fredag 17. februar 2017

Når andres nød og elendighet blir kjedelig

I forrige bloggpost skrev jeg om filmen «Jeg, Daniel Blake», som jeg akkurat hadde vært og sett. Jeg har jo lest noen anmeldelser av filmen og det var noe i anmeldelsen i Dagbladet jeg reagerte på: Og det er nettopp her, idet Loach pakker nøden og tristessen stadig tettere rundt sine hovedpersoner, at enkelte publikummere vil miste tålmodigheten. En slik brutal klassereise-via-fallem gjennom velferdsstatens grunnmur vil uunngåelig framstå som urealistisk for de av oss som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom – særlig når det dreier seg om hvite, etniske vesteuropeere.

Den er jo heldig, som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom, men likevel burde det være mulig å forstå at det at man er hvit, etnisk vesteuropeer ikke er noen garanti for ikke å bli rammet av fattigdom. Nå er det noen år siden jeg var i England, hvor handlingen i denne filmen foregår, men i fjor var jeg i både Dublin og Edinburgh, i begge byene ser man mange som lever på gata. Jeg synes det har blitt flere i Dublin i senere år, det har sikkert mye å gjøre med at Irland ble hardt rammet av finanskrisa. Det heter seg at det går bedre der borte, men det ser det ikke ut til at alle får glede av. For å si det sånn, jeg miste ikke tålmodigheten underveis i filmen, ikke bare på grunn av det jeg sett utenlands, men også fordi den var nærmere mye av det jeg har selv har opplevd enn jeg setter pris på.

Man skal være rimelig velfødd for å miste tålmodigheten av å se de lidelsene hovedpersonene i «Jeg, Daniel Blake» blir utsatt for. Det som skremte meg, var at det antagelig er flere enn en tilfeldig filmanmelder som har slike holdninger. Det er fare for at det gjelder mange journalister og dessuten flertallet av politikerne. Det er vel ikke mange av dem som har vært i nærheten av reell fattigdom og forståelsen for hvor vanskelig det kan være virker stort sett fraværende.

En mer opplyst anmeldelse kunne man lese i Morgenbladt. Her står det blant annet: Daniel blir utsatt for en Work Capability Assessment (WCA), en medisinsk test for britiske trygdemottagere, innført i 2008 i et forsøk på å begrense antallet arbeidsføre på sosialstøtte. Med David Cameron i regjering, ble systemet kraftig utvidet i 2011. I dag gjennomføres testen av det amerikanske selskapet Maximus.
Ifølge en rapport fra den britiske riksrevisjonen overstiger imidlertid de store kostnadene (seks milliarder kroner utbetalt til Maximus per år) potensielle innsparinger i trygdeutbetalinger.
Avgjørelsene fremstår dessuten tidvis vilkårlige: Bare de første tre årene fikk 50 000 mennesker omgjort sine vedtak om å være arbeidsfør etter en anke. Testen har heller ikke lykkes med å få ned antallet trygdemottagere vesentlig.
I stedet er det blitt rapportert om dødsfall fra kronisk syke mennesker hvis trygd er fratatt dem, og en studie utført av forskere ved Universitet i Liverpool konkluderer med at ordningen har hatt katastrofale konsekvenser for søkernes mentale helse, med påfølgende økning i selvmordsratene.

Man bruker altså store summer på å hindre at folk får penger de virkelig trenger. Jeg har inntrykk av at det er noe man er villig til å bruke penger på her i landet også, selv om man fremdeles ikke har benyttet seg av utenlandske selskaper til formålet. Men det er ikke godt å vite hva som kan skje.

Den brutale praksisen i Storbritannia har hatt den tragiske konsekvensen at det har ført til flere selvmord. Da tenker jeg på hvordan det ligger an her i landet med selvmord i forbindelse med de problemene Nav påfører folk. Som tidligere nevnt, hadde jeg en gang en kollega som hadde opplevd at en nær pårørende hadde vurdert å ta sitt eget liv om følge av vanskeligheter med Nav. I det tilfelle hadde det blitt med tanken, men vedkommende var visst svært nedbrutt. Men det store spørsmålet er vel om det er andre som ikke lar det bli med tanken. Folk kommer jo til Nav når de opplever problemer ellers i livet, og da kan brutal behandling fra Nav være det ekstra puffet som dytter folk utfor stupet.

For meg er det naturlig å være redd for å skade andre, jeg har bråbremset med sykkelen på skogsveier når det har løpt en liten mus over veien. Jeg har selv sett Nav-ansatte som har oppført seg hinsides det som er akseptabelt. Hadde jeg oppført meg noe i nærheten i noen vikaroppdragene jeg har hatt, hadde jeg blitt kastet ut av jobben med umiddelbar virkning, og da hadde det faktisk vært vel fortjent. Jeg forstår ikke at man ikke er redd for hva dårlig oppførsel og vond vilje overfor en person som har det vanskelig, kan føre til. Jeg hadde synes det vært fullstendig grusomt dersom jeg hadde fått vite at noen kanskje hadde fått et psykisk sammenbrudd eller prøvd å ta livet sitt som følge av min oppførsel. Eller enda verre, dersom vedkommende virkelig hadde tatt sitt eget liv, da hadde jeg følt meg som en morder resten av livet, jeg hadde ikke fått et godt øyeblikk noen gang hvis jeg hadde vært med på å forårsake noe sånt.

Jeg kan huske jeg en gang leste, dette var før Nav-reformen, at dersom man var nødt til å gå på sosialkontoret, var det lurt å ha med seg noen. Da var det nemlig større sjanse for at man ble høflig behandlet. Med andre ord, sosialkontoret var et sted det var store muligheter for å bli uhøflig behandlet.

Det har hendet flere ganger på jobb at folk har fortalt meg skrekkhistorier om møter med et brutalt system. Det har vært opprørende historier, fortalt av hardt arbeidende og pliktoppfyllende mennesker. Det har vært tydelig at de har satt pris på at noen har vært villige til å lytte til dem når de har fortalt om disse vonde opplevelsene. Det har også vært tydelig at de absolutt ikke tror at politikere og andre med makt og innflytelse ville være interessert i å lytte til det de har å si. Sånn sett er det ikke usant det man kan lese filmanmeldelsen jeg nevnte innledningsvis, de som ikke aldri har vært i nærheten av virkelig fattigdom mister nok lett tålmodigheten når det er snakk om andres nød og elendighet.


fredag 3. februar 2017

Jeg har sett filmen «Jeg, Daniel Blake»

Da har jeg vært på kino og sett filmen «Jeg, Daniel Blake».  Filmen er regissert av Ken Loach og vant Gullpalmen for 2016. Den handler om snekkeren Daniel som har hatt et hjerteinfarkt og som følge av det blir kasteball i den britiske varianten av Nav. Etter å ha vært intervjuet av en såkalt helsearbeider, som nok ikke har særlig greie på hva hun holder på med, blir han erklært for frisk for sykepenger. Han får beskjed om å søke arbeidsledighetspenger, problemet er jo at han er for syk til å jobbe. Det utvikler seg til et byråkratisk mareritt. På det lokale «nav-kontoret» kommer han i kontakt med den unge alenemoren Katie, også hun er i en fortvilet situasjon. Til tross for det alvorlige temaet er ikke filmen uten varme og humor. Den er absolutt å anbefale.

Jeg gjorde meg mange tanker mens jeg satt i kinosalen og tankene har fortsatt å surre i etterkant. Mange forskjellige minner har dukket opp, for selv om det antagelig er verre i Storbritannia enn det er her, så er det som foregår i denne filmen ikke så langt unna det som foregår i vårt hjemlige Nav som man kanskje kunne ønske. I en omtale jeg så, lurte man på om Nav har de samme sanksjonsmulighetene som det vi ser de har i Storbritannia. I filmen framgikk det at folk kunne risikere å miste penger for lengre perioder dersom de ikke fulgte de vanvittige reglene til punkt og prikke. Nå har det seg sånn at jeg selv ble truet med det den gangen jeg gikk på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen, som nå for øvrig har byttet navn til JobLearn. Fordi det ikke var mulig for meg å skrive så mange søknader i løpet av en dag som læreren forlangte, ble jeg halt med ut på gangen og blant annet truet med at han kunne rapportere med til Nav. Da var det underforstått at jeg skulle miste dagpenger. Dette ble ekstra usmakelig da den samme læreren hadde brukt mye tid på å skryte av at han selv kom fra svært gode kår og aldri hadde manglet penger. Også andre som gikk på kurset ga uttrykk for at de var redd for læreren, fordi han hadde makt til å sørge for at utbetaling av penger de var avhengige av, ble stoppet.

Noe annet filmen fikk meg til å tenke på, var samtalene jeg hadde med andre da jeg for mange år siden gikk datakurs mens det fremdeles var Aetat. Der gikk jeg sammen med mange hederlige og pliktoppfyllende mennesker, fra både arbeider- og middelklassen. Skikkeligheten til disse sto i grell kontrast til skrekkhistoriene de fortalte om ubehøvlede og udugelige Aetat-ansatte. Disse historiene var absolutt troverdige og stemte godt med de erfaringene jeg selv gjorde meg. Det jeg så, både den gang og da jeg noen år senere hadde med Nav å gjøre, var at de kunne gjøre så mange feil de bare ville, mens du som bruker ikke kunne gjøre en eneste liten feil uten å bli straffet for det. Den nav-ansatte sitter med bukta og begge endene og mere til, mens man selv ikke er i besittelse av annet enn avmakt, den føler man til gjengjeld at man har mye av.

I en scene i filmen sliter den absolutt dataukyndige Daniel med å fylle ut et søknadsskjema på pc. En av de nav-ansatte kommer og hjelper ham. Hun får umiddelbart tilsnakk av en annen ansatt og blir dratt med inn på et kontor. Dette fikk meg til å tenke på en episode fra mange år tilbake, da jeg satt sammen med flere andre, hvorav to hadde jobbet i dette systemet. Den ene fortalte at hun hadde prøvd å hjelpe brukerne så godt hun kunne, noe som ikke hadde blitt godt mottatt av de andre ansatte. Hun hadde etter hvert sluttet, muligens blitt mobbet ut. Jeg husker jeg sa noe om at de får vel en egen kultur. Hvorpå den andre med erfaring fra systemet sa ja, og den kulturen er ikke sunn. Og det ble sagt med ettertrykk!

For en tid siden kom jeg over en kronikk fra 2012, dessverre er den nok fremdeles aktuell. Her kan man lese om psykisk syke som sliter i Nav-systemet, den har tittelen Nav gjør folk syke. Det er absolutt meningsløst, for det første for den unødvendige lidelsen dette påfører folk som har det vanskelig nok fra før. For det andre, når folk blir sykere enn de allerede er som følge av Nav, gjør det at de bruker lenger tid på å komme tilbake til arbeidslivet, kanskje usikkerheten og den dårlige behandlingen gjør at de ikke blir i stand til å jobbe mer i det hele tatt. Dette må da stride mot den berømmelige arbeidslinja. Uansett, denne kronikken tyder på at det ikke er så langt mellom det folk kan oppleve her i landet og det som foregår i den omtalte filmen.

Det denne filmen så tydelig viser er at de som er så uheldige å havne i dette skrekkens system er levende mennesker som kan få liv og helse ødelagt av stivbeinte lover og regler og ditto byråkrater som bruker disse reglene som et våpen mot dem. I filmen ser vi den fortvilte alenemoren Katie som kommer litt for sent til avtalen ved nav-kontoret fordi hun er ny i byen og har hatt problemer å finne fram. Da får hun bare beskjed om å forlate stedet og ingen penger. Slik er reglene, ferdig snakka! Alle som har en viss erfaring med slike instanser vet at det å argumentere med regelryttere av det slaget er som å stange hodet i en vegg.

Jeg tror det er første gang jeg har vært på kino og hatt en tåre i øyekroken ved filmens slutt. Og jeg fikk inntrykk av at jeg ikke var den eneste. Det er neppe noen framstående politikere som noen gang er innom denne bloggen. Hadde så vært, ville jeg oppfordret dem til å gå og se filmen. Og så gå hjem og tenke godt gjennom hva de selv holder på med. På den annen side, kanskje ikke. Kan hende de hadde fått noen veldig «gode» ideer om hvordan de kunne gjøre ting enda et hakk verre for folk her i landet. Siden jeg sannsynligvis ikke har slike lesere, jeg anbefaler filmen på det varmeste!