mandag 21. juni 2010

Morrisdansere i Oxford

Denne hadde jeg tenkt å legge ut første mai, så man kan vel si jeg er litt på etterskudd. Da jeg var i Oxford for noen år siden var jeg så heldig at jeg fikk se morrisdansere i levende live, faktisk var hele byen full av dem den første mai. Og man kan vel trygt si at de hadde en viss underholdningsverdi.

Når jeg først er inne på min korte, men meget trivelige, tid som "student" i Oxford, kom jeg til å tenke på at jeg faktisk var gjennom en leksjon i banning. Joda, jeg satt på skolebenken i Oxford og lærte å banne. Det er det sikkert ikke så mange som kan skryte av at de har gjort. Banningen var egentlig ikke en del av kurset, vi hadde en ung og ganske så artig lærer som mente vi kunne ha nytte av å lære litt om engelsk banning. Samtlige kursdeltakere syntes det var en strålende idé. Men læreren var litt skeptisk, vi hadde nemlig klasserom ved siden av kontoret til rektor, og læreren ville helst ikke at hun skulle høre at vi lærte å banne. Vi kan vel banne lavt, var det noen som mente. Nei det kunne vi ikke, sa læreren, for skulle man først banne, så skulle det bannes høyt. Det endte altså med ett par timers banning, uten at vi fikk noen problemer med rektor av den grunn.

Vel, her er i hvert fall morrisdanserne. Enjoy!

søndag 20. juni 2010

Lite kamplysten, men relativt allsidig

Eller bare en stakkarslig snobb med lav IQ?
Det er langt mellom nye bloggposter for tida, men det hender jeg kikker innom egen blogg for å minne meg selv om at jeg faktisk har en blogg. Det har blitt mye om klasse og sånn når jeg har blogget i det siste, ser jeg. Det jeg har tenkt når jeg har sett innom bloggen for å sjekke om den har det noenlunde bra, er at jeg kan framstå som en slags fattigfornem rævdilter. En stakkar fra arbeiderklassen som blogger for å framstå som ”fin”, som må fortelle at hun ikke liker danseband, men derimot klassisk musikk. For å bevise at så ikke er tilfelle setter jeg inne denne:



Hadde jeg ønsket å dilte etter de finere klasser hadde jeg nok sikkert lest Knausgård jeg også. Men jeg føler meg sant å si ikke særlig kamplysten, hvis man kan si det på den måten. Jeg avbestilte altså Knausgårds femte, som jeg har gjort med alle de foregående. De har nok vært månedens bok alle de andre også, eller månedens, det er vel snarere ukas bok, det har blitt tett mellom bøkene fra bokklubben etter hvert.

Egentlig har jeg vel grudd meg litt til dette, Knausgårds femte kamp, med alt som hører med av omtaler og synsing i ymse medier. Jeg ble litt sliten i forrige Knausgård-runde, men det ble ikke bedre da den var overstått, for da skulle det hjernevaskes til de store gullmedaljer, og det syntes jeg ble enda mer slitsomt. I likhet med Knausgård var det ikke mulig å slippe unna hjernevasken, og da folket var blitt tilstrekkelig hjernevasket syntes jeg det begynte å bli ganske ekkelt. Og da kommer jeg selvfølgelig inn på dette med klasse igjen, jeg leste en uttalelse ett eller annet sted der en person av mitt eget kjønn ga uttrykk for at hun nå, takket være hjernevasken, forsto at folk fra arbeiderklassen hadde havnet der de hadde på grunn av lav IQ. Det hadde hun visst ikke tenkt på før, men så hadde hjernevasken fått henne til å skjønne akkurat det. Og det var jo veldig fint, jeg er glad på hennes vegne for denne nyervervede innsikten.
Noe mindre gledelig var raseteoriene som fulgte i kjølvannet av hjernevasken. Med tanke på den økende forakten jeg synes jeg har sett i forhold til de angivelig svake, og med økonomiske kriser og katastrofer ute i Europa, ga raseteoriene meg noen vemmelige assosiasjoner til tidligere tider. Så da kan det nesten bli godt med nok en runde Knausgård. Eller blir det nå egentlig det? En bok med tittelen Min Kamp hjalp ikke mye akkurat der, jeg tror vi forlater temaet.

Over til at jeg liker klassisk musikk, og dessuten ikke regner meg som en stakkarslig snobb. Nå er det vel strengt tatt ingen som går rundt og betrakter seg selv som stakkarslige snobber, så eventuelle lesere får ha meg unnskyldt dumme formuleringer, det er vel lav IQ som har skylda. Da jeg gikk på barneskolen avskydde jeg klassisk musikk, eller rettere sagt jeg avskydde å måtte pugge uvesentligheter om Mozart og Beethoven. Dette måtte vi gjøre hvert år, av grunner jeg aldri fikk tak i, alltid de to komponistene og alltid dreide det seg om når de ble født og når de døde. Musikken deres kan jeg ikke huske vi noen gang fikk høre, så den visste vi ikke hvordan låt. Noe som minner meg om en naturfagtime på samme tid, det var krise, vi hadde fått i oppdrag å tegne ett eller annet slags dyr. I naturfagboka sto det mye om dyrets fordøyelsessystem, men det var ikke noe bilde av det obskure dyret, følgelig visste vi ikke hvordan det så ut. Tilbake til musikken, i en musikktime på ungdomsskolen fikk vi høre Peer Gynt-suiten av Grieg, og jeg kan huske jeg faktisk syntes det var fint. Men det kunne jeg jo ikke si høyt, det var bare teitinger som likte sånn musikk, så best å holde kjeft. Man skal ikke se bort fra at det var flere enn meg som syntes dette var fin musikk, og heller ikke turde å innrømme det. På dette stadiet av livet syntes jeg stort sett det var fint det som var populært, men det skulle jeg snart slutte med.

Jeg ble etter hvert luta lei av intetsigende listepop, og begynte å gå på oppdagelsesferd i musikkens verden. Jeg hørte på radio, kjøpte plater, gikk på konserter. Jeg syntes det var spennende å oppdage ny musikk, band jeg aldri hadde hørt før. Jeg registrerte at jeg enkelte av mine jevnaldrende fortsatte å høre på mye av det samme som de hadde gjort før, jeg ville ha nye musikalske opplevelser. Det var stort sett rock av ymse slag det var snakk om, men etter hvert begynte det å skje noe. Band ble oppløst, greit nok, andre ble bare veldig kjedelige, ikke fullt så greit. Noen ble for dumme eller for fulle, andre endte som oppblåste dinosaurer og selvhøytidelige narrer. Radiostasjonene ble mer ensrettet, stadig flere spilte glattpolert og uvesentlig musikk, og det ble vanskeligere å finne musikk jeg likte.

Da ble den klassiske musikken et nytt og spennende landskap å begi seg inn i. Det var på tide å gå på ny oppdagelsesferd i en hittil ukjent verden. Da oppdaget jeg blant annet at Mozart og Beethoven, som jeg hadde avskydd å høre om på skolen, faktisk hadde lagd riktig så flott musikk. Jeg kan fremdeles ikke huske datoene de ble født eller døde, men jeg kan plassere dem i tid og jeg vet hvordan musikken deres høres ut, det er kanskje mer vesentlig.

Nå er det vel med musikk som med mye annet, det er ofte lettere å dilte etter andre enn å gå sine egne veier. Jeg har vært nødt til å tåle en del pepper for det mange har oppfattet som min noe sære musikksmak. I ungdommen fikk jeg høre poetiske utsagn som ”Clash er bæsj”, og senere har jeg jobbet sammen med folk som går mer eller mindre amok når de hører at andre liker klassisk musikk. Det får man tåle, jeg tror ikke livet blir særlig spennende dersom man skal vandre gjennom det i saueflokk, og hele tiden breke i kor med de andre sauene.

Nå dukket det opp et annet traurig barndomsminne som har med musikk å gjøre. Det var norsk folkemusikk på tv. Tjue halvfeite gubber iført bunad, med varierende grad av hentesveis, sto mellom fjord og fjell og gnukket på hardingfeler. Heilnorsk, sa far min, med stor entusiasme. Jeg derimot, hadde ikke arvet min fars nasjonalfølelse og syntes det låt grusomt. Jeg syntes det var urettferdig at jeg var født i et land med så fryktelig folkemusikk, for allerede da ante det meg at litt vestover i verden var det langt bedre ting å høre. Så ble jeg da totalt hekta på irsk folkemusikk da jeg ble eldre, den norske må jeg innrømme at jeg fremdeles har problemer med. Den irske har jeg derimot aldri blitt lei av.

Jeg hører på den musikken jeg føler for, akkurat som jeg leser de bøkene jeg har lyst til. Jeg kan huske jeg en gang leste et stykke i en avis som handlet om å realisere seg selv. Det er det jo vel og bra å gjøre, men stykket handlet i virkeligheten om folk som gjorde det andre forventet at de skulle gjøre, hvilket jeg ikke oppfatter som å realisere seg selv, men den som hadde skrevet stykket så det visst litt annerledes. Blant annet hadde man snakket med en person som vanket i et miljø der en måtte lese bøker av sære, japanske forfattere for å bli godtatt. Å lese sære, japanske forfattere er sikkert veldig spennende for den som er interessert, det var ikke denne personen i det hele tatt. Vedkommende syntes det var noe ordentlig herk, men gjorde det allikevel, fordi det skulle være sånn. Kanskje andre i denne personens omgangskrets hadde det på akkurat samme måten. Og da begynner det kanskje å minne litt om den gangen jeg var tretten år og ikke turde si at jeg syntes Peer Gynt-suiten var fin, av skrekk for ikke å bli godtatt av de andre.

Siden jeg ikke er i et miljø som forventer at jeg skal lese verken sære, japanske forfattere eller Knausgård, er jeg for tiden opptatt av å skaffe meg tilstrekkelig mengde med krimbøker i pocketutgave, i håp om fine sommerdager på stranda og andre steder det passer med på alle måter lett litteratur. Dessuten har jeg har jeg kjøpt en bok om gresk mytologi som jeg håper å få begynt på i løpet av sommeren. Jeg kommer garantert til å slappe av med klassisk musikk i sommer, ligge på gresset og la den berømmelige humla suse, med Florida-suiten til Delius på mp3-spilleren. Rett ved siden av meg ligger det en billett til en konsert med Dubliners, og jeg har akkurat lagt ut en video med Edith Piaf på Facebook. Livet er mangfoldig, og det er vel de fleste mennesker også. Kan det være et de har oversett ett og annet, disse som støtt og stadig setter likhetstegn mellom arbeiderklasse og dansebandmusikk?

søndag 6. juni 2010

Om klasse, forakt og fordommer

Noen tanker etter forrige bloggpost
Da jeg skrev forrige bloggpost var jeg egentlig usikker på om dette var noe jeg burde publisere. Blant annet fordi det kanskje ga omtalte blogger mer oppmerksomhet enn han strengt tatt fortjente. Det er trist å lese så fordomsfulle og håpløse uttalelser fra folk fra egen klasse, men det er også trist å lese fordomsfulle og håpløse uttalelser om egen klasse, skrevet av noen som det er meget mulig anser seg selv som tolerante og fordomsfrie mennesker.

Da jeg hadde skrevet ferdig den før omtalte bloggposten dukket det opp et minne om noe jeg en gang leste. Det var like etter at røykeloven ble innført, og det dreide seg om folk som sluttet å røyke. Dette gjorde de ikke først og fremst på grunn av helsa, sto det, men fordi røyking ble ansett som et lavstatusfenomen. Så når man nå var nødt til å stå ute på gata og røyke, så kunne man altså bli oppfattet som et lavstatusmenneske av de forbipasserende, og det ville man selvfølgelig ikke ha noe av. Noe som betydde, slik jeg oppfattet det, at folk var mer redde for å bli oppfattet som en sånn som meg, enn å pådra seg alvorlige sykdommer.

Det er kanskje ikke rart at mange fra arbeiderklassen er svært skeptiske til dem som er høyere på strå enn dem selv. Jeg har mange ganger tenkt på hvordan de må føle det, disse som jeg har jobbet sammen med på enkelte kantiner der de vi måtte betjene ikke gjorde noe for å skjule at de så på oss som undermennesker. Jeg husker med gru et sted der vi betjente noen særdeles ubehagelige advokater, de hadde ikke fnugg av respekt for oss som lagde mat til dem. Når maten, som advokatene skulle stappe inn i sine høystatusmunner, ankom stedet måtte den først bæres opp en trapp, og deretter trilles på traller gjennom en gang med mange dører. Å tre seg gjennom dørene med store traller smekkfulle med matvarer, var ingen enkel oppgave. Det hendte jeg støtte på en av advokatene i døra, der folk med et fnugg av alminnelig folkeskikk ville holdt opp døra for meg, forventet disse derimot at jeg skulle holde opp døra for dem. Jeg var der bare noen uker, og dro videre til andre steder, der folk var hyggeligere å ha med å gjøre. Men hva hadde det gjort med meg dersom jeg hadde jobbet fast på et slikt sted i årevis? Og dersom jeg aldri hadde hatt positiv kontakt med folk fra andre klasser?

Jeg har ofte reagert på at journalister og andre fra skravleklassen ikke later til å tro at arbeiderklassen leser det som skrives om dem. Per Kristian Bjørkeng hadde en gang et stykke i Aftenposten som het En klasse for deg. Dette stykket ligger ikke lenger ute på nettet, men jeg har lagret det på pc-en, og kom tilfeldig vis til å kikke litt på her en dag. Her kan man lese følgende: ”Vi snakker ikke om en underklasse/arbeiderklasse, men bruker kanskje begrepet "mennesker på en annen frekvens". "Vi", ja for sjansen er stor for at både du som leser dette og jeg kan defineres som de mer privilegerte…” Når jeg kikker gjennom teksten, ser jeg også disse ordene som så gjerne dukker når man skal beskrive arbeiderklassen, P4, kinakål, Gran Canaria, kjøttkaker, dansebandmusikk.

Jeg hører ikke på P4, jeg får hodepine av den og tilsvarende radiokanaler, kan ikke huske sist jeg hørte på en annen kanal enn P2. Jeg liker ikke kinakål, har riktignok hørt at dersom den tilberedes på riktig måte kan den bli spiselig, det er mulig, men jeg tviler. Jeg har aldri vært på Gran Canaria, jeg har aldri vært i det som omtales som Syden i det hele tatt. Jeg har aldri drevet det lenger sør i verden enn Roma. Kjøttkaker er greit nok hvis jeg får det servert, men jeg lager det aldri selv. Får jeg valget mellom kjøttkaker og indisk mat, da går jeg for indisk. Og når det gjelder dansebandmusikken, da må jeg bare riste oppgitt på hodet.

For øvrig er det tydelig at Bjørkeng og jeg er på hver vår frekvens. Nå har jeg faktisk møtt folk fra middelklassen som har vært på samme frekvens som meg selv, og folk fra arbeiderklassen som ikke har vært det. Jeg har hatt en del kontakt med folk fra middelklassen, og uti fra egne erfaringer kan jeg ikke se at det finnes noe sånt som et typisk middelklassemenneske. De jeg har vært borti har hatt forskjellige interesser, væremåte og holdninger. Jeg har møtt middelklassefolk som har vært morsomme, interessante å snakke med, tolerante og hyggelige. Jeg har også møtt dem som har vært kjedelige, spydige, selvgode og generelt vemmelige. Mye av det samme kan sies om de arbeiderne jeg har jobbet sammen med. Den forskjellen jeg har sett, er at der arbeiderklassen bedriver regelrett skittkasting, pakker folk fra middelklassen dritten inn i glanset papir, uten at den blir mindre illeluktende av den grunn.

Grupper er sammensatte, og individer er sammensatte. Når man leser om arbeiderklassen skulle man tro vi var like endimensjonale som personene i de kioskromanene jeg antar at man tror vi leser, dersom man tror vi er i stand til å lese i det hele tatt. Så sammensatte kan arbeidsfolk være at de kan like danseband og opera på en gang, en tidligere kollega av meg gjorde faktisk det. Noe som burde være et bevis på at det meste er mulig.

Synd å si det, men mange ganger når jeg har lest disse bombastiske omtalene av min egen klasse har det minnet meg mye om egne uttalelser fra den gang jeg var en umoden fjortis som trodde jeg hadde svarene på det meste. Hadde ikke livet gitt meg så pass mye juling som det har, kan det være jeg også hadde endt opp med å bli like selvgod og unyansert. Jeg har nok noen tendenser i den retning, men de erfaringene jeg har hatt i livet har nok gjort meg noe mer ydmyk enn jeg ellers ville ha vært.

Jeg kan likevel forstå dem som reagerer med sinne og forakt overfor alle de mener tilhører eliten. Den forakten arbeiderklassen blir utsatt for skal man ha sterk rygg for å bære. Jeg har tross alt møtt mange som står over meg på rangstigen som har behandlet meg med respekt, ikke alle har det. Vi fra arbeiderklassen har stort sett ingen som taler vår sak, og når man er venneløs er det lett å la seg lure av falske venner. Jeg tror det er en av grunnene til at så mange arbeidere stemmer Fremskrittspartiet, og dette partiet gjør dessverre mye for å fyre oppunder fordommene en del har.
Men dersom man vil ha venner er det kanskje ikke så lurt å skjelle og smelle mot alle som er annerledes enn en selv, og her er det en del fra arbeiderklassen som har litt å lære, som det framgikk av forrige bloggpost.

tirsdag 1. juni 2010

Arbeiderbloggeren leser arbeiderklasseblogg

Og blir litt trist og lettere oppgitt
Det har hendt jeg har lurt på om jeg er den eneste bloggeren med arbeiderbakgrunn. Jeg har jo tenkt at det hadde vært hyggelig om jeg hadde kommet over en blogg skrevet av noen med en tilsvarende bakgrunn som meg selv. Det har også hendt jeg har tenkt at det nødvendigvis ikke ville være hyggelig, viser til denne bloggposten, så skjønner man hva jeg mener.

Da jeg startet denne bloggen ønsket jeg å si noe om forholdene jeg hadde opplevd i arbeidslivet. Jeg ville dessuten prøve å gjøre mitt for å knuse en og annen myte om folk fra arbeiderklassen. Jeg kan vel strengt tatt ikke påstå at jeg har prøvd å gi arbeidsfolk et ansikt, når jeg gjemmer meg bak bildet av et esel. Jeg har overveid å legge ut et bilde av meg selv ett eller annet sted på bloggen etter hvert. Dette fordi jeg ikke setter pris på trenden med å gjøre visse grupper ansiktløse. Det er vel lettere å trampe på folk og komme med nedsettende uttalelser, når man slipper å se ansiktene deres.

Om jeg har terpet på at jeg kommer fra arbeiderklassen, så betyr ikke det at det nødvendigvis at jeg alltid har mye til felles med folk fra egen klasse, og lite til felles med folk fra andre samfunnslag. Jeg har møtt forakt fra folk som mener de er bedre enn meg, men jeg har også sett mange arbeidsfolk som formelig renner over av forakt for alle som måtte være en smule annerledes enn dem selv.
Jeg har møtt folk jeg har følt meg på bølgelengde med, til tross for forskjeller i klasse, alder, nasjonalitet, eller hva det nå måtte være. Og jeg har møtt med jevnaldrende med samme bakgrunn som meg selv der det knapt har vært mulig å føre en samtale om været.

Det var det innledende tompratet, kanskje på tide å komme til saken. Jeg kom nemlig over en blogg her om dagen som bærer det stolte navnet Arbeiderklassen, og dette skal visstnok være en blogg for skikkelige arbeidsfolk. Etter det jeg kan se av denne bloggen tilhører undertegnede gruppen uskikkelige arbeidsfolk. Arbeideren har nemlig listet opp hva han liker og ikke liker, og blant det han ikke liker er blant annet syklister og vegetarmat. Her kan jeg vel henvise til bloggpost om helse og klasseforskjeller, der det framgår at jeg både er syklist, og om ikke vegetarianer, så spiser jeg mye vegetarmat og heller lite kjøtt. Dessuten liker han ikke feminister, nå har ikke jeg det med å omtale meg som feminist, men tror nok mange menn oppfatter meg sånn, og denne ville nok syntes jeg var ei ordentlig feministhurpe. Nå liker ikke denne arbeideren norske kvinner i det hele tatt. Med ett unntak riktignok, han har stor sans for Hanne Nabintu Herland. Han har en bloggpost om damens fortreffelige meninger, der han konkluderer med følgende: Dette må jo være årets mest politisk ukorrekte statement. Tenker at flokken av egoistiske, sjølgode, bortskjemte og løgnaktige norske kvinnfolk gikk i dørken, eller i taket, når de fikk dette i fleisen. Vi kunne ikke sagt det bedre selv.

Ifølge den stolte arbeider er norske kvinner umulige å ha med å gjøre. Damer må derfor skaffes fra utlandet, han har gode tips å komme med til den som vil skaffe seg postordrebrud. Blant annet: De fleste postordrebrudene kommer fra Øst-Europa eller fra Asia. Selv er vi ikke i tvil om at vi vil satse på en asiatisk dame. De Øst-Europeiske damene er gjerne godt brukt, og mange lukter svette. Enkelte er også kyniske og vil skille seg så snart de har fått oppholdstillatelse. De asiatiske er derimot trofaste og lett å ha med å gjøre.
Før du tar skrittet og inngår giftemål vil vi anbefale at damen kommer på besøk til deg. Et 3 måneders turistvisum lar seg lett ordne. På den måten kan du se om denne damen passer for deg, og være sikker på at du ikke kjøper katta i sekken.
Ja, å kjøpe katta i sekken vet vi er noe ordentlig herk, jeg gjorde det blant annet da jeg kjøpte min første pc. Den særdeles vrang å ha med å gjøre, om enn ikke like ugrei som norske damer. Han har mer å si om asiatiske kvinners gode egenskaper, her har nok enkelte av oss andre ha noe å lære: Asiatiske damer er familieorienterte og opptatt av å skape trivsel og glede i hjemmet. De finner aldri på noe tull. De setter sin ære i å ha det rent og ryddig hjemme, og de lager middag til mannen kommer hjem fra jobb. Vi trenger vel heller ikke underslå at seksuallivet er utrolig mye bedre med en asiatisk kvinne. Mens norske kvinner er egoistiske og kravstore i sengen er asiatiske kvinner veldig opptatt av å tilfredsstille mannen først. Det er ikke tvil om hvem som er sjefen!
Det er selvsagt heller ingen ulempe at asiatiske damer er pene og slanke, ja, nesten ungpikeaktige, helt til de er nesten femti. Dette til forskjell fra norske kvinner som eser ut og blir utiltalende før de er førti. Så der fikk vi den, altså!

Arbeideren har også sine meninger om mat, og er en ihuge tilhenger av grilling: Når det gjelder grilling er det mannen som er sjefen. Dette har de fleste kvinner skjønt, og de holder seg klokelig i bakgrunnen og konsentrerer seg om å dekke på og sette frem det andre som hører med til et godt grillmåltid. Det er rart med det, de beste kokker er tross alt menn. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.
Og han har flere sterke ytringer på lager når det gjelder mat: Stort sett er det moralister fra middelklassen, matsnobber, økologiske fanatikere med tråsykkel og hjemmelagde klær som regjerer matspaltene. Norsk tradisjonsmat sables nord og ned. Det er som et under at vi som foretrekker vanlig norsk mat overhode lever til vi blir førti. Vi skulle jo vært døde for lenge siden i følge disse matmoralistene.
Nei, gi meg en svinekotelett når som helst! Eller seibiff med løk. Kokte poteter har aldri drept et eneste menneske, og smør- og eggesaus må det være hvis det er kokt torsk på tallerkenen. Skikkelig arbeiderklassemat går aldri av menyen!
Selv står jeg gladelig over mesteparten av dette, men så har jeg sykkel og hjemmestrikkede gensere også da.

Han har også sine meninger om drikke, og ikke minst har han sine meninger om dem som drikker vin: Disse middelklassedustene lurer selvsagt ikke oss, vi ser jo at de oppfører seg like idiotisk i rødvinsfylla som hvilken som helst arbeiderklassehelt.
Det er gjerne de godt rødvinsmarinerte kvinnemenneskene i 40-50 års alderen som er de aller verste her. Pass deg for disse. De fleste er mannshatere etter å ha slitt ut både 2 og 3 ektemenn, med rødvinspromille innabords er det ikke utenkelig at de vil prøve seg på deg om du er så uheldig å havne på nabobordet. Nei, styr unna, asiatiske damer er best også her, de drikker ikke rødvin!

Alt som smaker av finkultur er man selvfølgelig imot. I bloggposten med den fengende tittelen ”Liker du opera? Da må du være homo!” kan man blant annet lese: Operaen er rett og slett snobbegreier som arbeidsfolk aldri har hatt noe forhold til eller har likt å høre eller se på. Et typisk overklassefenomen som kultureliten svermer rundt. At det også danses ballett i operaen sier egentlig det meste, alle mannlige ballettdansere er jo homo. Operaen er for snobbete kvinner og homofile menn.
Hvor mye annet kunne vi ikke fått for fire milliarder?
Mer motorvei for eksempel.
Dette minner meg dessverre mye om det jeg hørte på pauserommet den uka den nye operaen åpnet, da var det mye skriking og bæring over at i operaen sto jo bare folk og skreik! Pengene så de nok gjerne ble brukt til motorvei, de også. Ordet homo ikke nevnt i sakens anledning. Arbeideren burde også merke seg at en stor del av arbeiderklassen faktisk ikke ser på ”homo” som et skjellsord. Dessuten er det ikke så veldig uvanlig at arbeidsfolk liker klassisk musikk og opera, det er bare det at denne delen av arbeiderklassen stort sett ikke gidder å diskutere med de mest fordomsfulle fra egen klasse. Det er rett og slett nytteløst.

Ifølge arbeideren er det to typer musikk som kan aksepteres, heavy metal og danseband. Om førstnevnte har han følgende å si, og også her greier han å komme med et spark til damene:
Det er derfor heavy metal lever videre i stort sett samme tapning som det disse pionerbanda leverte tidlig på 70-tallet. Her er det skikkelige musikere som lager solid rock, ikke femiidioter som danser til synthmusikk. Vi er også rimelig drittlei av denne såkalte ”world” musikken, der de trekker inn all verdens folkemusikk for liksom å gjøre den bedre. Politisk korrekt musikk for venstreekstreme kultursnobber er bare så grunnleggende uinteressant og døvt.
Det er for så vidt typisk at det nesten ikke finnes kvinner innenfor heavy metal (unntatt som groupies). Heavy metal er nemlig så vanskelig å spille at kvinner rett og slett ikke fikser det, derfor holder disse stort sett til i viseklubber eller i popbransjen der utseende teller mest.

Arbeideren ser ut til å tilhøre de mer velfødde blant arbeiderklassen, hans mening om de fattige er som følger: Noen faller utenfor. Rusavhengige helst. Hvis du bruker alle pengene dine på alkohol eller narkotika har du ikke penger til hus og bil. Men er du fattig av den grunn? Nei, selvsagt ikke. ”De fattige” i Norge er jo selvforskylt fattige. De har penger i utgangspunktet, men pengene brukes til alt annet enn å sikre bolig og mat på bordet.
Det er derfor ikke så rent lite provoserende å høre politikere og andre snakke om ”kamp mot fattigdom”. Skulle rusmisbrukere få mer penger mellom hendene vil det bare føre til mer rus, ikke til mindre ”fattigdom”.

Han gulper også opp følgende: Nordmenn er blitt et sutrete og sytete folkeslag. Folk premieres av myndighetene etter hvor stakkarslige de klarer å presentere seg. Enhver gruppe har egne organisasjoner og talspersoner som har som hovedoppgave å fortelle oss hvor jævlig de har det. Det som virkelig er jævlig er at det hjelper! Lover designes slik at disse sutrekoppene får beskyttelse og fordeler, penger bevilges med raus hånd til stadig flere særinteressegrupper. Det er selvsagt vi som må betale for kalaset.

Det siste innlegget på bloggen er fra juni i fjor, det kan være arbeiderbloggeren rett og slett gikk tom for edder og galle. Jeg har hørt mange liknende uttalelser blant enkelte fra arbeiderklassen, dog ikke i så ekstrem form som her. Hvor alvorlig ment denne bloggen var, kan man jo lure på, mulig han bare var ute etter å provosere. Kanskje han ble skuffet da ingen hisset seg opp, bloggen er nemlig så å si fri for kommentarer.

Bloggeren omtaler seg konsekvent som ”vi”, noe som kan tyde på et snev av stormannsgalskap, i tillegg synes jeg det er ganske frekt. Det er mange fra arbeiderklassen som overhode ikke er enige med ham. Jeg kan forstå at folk fra arbeiderklassen bli oppgitte og sinte over den nedlatende tonen man ofte bruker når man omtaler oss. Men at noen fra middelklassen forakter oss, betyr ikke at alle gjør det, jeg har møtt mange bra folk som tilhører andre klasser enn meg selv, folk som har møtt meg med respekt og har vært hyggelige og interessante mennesker.
Derimot har jeg de gangene jeg har jobbet sammen med folk med den type holdninger som det gis uttrykk for her, følt at det har vært en belastning. Ikke fordi jeg ikke takler at folk har andre meninger enn meg selv, men fordi slike stort sett er svært lite tolerante overfor dem som er annerledes enn dem selv.

Konklusjonen må være at denne bloggen er for uskikkelige arbeidsfolk og ellers alle andre som måtte føle for å kikke innom, uansett hvilken bakgrunn de måtte ha.