En kikk på behovspyramiden

For en tid siden kom jeg tilfeldigvis over en tegning av Maslows behovspyramide. Her, som så ofte ellers i livet, har jeg ikke nådd lenger enn til første trinn. Hvis man skal se stort på det er det mange som ikke er der engang, men i norsk sammenheng er det relativt stusselig. Mangelen på trygghet og sikkerhet, det at man aldri vet hvordan det er i morgen, det er noe som river i kropp og sjel. Nå kommer aldri livet med noen trygghetsgaranti, alle kan bli syke, miste jobben eller oppleve noe annet som er vanskelig, men det hadde vært fint å oppleve en viss grad av sikkerhet. Det å ha det greit nå, ikke behøve å tenke hva i all verden skal jeg gjøre for å løse dette, hva gjør jeg nå, finnes det løsninger, hvordan, hva, har jeg råd til, hjelp… Omtrent sånn har hjernen min jobbet i årevis, mens en jernklo av usikkerhet har satt i brystet. Man lærer å leve med det, lage seg pusterom og det er viktig å huske på at det er mange som tross alt har det verre. Men samtidig merker jeg hvordan kroppen vil løpe vekk fra usikkerheten, men veien vekk er stengt. Alternativt er det vanskelig å se eventuelle muligheter for å komme inn på et bedre spor, når kropp og psyke blir så stresset.

Mens usikkerheten har festet grepet har jeg mange tenkt på hvordan det hadde vært å leve et mindre utrygt liv. Usikkerheten spiser opp konsentrasjonsevne, kreativitet og livsglede. Kroppen blir anspent og sjelen blir trist. Hvem hadde jeg vært og hva hadde jeg kunnet fått til under tryggere omstendigheter, etter hvert har jeg innsett det får jeg antagelig aldri vite. Det å komme ut av en utrygg livssituasjon, kunne se tilbake på det og hatt ro til å tenke gjennom hva har jeg lært av det, det hadde vært en interessant opplevelse.

Dette har fått meg til å tenke litt på det med livserfaring. Jeg har møtt mange som har hatt liten grad av kunnskap, mange av dem verdsetter heller ikke kunnskap, de ser snarere ned på det. Jeg har heller ikke mye kunnskap, men jeg har såpass at jeg forstår at jeg det er veldig mye jeg ikke vet. Og det har respekt for, i motsetning til en del av dem som har enda mindre kunnskap. Det er kanskje sånn at det man ikke er i besittelse av, det vil man ikke innse at har noen særlig grad av verdi. Jeg har fått inntrykk av at det kan være tilsvarende med mennesker som har liten erfaring med det å ha det vanskelig, de verdsetter ikke den livserfaringen andre kan ha. Jeg har hørt personer som har hatt god økonomi og lite andre problemer, si at folk som har lite penger de kan ha så mye annet. Hva dette andre er kan man lure på, tror de at fattigdom automatisk fører til god helse, gode venner og generell lykke og glede? Det er vel mye som tyder på at det heller er motsatt.

Alt snakket om at vi har det så godt her i landet, bedre enn noen gang, kan virke provoserende på den som har opplevd nedgang i levestandard og livskvalitet i senere år. Men det er mange som har det veldig godt, de som har makt og innflytelse hører vel helst til blant dem. Jeg har noen ganger reagert på hvor umodne enkelte politikere og synsere kan virke, til tider kan de minne om meg selv om umoden og brautende tenåring. Brutale opplevelser i livet kan ha den effekten at man blir en smule mer ydmyk og det er kanskje ikke så dumt.

De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt det bli sagt mer enn én gang, og om det er forskjell på kunnskapsnivået til arbeidsfolk, er vi enige om at de som har makta vet for lite om hvordan vi har det, og jeg tror også vi kan enes om at de heller ikke er særlig interessert i å vite. Det er ikke rart at folk blir sinte og oppgitte. Jeg har selv erfart hvordan mange jobber spiser opp helsa di, da virker det meningsløst når politikerne gnåler om hvor helsefremmende arbeid er. Så kan man jo tenke seg hvordan slikt oppfattes av en som er nødt til å vaske for å tjene til livets opphold, når de som kommer med slike uttalelser selv holder seg med vaskehjelp fordi det er så kjipt og slitsomt å vaske egen møkk.

Det ikke å ha dekket alle behov kan muligens ha den positive virkning at man blir mindre opptatt av uvesentlig småtteri, som at man ikke får det ønskede antall likes på facebook. Jeg har mange ganger reagert på sutring fra voksne mennesker over utseendehysteriet. Jeg kan forstå at det er vanskelig for ungdom, men har syntes det har vært rart at voksne bryr seg om sånt tull. Men det kan kanskje ha noe med at det er slikt man blir opptatt av når alle andre behov er dekket.

Nå kan man i perioder ha dekket behov fra forskjellige trinn på behovspyramiden. Samtidig som jeg har levd med stor grad av usikkerhet, har jeg opplevd å bli respektert og fått anerkjennelse for den jeg er. Jeg har også opplevd rikelig av det motsatte og det er ikke tvil om hva som føles best. Det er stor forskjell på å snakke med en person som ser på deg som likeverdig og å snakke med en som ser ned på deg. Det siste er veldig belastende og jeg har følt meg nedslått i etterkant. Til tross for at jeg regner meg som en selvstendig og frittgående person, har jeg vært nødt til å innse at hvordan andre ser på meg har en betydning. Jeg lever veldig godt med at ikke alle liker eller respekterer meg, men jeg trenger at noen gjør det. Jeg har innsett at både elendig selvtillit i yngre år og langt bedre syn på meg selv i en periode senere har hatt mye å gjøre med hvordan jeg har blitt møtt av andre.

En tanke som slo meg da jeg så på behovspyramiden var om politikere av den sorten vi har i dag ville tatt fatt på å bygge opp en velferdsstat. Det virker ikke som dagens broilerpolitikere, uansett høyre- eller venstreside, har noen særlig forståelse av hva det vil si å mangle noe som helst. Det kan virke som de i liten grad tenker over at det er mange som har det betraktelig dårligere enn det de selv har. Det snakkes mye om hvor godt vi har det, men selv om jeg er klar at jeg tross alt har det mye bedre enn mange i andre deler av verden, så reagerer kroppen min på stresset med all usikkerheten gjennom mange år. For en del år siden ødela jeg en tann mens jeg var arbeidsledig, jeg fikk så lite penger at jeg ikke råd til å gå til tannlegen. Selv om jeg har vært medlem i Amnesty i mange år og følgelig vet litt om hva mennesker opplever av tortur og elendig andre steder, så gjorde den ødelagte tannen allikevel forferdelig vondt.

Dette var noen tanker jeg fikk da jeg kikket på behovspyramiden. Hvor mange behov vi har dekket, betyr nødvendigvis mye for hvordan vi har det og hvordan vi oppfatter verden rundt oss.

Nok en tur til Dublin

Kanskje på tide å tusle tilbake den forsømte bloggen min. Siden sist har jeg vært på min ørtende tur til Dublin. Alltid like herlig å komme tilbake til den byen. Jeg hadde faktisk tenkt å direkteblogge litt fra Dublin, men det ble med tanken. For inntil tre-fire år siden var jeg fullstendig offline når jeg var i Dublin, det hadde egentlig sin sjarm. Den eneste muligheten til kontakt med omverdenen var en gammel, temmelig råtten mobil som det så vidt gikk an å ringe med. Alternativt sende sms, men da ble så mange stygge ord sagt underveis at det burde jeg fortrinnsvis gjøre når det ikke var noen i nærheten. Da jeg gikk til innkjøp av laptop fant jeg ut den var veldig grei å ta med, blant annet for å lagre bilder, sånn at jeg hadde kopier hvis noe skulle skje med kameraet. I år hadde jeg omsider også skaffet meg en noe mer funksjonell mobil.

Om det alltid føles bra å komme til Dublin, er reisen over et sant slit. Det er ikke mye å klage over, to timers flytur, men så kjedelig. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at skyer er veldig spennende å se på, men har ikke greid å overbevise meg så langt. Heldigvis finnes det noe som heter bøker, ellers hadde det ikke vært til å holde ut. Når man lander i Dublin og har kommet seg gjennom kø i passkontrollen og ventet på bagasje i et par evigheter, gjenstår det som egentlig er verst med hele turen, bussen inn til sentrum. Den er stort sett overfylt, både med folk og bagasje, og til tross for at den kaller seg Airlink Express, glemmer den at den er en ekspressbuss når den nærmer seg sentrum. Da forvandler den seg til en skikkelig melkerute som skal snegle seg gjennom diverse smågater hvor det er tett mellom lyskryssene og alltid rødt lys. Du verden hvor godt det er når jeg omsider kan gå av bussen og moroa kan begynne.

Jeg var litt spent på hotellet i år, i mange år på rad har jeg bodd på Arlington, rett ved O’Connell Bridge. Det var det hotellet jeg bodde på aller første gang jeg var på egenhånd i Dublin, det var den gang man bestilte gjennom reisebyrå. Det var et utmerket hotell for en som var på sin første utenlandstur alene, sentralt beliggende og med pub i første etasje. Jeg tilbrakte flere kvelder på den puben og hørte mye bra musikk. Vanvittig høy turistfaktor, men man er jo turist selv når man er ute og reiser. Etter å ha bodd på diverse andre hoteller av varierende kvalitet, har jeg i flere år på rad igjen bodd på Arlington. Det har store rom og brukbart renhold, men rommet jeg hadde i fjor hadde ikke hatt vondt av litt ny maling på veggene. Men absolutt et hotell som kan anbefales. For den som har tenkt seg en tur til Dublin, styr unna Clifton Court. Jeg bodde der noen dager for en del år siden, rommet var en total katastrofe. Det manglet normalt vindu, det var en sjakt med en åpning i det fjerne. Det var mørkt som i den berømmelige sekken da jeg åpnet døra, ved siden av døra var det bryter til en taklampe som ikke virket. Jeg famlet meg fram og fant etter hvert en lampe som virket, det var da jeg fikk øye på det høyst tvilsomme vinduet. Rommet var mildt sagt ikke stort, med det var tilnærmet gangsti rundt senga, plass til kofferten og noen hengere på en knagg. Men det var rent nok, badet var greit og senga var ikke vond. Jeg tok det med godt humør og hadde tross alt noen fine dager, men aldri mer!

I år hadde jeg bestilt rom på et hotell som heter Temple Bar Inn. Som man skjønner ligger det i Temple Bar, jeg krysset fingre og tær for at rommet mitt ikke skulle ligge mot gata, da snakker vi hovedgata i Temple Bar og der kan det være relativt livat og bråkete. Kryssingen hadde fungert, jeg fikk rom vekk fra gata, så jeg var ikke plaget med bråk. Rommet var ikke stort, men det var moderne og pent, delikat bad, alt var rent og fint. Hyggelig betjening og selvfølgelig særdeles sentralt beliggende, kan anbefales.

Greit å bo i Temple Bar, men i helgene er det lurt å gå andre steder, det blir for mange mennesker og for mye pes til at jeg i hvert fall jeg synes det er trivelig. Heldigvis finnes det nok av gode alternativer, fredagskvelden på The Celt i Talbot Street blir aldri feil, bra musikk og en miks av turister og lokalbefolkning. Dessuten billigere øl enn i Temple Bar.

Før jeg kom så langt som til fredagskvelden, hadde jeg vært på en Rural Pub Tour i Dublin Mountains og Wicklow Mountains. Turen startet klokka to på ettermiddag og vi var tilbake igjen i Dublin klokka elleve på kvelden. Da hadde vi vært innom seks puber og fått sett mye vakker natur mellom pubbesøkene. På den første puben gikk det hjort rett utenfor puben, så det var helt klart en avveksling fra pubene i Dublin. En særdeles underholdende sjåfør og god stemning hele veien, en absolutt vellykket og annerledes pubkveld.

Det er veldig mange fine turer man kan melde seg på, i år var jeg også med på en tur som het Celtic Boyne Valley Tour. Det ble en begivenhetsrik dag, mange historiske steder og mye flott natur. Hill of Tara, Loughcrew, Bective Abbey, Trim Castle, Monasterboise og Drogheda. Er man interessert i historie og ikke redd for å gå noen meter fra bussen er dette en tur som helt klart kan anbefales. Også på denne turen bidro sjåføren til å gjøre turen ekstra vellykket. Han var kunnskapsrik og morsom og dessuten sang han to sanger for oss underveis og han kunne helt klart synge. For øvrig ikke først gang jeg har opplevd en syngende bussjåfør i Irland, er det rart man blir glad i det landet?

Bective Abbey

Trim Castle

Monasterboise

En uke i Dublin går utrolig fort, plutselig var det tid for å pakke ned og forlate byen igjen. Det er alltid litt trist å trille kofferten oppover O’Connell street på vei til den hersens flybussen. Som nok en gang var proppfull av folk og bagasje. Nå er det verste gjort, tenkte jeg da jeg hadde kommet meg til flyplassen og fått sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen. Men der tok jeg feil, med min berømmelige uflaks falt det seg sånn at jeg skulle forlate Dublin akkurat den dagen den amerikanske visepresidenten fant det for godt å ankomme byen. Det fikk visse konsekvenser for oss andre som skulle ut og fly den dagen, nærmere bestemt flere times forsinkelse. Men hjem kom jeg nå til slutt og kunne nok en gang fastslå at det hadde vært noen fine dager i Dublin.

Den ene sangen sjåføren på turen sang, var Mountains of Mourne. En nydelig sang som jeg ikke kan huske jeg har hørt framført i levende live før.