Etter en uke i Dublin, der jeg hadde morsommere ting å
gjøre enn å følge med på verdens begredelige gang, har jeg de siste dagene
prøvd å oppdatere meg litt. Onsdagen jeg kom hjem, hadde Klassekampen en
artikkel med tittelen
Venstresida mister de fattige. Der kan vi lese at den
franske økonomen Thomas Piketty har kommet med en rapport hvor han slår fast at
det ikke lenger er slik som mange forestiller seg, at venstresiden
representerer de fattige og høyresiden de rike. I stedet handler det nå om to
eliter, de med lang utdanning og høye inntekter stemmer på venstrepartiene,
mens de med både høye inntekter og store formuer stemmer på høyrepartiene. Piketty
sier også at de med lite utdanning og lav inntekt fortrinnsvis stemmer på
høyrepartier. Nå er det vel også mange i sistnevnte gruppe som ikke stemmer i
det hele tatt. Noen av oss stemmer fremdeles på venstrepartier, men for egen
del må jeg si at jeg så langt etter den blanke stemmeseddelen sist gang jeg
befant meg i et valgavlukke.
Noe av det jeg har reagert på, er i hvor liten grad man
på venstresiden er opptatt av de stadig tøffere forholdene som arbeidsfolk
opplever på jobb. Klassekampen hadde nylig en artikkel med tittelen
Får ikke tid til å gå på do. Noe som dessverre er en god beskrivelse av hverdagen til
mange arbeidsfolk. I artikkelen møter vi bussjåføren Åge Vissmark som jobber
for Unibuss i Oslo, og er en av de uheldige som ikke lenger har tid til slike
nødvendige avbrekk i arbeidsdagen. Før var det mulig å strekke på beina og ta
skikkelige matpauser, sier han, men det han omtaler som anbudsdritten har
ødelagt hele næringa. Videre forteller artikkelen at Fafo har publisert rapporten
«Arbeidstakere som jobber alene. HMS-utfordringer i fem forbund».
Der har man undersøkt omfanget av alenearbeid
i helse- og omsorgssektoren, industrien, transportsektoren og varehandlene, blant
medlemmer i fem LO-forbund. 51 prosent svarer at de jobber alene over
halvparten av tiden eller mer. 27 prosent svarer at de jobber alene nær hele
tiden. «
Alt i alt gir undersøkelsen et
inntrykk av at de fysiske utfordringene samt redsel for uønskede hendelser og
risiko for skade og ulykke er betydelige HMS-utfordringer knyttet til
alenearbeid blant medlemmer i de aktuelle forbundene», blir det konkludert.
Flertallet av disse ønsker mer kontakt med kolleger, og mange føler seg ensomme
på jobb.
Nå har jo jeg erfaring med å jobbe alene. For det meste
på kantiner, jeg har vært innom flere der arbeidstempoet har vært fullstendig
umenneskelig. Så det at man ikke engang har tid til å gå på do, er ikke et
ukjent fenomen. Det den før nevnte bussjåføren omtaler som anbudsdritten, er
noe man også får en føling med på kantiner. Fordi de stort sett blir satt ut
til eksterne byråer, og den som kan love mest mulig mat til en billigst mulig
penge, er den som vinner anbudsrunden. Når du jobber alene på en slik kantine,
har du ikke kolleger på stedet i det hele tatt. Det er heller ikke alltid du
har noe hyggelig kontakt med dem som jobber på stedet, i noen tilfeller er den
eneste kontakten mas, kommandoer og klager.
En episode fra mange år tilbake, jeg fikk en telefon fra
vikarbyrået utpå ettermiddagen, om jeg kunne stille på en kantinejobb dagen
etter, det var bare for én dag og jeg skulle være alene. Klok av erfaring,
spurte jeg hvor mange som spiste på kantina. 150, fikk jeg til svar. Da måtte
jeg bare takke nei til oppdraget, det var for mange å betjene. Når du kommer
til et sted du ikke har vært før, jobber du mye saktere enn på et sted du er
kjent. Når du jobber alene er det ingen du kan spørre når det er noe du lurer
på. Du vet ikke hvor ting er, og må lete etter alt du skal bruke. Å lage mat
til 150 er uansett for mye for én person, da driver man rovdrift på folk. Nå
ringte vikarbyrået meg igjen noen minutter senere, da hadde de plutselig funnet
ut at det «bare» var 120 som spiste der. Noe sa meg at grunnen til at tallet
hadde krympet, var at de tenkte at det er sikkert ikke alle som spiser på
kantina, så da sier vi det sånn. De måtte prøve å skaffe noen til jobben, det
var fem minutter til arbeidsdagens slutt, da syntes de vel det var greit å
jukse litt. Jeg hadde lov å si nei, men samtidig har et vikarbyrå alltid den
muligheten at de kan straffe deg med ikke å gi deg oppdrag. Når du jobber som
vikar er du egentlig fullstendig rettsløs.
Jeg var også alene på lørdager da jeg jobbet med å lage
fruktkurver. I motsetning til kantinene var jeg da helt alene i bygget, og det
var langt større muligheter for å skade seg på jobb. Jeg begynte dagen med å ta
ut noen høye, uhåndterlige traller fra et kjølerom, dette rommet lå et trinn
over gulvet. Da var det en viss fare for at trallene kunne velte over meg.
Hadde det skjedd, kunne jeg blitt liggende fastklemt under tralla til mandag
morgen. Det var like spennende hver gang, for å si det sånn. I den jobben var
det så utrivelige forhold at det på mange måter var en befrielse å være alene,
hvis man så bort fra at det var en viss fare forbundet med det. På kantiner,
der jeg har løpt og løpt, samtidig som jeg har sett andre sitte sammen, spise
og hygge seg, har jeg ofte følt meg ensom, det har vært triste og slitsomme
dager. Og jo verre det blir å være arbeider på nederste trinn, jo mer skrives
og snakkes det om hvor sunt og fint der å jobbe, her treffer man kolleger og
har det så moro og lærerikt at det liksom ikke er måte på. Det stemmer overhode
med den hverdagen du selv opplever, men du blir vant du er en som ikke teller,
en som ikke er verdt noen ting. Den elendige lønna forteller deg også noe om
hvor lite du er verdsatt.
Jeg har sett noen diskusjoner på nettet mellom folk på
venstresiden, der man tydeligvis lurer fælt på hvorfor så mange arbeidsfolk nå
forlater venstrepartiene. Det påfallende er at ingen av dem tenker over at det
kanskje hadde vært lurt å spørre arbeidsfolk om hvorfor det er sånn, vi kan
faktisk snakke. Skal de få arbeidsfolk tilbake til venstresiden, kan det være
et steg på veien å vise en smule interesse for hvordan folk faktisk har det, og
det er sikkert også veldig lurt å begynne å se på oss som likeverdige, som
mennesker og ikke noe annet rart. Da må de slutte å forakte oss, og det tror
jeg sitter temmelig langt inne.
På Twitter var det mange forutsigbare tweets i
forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte. Man hang seg voldsomt opp i
enkelte uttalelser, da dreide det seg selvfølgelig om innvandring. Nå sitter
dette partiet i regjering, der de er med på å gjøre det stadig vanskeligere for
dem som har det mer enn vanskelig nok fra før. Her tar man støtt og stadig fra
de syke og fattige, for å gi til de aller rikeste. Merkelig nok, fører ikke det
til de samme voldsomme reaksjonene. Da klarer jeg ikke annet enn å lure på om
det er fordi det ikke bare rammer innvandrere. Når jeg sier noe sånt, er det
vel fordi jeg er rasist? Nei, det er jeg ikke. Alt for mange år siden, lenge
før arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, så jeg hvordan innvandrere ble grovt
utnyttet i arbeidslivet. Og jeg reagerte på det, jeg syntes det var ille, og
det syntes andre norske arbeidsfolk som så det også. Mer rasistiske er vi ikke.
Dette var hyggelige og arbeidsomme folk, gode kolleger som jeg satte pris på,
folk som gjorde at tøffe arbeidsdager tross alt ble noenlunde levelige. Jeg har
flere ganger fortalt om da jeg ringte til LO, og endte opp med en krangel med
en illsint gubbe hos Handel og Kontor. Dagen før hadde jeg ringt
Arbeidstilsynet, der jeg ble møtt på samme måte, man var sint og sa at det jeg
hadde opplevd var lov. Det jeg hadde opplevd, og som altså var lov, var et
arbeidstempo som var fullstendig uholdbart. Da jeg ringte Arbeidstilsynet var
jeg ferdig med det oppdraget, grunnen til at jeg ringte var fordi jeg håpet det
kunne være til hjelp for dem som jobbet der fast, de fleste av dem var
innvandrere. De var fullstendig fortvilte over forholdene, det var snakk om forhold
som ingen kan holde ut over tid. Hadde en av våre kjære toppolitikere opplevd
noe liknende, hadde vedkommende sannsynligvis blitt sykmeldt fram til
pensjonsalder.
Det kan se ut til at venstresiden består av
karrierepolitikere hvor mange aldri har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv,
og en flokk synsere med et stort behov for å ha noen å se ned på, og da står
arbeiderklassen lagelig til for hogg. Når forskjellene øker, så lever vi også i
økende grad i forskjellige virkeligheter. Vi får veldig forskjellige
erfaringer. Jeg har vært gjennom perioder som har vært så kølsvarte at jeg
knapt har sett noen mulighet for å leve videre. Så har slike perioder blitt
etterfulgt litt mindre svarte perioder, uten at de har vært spesielt lyse. Når
du har ligget våken på nettene og vurdert å gjøre slutt på det hele, da blir du
aldri den samme igjen. Du mister så mye av deg selv, livsglede, tiltro til
andre mennesker, det går utover konsentrasjonsevne og kreativitet, for å nevne
noe. Også skjønner du hvor viktig det er med trygghet, visshet om at uansett
hva som skjer så får du lov å beholde en viss grad av verdighet. Slik er det
ikke i dag, dersom noe skjærer seg, så står Nav klar til å hugge deg i filler,
ydmyke deg og tråkke på deg. Derfor savner jeg så inderlig at noen på
venstresiden slår i bordet og sier at sånn skal vi ikke ha det. Fordi folk blir
syke og nedbrutte av det, de som allerede er syke må bruke krefter de ikke har
til å slåss mot et håpløst system, folk kan få selvmordstanker, i verste fall
kan de ta livet sitt, så her må noe gjøres. Men når hørte vi noen si noe sånt?
Jeg kan ikke huske å ha hørt det.
Da jeg leste om rapporten til Piketty, ble jeg ikke
overrasket, det var heller at det ble satt ord på noe jeg egentlig var klar
over fra før. Dessverre tror jeg ikke det er noe særlig håp om bedring, og det
synes jeg virkelig er trist. Det viktig å huske på at slett ikke alle
fra arbeiderklassen stemmer på høyrepopulistiske partier, jeg tror det er
flere enn meg som ønsker seg en oppegående venstreside. En venstreside som tar
tak i slike problemer som at bussjåfører ikke lenger har tid til å gå på do.