Arbeidermusikk 1

Jeg har tenkt å starte en serie her på bloggen med arbeidermusikk. Jeg har jo luftet mine frustrasjoner her både titt og ofte over synsernes evinnelige hang til å koble arbeiderklassen med dansebandmusikk. Jeg har også innsett at dette er noe jeg burde tatt med godt humør, men det har jeg altså ikke klart å gjøre. Det har vel å gjøre med at disse påstandene dukket opp samtidig med at lønna ble mindre og arbeidspresset større og da er det ikke alltid at ens humoristiske sans er helt på topp. Nå er vel egentlig det å krangle med folk på grunn av at de liker en annen type musikk en meg selv noe jeg har lagt bak meg. Livet har tross alt lært meg at folk ikke behøver å være duster og idioter fordi om de har en annen musikksmak enn det jeg har. At enkelte synsere ikke later til å ha kommet til samme erkjennelse får være deres sak.

I stedet for å hyle, skrike og bære meg over gnålet om at samtlige i arbeiderklassen digger dansebandmusikk, skal jeg heller finne fram noen låter som er relevante når det er snakk om arbeiderklassen. Nå er det jo ikke slik at musikken man hører på må ha relevans til den hverdagen man opplever. Kommer jeg sliten hjem etter en hard dag på jobben hører jeg gjerne på rolig klassisk musikk. Kanskje fordi det er en type musikk som løfter meg ut av hverdagen, og det kan det absolutt være et behov for.

Det kan synes naturlig å starte med Working Class Hero med John Lennon. I ungdommen hørte jeg mye på Beatles og John Lennon, sånn sett kan man si jeg ble tidlig gammel, allerede i tenårene satt jeg og surmulte over at mye, om ikke alt, var bedre før. I hvert fall syntes jeg at mye gammel musikk var bedre enn det som ble spilt på den tiden. Uansett, jeg hadde kanskje ikke verdens dårligste musikksmak i ungdommen, jeg synes fremdeles at dette låter veldig bra.

Tabloide uvesentligheter

I dag sto jeg nok en gang i kassakø og nok en gang skrek tabloidenes førstesider mot meg. De var neppe verre enn de pleier, det er vel snarere slik som dette de har det med å være.

Et ord fra gamle dager dukket opp i hodet mitt, ordet var folkeopplysning, noe dette neppe kan sies å være. Så hva kan det kalles? Folkeformørkning eller folkefordumming? Folkeinnskrenkning, kanskje? Sex og flatere mage, det er viktig det. For det skjer jo ikke noe særlig av betydning i verden, eller hvordan var det nå egentlig?

Men det skal de ha, tabloidene, at dersom det finnes noen her i landet som ikke har fått med seg hvordan denne helsikes terroristen ser ut, så er det ikke deres skyld.

En vakker dag i oktober

Det er sent på kvelden, det er søndag og det har regnet i dag. Tenk det, regnvær på en søndag og det i verdens beste land å bo i! Sånt går da rett og slett ikke an! Jeg dropper forsøket på å være surmaget sutrekopp av den sorten som regjerer i diverse kommentarfelt rundt om på nettet. Etter å ha gått en tur, som startet før det begynte å regne og som ble avsluttet i regn, la jeg meg på sofaen og leste den siste boka til Karin Fossum mens jeg tømte i meg noen av de evinnelige tekoppene jeg har det med å innta. Og det var jo slett ikke så verst.

Nå har det jo vært mye fint vær i det siste, og for ett par dager siden gikk en fin tur med min alltid like entusiastiske turkamerat, Støver’n. Jeg nøt de flotte fargene, og Støver’n fant tydeligvis mange spennende lukter, så vi koste oss begge to. Jeg tok noen bilder på vår vei, noe Støver’n synes det er litt kjedelig at jeg gjør, siden det innebærer stopp og det er han ikke alltid like begeistret for. Men stort sett kommer vi til en slags enighet om det meste, Støver’n og jeg. Høsten er jo en fin tid for bilder og her er noen av bildene jeg tok.