Til Dublin!

Så skulle alt være pakket og klart, i morgen går turen til Dublin. Nok en gang, kan jeg vel trygt si. Jeg gleder meg til å komme tilbake til den etter hvert så kjente og kjære byen. Etter mye slit med flytting, der svært lite, om noe, har gått på skinner, skal det bli godt å komme bort litt. Det skal også være en ”klasseferie”, i Dublin gir jeg blaffen i sånt, nå skal det bli godt å slippe flere betraktninger om arbeiderklassens generelle elendighet. Irene spør hvor jeg kommer fra, deretter følger gjerne standardreplikken om skandinavenes fortreffelige engelskkunnskaper, hva jeg jobber med bryr de seg lite om.

En mann i Galway ville ikke gi seg på at jeg ikke hadde gått på universitetet, hvorfor han begynte å snakke om dette husker jeg ikke, men jeg fortalte nå hvordan ståa var, på den tiden hadde jeg akkurat jobbet på noen kantiner fra helvete, med kolleger fra samme sted. Hvorpå galwaymannen slo fast at jeg hadde en ”fucking, boring job”, og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Ellers er det lite snakk om jobb og slike ting, heldigvis.

Denne dagen har vært stressende, jeg blir alltid litt satt ut dagen før jeg skal ut på tur. Jeg har et ganske anstrengt forhold til pakking, og av grunner jeg ikke forstår ser det ikke ut til at øvelse gjør mester, det blir bare verre og verre. Dessuten er jeg alltid livredd for at det skal bli noe til med flyet, denne skrekken for at flyet ikke skal komme seg av gårde ble forsterket for noen år siden da flyselskapet jeg skulle fly med gikk konk like før avreise. Det gikk bra, denne historien fortjener en egen bloggpost, så mer om det en annen gang. Men den skrekkopplevelsen har satt seg i systemet. Alt skulle være i orden med fly denne gangen, jeg flyr med SAS, og har sjekka inn på nettet, så jeg kommer nok fram til Dublin i morgen.

Det har hendt jeg har ankommet Dublin og tenkt hva i huleste gjør jeg her igjen?! Samtidig som jeg synes det er ubeskrivelig herlig å være tilbake. Det er muligens galskap, men hva er galt med det? Det finnes vakrere byer enn Dublin, helt klart. Som da jeg var i Praha for noen år siden, noen måneder før hadde jeg vært en tur i Dublin. Hvor vakker var ikke Praha i forhold til slitne, gamle Dublin? Det var jo som å vandre rundt i et eventyr. Så ble jeg utsatt for tsjekkisk folkemusikk på en restaurant en kveld, og akkurat da skulle jeg gitt mye for å være tilbake i Dublin. Det låt ikke vakkert. Så om Dublin kanskje ikke er så mye for øyet, så er den desto mer en by for øret. For irsk musikk blir jeg aldri lei av, og det er vel få byer det er skrevet så mange vakre sanger om, som nettopp Dublin.

Og den har atmosfære i massevis, og kanskje er det nettopp det som er fordelen med å reise alene, da har man virkelig ro til å kjenne på atmosfæren. I morgen kommer jeg til å vandre gatelangs i Dublin, ta en langsom Guinness på en pub, slappe av, senke skuldrene. Og på kvelden blir det musikk, garantert.

Sláinte!

Betraktninger om Klassebilder

Hva skriver de om oss?
For noen uker siden leste jeg boka Klassebilder. Som arbeiderklasseindivid leste jeg naturlig nok boka på en helt annen måte enn dem den antagelig er ment for. Jeg ville vite mer om de tanker som ligger til grunn for holdningene jeg ser hos deler av middelklassen, særlig hos den delen som breier seg i det offentlige rom. Boka ga også til en viss grad forståelse for hva slags tankegods som skaper den forakten jeg har vært nødt til å tåle i møtet med enkelte med middelklassebakgrunn, både i privatlivet og på jobb. Nå har jeg vel skjønt mye av dette fra før, men noen ganger kan det være greit, om enn ganske ubehagelig, å se disse tankene svart på hvitt. I det store og hele var det lite nytt, men bortkastet lesning var det dog ikke.

Arbeiderkvinner - feil typer kvinner, dessuten gammeldagse
Det stykket som var mest ubehagelig å lese for meg i egenskap av kvinne fra arbeiderklassen, var Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei. Under lesningen dukket det uventet opp et gammelt minne i hodet mitt. Det skriver seg fra en god del år siden, da jeg for første og eneste gang var på besøk i den zoologiske hagen i Dublin. Der ble jeg stående foran innhegningen til gorillaene, jeg festet meg særlig ved en av dem, en stor hann. Han satt og skulte ut på oss på den andre siden av gjerdet, i det blikket så jeg en helt annen bevissthet enn i øynene til dyr jeg ser til vanlig. Det var tydelig at han tenkte sitt, og jeg er slett ikke sikker på at han hadde så veldig høye tanker om oss. Nå tror jeg at jeg følte større respekt for gorillaen enn May-Len Skilbrei gjør for de arbeiderkvinnene hun skriver om. Jeg så en flott skapning som måtte tilbringe livet sitt med å bli beglodd av vesener som har så høye tanker om seg selv at de ser på det som sin naturgitte rett å skalte og valte med sine medskapninger etter eget forgodtbefinnende.
Eller sagt på en annen måte, da jeg leste dette stykket følte jeg som det var jeg og mine medsøstre fra arbeiderklassen ble betraktet som aper i bur, og da minus den respekten jeg umiddelbart følte for gorillaen i Dublin Zoo.

Noe av det jeg la merke til da jeg leste stykket til Skilbrei er at hun later til å mene at hvordan andre snakker om en, og hvordan man blir vurdert av storsamfunnet, skal få betydning for hvordan man skal leve livet sitt. Jeg regner da med at hun også mener dette gjelder andre områder enn bare valg av utdanning og yrke. Dette kan være en forklaring på hvordan enkelte individer fra middelklassen har reagert når de har hørt at jeg ikke har ønsket meg barn. Da er det nemlig noen som har reagert på en måte som tilsier at de mente at jeg burde skaffe meg barn likevel, og uttalt at bare jeg fikk barn, så ville det sikkert gå veldig bra. Når jeg har fått slike reaksjoner har jeg oppfattet som ren, skjær galskap. Men i lyset av teksten til Skilbrei kan det gi en slags mening. Dersom det viktigste i livet er å underkaste seg storsamfunnets krav, sørge for å bli oppfattet som vellykket av andre, så bør man helt klart få barn. Så kan man jo lure på hvilke tanker Skilbrei gjør seg om at storsamfunnet til tider har sett ned på folk på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning. Hva har da vært problemet, de som har blitt sett ned på, eller de som har sett ned på dem?

Når jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning, har det ikke vært på bakgrunn av hva andre tenker om meg, eller hva storsamfunnet måtte mene. Det har vært fordi jeg har opplevd det stadig tøffere å befinne seg på bunnen av arbeidslivet, og fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg har evner som kunne ha vært brukt på bedre ting enn å slite helsa av seg for luselønn. Andres forakt og nedlatenhet har vært irriterende og slitsom, men jeg føler ikke noe behov for å bli akseptert av disse menneskene, da de uansett er folk jeg vil ha minst mulig med å gjøre. De som ser ned på andre på grunn av hva slags jobb de har, er mennesker jeg ikke har felles verdier med.

Skilbrei skriver: Flere av kvinnene jobbet side om side med døtrene sine og så ikke ut til å mene at de burde finne seg noe annet å gjøre. For det første, jeg har møtt mange som har trivdes i de jobbene de har hatt, problemet har vært et stadig hardere tempo, og til tider dårlig behandling fra overordnede. For det andre, akkurat dette framkalte et minne fra en kantine jeg jobbet for en del år siden. Der jeg jobbet jeg sammen med en meget oppegående dame. I en periode hadde også datteren hennes jobbet på samme sted, det hadde kun vært de to på kantina. Både mor og datter hadde ønsket seg langt vekk, jeg regner med at datteren, i likhet med moren, hadde evner til helt annen type arbeid. Hun fortalte om slit, tunge løft, hun hadde belastningsskader, datteren hadde vært gravid. I likhet med det jeg selv har erfart, opplevde både mor og datter at veien ut av slitet var stengt. Når man først har havnet nederst på rangstigen i arbeidslivet har man som oftest nok med å komme seg gjennom dagene, man mangler både penger og krefter til å komme seg ut. Det er mange knuste drømmer der ute, men dem ser det ikke ut til at verken Skilbrei eller de andre forfatterne av Klassebilder har sett.

Skilbrei skriver også: Dette kan bety at mens arbeiderklassekvinnene tidligere kunne oppleve et skjebnefellesskap med middelklassens kvinner, har disse nå seilt langt fordi dem, og utgjør i sin vellykkethet en kontrast der de selv symboliserer det som andre kvinner har lagt bak seg. arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”).

Som en studie av de holdninger som ligger til grunn for den forakten overfor arbeiderklassen en del av middelklassen utviser, er med andre ord dette stykket fortreffelig lesning. Når jeg skriver en ”del av middelklassen”, skyldes det at det ville være grovt urettferdig overfor dem med middelklassebakgrunn jeg har møtt som slett ikke har vist noen forakt for arbeiderklassen. Når det kan se ut som om jeg har et mer nyansert syn på middelklassen, enn det Skilbrei har på arbeiderklassen, skyldes dette antagelig at jeg har hatt mer kontakt med folk fra middelklassen, enn det hun har hatt med individer fra arbeiderklassen. Når man leser teksten hennes, får man et inntrykk av at hun oppfatter arbeiderklassen som aper i bur, som objekter man kan forske på, overhode ikke som tenkende og likeverdige individer.

For dem som har et sterkt ønske om å føle mest mulig avstand til arbeiderklassen er sikkert dette stykket ytterst behagelig lesning. Men man burde kanskje ta innover seg at arbeiderklassen ikke er så stereotyp som man ønsker å tro. Jeg har sett eksempler på at enkelte takler det dårlig når fordommene deres blir utfordret. Det har vært i sammenhenger der jeg har fått aksept av andre som har vært til stede, som enkelte antagelig har ment burde tilfalt dem, eller når jeg det har kommet for en dag at jeg har bedre kunnskaper om noe enn det de selv har. Da er det enkelte som viser fram svært lite flatterende sider av seg selv.

Helse og klasse - lite nytt, men desto mer gjenkjennelig 
En del av det som kommer fram i Klassebilder stemmer godt med egne erfaringer, det gjelder særlig Jon Ivar Elstads Klasseforskjeller i helse: Et spørsmål om arbeid? Her kan man blant annet lese: Et stort antall studier tyder på at slitasje fra tungt og monotont fysisk arbeid med statiske påkjenninger er en viktig årsaksfaktor for muske- og skjelettlidelser. Stemmer meget godt med det jeg har sett på arbeidsplassene jeg har vært. Man kan også lese: Helseskadelige effekter av fysisk slitasje begrenser ikke til muskel- og skjelettlidelser. En tysk studie fant for eksempel at etter kontroll for røyking, mosjon og kroppsmasseindeks, var særlig tungt fysisk arbeid en selvstendig risikofaktor for hjerteinfarkt og hjerneslag. Noe som minner meg et av mine tristeste vikaroppdrag, da jeg jobbet noen dager på en kantine med særdeles tøffe forhold. Grunnen til at jeg var der var at en av de ansatte, en kvinne i førtiårene, hadde dødd av hjerneslag en ettermiddag etter at hun hadde kommet hjem fra jobb. Noe annet som stemmer godt med egne erfaringer er følgende: Når det gjelder psykososiale belastninger i arbeidsmiljøet, er en sentral hypotese at store krav til ytelse kombinert med små muligheter til å kontrollere sin egen arbeidssituasjon er særskilt belastende for helsetilstanden. Akkurat det kan jeg definitivt skrive under på. Intet nytt for meg her altså, men dette burde være interessant lesning for en del andre.

Kulturell motstand - vekk med rovdyr og klimapanel
Ketil Skagen og Olve Krunge har et stykke med tittelen Middelklassemakt? Nei takk! Et essay om kulturell motstand Her brukes rovdyrkonflikten som et eksempel på kulturell motstand mot middelklassens meningstyranni. Jeg kjenner godt til denne debatten, vesentlig fra media, den har i liten grad vært et tema på pauserommene jeg har oppholdt meg. Når den ikke har vært det, skyldes det antagelig at jeg har jobbet i Oslo og omegn, der er det er lite rovdyr. Noe jeg dessverre har hørt mye av, er utsagn om at klimaproblemene bare er oppspinn. Argumentasjonen tilsvarer i stor grad det som kommer fram i denne teksten i forbindelse med rovdyr. Det er noe man har funnet på, noe som noen får betalt for å si. FNs klimapanel er et supperåd, nedsatt for å gjøre livet surt for bilistene. For meg, som arbeiderklasseindivid med rimelig grønne kanter, har dette vært trist å høre. Jeg har mange ganger tenkt at dersom vi hadde hatt et politisk parti her i landet som sto opp for arbeiderklassen, gjerne med framstående personer med arbeiderklassebakgrunn, som også sto for en anstendig politikk når det gjaldt klima og miljø, så ville kanskje en god del av mine tidligere kolleger skiftet mening. Om jeg har rett får vi antagelig aldri vite, da et slikt parti er temmelig usannsynlig.

Man blir hva man spiser?
Jeg vil også si litt om Annechen Bahr Bugges Den sosiale appetitten: Mat, klasse og identitet.
Da jeg leste om hvordan de selvhevdende klasser fyller opp kjøkkenet sitt med en stor maskinpark av husholdningsmaskiner som synes å ha en viktig symbolsk funksjon, kom jeg til å tenke på noe en tidligere kollega fortalte. Dette gjaldt ikke matlagning, derimot litteratur. Han hadde en gang vært i en stor og flott leilighet på Aker Brygge. Der hadde det stått mange bøker i bokhylla, kjente norske forfattere som Undset, Hamsun, Kielland, osv osv. Min tidligere kollega hadde tatt en nærmere kikk på disse bøkene, og sett at disse bøkene var det ingen som noen gang hadde åpnet. De sto der med andre ord kun for å imponere, kollegaen min syntes det var temmelig komisk. Kanskje det finnes noen tilsvarende kjøkken der ute?

Ellers framgår det av denne teksten at det er en større prosent blant høyt utdannede som har gitt uttrykk for å ha større interesse for mat og matlagning enn dem med lav utdanning. Det kan nok være riktig, men det er ikke det samme som at alle med lav utdanning ikke er interessert i mat. Det framgår da også av teksten, der de lavt utdannede med interesse for mat utgjør 44 prosent mot 58 prosent blant de høyt utdannede. At det er flere med høy utdanning (59 prosent) som var meget eller ganske interessert i å tilberede og spise nye matretter enn blant dem med lav utdanning (31 prosent) kommer neppe som en bombe på en gammel kantinearbeider. Jeg har overhørt en del arbeidsfolk som har kommet inn på kantina og umiddelbart stilt spørsmål om det har vært hvitløk eller krydder i maten, og det har ikke vært fordi de har ønsket hvitløk eller krydder, snarere heller fordi de har vært livredd for det. Selv har jeg en rikholdig krydderhylle, og vet det er mange med arbeiderklassebakgrunn som elsker krydret mat. Men når jeg prøver ny mat, enten jeg lager det selv eller spiser på en restaurant, så er det kun fordi jeg synes det er spennende, ikke for å imponere andre. Mat som et middel til å hevde seg synes jeg blir en smule stakkarslig, som selvhevdelse gjerne blir det i det store og hele.

Jeg reagerer for øvrig litt på en del av sitatene i denne teksten. De som kommer fra folk jeg antar har jeg samme klassebakgrunn som meg selv, tyder på påfallende dårlig formuleringsevne, og minner lite om hvordan jeg og andre jeg kjenner uttrykker seg. De klønete uttalelsene i denne teksten er med på å fyre oppunder holdninger om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, noe det er populært å hevde. Jeg er slett ikke så sikker på at det står så dårlig til som det hevdes. Enkelte fra arbeiderklassen er ikke flinke til å uttrykke seg, det er riktig, men det er også mange som har en rimelig god formuleringsevne, dem ser jeg ingenting til i denne boka. Nå må det i rettferdighetens navn sies at en del av dem fra de høyere samfunnslag som siteres i Annechen Bahr Bugges tekst heller ikke framstår som spesielt velformulerte eller gjennomtenkte.

For lite nyansert
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er at så vel arbeiderklassen som middelklassen beskrives lite nyansert. Her blir det lett å oppfatte middelklassen som en gjeng selvhevdende fjols, og arbeiderklassen som en flokk uvitende tullinger med formuleringsevne på barnehagenivå. Til slutt, hva med å forske på hva det gjør med folk fra arbeiderklassen hele tiden å bli definert av andre, og ofte måtte lese beskrivelser av seg selv som overhode ikke stemmer, og som dessuten gjerne er svært nedlatende.

Deprimert etter første runde på nett

Avarsel voldtektsfare!
Så var jeg tilbake i verden igjen, eller på nett, som det også kalles. Mens jeg befant meg i nettløs flyttetåke har verden seilt sin egen sjø, uten at jeg har fulgt særlig godt med. Litt avislesning riktignok, men uten det helt store engasjementet. Etter en liten runde på nettet kunne jeg konstatere at her var det svært lite å glede seg over, snarere heller det motsatte. ”Advarer mot voldtektsfare” kunne jeg lese på sidene til Aftenposten, som de fleste vel har fått med seg er det Hanne Kristin Rohde, leder i vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, som kommer med denne advarselen. Hun vil skremme kvinner litt, sier hun, og påpeker blant annet at man ikke legger mobilen sin synlig i bilvinduet. Da må det også gå an å tenke preventivt når det gjelder voldtekter, mener hun, og det må vel bety at kvinner må sørge for ikke å være synlige. Holde seg inne, med andre ord.

Rockefestivaler, ikke for arbeiderklassen
Det var de dårlige nyhetene på vegne av kjønn, så kommer de evinnelige klassegreiene. Også her er det dårlige nyheter, men det er det jo alltid. Siste nytt er at også rock ligger for høyt for arbeiderklassen, rock er jo blitt kultur etter hvert, og kultur er ”sosialt ulikt fordelt”, følgelig ingen rockemusikk for folk fra de laverestående klasser. Dette ifølge Kjetil Rolness’ stykke i Dagbladet, som har tittelen Middelklassen er opptatt av likestilling. Selvfølgelig nevnes danseband, det gjøres det jo alltid når man snakker om arbeiderklassen, og om ikke det skulle være nok, så er arbeiderklassen også travelt opptatt med å gå på countryfestivaler, dersom jeg har skjønt Rolness rett. Det var jeg virkelig ikke klar over, men så visste jeg jo heller ikke at arbeiderklassen ikke gikk på rockefestivaler, du verden hvor uvitende jeg er. Nettopp derfor er det så fint med slike kunnskapsrike mennesker fra middelklassen, som kan opplyse oss laverestående om hvordan ting virkelig er. Vi har jo så lite kunnskap at vi ikke en gang selv er klar over hvordan musikksmak vi har.

Ut i fra dette kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg må tilbringe høsten innendørs, for å unngå voldtektsfaren, og bruke tiden med å høre på danseband og country. Ikke direkte lystelige framtidsutsikter, med andre ord. Mulig det finnes slik musikk på Spotify, så her er det vel bare å kvinne seg opp, vise seg som en god representant for arbeiderklassen og høre på country og danseband til jeg spyr. Eller?

Jeg stikker!
Møtet med den begredelige verden der ute gjorde at jeg fikk lyst til å flykte fra alt sammen, ikke minst de stadig mer nedlatende og regelrett fjollete tingene som skrives om folk som meg selv. Flukt måtte altså arrangeres, det var på tide med noen dager i Dublin igjen, for å komme til sans og samling. Fluktplanene snublet litt i starten, det så ut som jeg var nødt til å bytte fly i København, akkurat det er noe jeg hater. Dessuten er disse evinnelige flybyttene på Kastrup en vemmelig påminnelse om at jeg aldri har klart å komme meg til den byen, jeg har bare vært på flyplassen, men der har jeg til gjengjeld vært nok. Heldigvis greide jeg til slutt å finne plass på direkteflyet, og det til og med begge veier, stor lettelse. Jeg fikk også plass på ønsket hotell til rimelig pris, humøret steg betraktelig. Livet blir liksom litt lettere å leve med flybillett til Dublin liggende i skuffen.

Hvordan min velutviklede sans for irsk musikk passer inn i disse klassegreiene har jeg ikke peiling på. Det store spørsmålet er vel om det er å betrakte som kultur eller ikke. For å være ærlig, det interesser meg midt i ryggen. Jeg setter pris på at det er en musikkform jeg får ha i fred for synserne, ikke minst nå etter at det er slått fast at selv mye av rockemusikken ikke er noe for meg.

Uansett, om drøyt to uker kan jeg pakke ned pass og paraply og stikke av gårde. Vel hjemme igjen får jeg rydde opp i CD-hylla. Der er jeg redd det befinner seg en del som jeg i egenskap av lavtstående individ fra arbeiderklassen ikke tåler å høre, og det verste er at en del av denne musikken har jeg også hørt framført på rockefestivaler. Det er riktignok noen år siden jeg var på festival sist, den gangen var jeg lykkelig uvitende om at sånt bare var for middelklassen. Jeg forstår det slik at det er uhyre viktig for en del middelklasseindivider at de ikke liker noe av det samme som en del fra arbeiderklassen gjør. Så kan man jo gjøre seg noen tanker om hvorfor det er sånn.

Det må være lov å drømme
Jeg ble altså deprimert av første runde på nettet. Man kan jo alltids drømme om bedre tider. Med tanke på at enkelte mente det var for få kvinnelige artister på årets Øyafestival setter jeg inn litt musikk med en kvinnelig artist jeg har sans for, Joanne Shenandoah. Det finnes faktisk mange spennende kvinnelige artister. Jeg aner ikke om Rolness og andre mener dette er passende arbeidermusikk, og det spiller da heller ingen rolle. Denne er for de der ute som drømmer om en bedre verden, jeg håper det fremdeles finnes noen.

Den lange og slitsomme veien tilbake til nettet

Jeg har, som det kom fram i forrige lille bloggpost, vært på flyttefot. Etter at ting begynte å komme noenlunde på plass, var det på tide å koble opp pc-en og komme seg på nett. Noe som skulle vise seg å bli en langt mer langvarig og smertefull prosess enn selve flyttinga. Det første jeg fant ut da jeg begynte på den lange og slitsomme prosessen, var at for å komme på nett, bør man fortrinnsvis ha nett i utgangspunktet. For det første jeg fikk høre da jeg tok min første av en meget lang rekke telefoner, var at jeg skulle gå inn på nettet og gjøre sånn og sånn. Og det var jo innmari enkelt når jeg ikke hadde noe nett.

I utgangspunktet tenkte jeg å beholde min gamle nettleverandør. Ikke fordi de jeg var så forferdelig fornøyd med dem, men for å slippe å bytte e-postadresse, det var liksom nok slit å bytte annen adresse. Så jeg ringte til dem som hadde opplegget i min nye leilighet og spurte om det kunne la seg gjøre. Jo da, det skulle la seg gjøre. Deretter ringte jeg til min gamle leverandør, jo da, sa de der og. Gå inn på nettet og gjør sånn, sa de, det var bare å plugge inn mitt gamle modem, så skulle jeg være på nett. Det lot seg ikke gjøre, ny telefon, vi har for tiden stor trafikk, pling plong, pling plong. Omsider var det et levende menneske i den andre enden, da skulle jeg gå inn på nettet og gjøre slik. Tur til biblioteket, låne pc, tjenesten jeg ba om var for tiden ute av drift, beklager problemene det måtte medføre, prøv igjen en annen gang.

Ny telefon, mer stor trafikk og mer pling plong. Etter ett par evigheter, jo da de var klar over at siden deres ikke fungerte helt som den skulle for øyeblikket. Kunne ting ordnes på telefonen? Da måtte jeg settes over til en annen avdeling, hold linja. Det gjorde jeg, nok ett par evigheter å vente. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte dra til Huttiheita for å hente nødvendig utstyr for at jeg skulle komme på nett. Men hvordan kom jeg meg nå til Huttiheita? Ny tur til bibliotek og lån av pc, for å sjekke siden til Trafikanten, som ganske riktig kunne fortelle meg hvilken buss jeg skulle ta. Den påfølgende dag var det tog til Oslo og buss videre til Huttiheita. Der kunne man fortelle meg at de ikke visste om jeg kunne bruke dem, de kunne komme på befaring hjemme hos meg, det ville ta noen uker. De kunne kanskje ringe meg i begynnelsen av uka, men han jeg snakket var ikke helt sikker på når det ble, siden det ikke var han som skulle ringe. Da bestemte jeg meg for å skifte nettleverandør, flere uker uten nett var utenkelig.

Dette var på fredag, jeg slepte meg gjennom en trist og nettløs helg, og ringte til dem som har opplegget her på mandag. Skulle bli ringt opp igjen om ti minutter, sa han jeg snakket med. Etter to timer ga jeg opp, og dro av gårde for å ordne andre ting. Mens jeg var opptatt på annet hold, hadde de ringt, det var mange timer etterpå, da hadde jeg for lengst gitt opp, og latt telefonen passe seg selv. Dagen etter orket jeg ikke ringe, tanken på nok en gang høre om stor trafikk med påfølgende pling plong, var rett og slett uutholdelig. Men i dag trakk jeg pusten dypt, ringte og fikk, som ventet, høre om enda mer stor trafikk. De kunne ringe meg opp igjen, det fikk de gjøre. Etter en time ringte det faktisk en dame, og hun kunne fortelle meg at det var kun dem som kunne levere nett i leiligheten. Tenk om jeg hadde fått høre det på første forsøk! Bare hun fikk navn og en del andre nødvendigheter, så skulle hun ordne det, og da ville jeg være på nett innen få minutter, bare å putte inn riktig kabel på dertil egnet sted. Og ganske riktig, plutselig var jeg på nett igjen. Å slå på pc-en og registrere at den umiddelbart koblet seg til nettet var en tilnærmet sjokkartet opplevelse. Da jeg sjekket mail, så jeg at min forrige nettleverandør hadde sendt meg mail om at jeg ikke kunne bruke dem i min nye bolig.

Uansett, jeg er på nett, og det føles godt å ha kontakt med verden igjen. Jeg har hatt Internett siden vinteren-99, å være uten nett har rett og slett vært grusomt. Den gangen var ikke nettet noen nødvendighet, sånn er det ikke lenger, nå ordnes jo det meste over nettet. Dessuten er det mye moro på nettet, akkurat nå hører jeg for første gang på flere uker på Spotify. Nå kan jeg se på nett-tv og høre på nettradio igjen, holde kontakt med venner på Facebook, kanskje til og med blogge litt. Jeg har liksom ikke vært helt i live denne tiden uten nett, du verden hvor avhengig jeg er blitt av det. For øvrig er ikke riktig alle telefonsamtalene jeg tok på min slitsomme vei tilbake til nettet nevnt, de har vært så mange at det er noen som allerede har gått i glemmeboka, og der kan de få lov å være.

Hurtigblogging fra biblioteket

Jeg har flyttet, og ikke greid å komme på nett i den nye leiligheten. Jeg har stått på hodet  i pappesker, skrudd sammen møbler, og ser for meg skruer, esker og halvmonterte møbler når jeg legger meg om kvelden. Nå sitter jeg på biblioteket, og det er merkelig å være nødt til å låne pc på den måten, jeg som har hatt Internett hjemme siden vinteren 99.

Jeg håper jeg snart kommer på nett igjen. I mellomtiden er det flott at det går an å låne pc på biblioteket. Så får man betalt regninger i det minste. Den avslappende og morsomme bruken av nettet må nok vente til senere.

Gleder meg til å kunne blogge litt igjen, gleder meg i det hele tatt til å kunne gjøre noe annet enn flytterelaterte greier. Og nå har jeg ikke så mange minutter igjen på pc-en, det skal bli godt når egen pc er på nett igjen.