Det lettvinte og det overfladiske

Noen tanker i forbindelse med forrige bloggpost
Litt på etterskudd vil jeg takke alle som var med å spre forrige bloggpost, og for gode kommentarer. Det er sjelden jeg har så stor trafikk på bloggen som jeg hadde i helgen og det var veldig hyggelig.  Særlig fordi det er slikt som dette jeg først og fremst ønsket å ta opp da jeg starten bloggen, slitet i de dårligst betalte jobbene er det sjelden det skrives eller sies noe om. Derimot skrives og snakkes det som kjent veldig mye om sykefravær og trygdesnylting.

Som lavt utdannet, lavt lønnet, og kanskje etter manges mening lavtstående, har jeg kjent på kroppen hva det vil si ikke å bli verdsatt og å føle seg utenfor. Etter hvert venner man seg til det, men noen god følelse er det ikke. Så kan jeg tenke meg at livet hadde vært annerledes, at jeg hadde en god utdanning og en ditto jobb, vært vant til å møte respekt og bli verdsatt for den jobben jeg gjorde. Og så blitt for syk til å jobbe, da kunne det blitt litt av et sjokk plutselig å være blant de «verdiløse», de som står «utenfor». Da hadde jeg hatt en sykdom å slite med, i tillegg til at jeg måtte tåle lite hyggelige beskyldninger fra eplekjekke synsere.

Da jeg vokste opp blant arbeiderklassemennesker for mange år siden, var slikt som at man selv var skyld i all elendig som måtte ramme en, holdninger som var totalt fraværende. God helse var ikke en selvfølge, det var noe man skulle sette pris på så lenge det varte. I det hele tatt skulle man være glad for at man hadde det såpass som man hadde det. Bortsett fra at jeg lærte at man skulle spise fisk og grønnsaker og ikke sløse med penger, anså man at sykdom og fattigdom stort sett skyldtes uheldige omstendigheter. Så naiv var man den gang, før selvhjelpsbøker og positiv tenkning kom på banen.

Og disse verdiene har jeg vel dratt med meg, derfor strider det mot alt jeg har oppfattet som rimelig når jeg har vært innom bokklubben Energica, der det ikke er grenser for hvilken lykke og velstand man kan oppleve, bare man kjøper de riktige bøkene og lærer seg å tenke på en måte som gjør at man tiltrekker seg penger, helse og annet som er kjekt å ha. Der det virker som om hvert enkelt menneske svever rundt i løse lufta, og samfunnsmessige forhold overhode ikke har noen innvirkning på hvordan livene våre blir. I det alternative universet kan man kommunisere med steiner, avdøde kjæledyr og egne innvoller, men i liten grad med andre mennesker, det er i hvert fall slik jeg har oppfattet det. Jeg har også oppfattet slik at alt dette du kan kommunisere med er der for å hjelpe deg, mens du ikke behøver å bekymre deg nevneverdig om å hjelpe andre.

Nå er holdninger som at alt er opp til deg selv og at du har deg selv å takke dersom det går deg ille, noe man finner igjen langt bortenfor obskure bokklubber og alternativmesser. Slikt må være kjærkomment tankegods for arbeidsgivere av den sorten jeg har hatt litt for mange av. Når de har skrudd ned min og andres lønninger og det er blitt mer til dem selv, betyr det at det er arbeidstakerne som tenker feil, og de selv riktig.

I forbindelse med valg, har jeg mange ganger hørt velgerne bli omtalt som kunder og forbrukere, og i stadig mindre grad som samfunnsborgere. Jeg synes samfunnsborger er et fint ord, det er viss grad av verdighet over det. I motsetning til forbruker, som jeg forbinder med vettløse mennesker som skriker skal ha, skal ha, skal ha, og det er bare dem, ikke andre, som skal ha. Dessverre ser det ut til at dette er en mennesketype som er på frammarsj. Et annet ord som har gått av moten er medmenneske. I et konkurransesamfunn som vårt blir vi kanskje mer motmennesker enn medmennesker, hadde det vært mulig å bruke litt av den tiden som brukes til å diskutere trygdesnylting til å snakke om konsekvensene av at samfunnet blir stadig mer preget av konkurranse? Kunne vi ikke brukt litt mer tid til å snakke om overfladiskheten, det voldsomme fokuset på utseende og fine fasader, hva gjør det med oss? Eller er man blitt så til de grader overfladisk at man ikke orker å diskutere slikt og foretrekker å skrike etter enkle løsninger på kompliserte problemer?

De rike, de late og de syke

Om trygdesnyltere og andre snyltere
Så har debatten om trygdesnylterne blusset opp nok en gang. At snylting ikke er bra tror jeg de fleste er enige om. Men er det bare trygdede som snylter? Når jeg har slavet for vikarbyråer, på stadig lavere lønn, kan man da si at vikarbyrået har snyltet på meg? De lever av mitt og andres arbeid, og når de betaler mindre til oss, blir det mer på dem selv. De stadig lavere lønningene fører igjen til at dersom man ikke lenger har jobb, noe som er fort gjort for en vikar, så blir det også mindre dagpenger enn man hadde fått dersom man hadde hatt en anstendig lønn.

Vegard Skjervheim sto fram i Dagbladet som trygdesnylter og provoserte sikkert mange. Og det er en provoserende tekst, holdningene som kommer fram ligger langt fra dem jeg har møtt blant de fleste av mine kolleger.  Likevel er det en viss gjenkjennelse når jeg leser slikt som dette: Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min.

Men ikke helt, for det er ingenting som har fått meg så langt ned som da jeg gikk på det mye omtalte kurset på Reaktorskolen i regi av Nav. Da var jeg på full fart mot bunnen, aldri har jeg følt at så mye selvfølelse og energi har forsvunnet så raskt. I likhet med de fleste andre jeg kjenner, både fra jobb og privat, er Nav siste utvei, det er så absolutt ikke noe man oppsøker for fornøyelsens skyld. Derfor har jeg bitt tennene sammen og holdt ut i jobber som enkelte andre hadde stukket av fra etter noen timer. Det fikk jeg da også høre at folk hadde det med å gjøre, da jeg hadde mitt så langt mest slitsomme vikaroppdrag noensinne. Det var den jobben som fikk meg til å utbryte på min andre dag at jeg fatter ikke hvordan dere holder ut, til en av de fast ansatte. Og han trakk på skuldrene og svarte at det sier alle vikarene.

En annen episode fra den jobben jeg husker godt, var da en annen vikar kom bort til meg og freste at «tror du at du kunne holde ut i denne jobben til du gikk av pensjon, tror du det?». Synet av den godt voksne, pene og pyntelige kvinnen fra Vestlandet som var sto der og var så inderlig forbanna, er et syn man ikke glemmer så lett. Og det var vel hva man trygt kan kalle et retorisk spørsmål, for det visste vi alle sammen at dette var en jobb som slet deg ut lenge før du var i nærheten av noen pensjonsalder. Så hva skal man kalle slike arbeidsgivere, som snylter på andres liv og helse, sånn at de kan sope inn noen ekstra kroner og slenge de ansatte til Nav-systemet den dagen de ikke orker mer.

Den tredje episoden jeg aldri kommer til å glemme fra samme jobb, var da noen pensjonister skulle ha en liten sammenkomst. Da hadde flere av de fast ansatte blitt syke, forståelig nok, jeg og en av de andre som fremdeles var på beina, måtte konferer litt om hvilken mat som beregnet til pensjonistene. Sjefen vår kom rasende inn og begynte å mase om alt det andre som måtte gjøres. Da ble den ene av pensjonistene nesten på gråten, dere må si at dere må ha mer hjelp, dere må si fra at dere må ha flere folk her, sa hun og virket fullstendig fortvilet på våre vegne. Den samme forståelsen fikk vi ikke fra dem vi betjente til daglig, og gudene skal vite at jeg mange ganger har vært fristet til å si hvor dette var. For det var en bedrift alle i dette landet kjenner godt til.

Folk får finne seg en jobb, sier man. Ja, men hvor enkelt er det å finne seg en jobb dersom man ikke har de nødvendige referanser og attester, den nødvendige kompetansen, den nødvendige helsen, det nødvendige utseendet og den nødvendige væremåten? Jeg lurer på hvor mange helt for jævlige jobbintervjuer disse har vært i, jeg har vært i noen, og de ser ut til å bli verre og verre. Der alt du sier blir brukt mot deg, hvis du prøver å si noe positivt om deg selv lukker man ørene og ser i taket, før man kjører en ny lekse om hvor ubrukelig du framstår fordi… Fordi du skal disiplineres til å godta den luselønna du er tiltenkt. Ikke alle jobbintervjuer er slik, for en del år siden var jeg i intervjuer som utviklet seg til å bli hyggelige samtaler, men det kan se ut som om den tiden er over. Jeg har hull på cv-en, og har opplevd å bli mistenkeliggjort på en slik måte at man skulle tro jeg var en forbryter av verste sort. Når en frisk person med en noe hullete cv ikke er attraktiv på arbeidsmarkedet, så kan man jo lure på hvor ivrig man er etter å ansette en person med dårlig helse.

For selvfølgelig spør man om helse, så vel fysisk som psykisk, jeg har til og med blitt spurt om det er et problem for meg at jeg er singel. Blir man da intervjuet av en mann kan det jo være fristende å svare at jeg vil i hvert fall mye heller være singel enn å ha en sånn arrogant, markedstilpasset skittstøvel som deg, men det svarer man selvfølgelig ikke. Noe som uansett hadde fått meg til å bli rasende og ikke vært redd for å vise det, var hvis jeg hadde fått et spørsmål jeg en gang ble fortalt at en annen person hadde fått. Spørsmålet var følgende: Onanerer du? Greit å vite hva man kan komme ut for, men den som eventuelt hadde stilt meg et slikt spørsmål ville helt klart fått svar på tiltale. Eller for å si det sånn, de ville fått det nå, når jeg er voksen og tross alt har ervervet meg en smule selvtillit, men den gangen jeg var ung og usikker på meg selv ville jeg antagelig ikke greid å svare i det hele tatt, da hadde jeg nok blitt helt satt ut og dessuten grudd meg noe forferdelig neste gang jeg skulle i et jobbintervju.

Debatten hadde antagelig blitt ganske annerledes dersom flere av de som deltok hadde hatt kjennskap til de tøffeste sidene av arbeidslivet, selv opplevd å være Nav-bruker eller at noen som sto dem nær hadde slitt i systemet. Politikere og andre som er framme og mener noe om saken, er mennesker som ser ut til å strutte av selvtillit, mens mange av dem som ikke er i jobb antagelig ikke strutter i samme grad. Siden jeg selv har slitt med dårlig selvtillit vet jeg at det kan være et alvorlig hinder når det gjelder jobb. Jeg vet også at mange jobber tapper deg for både selvtillit og krefter, dessuten er det ikke en selvfølge at man har kolleger på jobben. Før jobbet jeg mye på såkalte alenekantiner, der løp jeg rundt hele dagen og betjente andre, så at de satt sammen, spiste og koste seg, spøkte og lo. Mens jeg bare løp og løp, hver eneste dag var en evig kamp mot klokka.

Man snakker om disse som står utenfor, har man ikke jobb står ikke bare utenfor arbeidslivet, man er utenfor i det store og hele. Men å ha jobb betyr ikke at man ikke føler seg utenfor. Da jeg jobbet på slike alenekantiner sto jeg utenfor felleskapet på stedet, i økende grad, ettersom kantinene ble satt ut til eksterne selskaper. Det var annerledes da jeg jobbet på steder der kantina ikke var satt bort, da var gjerne arbeidspresset mindre også. Jeg har følt meg utenfor når jeg har hørt at nå går alt så meget bedre, nå tjener vi bedre enn noen gang, mens jeg har gått ned mange kroner i timen.

Nå mener ikke jeg at alt som heter jobb er fælt, og trygdesnylting er veien til det gode liv. Det er fint å jobbe når man har en jobb som er til å leve med og en lønn som er til å leve av. Men det er ikke latskap når man ikke synes det er greit å jobbe elleve timer i strekk, der man knapt får tatt seg noen minutters pause, slik jeg en gang opplevde. Det er ikke greit stadig å være nødt til å gå ned i lønn, det er ikke greit å bli behandlet som om man skulle være en sekk med søppel. Det er ikke greit når vikarbyråer lar folk gå uten jobb en uke som straff for at de har vært hjemme fra jobben en dag, slik jeg har sett det er blitt gjort. Fraværet til vedkommende skyldtes for øvrig skade etter en særdeles hard jobb. Det er heller ikke greit når arbeidsgiver støtt og stadig trikser med lønna di, slik Adecco gjorde med både meg og andre. Og deretter lot være å gi oss oppdrag når vi påpekte forholdene.

Jeg har møtt mange som har vært i ferd med å falle ut av arbeidslivet, ikke fordi de har drømt om en tilværelse som trygdesnylter, men fordi de har vært utslitt etter mange år i tøffe jobber. Det er viktig å understreke at mange som har slike harde jobber egentlig trives på jobben og holder ut så lenge det går. Dersom tempoet hadde vært roligere hadde de holdt ut lenger, i stedet skrus tempoet gjerne opp, og det blir mindre med pusterom mellom slagene. Vil vi ha et arbeidsliv der folk i førtiårene sitter på pauserommet og omtrent griner fordi de har så vondt på grunn av skadene arbeidet har påført dem? Jeg har sett det, og jeg skal love at det er trist. Hadde flere av dem som debatterer sett slikt, måtte debatten nødvendigvis blitt annerledes.

De rike og mektige sparker til de fattige og avmektige, slik har det vel alltid vært. Siden det nå en gang er lettest å sparke nedover, sparker man ikke til arbeidsgivere som krever at potensielle arbeidstakere skal være fullstendig feilfrie, noe de færreste av oss er. Man utdeler heller ikke spark til de arbeidsgiverne som behandler folk på en slik måte at de blir syke av det. Man kjefter ikke på sutrete rikinger som synes det gjør så innmari vondt å bidra litt til fellesskapet. Man tenker heller ikke over hvordan det er for dem som ikke er attraktive på arbeidsmarkedet, da må man gjerne ta til takke med jobber som kan være skadelige for helsa, og finne seg i å bli behandlet på særdeles respektløst vis. Da må man kanskje jobbe for dønn useriøse arbeidsgivere, som aldri har brydd seg om at det finnes noe som heter arbeidsmiljølov, hvor jobben innebære unødvendig belastning og til tider direkte farlige arbeidsoppgaver. Her snakker jeg dessverre av erfaring.

Jeg skal ikke benekte at det finnes en og annen slabbedask der ute, jeg har sett noen få.  Men for hver av dem er det mange som vil jobbe, så sant noen gir dem jobb, og så sant jobben er til å holde ut.

Til slutt, de som holder denne debatten gående vil alltid ha noe å klage over. Enten kan man klage over at for mange står utenfor arbeidslivet, folk kan jobbe fordi om de er litt syke, og dersom man får de litt syke inn i arbeidslivet, vil det medføre høyere sykefravær, og da kan man klage over at sykefraværet er for høyt. Og slik kan man holde det gående…