp, til spott og spe for alle rundt meg. Da tror jeg ikke jeg hadde vært i form til å bedrive aktiv jobbsøking de nærmeste dagene. Faktisk tror jeg at jeg hadde brukt lang tid på å komme meg etter en så vond opplevelse.

tirsdag 29. september 2009

Ikke syk, bare lat og umoralsk?

Når jeg har vært rundt om på diverse arbeidsplasser har jeg hørt mye rart. Dette har jeg skrevet om før, men siden det stadig dukker opp ting i mediebildet som vekker visse minner, kommer jeg tilbake til det nok en gang. Det er dessverre sånn at en del av dem jeg har møtt i arbeidslivet har det med å generalisere, det være seg om muslimer, politikere, kunstnere eller andre grupper som enkelte i arbeiderklassen ikke liker. Dette kan det være et slit å høre på, og som oftest har vi som har hatt litt mer nyanserte holdninger holdt kjeft når folk har kommet med disse lite gjennomtenkte påstandene. Det er liksom ingen vits å argumentere med folk som vet så lite at de tror de vet alt. Og det er vel bare de enkleste blant oss som mener at dersom noen få i en gruppe gjør noe gærent, så er alle som tilhører samme gruppe likedan.

Nå ser det ut til at på visse områder er det helt greit å generalisere, i noen tilfeller ser man at også mennesker som i høyeste grad burde regnes som oppegående trekker tilsvarende slutninger som disse ”pauseromsterroristene” jeg har vært utsatt for på enkelte arbeidsplasser. Et eksempel i så måte er Ivar Sønbø Kristiansen, professor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitet i Oslo. Han mener at det økende sykefraværet ikke skyldes at folk er syke, men derimot lider av sviktende moral. Jeg kan ikke se at han har noen forskningsresultater å vise til som underbygger påstandene hans.
Det går snart ikke en dag uten at noen kommer med påstander om folkets dovenskap og dårlige arbeidsmoral. Det finnes nok noen der ute som ikke er særlig plaget av arbeidslyst, men, jeg har sett langt flere som går på jobb når de er syke, enn som er hjemme når de ikke er syke.

Med tanke på alle de pliktoppfyllende menneskene jeg har møtt i arbeidslivet gjennom mange år, som står på til de absolutt ikke orker mer, blir jeg både trist og provosert når jeg leser slike ytringer som dem Ivar Sønbø Kristiansen kommer med. For en tid siden jobbet jeg sammen ei flott dame som bare jobbet førti prosent, hun var utslitt etter mange år med hardt arbeid. Hun var lei seg for at hun ikke lenger orket å jobbe full tid og fortalte meg at hun gledet seg til de dagene hun skulle på jobb. Dessverre sviktet helsen hennes for alvor, og hun orket ikke lenger å jobbe i det hele tatt. Jeg har sett mange slike eksempler, folk som sliter med skader de har pådratt seg etter mange tøffe år i arbeidslivet, de spiser smertestillende og holder ut så lenge det går. Den dagen de ikke klarer mer har de brukt opp alle kreftene sine, da er de ikke en gang i besittelse av det som kalles restarbeidsevne, for øvrig et skrekkelig ord.

Hvis man skal tro dette hylekoret som synser og mener om hvor late og slappe folk er blitt, da må det være noe ytterst merkelig med alle disse stedene jeg har jobbet. Der har jo latsabbene og unnasluntrerne vært i absolutt mindretall, mange steder har de vært totalt fraværende.


fredag 25. september 2009

Slitsomme sommerdager på kantine

Nok et ti år gammelt jobbminne
Jeg skrev nettopp om en jobb jeg hadde for ti år siden, en trist, men lærerik erfaring. Jeg har flere dårlige jobbminner fra den tiden, i juli var det ti år siden en annen skrekkjobb, som også har festet seg godt i hukommelsen. Kanskje jeg er blitt så gammel at jeg er kommet i ”mimrealderen”, uansett, la oss gå vel ti år tilbake i tiden.

Det var en onsdag midt i juli, og jeg hadde sagt ja til å jobbe en og en halv uke på en kantine ikke langt fra der jeg bor. Så langt hadde jeg ingen spesielt dårlige erfaringer fra kantiner, det hadde vært greie jobber og dessuten fikk man gjerne spise gratis i tillegg. Jeg var derfor vel til mote da jeg gikk inn på det som skulle være arbeidsplassen min de kommende dagene. Det var to jenter til stede da jeg ankom, den ene jobbet der fast og skulle begynne ferie dagen etter, den andre var en vikar som jeg skulle jobbe sammen med. Planen var at jeg skulle jobbe fra ti om morgenen, torsdag og fredag skulle jeg jobbe til utpå kvelden, de andre dagene skulle jeg også begynne ti, men bare jobbe til tre. Den fast ansatte lurte på om jeg kunne begynne halv ni i stedet, fordi den andre vikaren var så treg om morgenen, hun jobbet fra sju til tre hver dag. Det svarte jeg ja til, mer jobb betydde mer penger, greit nok.
Da jeg ankom på min andre dag, hadde den andre vikaren smurt enorme mengder med horn, rundstykker og annet som skulle smøres. Alt dette hadde hun gjort på en og en halv time, og denne jenta skulle altså være ”treg om morgenen”. Da kan en lure på en som var rask skulle ha greid å få til. Ikke bare var denne jenta rask til å jobbe, hun var også særdeles oppegående og hyggelig å arbeide sammen med. Vi fant raskt tonen, hun fortalte meg at dagene sammen med den andre jenta hadde vært slitsomme. Sjefen på kantina var visst av det slaget som herset med sin undersått, når sjefen var borte herset undersåtten med vikaren, hakkeloven nok en gang. Jenta som til vanlig var undersåtten til en herskesyk sjef var neppe den skarpeste kniven i kantineskuffen, det framgikk blant annet av en del informasjon hun hadde hengt opp rundt om på kjøkkenet. Inntil da hadde jeg ikke sett så mange skrivefeil på en gang, denne rekorden ble for øvrig slått noen år senere, da jeg var innmeldt på det som het Aetat og mottok brev og e-poster fra en dame som var avdelingsleder der. Noe som kan tyde på at denne jenta kunne gjort en lysende karriere i en offentlig etat, nok om det.

Om jenta jeg jobbet sammen med var hyggelig selskap, kunne ikke det samme sies om dem vi var satt til å betjene. Maken til sure og grinete folk hadde jeg knapt vært borti før. Stedet drev med transport og mange av dem vi betjente var trailersjåfører, kanskje ikke en gruppe man forbinder med utsøkt høflighet og dannelse, men en smule folkeskikk burde man dog kunne forvente. Jeg har senere hatt med sjåfører å gjøre som har vært riktig så hyggelige. Kontorfolket som jobbet der var ikke hakket bedre, sure og fulle av klager over det meste, det var med andre ord en ualminnelig lite sjarmerende gjeng vi skulle lage mat til. Og det var ikke småtterier vi skulle stelle i stand til denne gjengen av surpomper. Det skulle smøres og hakkes, kokes og stekes. Her skulle det være salatbar, ferdigsmurte baguetter og annet, brød og pålegg til å smøre selv, middag hver dag. Og dessuten skulle de ha ubegrenset tilgang til stekte egg, bacon og karbonader, hele dagen, hver dag. Dette tilbudet benyttet de seg av til fulle. Hele dagen var det en jevn strøm foran disken av folk som skulle ha ”dobbel egg og bacon” og ”dobbel egg og karbonade”.

En vanlig dag på kantina var omtrent som følger:
- Dobbel egg og bacon
- Dobbel karbonade og egg
- Dobbel egg og bacon og der hoper det seg opp med oppvask
- Dobbel egg og karbonade og tomt for kaffe
- Dobbel egg og klage på at hornene var blitt så små i det siste
- Dobbel karbonade og der holder middagen på å svi seg
- Dobbel egg og oppvask
- Dobbel egg og bacon og tomt for kaffe igjen
- Dobbel karbonade med oppvask
- Dobbel oppvask og bacon
- Dobbel surmaget klage og egg og enda mer oppvask
- Dobbel egg og bacon og tomt for Thousand Island-dressing i salatbaren, krise!
- Dobbel krise med egg
- Enda mer dobbel krise og enda mer dobbel egg og bacon

Slik forløp dagene. Og tro meg, når det var tomt for Thousand Island-dressing, da var det total krise, og det gjaldt ikke bare på denne kantina. Nordmenns forkjærlighet for dette rosa stoffet sluttet aldri å forbause meg, rosa dressing skulle det være, smaken lot det ikke til at det var så farlig med. På denne kantina var det som gikk under navnet Thousand Island ekstra ufyselig, men populært var det, uhyre populært! I utgangspunktet var det hamburgerdressing i store spann, tjukk som graut, dette ble blandet med saften fra sylteagurker, også fra store spann. Dette måtte vi røre sammen, det luktet grusomt da vi blandet det, og det så langt fra spiselig ut. Verken jeg eller den andre vikaren gjorde noen gang noe forsøk på å smake på den illeluktende guffa.

I likhet med mange andre kantiner ble denne drevet av et kantineselskap, en dag kom det en fra dette selskapet for å inspisere hvordan det gikk. Han var en bredbeint småkonge med et noe uheldig fornavn, som for øvrig kledde ham godt. Han startet utspørringen om tingenes tilstand med et ”Åssen går’e, a?”, eller noe i den dur, dette er tross alt ti år siden, så noen detaljer er blitt borte underveis. Det jeg husker godt er at jeg følte en voldsom antipati for den bredbeinte småkongen, jeg sa til ham at jeg hadde jobbet på mange kantiner, men aldri noen hvor det var så enormt mye å gjøre. ”Er’e ikke ålreit å ha noe å gjørra, a?” var svaret jeg fikk. Akkurat det husker jeg som det skulle vært i går. Vi lo for øvrig godt av småkongen dagen etter, han var tross alt en temmelig latterlig figur i all sin oppblåste skittviktighet.

Ikke alle fant denne figuren komisk, den påfølgende høsten jobbet jeg to dager på en annen kantine som ble drevet av samme kantineselskap. Dette var en kantine der man var alene, jenta som jobbet der hadde blitt syk og måtte til legen. Jeg ble følgelig utkalt med øyeblikkelig virkning, kastet på meg klærne og hoppet på første buss. Den syke jenta var på stedet da jeg ankom. Da hun fikk se meg fikk hun omtrent sammenbrudd, jeg skulle nemlig være iført hvit overdel, noe jeg ikke var. Jenta gikk fullstendig i oppløsning, fordi sjefen hennes, som altså var den bredbeinte småkongen, kom til å bli såååå sinna hvis han fikk se at noen jobbet på kantina hans uten å være iført den pålagte hvite overdelen. ”Dette visste vikarbyrået om”, hulket hun, nå var det like før hun begynte å stortute for alvor. Jeg prøvde å si at kanskje vikarbyrået mente de fikk være glade for at noen hoppet inn på ett minutts varsel for å overta, at de kanskje ikke trodde det var så farlig, så lenge den som steppet inn var ren og ordentlig, noe jeg absolutt var. Jenta var nå totalt hysterisk, men rådløs var hun tross alt ikke, jeg fikk overta kokkejakka hennes, og dagen var reddet.

De verste dagene på kantina var naturlig nok torsdag og fredag, da jeg jobbet til langt ut på kveldene. På disse dagene prøvde jeg å få tatt meg en spisepause midt på dagen for ikke å bli alt for sliten innen kvelden var omme, men dette var ikke alltid så lett å få til. Vi pleide å sette oss ved pulten på kontoret når vi tok pauser, eller rettere sagt prøvde å ta pauser. En dag jeg gjorde et slikt pauseforsøk, kom det ei dame inn på kontoret og begynte å beklage seg over en kaffemaskin ett eller annet sted i bygget som hadde sluttet å virke. Jeg hadde aldri sett den elendige kaffemaskinen, jeg ante overhode ikke hvor den befant seg, men dama hang over meg og ville ikke gi seg med å mase. Da var det like godt å avslutte pauseforsøket, det var ikke mye hvile i å fungere som klagemur for den kaffetørste dama. Så da ble det ikke mer enn ti minutters pause den dagen, det er ikke mye i løpet av en elleve timer lang dag.

På slutten av disse lange dagene var det kassaoppgjør, og tur innom nattsafen på vei hjem. Når jeg kom hjem var jeg utslitt, husker jeg satte meg ned i stol og tenkte at det hadde vært godt med en kopp te, men jeg orket ikke å reise meg fra stolen. De lange og tilnærmet pauseløse dagene kjentes godt i kroppen.
Det var en stor lettelse å forlate stedet siste kvelden. Nå skulle jeg på ferie, jeg var overlykkelig over at de skrekkelige dagene var overstått.

Helt ferdig med disse dagene var jeg ikke. Jeg fikk verken overtidsbetaling eller noe kveldstillegg for de lange dagene med kveldsjobbing, kun vanlig timelønn. Jeg hadde snakket med en av de ansatte i vikarbyrået og hun hadde lovt at det skulle jeg få. Da jeg snakket med samme person etter at jeg hadde fått utbetalt lønna, het seg plutselig at det skulle jeg overhode ikke ha. Slik gikk det til at denne jobben førte til min første erfaring med Arbeidstilsynet. Den gangen kunne jeg ring til et kontor de hadde i Lillestrøm, de som jobbet der var riktig så hyggelige og hjelpsomme. Men det tok sin tid, det gikk nesten ett år før jeg fikk utbetalt det vikarbyrået skyldte meg, i mellomtiden hadde de dessuten snytt meg for litt mer. Da de omsider betalte meg pengene fikk jeg også, til min store overraskelse, en flott blomsterbukett med et kort der det sto at de håpet de var tilgitt. Hvilket de også ble, i det store og hele var dette hyggelige folk, de var også langt flinkere til å gi ros enn senere vikarbyråer jeg har jobbet for.

Jeg tror ikke det hadde vanket noen blomsterbukett og bønn om tilgivelse fra noe vikarbyrå i dag, ti år senere. Forholdene har endret seg, jeg føler jeg blir langt mindre respektert når jeg jobber for vikarbyråer nå enn jeg gjorde den gangen. Lønna er også forholdsvis dårligere i dag enn den var for ti år siden, og forholdene er på alle måter tøffere. Det er heller ikke like mye hjelp å få fra Arbeidstilsynet, sist gang jeg kontaktet dem fikk jeg overhode ikke noe hjelp i det hele tatt. Så på alle måter er det blitt en hardere virkelighet.

fredag 18. september 2009

Min tid som stasjonsvasker

Om å vaske doer, skrape tyggegummi og annen elendighet
I disse dager er det nøyaktig ti år siden jeg opplevde ett av mine absolutte bunnpunkter i min tvilsomme yrkeskarriere. Jeg jobbet tre uker som vaskehjelp på en stor jernbanestasjon. Det var for et vikarbyrå, jeg hadde vært en tid uten jobb og så meg følgelig nødt til å si ja til denne jobben. Også senere mens jeg jobbet for dette byrået opplevde jeg at hvis det hadde vært dårlig med jobber, dukket det gjerne opp et tilbud om vaskejobb. Noe som fikk meg til å lure på om de bevisst ”sultet ut” folk for å få dem til å ta disse upopulære oppdragene. På den tiden var det for øvrig ikke lov å leie ut folk til vaskejobber, dette var jeg ikke klar over da jeg takket ja til oppdraget. Jeg stusset derfor over at det sto på oppdragsbekreftelsen jeg fikk at jeg jobbet på kantine, det var ingen kantine på den stasjonen. Dette var noe man gjorde for å unngå forbudet.

Det var sju renholdere ansatt på stasjonen, tre var sykmeldte. Det var visst som det pleide å være, når de som var syke var tilbake på jobb, ble noen av de andre sykmeldte. Hvorfor det var slik skulle jeg snart forstå. Med meg var vi altså fem til å gjøre sju personers jobb, så vi hadde nok å gjøre, for å si det forsiktig. Den første dagen syntes jeg det var merkelig at de jeg jobbet sammen med ikke pratet noe av betydning i spisepausen, jeg var vant til at det ble pratet, vitset og ledd i pausene. Denne tausheten skulle jeg også fort forstå grunnen til. Og grunnen var den samme som alle sykmeldingene, disse damene var totalt utslitte.

Det lille som ble sagt i pausene dreide seg stort sett om betennelser de hadde hatt, og om hvor lenge de hadde vært sykmeldte for dem. En hadde vært sykmeldt i et halvt år, en annen i sju måneder. Damene var hyggelige nok, men særlig oppmuntrende selskap var de ikke. Når jeg vasket rundt på stasjonen hendte det jeg kom i kontakt med billettselgerne som jobbet der, de var ofte pratsomme og hyggelige, så kontakten med dem ble små lyspunkter i en ellers heller mørk hverdag.

Jeg startet morgenen med å moppe rundt i stasjonshallen, her gikk jeg rundt med tralle med alle nødvendigheter for å utføre min nitriste gjerning. Skurebøtter, diverse vaskemidler og skrape til å fjerne tyggegummi. Og tyggegummiskrapa var noe jeg hadde stor bruk for, folk hadde tydeligvis store problemer med å kaste tyggisene sine i alle søppelkurvene som var plassert rundt om på stasjonen. Så jeg skrapte tyggegummi og moppet til de store gullmedaljer mens folk stresset av gårde for å rekke toget. Dessuten var det kontorer som skulle vaskes, og litt annet forskjellig. På ettermiddagen gikk jeg bort til noen brakker og vasket endeløse rekker med doer og dusjer. Ikke rart at en festlig sjel i vennekretsen begynte å kalle meg Vaskepott, det passet jo så bra, mente han, for jeg var jo pottevasker. Ja, jeg var pottevasker, og gudene skal vite at jeg hatet å vaske alle disse pottene.

I løpet av denne perioden var det kommunevalg, det ble for en gangs skyld blått flertall i hjemkommunen, den gangen var jeg fremdeles en noenlunde entusiastisk SV-velger, så dette gjorde ikke humøret mitt bedre. Om ikke det skulle være nok, dukket det opp en journalist fra lokalavisa, for å intervjue folk om hva de syntes om valgresultatet. Jeg ble utpekt som et av ofrene hans, meget motvillig måtte jeg gå med på å la meg intervjue. Han skulle ha navn, og også tittel, på spørsmålet om jeg var renholder nærmest skrek jeg at nei, jeg bare jobber her som vikar. Han skulle også vite alder, han stusset litt da jeg sa alderen min og ga uttrykk for at han hadde trodd jeg var yngre enn jeg var. Akkurat det var jo morsomt, det var det ikke mye som var i denne tiden, men hadde jeg fortsatt å jobbe på samme sted er jeg redd jeg fort ville sett eldre ut enn jeg var. Uansett, jeg havnet i avisen med bilde og det hele.

Da jeg slepte meg rundt siste dagen var jeg overlykkelig over å være ferdig med den fæle jobben. Denne dagen var lang som flere vonde år, men du verden hvor glad jeg var da jeg gikk ut derfra for siste gang. Jeg kunne fort kommet tilbake hvis jeg hadde ønsket, det tok ikke mange dagene før jeg nok en gang ble spurt om jeg ville ha et nytt oppdrag på samme sted, jeg sa nei, aldri mer. Vedkommende som ringte fra vikarbyrået hadde visstnok hatt en tilsvarende jobb selv en gang, og forsto meg.

På denne tiden pleide jeg å jobbe på kantiner, heller ikke det er noen drømmejobb, men i forhold til vasking er det langt å foretrekke. På kantinene lagde jeg mat, sto i kasse, dagen inneholdt forskjellige arbeidsoppgaver, å vaske hele dagen, vaske og vaske, det er noe helt annet. Like etter de skrekkelige ukene på stasjonen jobbet jeg mye på en kantine der jeg hadde et veldig godt forhold til dem jeg jobbet sammen med, det var mye å gjøre, men ikke mer enn at man kunne konsentrere seg om en arbeidsoppgave av gangen. De som spiste der var hyggelige og det var en fin atmosfære på stedet. Dagene inneholdt mye moro, og det var alltid hyggelig å komme på jobb. I forhold til den nitriste vaskejobben var dette faktisk den reneste drømmejobben.

Man skulle tro at for damene jeg jobbet sammen med på stasjonen ville en slik jobb virkelig være som en drøm, men jeg fikk inntrykk av at flere av dem hadde dårlig selvtillit og ikke turte å prøve noe nytt. Jeg nevnte at det var bedre å jobbe på kantine for noen av dem, men det lot til at de syntes det virket skremmende. Særlig var det dette med kasse og penger, og det og skulle stå foran andre mennesker hele dagen, som skremte dem. Det var den biten jeg satte mest pris på, så på meg virket dette først litt rart. Men med nærmere ettertanke kunne jeg forstå dem, de var vant til bare å gå rundt og vaske hele dagen, og det virket som de fant en trygghet i den ensformigheten som omtrent drev meg til vanvidd. Siden de aldri hadde gjort noe annet, trodde de heller ikke at de klarte noe annet.
Når jeg tenker tilbake på dette ti år senere, ser jeg her noe som ofte har gått igjen når det gjelder dem som sliter nederst på rangstigen, mangel på selvtillit.

Til slutt må sies at selv om disse ukene er et heller trist minne, og det var et slit mens det sto på, så er dette en opplevelse jeg ikke ville vært for uten. Jeg lærte ett og annet underveis, og selv om jeg ikke syntes de jeg jobbet sammen med var verdens mest spennende samtalepartnere, er dette mennesker jeg har den største respekt for. De taklet en hverdag jeg selv ikke ville holdt ut med, og dessuten gjorde de en særdeles nyttig jobb.

fredag 11. september 2009

Om politikk, musikk og sånn

I løpet av min høyst tvilsomme yrkeskarriere har jeg fått et godt innblikk i hva som rører seg der ute i det dypeste av folkedypet. På bakgrunn av mine surt ervervede kunnskaper er det visse ting jeg har lært meg at det er best å holde kjeft om når man er i kontakt med de ”dypeste” blant oss. Det er særlig to temaer jeg har prøvd å unngå, fordi jeg vet at her er jeg på kollisjonskurs med folkedypet. Det ene er politikk, siden folkedypet stort sett er svorne tilhengere av Fremskrittspartiet og i tillegg har lite forståelse for de annerledes tenkende, eller de tenkende i det store og hele, er dette et tema det er svært lurt å unngå. Det andre er noe så tilsynelatende uskyldig som musikk, dette kan faktisk være et riktig betent tema. Dette fordi jeg ikke innehar den gode og ”folkelige” smak som folkedypet setter pris på. Jeg hører derimot svært mye på klassisk musikk, og har ikke peiling på hva som måtte være populært for øyeblikket. Å si at man liker klassisk musikk når man befinner seg blant disse som ynder å kalle seg ”folk flest” er for å si det forsiktig, ikke lurt. En tidligere kollega av meg hadde kommet i skade for å røpe sin ”elitistiske” musikksmak til en hun hadde jobbet sammen med og hadde blitt overhøvlet på det groveste, hun trodde visstnok at hun var noe, og det må man jo ikke tro. Jeg har hatt god nytte av at jeg liker irsk musikk når jeg har jobbet på slike steder, det er nemlig godkjent i de fleste kretser, det har så langt ikke vekket noen harme i folkedypet. På en del steder jeg har jobbet ville det optimale vært å kunne si at jeg var en svoren tilhenger av danseband, men det får være grenser for hvor langt man skal gå for å tekkes andre. Det ville vært en kullsort løgn, jeg er ikke villig til hva som helst for å ha et godt forhold til dem jeg jobber sammen med.

Dette kom jeg til å tenke på da jeg satt og så på Dagsnytt Atten på nett-tv her om dagen. Der kunne man nemlig høre William Kristoffersen, visstnok bassist og låtskriver i dansebandet Ole Ivars, beklage seg over at han følte han ble behandlet som en spedalsk fordi han er medlem i Fremskrittspartiet. Nå elsker jo disse frp-erne å være forurettet, så det passet ham sikkert bra, og noen gode argumenter for sitt valg av parti hadde han vel egentlig ikke. Da jeg hørte denne personen snakke var det som jeg med ett befant meg på et av disse pauserommene jeg har vært innom i løpet av mine mange mistrøstige år som sliten arbeider. Jeg har tilbrakt mer tid enn jeg setter pris på med å høre på frp-folkets utlegginger. Blant annet har jeg fått med meg at FNs klimapanel er et supperåd man har nedsatt for å gjøre livet surt for norske bilister, den gangen det levde dinosaurer på jorda var det mye varmere enn nå, så hva er problemet?
Opera er bare folk som står og skriker, klassisk musikk er for folk som tror de er bedre enn andre. Kultur er i det hele tatt noe man ikke skal bruke penger på, bruk heller penger på sykehjem og motorveier. Faktisk har jeg vært borti folk som mener at det kun er sykehjem og veier som er verdt å bruke penger på, noe som kunne fått interessante konsekvenser.

Uansett, dette var en nyttig påminnelse om hva som rører seg der ute. Så nyttig at jeg bestemte meg for at det får være slutt på min tilværelse som hjemmesitter. Da jeg sto over ved valget for to år siden var det fordi jeg ikke ville belønne enkelte med at det var andre som var enda verre enn dem. I år kommer jeg til å gjøre nettopp det, stemme på et parti jeg egentlig ikke liker noe særlig, fordi det tross alt finnes noe som er verre, faktisk mye verre.


onsdag 2. september 2009

Ny bloggadresse, nye muligheter

Bloggen har blitt gjenstridig

Jeg fant ut at det var på tide å gi bloggen en ny adresse. Da jeg startet bloggen ga jeg den adressen lavstatus, fordi jeg hadde skjønt at jeg tilhørte disse ”lavstatusgruppene” som jeg hadde lest så mye om i avisen. Jeg ble like irritert hver gang jeg så ordet, det inneholder store doser forakt, jeg ønsket å vise at vi som ble omtalt på en slik måte slett ikke var sånn som man trodde vi var. Eller sannheten var kanskje like mye at jeg ble litt perpleks da jeg fant ut at jeg måtte finne på en adresse, og siden jeg var sinna på ordet lavstatus var det ordet som dukket opp i det stakkars hodet mitt akkurat da.

Etter en stund fant jeg ut at det var en kjip adresse. Jeg ønsket å ha en adresse til bloggen som sa noe om hvordan jeg definerer meg selv, ikke hvordan definerer meg. Jeg er ikke den som vanligvis er plagsomt opptatt av hva andre tenker og mener om meg, derfor var ny adresse påkrevet. Noe som skulle vise seg ikke var helt enkelt, jeg hadde flere gode ideer, men disse var så gode at andre hadde tenkt på dem før. Etter å ha prøvd både det ene og det andre endte jeg opp med gjenstridig. Det er ikke det jeg aller helst ville ha, men gudene skal vite at det passer på undertegnede. Jeg har aldri fulgt strømmen, og det er det ikke alle som har satt pris på i årenes løp. Det har bare inspirert meg til å bli ytterligere sær og vrang.

Det var ergerlig å oppdage at andre hadde stjålet de strålende ideene mine før jeg hadde tenkt dem ut selv, men en gjenstridig blogg er til å leve med.