Jeg har lest "Hired" av James Bloodworth

For en stund siden leste jeg «Hired» av James Bloodworth, boka har undertittelen «Six months undercover in low-wage Britain».  Mens jeg leste tenkte jeg det hadde vært fint om boka ble oversatt til norsk. Det har den etter hvert blitt, og har fått tittelen «Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter».  Boka har fått en del oppmerksomhet, og James Bloodworth har også vært en tur her i landet. Intervjuer med ham kan høres i et innslag i Ekko på P2, og en podcast hos Agenda.

Dette er en bok jeg absolutt kan anbefale, den gir et levende og troverdig bilde av hvordan det er å befinne seg i det prekære arbeidslivet. Nå det er selvfølgelig stor forskjell på det å være på besøk i denne virkeligheten, og det å leve det virkelige livet sitt der, med få muligheter til å unnslippe. Dette skriver da også James Bloodworth om i forordet. Han beskriver seg selv som en turist, hvor han i nødsfall kunne ta ut penger fra banken, eller flykte tilbake til det langt mer komfortable livet han levde til vanlig. Han mener at grunnen til at det er så få arbeiderklasseforfatter i dag, skyldes at det er tilnærmet umulig å kombinere det å skrive med de tøffe forholdene nåtidens arbeidsfolk opplever. Nå er nok forholdene i Storbritannia verre enn her, men også her ville det vært vanskelig å skrive mens man jobbet i tilsvarende jobber. Og jeg tror også det ville vært svært vanskelig å få utgitt en slik bok, uansett hvor skrivefør man måtte være. Jeg tenker på hvor usynliggjort arbeiderklassen er blitt, og jeg har ikke inntrykk av at det er noe ønske om endring i så måte. En bok skrevet av en arbeider ville neppe fått den samme oppmerksomheten som denne boken har fått.

I løpet av seks måneder hadde Bloodworth fire forskjellige jobber. Det var på lager hos Amazon, som omsorgsarbeider, som telefonselger for et forsikringsselskap, og som sjåfør for Uber.

Jobben hos Amazon fikk Bloodworth gjennom bemanningsselskapet Transline Group. Han jobbet på nulltimerskontrakt, en kontrakt han aldri fikk se, til tross for at han ba om det gjentatte ganger. Første arbeidsdag ble de fortalt at de ikke måtte ha noen illusjoner om at dette var en fast jobb. Riktignok ble det sagt at de aller beste fikk være, men de ble gjort oppmerksomme på at mange andre sto klare for å overta, så håpet var ikke plagsomt stort. Første dagen fikk de også følgende gladmelding: Jeff Bezos is an associate and so are all of you, uten at de som slavet for Amazon på luselønn følte seg som likeverdige medarbeidere med verdens rikeste mann av den grunn. Amazon ser ut til å praktisere en form for nytale, arbeidsplassen kalles ikke et lager, men derimot et Fulfilment Centre, og dersom du skulle få sparken, blir du released. Til tross for feel good-slagord og bilder av strålende blide arbeidere som sa: We love coming to work and miss it when we’re nok here!, hadde stedet en atmosfære tilsvarende det Bloodworth forestilte seg er i et fengsel. Arbeiderne hos Amazon er underlagt streng kontroll, der det knapt er mulig å gå på toalettet, de har en halvtimes spisepause, men omtrent halve tiden går med til å gå gjennom en flyplassliknende sikkerhetskontroll. Bloodworth forteller om en håndholdt «dings» de måtte bære med seg hele tiden, som registrerte hver eneste bevegelse, han sier det føltes som å ha husarrest. De praktiserer også et system med straffepoeng, de gis straffepoeng for sykdom, en ukes sykdom ga fem straffepoeng. Ifølge Amazon var ikke folk syke, bare late. Seks straffepoeng førte til sparken, eller release som det heter på Amazon-språk. Bloodworth forteller også at både han og andre opplevde triksing med lønn. Aftenposten hadde rett før jul en artikkel om forholdene hos Amazon, der vi kan lese om umenneskelige forhold, folk brekker bein, besvimer og blir hentet i ambulanse. En undersøkelse den britiske fagforeningen British General Union har gjort viser at ambulansetjeneste hadde rykket ut 600 ganger til britiske Amazon de siste tre årene. 115 av disse hadde vært til lagerbygget i Rugley, det var der James Bloodworth jobbet.

Hans neste jobb var som omsorgsarbeider i Blackpool. Han jobbet for et firma som heter Carewatch, også her var det nulltimerskontrakter. I kontrakten sto det at det kunne bli perioder der det ikke var arbeid, da hadde ikke Carewatch noe ansvar for verken jobb eller lønn. Selskapet kunne sende folk ut på jobb når som helst, men du kunne også få en telefon med beskjed om at det ikke var noe arbeid denne uken. Denne usikkerheten godtok folk, det var bare slik det var. Kontrakten inneholdt blant annet: There are no Collective Agreements applicable in this employment. Carewatch does not recognize any trade union for the purpose of its provision of service. Bloodworth snakket med en annen omsorgsarbeider som hadde jobbet for flere andre firmaer, hun var organisert, men måtte skjule det, ellers ville de ikke ansatt henne. Omsorgssektoren er privatisert, og da blir det om å gjøre å tilby så billige tjenester som mulig. Kampen mellom tilbyderne for å få en bit av et stadig minkende budsjett, fører til et kappløp mot bunnen. Budsjettkutt fører til stadig dårligere forhold for så vel arbeidere som brukere. Noe som igjen fører til stort tidspress, hvis noen besøk tok lenger tid enn beregnet, f eks. dersom en bruker var syk, måtte de kutte ned tiden på andre de besøkte, hvis dette ikke gikk, kunne de ende opp med å jobbe fra sju om morgenen til ti eller elleve om kvelden, uten en eneste pause. Ved siden av det fysiske slitet, var arbeidet også følelsesmessig belastende, da det ikke var mulig å gi brukerne den hjelpen de trengte, det var det ikke tid til. Det var et problem at noen av arbeiderne var veldig dårlige i engelsk. Det var et økende antall arbeidere fra Øst-Europa, i likhet med hos Amazon var de britiske arbeiderne bekymret for å bli erstattet av arbeidsinnvandrere, da de var lettere å utnytte. Denne trusselen gjorde at folk fant seg i nesten alt ledelsen krevde av dem. Han snakket med folk som fortalte dersom du meldte fra om feilbehandling eller feilmedisinering, var det ikke sikkert det ble tatt tak i. I stedet kunne det hende de prøvde å kvitte seg med den som ifra. De kunne sende dem til de verste stedene, eller kutte antall timer ned til ingenting. Det er det som er «fordelen» med nulltimerskontrakter, arbeidsgiveren behøver ikke sparke folk, bare la være å gi dem jobb.

I Wales jobbet James Bloodworth som telefonselger for forsikringsselskapet Admiral. Arbeidsdagen var fra åtte til fem. Det var en kjedelig jobb, men ikke like uutholdelig som de andre jobbene han hadde. Firmaet gjorde mye for å skape et positivt miljø. Men også her var det overvåking. Han forteller om et sjikt av ansatte som ble betalt noe mer enn de andre, og fungerte som ledelsens ører. De minnet om en flokk veps rundt en åpen syltetøykrukke. De var på en måte likeverdige, men likevel ikke. Her måtte han være mer forsiktig for ikke å avsløre identiteten sin, fordi han stort sett hele tiden var omgitt av noen som var i direkte kontakt med ledelsen.

Til sist jobbet han i London som sjåfør for Uber. Fordelen var at han kunne jobbe når han ville, men når han først slo på Uber-appen, var han underlagt strenge regler. Han hadde usikkerheten det medfører å være selvstendig næringsdrivende, samtidig som Uber var en kontrollerende og autoritær arbeidsgiver. Det var til og med regler for hva sjåførene kunne si og ikke si til kundene, de hadde ikke lov å snakke om religion, politikk eller sport. Han opplevde ubehagelige og nedlatende kunder, som ikke så på ham som likeverdig.

Det som gjør denne boken så lesverdig, er at James Bloodworth ikke bare skildrer de forskjellige arbeidsplassene, men forteller om mennesker han møtte underveis, også på det han hadde av fritid. Om møter med hjemløse i Blackpool, og forhenværende gruvearbeidere, som til tross for at det kunne være farlig, opplevde at jobben i gruvene ga en annen verdighet enn de prekære jobbene dagens arbeidere ofte må ta til takke med. Noe jeg synes er veldig positivt, er at James Bloodworth beskriver disse menneskene på en respektfull og verdig måte. Det kan ha en del å gjøre med at han selv kommer fra arbeiderklassen, og begynte å studere først da han 23 år. Nå har jeg lest boka på engelsk, jeg håper ikke at den norske utgaven har brukt dette «arbeiderspråket» jeg har sett mange bruker når de skal sitere arbeidsfolk her i landet. Det er et språk som minner om en parodi på østkantmål, som gjør at uansett hva som er blitt sagt, så framstår det som latterlig og dumt.

Jeg har sett at flere har sagt at vi skal være glad for at vi ikke har tilsvarende forhold her i landet. De som har skrevet og snakket om boka, har nok aldri vært i nærheten av liknende forhold. For enkelte av oss andre forholder det seg nok noe annerledes. Selv om jeg ikke har opplevd et slikt skrekkregime som Amazon, er mye av det som beskrives i boka nært opp til det jeg har selv har opplevd i arbeidslivet. Jeg har opplevd triksing med lønn. Jeg har sett at én dags sykefravær er blitt straffet med en uke uten jobb, og jeg har sett at noen har blitt sparket ut fra jobben med umiddelbar virkning, uten at det forelå noen god grunn, bare fordi en småsjef var i dårlig humør en dag. Jeg har jobbet full dag og mere til, uten å ha hatt en skikkelig pause i løpet av dagen. I de verste tilfellene har det ikke engang vært tid til å stoppe opp og trekke pusten. Jeg har følt hvor ødeleggende det er for kropp og psyke å ha hardt fysisk arbeid, uten noen kontroll over egen arbeidsdag, og samtidig være dynget ned i økonomiske problemer, fordi lønna er for lav og jeg ikke har visst om det var jobb neste uke, eller i verste fall neste dag. Noe som en slik bok nødvendigvis ikke får beskrevet, er langtidsvirkningene av slike jobber, dette er jobber som bryter mennesker ned, både fysisk og psykisk.

Nå er det ikke lenger lov med nulltimerskontrakter her i landet, den nye loven trådte i kraft fra nyttår, og allerede har man sett at bemanningsbransjen saboterer de nye reglene, og gir folk stillinger på fem prosent. Ut ifra det jeg har sett av arbeidsgivere, vil de utnytte folk så sant de kan, jeg har sett mye kreativt snusk og fanteri . Og uansett hvor fine lover og regler man klarer å få til, så vil det alltid være noen som ikke er attraktive på arbeidsmarkedet, da må man ta til takke med jobb for arbeidsgivere som gir totalt blaffen i de reglene som gjelder. Det er lett å få inntrykk av at verken politikere eller andre med makt og myndighet har tatt innover seg hvor ille det står til i deler av arbeidslivet også her i landet. Det er et tilnærmet unisont kor av politikere som gnåler om hvor sunt det er med arbeid. Hvis man leser Hired/Innleid og underbetalt skal man ha særdeles dårlig gangsyn for ikke å forstå at den type jobber som beskrives ødelegger helsen til dem som er så uheldige å ha dem. Det store spørsmålet er om folk som aldri har vært i nærheten av de mer brutale delene av arbeidslivet, vil forstå noe særlig av det, eller hvor mye de gidder å anstrenge seg for å forstå. Jeg synes å se en viss skjønnmaling av det norske arbeidslivet, også fra venstresiden som gjerne mener at systemet vi har her i landet fremdeles er såpass bra at det ikke har blitt så gærent som det noen av oss har erfart at det faktisk er.

Med unntak av «En såkalt drittjobb» av Lotta Elstad som ble utgitt for noen år siden, er det så vidt jeg vet ikke skrevet noen tilsvarende bøker om det norske arbeidslivet. Det beste hadde selvfølgelig vært en bok skrevet av en person som virkelig hadde slikt arbeid. Det er nok veldig vanskelig å få til, men hva om man hadde samlet kortere tekster fra flere arbeidere, eller om man utga en bok basert på intervjuer med arbeidsfolk. Det kunne vært interessant, men dessverre tror jeg ikke vi får se det.

Jeg avslutter med nok en gang å anbefale denne boka, James Bloodworth har gjort et solid stykke arbeid, han tar opp et viktig tema, det er en bok som fortjener å bli lest av mange.