Hjertelig takk!

Jeg vil sende en stor takk til deg som anonymt har sendt meg en betydelig sum penger i posten. Det er vanskelig å beskrive hvor overrasket, og ikke minst utrolig takknemlig jeg er. Nå skal jeg i første omgang bestille time hos tannlege og optiker. Førstnevnte gruer jeg meg til, jeg har ikke vært hos tannlege på mange år, jeg har hatt forferdelig vondt i en tann, jeg bare håper at den kan reddes. Noe kan sikkert gjøres, så jeg i det miste slipper å ha veldig vondt nå i sommer, sånn at jeg kan prøve å ha det litt hyggelig. Jeg føler meg gjerne litt bedre når jeg er et stykke unna den bedritne leiligheten, så jeg får prøve å komme meg ut litt, og glemme meg bort fra shiten så langt det går.

Den bedritne leiligheten har akkurat nå blitt nesten 1400 kroner måneden dyrere, da jeg fikk den beskjeden ble jeg umiddelbart enda mer søvnløs og skjelven enn jeg var fra før. Så det er sikkert og visst at disse pengene kommer godt med.

Nå er ikke jeg den eneste som sliter økonomisk for tida, det har kommet fram at så mye som 355.000 nordmenn ikke har råd til å gå til tannlegen. Det betyr mye lidelse blant folk, og det går utover både fysisk og psykisk helse. De siste årene har jeg vært ufrivillig fattigdomsforsker, og mine forskningsresultater stemmer ikke overens med teorien om at fattigdom er veien fra utenforskap til jobb.

Jeg avslutter med et gammelt bilde jeg en gang tuklet med i Photoshop. 

Hva om diagnosen er fattigdom?

Den 26. februar hadde Klassekampen et intervju med psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv. Hun har gitt ut en bok med tittelen «Diagnose: fattig?», der hun oppfordrer psykologer til å ta levekårsperspektivet med seg inn i arbeidet. Hun spør om man egentlig skal drive terapi når uhelsa kommer av at personen mangler et trygt sted å bo. Hva om diagnosen er fattigdom? Videre viser hun til studier som sier at om du er hatt økonomisk stress over tid, så faller du i gjennomsnitt 13 IQ-poeng. Hun sier det blir som å ha vært våken i 48 timer, og med et så stort press på den kognitive fungeringen din, er det vanskelig å ta gode økonomiske valg, planlegge langsiktig, se på jobbutlysninger og skrive CV. Hun nevner også at den konstanten grublingen og bekymringen koblet til uforutsette utgifter er vanskelig å forestille seg om man ikke har opplevd det selv. I boka skriver hun om forskning som viser at depresjon- og angstsymptomer kan forsvinne ved økt inntekt.

– Det å motivere folk til å komme seg ut i arbeid ved at de må leve under fattigdomsgrensa, er i strid med hva vi vet om motivasjonsteori og den negative effekten av økonomisk stress. Å alltid gå i minus gjør deg mer sårbar både psykisk og kognitivt, som gir et dårligere utgangspunkt for å nå gjennom i jobbmarkedet, sier Tisløv.

Hun blir spurt om hun tror det spiller inn at psykologer ofte er «flinke piker» fra øvre middelklasse. På det svarer hun at psykologistudenter er en veldig homogen gruppe, der de med foreldre med høy inntekt og høy utdanning er overrepresentert. – De har ikke med seg disse erfaringene. Det å avdekke det, eller interessere seg for det, kan ligge lenger unna. Hun mener det er et problem at det ikke er større mangfold av klassebakgrunn på psykologistudiet.

Det er ikke bare blant psykologer det er liten variasjon i klassebakgrunn, det samme gjelder i høyeste grad i media. Det er sjelden man hører noen stemmer fra andre enn øvre middelklasse. Noe som gjør at mens vi som tilhører de lavere sjikt har enorm tilgang til øvre middelklasses virkelighetsforståelse, har ikke de tilsvarende overfor oss. Nå er de nok heller ikke særlig interesserte i de som er under dem på rangstigen. Nå som forskjellene øker stadig mer, er det stadig flere som lever stadig lenger unna den virkeligheten som omtales i media. Jeg har sett at noen har vært inne på at det å tilhøre grupper som ikke blir sett, er en form for ensomhet. Dette er noe jeg, og sikkert mange andre, kjenner på kroppen på daglig. Ensomheten fattigdom fører meg seg kan føles som å befinne seg i et isolat, der du er plassert fordi du er ansett som fullstendig verdiløs. Som verdiløs føles alt håpløst, og skremmende, kroppen går i panikkmodus. Det er nok derfor jeg klikker så til de grader av selvmordsannonsene til Kirkens SOS, med tilhørende gnåling om at vi har ingen å miste. Det handler om å være usynliggjort nok en gang. Før har jeg opplevd å lese beskrivelser av arbeidslivet, som ikke hadde noe å gjøre med det arbeidslivet jeg opplevde. Arbeid var helsefremmende, det var slutt på den tiden folk måtte bytte helse mot lønn, mens jeg jobbet sammen med skadde og utslitte mennesker, og selv etter hvert måtte spise smertestillende for å komme gjennom dagene. I motsetning til en del av dem som kakler i media, har jeg faktisk prøvd å ta livet av meg, og er det hadde unektelig spart meg for mye elendighet om jeg hadde klart det. Det er kun en grunn til at jeg ikke har prøvd på nytt, og det er at jeg er livredd for nok et mislykket forsøk, for det er forferdelig. Og i motsetning til hva disse jeg kaller selvmordsgråtere later til å tro, er det ikke sånn at det nødvendigvis hjelper å snakke om problemene man sliter med. Nå har jeg tannproblemer fra helvete, siden jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlege på mange år, flere ødelagte tenner og det føles som hele hodet er betent. Det som er sikkert, er at det vil koste penger jeg ikke er i nærheten av å ha, å få orden på det.

Nå har det i det siste vært snakk om sammenheng mellom økonomiske problemer og selvmord. Den 27. april ble det tatt opp i Dagsnytt 18. Ikke overraskende er jeg lite imponert over innsatsen til politikeren fra Arbeiderpartiet, men de skal nå ha en handlingsplan mot selvmord, også skal de sikkert følge nøye med. Det må være pinlig for Arbeiderpartiet som står på den harde arbeidslinja de gjør, som i høyeste grad er en fattigdomslinje, når det blir snakk om sammenheng mellom økonomiske problemer og selvmord. Jeg tror mange politikere burde lese boka til Ingvild Stjernen Tisløv.