Gjensyn med Nav-kurs

Opprydning i gamle e-poster vakte minner fra en trist tid
Jeg har nettopp hatt en skikkelig opprydning i Outlook, der kom jeg over et stort antall mailer som ble skrevet i løpet av Nav-kurset jeg slet meg gjennom for ett år siden. I ettertid kan det hele framstå som rimelig komisk, selv om det ikke var moro mens det sto på.
Noe av det jeg fant mest meningsløst med kurset var ikke bare mine egne lidelser, som ifølge det jeg har skrevet i mailene var formidable, men det at man nærmest kaster fellesskapets penger ut av vinduet. Jeg er absolutt ikke motstander av at arbeidsløse blir sendt på kurs, men kursene bør være relevante, slik at man faktisk lærer noe som styrker mulighetene på arbeidsmarkedet, ikke bare noe man blir sendt på fordi man skal være i ”aktivitet”, som det så fint heter. Reaktorskolen framsto mer som en straffeanstalt enn et lærested.

Jeg blogget jo svært friskt om det mens det sto på, det var det ren, skjær overlevelsesstrategi, kurset var så til de grader belastende og frustrerende at det var godt å få avreagert litt, ellers ville jeg blitt fullstendig sprø. Heldigvis var det ingen som ikke burde lese det jeg skrev som fant bloggen min mens jeg gikk på kurset, derimot er det mye som tyder på at læreren jeg hadde i såkalt jobbsøk fant bloggen min i ettertid. Det fikk ingen konsekvenser for meg, antagelig hadde han rapportert inn til Nav før han fant den. Det har seg jo sånn at de ikke bare skal rapportere til Nav om faglige prestasjoner og oppmøte, men også om hvorvidt de liker trynet ditt eller ikke. Han likte neppe trynet mitt noe mer enn jeg likte hans, men hva han har sagt til Nav aner jeg ikke, jeg fikk i hvert fall ingen problemer med dem i ettertid. Utover lav trynefaktor var det lite å utsette på meg, da jeg alltid møtte opp i god tid, hver eneste dag og besto de nødvendige prøvene.

Det eneste som skjedde var noen anonyme og heller ufine, kommentarer under to av bloggpostene om min tid i reaktoren. De kom i løpet av kort tid, det var tre av dem, og den siste var definitivt den verste. Da jeg en stund senere nevnte i en bloggpost at en person som overhode ikke burde finne bloggen min hadde funnet den, forsvant den verste av kommentarene sammen med ett par andre, som var skrevet av andre personer og hvorav den ene var under et stykke som ikke hadde noe med kurset å gjøre. Han visste da at han var mistenkt for å ha skrevet disse kommentarene, da jeg hadde fortalt ham det på mail. Denne mailen fikk jeg aldri noe svar på, hvilket jeg oppfattet som en bekreftelse. Det mystiske forsvinningsnummeret tok jeg som en ytterligere bekreftelse. Disse kommentarene har senere dukket opp igjen.

Da jeg var i møte hos Nav noen måneder etter kurset, fikk jeg helt klart inntrykk av at han jeg snakket med ikke var ukjent med at kurset var dårlig. Jeg ble faktisk overrasket over at han ikke prøvde å ta det i forsvar på noen som helst måte, men derimot ga uttrykk for at dette var noe man var klar over.

Tilbake til mailene jeg fant, jeg har lyst til å vise et lite utdrag. Dette er rett fra levra, og kan følgelig inneholde enkelte sterke setninger, sarte sjeler er dermed advart. Vi begynner med en som ble sendt kvelden etter første gjennomførte kursdag, og jobber oss framover mot den etterlengtede slutten.

Denne dagen har vært jævlig!!!!!
Nå har jeg dundrende hodepine og det er nummeret før jeg begynner å drømme om å slave på kantiner og lager. Oppvask, pappesker og skurebøtter kom tilbake, alt er dere tilgitt!
Da kan du tenke deg hva slags nedtur dette kurset har vært så langt.
Først var det info fra to av kurslederne, svada, svada blablabla.
Deretter dukket det opp ei dame fra Nav for ytterligere info og utfylling av noen skjemaer. Dama var så dum at jeg har omtrent ikke sett på makan,selv i Nav-sammenheng, og det sier ikke lite. Det var to forskjellige klasser som var sammen i dag, to av dem jeg skal gå sammen med var temmelig kvasse overfor Nav-dama, det kan jo gi et visst håp.
Etter at den hjernedøda dama fra Nav hadde forlatt oss, var det jobbsøk, jobbsøk og atter jobbsøk. Det skal det være hele dagen i morgen også, jeg gleder meg ikke. Kjenner at dette har jeg ikke godt av, dette tapper meg skikkelig for energi.
Et gammelt ord som nesten har gått ut av språket dukket opp i hodet mitt i dag, ordet er dustemikkel. Det passer nemlig utmerket på fyren som står for jobbsøkinga. I løpet av dagen har ikke denne figuren greid å lire ut av seg noe som helst som jeg ikke har hørt eller lest før.
Det kan jo bli fin blogging av dette, blir morgendagen like grusom skal det blogges skikkelig tøft om denne galskapen. For dette er tullball og sløsing med fellesskapets penger.
Noe jeg finner absolutt betenkelig er at dustemikkelen skal gå gjennom CV-ene våre og gi ”råd” om hvordan de bør være. Noe som gjør at man må stå til rette overfor dette lavt utvikla individet om hva man har gjort og ikke gjort her i livet. Det er ille nok for meg, som er nødt til å bekjenne at jeg har hatt dårlig selvtillit osv, men hva med folk som har virkelig har vært ute å kjøre? Folk som har hull på CV-en av verre grunner enn meg, hva dem som har ligget på psykiatrisk sykehus, vært narkomane eller prostiturte, hvis slike går tilsvarende kurs vil det være langt fra morsomt for dem at en person av det slaget som Herr Dustemikkel ser ut til å være skal ha full tilgang til å grafse i livene deres.
I dag mimret jeg flere ganger tilbake til kurset på Lillestrøm. Der dukket det opp en figur fra Aetat første dagen, men denne var av de bedre, ikke sånn som den idiotiske dama i dag. Og deretter var det rett på forberedelser til datakortet. Vi hadde en særdeles bra lærer, rolig og behagelig, ikke sånn som dette spetakkelet jeg har vært nødt til å høre på i dag. Med innlærte standardfraser og ”liksommorsom” på en særdeles slitsom måte. Jeg føler at jeg har fått gnagsår på hjernen i dag, fysj og fy for en slitsom gubbe! Det er fælt med folk som er innstilt på en helt annen frekvens som en sjøl, denne figuren er akkurat en sånn person som jeg ikke orker. Vi måtte jo ha jobbsøk på Lillestrøm også, men dama som hadde det var en helt annen type. Hun var ikke en maskin som durte og durte.
Det er evigheter siden sist jeg hadde skikkelig hodepine, men nå har jeg skallebank så jeg føler meg skikkelig dårlig.
Jeg får gå meg en tur og se om det hjelper.

Fri og bevares, for en skrekkelig mandag dette har vært. Dagen var lang som flere vonde år, snakk om at tida gikk sakte.

Hva søren er det de driver med på den skolen? Bare surr og rot, i dag satt vi bare og dingla og gjorde det som falt seg.
Nok et eksempel på hvordan det sløses med penger, skal man arrangere kurs får de da sørge for at folk lærer noe.

Hva jeg lærer?
Egentlig ingenting. Nå driver dama og maser om cv, læreren som har reist på ferie så på cv-en min i går og sendte mail til meg at han mente den var veldig bra! Og han har sjekka de andre sine cv-er også, så hva f.... driver denne gørrkjedelige dama og maser om?

Nå er det november, det er grått, jeg er fremdeles forkjøla, jeg går på kurs som sliter meg ut, bånn ser med andre ord til å nærme seg med faretruende fart.
Nå skal vi ha jobbsøk resten av uka, nitriste framtidsutsikter med andre ord.
I dag hadde vi data, lærte litt om Outlook, og det var en del som var nytt for meg, så det var ålreit, og etter lunsj lærte vi mer om det andre programmet. Nyttig å kunne, men problemet er at det vi lærer som faktisk er nyttig forsvinner i jobbsøkertåka.

Jeg er så sliten etter kurset i dag, forkjølelsen er heldigvis i ferd med å gå over, men kurset tar virkelig på. Det er en energivampyr av dimensjoner. Greier overhode ikke å se på positivt på det.

Jeg ler fremdeles av det at du trodde Reaktorskolen var fleip. Men som sagt, det navnet er så vanvittig at jeg ikke hadde greid å finne det på. Noen ganger er virkeligheten mer latterlig enn den mest tullete fleip.
Denne dagen har vært temmelig tørr, vi har hatt om diverse lover vi bør kunne. Ikke veldig spennende stoff, i morgen er det data igjen, det er de beste dagene. Men teorien er tross alt langt å foretrekke framfor jobbsøk.

Blir gal av den trege dataen her, føler at jeg må slå i hjel tastaturet for å få skrevet, men det er vel egentlig ikke der problemer sitter. I hvert fall veldig kjedelig når bokstaven kommer opp på skjermen fem minutter etter at man har trykket ned tasten.

I dag er det helt grusomt her, jobbsøk, føler at læreren sier det samme hele tiden, får vondt i huet. Det er som om alt jeg måtte ha av energi, eller rettere sagt det lille jeg har av energi, blir sugd ut på dette stedet. Vi får ikke en gang pauser, vi må ta dem. I stad marsjerte to av jentene ut for å ta seg kaffe eller te, hang meg på dem. Da hadde læreren lovt oss pause om ti minutter, men mer enn ti minutter hadde gått. NÅ har læreren forlatt rommet, antagelig for å røyke, måtte han røyke en hel tjuepakning der ute.

Nå holder jeg på å sovne. Læreren er ute, kanskje han har gjort alvor av å røyke opp en tjuepakning

Nå er det bare en time igjen, men i morgen er det dessverre atter en dag. Nå har vi muligens pause, men vi er ikke helt sikre, forvirrende? Mildt sagt!

Hurra! I dag er det jobbsøk, heldigvis er det noen som ikke er kommet, antagelig noe tull med kollektivtransporten, fint for da får vi ikke begynt.
Læreren spurte akkurat om vi hadde gjort oppgaven vår, vi hadde visst lekser i helga, ingen har gjort dem. Gikk visst ut på å skrive en tullesøknad etter hva jeg skjønte, X kom med en kommentar om at h*n hadde konsentrert seg om virkelige søknader i stedet. Dessverre tror jeg ikke bulldoser'n er i stand til å skjønne hva folk egentlig sier. Han tar så absolutt ikke et hint, det trenger man vel ikke når man vet man selv har fullstendig rett.

Nå er det omsider pause, takk og lov at enkelte greide å komme for sent i dag. Bulldoser'n er i det maniske hjørnet i dag, kjeften går i ett sett, og han sier det samme som han pleier å si. Der er det hakk i plata, som man pleide å si i gamle dager.
Etter pausa skal vi leke jobbintervju, det blir sikkert kjempemoro. Vi har fått utdelt observartørskjemaer der vi skal krysse av for hvor bra eller dårlig den vi intervjuer har gjort det, unnskyld vi har fått observatør skjema. Dessuten et skjema med dustete spørsmål.
Dette er for dumt!

Jeg overlevde prosjektoppgaven, men det var en fæl dag. Vi sleit noe innmari, hadde problemer med å skjønne spørsmålene, på den annen side skjønte jeg ikke helt mine egne svar heller, så kanskje det går bra.

Jeg og mine lidelsesfeller på kurset holder tappert ut. Nå er det ikke stort mer enn en uke igjen, noe vi alle er glade for.
Vi har hørt noen rykter om at vi får utdelt evalueringsskjemaer den siste dagen, og har allerede begynt å gni oss i hendene, nå skal de få sitt pass påskrevet!
Den skolen er så til de grader annenrangs at ikke en gang datasystemet virker som det skal, noe som vil si at det titt og ofte ikke virker i det hele tatt.
Det er så ille at en av de andre klassene har klaget til Nav og de skal komme på inspeksjon, noe som kan tyde på skolen er så dårlig at til den ikke en gang lever opp til kravene fra Nav, og de er neppe særlig høye.

Det er en trøst at det ikke bare er jeg som blir trøtt av dette kurset, folk snakker om at de aldri har vært så trøtte før som de er nå. Det er mange som har problemer med å holde øynene åpne i timene.
Alle er glade for at kurset går mot slutten. Kommer neppe til å mimre tilbake til denne perioden, i så fall må jeg få det verre enn jeg noen gang har hatt det. Liker folka jeg går sammen med, men i det store og hele er det noe ordentlig herk.

Nå skal jeg heldigvis snart gå hjem, det har vært en lang og ensformig dag.
Noen lurte akkurat på hvor læreren er, han er i hvert fall ikke her.
Han blir neppe overarbeidet på jobben.

I dag er det jobbsøk, stemmen til Bulldoser'n durer og durer. Denne duringa skyldes vel at han skal rettferdiggjøre sin egen eksistens. Alt er sagt før.

Joda, læreren har vært fraværende temmelig lenge nå. Og her sitter vi og klør oss i huet. En av de andre lurte akkurat på om vi får se henne mer i dag i det hele tatt.
Hun skulle visst i møtet med den fæle bulldoser'rn, så egentlig er det vel han som har skylda. Læreren vi har i data er egentlig grei nok.

Nå er det pause, hadde ikke overlevd dagene om det ikke var for at vi har såpass godt med pauser. Teorien er verre enn noen gang i dag. Og det verste er at vi har funnet ut at læreren har lagt en felle for oss på prosjektoppgaven som vi sannsynligvis har gått i alle sammen.
X ble veldig forbannet.

Det er ustyrtelig komisk dette med at du trodde jeg hadde funnet på reaktorskolen.
Du syntes til og med jeg var veldig kreativ som hadde funnet det på, akkurat dette kommer jeg til å bruke tid på å komme over.

Måtte hele reaktoren gå konk. Det hadde gledet meg mye.


Tilbake til nåtiden, til tross for en del i overkant sterke uttalelser, synes jeg disse utdragene fra mailene jeg skrev i den perioden gir et godt bilde av hvordan man kan ha det på slike kurs. Jeg fikk en del tilbakemeldinger på det jeg skrev om kurset på bloggen min, som tyder på at andre har følt det på samme måten.

Om læreren, som omtales i så lite flatterende vendinger, skulle se dette er det lite han kan få gjort. Og siden det hendte at han glemte oss helt mens vi gikk på kurset, en gang hendte det faktisk at en av kursdeltakerne ringte ham opp og spurte om han husket oss, så regner jeg med at jeg og bloggen min for lengst er glemt.