tag:blogger.com,1999:blog-50208914467526262502024-03-19T01:07:25.089+01:00Laila synger utLailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.comBlogger355125tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-74605908004090243212023-12-27T19:01:00.001+01:002023-12-27T19:01:09.768+01:00Juleavslag fra Nav<p><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; white-space-collapse: preserve;">Det har gått ett år og noen dager siden sist jeg skrev noe her. Pc-en jeg brukte da døde for godt i våres. Dette skrives på en pc som straks fyller elleve år, tastaturet har det med å koble seg fra, men funker når skjermen slås av. Dette skrives følgelig foran en svart skjerm, den er like svart som livet mitt har blitt. </span></p><span id="docs-internal-guid-82852c9a-7fff-3929-93f8-d4a716991964"><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Rett før jul, 21. desember, fant jeg ut at jeg hadde så lite penger på konto, at jeg ville forsøke å søke Nav om noe støtte til jul. Pga av pc-ens elendige tilstand, var det umulig for meg å fremskaffe all infoen de krever. Nav skulle være godt kjent med at jeg mangler både fungerende pc og diverse annet, og at jeg i det hele tatt har det svært vanskelig. Her setter jeg inn det jeg skrev i søknad, sendt på e-post, og svaret, sendt den 27., på Digipost. Bare det å få åpnet det brevet var vrient nok på den utslitte pc-en. Jeg er på AAP minstesats, og Nav skulle være godt kjent med hvor lite jeg har. </span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Min søknad:</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="background-color: white; color: #222222; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Jeg fikk denne adressen for ett år siden, av en ..., som da var min kontakt på Nav, i forbindelse med forsøk på å søke om nødhjelp til jul, blant annet for å kunne ha råd til å skru opp varmen litt i jula, da jeg til vanlig holder på fryse ihjel når det er vinter. Det endte med at jeg ikke søkte, da dere krevde så mye i tillegg som det var vanskelig for meg å hente fram, pga dataproblemer. Nå har jeg enda større dataproblemer, dette skrives på en pc hvor jeg må slå av skjermen for å få tastaturet til å virke, å framskaffe den informasjonen dere krever, er følgelig enda vanskeligere i år. Likevel prøver jeg å søke om noe ekstra til jul. Også i år mye for å slippe å fryse for mye i jula. Jeg bor i pillråtten, illeluktende kommunal bolig, en kjellerleilighet. Jeg trodde jeg skulle klare meg i jula, men et uventet trekk på konto har gjort det vanskelig, et antivirusprogram som plutselig har blitt så dyrt at det koster over 1300. Da jeg oppdaget dette ble jeg enda mer skjelven enn jeg er til vanlig, skjelver stort sett hele tiden, pga dårlig økonomi og ditto levekår.</span></p><p dir="ltr" style="background-color: white; line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><br /></p><p dir="ltr" style="background-color: white; line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="background-color: transparent; color: #222222; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Dere skulle vite hva jeg har i inntekt, da det kommer fra dere. Husleie er 8675, ble satt opp 500 kroner i sommer, noe som kjennes. Skulle vært betalt den tjuende, men hadde ikke nok på konto, så den må betales etter neste utbetaling fra Nav. Videre har jeg en strømregning på ca 1500, som snart må betales. Da har jeg fryst meg helseløs. Jeg har for øyeblikket vel 5000 på konto. Jeg har kjøpt inn litt ekstra til jul, for å slippe å ha det altfor ubehagelig. Jeg har ingen jeg kan være sammen med i jula, og heller ingen som kan hjelpe meg økonomisk. Jeg har blitt veldig ensom, da det er vanskelig å holde vennskap gående under så dårlige levekår som jeg har, jeg har ingen nær familie.</span></p><p dir="ltr" style="background-color: white; line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="background-color: transparent; color: #222222; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Det kan være dere mener jeg bare får klare meg på det jeg har, men jeg kjenner at jeg går i panikkmodus, jeg blir fysisk syk pga økonomisk stress. Jeg trenger å kunne glemme meg bort litt, kunne ta en tur ut i romjula. Som det er nå er hjernen min en hysterisk kalkulator, og jeg blir kvalm og uvel, det banker i hele kroppen.</span></p><p dir="ltr" style="background-color: white; line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="background-color: transparent; color: #222222; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;"> </span></p><p dir="ltr" style="background-color: white; line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="background-color: transparent; color: #222222; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Jeg har vært til utredning hos Falck på Lillestrøm, jeg har fått oversendt rapporten som Nav får, og ser at man mener jeg har for dårlige levekår som det er nå. Dersom jeg skulle få innvilget en sum, et par tusen kroner kunne gitt meg et lite pusterom, noe jeg absolutt trenger, hadde det vært fint om jeg kunne fått en e-post om det i løpet av fredag, for da kan jeg våge å skru opp varmen litt, så jeg slipper å fryse så fælt i jula. </span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Svaret fra Nav:</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Vi trenger mer informasjon fra deg</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Du har søkt om sosialhjelp 22.12.23.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Det vi trenger er:</span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Det vi trenger er:</span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Kontooversikt fra ALLE dine bankforhold (oversikt over hvor mange konti du har i banken –</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">første side i nettbanken). NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontooversikt fra APP.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Det må logges inn gjennom nettbanken og Kontooversikt må leveres som PDF-format. Det må</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Kontooversikt.</span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Kontoutskrifter fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine bankforhold.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontoutskrifter fra APP. Det må logges inn</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">gjennom nettbanken og Kontoutskrifter må leveres som PDF-format. Det må fremkomme navn</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Kontoutskrifter.</span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Siste transaksjoner fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">bankforhold. NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Siste transaksjoner fra APP. Det må</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">logges inn gjennom nettbanken og Siste transaksjoner må leveres som PDF-format. Det må</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Siste</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">transaksjoner.</span></p><br /><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Dersom noen av bankforholdene ikke lenger er aktive, må det dokumenteres med</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">bekreftelse fra banken(e).</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Vi trenger dokumentasjonen senest 28.12.23.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Merk! Kort frist grunnet søknad om nødhjelp</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Du kan levere dokumentene i Ditt NAV på nav.no.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Følg oppskriften på: www.nav.no/sosialhjelp/ettersende.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Du kan også levere dokumentasjonen på NAV-kontoret eller sende den i posten.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Vi har åpent fra 10.00 til 12.00 hver dag.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Hva om du trenger mer tid?</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Hvis du trenger mer tid til å levere dokumentasjonen, eller har spørsmål om dette brevet, må du ringe</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">oss på telefonnummer 55 55 33 33.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Når får du svar på søknaden?</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Vi prøver å behandle alle søknader før det har gått 3 uker. Hvis vi ikke får dokumentasjonen fra deg, kan</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">det ta lenger tid å svare på søknaden din.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Hva skjer om du ikke leverer dokumentasjonen?</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Du får avslag på søknaden din.</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Hvorfor ber NAV om denne informasjonen?</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">Vi må sørge for at saken din er så godt opplyst som mulig før vi gjør en vurdering. Det er også viktig for</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">oss at dette skjer i samarbeid med deg. NAV har lov til å be om dette ut fra forvaltningslovens § 17 og</span></p><p dir="ltr" style="line-height: 1.38; margin-bottom: 0pt; margin-top: 0pt;"><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;">sosialtjenestelovens § 43.</span></p><div><span style="font-family: Arial, sans-serif; font-size: 11pt; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variant-position: normal; vertical-align: baseline; white-space-collapse: preserve;"><br /></span></div></span>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-5615785517451313212022-12-18T16:09:00.012+01:002023-04-23T03:05:52.899+02:00Fattigdom er helsefarlig!!!<p>Jeg pleier vanligvis ikke å sløse med utropstegn, men nå som
jeg sitter og hutrer med tjukk genser, ditto sokker, under et pledd, mens jeg
skriver på en pc som gir fra seg noen lyder som antagelig er å betrakte som
dødsralling, følte jeg for å slenge på noen ekstra sånn for å understreke
poenget. For den fattigdommen mange av oss opplever nå, den er farlig for så
vel psykisk som fysisk helse. Noe jeg har lært de siste dagene er hvor utrolig
smertefullt det er å fryse sånn skikkelig. Jeg frøys så det holdt i fjor
vinter, men nå har jeg vært nødt til å skru ned varmen ytterligere. Nå kjennes
det at jeg har fryst mer enn jeg har hatt godt av, feberhett hode og halsen som
et åpent sår. Jeg bor i en kommunal leilighet som er så trekkfull og iskald at jeg
minst måtte hatt stortingslønn for å holde den varm nok til at det var
helsemessig forsvarlig. </p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">For ikke lenge siden snublet jeg over flere podkaster som
omhandlet en nylig utgitt bok om ensomhet. Der ble det snakk hvor helsefarlig
ensomhet er, blant annet dette med at det tilsvarer femten røyk om dagen. Jeg
skulle ønske noen kunne skrive en bok om de helsemessige konsekvensene av
fattigdom, og jeg lurer på hvor mange røyk om dagen du må røyke for at det skal
være like helseskadelig som å være fattig. Det aner meg at det er minst like
mange, om ikke flere. Og med tanke på fattigdom lett kan føre til ensomhet, kan
det bli mange røyk. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse så jeg en
kommentar fra en som syntes det var rart at det ikke var snakk om fattigdom i
forbindelse med psykisk helse. Det jeg dessverre har sett er at de som jobber med psykisk helse ikke er særlig opptatt av se noen sammenheng. Jeg har flere ganger nevnt
psykiateren jeg snakket med på sykehuset, hun som mente at folk kunne leve godt
med veldig lite penger, for det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis.
Jeg skulle likt å vite hvor alt dette som visstnok er gratis befinner seg,
etter at vaskemaskin og kjøleskap gikk i stykker i sommer, har jeg virkelig
fått erfare hvor slitsomt og vanskelig det er å være fattig. Jeg kan ikke fatte
at en psykiater kunne si noe så fullstendig idiotisk, hun har nok aldri har
stått og vasket sengetøy og store håndklær for hånd, eller prøvd å ta vare på
mat uten kjøleskap som fungerer. Hun har nok heller aldri vært nødt til å
presse de aller siste dråpene av restarbeidsevne ut av pc og mobil, med tilhørende
bekymring om hva i huleste skal jeg gjøre når de ryker fullstendig. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Det har vært mye snakk om at folk heller stiller seg i matkø
på Fattighuset enn å gå på Nav. Noe de fleste av oss som har en viss erfaring
med denne sorgens etaten ikke har problemer med å forstå, en av de fattige som
stilte på Debatten brukte ordet politiavhør, om det som kan vente deg. Fredag var
Nav-direktøren og Tuva Moflag fra AP, på Dagsnytt 18 for å fortelle at heretter
skulle folk bli møtt så fint og respektfullt på Nav. Det var en forestilling
som fikk meg til å tenke på en kommentar jeg en gang fikk her på bloggen, der
uttrykket <i>sminke purka </i>ble nevnt. Og det er akkurat det jeg syntes foregikk,
men her var det snakk om en så stor, stygg og folkevond purke at det kanskje hadde
vært bedre å ringe slakteren, enn å finne fram sminkepungen. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Som kjent har Nav sørget for å gjemme seg godt for brukerne,
med minimale åpningstider, og ett telefonnummer for hele landet. På en måte kan
jeg forstå dem, det har vært mang en arbeidsdag jeg har tenkt at du verden hvor
mye lettere vært å være på jobb, hvis jeg hadde sluppet å betjene kunder. Men
siden det stort sett var kundene man levde av, var det liksom ingen vei utenom.
Nå skulle man jo tro at det å sørge for at hvert enkelt Nav-kontor fikk sitt eget
telefonnummer burde være relativt enkelt å få til. Noe som definitivt hadde
vært interessant, hadde vært å få vite hvor store summer som brukes på kurs og
andre tiltak, og i hvilken grad de faktisk fører til at folk kommer i arbeid. Egne
erfaringer tilsier at det stor forskjell på hvilke ferdigheter Nav mener man
trenger, og de arbeidsgiverne faktisk krever. Kanskje det hadde vært en god ide
og samarbeide med arbeidsgiverne, høre med den hva som skal til for at folk faktisk
kan utføre det arbeidet det er snakk om. Selv om hvert enkelt kurs da kunne ha
blitt dyrere enn de kursene som folk sendes på i dag, hadde det antagelig vært
billigere enn å sende folk på jobbsøkerkurs etter jobbsøkerkurs, eller sette
dem til å telle skruer. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Det er et par dager siden jeg begynte å skrive, i mellomtiden
har jeg virkelig fått bekreftet at fattigdom er helsefarlig. Nå har jeg fryst
meg så dårlig, jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så elendig, men så har jeg
heller aldri fryst meg syk innendørs før. Det kjennes som hodet holder på å
eksplodere, muligens høy feber. Jeg mener å huske det var en eller annen politiker fra
Arbeiderpartiet som sa at folk ikke skulle behøve å fryse i vinter, de har sikkert
aldri vært inne i sånn iskald drittleilighet jeg dessverre er henvist til å bo
i. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Før jeg ble så syk, hadde tenkt å si litt om at fattigdom er
et utrolig dårlig utgangspunkt for å komme i jobb. For en tid siden så jeg en
annonse i Klassekampen, der de søkte etter folk som skulle stå og reklamere for
avisen på gata. Det er en jobb jeg kunne hatt en ørliten sjanse for å få. Ikke
akkurat noen drømmejobb, men jeg har aldri kunnet koste på meg å være kresen. Det
kunne sikkert litt artig, og siden jeg har stått på stand i butikker og demonstrert
ymse varer, det var tidvis varer jeg hadde langt mindre sans for enn Klassekampen.
Men siden det er lenge siden jeg har hatt økonomi til å ta vare på psykisk og
fysisk helse, og dessuten bor så dårlig som jeg gjør, er jeg ikke i form til en
sånn jobb. Siden det er ute, måtte jeg hatt en varm og god leilighet å komme
hjem til. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Den fattigdommen vi opplever nå gjør heller folk til pasienter enn arbeidstakere, </p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-5550279455134285642022-08-10T22:15:00.003+02:002022-08-11T16:50:47.346+02:00Fattige tanker<p>Siden jeg fremdeles har en og annen leser, og det ser ut til
å være litt krefter igjen i pc-en, prøver jeg å skrive en post til. De som er
innom bloggen, vil antagelig ha interesse av en kommentar av Snorre Valen med
tittelen <a href="https://www.tronderdebatt.no/den-norske-myten-om-usarbarhet/o/5-122-50006">Den norske myten om usårbarhet.</a> Jeg plukker ut noen gullkorn: <i>Norge
har i lang tid vært et slags «to tredelssamfunn» – et samfunn der majoriteten
har hatt det godt og trygt, og der de som faller utenfor (eller blir holdt
tilbake) ikke har vært mange nok (eller ressurssterke nok) til å utgjøre noen
særlig politisk kraft. Dermed har ulikhetene kunnet øke i Norge over lang tid
uten at det har gitt særlige politiske utslag. </i>Og dette: <i>Vi vet i det
hele tatt ikke særlig mye om hvordan et land som Norge tåler en utvikling der
mange flere enn før opplever at politikken ikke er der for dem – slik vi i
verste fall risikerer i månedene og årene som kommer. Det har nærmest blitt
automatikk i å avvise erfaringene med fremmedgjøring og demokratisk svekkelse i
land som USA, Storbritannia, Ungarn og Polen med at «det kan ikke skje her, vi
er jo Norge». </i>Og til slutt: <i>Jeg går med en ekkel følelse av stadig
økende avstand mellom realitetene rundt oss på den ene siden, og språket det
politiske Norge bruker på den andre.</i></p><p></p><p class="MsoNormal">Jeg har jo erfaring med å være en av de uheldige som
opplever at politikken ikke er der for dem, som Valen så treffende sier. Til
tross for stadig dårligere råd tviholder jeg på abonnementet mitt på
Klassekampen så lenge det går. Der har jeg lest om andre som også i høyeste
grad opplever at politikken ikke er der for dem, som de som er nødt til å stå i
matkø på Fattighuset. <a href="https://klassekampen.no/utgave/2022-04-11/oker-ikke-nav-satser-enna">I en av artiklene</a> i serien de hadde om dette, kunne vi lese
at arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen vil løse problemet med å
øke overføringene til Navs drift<i>. – Det viktige for oss er at Nav må styrkes
varig for å sikre tettere oppfølging av brukerne. Det handler om å gi den
individuelle oppfølgingen, så folk får tettere oppfølging knyttet til sine
behov. Hun vil gjennomføre en tillitsreform i Nav, slik at Nav-ansatte får mer
ansvar og mer tid til å følge opp den enkelte. – Slik kan brukerne bruke
energien sin på det som er viktig. Det høres ut som at det er viktig at han du
forteller om, får bruke energien sin på inntektsgivende arbeid, sier Persen. </i><o:p></o:p></p><p class="MsoNormal">Jeg har dessverre sett at flere enn arbeidsministeren mener
at løsningen er å gi Nav-ansatte mer ansvar. De mener det ville bli bedre
dersom Nav-ansatte får bruke skjønn, men hva hvis du er så uheldig å møte en
Nav-ansatt som ikke skjønner noe som helst, og dem er det dessverre en del av. Jeg
tror at i møte med Nav-ansatte er det ikke alltid hvor god man er til å snakke
for seg det kommer an på, heller hvor flink man er til å legge seg helt flat. Og
jeg har fått erfare at de gjerne gir avslag dersom man søker om noe, uansett
hvor viktig det måtte være. Da jeg var på DPS fikk jeg god hjelp av en flink
sosionom, men selv da ble det avslag da hun søkte om noe som var absolutt
nødvendig. Hun klarte å ordne opp i det, men jeg hadde aldri klart det på egen
hånd. Det får meg til å tenke på saken i fjor sommer, <a href="https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/eKAd54/ufoer-mistet-stroemmen-nav-foreslo-laan-av-grill">han som søkte om støtteda strømmen var slått av, og fikk beskjed om han fikk skaffe seg gratis grillpå Finn</a>. I den forbindelse leste jeg at det ikke var sjelden at folk fikk slike
beskjeder, men som oftest ble de gitt muntlig. Slike personer er det altså
arbeidsministeren vil gi mer makt og myndighet over mennesker som står i svært
vanskelige situasjoner. Ellers så jeg at det var noen som lurte på hvorfor i
all verden et stort parti som Arbeiderpartiet ikke har bedre folk enn Marte
Mjøs Persen. Jeg har lurt på det samme selv. </p><p class="MsoNormal"></p><p class="MsoNormal">Nå har det vært sagt Nav-tiltak kan virke mot sin hensikt,
at de gjør det vanskeligere å få jobb. Det er kanskje ikke så rart, for
arbeidsgivere jeg har snakket med har vært svært skeptiske til alt som har med
Nav å gjøre. Jeg har skrevet mye om kursene jeg gikk i regi av først Aetat, og
deretter Nav. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke er mer opptatt av å se på
effektene kursene, får de folk i jobb, og hvis ikke, hva kunne ha vært gjort
bedre? Da jeg gikk kurs for å ta datakortet, var vi som gikk der fornøyd med
kurset, men vi ville gjerne lært mer om hvordan vi ville møte programmene i
arbeidslivet. Kanskje et oppfølgingskurs med praktiske arbeidsoppgaver hadde
vært en ide? Da jeg gikk arkivkurs, snakket vi om at vi ikke ante hvordan en
arbeidsdag i et arkiv ville være. I forbindelse med arkivkurset er det noe jeg
har tenkt på i det siste, jeg leverte kursbevis på det vikarbyrået jeg var
innmeldt. En stund senere ble jeg oppringt om et langvarig arkivoppdrag, mener
å huske det var snakk om nesten ett år. Dessverre framgikk tydelig at det
krevdes helt andre kunnskaper enn det kurset hadde gitt meg, og det måtte jeg
være ærlig om. Det gjorde forferdelig vondt å takke nei til den jobben, men jeg
kunne ikke juge på meg kunnskap jeg absolutt ikke hadde. Hvis kurset hadde gitt
meg den kunnskapen jeg trengte, kan det være at jeg hadde vært et helt annet
sted i dag, enn i den håpløse, fullstendig ødeleggende situasjonen jeg befinner
meg i nå. <o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="tab-stops: 281.25pt;">Det er noen dager siden jeg
begynt å skrive, men så ble det stopp. Det er ikke er bare tingene mine som går
i stykker, jeg begynner for alvor å kjenne på at jeg har hatt det altfor
vanskelig altfor lenge. Jeg har omtalt den såkalte arbeidslinja som
straffelinja, nå kan slå fast at den også er en ødeleggelseslinje. Dessverre er
den nok også til tider en dødslinje, lurer på hvor mange av selvmordene her i
landet hvor fattigdom og Nav spiller en rolle. Det kommer det neppe til å bli
forsket på, jeg kan ikke noe for at jeg har en liten mistanke om at ikke alle selvmord
anses som like tragiske. Jeg ville ikke bli overrasket om antall selvmord
kommer til å øke i tiden framover, til vinteren når folk må velge mellom mat og
varme, kanskje ikke har råd til noen av delene. Jeg vet av iskald erfaring sist
vinter at å fryse ikke er bra for verken psykisk eller fysisk helse.<o:p></o:p></p><p class="MsoNormal" style="tab-stops: 281.25pt;">Siden forrige avsnitt har jeg
hatt nok en skrivepause, den har jeg blant annet brukt til å titte innom
Twitter. Der var det noen som hadde delt en kronikk fra Avisa Nordland, den har
enkelt og greit tittelen <a href="https://www.an.no/fattigdom/o/5-4-1632467?fbclid=IwAR0iHxK4KmDP3I6XBttNLpzEPl18C8ujuvGYnTdUQdZSgm8RXTlqPfd3aDk">Fattigdom</a>, og er skrevet av Christian Torset. Har begynner
kronikkforfatteren med å fortelle at vaskemaskinen hans har gått i stykker, noe
som ikke var noe problem, da han bare kunne kjøpe ny. Som jeg har nevnt før, vaskemaskinen
min også har gått i stykker, men jeg har ikke mulighet til å kjøpe ny, så jeg
er nå henvist å vaske alt som skal vaskes for hånd. Det er ubeskrivelig slitsomt,
siden jeg er plaget med såre og vonde hender fra før, er det også direkte smertefullt.
Som jeg også har nevnt, kjøleskapet røk noen dager før vaskemaskinen, foreløpig
virker fryserdelen, så det går på et vis, men det blir veldig vanskelig. Samtidig
har pc-er og mobil som synger på siste verset, alt dette skaper utrolig mye angst
og stress. Hver gang jeg slår på pc-en jeg bruker når jeg skriver, har jeg
hjertet i halsen, siden tastaturet driver og kobler seg fra den andre, er jeg
helt avhengig av denne for å skrive. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>I tillegg
kommer bekymring for tenner, å vite at jeg aldri kommer til å råd til å gå til
igjen er stress så det holder. En skikkelig tannhelsereform som hadde gjort at
folk hadde hatt råd til den tannbehandlingen de trengte, ville betydd mye for
både fysisk og psykisk helse for folk med dårlig råd, og dem ser det ut til å bli
mange av framover</p><p class="MsoNormal" style="tab-stops: 281.25pt;">Nå var jo planen min å dø over to
år siden, fordi jeg visste at jeg ikke ville takle livet som lutfattig, noe jeg
heller ikke gjør. Det har vært sagt at selvmord er den mest oppriktige form for
selvkritikk, siden jeg ikke hadde fått til livet mitt, var det like greit å avslutte
det. Dessverre greide jeg ikke engang det, for det hadde vært en helt grei avslutning
på livet. Når det snakkes om selvmord er det aldri snakk om hvor utrolig kjipt
det er å overleve selvmordsforsøk, når man virkelig har ment alvor. Nå har jeg
egentlig hatt mye mer lyst til å leve, enn å dø. Men når leve betyr en smertefull
og ydmykende grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa, med tannverk og
null mulighet for livsutfoldelse, virker døden som et ganske greit alternativ. Jeg
har aldri hatt det så vanskelig som jeg har det nå, hvis jeg er i live om ett år,
vil jeg ha det vanskeligere, og sånn vil det fortsette. Jeg er heldigvis ikke
redd for å dø, bare for å mislykkes med nok et forsøk, men det skulle ikke være sånn
at valget står mellom døden og grønnsaktilværelsen. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal" style="tab-stops: 281.25pt;">Jeg savner virkelig å leve, å
være et menneske i verden, med mulighet til å bruke de evnene jeg tross alt har.
Jeg tror mange av oss som har vært ute noen iskalde vinternetter, kunne ha mye
å bidra med. Jeg har sett mange eksempler på det, gode og snille mennesker som
har mye å komme med, dersom noen ville lytte. Vi som har fryst oss gjennom
kalde vinternetter, vet hvor sabla kaldt det er blitt i samfunnet vårt. Jeg tror
det er flere enn meg som ønsker seg et samfunn med mer solidaritet og samarbeid,
og mindre konkurranse og den sterkestes rett. Kanskje vi trenger litt av det i
tiden framover. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal" style="tab-stops: 281.25pt;">Det får holde i denne omgang, kanskje
jeg skriver en post til, om pc-en vil. <o:p></o:p></p><p></p><p></p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-49292725649754467142022-07-13T00:00:00.002+02:002022-07-13T01:19:17.766+02:00Mens pc-en fremdeles fungerer...<p>Det ser ut til å være litt restarbeidsevne igjen i denne pc-en,
da passer jeg på å skrive litt mens det ennå er mulig. Jeg venter bare på at
den skal slutte å virke fullstendig, da jeg skrev forrige gang hadde kjøleskapet gått i stykker, noen få dager var det vaskemaskinens tur til å takke for seg. <span style="font-size: 10pt; line-height: 107%;">Det </span>er
total katastrofe, siden jeg absolutt ikke har mulighet til å kjøpe noe nytt. Jeg
må bare prøve å takle det som best jeg kan, jeg har jo hele visst at sånt vil skje,
og at videre liv vil bli så vanskelig at det ikke vil være til å holde ut. Det
er som å befinne seg i et mareritt det ikke går an å våkne opp fra. Jeg har
tenkt på det som å være ute i iskald snøstorm i tynt innetøy, og nå kjennes det
som det blir stadig kaldere. Det er trist ikke å ha noe positivt å melde, det hadde
vært utrolig godt om det kunne skje noe positivt, noe som tok livet i en mer
hyggelig retning.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Nå er det mange som opplever at livet går i en mindre
hyggelig retning. Leser om folk som må droppe tannlegen, mens andre ikke engang
har råd til mat, og det er vel snart bare overklassen som har råd til strøm. Det
minner meg om det jeg hørte i barndommen, voksne folk som snakket om den fattigdommen
som hadde vært i «gamle dager», og som de trodde var fjernet for godt. </p>
<p class="MsoNormal">Det har vært ting jeg har tenkt å skrive om, men som aldri
har blitt noe av, på grunn av dårlig form og elendig konsentrasjonsevne. Nå fant
jeg noe på denne pc-en som var ment å skulle bli en bloggpost, men som aldri
ble det. Det inneholder noen linker, den første er til en tekst av Sandra
Lillebø som sto å lese i Klassekampen lørdag 19. desember 2020, og har tittelen
<a href="https://klassekampen.no/utgave/2020-12-19/handlingsrommet">Handlingsrommet</a>. Det jeg hadde tenkt å sitere var følgende: <i>Den mest
populære jenta i klassen vet like lite om mobbing som idrettstalenter vet om å
bli valgt sist i gymmen, og familier som lever på millionlønn synes sjelden
fritidsaktiviteter er for dyrt. På sett og vis er det kapitalismens kanskje
verste trekk: at de som lever godt i den, forstår så lite av dens brutale
mekanismer, mens de som skjønner og ser, blir brakt til taushet.<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal"><i>Hva skal man da tenke om klassereisen, når vi vet at det
først er i slutten av en klassereise man kommer til orde i samfunnsdebatten, når
man har begynt å erverve en posisjon? Da først får vi komme til orde, når mange
av de innsiktene om undertrykkelse og fattigdom vi en gang hadde, begynner å
svinne hen. Ord som «fremtid» og «håp» betyr ikke det samme for den som har
klart å frigjøre seg, som for den som ennå ikke tror det er mulig. <o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">En annen link er til <a href="https://radio.nrk.no/serie/debatt/sesong/202005/KMTE83005720">et program som var på P2</a> første mai 2020.
Det var tenketanken – unnskyld tankesmien – Manifest, som hadde en samtale om
arbeiderklassen. Og ikke overraskende, det var ikke en eneste fra arbeiderklassen
som deltok. Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne diskutere uten at en
eneste av dem det gjaldt var til stede. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Videre finner jeg en link til en tekst av Magnus Marsdal, som
for øvrig ledet overnevnte program. Her klager Marsdal over kjønnsbalansen hos
tenketanken Civita. Nå hadde det seg sånn at også Civita fikk ha et program på
P2 samme første mai. Hvorfor kan man jo lure på, jeg trodde heller Civita-folket
var opptatt av å opprettholde tradisjonen med demonstrativt hagearbeid den
dagen. Teksten til Marsdal har tittelen <a href="https://www.manifesttidsskrift.no/mannstunge-tanker/">Mannstunge tanker</a> og begynner som følger<i>:
Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK
P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde
mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia,
vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på. </i>Sier altså han som selv
ledet et program om arbeiderklassen, uten en eneste arbeider. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Det er enda en link, den er til en tekst i Klassekampen,
skrevet av <a name="_Hlk108561222">Mímir Kristjánsson</a>. Den har tittelen <a href="https://klassekampen.no/utgave/2019-11-15/fokus">Se min Nav-historie</a>, den sto på trykk så langt tilbake som november 2019. En av dem som
nevnes, som har stått fram med sin hjerteskjærende historie om sin tid som
naver, er høyrepolitikeren Heidi Nordby Lunde. Kristjánsson skriver: <i>Denne
høsten har Heidi Nordby Lunde fått ny jobb som regjeringens faste utskremte i
debatter om arbeid og trygd. Enten tema er utbetaling av dagpenger i utlandet
eller mistillitskulturen i Nav er det særlig en historie Lunde er glad i å
fortelle. Den handler om da hun selv var arbeidsløs. «Jeg har selv fått
dagpenger som både arbeidsledig og permittert», skriver Lunde i et svar til
hele Norges hus-finne Sanna Sarromaa i VG i starten av oktober. Etter å ha
mottatt sluttpakke, brukte Lunde seks måneder på å reise rundt i verden. Siden
hun hadde solgt leiligheten hun eide, måtte hun bo på «pikerommet» hos moren da
hun kom hjem. De første to månedene levde hun på egne midler hun hadde spart
opp. Så søkte hun dagpenger og gikk på CV-kurs. Enden på visa var at hun gikk
tilbake til den gamle jobben, en jobb hun i «teorien skulle komme tilbake til»
uansett. Totalt gikk Høyre-politikeren fem måneder på dagpenger, en erfaring
hun synes var «overraskende nyttig for å få del i den velferdsstaten jeg som
arbeidstaker også bidrar til». For en solskinnshistorie! Ikke bare har Lunde
klart å komme seg tilbake til jobb, hun har også brukt tida på dagpenger som en
slags selvrealisering, og som kilde til fornyet innsikt i velferdsstaten vår.
Her har utvilsomt mange dagpengemottakere mye å lære. Det er bare å skaffe seg
seks måneders sluttpakke, eie sin egen leilighet, spare opp noen midler, få deg
en mor du kan bo hjemme hos og ha en jobb som står standby og vente på at du
skal vende tilbake når det passer deg.<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Mímir Kristjánsson nevner også forhenværende Nav-direktør
Sigrun Vågeng, som også hadde vært ute og fortalt om sin tøffe periode som
naver :<i>En annen som har fått føle hvordan det er å være på bunnen og blakk i
det norske arbeidsmarkedet er Sigrun Vågeng. Da hun skulle gå på som ny
direktør i Nav fortalte hun sin lidelseshistorie til VG. 62 år gammel måtte
Vågeng gå fra jobben som direktør i Kommunenes sentralforbund på dagen. Hun
hadde rett og slett «ingenting å gå til». Likevel valgte hun ikke å oppsøke
Nav. Det hadde hun kanskje ikke behov for, all den tid hun som direktør i KS
hadde hatt en årslønn på 1.75 millioner i året.</i><i>I stedet for å oppsøke arbeidskontoret valgte Vågeng å ta
saken i egne hender. Hun «sto opp om morgenen, sminket seg og gikk ut i
verden». Etter et helt halvt år lykkes hun i få ny jobb med millionlønn, denne
gang som direktør i Sifo. Derfra gikk hun videre til toppjobb i Nav. Her
trekker hun veksler på sin egen erfaring som arbeidsløs når hun i VG forteller
at hun selv «‘sto opp om morra’n’ og forventer at andre skal gjøre det samme».</i></p>
<p class="MsoNormal">Som jeg var inne på i forrige post, det kan se ut som jo høyere
status, jo lavere smerteterskel. Det får være nok i denne omgang, om det jeg
får skrevet noe mer er opp til pc-en. </p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-38685039291823161022022-07-06T19:42:00.004+02:002022-08-10T22:20:57.767+02:00Jeg er ikke sterk nok til livet som svak<p class="MsoNormal">Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive nok en bloggpost, vet
jeg har sagt flere ganger før at dette blir den siste, nå er det store sjanser
for at så er tilfelle. Dette skrives på en åtte år gammel laptop jeg egentlig
trodde var død, men jeg har klart å riste midlertidig liv i den. Så spørs det hvor
lenge det varer, er slett ikke sikker på om jeg får skrevet dette ferdig. Ting
blir utslitt, uten at jeg har råd til å erstatte det, noe som gjør livet stadig
mer vanskelig. Jeg sliter med utdaterte og dysfunksjonelle pc-er, og en
fullstendig utslitt mobil. Og nå har det
akkurat skjedd en skikkelig katastrofe, kjøleskapet har takket for seg. Det er
et skap med kjøleskap oppe og fryser nede, kjøleskapet har sluttet å virke,
foreløpig er det litt kulde igjen i fryseren. Og selvfølgelig har jeg ikke råd
til å kjøpe nytt, det er det som er forbannelsen med å være fattig, at du ikke
har råd til å erstatte det som går i stykker, uansett hvor vanskelig det er å
greie seg uten. Jeg kjenner det i kroppen, dette føles som nok et hardt slag
mot en kropp som er temmelig mentalt mørbanka fra før. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Det har vært en enorm belastning at jeg ikke har noen
skikkelig pc å utfolde meg på, det har gitt meg så mye glede, og den gleden
savner jeg virkelig. Det er særlig Photoshop jeg savner, det er over tjue år
siden jeg begynte med det, jeg har hatt utrolig mange fine stunder med det
programmet. Da glemte jeg det jeg måtte ha av problemer, da kunne jeg utforske,
være kreativ og stadig lære noe nytt, sikkert veldig bra den mentale helsa. Jeg
savner det så jeg bokstavelig talt griner. Jeg har fremdeles den gamle
Dell-pc-en stående, men den er over ni år og er veldig sliten og utdatert.
Tastaturet kobles fra støtt og stadig, så det er umulig å skrive, og den var
ikke lenger kompatibel med siste versjoner av Photoshop. Likevel har jeg ikke
klart å avslutte Adobe-abonnementet, og slette programmene. Jeg har slettet dem
fra laptopen, det var trist, men jeg tror jeg bokstavelig talt kommer til å
grine når jeg skal slette dem fra Dell. Jeg har vært utrolig glad i den pc-en,
den absolutt beste jeg har hatt. Jeg savner ikke bare programmene, det er ikke
så mange år siden jeg lærte meg Lightroom som jeg også fikk stor sans for, men
også kameraet mitt som jeg ikke orker å bruke når jeg ikke har noen mulighet
til å behandle bildene, slik jeg var så glad i å gjøre. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Jeg har aldri hatt de samme kjærlige følelsene for
kjøleskapet som jeg har hatt for pc-en og kameraet. Det har bare vært der,
først nå forstår jeg hvor nyttig det har vært, særlig nå som det å dra på
butikken og kjøpe nytt er en fullstendig umulighet. Det er vel ikke bare jeg
som ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, det er jo mange som
sliter med de høye prisene, nå som det er <i>vanligste folks tur. </i>Vi skal
ikke se bort fra at det er et visst parti som angrer en smule på valg av
slagord i siste valgkamp. Jeg har i det siste tenkt på uttalelsene til
psykiateren jeg måtte snakke med da jeg lå på sykehuset for vel to år siden.
Hun som påsto at folk kunne leve veldig gode liv med veldig lite penger, fordi
det <i>var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. </i>Hva alt dette
som var gratis faktisk var, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg prøvde å si noe
om mine egne erfaringer med å ha lite penger, men det ville hun ikke høre på. Jeg
har registrert at ganske mange som jobber med menneske lukker ørene hvis
motparten sier noe det ikke passer dem å høre. Det er kanskje en form for
hersketeknikk. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Så langt kom jeg i går, da jeg skulle slå på laptopen nå
nettopp, kom det først opp noen stygge advarsler som tyder på maskinens død er
nært forestående. Jeg håper jeg klarer å skrive ferdig før det ryker helt. Det
blir forferdelig vanskelig å være uten en pc jeg kan skrive på, og det er
sikkert flere enn meg som er fattige at de ikke har mulighet til å kjøpe en pc.
Det betyr også at de aller fattigste har små muligheter til å ytre seg. Hva det
faktisk innebærer å være virkelig fattig blir da fullstendig umulig å formidle
til andre. Nå er det jo svært vanskelig å nå fram, men jeg har hatt en og annen
bloggpost som har nådd fram til flere. Jeg har inntrykk av at de fleste av dem som
har lest, kommentert og til tider videreformidlet, har vært folk som selv har
vært ute en og annen vinternatt.</p><p class="MsoNormal">Hva var det jeg hadde tenkt å skrive, lett å bli litt
stresset når du vet at pc-en du skriver på er i ferd med å dø. Jo, det var noe
om psykisk helse. Psykisk helse og selvmord er temaer det har vært populært å
mene noe om. Akkurat nå har det kanskje kommet i skyggen av krig, strømpriser og
i det hele tatt stadig høyere priser på det meste, samt skyteepisoder. Det var
i hvert fall en stund det var på moten å være veldig mot <i>selvmord og psykisk
helse og sånn. </i>Og vi har vel knapt nok en kjendis her i landet som ikke har
vært ute og pyntet seg med litt psykisk lidelse. Disse skal selvfølgelig møtes
med stående applaus, ikke et eneste kritisk ord må sies, husker bråket det ble
da en kom i skade for å si noe om <i>å grine på Lindmo. </i>Her skal ingen
snakke i foraktelige og nedlatende vendinger om <i>lettere psykiske lidelser. </i>Det
sparer vi til det er snakk om stakkarene som må gå på Nav når helsa svikter. Kanskje
de tåler det bedre, det virker som jo høyere status og inntekt folk har, jo
lavere smerteterskel. Jeg har nok en del høyere smerteterskel enn kjendisene
som bruker psykiske problemer som egenreklame, men nok ikke like høy som
enkelte andre. Jeg tenker på dem som sliter med Nav og fattigdom i årevis,
samtidig som de er virkelig syke. Jeg er ikke syk, jeg er bare nedslitt etter
mange år med utrygghet og motgang, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt
mulighet til å gjøre fine ting, som blant annet alle turene til mitt kjære
Dublin. I det siste har jeg flere ganger tenkt at jeg ikke er sterk nok til
livet som svak. Det er det nok mange som ikke er, jeg lurer på hvor mange av
menneskene med makt og innflytelse som hadde taklet det livet de såkalt svake
må klare. Kanskje man skulle slutte å bruke uttrykket <i>de svake.</i></p>
<p class="MsoNormal">De siste årene har jeg virkelig fått prøve hva livet som såkalt svak innebærer, og det er definitivt en tilværelse som sliter på helsa. Bare
de grusomme boforholdene, jeg ble jo plassert i en kommunal bolig for vel to år
siden. Hvis kjøleskapet mitt hadde gått i stykker i vinter, hadde det ikke vært
noe problem, for da var det kjøleskapskulde i hele leiligheten. Jeg er kvalm
absolutt hele tiden, mye skyldes nok lukta i leiligheten, det lukter råttent, i
tillegg tror jeg det skyldes den psykiske belastningen av å ha det så
frastøtende rundt seg. Jeg har aldri før vært inne i en leilighet som har vært
så til de grader forfallen og stygg. Den er en god del billigere enn
leiligheten jeg leide før, men hvis jeg skulle trekke for alt som er dårligere,
ville jeg komme langt under det jeg betaler nå. At det aldri snakkes den
elendige standarden på kommunale leiligheter, skyldes sannsynligvis at ingen av
dem som er så uheldige å bo i dem, har noen stemme i det offentlige rom. Det er
snakk om mennesker som man rett og slett ikke bryr seg om. Nå som jeg har
erfaring med så elendige boforhold, kan jeg love at det er noe som virkelig
gjør noe med deg, det er ikke bare trist, det gir også en følelse av utenforskap. I tillegg til bedritne
boforhold, er det belastende å vite at du ikke har råd til å gå til tannlege,
og i det hele tatt ikke har råd å kjøpe helt nødvendige ting, som kjøleskap. Dessuten
manglende muligheter til gode opplevelser. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Det ser ut til å være en manglende vilje til å se en
sammenheng psykisk helse og leveforhold. Som jeg har erfart, hvis du er
bekymret fordi du begynner å få vondt i tennene og ikke har råd til tannlege,
så vil legen din sende deg til psykolog. Nå har jeg ikke sett så veldig mye av den
psykiske helse-mølla, men det inntrykket jeg har fått er at du bare er
problemene dine, og lite annet. Som da jeg ble innvilget såkalte
støttesamtaler, som det ikke ble så mange av, da det mer føltes som
belastningssamtaler. Jeg måtte møte «støttesamtalepartneren» på et møtested for
mennesker med psykiske problemer. Et nitrist sted, der du ble snakket til som
du skulle være en tilbakestående femåring. Jeg tror aldri jeg har følt så liten
og stusselig, som da jeg kom inn der for å ha såkalte støttesamtaler. Det hadde
vært mye bedre å få penger til å gjøre på egen hånd, jeg synes det er langt mer
givende å sitte på en kaffebar og lese Klassekampen. For meg har det alltid
vært viktig å legge igjen problemene hjemme, og gå ut i verden uten. Men nå har
jeg ikke mulighet til annet enn å være hjemme i denne drittleiligheten sammen
med en voksende haug problemer, sånn sett blir jeg redusert til kun en person
med problemer.</p>
<p class="MsoNormal">Det å bli redusert på den måten gjør ubeskrivelig vondt. Som
jeg har vært inne på mange ganger før, jeg hadde ekstremt lave tanker om meg
selv i yngre år. Jeg følte meg dum og underlegen. Men så endret det seg, jeg ble
trygg på meg selv, og begynte å betrakte meg som en oppegående person. Jeg tror
det er mange jeg kan takke for at det ble slik, hvordan vi blir møtt av andre
har stor betydning for hvordan vi ser på oss selv. Det er godt å bli likt, men jeg
foretrekker å bli ærlig og redelig mislikt, framfor å bli sett ned på. Dessverre
har jeg møtt en del nedlatenhet fra folk i det såkalte hjelpeapparatet, nevner
man økonomiske problemer eller vonde opplevelser, blir det gjerne møtt med nedlatende
bagatellisering. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Den manglende viljen til å høre på det folk sier, møter man
også på Nav. Noe jeg har tenkt mye på, er helt tilbake til da jeg slåss med
Aetat, som jeg har skrevet om før, men det har en sammenheng med situasjonen
jeg er i nå. Som før omtalt, greide jeg å skrike meg et kurs for å ta datakortet,
og prøvde å få kurs som kunne bygge på det, sånn at det jeg kunne komme over i
en bedre type jobb. Jeg var i et jobbintervju der det ble sagt at datakortet ikke
var nok, det skulle litt mer til, men ikke så mye. Jeg ble anbefalt å prøve å
få et kontorkurs, helst med praksis. Noe jeg prøvde å si til Aetat, men ble
selvfølgelig ikke hørt. I stedet ble jeg bydd et jobbsøkerkurs, som jeg aldri
tok, da jeg fikk jobb, en de verste jobbene jeg har hatt. Hvis jeg hadde fått hjelp
den gangen, kunne kanskje livet mitt vært noe helt annet i dag. Jeg hadde håpet
at jeg kunne fått et kurs som kunne ført en litt mindre slitsom og noe bedre betalt
jobb. Jeg var villig til å ta vikaroppdrag, men håpet at jeg kunne få såpass
langvarige oppdrag at jeg kunne planlegge litt og ta mer kurs på fritiden. Det var
vanskelig å planlegge noe som helst når jeg aldri visste om jeg hadde jobb eller
ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei til nok et endagsoppdrag
på en ny arbeidsplass, sittet på bussen og lurt på hva som ventet meg denne
dagen, på vei hjem på ettermiddagen ante jeg ikke om det ble jobb i morgen
eller ikke. Jeg tror nesten du må ha opplevd det for å forstå til fulle hvor
stressende en slik livssituasjon er. Det er mange som jobber i helsevesenet som
ikke har særlig stor forståelse for slikt. Det virker som mange mener at har du
det vondt, skyldes det en psykisk lidelse som har oppstått helt av seg selv, og
som ikke har noen sammenheng med ting du har opplevd. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p><p>På tide å tenke på avslutningen, før pc-en sørger for det. Det
er ikke sikkert noen kommer til å lese dette, det er naturlig nok ikke mange
som er innom denne bloggen lenger. Det jeg prøvde med denne bloggen var å
beskrive et liv som var langt fra den virkeligheten det vanligvis skrives om. Det
har ikke vært mye skriving de siste årene, da formen har vært dårlig. Nå blir
det garantert slutt, da det ikke lenger blir noe å skrive med. Da jeg prøvde å
ta livet mitt for drøyt to år siden håpet jeg på en noenlunde verdig utgang på
livet, i stedet har det blitt en lang og uverdig periode der jeg mistet mer og
mer. Nå er det ikke mye igjen, jeg håper dette elendige livet snart er over. Midt
oppe i denne elendigheta er jeg i hvert fall glad at jeg har hatt så mange gode
opplevelser som jeg har hatt. At jeg har vært ute og reist, møtt mange
mennesker, vært kreativ på forskjellige. Jeg har tross alt levd, jeg finner
stor trøst i det. </p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-8477958543033506602021-12-11T00:20:00.004+01:002021-12-11T18:25:39.309+01:00En oppdatering i forbindelse med forrige post<p>Da jeg skrev forrige bloggpost, grudde jeg meg fælt til en
time hos fastlegen. Jeg var redd han kom til å være enda mer aggressiv enn da
jeg var der sist. Jeg trodde han kom til å være sinna fordi jeg hadde avbestilt
timen hos DPS, og at han bare kom til å fnyse av jobbattestene jeg skulle ta med. Så
galt gikk det ikke, snarere framsto han som angrende synder. Det var leit at
jeg syntes forrige time hadde vært ubehagelig, mente han. Men herregud og fri
og bevares, en erfaren lege burde da skjønne at når du bare fnyser, freser og
ikke vil høre på det den andre sier, opptrer du på en måte som føles svært
ubehagelig. Og joda, han godtok det som sto på attestene uten noen
innvendinger. Han måtte riktignok innrømme at det som hadde stått i det
elendige brevet hadde en sammenheng med hva han skrevet, men jeg tror nok at han
likevel prøvde å pynte litt på realitetene. Med tanke på hva som sto i brevet,
er det noe som sier meg at han hadde bedrevet en kraftigere svartmaling av min
psykiske helse enn det han var villig til å vedgå. Nå lovte han meg at det ikke
ville få noen negative konsekvenser for meg, jeg håper han har rett.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Det kan se ut til han bedømmer min psykiske helse ut ifra om
han har en god eller dårlig dag. Siden han tydeligvis hadde en langt bedre dag
nå enn forrige gang, sto det visst ikke så dårlig til med den psykiske helsa mi
allikevel. Jeg må si jeg er glad for at jeg ikke dro til DPS og brukte penger
og krefter jeg ikke har, for å bli behandlet for noe jeg ikke er. Nå var det
helt greit at jeg skulle ha noe mer med dem å gjøre, og han var enig med meg at
DPS aldri skulle sendt det de gjorde i posten. Jeg kan fremdeles ikke skjønne
at det kan være lov å sende slikt i posten. Det er ikke så sjelden at brev
havner i feil postkasse, nå har det skjedd meg to ganger i løpet av få dager. Og
som før sagt, brev kan bli åpnet ved et uhell, kanskje også av nysgjerrighet,
og det hadde vært ille hvis en nabo så det som sto i det brevet. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Jeg hadde tenkt å kontakte Pasientombudet, men jeg er i så
dårlig form at jeg har mer enn nok med å få gjort det jeg absolutt må. Siden jeg
kom til en slags enighet med fastlegen, synes jeg det har liten hensikt å klage
på ham. DPS derimot er en annen sak, både det omtalte brevet og hvordan jeg ble
tatt imot da jeg kom dit i fjor, synes jeg er langt bortenfor det som er
akseptabelt. Som sagt i forrige post, var det enorm forskjell på å bli lagt inn
på hjerteavdelingen på sykehuset og å ankomme DPS. Da kan man jo spørre seg om hvorfor
en person som sliter psykisk ikke skal bli behandlet med samme respekt og
medmenneskelighet som en med hjerteproblemer. Jeg har vært inne på det før, at
forhøret jeg ble utsatt for da jeg ankom DPS, var langt verre enn noe jobbintervju
jeg har vært gjennom. Der har det i hvert fall vært et minimum av høflighet og folkeskikk,
noe som absolutt ikke var til stede under det brutale forhøret på DPS. I løpet
av tiden jeg var der, møtte jeg mange unge mennesker. Jeg håper virkelig at de
er mindre brutale mot dem, men jeg føler meg slett ikke sikker. Jeg kan tenke
meg hvordan jeg hadde opplevd et slikt hardkjør den gangen jeg var ung og svært
usikker på meg selv, og i tillegg slitt såpass psykisk at jeg ble innlagt på et
slikt sted. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Hadde jeg hatt krefter, hadde jeg sendt en mail til
Pasientombudet om DPS, men det er det helt tomt for. I det siste har jeg stort
sett vært travelt opptatt av å fryse, drittleiligheten jeg bor i er ikke bare stygg
og forfallen, det er også en dårlig isolert kjellerleilighet der det blir
iskaldt når det er kaldt ute, og som det er nå har jeg absolutt ikke råd til å holde
det varmt nok til å bevare helsa. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Til slutt sier jeg som sa en gang før, hvis det mot
formodning skulle komme noen innom som har erfaringer med DPS, eller har noe
annet å si, men som ikke har lyst å bruke kommentarfeltet, kan de sende en mail
til <a href="mailto:lailaedahl@gmail.com">lailaedahl@gmail.com</a>. I den
forbindelse vil jeg si at jeg ikke er interessert i mailer av samme type
som noen kommentarer jeg fikk under forrige post av en person som kalte seg
Kristian. Etter det han skrev mente han visst at det var universet som hadde ledet
ham til bloggen min, så hvis du tror at det er universet som har ført deg til
denne bloggen, vær så snill verken send e-post eller kommenter. </p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-43107474943220523432021-11-18T20:59:00.006+01:002021-12-11T00:23:06.686+01:00Slått i bakken nok en gang<p><span style="background-color: white; color: #3e3832;">Da kommer jeg tilbake til bloggen
nok en gang, dessverre har jeg ikke noe positivt å melde. For noen måneder
siden fikk jeg for alvor oppleve at det aldri er så ille at det ikke kan bli
verre. I tiden etterpå har jeg tenkt at jeg skulle blogge om det, men jeg har
ikke orket. Dersom dette skal ut på bloggen må det gjøres nå, mens jeg ennå har
litt krefter igjen, og fremdeles har pc som det så vidt går an bruke. Dette har
gjort meg så vondt at det er veldig vanskelig for meg å skrive om det, men
samtidig ønsker jeg å fortelle om hvor ille man kan bli behandlet i
helsevesenet når man er en av dem som man ynder å omtale som </span><i style="color: #3e3832;">de svake.</i><span style="background-color: white; color: #3e3832;">
Blant dem i motsatt ende av verdiskalaen, de rike og berømte, er det jo svært så
populært </span><i style="color: #3e3832;">å snakke ut om den tunge tiden.</i><span style="background-color: white; color: #3e3832;"> Nå har det seg nok sånn at de
tyngste tidene oppleves av dem som ikke har noen stemme i det offentlige rom.</span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: #3e3832; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Det hele begynte med en legetime
som var et krav fra Nav i forbindelse med AAP. Jeg trodde det skulle bli en
ganske smertefri affære, fastlegen min hadde inntil da stort sett hadde oppført
seg respektfullt og høflig overfor meg. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Jeg tenkte jeg kunne benytte timen til å ta
opp problemene jeg har med hender og armer etter selvmordsforsøket der jeg
brukte sløv kjøkkenkniv i et desperat forsøk på å dø. Det fikk jeg ikke gjort,
for i stedet mente tydeligvis legen at timen skulle brukes til å skjelle meg ut
fordi jeg angivelig ikke ville ta imot hjelp, hvilken hjelp var noe uklart. Ironisk
nok førte dette til at jeg ikke fikk bedt om hjelp til noe jeg absolutt trengte
hjelp til, dersom jeg skulle kunne utføre noen som helst form for arbeid. Jeg
tror det som utløste sinnet hans, var at jeg var dum nok til å fortelle at jeg
hadde mottatt en trussel fra Nav. Jeg hadde akkurat fått en melding med en av
disse evinnelige truslene om at du kan miste penger hvis du ikke et eller
annet, som de er så glade i å framsette. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span><i>Nav truer ikke, </i>påsto han, eller
rettere sagt freste. Det var ikke mye jeg fikk sagt, og det lille jeg klarte å
si, bare fnyste han av. Etter blant annet å ha frest til meg at jeg ikke har
hatt noen traumatiske opplevelser, kom han fram til at jeg skulle sendes til
psykolog hos DPS (distriktspsykiatrisk senter). Det var absolutt ikke noe jeg
ønsket meg, men da var jeg så sliten av maset hans at jeg antagelig hadde sagt ja
til det meste, om det så hadde vært å bli lagt på strekkbenk eller brent på
bål. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: #3e3832; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Etter det særdeles utrivelige
legebesøk, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde leste like før, på siden til
Psykologforeningen. Mer enn 80 prosent av dem som tar livet sitt, har vært i
kontakt med allmennlege siste året før selvmordet finner sted, opptil 66
prosent i løpet av siste måned. Det fikk meg til å lure på om det til i noen
tilfeller kan være kontakten med legen som kan ha vært den utløsende faktoren.
Når et menneske står helt ute på stupet, skal det ikke alltid så mye til for å
dytte vedkommende utfor. </span><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Det hadde
interessant å vite hvem de er, de som har vært i kontakt med lege siste måned.
Jeg ville ikke blitt overrasket dersom det var en overvekt av mennesker med lav
sosioøkonomisk status. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Men det skulle bli verre, mye verre.
Etter en stund kom den uvelkomne innkallingen til psykologtime hos DPS. Det
første jeg så etter at jeg hadde åpnet det ulykksalige brevet, var at psykologiseringen
kostet den nette sum av 395 kroner per time, noe jeg absolutt ikke hadde råd
til. Selve sjokket fikk jeg først da bladde om til neste side, det er ikke
første gang jeg har opplevd at skrevne ord kan oppleves som regelrette slag mot
kroppen, men aldri så forferdelig hardt som nå. Dette er mange måneder siden,
men det er fremdeles like smertefullt å se disse grusomme ordene. De er som
følger, og dette er det også veldig vondt å skrive: <i>Det fremkommer at
pasienten har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid, angivelig pga at
hun har kommet i konflikt med andre. </i>Først ble jeg bare stående å gape, jeg
tror ikke det finnes ord som kan beskrive hvordan det føltes. Det var en
blanding av sinne, forvirring, uvirkelighet, ydmykelse, og ikke minst sjokk og
fortvilelse. Der og da hadde jeg trengt øyeblikkelig krisehjelp, men hvem
skulle jeg henvende meg til for å få det? I hvert fall ikke til det helsevesenet
som hadde framsatt denne absolutt usanne påstanden, som etter hva jeg kan
forstå må være å betrakte som regelrett ærekrenkelse. Etter å ha summet meg litt,
tenkte jeg at jeg skulle ta de siste kreftene jeg ikke hadde, og møte til
timen, ta med kopier av jobbattester, og forsvare meg så godt jeg kunne. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Siden det ikke var noe sted jeg kunne
få hjelp til å bearbeide det forferdelige sjokket jeg hadde fått, fant jeg en
slags trøst i å finne fram attestene og lese hva som sto der. Her var det mye
som var langt mer hyggelig lesning enn de kalde, stygge ordene fra DPS. Her
manglet det så visst ikke på godordene, behagelig vesen, meget
pliktoppfyllende, omgjengelig, positiv væremåte, jeg skal også ha evne til
hurtig å sette meg inn i nye arbeidsoppgaver. Dessuten er jeg tydeligvis lett å
samarbeide, det går igjen flere steder. Det er vel slikt som gjerne står på
attester, når man har gjort så godt man kan, og oppført seg som folk overfor
kunder og kolleger. Derimot er jeg ikke så sikker på om det er slikt som står
på attestene til dem som <i>har</i> <i>hatt</i> <i>vedvarende vansker med å
fungere i arbeid på grunn av at de har kommet i konflikt med andre. </i><o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Sammen med attestene fant jeg noe jeg
trodde hadde blitt mistet bort. Et kort som fulgte med en nydelig blomst jeg
fikk siste dagen på et relativt kortvarig oppdrag. Jeg er så glad for at jeg
fant det igjen, og det utstrålte en varme og godhet som var kjærkommen motgift mot
de vonde ordene fra DPS. <i>Tusen takk for denne tiden, Laila. Du har vært
uerstattelig. Vi vil ønske deg lykke til med fremtidige oppdrag! Stor klem til
deg fra oss i … </i>Det første som slo meg da jeg så igjen dette kortet, var at
det sa så mye om dem jeg hadde jobbet sammen med, om raushet, godhet, evne til
å verdsette andre. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Selv om jeg umiddelbart hadde tenkt
at jeg skulle møte opp på DPS og prøve å forsvare meg etter beste evne, ble det
ikke slik. Jeg puttet det fæle brevet ned i en skuff, bare tanken på å ta i det
gjorde meg direkte uvel. Jeg måtte ta det fram igjen da timen nærmet seg, jeg
ble bokstavelig talt dårlig da jeg så det igjen. Dagen før ringte jeg og sa at
jeg var syk og ikke kunne møte, noe som var helt sant, da lå jeg i senga og var
helt utslått, det var så vidt jeg hadde greid å kreke meg opp for å finne
nummeret. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp hva jeg syntes om å det de hadde
sendt meg, men orket ikke, sa bare ja til ny time, så jeg fikk ta det opp når
jeg avbestilte den. På det tidspunktet hadde jeg slått fra meg tanken på å gå
dit. Med reise ville det koste meg nærmere 500 kroner, og det hadde jeg rett og
slett ikke råd til. Dessuten regnet jeg med at det var små sjanser for å bli
trodd, jeg synes å ha sett at svært mange av dem som jobber med mennesker har
en velutviklet evne til å se bort fra alt som ikke passer inn i egen
virkelighetsoppfatning. Sannsynligvis ville psykologen bare vifte bort
attestene, og overhodet ikke ta noe hensyn til det som sto der. Noe annet var
at jeg hadde lest mer av det som sto i brevet, og det var så visst ikke
hyggelig lesning. Blant annet står det noe som jeg er redd gjør det veldig vanskelig
for meg å bli trodd:<i> Aktuelt beskrives hun som lidende og det er mistanke om
underliggende personlighetsproblematikk. </i>Det betyr antagelig at når jeg
sier at jeg ikke har hatt de problemene i arbeidslivet som det påstås, vil det
bare ses på som en bekreftelse på at jeg er så personlighetsforstyrret at jeg
ikke klarer å innse at jeg har vært en fullstendig udugelig arbeidstaker. Det
er mye mulig at jeg framsto som lidende da jeg var hos legen, dels skyldtes det
nok den uventede aggressive oppførselen hans, og dels fortvilelse over en
stadig vanskeligere livssituasjon. Og siden jeg begynner å få vondt i en tann,
og sannsynligvis aldri kommer til å ha råd til å gå til tannlege noe mer i
dette livet, kommer jeg nok til å bli riktig så lidende etter hvert. Men da er
det ikke psykolog jeg trenger, derimot penger nok til at jeg kunne gå til den
flinke og hyggelige tannlegen min. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Til tross for at jeg hadde avbestilt
timen og sagt ja til ny, fikk jeg noen uker senere et brev fra DPS der det står
at jeg ikke møtt til av talt tid, og at det er <i>uklart om det er</i> <i>aktuelt
med videre behandlingskontakt. </i>Da jeg leste det, tenkte jeg at nå skulle jeg
i tillegg til all den andre elendigheta, også beskyldes for å la være å møte
uten å gi beskjed. Men hun jeg traff da jeg ringte, kunne fortelle at det var
snakk om et standardbrev, og joda, hun kunne se at jeg hadde gitt beskjed.
Videre mente hun at beskyldningene mot undertegnede kun var fastlegen min sitt
ansvar, og at DPS var helt uskyldige i så måte. Dette stemmer for så vidt med
en melding jeg fikk fra Nav da jeg ble innvilget AAP, der det står: <i>DPS
oppgir at du ikke fremstår med tegn på alvorlig psykisk lidelse, men at du er i
en sårbar situasjon… </i>Nå gjør vel Nav sitt for å sørge for at folk er i en sårbar
situasjon, men det er nå så. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Selv om det som står i brevet er
basert på fastlegens uttalelser, er det DPS som har sendt det i posten til meg.
Jeg synes ikke det skulle være lov å sende slikt i vanlig post, for det første fordi
det kan havne i feil postkasse. Jeg sjekket ikke om brevet var til meg før jeg
åpnet det, jeg skjønte hva det var siden det står <i>Akershus
Universitetssykehus </i>på<i> </i>konvolutten. Men nå er det mange som kan
vente på et brev fra Ahus, selv om sjansene er små for at brevet skulle havnet
hos noen andre som gjorde det og åpnet brevet ved en feiltakelse, er de like
fullt til stede. Det som står er langt verre enn vanlige helseopplysninger, det
er så absolutt ikke noe du ønsker andre skal lese. For det andre, det å lese
noe slikt om seg selv gjør forferdelig vondt. Det tror jeg også det ville gjort
om det som sto hadde medført riktighet, det er noe med å lese slike
betraktninger om seg selv, skrevet av mennesker som har definisjonsmakt over deg,
det kan fort få deg til å føle deg liten og avmektig. Jeg lurer på om det ikke
også kan føre til en følelse av selvforakt, eller noe langt verre. I brevet
står det riktignok følgende: <i>På bakgrunn av tilgjengelig informasjon
vurderes aktuell selvmordsrisiko ikke som akutt eller overhengende. </i>Når jeg
kommet over skriverier om selvmord, står det ofte at man ikke skal være redd
for å spørre andre om de har selvmordstanker. Nå ønsker ikke jeg meg en verden
hvor folk går rundt og stiller hverandre slike spørsmål i tide og utide, blant
annet fordi jeg tror det er mange som ikke har forutsetninger for å ta den type
samtaler. Kanskje fastlegen er den som burde stille slike spørsmål, det har
aldri fastlegen min gjort. Det til tross for at jeg har selvmordsforsøk bak
meg, og har gitt uttrykk for at livet er veldig vanskelig. Og livet ble ikke
akkurat lysere etter å ha mottatt dette brevet, det har vært en enorm
belastning. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Med tanke på den særdeles ubehagelige
opplevelsen det var å ankomme døgnenheten til DPS, burde det kanskje ikke
overraske meg at de sender ut slikt. (<a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2020/04/nar-selvmord-blir-det-minst-darlige.html">Eventuelle nye lesere kan lese om det her</a>) D</span><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">et er nesten så jeg mistenker dem for å psyke ned folk i
forkant, sånn at de skal være passelige duknakka og ydmyke når de møter opp. Da
jeg kom til DPS i fjor, kom jeg rett fra sykehuset. Der hadde jeg ligget på
hjerteavdelingen, da jeg ble lagt inn der var det som å bli pakket inn i myke
puter av godhet og vennlighet. Å ankomme DPS føltes derimot som å bli slått
overende og tråkket på. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av litenhet og ydmykelse,
da jeg ble dratt inn på et rom med fire fremmede mennesker, der en lege og en
psykolog gjennomførte et tredjegradsforhør med nærgående og konfronterende
spørsmål. At det var så mange i rommet, forsterket følelsen av ydmykelse. Noe
man nødvendigvis må være klar over, det er tross alt snakk om personer som
burde ha menneskekunnskap nok til at de forstår hva de holder på med. Nå må det
rettferdighetens navn sies at jeg hadde det fint de ukene jeg var på DPS, så
lenge jeg styrte unna legen og psykologen. De andre som jobbet der var
hyggelige og flinke folk. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Nå er det nok ikke så mange som
kommer til å lese dette, bloggen er vel i realiteten nedlagt. Jeg skulle ønske
at noen leser det, for slikt som dette rammer antagelig flere enn meg. Dette er
farlig, det har vært en voldsom belastning, som har gått ut over både psykisk
og fysisk helse. Når slikt kommer på toppen en haug med andre problemer, kan
det bli akkurat det puffet som skal til for å dytte deg utfor stupet.<o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Siden jeg er på AAP, er jeg redd
dette også vil skape problemer overfor Nav, som nok heller tror på legen enn på
meg. En grunn til at dette har gått så hardt inn på meg, er at dette ikke bare
er påstander i et brev, men noe som vil bli klistret på meg. Å stå alene mot
mektige instanser som helsevesenet og Nav, og bli beskyldt for noe som absolutt
ikke er sant, da skal man være ekstremt sterk for ikke å knekke fullstendig
sammen. Og så sterk er ikke jeg nå, jeg føler meg fullstendig utslitt. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Dette treffer meg så utrolig hardt,
jeg har stort sett hatt et veldig godt forhold til dem jeg har jobbet sammen
med. De konfliktene jeg har hatt i arbeidslivet har ikke hatt noe med min
personlighet å gjøre, som da jeg jobbet for Adecco og de utbetalte mindre enn
avtalt lønn, til meg og stort sett alle andre. Eller da jeg hadde sak til behandling
i Forliksrådet og arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, da skulle det mye
dokumentasjon til, da nytter det ikke bare å være en kranglete og udugelig
arbeidstaker. Det som skjer, er at fastlegen og DPS legger skylden på meg for
forhold i arbeidslivet. Jeg har inntrykk av at det er veldig liten forståelse
for hvor mye stress og utrygghet som følger med å ha midlertidige jobber. Jeg
husker psykiateren jeg snakket med da jeg lå på sykehuset i fjor, som da jeg sa
at jeg tilhørte det som kalles prekariatet, ga uttrykk for at hun ikke hadde
hørt ordet <i>prekariat </i>før. Det ser også ut til å være liten vilje til å
se psykisk helse i sammenheng med økonomi, boforhold og muligheter for
livsutfoldelse. Jeg regner meg ikke som psykisk syk, jeg vil heller beskrive
meg som psykisk sliten. Dessuten føles det som om hver eneste celle i kroppen
skriker etter trygghet. Og til tross for at jeg vært gjennom svært vanskelige
perioder før, tror jeg dette er første gang i livet hvor jeg faktisk har glemt
hvordan det føles å være glad. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="background: white; color: black; mso-bidi-font-family: Calibri; mso-bidi-theme-font: minor-latin;">Jeg har brukt lang tid på å skrive
dette, og det har gjort vondt. Jeg har sagt før at dette er siste bloggpost,
men kommet tilbake likevel. Nå nærmer det seg uansett slutten, fordi jeg snart
ikke har noen fungerende pc, og fungerer svært dårlig selv også. Jeg har skrevet
mye om klasseforskjeller, det jeg opplevd nå dreier seg vel egentlig om det. Er
du langt nede på rangstigen er sjansen for å bli behandlet dårlig større, og
sjansen for å bli hørt er langt mindre. Sånn er det dessverre med den saken.</span></p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com17tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-16899498985018031722021-01-08T00:03:00.008+01:002021-11-27T18:24:32.758+01:00Intervju med Braute Galåsen – overvåkningsdirektør i NAV<p>Jeg har vært så heldig å bli innvilget et intervju med
Braute Galåsen, selveste overvåkningsdirektøren i NAV. Jeg skal spare
eventuelle lesere for innledende tomprat, og gå rett på selve intervjuet.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Først vil jeg takke deg for at du var villig til å stille
opp, og da jeg lurer selvfølgelig på hva jobben din som overvåkningsdirektør
går ut på.<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Jo, som overvåkningsdirektør jobber jeg i forhold til å ha
et bredt og proaktivt fokus i forhold til brukernes bevegelser, jeg tenker da
særlig i forhold til deres aktiviteter på sosiale media. Det er av største
vesentlighet å fange opp misbruk i forhold til de midlene som brukes for å få
brukerne tilbake til et aktivt arbeidsliv. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Finner dere mye som tyder på misbruk av ytelser?<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Jeg vil si at i henhold til alle tilgjengelige parametere er
det all grunn til å stille spørsmålstegn om hvor mange som i virkeligheten har
et behov i forhold til å motta ytelser. Med tanke på en totalvurdering av de
funn vi har gjort, vil jeg si at dette så absolutt er å regne som den virkelige
elefanten i rommet. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Er det mulig å få et konkret eksempel på det dere mener
er å betrakte som misbruk?<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Med utgangspunkt i spørsmålet ditt, skal jeg tillate meg å
komme med et helt konkret tilfelle der brukeren helt klart bedrev misbruk i
forhold til ytelsen. Det konkretiserte tilfellet dreier seg om en ung kvinne
som skulle ha diagnosen ME, og ifølge så vel fastlege som spesialister skulle ha
en så alvorlig diagnose at hun ikke hadde noe potensiale i forhold til arbeidsutprøving.
Uavhengig av disses uttalelser fant vi da vi undersøkte vedkommendes
aktiviteter på sosiale media, at hun hadde lagt ut et bilde av seg selv på
instagram, der hun faktisk smilte. Og her er vi i Nav klinkende klare, kan du
smile, kan du også jobbe. Med tanke på alvorlighetsgraden i det som her kom
fram, ble saken umiddelbart sendt over til avslagsdirektøren, som igjen
umiddelbart kuttet ytelsene til kvinnen, saken er nå politianmeldt. Og selv om
Nav har mottatt mye, etter min mening fullstendig ubegrunnet, kritikk i forhold
til at noen brukere ble fengslet på det som ifølge enkelte sies å være
urettmessig grunnlag, håper vi at saken ender med fengsel for det vi mener er å
betrakte som ytterst grovt misbruk av stønad.<o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Men i all verden, dette er jo fullstendig galskap. Å være
i stand til å smile på et bilde, er da ikke det samme som å være i stand til å
jobbe.<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Jeg tenker det her er av aller vesentligste viktighet å se
dette i forhold til kontekst. Sammenholdt med et helhetlig tankesett er det ytterst
essensielt å ha et framoverlent og inkluderende fokus i forhold til
arbeidslinja. Når man lever av ytelser fra Nav, skal all restarbeidsevne brukes
på nettopp å arbeide, å smile og jåle seg til for å få oppmerksomhet på sosiale
media er følgelig å betrakte som sløsing med restarbeidsevne som skulle vært
brukt i forhold til arbeid, det sier seg selv at vi må være hardtslående i
forhold til slike grove overtredelser, her er det tungtveiende grunner til at
vi må stå sterkt og fast på våre prinsipper. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Uansett hvordan du argumenterer, jeg kan fremdeles ikke
forstå at det å være i stand til å smile på et bilde, er det samme som å være
frisk nok til å jobbe. Men jeg skal la det ligge, da vi nok ikke vil bli enige.
Så da vil jeg heller spørre deg om hvilke andre aktiviteter enn smiling er det
dere slår hardt ned på?<o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Med tanke på de undersøkelser vi utfører, finner vi mange
typer misbruk i forhold til ytelser. I henhold til de data vi framskaffer, finner
vi mange graverende tilfeller. Jeg tenker med tanke på kontekst at jeg kan
nevne noen eksempler på hva vi finner. Vi finner at mennesker med angivelig store
helseutfordringer drar på fisketur, går på kafe, lager mat til ungene sine, lufter
hunden, og det er bare noen få eksempler i forhold til en lang liste av
alvorlige tilfeller av misbruk.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>For å si det på den måten, dersom dere klarer å dokumentere
at noen har foret gullfisken sin, vil de miste ytelsen de går på. <o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Det er ingen grunn til å bli spydig i forhold til det
ytterst betydningsfulle arbeidet Nav utfører. Jeg tenker det er uhyre viktig å ha
et målrettet og kommunikativt fokus i forhold til arbeidslinja. Dessverre ser vi
at mange som er aktive på sosiale media later til å ha en negativ agenda i
forhold til Nav. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Tanken har ikke streifet dere at dere selv kan vær skyld
i den negative omtalen dere får? Uansett, du får ha takk for at du stilte opp
til intervju, men jeg er ikke sikker på om det har bidratt til at folk får en
mer positiv holdning til Nav. <o:p></o:p></i></p>
<p class="MsoNormal">Nå skjønner jeg ikke i forhold til hva du mener. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal"><i>Det overrasker meg for så vidt ikke, men takk nok en gang.
<o:p></o:p></i></p><p class="MsoNormal"><i><br /></i></p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com13tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-58517575839648427952020-12-21T00:17:00.004+01:002022-11-29T15:12:38.146+01:00Ingen julefeiring i år<p>I år blir det ingen julefeiring på meg, det ble det heller
ikke i fjor. Min siste jul var i 2018, til tross for at jeg visste det var
siste gang jeg hadde mulighet til å feire jul, greide jeg å gjøre det ganske
hyggelig for meg selv. Da var det ekstra viktig å ta vare på de gode
øyeblikkene. Jeg har jo skrevet et par poster her på bloggen om det å feire jul
alene, så lenge jeg hadde penger til å kjøpe mat, drikke og det som ellers
trengtes for å skape stemning, var det ikke så ille. Jeg var også veldig
takknemlig fordi jeg hadde den muligheten, jeg var inderlig klar over at det
ikke var selvfølge. Når jeg tenker tilbake, synes jeg at jeg har flink til å
skape gode øyeblikk i en virkelighet som var ganske tøff. Jula i fjor orker jeg
ikke å tenke på, da var det egentlig ikke meningen at jeg skulle leve, og nå
skulle jeg i hvert fall ikke vært i live. Jeg håper virkelig at jeg er borte
fra denne verden i god tid før neste jul, for dette er en uverdig og nitrist
eksistens.</p><p>Jeg har jo tatt veldig mange bilder de senere årene, og sånn
sett dokumentert mye av det jeg har opplevd. Å se på disse bildene nå er både
godt og vondt. Godt fordi det frambringer minner fra en tid som var så uendelig
mye bedre enn det er nå. Vondt fordi jeg lengter så veldig tilbake til tiden da
livet tross alt var levelig. Jeg lengter jo egentlig så veldig etter å leve
igjen, ha et liv der jeg kunne føle meg glad, der jeg kunne gå ut i verden og
møte mennesker som så på meg som likeverdig. Dette året har jeg igjen vært nødt
til å forholde meg til folk som har sett ned på meg, det har så absolutt vært
en ekstra belastning.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEixMwwI7pGH-uVgC3FSloQRlIgRR67ttErfbNwQBwOQcJtHmVaVYPlIfzpazGNHqT829CdYUL1PWoeZ7HYQGrjBYAHeyXBk26YS_7g-mbBsGiX30Zge_hyWmJn7ViBM4HbJ-LgNK8WGnPQ/s1214/DSC02322.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="809" data-original-width="1214" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEixMwwI7pGH-uVgC3FSloQRlIgRR67ttErfbNwQBwOQcJtHmVaVYPlIfzpazGNHqT829CdYUL1PWoeZ7HYQGrjBYAHeyXBk26YS_7g-mbBsGiX30Zge_hyWmJn7ViBM4HbJ-LgNK8WGnPQ/w640-h426/DSC02322.JPG" width="640" /></a></div><br /><p class="MsoNormal">Julaften for fem år siden tok jeg noen bilder som jeg hadde
tenkt å bruke her på bloggen, for å vise at julefeiring alene ikke behøvde å
være så trist. De ble aldri brukt fordi jeg syntes det ble litt for privat. Jeg
legger dem ut nå, disse bildene er sånn omtrent det nærmeste jeg kommer
julefeiring i år. Det er ubeskrivelig trist, men samtidig er jeg glad for det gode
jeg har hatt her i livet. Jeg fikk ofte en vond klump i brystet når de første
julegreiene dukket opp i butikkene. Men det gikk stort sett greit, og når jeg
ser disse bildene husker jeg det var ganske hyggelig å lage mat og dekke bord
på julaften, selv om det bare var til meg selv.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOJT6wOjbPXvUR-LWTych8BFDZoB1Osc_xKN-9VYB99axBMHHhsLZl2L1aqsOyyDTti5bOUFLr5VmxddUGX1eca1t7hqsRl3ydT3uMxyYUa7hpbPmC-cIjFpTUqO85qJYN_3H_-KjSgMk/s1250/DSC02330.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="925" data-original-width="1250" height="474" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOJT6wOjbPXvUR-LWTych8BFDZoB1Osc_xKN-9VYB99axBMHHhsLZl2L1aqsOyyDTti5bOUFLr5VmxddUGX1eca1t7hqsRl3ydT3uMxyYUa7hpbPmC-cIjFpTUqO85qJYN_3H_-KjSgMk/w640-h474/DSC02330.JPG" width="640" /></a></div><p class="MsoNormal">Det ble stemning når lukta av surkål og ribbe spredde seg i
heimen, og blandet seg med lukta fra røkelsen som jeg pleide å begynne med i
slutten av november. Og etter maten skulle det være kaffe og kaker, samt
bananlikør som var et must i jula.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEijL4uqDCRgPedYPWB1yFruTUc9M_dP348d258B5_2aqM0jey67wdilZ60z0WzPaA4cCE8MWHqZBbLGnI3GUihbOOSX5TCtnNXcIDVaFL1v2dDvIBW5sh3wbsWDXRRuQbChIT4lp0e7Rf8/s1295/DSC02336.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="806" data-original-width="1295" height="398" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEijL4uqDCRgPedYPWB1yFruTUc9M_dP348d258B5_2aqM0jey67wdilZ60z0WzPaA4cCE8MWHqZBbLGnI3GUihbOOSX5TCtnNXcIDVaFL1v2dDvIBW5sh3wbsWDXRRuQbChIT4lp0e7Rf8/w640-h398/DSC02336.JPG" width="640" /></a></div><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Jeg husker jeg tenkte da jeg hadde pyntet juletreet, at
dette treet er det bare jeg som skal se, og det gjorde litt vondt. Uansett var
det koselig med juletre i stua, og jeg har masse pynt jeg har kjøpt opp gjennom
årene, så jeg hygget meg likevel med å pynte det. <o:p></o:p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhN1f2of8hbY0IosBjgRaikCyZDaK0FTt0hSxtkfm2_iOIaaUhRCBKYXhEKc7kg4SDtFMiVLL3CFiyPzLr8DF83YkPZJE_qBjO3s-GtTft_s6hZpEYhQyI9VBaXZB61WlzymwMHoYdXNYg/s1214/DSC05305.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="809" data-original-width="1214" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhN1f2of8hbY0IosBjgRaikCyZDaK0FTt0hSxtkfm2_iOIaaUhRCBKYXhEKc7kg4SDtFMiVLL3CFiyPzLr8DF83YkPZJE_qBjO3s-GtTft_s6hZpEYhQyI9VBaXZB61WlzymwMHoYdXNYg/w640-h426/DSC05305.JPG" width="640" /></a></div>
<p class="MsoNormal">Jeg kom over noen bilder fra 2018, siste året jeg hadde
mulighet til å feire jul. Her to bilder fra turen min til kirkegården lille
julaften. Det var en hyggelig tradisjon i mange år, og det var ikke bare jeg
gjorde denne turen dagen før dagen, det pleide å være ganske folksomt på kirkegården.
De gangene det var fint julevær var disse turene veldig koselige og
stemningsfulle, og heldigvis var det slik siste året med jul.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGN7TAhvnPtF3Eh9LKOjYWecx5wqWYDUqPjHA4TrQXnwfmNbUDM2zA9S6-MFa3blisw-CRFgcvxWL9J11OL9GghL5A7dbDsvw96vUx8eGjWQVewIiT9G6CBGvClLulXXtni9lYeq5Q7Wg/s1381/DSC06895.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="972" data-original-width="1381" height="450" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGN7TAhvnPtF3Eh9LKOjYWecx5wqWYDUqPjHA4TrQXnwfmNbUDM2zA9S6-MFa3blisw-CRFgcvxWL9J11OL9GghL5A7dbDsvw96vUx8eGjWQVewIiT9G6CBGvClLulXXtni9lYeq5Q7Wg/w640-h450/DSC06895.JPG" width="640" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh3D1aZGLtZ2taPIMiN2FbDR_yYLpFb38C3tSaJ-I51jZRBHYQnJ_ckI-IqEZPPliwtSZ5CNFmDrp4Yx6FFmbrZfNRavNriW5wC9di6tx6KCVwzq9FYYi29fQkUBm3Vzfw08BRIRmT4JoA/s1429/DSC06911.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="966" data-original-width="1429" height="432" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh3D1aZGLtZ2taPIMiN2FbDR_yYLpFb38C3tSaJ-I51jZRBHYQnJ_ckI-IqEZPPliwtSZ5CNFmDrp4Yx6FFmbrZfNRavNriW5wC9di6tx6KCVwzq9FYYi29fQkUBm3Vzfw08BRIRmT4JoA/w640-h432/DSC06911.JPG" width="640" /></a></div>
<p class="MsoNormal">Samme år var det også veldig fint vær julaften formiddag. Jeg
gikk en tur borti skogkanten, det var mange som var ute og fremmede mennesker
hilste og var hyggelige, det var så koselig, Det varmet, og det trengtes for
bak all denne julehyggen var det en iskald visshet om hva som ventet der framme.</p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjl59epyoekAfItvBRUn6eEv9gtQhFFTEoJCzU_WZMXtYqImqL72StIkYJJsIZwUk3EDN7FfFFZnoKVQryiFsySoZp3Pxys1kV-mVVSrxLwy-GOVcHmJdJN2NgKU9gLexpH2nx1G18XXYI/s1257/DSC06915.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="838" data-original-width="1257" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjl59epyoekAfItvBRUn6eEv9gtQhFFTEoJCzU_WZMXtYqImqL72StIkYJJsIZwUk3EDN7FfFFZnoKVQryiFsySoZp3Pxys1kV-mVVSrxLwy-GOVcHmJdJN2NgKU9gLexpH2nx1G18XXYI/w640-h426/DSC06915.JPG" width="640" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi7fgzRoHsmYeqwUjIQXY7TWiJPA0So1BABXzZAiHOrM4N-BMxuvTs3TTOt4MkzZ-JKRwpFsPVShjCi0gV5sZTjbAe5AyhSu0t261TDsrvPfc2OyPiLu1dPK_nQkfoHnzoIkyN-669otcM/s1186/DSC06929.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="791" data-original-width="1186" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi7fgzRoHsmYeqwUjIQXY7TWiJPA0So1BABXzZAiHOrM4N-BMxuvTs3TTOt4MkzZ-JKRwpFsPVShjCi0gV5sZTjbAe5AyhSu0t261TDsrvPfc2OyPiLu1dPK_nQkfoHnzoIkyN-669otcM/w640-h426/DSC06929.JPG" width="640" /></a></div>
<p class="MsoNormal">Dette året blir det absolutt ikke noen julehygge, men jeg er
sikkert ikke den eneste som sitter alene uten noe som helst. Det eneste jeg har
spandert på meg er røkelse, i et forsøk på å overdøve den råtne lukta i den
frastøtende leiligheten. Men jeg er tross alt takknemlig for det gode som har
vært, og jeg har vel egentlig vært flink til å skape gode øyeblikk selv om mye var
vanskelig, </p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAt6Ae7slFNlMFa13pj51tMWVVattmKA43V8S0TYI89keinsNzv60yfy271sCd5RLL-Cuhg1gBAnRxwWB3H-2fsBGvur2gpnIjrIT4XcRrk6CvaS1CviGtCjg9B4r1Rm6LahYCqXerN1I/s850/DSC05308.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="624" data-original-width="850" height="470" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAt6Ae7slFNlMFa13pj51tMWVVattmKA43V8S0TYI89keinsNzv60yfy271sCd5RLL-Cuhg1gBAnRxwWB3H-2fsBGvur2gpnIjrIT4XcRrk6CvaS1CviGtCjg9B4r1Rm6LahYCqXerN1I/w640-h470/DSC05308.JPG" width="640" /></a></div><br /><p></p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-70439785518896061162020-12-11T01:37:00.009+01:002022-11-29T15:12:07.626+01:00I kulde og mørke<p><span color="windowtext">Da prøver jeg å kreke meg tilbake til
bloggen nok en gang, og da vil jeg først takke dem som har kommentert på den
siste teksten jeg la ut. Det er alltid hyggelig med gode kommentarer, selv om
jeg ikke har vært i god nok form til å svare på dem. Jeg skal prøve å gi en
oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Men først vil jeg nevne <a href="https://frifagbevegelse.no/nyheter/krever-kartlegging-av-selvmord-blant-ufore-og-ledige-som-strakstiltak--det-vil-komme-lover-hoie-6.158.738896.7dc87855fb?fbclid=IwAR1ql8t63qfuBWu64hKh9ts6mf0j-TGyppoZHnRup2HESS02VrPFtV3GfZ0">en artikkel hos Fri Fagbevegelse</a>, som tar opp selvmord. Her kan vi lese at
Elisabeth Thoresen, leder i AAP-aksjoner, stadig får varsler om at folk som
sliter i Nav-systemet ikke orker å leve lenger. Men nå skal det kartlegges hvor
mange som tok livet sitt mellom 2004 og 2015 som sto på en offentlig ytelse,
ifølge helse- og omsorgsministeren. Så da er vel problemet løst, etter å ha
brukt x antall millioner, kommer de antageligvis fram til noe sånt som at </span><i style="color: windowtext;">dette
er utfordringer vi må ta på alvor, </i><span color="windowtext">kanskje til og med </span><i style="color: windowtext;">største alvor</i><span color="windowtext">.
Jeg synes ellers det er påfallende at mens vi før i tida hadde en
helseminister, har vi nå en</span><i style="color: windowtext;"> </i><span color="windowtext">helse- og omsorgsminister. Det er vel slik
man prøver å sminke over de sørgelige realiteter, et samfunn som for mange
oppleves som stadig mer kaldt og brutalt. Så øker da også antall selvmord, i
2018 var det 874 registrerte selvmord, det har ikke vært så mange siden 2001. Da
kan vi jo lure på hvordan tallene for kriseåret 2020 kommer til å se ut.</span></p>
<p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Over til mitt hvordan livet mitt har
vært siden sist. Da jeg skrev forrige post, befant jeg meg fremdeles på det som
kalles DPS, forkortelse for distriktspsykiatrisk senter. Før jeg slapp ut
derfra, måtte jeg inn til nok et forhør med de samme to bøllene som holdt på å
rive meg i filler ved ankomsten. Jeg skrev forrige gang at mye av det særdeles
ubehagelige forhøret var slettet fra hukommelsen. Noe har dukket opp i
ettertid, som da den gyselige psykologen spurte meg om jeg savnet sex, jeg
husker ikke hva jeg svarte, kanskje noe om at det absolutt ikke var noe problem
for øyeblikket, i hvert sendte hun meg nok et skarpt blikk, og spurte om det
hadde vært et problem før. Denne dama ga seg ikke så lett når det gjaldt å
grafse i andres sexliv, eller mangel på sådan. Jeg husker også at den mannlige
legen stilte meg et spørsmål om hvordan jeg taklet utspørringen, jeg husker
ikke akkurat helt hvordan spørsmålet ble stilt. Meningen var uansett hvordan opplever
du det ubehaget vi påfører deg nå, og det bli ikke spurt på noen hyggelig måte,
denne legen hadde en veldig konfronterende og aggressiv væremåte. I ettertid
har jeg tenkt at de muligens gikk inn for å klargjøre meg for Nav, få meg så
ydmyket og mørbanket som mulig. Det som er sikkert, er i hvert fall at denne
seansen rimte dårlig med det som skrives om selvmord, der folk oppfordres til å
søke hjelp, og du får inntrykk av at du vil bli møtt med forståelse og
medmenneskelighet. Jeg synes det var en merkelig måte å oppføre seg på overfor
et menneske som kom rett fra sykesenga, med flere nylige selvmordsforsøk bak
seg. Alle som kommer til et slikt sted, gjør det fordi de har det vanskelig, og
da er det ingen som skulle bli behandlet på en så aggressiv og ubehagelig måte.
Som før nevnt, jeg måtte inn til nytt forhør før jeg skulle ut derfra. Denne
gangen ble det ganske annerledes, da legen sa noe om at jeg ikke ønsket
behandling av psykolog, spurte muligens hvorfor, her svikter hukommelsen litt.
Uansett, de fikk vite hvorfor, i klartekst! Det som sikkert var ment som et nytt
tredjegradsforhør, endte i stedet med at jeg sa hva jeg mente om sexspørsmål og
dårlig oppførsel. Og når jeg først har fyrt meg opp, er jeg ikke en kvinne av
få ord, de to bøllene fikk ikke sagt så mye. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Det er viktig å understreke at de
aller fleste som jobbet der var hyggelige og bra folk. Noe jeg ikke satte pris
på, var at flere av dem ikke godtok at Nav er vanskelige å ha med å gjøre. Da
het det seg bare at <i>det er så mange som får god hjelp av Nav, det er så
mange som får god hjelp av Nav. </i>Dette var ikke så veldig lenge etter det
hadde kommet fram at flere hadde fått den gode hjelpen å bli urettmessig kastet
i fengsel. Det ble også argumentert med at noen var misfornøyde med fastlegen
sin. Noe jeg syntes var et heller dårlig argument, da fastleger kan byttes
dersom man ikke er fornøyd, noe man dessverre ikke kan gjøre med Nav. Dessuten
har jeg fremdeles til gode å høre om noen som er sendt i fengsel av fastlegen
sin. Dessverre ser det ut til å bedrive det jeg kaller lalling, er en populær
øvelse blant mange som jobber med mennesker. Da gnåler de på sitt, gjentatte
ganger, samtidig som det er tydelig at de absolutt ikke hører hva motparten
sier. Jeg har møtt dette fenomenet flere ganger gjennom dette triste året.
Første gang var psykiateren jeg måtte snakke med på sykehuset, hun som mente at
folk levde så gode liv med lite penger. Dette begrunnet hun med at <i>det er så
mye som er gratis, det er så mye som er gratis. </i>Det samme gnålet med at det
er så mye som er gratis, fikk jeg høre også etter at jeg var ute fra DPS. Da
var det en person som skulle komme innom og hjelpe meg litt med ting og tang.
Først var hun riktig så hyggelig og hjelpsom, men det ble det etter hvert slutt
med. Jeg har vært veldig fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, først og
fremst er jeg er ubeskrivelig lei meg for at jeg i det hele tatt er i live. Jeg
sa vel noe til vedkommende at jeg hadde prøvd å ta livet mitt nettopp for å
slippe å komme i den situasjonen jeg nå var. Da freste hun til meg at <i>ja, vi
vet hva har du har gjort. </i>Selvmordsforsøkene mine hadde tydeligvis ikke lov
å nevne, selv om jeg må leve med hender som har blitt delvis følelsesløse og
dessuten vonde, etter de fortvilte forsøkene på å kutte pulsårene. Jeg har
opplevd så mye drittoppførsel fra andre at jeg er blitt ganske immun, men jeg
synes ikke det er akseptabel oppførsel. Hun ble gruelig irritert på meg fordi
jeg manglet gode sko, og var frekk til å si at mine vonde føtter ikke fungerer
med billige sko. Å ha sko som gjorde at jeg kunne gå uten å få vondt i føttene,
var tydeligvis en luksus et undermenneske som meg ikke skulle kreve. Jeg prøvde
å forklare at fastlegen hadde sett på føttene mine, og konkludert med at jeg
måtte til ortoped, men da var hun gått inn i fullstendig lallemodus, og det var
umulig å nå fram. Hvorfor i all verden drev jeg og gnålte om gode sko, <i>når
det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis…</i><o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Jeg hadde jo mistet leiligheten,
fordi jeg ikke hadde penger til husleie, mens jeg var på DPS ble det skaffet
bolig, og jeg fikk veldig god hjelp til flytting. Men så sto jeg der, helt
alene, i en forfallen kommunal leilighet, med et helt flyttelass som skulle
ryddes på plass, jeg var nok verken psykisk eller fysisk frisk nok til oppgaven,
det var i overkant tøffe tak. Jeg er selvfølgelig glad for å slippe å bo på
gata, likevel er det en stor belastning å bo i en så nedslitt og stygg leilighet.
Det som skal forestille bad er helt grusomt, direkte uappetittlig, jeg har
aldri sett noe liknende, det gir assosiasjoner til et rom i en gammel, nedlagt
fabrikkbygning. Jeg har bokstavelig talt kastet opp der, fordi det er så motbydelig.
Jeg greier ikke å venne meg til forholdene, snarere tvert imot, det drar meg
lenger og lenger ned i et svart hull. Jeg lengter etter å kunne dusje og stelle
på et normalt bad, det er som de frastøtende forholdene smitter over på meg,
slik at jeg føler meg like uappetittlig og ekkel som badet. Det går ikke an å
glemme seg bort i en slik bolig, alt rundt meg minner meg hvor fattig og trist
livet mitt er blitt, jeg får anfall av panikk hvor jeg bare vil løpe vekk,
kroppen er konstant i hysterisk fluktmodus. Jeg har sett på bilder jeg tok av
leiligheten jeg en gang eide, den var liten, ny og lekker, dessverre var
forholdene utenfor døren alt annet enn lekre. Likevel, når jeg ser disse
bildene av ny leilighet med nymonterte Ikea-møbler, føler jeg på en sorg som er
stor og mørk at det ikke er holde ut. <o:p></o:p></span></span></p><p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"></span></p><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgUGr-Ge9gNFwQKaisgEGsuqOLvQXEBpV0R829S67DPCmN1ToxmuIpKCyXP4y01Mp_2KIsouSKle_j8AvcGJk4_L4OvGiaUS0TlNzZF-fGQltUOmzwGlaKG8eCzY4BVqIqx96DDXZc7QVA/s1200/September20100914_0131+kopi.jpg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="900" data-original-width="1200" height="480" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgUGr-Ge9gNFwQKaisgEGsuqOLvQXEBpV0R829S67DPCmN1ToxmuIpKCyXP4y01Mp_2KIsouSKle_j8AvcGJk4_L4OvGiaUS0TlNzZF-fGQltUOmzwGlaKG8eCzY4BVqIqx96DDXZc7QVA/w640-h480/September20100914_0131+kopi.jpg" width="640" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bilder jeg tok i leiligheten like etter jeg hadde flyttet inn, før jeg visste hvor ille det skulle bli. </td></tr></tbody></table><p></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiaVJ2kQF8f2fpdXclXMUNwff_IviKDTR6YUZAIByZW0tULYpAzaLCTG9jfymwm7hBYMdPTfiHeJr6WGNg2oXiatORB552hCfD2YJ4QvOQagOoLbQUAYpxGSGqBI9DLQC-LpRiNQntCnPU/s1200/September20100914_0133+kopi.jpg" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="900" data-original-width="1200" height="480" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiaVJ2kQF8f2fpdXclXMUNwff_IviKDTR6YUZAIByZW0tULYpAzaLCTG9jfymwm7hBYMdPTfiHeJr6WGNg2oXiatORB552hCfD2YJ4QvOQagOoLbQUAYpxGSGqBI9DLQC-LpRiNQntCnPU/w640-h480/September20100914_0133+kopi.jpg" width="640" /></a></div><p></p><p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Mens jeg var på DPS ble det søkt om
AAP, mens jeg ventet på om det ble innvilget eller ikke, levde jeg på
sosialstønad. En dag lå det et brev fra Nav i postkassa, jeg trodde først det
var svar på søknaden, i stedet gjaldt det en undersøkelse om hvordan folk
oppfattet Nav, her fikk jeg oppgitt en nettadresse og et passord. Jeg gned meg
i hendene og kastet meg over pc-en, syntes det var en sann svir å gi dem stort
sett dårligste karakter, men ikke på absolutt alt, for at det skulle virke mer
troverdig. Det gode humøret forsvant da det slo meg at denne undersøkelsen må
ha kostet ganske mye penger, samtidig som de neppe kom til å bry seg om folks
tilbakemeldinger. Antagelig bare spill for galleriet, for at det skulle se ut
som de tar hensyn til hva folk mener, prøve å rette opp litt av det dårlige
inntrykket etter å ha kastet folk i fengsel. Ellers har jeg hatt minimalt med
Nav å gjøre, det kan jeg nok takke koronaen for, aldri så galt at det ikke er
godt for noe. <o:p></o:p></span></span></p><p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"></span></p><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgBkqIEowFvtEzmO3twRro-v8CUDLK-8KkPPA5lcrRpBCA5fjgsgY4IfZDWJMDxpCZ12bUqSY9oa5i7Z9CzIcUt8bz9NCMqZAMThLWcLRSdI6bcjMv-46cPRCTDAI0v406X6AvdiQNvNJk/s781/2020-09-06+%25282%2529.png" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="222" data-original-width="781" height="182" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgBkqIEowFvtEzmO3twRro-v8CUDLK-8KkPPA5lcrRpBCA5fjgsgY4IfZDWJMDxpCZ12bUqSY9oa5i7Z9CzIcUt8bz9NCMqZAMThLWcLRSdI6bcjMv-46cPRCTDAI0v406X6AvdiQNvNJk/w640-h182/2020-09-06+%25282%2529.png" width="640" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Nav er seg sjøl lik, de lar ikke en anledning gå fra seg til å framsette en trussel eller flere, jeg tror de fleste har fått med seg at de er stand til å politianmelde og det som verre er. </td></tr></tbody></table><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext"><br /></span></span><p></p><p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext">Nå fikk jeg utrolig nok innvilget AAP
på første forsøk, jeg var forberedt på avslag, da det virker som Nav synes det
er innmari artig å si nei, Jeg hadde fått høre at jeg ville komme bedre ut med
AAP enn sosialstønad. Men nå viser det seg så ikke er tilfelle, snarere tvert
imot. Jeg har minstesats, av det må jeg betale 24 prosent skatt, det er
voldsomt på et så lite beløp, men av en eller annen grunn er jeg ikke
overrasket. Jeg har jo erfaring med at det er hard skatt på lave inntekter, og
at skattelette ikke er noe man deler ut til fattigfolk. Da jeg var på
sosialstønad fikk jeg vel 6000 i måneden, det er lite å klare seg på, men de
dekket i tillegg husleie og strøm, samt lege og medisiner utover 300 kroner
måneden. For en noen uker siden fikk jeg et virkelig sjokk, og om jeg var langt
nede i utgangspunktet, sank jeg nå så langt ned i mørke og håpløshet som jeg
aldri før har vært. Grunnen til den nedturen, var en opplysning jeg fikk fra en
person, som jeg var innvilget såkalte støttesamtaler med. Slike støttesamtaler
ble første gang nevnt av den meget hyggelige og oppegående sosionomen jeg
snakket med på sykehuset, ifølge henne var det en psykiatrisk sykepleier jeg
skulle ha som støtteperson. Da så jeg for meg en person som liknet på henne, og
syntes følgelig det virket som en god ide. Etter opplevelsen med dama som ikke
syntes jeg trengte gode sko, siden </span><i style="color: windowtext;">det var så mye som var gratis, </i><span color="windowtext">kjølnet
entusiasmen overfor dette prosjektet betraktelig. En dag fikk jeg et noe
kryptisk brev i posten, der det sto at jeg var innvilget såkalte
støttesamtaler. Hvor og når disse støttesamtalene skulle finne sted sto det
ingenting om, da jeg var sterkt i tvil om den støttende effekten, la jeg brevet
i en skuff og glemte hele greia. Nå var det også snakk om at jeg skulle ha
timer hos psykolog, noe jeg ikke var direkte ivrig etter, verken møtet med
psykiateren på sykehuset eller psykologen hos DPS kunne sies å gi mersmak. Men
jeg var innstilt på å spille med, inntil videre. Fastlegen min mente jeg kunne henvende
meg til en psykologtjeneste i kommunen, som faktisk var gratis. Jeg hadde en
lang samtale med en psykologene derfra, på telefonen. Det endte med at hun slo
fast at jeg ikke var kvalifisert for tjenesten deres, eller rettere sagt, jeg
var visst overkvalifisert, et for komplisert tilfelle for dem. Noe som var
dumt, siden denne psykologen var den rake motsetning til den forrige. Hun var
så hyggelig og empatisk at det var helt overveldende, jeg tror også at hun
forsto situasjonen min bedre enn mange andre. Men jeg passet altså ikke inn hos
dem, og hun nevnte støttesamtaler i stedet, hun ga meg noen telefonnummere jeg
kunne ringe for å finne en løsning på støttesamtalemysteriet. Jeg fant til
slutt ut av det, og fikk utdelt en person som jeg skulle ha støttende samtaler
med. Etter to møter med vedkommende forsto jeg fremdeles ikke hva hensikten var,
men jeg møtte tappert opp tredje gang, til tross for at jeg var i elendig form
den dagen. Det hadde begynt å gå opp for meg at økonomien kom til å bli enda
mye verre enn jeg hadde trodd, og det gjorde bokstavelig talt fysisk vondt,
hjertet danset krigsdans, og det føltes som jeg ristet og skalv innvendig. Det
var da dette angivelig støttende mennesket fortalte at de mente at man skulle
måtte klare seg på helt ned til 3500 kroner måneden, etter at husleie og strøm
var betalt. Jeg spurte hva med andre utgifter, som telefon og internett. Nei,
det brydde de seg ikke noe om, svarte hun, og det lot ikke til at hun forsto at
det kunne være vanskelig. Så begynte hun å bable noe om å søke, men så lenge
jeg hadde den formidable summen av 3500, kanskje til og med et par kroner mer,
var det visst ikke så store sjanser, men man kunne søke... Da orket ikke jeg
mer, jeg gikk ut derfra mer utslått enn noen gang, og har ikke hatt noe mer med
denne personen å gjøre. Jeg synes det høres helt vanvittig ut at de mener at
man skal overleve på en så liten sum, i så fall er verden et enda verre sted
enn jeg har trodd. Denne personen er vernepleier og ansatt i kommunen, det
ville være veldig rart om hun kunne si noe slikt dersom det ikke var tilfelle.
Hvis hun har feilinformert om noe som var så knusende å høre, burde hun få en
skikkelig smekk. Men høyst sannsynlig er det sant, da er det verre enn
ille, og de som har bestemt det burde få mer enn en smekk. Det siste jeg hørte
«støttesamtalepartneren» sa var </span><i style="color: windowtext;">søke søke, </i><span color="windowtext">det ender vel med at du må
søke om penger til dopapir. Så kan noen huer på Nav sitte og bestemme om det å
tørke seg i ræva er en unødvendig luksus, eller en nødvendighet du aller
nådigst kan få støtte til. På den måten kan de plukke av deg det du måtte ha
igjen av verdighet.</span></span></p><p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"></span></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEitwhachHUTJE_7lfgAcdbmLgG3TGOKjaMzVYzHOr2Hlg6-EB_q4LzD-QNKASamdp-TRNHENZ8tA5niGH1ygnz08Y6m-ouZiVZXVtkeWLD9DPgAA6mKTWAShi1BjPqObv-oSl1GUbrQk98/s960/nav.jpg" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="906" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEitwhachHUTJE_7lfgAcdbmLgG3TGOKjaMzVYzHOr2Hlg6-EB_q4LzD-QNKASamdp-TRNHENZ8tA5niGH1ygnz08Y6m-ouZiVZXVtkeWLD9DPgAA6mKTWAShi1BjPqObv-oSl1GUbrQk98/w378-h400/nav.jpg" width="378" /></a></div><p></p><p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Som det er nå, har jeg ikke mulighet
til å ivareta verken psykisk eller fysisk helse. Jeg kan heller ikke skjønne
hvordan jeg skal kunne klare å leve videre. Det livet, eller rettere sagt
eksistensen, jeg har nå er bare trist og smertefullt. Den elendige økonomien
går sterkt utover helsa, jeg drømmer om å ha råd til briller og godt fottøy,
for ikke å snakke om tannlege. Jeg sliter skikkelig med synet mitt, har to par
briller i forskjellige styrker, kjøpt i billigbutikker. Det er bedre enn
ingenting, men langt fra bra nok, med hodepine og verkende øyne som resultat.
Jeg skulle gjerne prøvd å tegne igjen, men det er håpløst uten gode briller. Fottøy
er et like stort problem, jeg har et par vinterstøvler som aldri har vært gode,
og verre har de blitt. Jeg har vært hos ortoped og fått noen såler, eller
fotsenger som de visstnok kalles, men de fungerer ikke særlig godt sammen med
støvlene. Å gå turer blir vanskelig, det blir lite mosjon. Jeg gikk ganske mye
i sommer, jeg har et par gode sandaler, det var deilig så slenge det varte, men
da høsten kom ble det verre. Da jeg lå på sykehus på våren, fant de at jeg
hadde blodpropper i begge lunger og i det ene benet. Dette mente de var fordi
jeg hadde ligget stille lenge. Jeg gikk på medisiner for det en periode, men
ikke nå lenger. Hvis jeg blir for passiv er det en fare for at det komme igjen,
mangelen på godt fottøy kan også være med å øke sjansene for blodpropp. I
tillegg har jeg presserende behov for tannlege, da jeg har en skadet tann som
begynner å bli vond. Jeg har hatt det vanskelig før i perioder, men aldri så
ille som det er nå. Før har jeg kommet ut av de mørkeste periodene og over i
noe som har vært i hvert fall litt lysere, nå er jeg stengt ute i kulde og
mørke for alltid, det er ingen vei ut av dette. Når det snakkes om selvmord, er
det ikke snakk vanskelige, for ikke å si umulige, levekår. For meg, og sikkert
for mange andre, er ikke problemene av en slik art at det løser seg bare man
snakker om det. Her hjelper det ikke med å ring en hjelpetelefon, eller kontakte
fastlegen. Det er ikke lenge siden jeg var hos fastlegen, og han kan ikke
hjelpe meg. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Grunnen til at snakket om selvmord er
som det er, kommer antagelig at det er folk fra øvre lag som snakker, som det
alltid er, og det er deres egne de snakker om. Det kan kanskje også ha noe å
gjøre med at alt skal være så lettvint for tiden, det skal være enkle løsninger
på kompliserte problemer. Og når det gjelder politikerne, det er nok få av dem
som vil innrømme at fattigdom øker sjansene for selvmord, siden stort sett
samtlige partier foreskriver fattigdom som middel både mot sykdom og
arbeidsløshet. Jeg skulle ønske flere som hadde vært ute en og annen vinternatt
hadde vært aktive i samfunnet, vi trenger dem som har levd liv der ikke alt har
gått på skinner. Jeg har møtt mange flotte mennesker som har hatt vanskelige
erfaringer i bagasjen, folk som har beriket livet mitt, som har gitt meg minner
jeg kan tenke tilbake på med glede. Etter det jeg har erfart, er det lettere å
forstå dem som er på samme erfaringsnivå som en selv, det kan være forskjellig
typer erfaring, men har man selv opplevd noe vanskelig, er det lettere å forstå
andre, selv om problemene er forskjellige. Dessverre ser det ut til folk selv
har opplevd lite problemer, har en tendens til å forakte dem som har vært
mindre heldige. Dette synes jeg å se ganske tydelig blant våre politikere,
tenker på et uendelig antall debatter der det snakkes i nedlatende vendinger om
folk med <i>lettere psykiske lidelser, </i>som i politikervirkeligheten later
til å være et synonym for giddelaus slabbedask. Som det framgår av artikkelen
jeg lenket til innledningsvis, det kan tyde på at noen av disse angivelig
lettere lidelsene ikke er lettere enn de faktisk fører til selvmord. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span class="MsoHyperlink"><span color="windowtext" style="text-decoration: none; text-underline: none;">Er det noe jeg virkelig er lei meg
for, er det at jeg ikke klarte å ta livet mitt i vinter. Det jeg har opplevd
etterpå skulle jeg gjerne vært uten, jeg synes det er en utrolig trist og
uverdig avslutning på livet. Hvis det hadde vært mulig, skulle gjerne tatt med
meg de erfaringene har jeg gjort meg og gått tilbake til et levelig liv, den
muligheten har jeg dessverre ikke. Døden er <i>aldri mer, </i>verken av det som
er godt eller vondt. Det livet jeg eventuelt må leve framover, er <i>aldri mer </i>av
det som er godt, men forferdelig mye av det som er vondt. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal">Til slutt, jeg har ikke så mange lesere igjen på denne bloggen, men hvis noen skulle komme innom, som har erfaringer med opphold på DPS, eller vet om det virkelig tilfelle at de mener man kan overleve på 3500 kroner måneden, eller noe annet som er relevant, så ville jeg sette stor pris på om de la igjen en kommentar. Den som ikke føler for å kommentere her på bloggen, kan sende en mail til lailaedahl@gmail.com.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgaCfog7BMArRjqc-vzGvP-JYS0DmQ1BapoOkwJDnx3eQtFYHHknFBFyRnior04u186uyaB6qzXf3QVVgNJEzf3iKnF2Fjym-dgckSzj_sY59KqS2GPF5JFsQXdKI9hW9_ht41IeeGqsTc/s1656/miniDSC08082.jpg" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1104" data-original-width="1656" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgaCfog7BMArRjqc-vzGvP-JYS0DmQ1BapoOkwJDnx3eQtFYHHknFBFyRnior04u186uyaB6qzXf3QVVgNJEzf3iKnF2Fjym-dgckSzj_sY59KqS2GPF5JFsQXdKI9hW9_ht41IeeGqsTc/w640-h426/miniDSC08082.jpg" width="640" /></a></div><br /><p class="MsoNormal"><span color="windowtext"> </span></p>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-56078729890718976242020-04-27T21:43:00.005+02:002021-12-11T00:24:27.966+01:00Når selvmord blir det minst dårlige alternativetJeg kommer tilbake til den egentlig nedlagte bloggen min, fordi
jeg føler for å fortelle litt om det som har skjedd siden sist. Da jeg skrev de
siste bloggpostene var det ikke bare med tanke på at bloggen skulle avsluttes, det
samme skulle livet mitt. Jeg har forsøkt å ta livet mitt to ganger, og som man
skjønner, mislykkedes jeg begge gangene, som ståa er, er jeg oppriktig lei meg
for det. Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette, er at jeg synes det er
mye bagatellisering og overfladiskhet når det snakkes om selvmord. Det er
liksom bare å ta en telefon til Mental Helse, så ordner det seg. Det er nok
ikke så enkelt for alle, det er vel snarere ganske få som har det slik. For
mange av oss er det heller snakk om alvorlige problemer, der det ikke finnes
enkle løsninger, eller løsninger i det hele tatt. Det kan også se ut til at man
mener at den som ønsker å ta livet sitt ikke vet sitt eget beste og bør snakkes
til rette. For meg var det et gjennomtenkt valg, det var mange år siden jeg
hadde innsett at dersom det ikke skjedde et under, noe som sjeldent skjer,
ville døden være det minst ubehagelige alternativet.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg tok med piller som hadde tilhørt moren min da jeg ryddet
leiligheten hennes etter at hun døde i 2014. Hun hadde hatt kreft og etterlot
seg store mengder medisiner. Det jeg tok med meg var sovepiller og sterke
smertestillende. Dessverre gikk det så mange år til jeg tok dem at de hadde
gått ut på dato, jeg håpet likevel at de skulle ha den ønskede virkning, men
det hadde de altså ikke. På det tidspunktet moren min døde hadde jeg innsett at
mulighetene for å komme tilbake til arbeidslivet var omtrent null, og
mulighetene for å få en jobb med en lønn å leve av, var langt under null.
Følgelig var planen å selge leiligheten jeg hadde kjøpt fire år før, som
dessverre var tilnærmet ubeboelig, og leve av pengene jeg fikk for den. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Når det nærmet seg at pengene tok slutt,
skulle jeg ta pillene, og forhåpentligvis få en så god og verdig avslutning på
livet som mulig. Det var selvfølgelig ikke så morsomt å tenke på, men jeg
trøstet meg med at jeg skulle gå ned med flagget til topps, jeg skulle gå i
grava med rak rygg.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg hadde tenkt å ta livet mitt mens det fremdeles var litt
penger igjen, sånn at jeg kunne betale min egen begravelse, og det jeg ellers
måtte etterlate meg av utgifter. Men sånn ble det ikke, det satt litt lenger
inne enn jeg hadde trodd. Da jeg dro til Dublin i juli i fjor, visste jeg at
det ble den siste turen min dit, jeg visste også at det ble den siste moroa jeg
hadde her i livet. Til tross for at det ikke var noe mer glede i livet mitt,
gikk høsten uten at jeg greide å avslutte livet. Til slutt var det blitt lille
julaften, da var det på tide å gjøre noe med saken. Dagene før grusomme, mens
andre forberedte seg til jul, forberedte jeg meg til å dø. Jeg tenkte på
hvordan det hadde vært før om årene, da jeg selv hadde gjort i stand til å
feire jul. Selv om jeg de siste årene hadde vært alene hele julen, klarte jeg å
gjøre det beste ut av det, og hadde det ganske hyggelig. Jeg støvsugde og gikk
ut med søpla, for å psyke meg opp skulle jeg drikke litt irsk whiskey jeg hadde
igjen på en flaske. Da flaska var tom, var jeg følte jeg meg fremdeles ikke helt
klar, så jeg åpnet en liten flaske jeg hadde kjøpt på et destilleri i Skottland
flere år før, denne whiskyen holdt 60 prosent, og gjorde meg så syk og surrete
at jeg måtte gå og legge meg og utsette selvmordsforsøket til en annen dag. Jeg
var veldig skuffet og lei meg for at jeg fremdeles var i live, men jeg valgte å
utsette forsøket til i hvert fall romjula. Noen vanlig julefeiring var ikke
aktuelt, men til tross for at jeg fremdeles var i forferdelig dårlig form
julaften formiddag, kreket jeg meg til butikken og kjøpte inn litt god mat og
drikke, i et forsøk på å gjøre det så lite utrivelig som mulig. Men jeg lyktes
ikke så veldig, det ble en heller sørgelig jul.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Nå ble jo sånn at selvmord virkelig ble et tema denne julen.
På Twitter drev folk og postet telefonnummeret til Mental Helse, jeg må si jeg
virkelig skulle ønske jeg hadde hatt problemer som kunne løses med å ta en
telefon. Til tross for at jeg hadde det helt forferdelig, fortsatte jeg å
utsette selvmordsforsøket. Jeg overlevde nyttårshelgen, første lørdagen i
januar gikk jeg i butikken og handlet for de siste pengene jeg hadde igjen.
Hver eneste dag jeg sto opp tenkte jeg at i dag, men jeg utsatt det til
kvelden, og deretter til dagen etter. Jeg spiste opp den siste maten jeg hadde
i huset, ris, linser og kikerter. Jeg gikk inn i en modus jeg ikke kan beskrive
på andre måter enn merkelig, og slik gikk hele januar. Først i begynnelsen av
februar da jeg var tom for mat, og huseieren etterlyste husleie, tok jeg
pillene, denne gangen var det ikke noe alkohol med i bildet, bare vann til å
svelge dem ned med. Så gikk og la meg, og følte en stor lettelse over at det
var gjort. Jeg sovnet, og sov godt og lenge, men dessverre våknet jeg igjen,
noe som var litt av en nedtur. Nå hadde jeg jo vært litt bekymret for at
pillene ikke skulle ha den ønskede virkning, som reserveløsning skulle jeg skjære
meg med kniv fra kjøkkenet som jeg trodde ville egne seg til det bruket. Da jeg
prøvde dette noen dager senere, fungerte det ikke i det hele tatt. Jeg prøvde
flere kniver, jeg lå på badegulvet og skar og skar meg i armene, til slutt helt
desperat, og helt mål og mening. Jeg holdt på i timevis, ville dø, ville dø,
men fikk det ikke til. Blodet fløt, hele badet var tilgriset, det samme var
klærne mine, men jeg var like forbannet levende. Til slutt måtte jeg bare gi
opp, surre noen håndklær rundt de ødelagte armene mine, og gå og legge meg. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Selv om jeg ikke hadde klart å dø, hadde jeg mistet mye
blod, jeg var forferdelig slapp og syk, dessuten hadde jeg ikke mat i huset,
bare vann. Bare det å komme seg på badet var en nesten uoverkommelig øvelse,
for ikke å snakke om slikt som å dusje og vaske håret. Sånn gikk ukene, jeg ble
stadig sykere, og jeg lå der og håpet at jeg etter hvert skulle få lov å dø.
Det hadde jeg antagelig også gjort, hvis ikke politiet hadde dukket opp, og
sørget for at det kom en ambulanse som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg
undersøkt, og sendt videre til sykehus. Det føltes godt å komme på sykehuset,
få mat og være omgitt av gode og hjelpsomme mennesker. Undersøkelser viste at
det ikke sto helt bra til, men ingenting alvorlig. Hjertet som har hoppet og
bykset av ren, skjær skrekk i årevis, ble det fastslått at er i rimelig god
stand. Med tanke på hvor stresset, redd og fortvilet jeg har vært i store deler
av livet, er det egentlig rart den fysiske helsen er såpass bra som den er. Nå
sto det veldig dårlig til med livssituasjonen min, siden jeg fullstendig
manglet penger og hadde ligget og sultet i ukevis. Meningen med
sykehusinnleggelsen var at jeg også skulle få hjelp med den håpløse
livssituasjonen. Noe jeg ikke orket å tenke på, jeg visste så altfor godt hva
den «hjelpen» ville bety, Nav-helvete. Og det var jo det jeg for enhver pris
ville unngå. Da jeg lå i sykesenga hadde jeg det greit nok, men jeg følte at
det var det jeg orket, ikke noe særlig mer. Det ble bestemt at jeg skulle
snakke med en sosionom ansatt på sykehuset. Hun dukket opp en dag jeg hadde
vært på flere undersøkelser, riktignok ikke plagsomt smertefulle, men slitsomme
nok når jeg var på minussiden når deg gjaldt krefter. Hun var ung, hyggelig og det
virket som hun forsto skepsisen min når det gjaldt Nav. Vi hadde ikke vekslet mange
ord før en lege jeg hadde hatt kontakt dagen før, kom for å fortelle resultatet
av den siste undersøkelsen. Til tross for at jeg var sliten, var det godt å
snakke med disse to. Jeg følte at de så på meg som likeverdig, det er ikke så mange
ganger jeg har kunnet snakke åpent om det som er vanskelig, og jeg følt meg så
respektert og forstått, som jeg gjorde akkurat da. Også dagen før hadde jeg
opplevd den unge, kvinnelige legen som svært aksepterende og forståelsesfull.
Da hun hadde spurt meg om ting på en slik måte at det var lett å åpne seg opp
og fortelle, også om det som ikke alltid er så lett å snakke om. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Mens jeg lå i sykesenga følte jeg meg beskyttet mot den
brutale verden der ute, og det var godt å ha mennesker rundt seg. Nå kunne jeg
ikke bli værende der, men å reise hjem var vanskelig av flere grunner. For det
første eide jeg ikke penger, og siden jeg ikke hadde betalt husleie i det
siste, var jeg i ferd med å bli kastet ut av leiligheten jeg leide. Det var
kanskje ikke så rart at sykesenga føltes som det tryggeste stedet å oppholde
seg. Men der kunne jeg altså ikke få bli, det ble bestemt at jeg skulle
overføres til en psykiatrisk enhet, og i hvert fall være der en uke.<span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Den siste dagen på sykehuset snakket jeg
blant annet med en psykiater, hun var for så vidt hyggelig nok, men sa en del
som var rart. Dessuten fortalte hun meg at det visstnok var mange som hadde
meget gode liv selv om de hadde veldig lite penger. En slik glorifisering av
fattigdom har jeg svært liten sans for, og jeg fortalte henne om hvordan jeg
selv har opplevd hvordan pengemangel griper inn i alle områder av livet. Som
ikke å ha råd til å gå til tannlege, uansett hvor vondt i tennene man måtte ha,
ikke ha råd til skikkelig skotøy, ikke ha råd til å reparere sykkelen. Ifølge
psykiateren var det så mye man kunne gjøre som var helt gratis, men eksempelvis
hjelper det ikke om du kan låne gratis bøker på biblioteket hvis du ikke greier
å lese fordi du trenger briller du ikke har råd til. Noe annet var at det under
samtalen kom fram at jeg er glad i dyr, noe jeg oppfatter som ganske normalt,
men det virket som psykiateren mente ikke var fullt så normalt, hun lurte visst
veldig på hva det er med dyr som gjør at jeg liker dem. Det kunne jeg ikke gi noe
svar på, hvorfor i all verden skulle jeg ikke like dyr? Til tross for
merkverdige spørsmål og påstander jeg var uenig i, var hun vennlig nok, og jeg
opplevde ikke samtalen som ubehagelig. En langt mer ubehagelig opplevelse
ventet dagen etter, men det var jeg heldigvis lykkelig uvitende om da.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg hadde ikke lyst til å reise fra sykehuset, det var trist
å ta farvel med alle de flinke og hyggelige menneskene jeg hadde blitt kjent i
løpet av de dagene jeg var der. Men det var ingen vei utenom, det var bare å tusle ned
til en ventende taxi, og dra av gårde til stedet jeg skulle være de neste
dagene. Da jeg kom inn døra, møtte jeg først noen riktig så vennlige mennesker,
og tenkte at dette blir sikkert bra. Noe som skulle vise seg å være riktig, men
først skulle jeg gjennom et forhør som gjorde at selv de mest utrivelige
jobbintervjuer jeg har vært i, framsto som koselige treff. Denne seansen ble
selvfølgelig ikke omtalt med sitt rette navn, altså forhør, men derimot
«samtale». Jeg ble tatt med inn i rommet der den såkalte samtalen skulle finne
sted. De to som ventet meg var en mannlig lege og en kvinnelig psykolog. Det er
mye av den tvilsomme seansen som ble slettet fra minnet umiddelbart, men noe
husker jeg. Så vidt jeg erindrer, begynte den mannlige legen å spørre meg om
selvmordsforsøkene mine, hva jeg mente om det i ettertid, jeg ga uttrykk for at
jeg fremdeles hadde forståelse for mine egne handlinger, og anså det som den minst
dårlige løsningen på den håpløse situasjonen jeg var i. Jeg fikk en følelse av
at det var veldig feil svar, riktig reaksjon var å framstå som en angrende
synder. Det var vel omtrent da psykologdama så på meg med skarpt blikk, og
spurte om det hadde seg sånn at jeg savnet sex. Ja, gjett om jeg gjorde, både
da jeg lå i sykesenga koblet til ymse slanger og ledninger, for ikke å snakke
om de siste dagene hjemme, da jeg ikke hadde spist på evigheter, og støtt og
stadig måtte kreke meg ut på badet for å spy opp etsende syre, som smakte
grusomt og brant i hele systemet, samtidig som jeg bare hadde ett ønske, å få
lov å dø. Foruten at det var et særdeles invaderende spørsmål som mentalt fikk
meg til å trekke opp skuldrene, og lure på hva neste ufinhet ville bli, var det
så til de grader feil spørsmål til feil tid. Noe annet som ikke er slettet fra
minnet, er at legen kom med en bemerkning om at det livet jeg hadde de siste
årene, ikke kunne ha vært noe særlig. Dette fordi jeg hadde hatt liten kontakt
med andre mennesker i den perioden. For meg har disse årene vært verdifulle, de
gode stundene jeg har greid å skape har vært utrolig viktige for meg. Redselen
min for et liv i fattigdom, basert på smertefulle erfaringer, lot det derimot
ikke til at han hadde noen forståelse for. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Heldigvis er de andre som jobber på stedet av et helt annet
slag, det er en god og trygg atmosfære på stedet. Jeg er blitt møtt med
forståelse for jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med de to som forhørte meg så
hardt første dagen. Jeg har sluppet å bli psykologisert, derimot har jeg fått
den hjelpen det er mulig å få for fortsatt å kunne eksistere. Jeg er veldig
takknemlig overfor dem som har hjulpet så godt de kan. Dessverre er den
eksistensen som er mulig for meg å ha, ikke noe jeg vil klare å stå i over tid.
Det å <i>leve </i>videre, står dessverre ikke på lista over muligheter jeg har.
Kun en eksistens i vettskremt fattigdom under Nav-pisken. Det kjenner jeg at
jeg ikke makter, hver eneste celle i kroppen vrenger i protest bare ved tanken.
Følelsen av store kniver tvers gjennom kroppen, som vris rundt støtt og stadig,
blir stadig sterkere, pluss masse annet fysisk ubehag, og en enorm følelse av
utrygghet. Jeg har heller aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, så lenge jeg
hadde penger var mangelen på nettverk til å holde ut. Jeg har allerede fått
kjenne på kroppen hva det vil si ikke å ha penger nok til å stelle seg og
ivareta et visst nivå av velvære. En ting er ubehaget med å føle seg sjuskete
og ustelt, det går på selvfølelsen løs, noe annet er at jeg ikke får dekket
behov som briller jeg kan se ordentlig med, og gode tursko. Briller er jeg
blitt helt avhengig av, og de jeg har nå er så slitt at det er som se gjennom
tjukk tåke, i tillegg til at jeg antagelig trenger noen som er hakket sterkere.
Sko er også et stort problem, på sykehuset fikk jeg påvist et problem med det
ene benet, noe som gjør fraværet av gode sko til et større problem enn det
ellers ville vært. Jeg merker veldig godt at bekymringene for økonomien framover,
som vil bli verre enn dårlig, gjør noe med hodet som ikke er bra, jeg blir
forferdelig surrete i toppetasjen. Det får meg til å tenke på en artikkel jeg en
gang leste i Klassekampen om hvordan fattigdom virker inn på hjernen og ens
kognitive evner. Det ble sammenliknet med en datamaskin som har mange
programmer kjørende i bakgrunnen, og gjør hele maskinen tregere. Og det får meg
til å tenke på hvordan jeg kommer savne å ha en ordentlig god avis. Jeg har abonnert
på aviser omtrent hele mitt voksne liv. Først Dagsavisen i mange år, da jeg ikke
lenger fant den var så interessant, begynte jeg med Klassekampen, som jeg synes
er en veldig engasjerende og god avis, den har også inspirert meg til mang en
tekst her på bloggen. Dersom jeg skal leve videre vil det bli et liv med utrolig
mye savn. Savn etter å føle glede, få lov å være glad, for er det noe
pengebekymringer gjør, for ikke å snakke om å være under Nav-pisken, så er det
å ta gleden ut av livet ditt. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Nå var det aldri min plan at jeg skulle havne der jeg er nå,
jeg hadde ikke tenkt å be verken Nav eller andre om noe som helst. Min plan var
jo at jeg skulle dø, og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det til på
første forsøk. Å svelge ned piller og gå og legge seg til å dø, var ingen ubehagelig
opplevelse. Men det andre forsøket mitt, der jeg kuttet og kuttet meg i armene,
var derimot virkelig grusomt. Det triste er at det ser ut til at jeg har påført
meg varige skader, hendene er ikke gode, noen steder er de følelsesløse, og de
er tidvis vonde. Dessuten har jeg fått stygge arr, aller verst på venstrearmen,
og de er ømme og vonde. Nå regner jeg ikke med at jeg får bruk for de armene så
lenge, jeg kan ikke se at jeg skal orke å leve videre i den triste og
fattigslige tilværelsen jeg har foran meg nå. Da jeg prøvde å ta livet mitt,
var det fordi jeg etter å ha tenkt lenge og vel, hadde kommet til at det var
det minst dårlige alternativet. Fordi jeg forsto at jeg ikke hadde krefter til
den tilværelsen jeg ville få dersom jeg skulle leve videre. Jeg hadde heller
interesse en slik gledesløs eksistens som det ville bli. Og som det nå er,
dette føler jeg at ikke er noe jeg kan holde ut over særlig lang tid, det vil
bare bli å krøsse Nav om aller nådigst å få lov å eksistere på et absolutt
minimum, og med så mye sorg og savn, at det ikke vil bli til å holde ut. Her må
det sies at jeg virkelig beundrer de menneskene som klarer å holde ut i en slik
tilværelse, de er de virkelig sterke, selv om de gjerne omtales som «de svake».
Jeg må bare innrømme at så sterk er ikke jeg, livet har slitt meg helt ut. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Når jeg har valgt å gå tilbake til bloggen for å skrive
dette, er det ikke for å klage og syte over min egen livssituasjon, men for å
si at det er ikke sånn for alle at bare en telefon til Mental Helse er det som
skal til for å hindre deg i å begå selvmord. Nå tror ikke jeg at det er mulig
for en som meg å nå gjennom muren av babling om at man bare skal snakke om
problemene, så løser det seg. Virkeligheten er mer kompleks enn som så, men det
ser ut til at mange ikke orker å innse hvor sammensatt og komplisert livet kan
være. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>For den som sliter med problemer
som ikke løses bare av å snakke om dem, kan det å lese slike lettvinte påstander
virke som en hån, og man føler seg bare enda mer som en som ikke teller med. For
mange år siden, før alt var blitt så veldig lettvint, leste jeg at årsaker til selvmord blant annet kunne være en
følelse av tap, eller langvarig motgang. Jeg kjenner meg igjen i begge deler. Nå
er det ikke noen stor tragedie om jeg ikke orker mer, og klarer å avslutte livet.
Jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, og jeg har levd et liv, og klart å få
til mange gode opplevelser innimellom det som har vært slitsomt og vanskelig. Jeg
har heller ingen nære pårørende. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Til slutt vil jeg si at det at man ønsker å dø, ikke
nødvendigvis er det samme som at man ikke egentlig er glad i livet. Jeg
skulle gjerne gått ut i livet og lyset, der det er farger, musikk, glede, slik
jeg heldigvis har opplevd i perioder. Jeg skulle gjerne også kjent litt på det
jeg ikke har fått erfare, hvordan det er å ha en noenlunde trygg livssituasjon.
Men ingenting av dette er mulig for meg å oppnå, jeg vet av tidligere erfaring
at å ha lyst til å leve, men ikke ha råd og mulighet til det, kan føre til
panikkanfall og en klaustrofobisk følelse av å være innestengt i et lite, mørkt
bur. Når du holder på å bli kvalt av pengemangel, samtidig som usikkerheten
røsker i kroppen din, og det ikke finnes noen vei ut av elendigheta, da hjelper
veldig lite med en telefon til Mental Helse.</div>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com14tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-62160176970255230462019-12-14T19:18:00.000+01:002019-12-14T19:23:27.619+01:00Underbetalt og oversett – siste post på bloggen<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
Det var meningen at forrige bloggpost skulle være den siste,
men jeg gir meg ikke fullt så lett. I forrige post nevnte jeg igjen at det
kunne være en god ide med en bok som var basert på intervjuer eller skrevne
tekster, av folk med erfaringer fra de mindre hyggelige delene av arbeidslivet.
Et forslag til tittel på en slik bok, er «Underbetalt og oversett». Nettopp
fordi menneskene den boka skulle handle om blir oversett, er en slik bok sannsynligvis
utenkelig. Det skal sterk rygg til å tåle å bli oversett, og dersom man prøver
å ta plass, få beskjed om at du skal stå med lua i hånda og holde kjeft. I
forrige post skrev jeg nok en gang om mine erfaringer om å ta kontakt med SV og
LO, og i begge tilfeller var det det jeg fikk beskjed om, det er vanskelig å tolke
det på annen måte. Hvis man blir sett, blir man ikke sett for den man er, men
for den det passer noen andre å tro at man er. Da jeg startet bloggen var det
alle skriveriene som var på den tiden om arbeiderklassens angivelig dårlige
smak, som var et temaene jeg ønsket å ta opp. Samtidig som jeg og andre
opplevde lavere lønn og hardere, til tider umenneskelig, arbeidstempo, var man
mer opptatt av å latterliggjøre oss, noen av disse skribentene skrøt til og med
om at de tilhørte venstresiden. Noe annet var at betraktningene deres ikke
stemte med mine erfaringer, og jeg har tross alt møtt mange arbeidsfolk. Når
man har jobbet slik jeg har gjort, en dag her og en dag der, møter man svært
mange mennesker. Jeg var nødt til å lære meg umiddelbart å lese den eller dem
jeg skulle jobbe sammen med, fordi førsteinntrykket folk fikk av meg kunne bety
jobb i flere uker, eller bare den ene dagen. Evnen jeg utviklet til å gjøre
akkurat det, å møte mennesker der de var, gjorde at jeg fikk vite mye om dem
jeg jobbet sammen med, de åpnet seg og fortalte om livene sine. Og det var ikke
mye som stemte med synsernes betraktninger, det skal være sikkert.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Det eneste av vikarbyråene jeg har jobbet for, det har vært
mange, som jeg har nevnt med navn, er Adecco, det gjorde jeg også i forrige
post. Og da jeg sjekka statistikken til bloggen like etterpå, så jeg at en av
nettadressene folk hadde kommet innom fra, var intranet.nordic.adecco.net. Det
har også skjedd før når jeg har nevnt Adecco. Jeg prøvde å søke på Adecco for å
se om bloggen kom opp, det gjorde den ikke, og det hadde jeg heller ikke regnet
med. På en eller annen måte følger de tydeligvis med, og hvis jeg fremdeles
hadde jobbet for dem hadde det nok fort blitt slutt på det. Nå da jeg har nevnt
dem nok en gang, får jeg se om de skulle komme innom igjen, i så fall sier jeg
hei, hei og takk for belastningene dere påførte meg med jukset deres. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEil5Wb8OfP4WwXaFgcr4YRaQBdKudMyaCNgUUjl6rU75KiX4-cjimE1KL1CQs0lOVUF6MEQBz-wtQ_t03YTfdFH73A9yXVyK_ntCbgdlQUBjGdfv11s2DhMsyGoIC_6He7ZuG9oBuRMBm0/s1600/miniDSC03789.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="904" data-original-width="1356" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEil5Wb8OfP4WwXaFgcr4YRaQBdKudMyaCNgUUjl6rU75KiX4-cjimE1KL1CQs0lOVUF6MEQBz-wtQ_t03YTfdFH73A9yXVyK_ntCbgdlQUBjGdfv11s2DhMsyGoIC_6He7ZuG9oBuRMBm0/s640/miniDSC03789.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
For noen dager siden dukket dette bildet opp som et minne
jeg hadde delt på facebook for tre år siden. Bildet er ikke spesielt fint, men
det fikk meg til å tenke på noe, nærmere bestemt første juledag i fjor. Da
hadde jeg allerede begynt å bli sliten og småsyk, men jeg feiret jul som jeg pleide,
med pynt og god mat. Jeg var tross alt glad for at jeg fremdeles hadde råd til
det, noe som ikke er en selvfølge. Det bildet minnet meg om, var da jeg utpå
ettermiddagen første juledag gikk en liten tur, det var veldig fin himmel ute, da
jeg kom inn var det koselig med juletreet og den andre pynten. Tross alt var
det jo litt trist å være alene hele jula, den fine himmelen og julepynten var
noe jeg måtte holde fast i, noe annet hadde jeg ikke. Jeg har også sett på bilder
jeg tok julaften for noen år siden, fordi jeg ville skrive om hvordan det var å
feire jul alene, og noe jeg etter hvert gjorde. De bildene jeg hadde tatt,
blant annet av pent dekket bord med julemat, la jeg aldri ut, det ble for
privat. Det som slo meg da jeg så det, er at jeg har greid å gjøre livet så
godt som det har vært mulig. Det er så populært å beskylde folk for å innta
offerrollen, og synes på seg sjøl, osv. Men når du opplever mye vondt og
vanskelig, og det vil jeg si jeg har gjort, vil du heller prøve å gjøre det
beste ut av det, ellers blir det så altfor trist. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiRjkomxov1VFnn-1YGkhK_9mTTDwYuYQPiu_fBCOhNHoJW8SCwLblKpvoBIPxcaFZoPiuC6gDaOAGV0NUP_-tWwr6X6rXNr7T6gkkEcHh4doRH-uo3MnfsxhkhpGlvge_HNGy5Or4VQEo/s1600/MiniDSC00294.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="832" data-original-width="1248" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiRjkomxov1VFnn-1YGkhK_9mTTDwYuYQPiu_fBCOhNHoJW8SCwLblKpvoBIPxcaFZoPiuC6gDaOAGV0NUP_-tWwr6X6rXNr7T6gkkEcHh4doRH-uo3MnfsxhkhpGlvge_HNGy5Or4VQEo/s640/MiniDSC00294.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Dette er et annet bilde som fikk meg til å tenke over hva
som har vært bra de siste årene. Det er av Dunvegan Castle på Isle of Skye i
Skottland, fra mai 2015. Jeg har en skjermsparer på pc-en, med diverse bilder
jeg har tatt. Der har jeg lagt ut dette bildet, men det er ikke så lenge siden,
fordi det i utgangspunktet så slik ut, og det var ikke noe særlig. </div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgeWoyGXNUet70DDyxrjha3d99RQylDGLiGWoASd9UldMz8UjmK2zDP089YugyC4CLKyqRYJuaBJlwd5INr7BI5ck_4O48OhC-fkPXyLNqG8-2Xe-l9s6g7nSMEXy2cA2dJ2BIPunbSmcA/s1600/DSC00294+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="867" data-original-width="1300" height="266" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgeWoyGXNUet70DDyxrjha3d99RQylDGLiGWoASd9UldMz8UjmK2zDP089YugyC4CLKyqRYJuaBJlwd5INr7BI5ck_4O48OhC-fkPXyLNqG8-2Xe-l9s6g7nSMEXy2cA2dJ2BIPunbSmcA/s400/DSC00294+kopi.jpg" width="400" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
For en stund
siden satte jeg meg ned med Photoshop, og gikk i gang med å tukle vekk de
uønskede turistene. Da kunne jeg mimre tilbake til en utrolig vellykket tur,
samtidig som jeg koste meg med å fikle i Photoshop, som jeg har hatt så mye
glede av gjennom mange år. Etter at turistene var borte, lot jeg bildet får en
runde i Lightroom, som jeg akkurat da hadde prøvd å lære meg. Om det ikke ble
så veldig fint, koste jeg meg mens jeg holdt på. De turene jeg har hatt de
siste årene, har vært enorme lyspunkt i ellers ganske dyster tilværelse, derfor
har det vært viktig både å glede seg på forhånd, og se tilbake på dem etterpå. Den
uka i Skottland var en flott opplevelse, og da trengte jeg virkelig å oppleve
noe fint. Det foregående året hadde vært et sant helvete, derfor satte jeg
ekstra pris på den turen. Mens jeg for noen år siden var fullstendig offline
når jeg var ute og reiste, noe som egentlig var ganske ålreit, har jeg de
senere årene vært mer tilkoblet underveis. Jeg har blant annet skrevet en del
på facebook, lagt ut bilder og videoer. Dette har fungert som en slags dagbøker
i etterkant, der jeg kan gå inn og se gjennom det jeg har lagt ut fra de
forskjellige turene, på den måten gjenoppleve dem. En viktig påminnelse om at
jeg tross alt har hatt noen gode stunder her i livet. Gode opplevelser er
utrolig viktig, det er først og fremst det jeg har samlet på, lite annet. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Noe av det som har gjort livet mitt såpass levelig som det
har vært, er at jeg har foretatt meg mye på egen hånd, og ikke vært plagsomt
opptatt av hva andre har tenkt og ment. For ikke lenge siden leste jeg om en
som ønsket å bli likt av absolutt alle. Det kan bli vanskelig, eksempelvis er
det en viss mulighet for at man møter noen som ikke liker folk som bare er
opptatt av å bli likt. Noe annet er at vi er avhengige av at noen mener vi er
verdt noe, for at vi i det hele tatt skal kunne overleve. Dersom du ikke har en
klekkelig formue, er du avhengig av å tjene penger på en eller annen måte.
Enten må en arbeidsgiver være villig til å ansette deg, og gi deg en lønn som
er til å leve av. Eller om du driver for deg selv, må noen være villige til å
kjøpe de varene eller tjenestene du tilbyr, og betale brukbart for det. Dersom
ikke noe av dette er tilfelle, er du avhengig av en velferdsstat som fungerer,
og hvor du får nok til å leve et verdig liv. Det er det vel heller verre med nå.
Sånn sett er vi uhyggelig avhengige av andres velvilje, og hvis den ikke er til
stede, er vi ille ute. Da hjelper det ikke at folk deler massevis av sånne «du
er god nok som du er»-greier på facebook. Jeg har tenkt over lite rettigheter
jeg har hatt når jeg jobbet som vikar, ett eneste ord feil til en konsulent fra
et vikarbyrå, og jeg kunne være uten jobb. Jeg syntes det var ubehagelig de
gangene jeg var i situasjoner der jeg var nødt til å bedrive small talk med en
sånn en. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Kontakt med andre mennesker kan til tider være slitsomt,
uansett om de ikke har makt over deg. Spillet som foregår mellom mennesker er
ikke alltid særlig sjarmerende, posisjonering, ondsinnede små stikk, og ikke
minst baksnakking. Sistnevnte er ubehagelig fordi du aner at så fort du snur
ryggen til den som baksnakker, er det din tur til å omtales i lite flatterende
ordelag. Kanskje det er derfor jeg har hatt så stor sans for dyr. Til tross for
at jeg nå bor i et område med store, triste blokker som står tett i tett, er
det mange som har hunder, det myker litt opp i de grå, harde omgivelsene. Det
kan være at folk trenger godheten og oppriktigheten til dyr mer enn noen gang,
i et samfunn preget av konkurranse og statusjag. Takke meg til de som ikke sier
et eneste ord, framfor de som bare prater tull, og dem synes jeg det blir
stadig flere av. Jeg hørte forresten<a href="https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDSP31004219/07-12-2019"> et interessant innslag på Ekko på P2</a> for en
stund siden, om å sørge over døde kjæledyr. Da jeg satt og hørte på det, tenkte
jeg på den gangen for mange år siden da jeg mistet min egen golden retriever.
Jeg var så heldig at jeg fikk ha henne i tretten år, og noe mer kan man ikke
regne med, det hadde vært utrolig mye verre å miste henne mens hun fremdeles
var ung, da hadde jeg mistet så mange år sammen med henne. Men som jeg var inne
på i den veldig lange posten la ut for en stund siden, jeg har hatt så mye
stress i livet, at jeg ikke har hatt overskudd til å stoppe opp og sørge når
jeg har mistet noen. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>På en måte føler
jeg at har gått glipp av noen nyanser i livet. Jeg har vært nødt til å bruke
det jeg har hatt av krefter til å overleve og takle motgang, det jeg ikke har
hatt overskudd til å bearbeide ligger nok og verker et eller annet sted i
systemet. Det kunne vært et interessant tema å ta opp, hvordan det er å miste
noen, folk eller dyr, når man samtidig har veldig mye å slite med ellers. Dette
er sikkert noe som flere etter hvert kommer til å føle på, stadig flere
opplever problemer som usikkerhet og fattigdom. Et annet spørsmål er om utviklingen
går i en retning som får fram de dårlige sidene i mennesker. Det er ikke lenge
siden jeg leste at til og med unger i barnehagen kan bli mobbet hvis de ikke
har dyre merkeklær. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg så for en tid siden på Twitter at det var noen som mente
at folk over femti skulle miste stemmeretten, da disse visstnok ikke skulle
være endringsvillige nok. Det er mulig det var klimaskeptiske gubber som
klikker i vinkel bare med tanken på Greta Thunberg man tenkte på. Dette er en gruppe
som jeg også gjerne så holdt seg hjemme på valgdagen, men alle over femti er
ikke sånn. Jeg tror særlig vi som vokste opp i arbeiderklassen har mange gode
minner fra en tid med mindre materielt forbruk, men hvor det ikke var mindre
livskvalitet av den grunn. I min barndom hadde folk råd til å feire jul og la ungene
sine feire bursdag. Men vi hadde ikke dyre merkeklær, og gavene vi ga hverandre
var ikke spesielt dyre. Til jul var jeg mer enn fornøyd med gaver som en bok,
en marsipangris eller et skjerf. Først da jeg begynte på ungdomsskolen var det noen
som ble opptatt av å ha merkeklær. Men det var fremdeles rom for oss som ga
blaffen, selv om vi ikke ble kjempepopulære. På de skolene jeg gikk senere, var
folk svært lite opptatt av slikt, jeg husker varme, inkluderende miljøer, det
var mye moro, og også alvorlige samtaler. Det var langt fra det jeg leser nå om
kroppspressede og stressede ungdommer. Noe av det burde vi prøve å finne tilbake
til, jeg tror ikke folk blir så mye lykkeligere av dyre klær og ny mobil hvert
år, eller å være i miljøer der det viktigste er å imponere hverandre. Jeg tror
faktisk at mange fra den foraktede arbeiderklassen har mer å bidra med når
gjelder en livsstil med mindre materielt forbrukt, mindre stress, og mer varme
og medmenneskelighet, enn markedstilpassede nyliberalister som digger Steven
Pinker. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Dette blir et ganske rotete innlegg, det er bare noen tanker
jeg har gjort meg de siste dagene. Jeg har brukt flere dager dette, nå er jeg
mer dårlig enn bra, og jeg kjenner dessverre de siste årenes stress har gjort
noe med hodet som ikke er bra. Dette blir garantert den siste bloggposten, og
det jeg vil si er at det jeg har opplevd, og som er en del av en utvikling, er
fullstendig ødeleggende på sikt. Man går i stykker både fysisk og psykisk, det har
jeg fått kjenne mye på, det er reelt smertefullt. Mens det blir virkeligheten
for stadig flere, er det fremdeles mange som holder gående med at hvor godt vi
har det her i landet, visstnok bedre enn vi fortjener, så jeg her en dag. Det
virker ganske umusikalsk, med tanke på alle som har det verre enn de fortjener.
Jeg har tross alt vært forholdsvis heldig, siden jeg har hatt mulighet til å koste
på meg noen gode opplevelser, hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg ikke holdt ut
så lenge som jeg har gjort. Til tross for det, de siste årene har vært utrolig
tøffe. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne tatt med meg de erfaringene jeg har gjort
meg ut til et liv som var levelig, der jeg kunne ha bearbeidet tanker og
følelser, og kanskje kunne brukt det til noe fornuftig. Med fare for å bli beskyldt
for å synes synd på meg selv, jeg er trist og lei meg fordi jeg aldri fikk føle
på det å komme gjennom vanskelige tider, og ut på den andre siden, og fått lov
å være der en stund. Jeg skulle gjerne ha opplevd en periode med trygghet. Og når
det gjelder denne nesten elleve år gamle bloggen, jeg har prøvd å si noe om en
virkelighet som vanligvis ikke omtales. Nå ble det mer oppmerksomhet rundt
slike temaer etter hvert, da dukket også begrepet <i>prekariat </i>opp, det
ordet var ukjent da jeg startet bloggen. Men som jeg vel sa i forrige post,
skal den som har opplevd det selv bli hørt, må man ha lagt det bak seg og
kommer over i noe bedre. Du kan nå fram til dem med tilsvarende erfaringer, men
aldri til noen som har et snev av makt og innflytelse. Sånn er det bare, den
som er underbetalt, blir også oversett. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Helt til slutt, for mange år siden ble noen tekster fra
denne bloggen brukt i en bok som fikk tittelen «Nav – skrekkens hus». Hun som
sto for boka, kontaktet meg og spurte om hun kunne få bruke dem, og det fikk hun.
Dersom noen før eller senere, skulle ha interesse av å bruke noe av det som
er på bloggen til noe liknende, er de fri til å gjøre det. <o:p></o:p></div>
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgh-uHBufYmPP_2tM3TWivZ2ucx2NjFbFRve-9c3ZHnOn8m6KLrCZgwSfRw1p5VA5XzXuokMVrZ0g-1WNmq0esE75pS9SKr3JfnyNHRC705kUZzRQ4fqzCBFjf6qjiHSZ7g8RglSR4lLoY/s1600/miniDSC02203-1.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="780" data-original-width="1118" height="446" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgh-uHBufYmPP_2tM3TWivZ2ucx2NjFbFRve-9c3ZHnOn8m6KLrCZgwSfRw1p5VA5XzXuokMVrZ0g-1WNmq0esE75pS9SKr3JfnyNHRC705kUZzRQ4fqzCBFjf6qjiHSZ7g8RglSR4lLoY/s640/miniDSC02203-1.JPG" width="640" /></a></div>
<br />Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-77026697942811577052019-12-02T22:21:00.000+01:002020-04-27T21:45:03.048+02:00Hva var det jeg ville si – noen tanker om det jeg har skrevet her på bloggen Da jeg la ut den tidenes lengste bloggpost, som ikke var
ment for publisering, var jeg sterkt i tvil. Nå har jeg fått to kommentarer, så
da er det i hvert fall to som har lest og hatt et visst utbytte av det. Den ene
av dem sier hun kjenner seg igjen i mye, i likhet med meg, har denne leseren
slitt både med lav selvtillit og usikkerhet, og også hun har fått prøve det
prekære arbeidslivet. Jeg har møtt flere som har hatt dårlig selvtillit,
samtidig som de har slitt med trøblete forhold i arbeidslivet. Ingen av dem som
selv har uttalt at de har hatt problemer med selvtilliten, har hatt noen grunn
til det, de har vært både hyggelige og høyst oppegående. På den annen side har
jeg sett folk som har hatt enorm tro seg på selv og sin egen fortreffelighet,
som overhodet ikke har hatt noen grunn til det. Lav selvtillit er ikke bra, men
det skader absolutt ikke med en viss grad av selvkritikk.<br />
<div class="MsoNormal">
<br />
Leseren nevner post traumatisk stress som følge av
usikkerheten, samtidig som hun mener at eksperter og forståsegpåere vil være
uenige i at hun kan kalle det for det. Det jeg vet av egen erfaring, er at det
å oppleve usikkerhet i årevis er skadelig, både fysisk og psykisk, så får
forståsegpåerne kalle det hva de vil. Det skrives lite om følgende av
usikkerhet, men det har vært skrevet en del om ensomhet. Og der sier man at det
å være ensom kan være like skadelig som å røyke femten røyk om dagen. Nå takler
vi ensomhet forskjellig, men jeg vil jo tro at usikkerhet i år etter år, når du
ikke vet om du har jobb til neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, må
være minst like skadelig som ensomhet. Denne usikkerheten sliter mer og mer
etter som tiden går, ut ifra egen erfaring kan jeg ikke skjønne annet enn at
det blir mer helseskadelig jo lenger du er i en slik situasjon. Da teller vi
kanskje ikke lenger antall røyk pr dag, men antall røykpakker, og da begynner
det å bli farlig for alvor. Jeg skrev for noen år siden en post med tittelen
<a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2016/03/konomisk-usikkerhet-er-ikke-bra-for.html">Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen</a>, da hadde jeg akkurat lest to
artikler på forskning.no, som jeg lenket til. </div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Den samme leseren sier også at hun ofte tenker at hvis hun
havner på Nav igjen, tar hun livet av seg. Det er nok mange som tenker den
tanken, ikke minst etter det som har kommet fram den siste tiden. Dessverre er
det nok noen som ikke bare har latt det bli med tanken. Det er muligens stygt å
si det, men det er lett å få inntrykk at dette er en problemstilling verken
politikerne eller ledelsen i Nav er særlig opptatt av. Jeg kom over <a href="https://play.acast.com/s/webpsykologen/5dd4571808ccfa2350ef7ab3">en podkast om Nav </a>som er verdt en lytt, og et innlegg i Dagbladet med tittelen <a href="https://www.dagbladet.no/kultur/a-ikkje-sja-skogen-for-bare-traer/71860619">Å ikkje sjå skogen for bare trær</a>. Jeg anbefaler også <a href="https://aap-aksjonen.no/trygderettsadvokat-slar-alarm/?fbclid=IwAR1QFExHIGSYR0X8Tq3zNlMzO79znAPTXxao3HM3G7YiGLh4bS6sRr2AGVg">Trygderettsadvokat slår alarm om NAVs overprøving av legeerklæringer</a>, fra siden til AAP-aksjonen, da skjønner man at Nav
er det all grunn til å være redd. Det har jo vært en del snakk om selvmord i
det siste, men da synes jeg det stort sett går på at man skal finne noen å
snakke med, så ordner det seg. For flere år siden leste jeg om forskjellige
grunner til selvmord, en av dem som ble nevnt var langvarig motgang. Det låter
veldig sannsynlig, jeg vet av erfaring hva det si med hard motgang i år etter
år. Da blir man ubeskrivelig sliten, og det blir ikke mer krefter igjen til å
takle ytterligere motgang. Hvis alt som gjør livet verdt å leve blir borte,
verdighet, autonomi, gode opplevelser, hvor du til og med kan stå i fare for å havne på gata, og mulighetene for et levelig liv ikke er innen rekkevidde, kan
døden tross alt bli det minst skremmende alternativet. Jeg regner med at dette
heller ikke er noe forståsegpåerne vil være enige i, men så har neppe de som
synser og mener i det offentlige rom, så vonde erfaringer med seg i sekken. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
For mange år siden, leste jeg et sted at <i>voksne mennesker
kunne tåle å leve i fattigdom. </i>Det har jeg aldri glemt, det er noe
skremmende ved å lese at du fint kan tåle noe du selv har opplevd som særdeles
vanskelig, til og med direkte smertefullt. Som jeg har nevnt flere ganger før,
jeg ødela en tann mens jeg var arbeidsledig, og hadde ikke råd til å gå til
tannlege. Det var bokstavelig talt smertefullt, men altså noe jeg skulle tåle,
fordi jeg var voksen. Noe annet jeg har nevnt mange ganger, og som også fikk
<a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2009/01/da-jeg-skrev-brev-til-sv_11.html">sin egen bloggpost</a>, er e-posten jeg skrev til Audun Lysbakken, i den nevnte jeg
akkurat det med at det ble påstått at voksne kunne tåle å leve i fattigdom. Det
endte jo med at jeg fikk beskjed fra SVs svartjeneste at <i>det ikke nytter å
sette seg ned å synes synd på seg selv. </i>Først og fremst ble dette en god
historie, som jeg har fortalt til mange, og som vi har ledd godt av, så
egentlig skylder jeg gjøken på svartjenesten en stor takk. Det jeg ikke ler av,
er at partier på venstresiden møter folk fra arbeiderklassen på en så arrogant
måte. Jeg tolker denne historien dithen at jeg, som singel, arbeiderklasse og
ikke minst uten barn, ikke omfattes av SVs såkalte rettferdighet, kanskje det
hadde det vært like greit å si det som det var, <i>beklager vi er nok ikke partiet
for deg</i>, i stedet for å komme med en sånn beskyldning. Og for ordens skyld, på
den tiden oppholdt meg stort sett på jobb, der jeg jobbet i stående stilling,
og syklet fram og tilbake til jobb, det var ikke ofte jeg fikk satt meg ned,
verken for å synes synd på meg selv, eller for noe annet. Siden jeg har skrevet
om dette såpass mye, og fremdeles har den omtalte e-posten, <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/p/hvembestemmer-lurte-du-pa-i-dagsavisen.html">har jeg lagt den ut he</a>r. Den er over tolv år gammel, ble skrevet sent på kvelden, og i en tilstand
som best kan beskrives som fly forbanna, men jeg tror jeg greide å være
noenlunde saklig. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Noe annet jeg har nevnt mange ganger, er den svært
ubehagelige telefonsamtalen jeg hadde med en person i Handel og Kontor for
mange år siden. Jeg ringte til LO med tanke på å organisere meg, men etter å ha
snakket med illsinte gubben hos Handel og Kontor, ble det med tanken. Det vi
kranglet om, gjaldt en jobb jeg akkurat hadde hatt for et vikarbyrå, hvor
forholdene var fullstendig umenneskelige. I løpet av de vel tre ukene jeg
jobbet der, var det ikke en eneste dag jeg hadde en ordentlig spisepause, noen dager
fikk jeg kanskje noen minutter, andre dager ingenting. Jeg husker da jeg gikk
ut derfra første dagen, lurte jeg virkelig på hvordan i all verden jeg skulle
holde ut. Jeg har vært tilbakeholden med å si noe om hvor jeg har jobbet og
hvem jeg har jobbet for. Med unntak av Adecco og ISS, og da i etterkant av at de
har vært omtalt i media. Jeg har veldig mange ganger hatt lyst til å si hvor
den forferdelige jobben var, og siden det nå er så lenge siden, er det sikkert
ikke så farlig å si at det var på kantina på VG. Den jobben nevnte jeg <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2012/04/de-rike-de-late-og-de-syke.html">blant annet i en bloggpost</a> som til min egen store overraskelse fikk etter forholdene
mye oppmerksomhet, og ble delt av mange. Nå skjedde dette den på tiden bloggen
var mer oppe og gikk, enn den har vært i senere år. Fordi jeg etter hvert ble
slått så ettertrykkelig i bakken, var det et år jeg bare klarte å skrive fire
poster. Da mistet jeg mange lesere, og etterpå har verken jeg eller bloggen
vært i særlig god form.<span style="mso-spacerun: yes;"> </span><o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-spacerun: yes;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg har nettopp sett at LO nå skal opprette en
<a href="https://frifagbevegelse.no/kultur/lo-vil-fremme-norsk-arbeiderlitteratur-deler-ut-pris-pa-100000-kroner-6.158.663507.f71ae90812">litteraturpris for arbeiderlitteratur</a>. Tanken er å øke statusen til såkalt
arbeiderlitteratur, da norsk litteratur stort sett handler om middelklassen. Det
siste kan vel alle som har lest noen bøker, skrive under på. Nå er det helt greit
å lese bøker som handler om andre miljøer enn det man selv ferdes i. Men
innimellom kan det være fint å lese noe som er gjenkjennelig. Som da jeg leste <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2017/03/jeg-har-lest-arbeidsnever-av-jan.html">«Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale</a>, der den første novellen handler om en som
har en slitsom jobb for et bemanningsbyrå, han våkner opp en mandag morgen,
fremdeles støl og sliten etter forrige uke, helgen var ikke nok til å komme seg
på. Jeg har hatt noen sånne mandagsmorgenener jeg også, det var uvant å lese
noe som jeg kjente meg så til de grader igjen i. Så velskrevne bøker om
arbeidsfolk sier vi ja takk til. Og den velfødde middelklassen har ikke vondt
av å lese om folk fra andre lag enn dem selv, det kunne føre til mer forståelse
for hvordan andre har det, men jeg er ikke så sikker om de er så interesserte. Dette
minner meg på at da jeg startet bloggen, for snart elleve år siden, var jeg
inne på tanken at jeg skulle prøve å skrive en bok om det jeg hadde opplevd i
arbeidslivet. Jeg nevnte det et eller annet sted på nettet, og det var en
person mente det var en god ide. Nå var det mer tull enn seriøst ment, og når
du har fått så mange dører slengt i fleisen, som det jeg har, så tror man ikke
at noe sånt er mulig. Og det ville det antagelig ikke være, for det første
spørs det jeg ville være flink nok til å skrive, og for det andre, og ikke
minst, jeg tror ikke noen ville være interessert i å gi ut en slik bok. Skulle
jeg gitt ut bok, måtte jeg nok gi den ut for egen regning, men da måtte jeg
hatt overskudd av både penger og en del annet jeg stort sett har manglet. Boka
som på norsk har fått tittelen <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2019/03/jeg-har-lest-hired-avjames-bloodworth.html">«Innleid og underbetalt» av James Bloodworth</a>,
gir en god beskrivelse av hvordan det er å være i det prekære arbeidslivet.
Selv om det som beskrives der er verre enn det jeg har opplevd har i landet,
var det absolutt gjenkjennelig. Nå er det noe helt annet å være i dette livet
helt på ordentlig, enn å være der som turist, som James Bloodworth selv
beskriver det som. Da jeg skrev om boka her på bloggen, nevnte jeg at det kunne
vært en ide med en bok med kortere tekster skrevet av folk med tilsvarende
erfaringer som beskrevet i boka, eventuelt en bok basert på intervjuer. Eller en blanding, hvor folk fikk velge om de ville skrive eller
snakke. Jeg tror det er mange som gjerne ville fortalt, hvis de bare fikk
mulighet, men for flere ville det nok vært nødvendig å få være anonyme. Det
kunne vært folk med erfaring fra midlertidige jobber, jobber som skal ut på
anbud støtt og stadig, slitsomme arbeideryrker, og folk som var utslitt og
kastet til Nav. Av en eller annen grunn ville jeg blitt veldig overrasket
dersom en slik bok hadde blitt utgitt. Skal man få komme fram med slike
erfaringer, må man enten være turist som James Bloodworth, eller ha lagt det
bak seg, tatt en mastergrad og kommet over i en helt annet type jobb. Det er
ikke bare at middelklassen skriver bøker, de bestemmer også hvilke som skal
utgis. Og jeg tror ikke at de har noe ønske om å lese om virkeligheten til de
menneskene som betjener dem, om livet til renholderen som vasker kontoret
deres, og vel også hjemmet deres, de fleste av disse holder seg med vaskehjelp,
etter hva jeg har fått med meg. Eller de som serverer dem mat på kantina, jeg
kunne ha skrevet en hel bok om forholdene på kantina på VG den gangen jeg
jobbet der, tror ingen VG-journalist ville synes det hadde vært særlig stas å
lese. Med tanke på hvordan utviklingen i arbeidslivet har vært, er det neppe
bedre der nå, snarere verre, med forbehold om det er mulig. Eller bussjåføren
som frakter dem fram og tilbake jobb, jeg husker bussjåføren som en gang ble
intervjuet i Klassekampen, som ikke engang hadde tid til å gå på do, og snakket
om det han kalte «anbudsdritten». Det er mulig det ville være ubehagelig at
folk man bare ser på som noe som er der for å sørge for at andre skal ha det så
behagelig som mulig, skulle få ansikter og stemmer, at de skulle bli menneskeliggjort.</div>
<div class="MsoNormal">
<br />
En ting er at den velfødde middelklassen er tungt
representert i litteraturen, noe annet er at de er alle andre steder også. Det
er folk fra dette laget som i det store og hele har definisjonsmakt, de
kommenterer og breier seg i avisene, de er på Dagsnytt Atten, og de skravler i
vei på P2. Nå har jeg hørt mange programmer på P2 med stor interesse, og jeg
har flere ganger lenket til innslag derfra, jeg tror de fleste har vært fra
Verdibørsen, som jeg pleier å høre på. Hvis det eksempelvis er snakk om klima,
bør den personen som snakker ha solid kunnskap om akkurat det. Men når det blir
snakk om mindre håndfaste temaer, betraktninger om livet ellers, kan jeg bli
litt svett i ørene av den evinnelige skravleklassen. Når de snakker om hvor
opptatt de er å realisere seg selv på alle bauger og kanter, at de pusser opp
hjemmene sine omtrent hvert år osv., da hadde det vært greit om det hadde vært
noen andre der, med andre erfaringer, som kunne satt ting i et annet
perspektiv. Og når de begynner omtrent hver eneste setning med <i>jeg tenker, </i>for
deretter å putte inn opptil flere <i>i forhold til </i>i samme setning, da
lengter jeg virkelig etter noen andre med et annet språk og ståsted. Til tross
for at enkelte begynner omtrent hver eneste setning med <i>jeg tenker, </i>hender
det at man får en mistanke om at enkelte likevel ikke har tenkt så veldig
gjennom ting, det kan kanskje skyldes at det blir liten tid til å tenke og
reflektere når man bruker så mye tid på å pusse på fasaden. Jeg savner virkelig
at mennesker med andre tanker og erfaringer kunne komme til orde. Jeg har sett
at når det er snakk om vanskeligheter folk har, i verste fall selvmordstanker,
så vil andre være snille og forståelsesfulle, fordi vi mennesker egentlig så
snille og gode. Hvis vi hadde vært så utrolig snille, ville verden da sett ut
som den gjør? Og det har vel litt å gjøre med hvor på rangstigen du er
plassert, noen av oss har opplevd hvordan det er når andre ser ned på oss, det
er ordentlig ubehagelig, og det skyldes neppe snillhet og godhet. Jeg har hatt
flere lite hyggelige opplevelser med andre mennesker, i noen tilfeller har jeg
kjent på tilsvarende sider i meg selv. Derfor skulle jeg ønske en åpen og ærlig
offentlig samtale om de mindre gode sidene ved oss mennesker. Kanskje det
kunne være med på å gjøre oss til bedre medmennesker, jeg vil tro det er et
bedre mål å ha, enn det moteriktige <i>å bli den beste utgaven av seg selv, </i>som,
hvis man skal dømme etter dem som selv mener de er det, ikke kan være mye å
trakte etter. </div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Jeg har vist til flere bloggposter, en som har fått mange
treff, uten at det er min fortjeneste, er <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2015/11/tre-dikt-av-hans-brli.html">Tre dikt av Hans Børli</a>. Et av diktene
er «Arbeideren taler om revolusjon», jeg kan anbefale å lese hele, men det er
noen linjer jeg vil trekke fram.<br />
<div class="MsoNoSpacing">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i>Arbeidernes drøm, ser du,</i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>er en liten og
lavmælt drøm<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i>- en stillhet nær jorda.<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Derfor kom den
aldri med<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>blant tesene på
revolusjonsmanifestene<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>hvor
papirordene skreik som gjeldgriser.<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i>Vår egen jordiske drøm: Arbeid</i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>som evig
skapelse mellom våre hender,<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>det lille
huset, frihet<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>fra armod og
grå bekymring<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>et elsket
menneskes pust på ruten ...<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
Dette er det jeg vokste opp med, og det er blant slike
mennesker jeg stort sett har jobbet, jeg har møtt mange flotte, snille, gode og
faktisk også interessante personer blant dem. De drømmer ikke om toppjobber og
fjonge fasader, bare en grei jobb med en lønn å leve av, og et sikkerhetsnett
som tar deg imot hvis livet skjærer seg, en trygg bolig, og overskudd til å
fungere på fritida. Jeg synes disse fortjener å løftes mer fram, i stedet for
dem som drømmer store, støyende drømmer, som skryter høylytt av hvor opptatt de
er av å følge disse drømmene, selv om deres drømmer fort kan bli andres
mareritt. Jeg vil avslutte med de fire siste linjene i dette diktet:</div>
<div class="MsoNoSpacing">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i>For skal vår verden bestå,</i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>må bøyde rygger
danne fundamentet<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>som bærer den
stolte maktpyramiden<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><span style="mso-spacerun: yes;"> </span>av fusk og
faenskap.<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<i><br /></i></div>
<div class="MsoNoSpacing">
Bedre kan det ikke sies, dessverre er disse linjene mer aktuelle enn noen gang. </div>
<br />Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-47152601850383590452019-11-26T17:24:00.001+01:002022-11-29T15:14:58.022+01:00Når alt håp er ute – et minusmenneskes bekjennelserFor en tid siden begynte jeg å skrive en tekst jeg i
utgangspunktet ikke hadde noen tanke om å publisere her på bloggen. Det var et
forsøk på å sortere tankene, det har surret mye rart rundt i hoet mitt de siste
årene. Mye av det jeg følte behov å skrive om, har jeg også skrevet om på
bloggen før. Til tross for det, fant jeg ut jeg vil legge det ut, jeg har
redigert noe, og skal også lenke til noen bloggposter som omhandler om det
samme, for utfyllende info dersom noen skulle være interessert. Det ble en
veldig lang tekst, så jeg regner med at det ikke blir så mange, om noen, som
kommer til å lese hele. I fall noen kommer innom som ikke har vært her før, og
skulle være interessert, vil jeg anbefale posten med tittelen <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2009/01/kjpt-og-underbetalt-helt-pa-ordentlig.html">Kjøpt og underbetalt – helt på ordentlig</a>. Den skulle si det meste om min triste
yrkeskarriere som underbetalt vikar. Den gangen var ikke begrepet <i>prekariat </i>funnet
opp ennå, men noen av oss var så uheldige å være tidlig ute og fikk prøve
hvordan det var å slite i prekære jobber, lenge før det ble satt et navn på
det. Om det har fått et navn, og det snakkes og skrives om, er nok interessen
for dem som sliter i slike jobber, heller liten. Det slo meg mens jeg skrev
denne teksten, jeg må være et menneske som ikke bare er null verdt, men faktisk
langt under minus, hvor mye vil jeg helst ikke vite. Det er jeg etter hvert blitt
vant til, og det er ikke noe å få gjort noe med. Likevel føles det feil, jeg
mener selv at jeg har en viss verdi. En fattig trøst er at jeg ikke er alene om
det. Det er blitt mange minusmennesker etter hvert, de omtales gjerne som<i> de
svake, </i>eller <i>de som sitter nederst ved bordet. </i>For det første er det
vel mange av de angivelig svake som må de være de sterkeste av alle, jeg tenker
på det har lest om syke mennesker som må slåss med Nav i årevis, hvor sterke må
ikke de være bare for å komme gjennom dagene. Og for det andre, mange av dem
som sitter nederst ved bordet, sitter kanskje der de gjør fordi andre har plassert
dem der, og det er vel ofte nettopp dem som nekter folk plass bedre plasser, som
har det med å omtale andre på den måten.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Når jeg, under en viss tvil, har bestemt meg for å legge ut
det jeg har skrevet, er det fordi stadig flere som får smake den usikkerheten
jeg har levd med i mange år. Den er smertefull, både fysisk og psykisk, og på
sikt fullstendig ødeleggende. Det griper inn i alle livets områder, noe jeg ikke
har tenkt over før, men som dukket opp under skriveprosessen, er hvordan jeg
har reagert når jeg mistet nære pårørende, eller jeg har ikke hatt overskudd
til å reagere. Jeg har mistet begge foreldrene mine, jeg mistet en gang en hund
jeg var veldig glad i, men jeg måtte bare gå videre, det var ikke muligheter
for å stoppe og kjenne på sorg eller vonde følelser. Jeg vet ikke hvordan det
hadde vært hvis jeg fått fast grunn under føttene, det er mulig det hadde
dukket opp da, det vil jeg aldri få vite. Gjennom mange år har jeg vært nødt
til å slippe tak i håpet om bedre tider, det har vært en smertefull prosess.
Jeg brukte lang tid på så skrive dette, da jeg har vært mye syk underveis, men
til tider føltes ganske godt å skrive det. Dette blir tidenes lengste
bloggpost, og om ikke den aller siste, så en av de siste. Jeg setter inn noen
bilder, å ta bilder har vært en av de gledene jeg har hatt de siste årene. For
meg er de påminnelser om de gode øyeblikkene jeg tross har hatt. Og her kommer
det jeg skrev.<br />
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjYnwoCiKQzTWFHZYGFJ-qST2vh1EPyjkvt5YWvssPCGFmFopZRFUiChWgJbYmDM93kGuVtP1227ijJfWaKQviWleYp8Az_BcYymokKgqR6yXendbV0xG7nlXGUg94q2D6zHilB-kqdHOA/s1600/miniDSC02033.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="833" data-original-width="1250" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjYnwoCiKQzTWFHZYGFJ-qST2vh1EPyjkvt5YWvssPCGFmFopZRFUiChWgJbYmDM93kGuVtP1227ijJfWaKQviWleYp8Az_BcYymokKgqR6yXendbV0xG7nlXGUg94q2D6zHilB-kqdHOA/s640/miniDSC02033.jpg" width="640" /></a></div>
<o:p></o:p><br />
Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle skrive ned tanker
jeg har gjort meg de siste årene, jeg har gått gjennom mye som har gjort vondt,
samtidig som det ikke har vært et eneste menneske jeg kunne snakke fornuftig
med. Nå har jeg satt meg i sofaen med laptopen og et teppe rundt skuldrene, jeg
har følelsen av at jeg skjelver innvendig, jeg fryser og kaldsvetter alt
ettersom, mens hjertet dundrer og hopper i brystet mitt, og stormen mellom
skulderbladene og opp i nakken, nærmer seg orkan i styrke. Jernkloa i brystet,
som har vært en trofast uvenn i mange år, forvandler seg tidvis til et sett med
kniver som det føles vris rundt. Denne laptopen jeg sitter med har så absolutt
sine feil og mangler, og har tidvis vært en kilde til irritasjon, men jeg
foretrekker tross alt å «fortelle» til den, framfor et menneske. Det sies ofte at
dersom man har det vanskelig, skal man finne noen å snakke med. Jeg er redd det
ikke alltid er et godt råd, jeg har ikke hatt som vane å plage andre med problemene
mine, men de gangene jeg plumpet ut med noe, har jeg enten blitt møtt med
belæring, bagatellisering av egentlig ganske alvorlige problemer, eller fleip
og latterliggjøring. Jeg kan huske en gang for mange år siden, jeg var på kafe
med en bekjent, jeg var så utafor at jeg måtte jobbe skikkelig for å holde meg
samlet, sånn at jeg ikke gikk i småbiter som ville trille bortetter gulvet.
Uheldigvis var jeg så dum at jeg sa noe om tingenes bedrøvelige tilstand til
den jeg var sammen med, og fikk et meget ubehagelig svar, sagt med denne store,
kalde stemmen folk har det med å få når de føler seg større og bedre enn andre.
Jeg ble ikke så veldig overrasket, jeg var voksen og hadde tilstrekkelig
erfaring med mennesker til at jeg visste at det ofte er slik de reagerer. Jeg
burde ha holdt meg hjemme den dagen. Men når jeg leser disse rådene om at man
skal snakke med noen, hva med dem som er yngre og har mindre erfaring med
menneskelig dævelskap, og blir møtt på tilsvarende måte. Hvis man står helt ute
på stupet, noe jeg har en viss erfaring med, skal det ikke mye til før man
ramler utfor.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Hvor lenge er det siden jeg tenkte at jeg har ikke noe liv
jeg kan bli gammel i? Femten år, mye mulig lenger tilbake enn det, men jeg tror
det er ca. femten år siden jeg kunne sette to streker under det. Jeg er blitt
vant til å leve med tanken, men hvordan hadde livet vært uten noe sånt hengende
over seg, det vet jeg ikke, og det vil jeg aldri få vite. Jeg har tenkt mye på
hvorfor ting har gått så gærent som de har, det kan ha mye å gjøre med at jeg
hadde elendig selvtillit, selvfølelse, selvbilde, i det hele alt som begynner
med <i>selv</i> var i dårlig forfatning. Som voksen greide jeg etter hvert å
bygge opp et bedre selvbilde. I etterkant ser jeg at dette var ikke noe jeg
gjorde helt med egen hjelp, det hadde mye å gjøre med at jeg møtte mennesker
som oppfattet meg som likeverdig, og i det store og hele en oppegående og helt
ålreit person. Når jeg ikke ene og alene hadde æren for den økte selvtilliten jeg
etter hvert fikk, kan jeg kanskje frikjenne meg selv for at jeg hadde det hele
og fulle ansvaret for det dårlige selvfølelsen jeg hadde i yngre år. Det
evinnelige maset fra de voksne om at jeg var så voldsomt bortskjemt fordi jeg
var enebarn, var nok én grunn til at jeg lærte å tenke på meg selv som en ekkel
og mindreverdig person. Noe annet som har dukket opp i minnet, er når jeg
prøvde å snakke om ting jeg syntes var leit, da ble jeg gjerne møtt med at det
er bare fordi du oppfatter det sånn, andre, underforstått de som oppfatter det
riktig, ville ikke reagert på samme måte. En ytterligere bekreftelse på at alt
med meg var feil. Jeg har opplevd tilsvarende som voksen, da har det først og
fremst vært irriterende, som barn fikk det meg til å føle at jeg var dum og
underlegen. Derfor var det godt å komme seg ut i verden og møte folk som så meg
på en helt annen måte. Jeg har et minne fra den første turen jeg var i Irland,
da jeg reiste på en arrangert tur. Det var mange eldre med på turen, jeg var en
av de yngste, heldigvis var det flere som hadde noen år igjen til
pensjonsalder, og vi ble en fin gjeng som hadde det hyggelig sammen. Det
spesielle minnet skriver seg fra da vi satt sammen i matsalen på et hotell, jeg
merket at jeg følte plutselig en sterk følelse av velvære, jeg følte meg friere
og mer avslappet enn til vanlig. Jeg har hatt mange slike gode øyeblikk sammen
med fremmede mennesker, det kan ha noe å gjøre med at jeg bare blir sett som
den jeg er der og da, de vet ikke så mye om meg. Jeg er ikke typen til å skryte
på meg noen større suksess enn det som er sannheten, men det går an å være litt
tilbakeholdende med det som ikke er så morsomt å snakke om. Det har selvfølgelig
også noe å gjøre med at mennesker stort sett oppfører seg bedre i møter med
fremmede, enn overfor kjentfolk. Det er sikkert flere enn meg som har møtt noen
som har virket som verdens hyggeligste person, og når man er blitt nærmere
kjent med vedkommende, har man sett noe ganske annet. Det er i hvert fall
sikkert at positive møter med fremmede var med på å bygge meg opp, det er noe
med å føle seg likt og respektert, skuldrene senkes og du åpner deg opp og blir
en langt rausere og hyggeligere person enn når du merker at du bli sett ned på.
Det er mange metoder folk bruker for å fortelle deg at du ikke er likeverdig,
uansett fører det til høye skuldre og at du lukker deg inn i det selv, samtidig
som du føler deg liten, dessuten er det grusomt irriterende. Selv om jeg har
hatt mange dårlige opplevelser i arbeidslivet, har jeg også der hatt positive
møter med mennesker, opplevd å bli satt pris på og likt. Og det har varmet, som
å bli omtalt som «ei innmari ålreit dame», eller å få høre at det var så godt å
ha meg der, for jeg var så grei å ha med å gjøre. Med tanke på i hvilken grad
det varmet, har jeg senere tenkt at det kanskje hadde vært litt for lite av
sånt tidligere i livet. Jeg har mange ganger tenkt at dersom jeg hadde fått et
klapp på skulderen og en tilsvarende oppmuntrende beskjed da jeg var fjortis,
kunne kanskje mye vært annerledes. Uten at jeg kan vite det sikkert, og jeg
skal ikke bare skylde på andre.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Nå skulle jeg ønske at jeg hadde fått mer glede av det bedre
selvbildet jeg etter hvert fikk. For samtidig som jeg ble tryggere på meg selv,
og gjorde ting jeg aldri hadde trodd jeg ville våge, som å reise utenlands helt
alene, opplevde jeg stadig verre forhold i arbeidslivet. Det å være vikar, ofte
med oppdrag på en eller to dager, er slitsomt nok i seg selv, når det er snakk
om år etter år, samtidig opplevde jeg tjene stadig å dårligere, og det ble
kortere mellom oppdragene der arbeidstempoet var fullstendig umenneskelig. Jeg
ble skremt av alle de syke og utslitte menneskene jeg møtte på jobb, alle
historiene om operasjoner og ødelagte kropper som følge av hardt arbeid. Tanken
på at min egen relativt gode helse skulle slites ut av de underbetalte
drittjobbene, var ikke mye fristende. Dessuten var jeg vant til å være frisk,
og redd for å ha vondt, jeg hadde så visst ikke lyst til å gjennomgå
operasjoner eller slite med kroniske lidelser, mens andre satt bakom og tjente
på at vi på gulvet slet oss ut. Jeg sammenliknet de knekte og utslitte menneskene
jeg jobbet sammen med, med dem jeg møtte på fritiden, der så jeg folk som var
mange år eldre som sprudlet og var fulle av livsglede, de hadde økonomisk og
helsemessig overskudd til gode opplevelser og en givende fritid. Og dette var
ikke noen som var veldig høyt på strå, forskjellen skyldtes nok heller at vi
andre befant så langt nede på rangstigen. Jeg var heller ikke forberedt på så
harde forhold som jeg etter hvert opplevde, at arbeidsfolk ble behandlet så
brutalt, var noe jeg trodde hørte fortiden til. Men her var jeg, krabbende
rundt på et hardt, kaldt betonggulv der jeg hele tiden måtte lete etter noen
som kunne kaste til meg noen jobbsmuler, og jeg hadde ikke råd til å være
kresen, uansett hvor uappetittelige jobbsmulene var. Jeg visste ikke den gang
at jeg tilhørte det som senere skulle omtales som prekariatet, men gudene skal
vite at det var prekært. En av mange ulemper med å være en del av prekariatet,
er at man ikke opparbeider seg noen rettigheter. Hvis jeg skulle få ødelagt
helsa som følge av jobbslitet, ville det ikke bare bli smertefullt, jeg ville
også bli økonomisk ruinert. Nå var jeg på vei mot økonomisk ruin uansett, siden
lønningene krympet støtt og stadig. Det ante meg at jo eldre jeg ble, jo mer
penger jeg til å trenge. Tanken slo meg første gang mens jeg hadde en
forferdelig slitsom vaskejobb, den hadde jeg vært absolutt nødt til å takke ja
til, da det var en stund siden forrige oppdrag. Jeg fikk en mistanke om at
vikarbyrået jeg jobbet for, bevisst «sultet ut» folk for å få dem til å ta
vaskejobber. Tilbudene om vaskejobber kom i hvert fall gjerne etter at det
hadde vært dårlig med oppdrag. Uansett, mellom mopper og skurebøtter, hadde jeg
en tann som røyk i filler, og jeg husket tannlegens advarsel om dersom det ble
mer trøbbel med den, var det ikke annet å gjøre enn å sette på krone. Og kroner
var dyrt, det visste jeg, det var med andre ord krise. I tillegg til det
fysiske ubehaget jobben medførte, hadde jeg en vond tann og alvorlige
bekymringer i tillegg. Det endte med at moren min tilbød seg å betale for
krona, og jeg hadde ikke anledning til å takke nei. Tross alt var det en
lettelse, da jeg kunne gå til tannlegen, gape opp, skylle ut og bla opp de
nødvendige tusenlappene. Men det skulle ikke være sånn at en voksen person som
holdt på å jobbe helsa av seg på fulltid, skulle være nødt til å få hjelp av
foreldre til tannlege. Etter hvert som lønna krympet, tenkte jeg stadig mer på
at det kom til å koste å bli eldre, større tannlegeutgifter, jeg kom
sannsynligvis til å trenge briller og annet forskjellig, og dessuten ville jeg
ikke holde ut usikkerheten og det stadig mer vanvittige arbeidstempoet i år
etter år. Nå fikk jeg en påminnelse om at bekymringene om hvordan det ville gå
når jeg ble eldre kanskje var bortkastet. Jeg ble sendt på kantine der jeg
skulle vikariere for en dame som ikke var så veldig mange år eldre enn meg, hun
hadde gått hjem fra jobben og dødd av hjerneslag. Det slo meg at akkurat noe
slikt har jeg ventet på å høre, mener å huske at det var like etter dette at
jeg satte to streker under at jeg ikke hadde noe liv jeg kunne bli gammel i. Og
hvis livet bare skulle være trøstesløst slit, så var det vel strengt tatt ikke
så farlig.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg-k90N1335lbISjZrVc2MBf1ZEwKd0LUMF3twLk15ClURTlK6uzyl6jTL2Dyhb5eZLaYLd8xC6xrJ1GqtMH_l6w69B4rWv1-boJ4Xsg0_f0svfQ4TN0cVeprzM2nYqHFEkNUdoDuftCts/s1600/miniDSC04554.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="930" data-original-width="1347" height="440" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg-k90N1335lbISjZrVc2MBf1ZEwKd0LUMF3twLk15ClURTlK6uzyl6jTL2Dyhb5eZLaYLd8xC6xrJ1GqtMH_l6w69B4rWv1-boJ4Xsg0_f0svfQ4TN0cVeprzM2nYqHFEkNUdoDuftCts/s640/miniDSC04554.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
Om ikke jobbene skulle være slitsomme nok i seg selv, har
jeg til tider også vært nødt til å slite for å få den lønna jeg faktisk hadde
krav på. Allerede det første vikarbyrået jeg jobbet for, prøvde å snyte meg. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Men da jeg sa fra, endte med at de sendte meg
en flott blomsterbukett og ba pent om tilgivelse, det fikk de, og jeg opplevde
ikke noe mer juks med lønn. Da jeg jobbet for Adecco noen år senere, vanket det
ikke blomster når jeg påpekte triksing med lønn. I en periode var det juks med
hver eneste lønning, det ble til slutt så ille at jeg faktisk grudde meg til
lønnsutbetaling, fordi det var så innmari frustrerende med alt jukset deres.
Jeg husker mailen jeg sendte Arbeidstilsynet, der jeg blant annet spurte om jeg
kunne politianmelde dem, ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre det, men fordi jeg
hadde planer om å sende mail med tilhørende svar over til dem, og hadde lyst
til å skremme dem litt. Jeg tror faktisk hun som svarte ante hva jeg tenkte,
jeg fikk i hvert fall akkurat det svaret jeg ønsket meg, og sendte det over til
Adecco. Da la de seg flate, men det varte ikke lenge før de var oppe i snytende
stilling igjen. Jeg husker en av de aller første jobbene jeg hadde for Adecco,
jeg ble overrasket over hvor lykkelige de to damene jeg jobbet sammen ble da de
skjønte at jeg faktisk var i stand til å utføre enkle arbeidsoppgaver. Det var
de visst ikke vant til, jeg fikk høre noen historier om vikarer som ikke
fungerte i det hele tatt. Senere hørte jeg mange slike historier, om vikarer
som ikke kom når de skulle, og uansett ikke gjorde det de skulle. <i>Alle
vikarene jeg har hatt har vært rare</i>, sa ei jente jeg jobbet sammen med en
gang, hun skyndte seg å legge til at jeg ikke var rar. Men jeg fikk inntrykk av
at jeg var unntaket som bekreftet regelen. Man skulle tro de satte pris på en
vikar som folk faktisk var fornøyd med, men for dem var det nok det viktigste
at vikarene fant seg i snusket deres. Siden jeg ikke gjorde det, ble det etter
hvert langt mellom oppdragene. <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2011/02/opplevelser-med-adecco.html">Det var mens jeg jobbet for Adecco</a> at håpet om
et levelig liv begynte å svinne, og det førte til en ubeskrivelig tristhetsfølelse.
Jeg begynte også for alvor å skjønne at folk som meg ikke ble tillagt særlig
verdi, og at utviklingen gikk i retning av at verdien ville fortsette synke. ‘<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
<a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2015/07/det-midlertidige-mareritt.html">Å jobbe én dag her, kanskje to dager der</a>, og hvis jeg var
heldig en hel uke på samme sted. Å bli ringt opp og være nødt til å løpe av
gårde, sitte på bussen på vei til enda en ny arbeidsplass jeg ikke ante hvordan
var, være på vei hjem fra og ikke vite om det ble noen jobb i morgen. Den
evinnelige uvissheten, angsten som kom snikende, usikkerheten som begynte å
gnage både på kropp og psyke. Etter hvert også stadig mindre oppdrag, straffen
for at jeg hadde vært så frekk å si fra når de snøt meg. Da det virkelig ble
lite jobb å få, gikk jeg inn i periode som var så svart, at jeg ikke orker å
tenke på det, det var forferdelig, jeg hadde mindre å møte motgangen med enn
jeg var klar over, til slutt ønsket jeg bare å dø. Jeg var langt utpå stupet,
ironisk nok reddet vel egentlig Adecco livet mitt, da jeg uventet fikk et
oppdrag på et sted jeg hadde vært før, en av de «snilleste» stedene jeg har
jobbet, helt fri for det maset og stresset jeg opplevde mange andre steder. Der
fikk jeg heldigvis bli i flere uker, og fikk kommet noenlunde ovenpå, både
psykisk og økonomisk. Jeg var fremdeles fattig og nedbrutt, men ikke verre enn
at det var håndterbart, at livet var fullt av utrygghet og vanskeligheter var
tross alt blitt normaltilstanden.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Om jeg hadde hatt mang en arbeidsgiver fra helvete, hvor
Adecco så langt var den verste, var likevel det som møtte meg <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2009/01/minner-fra-min-tid-som-arbeidsledig.html">da jeg var nødttil å melde meg arbeidsledig</a>, mye verre. Dette var noen måneder før
Nav-reformen trådte i kraft, noe sa meg at det kom til å bli enda verre da, og
det ble det vel for så vidt, men gudene skal vite at Aetat var ille. Flertallet
av de ansatte, hederlige unntak fantes, var uhøflige, udugelig og en hel masse
annet som begynner med u. Informasjonshefter med trusler på hver eneste side,
etter å ha lest noen sider, ventet jeg bare på at det på neste side ville være
trusler om juling, hadde vi hatt dødsstraff her i landet, hadde det
sannsynligvis vært trusler om det og. En særdeles usjarmerende person som var
høyt på strå i Aetat, og nå er en av de ørten direktørene i Nav, hadde flere
innlegg i Dagsavisen der han forsvarte den truende tonen Aetat brukte overfor
arbeidsledige. På den positive siden greide jeg å skrike meg til et datakurs,
for å få tatt datakortet. Det hadde jeg ønsket meg helt siden jeg gikk mine
første datakurs, før det hadde jeg ikke vært borti data i det hele tatt. En ny
verden åpnet seg, du verden som jeg gledet meg til kurskveldene, det var
spennende å ta de første vaklende stegene inn i dataverdenen, de kveldene ble en
herlig blanding av læring, latter og moro. Noen år senere, da jeg var noe mer
stødig i databruk, gikk jeg et kurs i Adobe Photoshop, jeg storkoste meg på det
kurset. Flere av dem jeg gikk sammen med, brukte programmet på jobb, gjett om
jeg skulle ønske det var meg som hadde fått lov til det. Jeg gikk også flere
engelskkurs, kursene var en viktig grunn til at jeg greide å holde meg på
beina, noe å glede seg til, det var godt å kjenne at jeg ikke var så dum som
jeg hadde trodd. Etter en slitsom og tom dag på jobb føltes det forfriskende
med noen timer på kurs, det var ren, skjær medisin. De forbedrede
engelskkunnskapene mine var nyttige de gangene jeg jobbet på sentralbord, som
da jeg ble ringt opp av et vikarbyrå om et endagsoppdrag på et sentralbord, som
jeg takket ja til, ringte de meg på nytt for å spørre om jeg var i stand til å
ta telefoner på engelsk. Det var et absolutt krav, og da kunne jeg heldigvis
svare ja. Kursene var også kjekke å ha i forbindelse med jobbintervjuer, blant
annet fordi det ofte ble forventet at man kunne snakke med begeistring om livet
sitt. Som da jeg ble spurt om å fortelle om meg selv, og nevnte at jeg var glad
i å gå kurs, og for ikke lenge siden hadde vært på et engelskkurs i Oxford, noe
som hadde vært en fantastisk opplevelse. Jeg fikk det oppdraget. Jeg tenker på
hvordan folk pines og plages i Nav-systemet, der de skal være så fattige og ha
det så vondt som mulig, da blir det vanskelig å stille i et jobbintervju der
det forventes at det man skal være sprudlende og begeistret. Og hvordan skal du
få overskudd til å søke jobber og stille i tøffe jobbintervjuer, når du så lite
penger og opplever så stor usikkerhet at du skjelver av skrekk størsteparten av
tiden?<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjYMflCTLOZkoH4KVV9OH9FQKoGcjvT4zPGrvNGV4rzY8ihrtXrOIU1LHbLacgisVLF-J_tE27cS6nwKkX2T9DyRnDZX50O44j8B2zRPVaZDyYMm_dmiM4UPzQh3Sq1Nzze5QwMOeVHUAU/s1600/miniDSC02157.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="789" data-original-width="1216" height="414" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjYMflCTLOZkoH4KVV9OH9FQKoGcjvT4zPGrvNGV4rzY8ihrtXrOIU1LHbLacgisVLF-J_tE27cS6nwKkX2T9DyRnDZX50O44j8B2zRPVaZDyYMm_dmiM4UPzQh3Sq1Nzze5QwMOeVHUAU/s640/miniDSC02157.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
Da jeg kom inn på datakurset gjennom Aetat, håpet jeg at det
skulle hjelpe meg over i en bedre jobb, en jobb som ikke slet så hardt på helsa
som kantinejobbene. Jeg håpet også at det i det minste kunne føre til lengre
oppdrag gjennom vikarbyråer, og bedre lønn, og at jeg da kunne ta mer kurs og
utdanning på fritiden. Noe som var umulig å få til når lønna krympet og jeg
aldri visste hva jeg hadde å holde meg til. Dessuten skjer det noe med hodet
ditt når du lever med så stor usikkerhet, det blir vanskelig å legge planer, og
å konsentrere seg. Sånn skulle det jo ikke gå, men selve kurset ble en positiv
opplevelse. Vi fikk en flink lærer, allerede første dag kom vi godt i gang med
å forberede oss til den første modulen på datakortet. Det ble også et veldig
godt miljø blant oss som gikk der. Da jeg dro fra kurset første dag, føltes det
ubeskrivelig godt å vite hva jeg skulle de neste ukene framover, det var jeg jo
ikke vant til. Den tiden er noe av det bedre jeg har opplevd, jeg gledet meg
til hver dag, så godt å merke at hodet fungerte, og så utrolig mye bedre enn
det trøstesløse slitet på kantinene. Det var et par ting som ikke var bra, det
ene var at Aetat i all sin manglende visdom hadde funnet ut at vi ikke trengte
Powerpoint og Access, siden disse angivelig ikke ble brukt i arbeidslivet. Noe
kursarrangøren, som også holdt kurs for private, ikke var enig i, og arrangerte
kurs i disse programmene på kveldstid ette at selve kurset var slutt. Vi måtte
betale dem selv, jeg prøvde å søke Aetat om støtte, det var da jeg fikk svar
fra en avdelingsleder som overhodet ikke var skrivefør, svaret var selvfølgelig
nei, da man ikke trengte «mondulene» 5 og 6, da man fikk nok «kompetase» uten. Jeg
fikk avslag både i form av brev i posten og som e-post, begge like smekkfulle
av skrivefeil. I etterkant har jeg angret på at jeg ikke tok fram rødblyanten,
rettet opp alle skrivefeilene, og sendte det tilbake til henne. Noe annet vi kursdeltakerne
snakket om at vi kunne ønsket oss, var å lære mer om hvordan vi ville møte
programmene i arbeidslivet.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Noe som har satt godt fast i minnet, er det bisarre møtet
hos Aetat noen måneder etter kurset. Jeg kommer aldri til å glemme de to
breiale Aetat-ansatte som sto der foran en samling nedtrykte mennesker, hvor
mange var i en alder der det uansett kvalifikasjoner er vanskelig å få jobb.
Det så ut til at de to nøt situasjonen, der de sto med en heller amatørmessig
powerpointpresentasjon, noe som var pussig med tanke at dette programmet ifølge
samme Aetat, ikke ble brukt. For meg som var vant til å jobbe på underbemannede
kantiner, var det grusomt irriterende å se to personer gjøre en jobb som fint
kunne vært utført av én. Det foregikk omtrent sånn, <i>dere må ta grep</i>, sa
den ene, <i>ja, grep må dere ta</i>, sa den andre. Senere har jeg tenkt at jeg skulle
ha gjort meg dum, og spurt om hva jeg egentlig gjøre, sånn konkret, når jeg
skulle «ta grep». Det ble ikke sagt annet enn meningsløs svada under hele
seansen. Deretter måtte jeg inne og snakke med verdens trøtteste gubbe, det var
han som da jeg spurte hva skulle gjøre for å komme meg i jobb, bare svarte at
det fikk jeg finne ut selv, altså. Hvorfor i all verden plagde jeg ham med sånne
utidige spørsmål, liksom. Siden kurset hadde jeg greid å komme til ett eneste
jobbintervju, det var for et vikarbyrå jeg tidligere hadde hatt enkelte små
oppdrag for. Der hadde jeg fått beskjed om at datakortet ikke var nok til å
komme over i annet arbeid, jeg trengte litt mer, men ikke så mye. Det ville
være lurt å prøve å få et kontorkurs, gjerne med litt praksis, hadde jeg fått
beskjed om. Dette fortalt jeg til trøttingen, som svarte at han, <i>gjesp</i>,
sterkt frarådet kontorkurs, <i>gjesp</i>. Det jeg derimot kunne få, var et
jobbsøkerkurs. Siden å si nei, samtidig hadde vært å si nei til de usle pengene
jeg fikk, måtte jeg si ja. Jeg husket med et grøss hva en av dem jeg hadde gått
sammen med på datakurset, hadde fortalt om jobbsøkerkurset hun hadde gått, om å
stå i ring på gulvet og holde hverandre i hendene, og annet tilsvarende tull. Å
få et kurs som kunne økt sjansene for en jobb der jeg kunne benytte meg av det
jeg hadde lært på datakurset, var altså ikke mulig. Men et fullstendig
meningsløst tullekurs, kunne jeg få. Disse tullekursene kostet tross alt penger
de også, så hvorfor ikke heller bruke penger på kurs der folk lærte noe nyttig?
Senere har jeg hørt flere historier om folk som har deltatt på jobbsøkerkurs
som har opplevd det som psykisk belastende, om ydmykelser og svært ubehagelige
lærere. Tanken er vel at det skal være så ubehagelig som mulig å være utenfor
arbeidslivet, uansett hvor uforskyldt det er.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Jeg var vant til at på jobb oppfører man seg ordentlig, er
hyggelig og grei overfor kunder, dersom man ikke kan etterkomme kundens ønsker,
sier man beklager på en høflig og vennlig måte. Som vikar kan du sparkes på
dagen dersom noen ikke er hundre prosent med ytelse og oppførsel, det har ikke
skjedd meg, men jeg har sett andre bli kastet ut med umiddelbar virkning. Noen
ganger har det ikke vært annen grunn at en med litt makt har vært i dårlig
humør, eller bare hatt behov for å markere seg, vise hvem som bestemmer. Nå
hadde jeg oppført meg ordentlig på jobb uansett, skulle bare mangle. Men hos
Aetat møtte jeg folk som så litt annerledes på det, for å si det på den måten.
Jeg syntes at når de ikke kunne bidra med noe som helst for at jeg skulle øke
sjansene for å kunne få en jobb jeg kunne leve av og med i årene framover, så
kunne de i det minste sagt beklager og vært høflige. Nå har jeg hørt om
tilfeller der folk har opplevd ubehøvlet oppførsel fra Nav-ansatte, til tross
for at de har vært i situasjoner som ville kalle på medfølelse og sympati fra
de aller fleste av oss. Jeg har snakket med så mange oppegående og skikkelige
folk som har opplevd ubehagelig oppførsel fra ansatte hos Nav, likevel er dette
et ikke-tema. Det er på samme måte som med at arbeidslivet slett ikke er bare er
helsebringende, jeg har møtt så mange som har hatt alvorlige skader som følge
av jobb, men heller ikke det skal snakkes om. Det har vel noe å gjøre med at de
som har slitsomme og ødeleggende jobber etter hvert er blitt dehumanisert. De
skal være usynlige, tjenende ånder for de mer velfødde, når de ikke orker mer
eller ikke lenger betraktes som attraktive nok på arbeidsmarkedet, skal de
kastes til Nav, der de skal straffes hardest mulig. Det snakkes om eliteforakt,
med hva med elitens forakt for arbeidsfolk, og de som av forskjellige grunner
står utenfor arbeidslivet. Jeg ser på det som en langt farligere forakt, for de
har makt til å gjøre noe med forakten sin, og den skal det være sikkert og
visst at de benytter seg av.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Nå slapp jeg unna jobbsøkerkurs, fordi jeg akkurat hadde
fått jobb da brevet med det uglade budskap om at jeg var innvilget plass på
kurset ankom. Brevet inneholdt de sedvanlige truslene som jeg etter hvert hadde
blitt så vant til. Det var en glede å kunne sende svar tilbake at jeg absolutt
ikke hadde til hensikt til å møte på dette kurset, da jeg hadde fått meg jobb.
Jeg greide å få inn en setning om at jeg var luta lei alle truslene deres. Det
gjorde neppe noe inntrykk på den som leste det, men du verden hvor godt det
føltes å skrive det. <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2011/03/om-jobbe-i-et-lite-og-userist-firma.html">Fullt så godt føltes det ikke med den nye jobben</a>, jobb for
en slektning som leverte fruktkurver til bedrifter. Det var langt tyngre arbeid
enn noe annet jeg har hatt, og med større mulighet for å skade seg, uten
kontrakt og uten noen forsikring dersom jeg hadde vært så uheldig å bli skadet.
Ingen ordnet arbeidstid, ikke tillegg for helgearbeid, ingen hyggelige kolleger.
De andre som jobbet der var nær familie, jeg var en utenforstående som de
visste hadde problemer med å få jobb, noe som etter hvert førte til at de
behandlet meg som søppel. Ekstra ille ble det etter at slektningen foreslo at
jeg skulle gå på det som nå var blitt Nav, og spørre om jeg ikke kunne få
praksisplass. Han mente altså at Nav skulle gi meg praksisplass i en bedrift
jeg allerede hadde jobbet i flere måneder, for at arbeidsgiver skulle slippe å
gi meg lønn. Det gikk jeg ikke med på, det hadde nok ikke Nav gjort heller, etter
det ble han skikkelig sur og sluttet han å hilse. Etter en stund fikk jeg
beskjed om at de ikke trengte meg mer. Da begynte marerittet for alvor, da
arbeidsgiveren nektet å utbetale feriepenger, og kom med noen svært kreative
forklaringer på hvorfor, og sendte meg også noen tilsvarende kreative papirer.
Det jeg husker veldig godt fra denne tiden, var en mail jeg fikk sent en kveld
etter at jeg vært ute og spist med en bekjent. De vanvittige påstandene de kom
med, at det gikk an å være så frekk og uhederlig, jeg fikk fullstendig sjokk,
det var vondt, det var opprørende, det føltes så forferdelig urettferdig. Og det
la seg oppå alt det andre vonde jeg hadde opplevd gjennom mange år. Jeg var
fast bestemt på ikke å la arbeidsgiver slippe unna med snusket sitt, dessuten
hadde jeg ikke råd til å tape pengene. Når du har lite penger, har du ingen
kroner å miste. Det var skremmende lite hjelp å få, jeg prøvde Arbeidstilsynet,
men de hadde ikke noe med sånt. Men jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta saken
til Forliksrådet, og at jeg kunne få hjelp av Jussbuss. Jeg fikk omsider slept meg til Jussbuss, der
jeg fikk snakke med en person som ristet på hodet over de vanvittige papirene
jeg hadde fra arbeidsgiver, jeg fikk med meg brosjyrer med nødvendig
informasjon. Så var det bare å ta fatt, det var en temmelig krevende oppgave.
Det slo meg at dette nok var mer krevende enn flere av de jobbene jeg ikke
kunne få, fordi jeg visstnok manglet praksis. Jeg hadde heller ingen praksis
eller kunnskap om dette fra før, men jeg greide det allikevel. Riktignok tok
det lang tid før jeg fikk pengene, arbeidsgiver brukte noen heller ufine, og
langt fra lovlige, metoder for å sno seg unna. Noe som førte til mer arbeid og
ytterligere belastninger. Det var på den tiden jeg begynte å fryse, en
innvendig frost, som om beina i kroppen var av is. Dette har plaget meg siden.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjgIBXgmsSF5oUWheBi3eRNjjjO90jR2mVqEt7UVAg7ETM-E27ciMuYcFhD8D9hF84emgPnKA7hgsvv5-e4JWJOI1-qKQ1L1bi9Sq7aXgQvPWPWZyCUQkh6nV2x3yo6xrF35UqllY8j7uo/s1600/DSC06815+ny.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1067" data-original-width="1600" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjgIBXgmsSF5oUWheBi3eRNjjjO90jR2mVqEt7UVAg7ETM-E27ciMuYcFhD8D9hF84emgPnKA7hgsvv5-e4JWJOI1-qKQ1L1bi9Sq7aXgQvPWPWZyCUQkh6nV2x3yo6xrF35UqllY8j7uo/s640/DSC06815+ny.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
<div class="MsoNormal">
Selv om jeg gikk seirende ut av kampen mot den dønn
uhederlige arbeidsgiveren, var det mye som gikk tapt underveis. Jeg klarte
etter hvert å få en slags attest fra ham, men det sier seg selv at jeg ikke
kunne bruke ham som referanse. Så der var jeg uten jobb, uten referanser fra
siste jobb, uten opptjente rettigheter til dagpenger, og dessuten sliten og
nedbrutt. Nå kunne jeg sette enda flere streker under at jeg ikke hadde noe liv
å bli gammel i. Og etter hvert ønsket jeg ikke å leve lenger i det hele tatt.
Det har vært skrevet mye om selvmord i det siste, hvor problemene til dem som overveier
å ta livet sitt, ofte bagatelliseres. For ikke lenge siden leste jeg at det i
mange tilfeller ville være nok med en klem og en kopp te, så ville nok folk
komme på bedre tanker. Det er dessverre noe veldig tidstypisk over slike
skriblerier, selvmordstanker skyldes kun psykiske lidelser som ikke har noen
forbindelse med hvordan folk har det ellers i livet sitt. I denne perioden var
jeg innestengt i fattigrommet, et rom der det er mørkt, kaldt, så lavt under
taket at du ikke kan stå oppreist, og det er vanskelig å puste. Du kan lengte
ut til livet og lyset, men så lenge du mangler penger er veien dit ut stengt.
Du blir desperat fordi vil ut av fattigrommet, og da kan døden se ut til å være
eneste vei ut. Sånn ble det heldigvis ikke denne gangen heller, igjen ble
reddet av et oppdrag for et vikarbyrå. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få noen
jobb fra dette byrået. Jeg var der til et intervju som jeg opplevde som helt
forferdelig, på grunn av en CV som etter hvert hadde blitt temmelig hullete,
ble det gjentatt og gjentatt at jeg framsto som en person som ikke var til å
stole på. Å bli mistenkeliggjort på den måten føltes grovt urettferdig, her
hadde jeg jobbet for den ene arbeidsgiveren mer uhederlig enn den andre, og
hadde oppført meg så skikkelig jeg bare kunne. Jeg hadde aldri kunnet snyte og
bedra slik jeg hadde sett arbeidsgivere gjøre, det hadde jeg ikke hatt
samvittighet til. Uhederlighet er faktisk ikke min stil, og når man har opplevd
det på nært hold, og sett hvor uskjønt det er, da får man ikke lyst til å være
likedan. Før jeg greide å få attest fra den uhederlige slektningen, pratet jeg
med en bekjent som sa at da får du skrive attesten selv. Det var helt utenkelig
for meg, men det var visst ikke så helt ikke helt uvanlig. Jeg var visstnok veldig
naiv når jeg ikke var klar over at slikt foregikk. Jeg kan forstå at det kan
være fristende, og dersom en falsk attest er det som redder deg fra Nav, og det
er snakk om en jobb du er kvalifisert til, ser jeg ikke på det som noen stor
forbrytelse. Men jeg kunne ikke gjort det, om jeg hadde greid å komme til et
intervju som følge av falske attester, er jeg så dårlig til å juge, og jeg
ville være så redd for å bli avslørt, at jeg garantert hadde blitt det
umiddelbart.</div>
<div class="MsoNormal">
<br />
Byrået som mente jeg ikke var til å stole på, sendte meg på
et lager, lønna var trist, nok en gang dumpet jeg ned mange kroner i timen, på
den positive siden var ikke jobben lenger unna enn at jeg kunne sykle, og sånn
sett spare reisepenger. Jeg syklet av gårde på en sykkel hvor alle vitale deler
trengte å byttes ut, det knaket og braket, pedalene hoppet og ristet. Men å ha
sykkelen verksted hadde jeg ikke råd til i første omgang. Jeg lurer på om disse
om er så sterke i troen på fattigdommens fortreffelighet, er klar over hva det
faktisk innebærer å mangle penger. Heldigvis var det muligheter for å jobbe mye
overtid, når jeg jobbet i helgene fikk jeg hundre prosent overtid både lørdag
og søndag, dessuten gratis mat. Så etter hvert fikk jeg levert sykkelen på
verksted, og reiseveien ble sånn sett noen hakk tryggere. En annen fordel med
denne jobben var gode kolleger, det føltes utrolig godt å komme inn på jobben
og møte blide ansikter. Jeg jobbet på stedet ganske lenge, og selv om jeg etter
hvert fikk forferdelig vondt i beina av at alt arbeidet foregikk i stående
stilling, ble dette en av de bedre periodene i livet. </div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br />
Jeg hadde senere flere andre jobber for dette vikarbyrået,
av forskjellige slag, heldigvis verken kantine eller renhold. Men da
finanskrisa kom, ble det igjen vanskelig. Jeg jobbet noe på et sentralbord i en
bedrift der flertallet av de ansatte lot til å være storrøykere, og følgelig
var mer ute for å røyke enn inne for å jobbe. Der satt jeg i resepsjonen og så
på et tog av mennesker som gikk ut og inn, mens jeg gjorde så godt jeg kunne
for å finne noen som kunne ta imot telefonene som strømmet på. Jeg husker
særlig en som ble skikkelig sinna og skrek inn i det stakkars øret mitt at hva
i all verden er dette for slags bedrift. Jeg kunne jo ha svart at det er en
bedrift der folk stort sett ikke gjør annet enn å stå ute og røyke, men det
kunne jeg jo ikke. Så jeg måtte bare ta imot kjeften og takke og bukke. Men
uansett, hvor mye jeg takket og bukket, det ble ikke nok jobb til å leve av, og
jeg var nødt til å melde meg på Nav. Før jeg gjorde det, satt jeg og leste om
Nav på nettet, den ene skrekkhistorien etter den andre. Du kunne bli redd av
mindre, men det var bare å svelge skrekken og gå på Nav. Jeg kommer aldri til å
glemme han jeg snakket første gang jeg var der for å levere noen papirer, han
var ikke bare uhøflig, han var direkte sinna. Nå hadde jeg nettopp hatt en jobb
der jeg hadde mottatt ufortjent kjeft, og vært nødt til å møte det med all den
vennlighet og høflighet jeg var i stand til å oppdrive. Og da se dette vesenet,
eller rettere sagt uvesenet, som tedde seg fullstendig usivilisert, det viste
jo med all tydelig at hos Nav kan de ansatte oppføre seg på en måte som mange
av oss andre ikke kan, og vel heller ikke har noe ønske om. Nå møtte jeg
heldigvis også Nav-ansatte som var i besittelse alminnelig folkeskikk. Jeg ble
innkalt til et møte, der jeg snakket med ei dame som var riktig så hyggelig, nå
skulle jeg ut på kurs, noe jeg var veldig positiv til. Da jeg var innmeldt hos
Aetat, het det seg at man måtte være arbeidsledig minst tre måneder for å få
kurs. Siden jeg hadde vært så ivrig etter å ta datakortet, klarte jeg å komme
forbi den regelen. Nå hadde det endret seg, nå skulle man ut på kurs så fort
som mulig. Jeg ble meldt på et kurs i elektronisk arkiv, det tenkte jeg skulle bli
interessant og lærerikt, at det ville bli nyttig kunnskap som forhåpentligvis
kunne hjelpe meg til å finne en brukbar jobb. Jeg tenkte at en arkivjobb måtte
være langt mindre belastende for kroppen enn størsteparten av jobbene jeg hadde
hatt. Da jeg jobbet på lager, så jeg mange som slet med belastningskader som
følge av jobben. Tilsvarende hadde jeg jo også sett på kantiner, for ikke å
snakke om <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2009/09/min-tid-som-stasjonsvasker.html">de stakkars renholderne jeg hadde jobbet sammen med for mange år siden</a>, som kun snakket om senebetennelser, hvor slitne de var når de kom hjem
fra jobb, og annen elendighet, der var det ingen overhengende fare for å le seg
i hjel på pauserommet. Men vi hadde i hvert fall et par pauser i løpet av
dagen, noe veldig mange av kantinene ikke hadde. Det å jobbe full tid i hardt
tempo uten pauser er forferdelig slitsomt, det handler ikke om å være lat, men
man trenger å kunne sette seg ned og puste ut i løpet av en arbeidsdag, særlig
når alt arbeid foregår gående og stående.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhkdl5kFsXFC-utGG49-N8tReUeh1ObnDFroLdSmp3Vl5cjrEvQfwXpng66gWX1Ea6keLKzmXa424JLnOOvXq-nMNMHvx16GqwADoNVuIfyC9uxZDV93alEUC0zNiiQJ1AENSCDJCFO3Oc/s1600/miniDSC00336.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="841" data-original-width="1300" height="414" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhkdl5kFsXFC-utGG49-N8tReUeh1ObnDFroLdSmp3Vl5cjrEvQfwXpng66gWX1Ea6keLKzmXa424JLnOOvXq-nMNMHvx16GqwADoNVuIfyC9uxZDV93alEUC0zNiiQJ1AENSCDJCFO3Oc/s640/miniDSC00336.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
Jeg var glad og forventningsfull den dagen jeg dro av gårde
til arkivkurset, det ble fort slutt på, allerede første dagen pådro jeg meg en
dundrende hodepine, som jeg ikke ble kvitt før kurset var over. Det ante meg at
de kommende ukene ville bli et helvete, noe de også ble. Jeg burde kanskje hatt
en anelse, stedet het Reaktorskolen, bare navnet! Da jeg gikk datakurset flere
år før, var det et par av dem jeg gikk sammen med, som kjente noen som var på
tilsvarende kurs hos Reaktorskolen. De hadde fortalt at der fikk man ikke lov å
forberede seg til testene på samme måte vi gjorde, der brøt de hele tiden inn
med jobbsøk, noe som gjorde det vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om å
bestå de forskjellige testene. Jeg skulle snart få merke at hos Reaktorskolen
dreide det seg stort sett om jobbsøk og atter jobbsøk, uten at vi ikke ble noe
klokere av det. Det var mest surr og rot, jeg skrev mye på bloggen min i den
perioden. Sånn sett at har jeg skrevet så mye om lidelsene jeg gjennomgikk at
de egentlig er ferdig beskrevet. Men det var fælt mens det pågikk, det skal
være sikkert og visst. Bloggposten <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2009/12/ute-av-reaktoren.html">Ute av Reaktoren</a> er fremdeles den mest
leste på bloggen min, under den fikk jeg mange kommentarer om folk også hadde
svært dårlige erfaringer med denne anstalten. Men også noen der den som skrev
mente å vite at det være meg det var noe gærent med, at jeg var så voldsomt
negativ. Jeg fikk en mistanke om at noe av dette kom fra folk som jobbet i
reaktorsystemet, et par hadde jeg også sterk mistanke kom fra jobbsøklæreren vi
hadde, en infantil vrøvlekopp som ikke hadde annet enn svada og floskler å
komme med. Det som var ekstra sørgelig, og som aldri jeg nevnte på bloggen, var
at jeg en god stund senere kunne fått et lengre oppdrag med arkiv, gjennom
vikarbyrået jeg da var innmeldt, problemet var bare det at jeg ikke kunne nok
til å ta den jobben. For meg kunne det ha vært en fin sjanse, bare det å ha
jobb i en forholdsvis lang periode, samtidig som jeg fikk erfaring med arkiv.
Det var til å grine av, men jeg kunne ikke juge på meg mer kunnskap enn det jeg
faktisk var i besittelse av, og det var svært lite.<br />
<br />
Så kommer det virkelig vanskelige. Det begynte med noe som
skulle bli så bra, jeg fikk forskudd på arv og skulle kjøpe leilighet. <a href="https://gjenstridig.blogspot.com/2017/07/boligdrmmen-som-ble-et-mareritt.html">Det å få egen, gjeldfri bolig</a>, det som var en drøm, men ble dessverre et mareritt av
verste sort. Med min berømmelige uflaks kom jeg selvfølgelig borti en megler
som jeg senere fikk vite var kjent for å være uhederlig. Han viste meg en
leilighet i et nybygg, og solgte meg en annen med langt dårligere beliggenhet.
Da jeg oppdaget det, bare et par dager før jeg måtte ut der jeg bodde, noe han
var klar over, fikk jeg sjokk. Jeg greide å krangle meg til et lite avslag i
prisen, jeg var så sliten og nedbrutt at jeg bare måtte håpe at det tross alt
skulle gå bra. Det gjorde det absolutt ikke, den enorme skuffelsen over å ha
havnet på et sted der det var bråk døgnet rundt, søppel overalt, en nabo som alt
tydet på drev med noe kriminelt. Et styre som det ikke var greie på i det hele
tatt, en styreleder som først framsto som hyggelig og grei, og villig til å
rydde opp. Men som det senere viste seg bare var løgn og tull med. Det var litt
bedre på vinteren, men fra tidlig vår til sen høst var leiligheten egentlig
ubeboelig. I mange år hadde jeg drømt om å få et godt og trygt hjem, noe jeg
trodde at kjøp av egen leilighet ville føre til, jeg hadde aldri trodd at slike
forhold som det jeg opplevde kunne være mulig. Det hendte jeg tenkte at dette
må være et mareritt jeg snart våkner opp fra. I et desperat øyeblikk tenkte jeg
at jeg kunne sette en stol inn på badet, og sitte der og lese, siden det var
det rommet hvor støyen var minst plagsom. Jeg husker et annet øyeblikk, tidlig
på våren, da bråket var fullstendig uutholdelig, jeg lurte på hvordan i all
verden skal jeg holde ut gjennom vår, sommer og høst, jeg skulle gitt alt i
verden for å skru tiden fram til november, for da pleide det å roe seg. Jeg tok
advokat for å prøve å få hjelp, jeg sto så alene, og var så sliten, og
forferdelig skuffet over at livet hadde påført et så hardt slag, og det i
forbindelse med noe som skulle være positiv endring. Advokaten var flink nok,
og skrev strenge brev til det jeg på bloggen omtalte som Huff
Eiendomsforvaltning. Det er en grunn til at jeg kalte dem Huff, hver gang det
kom svar derfra, var det som å få juling. Jeg hadde så mange vonde opplevelser
i sekken fra før, når alt dette kom i tillegg, ble det svært tungt å bære. Det
gjorde at jeg gjenopplevde den vanskelige tiden da jeg slet med saken som måtte
til forliksrådet, men dette var verre. Da hadde det tross alt vært snakk om
noen tusen kroner, nå var det en leilighet til en langt større verdi det var
snakk om. Jeg innså at det ville bli vanskelig å få solgt leiligheten til en
slik pris at jeg hadde råd til å kjøpe en ny, jeg håpet at jeg ved advokatens
hjelp ville få til at forholdene bedret seg såpass at jeg slapp å selge altfor
langt under takst. Dessverre nyttet det ikke, forholdene ble jevnt og trutt
verre, og det ble stadig flere beboere med dårlig oppførsel. Det var mange
leiligheter i bygget som lå ute til salg, og jeg så at det ofte gikk lang tid
før de ble solgt.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Jeg kommer aldri til å glemme det siste brevet fra Huff, da
hadde det gått lang tid siden sist. Det fikk jeg dagen etter at jeg hadde fått
vite at moren min var dødssyk. Hun hadde vært mye syk før om årene også, som
enebarn hadde vært nødt til å ta ansvar for syke foreldre i ung alder, det var
ingen fest, for å si det forsiktig. Jeg skjønte at jeg sto foran en periode som
kunne bli svært vanskelig, og da jeg leste det brevet, det var så ubeskrivelig grusomt.
Her hadde virkelig Huff satt inn nådestøtet, det var ikke grenser for hvor mye
dritt de kom med, jeg skjønte at styrelederen hadde sin del av skylden. Han
gikk rundt og jugde og baksnakket folk, sa noe i det ene øyeblikket, og noe
helt annet i det neste. Å lese det brevet må være den verste opplevelsen jeg
har hatt i livet, jeg kjente at jeg gikk i stykker. Det var så himla
urettferdig, og jeg hadde ingen å snakke med, det var ingen der som jeg kunne støtte
meg til. Det var bare den rå, kalde ensomheten, som jeg også før hadde kjent på
i vanskelige stunder. Advokaten ba om svar så fort som mulig, da brevet ikke
var «tilfredsstillende», men det tok lang tid før jeg orket å svare. Uansett
hvor mye jeg ville, jeg klarte det ikke. Til slutt fikk jeg sendt et slags
svar, og så maktet jeg bare ikke mer. Jeg lå nede for full telling, og styret
vant, regner med at seieren smakte godt.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjFfcMKPBXT5L5JRfPSrYMuZGeh6TWZV2bVMJqEoeNPB92yB6EKDfcDVpDAMASTAMulSLVupLsOZPCvJ9AGUuV1cbajy8AMgMec7LgJszVanCrg10hdGaBMWqqueOg5MkLvAk2-kdWnSxM/s1600/miniDSC05207b.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="810" data-original-width="1215" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjFfcMKPBXT5L5JRfPSrYMuZGeh6TWZV2bVMJqEoeNPB92yB6EKDfcDVpDAMASTAMulSLVupLsOZPCvJ9AGUuV1cbajy8AMgMec7LgJszVanCrg10hdGaBMWqqueOg5MkLvAk2-kdWnSxM/s640/miniDSC05207b.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
Da de noen måneder senere ringte og sa at moren min var
funnet død på gulvet i omsorgsboligen hun bodde, kan jeg huske det første jeg
tenkte var hva gjør jeg nå, det var det første jeg sa til den som ringte også.
Jeg har mistet to foreldre, faren min var jeg nødt til å identifisere, da han
døde brått mens han var ute og gikk. Jeg har også mistet en hund, riktignok var
hun gammel, men jeg var utrolig glad i henne. I alle tre tilfellene har jeg
ikke hatt overskudd til å stoppe opp og føle på noen form for sorg. Det har
alltid vært så mye annet å tenke på, og bekymre seg over. Jeg har hørt godt
voksne mennesker som har mistet foreldre i en alder da det er naturlig at folk
dør, si at det er det verste de har opplevd her i livet. Da har jeg tenkt at du
er jammen heldig, det skal du være inderlig klar over, men det tror jeg ikke
alltid de er. Problemene jeg har hatt, har gjort at jeg på en måte er blitt
helt nummen og følelsesløs, eller jeg har vært nødt til å bli det. Jeg har hatt
perioder der jeg har gått på siden av meg selv, det vonde ble for stort. Jeg
har ikke alltid registrert det mens det har pågått, men jeg husker en gang på
ferie i Dublin, da jeg merket at jeg på en måte som er vanskelig å forklare, så
meg selv utenfra. Da ville jeg absolutt være på plass inne i livet i mitt, for
akkurat da var det et godt sted å være, men det var ikke helt lett å få til. Det
var en veldig rar følelse.<br />
<br />
Jeg husker jeg tok bussen til begravelsen til moren min, jeg
hadde jo vært i andre begravelser, og sett at det er en dag hvor de nære
pårørende gjerne er omgitt av slekt og venner. Jeg var helt alene, det var som
jeg skulle et hvilket som helst annet ærend. Men det gikk nå greit, jeg dro hjem
og fortsatte å ta tak i alt det et dødsfall fører med seg av gjøremål. Etter at
alt det var gjort, måtte jeg begynne å tenke på salget av leiligheten, og
skaffe meg et annet sted å bo, noe som betydde å leie. I tiden før dette gikk i
orden, var alt bare stress og redsel. Jeg kan huske noen øyeblikk som var
forferdelige, da måtte jeg bare dra meg selv opp etter håret og gå videre, slik
jeg hadde gjort så mange ganger før. Noe annet jeg husker, er at jeg lengtet
etter å snakke med noen som så på meg som likeverdig, jeg tenkte at jeg kunne
vært villig til å betale noen for det. Man tenker så mye rart når det er så mye
vanskelig at det går helt rundt. Det var ikke mye kontakt jeg hadde med folk,
og det lille som var, var med folk som var veldig glad i å belære. Dersom jeg
kom med en aldri så liten ytring om hvor bekymret jeg var for hvordan det ville
gå med leilighetssalget, var det som å trykke på en knapp, og det dundret mot
hvor lett det ville bli, og gjør sånn, gjør sånn, gjør sånn.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br />
Jeg fikk omsider solgt leiligheten og skaffet meg en brukbar
utleieleilighet, men livet var trist. Jeg hadde egentlig skjønt for lengst at
alle slag var tapt. Jeg hadde ikke jobb, CV-en hadde raknet fullstendig, jeg
begynte å bli for gammel etter arbeidsgivernes smak, og dessuten hadde vi fått
arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, som også var med å minske sjansene
betraktelig. Om jeg til tross for alt dette hadde klart å få en jobb, hadde
antagelig arbeidstempoet vært uutholdelig, og lønna ikke til å leve av. Det å
være nødt til å gi slipp på et hvert håp var smertefullt. Jeg måtte innse at
jeg fikk gjøre det beste ut av den tiden jeg hadde penger, og prøve å tenke
minst mulig på det som måtte komme etterpå. Da jeg innså at betalt arbeid var
umulig å få tak i, var jeg inne på tanken om jeg skulle gjøre en eller annen
form for gratisarbeid, og at det kanskje også kunne føre til noe betalt arbeid.
Men jeg slo det fra meg, nå hadde jeg opplevd å gå ned i lønn og ned lønn, at
jeg til slutt skulle jobbe helt uten lønn i det hele tatt, ville føles fullstendig
håpløst. Og det ville neppe føre til tilbud om betalt jobb, jeg har erfaring
med at gratisarbeid bare fører til tilbud om mer gratisarbeid Dessuten kjente
jeg at alle årene med utrygghet og motgang hadde satt sine ubehagelige spor,
både fysisk og psykisk. Det ble et liv med sterke farger, en jernklo i brystet,
og noen uhyggelig truende skyer i horisonten. Et liv der jeg måtte prøve å
skape noen gode øyeblikk, og holde fast i dem så godt det lot seg gjøre. Det
ble en glassvegg mellom meg og andre, og det ble også veldig mye jeg ikke orket
å snakke om, derfor orket jeg ikke særlig kontakt med andre. Det er ikke så
hyggelig å møte andre, når man ikke har noe positivt å melde. Ensomheten har
vært vond, men bare tanken på andres utspørring og belæring har gjort at jeg umiddelbart
har dratt skuldrene langt over ørene. Dette ble mye tristesse på en gang, det
gjør vondt å skrive om det.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi0KrvOsmpkuXvJm6e8N4jxXC-dxTu764k1t-CxwmMpJglAIQWhBaLvnZDfYpt-GXCUpGMt0o4KbRSZtajZwXFGrRIwDGLn2mwk607H3EiTLdZ8B9zlHlItCBVViOSMbuvZgyoITyodnx0/s1600/mini9Customhouse+natt-2.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="743" data-original-width="1100" height="432" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi0KrvOsmpkuXvJm6e8N4jxXC-dxTu764k1t-CxwmMpJglAIQWhBaLvnZDfYpt-GXCUpGMt0o4KbRSZtajZwXFGrRIwDGLn2mwk607H3EiTLdZ8B9zlHlItCBVViOSMbuvZgyoITyodnx0/s640/mini9Customhouse+natt-2.JPG" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Det jeg holder fast i nå, og som er ubeskrivelig viktig, er
at livet mitt ikke har vært bare grått og trist. Det har vært mye av det, men
det har også vært gode opplevelser. Det har vært et liv med store kontraster,
nitrist slit og dager da jeg har ligget sammenkrøpet i vettskremt fattigdom,
men også dager da jeg har gått med rak rygg ut i livet og lyset. Når jeg tenker
på de gode opplevelsene jeg heldigvis har hatt, kommer alle turene til Dublin høyt
opp på lista. Å ankomme Dublin, gå av flybussen på O’Connell Street, ta de
første stegene bortover gata, tror nok jeg har hatt passe salig glis i fjeset
da. Å være tilbake i den byen har vært like herlig hver gang. Når livet har
vært som vanskeligst her det vært godt å ha slike opplevelser å holde fast i,
holde ut og håpe på at jeg skulle få oppleve det igjen. At jeg har greid å få
til turene både til Irland og andre steder, har gjort at jeg under noe tvil kan
si at det ble et liv verdt å leve, tross alt. Det har vært nydelig å kunne
legge problemer og elendighet bak seg, kjenne litt på hvem jeg kunne vært hvis
ikke livet hadde blitt så trøblete, bare det å kunne føle seg glad. De siste
årene har turene bidratt til at jeg i det hele tatt har greid å holde på sånn
noenlunde på beina. Jeg har vært nødt til å jobbe med formen for å klare det,
jeg husker en gang jeg plutselig kom på at nå er det bare to uker til jeg skal
til Dublin, nå må jeg ta meg sammen så jeg orker å dra. Det har vært noe å
glede seg til, særlig har siste lørdag før avreise vært en dag jeg har satt av til
å glede meg. Da har jeg dratt inn til byen, gått rundt og kost meg med tanken
på hva som lå foran meg, det har ellers ikke vært mye å glede seg, til så jeg
har vært nødt til å gjøre mest mulig ut av det. Men jeg husker en sånn
gledeslørdag, hvor jeg var i veldig dårlig form, skjelven og med hjertebank,
likevel jeg var nødt til å glede meg. Det var sommer og fint vær, jeg fant en
uterestaurant og tok en øl, prøvde å puste ut, det hjalp litt. Dette året har
jeg vært i så dårlig forfatning at det har vært lite overskudd til å glede seg,
likevel bestilte jeg tur til Dublin på våren slik jeg har pleid. Da tenkte jeg
at det var galskap, med tanke på den elendige formen. Men som vanlig, da vekkeklokka
ringte på avreisedagen var jeg i god nok form, og selv om den turen bød på
visse utfordringer, jeg reiste med SAS og det var midt i streikesesongen deres,
så merket jeg at hjertebanken, og angsten som til vanlig vibrerte i hver eneste
celle i kroppen, faktisk var borte. Det var så deilig at jeg dro tilbake til
Dublin i juli, for å få oppleve det en gang til. Og selv om jeg har var helt
utslått på forhånd, ble det faktisk en fin uke i denne byen hvor jeg har hatt
så mye moro, og har så mange gode minner fra.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Ellers har det ikke alltid vært så lett å få til gode
opplevelser, men når jeg tenker tilbake, ser jeg at det er enkelte øyeblikk der
livet tross alt føltes ganske bra. Jeg kjøpte et nytt kamera, å ta med seg det
ut på turer, ta bilder, komme hjem, sette seg ved pc-en med en kopp te og
behandle dem i Photoshop, etter hvert har jeg også lært meg Lightroom. Det
vondeste har vært hvordan tankene nesten hele tiden har surret og gått om hvor
lenge pengene ville rekke, og hva som ville skje etterpå. Jeg har et minne fra
en sommerettermiddag, da dette slapp taket, jeg vandret rundt i byen og tok
bilder av gamle hus, da hadde jeg det fint, jeg har lært å sette pris på slike
stunder. Det uhyggelige mørket som lå der framme, har på en måte gjort at jeg
har klart å verdsette det jeg har hatt. Utryggheten har røsket i kroppen, men
jeg tror jeg har vært ganske god til å presse trygghet ut av småstein langs
veiene jeg har gått. Hver eneste jul har jeg pyntet og kjøpt inn mat og drikke,
selv om jeg har vært helt alene, har jeg tross alt vært glad for at foreløpig
har jeg anledning til å gjøre det så hyggelig som mulig. Jeg har også tenkt på
dem som ikke har denne muligheten, og tenkt at dersom jeg hadde kjent noen som
hadde det slik, kunne jeg ha invitert vedkommende hjem til meg. Når jeg har
vært i Dublin og Edinburgh har jeg gått forbi folk som har ligget på gata, selv
har jeg akkurat da liksom har vært fin dame som har bodd på hotell og levd det
gode liv, men samtidig har jeg visst at dersom jeg lever lenge nok, kan dette
også bli min skjebne. Jeg satt på venteværelset hos tannlegen, ikke det
hyggeligste sted å være, men akkurat da var jeg bare glad for at jeg faktisk
hadde råd. Mens jeg satt der og ventet, kikket jeg på mobilen og der dukket det
opp, et av disse moralistiske innleggene, der man formelig ser for seg hvordan
skribenten pusset glorien under skriveprosessen, om hvor godt vi har det her i
landet, vi fornyer både kjøkken og bad årlig, osv. osv. Før jeg gikk hjemmefra
hadde jeg nok en gang lest om syke og fortvilte mennesker som hadde mistet AAP,
der ble det nok ikke fornying av kjøkken og bad i år. Og igjen tenkte jeg på at
skulle jeg holde meg i live lenge nok, var det stor fare for en tilværelse der det
verken var kjøkken eller bad i det hele tatt, og der det å kunne gå til
tannlege ville være en fjern drøm. Jeg syntes det var utidig tramping på en
voksende gruppe av vanskeligstilte, akkurat da var det mye oppmerksomhet om AAP-ofrene,
så det ville være rimelig at også skribenten ville ha fått det med seg. Men det
ser ut til å være en tendens at det folk ikke har opplevd selv, det gidder de
ikke tro eksisterer. Jeg har mange ganger tenkt at de som har hatt det langt
verre enn meg, til andre tider og på steder, i det minste har sluppet dette
evinnelige gnålet om at nå har vi det bedre enn noen gang. Det holdt på å drive
meg til vanvidd den gangen jeg akkurat hadde satt personlig rekord i
lønnsnedgang, da jeg jobbet til alle døgnets tider, helger og netter, tungt og
ensformig arbeid. Noen ganger på kveldsskiftet hendte det at systemet stoppet
opp, og vi fikk en ekstra pust i bakken, da fikk jeg høre historier fra noen av
dem jeg jobbet sammen med, en hadde hatt noen forferdelige opplevelser med
sosialkontoret, en annen hadde opplevd at en nær pårørende hadde vært nær ved å
ta livet sitt, på grunn av problemer med Nav. På den tiden var gnålet på sitt
sterkeste, en klar beskjed til noen av oss at vi ikke telte med. Det er ikke
bare sliterne som opplever tøffe tak, jeg vet om tilfeller der folk har hatt
langt bedre jobber enn det jeg noen gang har hatt, med langt høyere lønn og
ditto status, men som har hatt beintøffe forhold, og fæle kolleger av en type
jeg heldigvis stort sett har vært spart for.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
Nå er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelige
mye verre enn meg, det har jeg tenkt mye på, og det gir jo et visst perspektiv
på egen elendighet. Likevel er det vanskelig å tenke bort konsekvensene av
kronisk stress gjennom mange år. Jeg klarer ikke annet enn å tenke på hvordan
det hadde vært å komme gjennom en vanskelig periode, komme ut på den andre
siden, kunne puste ut og bearbeide det vonde. I stedet har alltid kommet et
problem eller flere ramlende over meg, ta den, ta den, ta den, uten at det har
vært tilstrekkelig med tid til å komme seg mellom slagene. Det hadde vært godt
å oppleve hvordan det var å få trygg grunn under føttene, det kommer jeg ikke å
oppleve, og uansett om jeg vet at det er det veldig mange andre som heller har
gjort, gjør det forbasket vondt. Det er vel sånn at det å oppleve trygghet og
varme, er i ferd med å bli noe stadig færre får oppleve. Nå har jeg tross alt
vært så heldig at jeg har fått oppleve noen riktig så gode stunder, og jeg er
glad for det jeg har klart å ta for meg såpass som jeg har av det gode i livet.
Sånn som utviklingen er her i landet, kan det komme til å bli mange som aldri
kommer i nærheten av de gode øyeblikkene jeg tross alt har vært så heldig å
få oppleve.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAiKXBfbViNZOJIqWRLG_BiYM6uwFrCG-zz-DwmhgJw2ByNtt5T55LxEyzTkvrdn4TSrzZBf2rSAOJUZKgTXGrzyG_SlpFmdlmVPb5Vmyh7MPhmj5pmVK9ga7G1pRolFPKYG2MsPILPuc/s1600/DSC01658+copy-1.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1124" data-original-width="1600" height="448" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgAiKXBfbViNZOJIqWRLG_BiYM6uwFrCG-zz-DwmhgJw2ByNtt5T55LxEyzTkvrdn4TSrzZBf2rSAOJUZKgTXGrzyG_SlpFmdlmVPb5Vmyh7MPhmj5pmVK9ga7G1pRolFPKYG2MsPILPuc/s640/DSC01658+copy-1.JPG" width="640" /></a></div>
<br />Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-7382349795226119162019-11-13T20:49:00.002+01:002019-11-13T21:41:58.362+01:00Folk og dyrDet er mye en skal høre før ørene ramler av, heter det seg,
og det har jeg jaggu fått bekreftet akkurat nå. Da jeg gikk inn på nettet i
ettermiddag, kunne jeg flere steder lese at Krf-leder Ropstad hadde hatt en noe
merkverdig opptreden i <a href="https://radio.nrk.no/serie/politisk-kvarter/NREP01022619/13-11-2019">dagens utgave av Politisk kvarter</a>. Da måtte jeg selvfølgelig
høre hva som hadde foregått, og det må jeg si, å høre denne meget kristne
herremannens betraktninger, det var virkelig en bisarr opplevelse. Etter hva
jeg skjønte, så er MDG et kjempefarlig parti og en trussel mot menneskeverdet,
dette fordi noen i USA, eller noe sånt, heller ville redde kjæledyret sitt enn
et menneske. Ifølge Ropstad kan miljøbevegelsens menneskesyn føre til at mennesker
bli verdsatt etter hvor mye de presterer, noe som selvfølgelig er skummelt, da
det kan føre til at man begynner å ta fra de syke og fattige, og gi til de friske
og rike. Men vent nå litt, sitter ikke Ropstad i en regjering som gjør akkurat
det?<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Nå er jeg en av de virkelig grusomme menneskene som ikke
bare mener at dyr har egenverdi, men også er bekymret for befolkningsveksten, i
motsetning til MDG, hvis jeg har oppfattet riktig. For meg handler det blant
annet om solidaritet med de som skal leve på jorden i framtiden, at det skal
være mulig å leve gode liv, ikke bare overleve. Men siden jeg nå engang mener
at dyr har egenverdi, handler det også om at det skal være leveområder der våre
medskapninger skal kunne leve sine liv. Jeg har sett videoer på nettet fra
Borneo, der orangutanger ramler ned fra trær som hogges ned, det er vondt å se,
jeg blir trist og lei meg. Nå må det sies at jeg også synes er vondt, og blir trist
og lei meg, når jeg leser om syke, fortvilte mennesker som sliter i Nav-systemet,
samtidig som regjeringen kutter og kutter i diverse stønader. Jeg fikk også veldig
vondt da jeg så dokumentaren om <a href="https://www.vg.no/spesial/2019/homoterapi/?fbclid=IwAR04ONaC_DEPWbx9vIQbbVprkaIQPUo1Wrf8fciNqFgIKqvlleImZJXJVa0">homoterapi på VGTV</a>, jeg lurer virkelig hva
slags menneskesyn de har, de som utsetter andre for noe som trygt kan kalles umenneskelig
behandling. Om jeg kan føle stor sympati og medfølelse med både orangutanger og
Nav-ofre, skal det innrømmes ikke har mindre til overs for dem som mener at det
de tror på, gir dem rett til å fortelle andre at de ikke har rett til å leve
fullverdige liv, med den begrunnelsen at Gud ikke liker det. Men de har
ingenting imot homofile, de er bare så innmari imot <i>homofil praksis. </i><o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<i><br /></i></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg mistenker Ropstad for å komme med dette latterlige
utspillet for å få oppmerksomheten bort fra homoterapi og det som har kommet
fram om konservative kristnes syn på homofile. Egentlig burde kanskje Ropstad
bekymre seg mer over menneskesynet i enkelte kristne miljøer, enn menneskesynet
til miljøbevegelsen. Det har hendt jeg har kikket innom en side på facebook der
man kan observere kristenfundamentalister i fri dressur, jeg skal love at det
er heftige greier. Her hater man de fleste, blant annet hele venstresiden, liberale
kristne, og selvfølgelig også miljøbevegelsen. Menneskeskapte klimaendringer er
tull, Trump er satt inn av Gud, alle som måtte mene noe annet er onde, grusomme og
dessuten hjernevasket av MSM. I sannhet en lite sjarmerende gjeng. Kanskje heller Ropstad ta et oppgjør med dem, der skulle det være nok å ta tak i. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Til slutt, når sant skal sies, og det skal det kanskje, tror jeg nok at på mange måter jeg foretrekker dyr framfor folk. Jeg avslutter med nok et bilde av den staselige orangutangen Sibu fra Dublin Zoo, hva han gir uttrykk for her, vet jeg ikke, men det er neppe dummere enn det Ropstad og enkelte andre har klart å lire ut av seg i det siste. </div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhisUKOttJT9ZdfygCzydFtJcLHXt6nTfPihhElFpjJHt3WWVF58WtZRmwK_MPgBK_EXshOkopeLSzdxAXeGk8sisjiCB-9ZsnBSpQ0KDmPmIrMTSjlz2JNGbvi3Ml8XwE-3hZJvB84b1k/s1600/DSC06196insta+copy.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="670" data-original-width="929" height="287" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhisUKOttJT9ZdfygCzydFtJcLHXt6nTfPihhElFpjJHt3WWVF58WtZRmwK_MPgBK_EXshOkopeLSzdxAXeGk8sisjiCB-9ZsnBSpQ0KDmPmIrMTSjlz2JNGbvi3Ml8XwE-3hZJvB84b1k/s400/DSC06196insta+copy.jpg" width="400" /></a></div>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-74498597618857127212019-10-30T21:32:00.001+01:002019-10-30T22:52:38.059+01:00Grusomme NAV«Skremmende om NAV», kalte jeg forrige post her på bloggen. I
de siste dagene har det som kjent kommet fram noe som er enda mer skremmende, det
viser seg at mange er uskyldig dømt, det er snakk om fengselsstraffer og
tilbakebetaling av store summer, noen har blitt fullstendig ruinert. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Av en eller annen grunn er jeg ikke spesielt
overrasket, det ville heller ikke overraske meg om det er gjort tilsvarende feil
i andre typer saker. <a href="https://dagens.klassekampen.no/2019-10-30/strupet-eos-eksperter">I dagens utgave av Klassekampen</a> kunne vi lese at advokaten
Anders Andersen, som har lang erfaring fra trygdesaker for Nav-brukere sier følgende:
<i>Hadde det vært de rikeste og mest ressurssterke som sto anklagen, hadde nok
ting stilt seg annerledes. Disse trygdesakene har ikke høy status blant
advokater. Mitt inntrykk er også at Nav baserer seg på en lavkostkalkulering
når det kommer til å dekke juridisk bistand</i>. Andersen mener også at
politiske signaler ovenfra har bidratt til at Nav praktiserer regelverket
unødvendig og i noen tilfeller ulovlig strengt. <i>Jeg opplever en lojalitet
mot de politiske signalene om å redusere utgiftsnivået som skaper en uvilje for
å akseptere at folk har krav på ytelser. Det kan være med å forklare hvorfor
man har brukt så lang tid på å reagere på signaler om feil i regelverket</i>,
sier Andersen.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Mange har skrevet om saken, skulle bare mangle, for dette er
en skikkelig skandale, jeg kan anbefale <a href="https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/0nqK12/naadeloese-nav?fbclid=IwAR3USgYbulpXnYeypdhnYvy7Cvqof6vDZdQ2V_GnElL32qlnS_Is7x6mC_A">Nådeløse Nav</a> av Tone Sofie Aglen i VG,
<a href="https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/a-sparke-de-som-ligger-nede-1.1608937">Å sparke de som ligger nede</a>, av Hege Ulstein i Dagsavisen, <a href="https://radikalportal.no/2019/10/29/klappjakten-pa-de-som-sitter-nederst-ved-bordet/?fbclid=IwAR1tkQHMsSuEbPFJ-PbZSFHgzSUplVHOrQSsWmGG-fBBgAtmOPzd_7H_BXA">Klappjakten på de som sitter nederst ved bordet</a>, av Jørund Hassel på Radikal Portal, og et intervju med
Elisabeth Thoresen med tittelen <a href="https://www.dagsavisen.no/fremtiden/dette-er-er-bare-toppen-av-et-digert-isfjell-av-nav-feil-1.1608833">Dette er bare toppen av et digert isfjell av Nav-feil</a>.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Alle som har vært i kontakt med Nav, vet at da står du med
lua i hånda, liten og maktesløs i møtet med en stor mektig etat, der du trues
med alt det fæle som kan skje dersom du skulle komme i skade for å gjøre en
ørliten feil, mens de derimot kan begå så mange feil og oppføre seg så dårlig
de bare måtte ønske. Der du stanger hodet i en vegg av svada og fullstendig
ulogiske beslutninger, og der du kan risikere å møte Nav-ansatte som totalt
mangler alminnelig folkeskikk. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Det går an å håpe at denne skandalen kan føre til en
skikkelig gjennomgang av hele Nav-systemet, men jeg tror ikke det er grunn til
å være spesielt optimistisk. Det kan hende det hadde vært større håp om en real
opprydding dersom vi hadde hatt politikere som sto litt nærmere oss vanlig
dødelige. Hvis det var politikere som selv hadde opplevd systemet, eller stått
ved siden av nære pårørende som gjorde det, hvis de selv hadde opplevd hvordan det
var å få beskjeder som slår pusten utav deg, som slenger deg i bakken, så det
føles umulig å reise seg igjen. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Jeg har
hatt slike opplevelser, og når jeg leser om den aktuelle skandalen, og om andre
saker der folk blir utsatt for noe vondt og vanskelig, får jeg rett og slett fysiske
reaksjoner, fordi slike opplevelser setter seg i kroppen, vekkes vonde minner
som er lagret i hver eneste celle i kroppen, slik føles det i hvert fall, til
live igjen, og jeg kjenner igjen på den rå fortvilelsen, den uhyggelige
avmakten, jeg har følt når livet når livet ikke har hatt annet å by på enn intens
motgang. Hvis en politiker hadde hatt tilsvarende erfaringer, og likevel vært
tilhenger av den brutale politikken som føres overfor syke og fortvilte
mennesker, kan jeg ikke skjønne annet enn av vedkommende måtte være fullblods
psykopat. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Vi får følge med og se hva som skjer, vi kan jo håpe at denne
skandalen blir en vekker, og det kan bli en bedring, men det er neppe grunn til
å være voldsomt optimistisk. Helt til slutt lenker jeg til en artikkel i VG,
som jeg akkurat har lest, den har tittelen <a href="https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/AdBLgM/nav-skandalen-mente-de-ikke-maatte-gaa-gjennom-alle-sakene-der-de-kan-ha-gjort-feil?utm_content=row-2&utm_source=vgfront">NAV-skandalen: Mente de ikke måtte gå gjennom alle sakene der de kan ha gjort feil</a>. Nå må da i all verden noen skjønne at det er på tide med et realt oppgjør med ukulturen i Nav.</div>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-81472631792847105782019-10-06T23:11:00.000+02:002019-10-07T12:26:27.752+02:00Skremmende om NAVRegjeringa finner stadig nye vanskeligstilte grupper de kan
gjøre livet enda vanskeligere for. <a href="https://aap-aksjonen.no/dette-er-en-ondskapsfull-politikk/">Denne gangen er det nye AAP-brukere under 25 år som skal få svi</a>, minstesatsen skal kuttes med 68. 000 kroner og ung
ufør-tillegget for denne gruppen forsvinner. Dette skal gi en innsparing på 119
millioner kroner i 2020, disse pengene skal angivelig brukes til å styrke NAVs
oppfølging av unge AAP-brukere. Om denne oppfølgingen vil gjøre reelt syke
mennesker friskere, vil jo vise seg, men det er vel heller fare for at det
motsatte vil skje. Som vanlig kommer man trekkende med begrepet «lettere psykiske
lidelser», det er visst det eneste som feiler folk her i landet. Nå er vel
strengt tatt ikke psykiske lidelser alltid så lette, og dessuten sørger man jo
for at de «lettere» lidelsene fort blir langt tyngre, sånn som folk behandles i
Nav-systemet.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Selv om regjeringa jobber jevnt og trutt for å gjøre det
stadig verre å være Nav-bruker, har det ikke vært lett før heller. Jeg hørte et
innslag på Verdibørsen på P2 i mai. Det har tittelen <a href="https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/MKRD05005819/14-05-2019#t=31m20.24s">Ung og ufør: Kan empati være avgjørende?</a> Her møter vi en kvinne som i ung alder fikk diagnosen MS, og
som følge av det ble ufør mot sin vilje. Hun forteller at hun følte seg
motarbeidet av Nav, at hun har hatt hele 19 forskjellige saksbehandlere, og at
det kun var én av dem hun følte ville hjelpe henne. Hun fikk begynne å studere
ved NTNU i Trondheim, der hun fikk god tilrettelegging og trivdes godt, men
mistet studiestøtten halvveis i studiet. Siden hun ikke kunne følge studiet på
normert tid, kunne hun ikke benytte seg av vanlig studielån, og var som følge
av det nødt til å slutte. Det er tydelig at hun er svært lei seg for at hun
ikke fikk fullført studiet, hun høres veldig nedbrutt ut. Man kan jo lure på
logikken i å la en person få begynne på et studium, og deretter kutte støtten
så hun ikke får fullført, og i stedet sende henne over på uførhetstrygd.
Strider ikke dette med den berømmelige arbeidslinja? Men dersom meningen er å
gjøre livet så utrivelig som mulig, som straff for at hun har vært så frekk å
bli syk, så fungerer det tydeligvis utmerket. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
I samme innslag hører vi også et intervju med en psykolog
som er direktør for arbeid og helse ved NAV arbeidsrådgivning. Direktører ser
forresten ut til å være en art som formerer seg ukontrollert for tiden, men det
er nå så. Jeg synes det er påfallende hvor lite konstruktivt denne direktøren har
å komme med, det er en del selvfølgeligheter, som man absolutt ikke behøver å
være psykolog for å forstå, og uendelig mye svada, saken er at fyren i løpet av
intervjuet mer og mer høres ut som en svadagenerator. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg hørte for en tid siden en podkast som er verdt å lytte
til, det er en samtale mellom Kirsti Bergstø, nestleder i SV, og Elisabeth
Thoresen, leder for AAP-aksjonen. <a href="https://podcasts.apple.com/no/podcast/15-hvordan-skal-jeg-f%C3%A5-mat-p%C3%A5-bordet-i-dag-elisabeth/id1454353281?i=1000440415684&l=nb">Hvordan skal jeg få mat på bordet i dag?</a>, er
tittelen på den, og det er nok dessverre et spørsmål stadig flere må stille
seg. Elisabeth Thoresen jobbet i Nav, før hun selv ble ufør, og har følgelig
sittet på begge sider av bordet. Som alltid når det er snakk om Nav, er det mye
skremmende som kommer fram. Det er også mye skremmende å lese om Nav, jeg lenker
til to eksempler. Den første er om <a href="https://frifagbevegelse.no/nyheter/elin-mistet-aapen-etter-13-ar--jeg-matte-velge-mellom-medisiner-og-mat-6.469.650543.13b1fe289c?fbclid=IwAR30YL_ZqGCk60DXtsyGgoUAmDu4tKuIVoV95lPVaxcWYWR9e_0jEEGEK2c">Elin som har slåss med Nav i mange år</a>, den
andre om <a href="https://aap-aksjonen.no/min-historie-alenemor-havarerer-i-nav-systemet/">en alenemor som har jobbet i Nav</a>, men som havnet i et fullstendig
mareritt da hun selv ble syk. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Det jeg lurer på hver eneste gang jeg leser eller hører
slike skrekkhistorier, er hvorfor i all verden folk utsettes for noe som gjør
dem sykere enn de allerede er, og som gjør at veien tilbake til arbeidslivet
blir lengre og mer smertefull enn nødvendig. Jeg kom til å tenke på en diskusjon
mellom to arbeidsfolk jeg en gang overhørte på et pauserom. Den yngste var ihuga Frp-fan
og ga uttrykk for noen temmelig usympatiske holdninger. Den eldre prøvde å
argumentere med at det han sto for ville ramme folk som hadde det vanskelig. Noe
som førte til at den yngste proklamerte med høy røst at <i>det driter vel jeg
i. </i>Det ser det dessverre ut til at svært mange av politikerne våre også
gjør. Men jeg tror ikke det er noen som <i>driter i det</i> den dagen det
rammer dem selv eller noen som står dem nær.<br />
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com14tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-16431757856347844742019-09-22T16:24:00.000+02:002019-09-22T22:04:01.710+02:00Kortreiste sommerbilder og høstlig tankesurrJeg kom over noen bilder jeg hadde tenkt å legge ut her på
bloggen mens det fremdeles var sommer. Av grunner jeg ikke skal plage noen med
nå, har jeg ikke fått somlet meg til å gjøre det. I mellomtiden er det blitt
høst, og det har vært valg. Jeg var sterkt i tvil om hva jeg skulle stemme, det
endte med at jeg stemte MDG. Beslutningen ble tatt i ren, skjær irritasjon over
alle de dustete bildene folk drev og la ut på facebook, av hvordan det ville gå
med det partiet ved makta, det var ikke en dag uten bilder av sykkelambulanser
og hestekjøretøy. En dag det dukket nok et bilde av noen som var ute og kjørte
hest, syntes jeg det så riktig så trivelig ut, og valget var tatt. Jeg har
aldri kjørt bil, men i ungdommen kjørte jeg faktisk hest. Jeg er så plaget med
biltrafikk, og så inderlig lei av at jeg ikke kan bruke balkongen min om
sommeren på grunn av den evinnelige trafikkstøyen, så hvis bilene hadde blitt
byttet ut med hester hadde det ikke vært meg imot. Dessuten syntes jeg det
ville skape en slags balanse, siden jeg stemte Arbeiderpartiet ved forrige
valg, og de er jo ikke så veldig miljøvennlige. Det vil si, jeg stemte egentlig
ikke på dem, jeg stemte mot den sittende regjeringa, den ville jeg ha vekk for
enhver pris. Det gikk jo ikke, men når jeg ser hvordan de holder på, synes jeg det
var ganske lurt å prøve å bli kvitt dem. De finner stadig grupper som har lite,
som de vil ta fra det lille de har, det siste nå er jo at de skal kutte i
pensjoner til uføretrygdede. Fordi det visstnok skal styrke arbeidslinja, jeg
har vært inne på det før her på bloggen, arbeidslinja er egentlig ei
straffelinje, og burde kalles nettopp det. Det virker forferdelig urettferdig at
folk skal straffes for at helsa har svikta, men vi har nå engang politikere som
ser ut til å mene at dersom folk bare blir fattige nok, vil de hoppe ut av
sykesenga og komme seg på jobb.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj1gcqjgXlXzkeNv8zeo3YREm1N0PSx3B01k2bETd-RMIK4dXE-pGgjyZWNW8M37wdfTNyTRjCYb_d_9ce1jCRP-JC6JhkECJZ8bqOLYaycARZRU5Cd2Ql3gy73K8wKYpihn1B0-jOOfZI/s1600/miniDSC07311.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1024" data-original-width="1397" height="468" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj1gcqjgXlXzkeNv8zeo3YREm1N0PSx3B01k2bETd-RMIK4dXE-pGgjyZWNW8M37wdfTNyTRjCYb_d_9ce1jCRP-JC6JhkECJZ8bqOLYaycARZRU5Cd2Ql3gy73K8wKYpihn1B0-jOOfZI/s640/miniDSC07311.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Odalsgata</td></tr>
</tbody></table>
<div class="MsoNormal">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi3LQo4-lCwIYI5SGVwGY1P95WHl7Cm-zReOju-zj9HtVAaYObpYsWhwN5uC7vnjliDN0DwXjkDoQFeRDfrKgsCs_ENeA5FNCd_0QZ9yoFKpsGDkW9OZsWcyjQc7orgb1jMis7mp3Akyco/s1600/miniDSC07315.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="851" data-original-width="1236" height="440" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi3LQo4-lCwIYI5SGVwGY1P95WHl7Cm-zReOju-zj9HtVAaYObpYsWhwN5uC7vnjliDN0DwXjkDoQFeRDfrKgsCs_ENeA5FNCd_0QZ9yoFKpsGDkW9OZsWcyjQc7orgb1jMis7mp3Akyco/s640/miniDSC07315.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Odalsgata</td></tr>
</tbody></table>
<div class="MsoNormal">
Over til disse bildene, de er tatt da jeg gikk og ruslet
rundt i Oslo i dagene før jeg dro til Dublin. Jeg la jo ut noen bilder fra
dublinturen for et par poster siden, her snakker vi om bilder med et plagsomt
stort klimaavtrykk. Jeg synes derfor det var greit å legge ut noen kortreiste,
og følgelig langt mer miljøvennlige bilder. Som bosatt på Lørenskog, hvor det
bare blir styggere og styggere, kan det være en god avveksling med en
byvandring. På Lørenskog spretter stadig nye uhyggelige bomaskiner opp,
tilsynelatende helt ukontrollert. De gror opp kloss opptil sterkt trafikkerte
veier, så tett at det bare er smale, skyggefulle passasjer mellom dem, trivsel
ser ut til å ha blitt et fremmedord.. Jeg leste et sted at det var en som
omtalte slike boligblokker som de nye gråbeingårdene, det synes jeg er en
treffende beskrivelse. Og som før sagt, biltrafikken går tett i et sett, du kan
bli bilsyk av å stå og vente på bussen. Koselige kafeer eller kaffebarer finnes
ikke, her er alt plassert inne i deprimerende kjøpesentre.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj_cfj9WUB_bW_fOeluxyRJFEQZ1VpT2BN6yvX-su_LvtXWp4xodXCfoez-egTKdvCK3ng13ZoKtVTf0YtOQjpiE_zsZVpx96ziCDQarliy8_-ZxoJGamRuDAseCaXa6UfOAvY5z7XK_zU/s1600/DSC07281jpg+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="918" data-original-width="1380" height="424" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj_cfj9WUB_bW_fOeluxyRJFEQZ1VpT2BN6yvX-su_LvtXWp4xodXCfoez-egTKdvCK3ng13ZoKtVTf0YtOQjpiE_zsZVpx96ziCDQarliy8_-ZxoJGamRuDAseCaXa6UfOAvY5z7XK_zU/s640/DSC07281jpg+kopi.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Damstredet</td></tr>
</tbody></table>
<div class="MsoNormal">
Selv om Oslo har sine fine steder, er det ikke noe vakkert
syn som møter meg når jeg kommer med bussen inn til bussterminalen. Jeg har
mange ganger tenkt hvordan det hadde vært å ankomme Oslo for første gang,
førsteinntrykket hadde ikke vært det beste, det er mulig jeg ville overveid å
snu i døra og dra tilbake til hvor jeg nå hadde kommet fra.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgOtz-kWJ3hTR6oVZNHn6yS7FchkQiP9cTZS8haEn8Isx-H48dHap-48JCwI3Q_TacMS_PqCt3DIouos_LYuF3yVlcSSOkgRHDN1DE_wWIwcXoWBxr7C66RDrwxkl7Q6wI69h69N6VykqY/s1600/DSC07322jpg+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="898" data-original-width="1347" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgOtz-kWJ3hTR6oVZNHn6yS7FchkQiP9cTZS8haEn8Isx-H48dHap-48JCwI3Q_TacMS_PqCt3DIouos_LYuF3yVlcSSOkgRHDN1DE_wWIwcXoWBxr7C66RDrwxkl7Q6wI69h69N6VykqY/s640/DSC07322jpg+kopi.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Grev Wedels plass</td></tr>
</tbody></table>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjd0GVIfKufGU0Kq9qT3eH78oiNYuYKG5mFukNrthsftE3IhTseWReHMe7HUeLCXuJkNjm2Bwu7h968JCf_PcAziRprvA3sSdVCg4VXuV2kx08BaSUmSur93dMs5LtC82k2SFzEL8DMza4/s1600/DSC07327-1+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="933" data-original-width="1400" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjd0GVIfKufGU0Kq9qT3eH78oiNYuYKG5mFukNrthsftE3IhTseWReHMe7HUeLCXuJkNjm2Bwu7h968JCf_PcAziRprvA3sSdVCg4VXuV2kx08BaSUmSur93dMs5LtC82k2SFzEL8DMza4/s640/DSC07327-1+kopi.jpg" style="cursor: move;" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bankplassen</td></tr>
</tbody></table>
Det var i utgangspunktet ikke meningen at dette skulle bli noen
bildeblogg, men det er nå greit å ha et sted å lufte bildene sine. Jeg har
ellers sett at de bloggene som er populære stort sett består av bilder, men da
er det gjerne snakk om bilder av bloggeren selv i diverse positurer, samt
maten bloggeren spiser og diverse ting og tang bloggeren har skaffet seg i det siste.
For den framtidsrettede bloggeren er dette sikkert veien å gå, leste nettopp at stadig flere unge har problemer med å lese lengre tekster. Dette så jeg samtidig
som jeg holdt på å lese «Byens spor. Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg hadde gledet meg
lenge til å lese, etter å ha lest de to foregående bindene av «Byens spor». Og den skuffet ikke,
det var en fantastisk opplevelse å la seg oppsluke av den boken. Med tanke på
alle de flotte leseopplevelsene jeg har hatt, må jeg si jeg synes synd på dem
som går glipp av dette.<br />
<br />
Nok om det, kanskje på tide å få lagt ut disse bildene før det blir vinter.<br />
<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi76VXTR1dVqZttH7M9Zum6e-kwWWZ1jOH3BICrqPiGIWN1U3oWvbgXoBRonatnWPCqrgghyGlPDjffpHMrQAqELWYiCmBBHK0QHEnfRT2zWEx72ilbAHp4bKIBatZstNTsqyoyzjszcZw/s1600/miniDSC07303.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="943" data-original-width="1332" height="452" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi76VXTR1dVqZttH7M9Zum6e-kwWWZ1jOH3BICrqPiGIWN1U3oWvbgXoBRonatnWPCqrgghyGlPDjffpHMrQAqELWYiCmBBHK0QHEnfRT2zWEx72ilbAHp4bKIBatZstNTsqyoyzjszcZw/s640/miniDSC07303.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">St. Hanshaugen</td></tr>
</tbody></table>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgdOkH5_nxURaRgMZwfwvxgcqUwbTfL-g9jNSeUpM4YRcf9DVYTnQDmEAt1pkw9OnUfhHr8QpL6PMuTlZ54dbpFBOIEOsaoVZhMl9q6dAdWygdJoIKjw2pSWb0_-4r7vl_w3giRuTVZwq8/s1600/miniDSC07309.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><img border="0" data-original-height="867" data-original-width="1300" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgdOkH5_nxURaRgMZwfwvxgcqUwbTfL-g9jNSeUpM4YRcf9DVYTnQDmEAt1pkw9OnUfhHr8QpL6PMuTlZ54dbpFBOIEOsaoVZhMl9q6dAdWygdJoIKjw2pSWb0_-4r7vl_w3giRuTVZwq8/s640/miniDSC07309.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Sognsvann</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlgddUOITaXDIz_SkQhaaLwqwXOYysDgISxghSLjWoA2teClTnAazMgpZvwkkOmVqM7IcLtxz6F9Jqpc1rAHa6OQaMskzOYL1T1mxQs59Dq2CrDtVHYiA40Hwlx5RdS8IV_B9wV_nHy5I/s1600/DSC07253-2+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="845" data-original-width="1228" height="440" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlgddUOITaXDIz_SkQhaaLwqwXOYysDgISxghSLjWoA2teClTnAazMgpZvwkkOmVqM7IcLtxz6F9Jqpc1rAHa6OQaMskzOYL1T1mxQs59Dq2CrDtVHYiA40Hwlx5RdS8IV_B9wV_nHy5I/s640/DSC07253-2+kopi.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Sagene</td></tr>
</tbody></table>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhxiIFnj3x4rHoGEWIJa8MIXvEmDjqFP_cxQvpBggu7vJbSlAe4miV5DU8cFGDarytw_ug6sHjJzmODjoJm4xNEzc4edupNeAqVlHQ71FQfXB6oxx7s8XcoV8AkNKfccW35UCXiL-O2Qd8/s1600/DSC07260-2+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><img border="0" data-original-height="1069" data-original-width="1600" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhxiIFnj3x4rHoGEWIJa8MIXvEmDjqFP_cxQvpBggu7vJbSlAe4miV5DU8cFGDarytw_ug6sHjJzmODjoJm4xNEzc4edupNeAqVlHQ71FQfXB6oxx7s8XcoV8AkNKfccW35UCXiL-O2Qd8/s640/DSC07260-2+kopi.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Akerselva</td></tr>
</tbody></table>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinZ1ojR9Jp_oQsglpSxG18RQgjBxXng7mbYBq1-1mkrP_BNKh8n8Rvido2KC4H2NOAHxbzGXmVe4O6dW4jGC832dsl-MpBlFFn_F9zo3UAhRYT-dQbf3DhmdFhankSgC1pBZtm8L9K2uE/s1600/DSC07267-2+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><img border="0" data-original-height="1200" data-original-width="1490" height="514" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinZ1ojR9Jp_oQsglpSxG18RQgjBxXng7mbYBq1-1mkrP_BNKh8n8Rvido2KC4H2NOAHxbzGXmVe4O6dW4jGC832dsl-MpBlFFn_F9zo3UAhRYT-dQbf3DhmdFhankSgC1pBZtm8L9K2uE/s640/DSC07267-2+kopi.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Ankerbrua<br />
<br />
<br />
<br /></td></tr>
</tbody></table>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-90573835147177230122019-08-31T18:50:00.001+02:002019-09-01T17:20:05.153+02:00Gjensyn med "Den hellige bil"Som kjent har det vært mye snakk om bompenger i det siste,
og det har også vært et heftig tema i den pågående valgkampen. Som bilfri og
sterkt trafikkplaget, hilser jeg alle tiltak som kan begrense biltrafikken
velkomne. Jeg ser jo at det kan virke urettferdig, da det betyr langt mindre
for dem med god råd enn for dem som sliter med økonomien. Men det finnes andre
metoder for å utjevne forskjeller, dessverre virker det som at viljen til å
gjøre noe med de økende forskjellene er heller liten for tiden. Nå er det jo
også sånn at mange med dårlig råd må ta til takke med bolig i de mest
trafikkbelastede områdene, og vil få bedre livskvalitet dersom trafikken
minker. Jeg har en følelse av at mange skyver de fattige foran seg når det er
snakk om bompenger, det er nok heller snakk om manglende vilje til å redusere
egen bilbruk. I mange tilfeller er det antagelig snakk om reinspikka latskap,
men det gjør det seg jo dårlig å innrømme. Den nåværende regjeringen har, som
de fleste sikkert har fått med seg, foretatt seg svært mye som har vært i de
fattiges disfavør, uten at protestene har vært særlig store. Da har man sittet
riktig så stille i båten, eller skulle jeg heller si bilen, følgelig virker
ikke omtanken for fattigfolk spesielt troverdig.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="text-align: justify;">
Alt maset om bompenger fikk meg
til å tenke på et lite hefte jeg kjøpte på gata i Oslo i min ungdom, det het
«Den hellige bil» og var forfattet av Pål Jensen. Det har vært nevnt her på
bloggen en gang før, i en kommentar under en post jeg skrev om sykling. Da
angret jeg dypt på at jeg hadde kastet det en gang jeg hadde fått et sjeldent
anfall av ryddemani. Jeg ble derfor gledelig overrasket da jeg søkte etter det,
og fant det hos Nasjonalbiblioteket, <a href="https://www.nb.no/nbsok/nb/3300b2160f2e98f8c04a2a4f59bbafed?index=1#13">så her er det</a>. Selv om heftet er helt fra
1982, er det mye som fremdeles virker svært aktuelt. Her kan vi lese om <i>veiatollaher</i>
og <i>bilskope</i>r, og om sånne som meg, altså de <i>vantro. </i><o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="text-align: justify;">
<i><br /></i></div>
<div class="MsoNormal">
Da jeg kjøpte dette heftet var jeg i en alder da jeg burde
ha tatt «lappen», som det ble kalt, men altså ikke hadde gjort det, og ble av
mange ansett som noe i nærheten av en samfunnsfiende. Det manglet ikke på
moralprekener fra voksne mennesker, som så på det som sin livsoppgave å sørge
for at flest mulig ble mest mulig lik dem selv. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Nå var faktisk mine første leveår bilfrie, da foreldrene
mine ikke skaffet seg bil før jeg var sånn omtrent i tiårsalderen. Det ødela
ikke barndommen nevneverdig, snarere tvert imot, det var turer med sykkel, med
kollektivtransport, eller til fots. Det var ikke noen problemer med å få mat og
andre nødvendigheter i hus. Jeg mener til og med å huske at det var vaser i barndomshjemmet,
noe som vi i den senere tid har lært er spesielt vanskelig å frakte uten bil. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Lørdag 24. august var det et stykke i Klassekampen med
tittelen Bilsyk, skrevet av Christian Lycke, der vi blant annet kunne lese at
veitrafikken er blant de største enkeltkildene til miljøskadelige utslipp, det
dreier seg om flere typer forurensning, som klimagasser, svevestøv, mikroplast
og støy. Det er flere som dør av svevestøv i Oslo, enn det totale nasjonale
tallet på omkomne i trafikken. På verdensbasis dreper det tre gange så mange
som Aids, malaria og tuberkulose til sammen. </div>
<div class="MsoNormal">
Dekkslitasje står for cirka 50 prosent
av de 10 000 tonnene mikroplast som ender i naturen hvert år. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Jeg synes det er gledelig at det nå ser ut til at bilen er i
ferd bli noe mindre hellig enn den var i min ungdom. For de troende bilistene er
dette selvfølgelig vondt, de har jo ikke vært vant til at religionen deres har
vært utsatt for plagsomt mye kritikk, så det er nok veldig uvant. Den gangen for
veldig lenge siden, da jeg kjøpte «Den hellige bil» på gata i Oslo, kan jeg
faktisk huske at han jeg kjøpte det av, sa noe sånt som at dette var et artig
hefte der man tillot seg å fleipe med statsreligionen. Da får vi bare håpe
denne statsreligionen nå står for fall. I mellomtiden kan jeg absolutt anbefale
en kikk på <a href="https://www.nb.no/nbsok/nb/3300b2160f2e98f8c04a2a4f59bbafed?index=1#13">«Den hellige bil»</a>, dette er herlig blasfemi av god, gammel årgang.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-65965236206440912522019-08-08T23:18:00.000+02:002019-08-17T20:40:36.330+02:00Årets andre tur til DublinDet gikk ikke lang tid fra vårens tur til Dublin, til jeg
var tilbake igjen. Jeg har allerede vært hjemme i over to uker. Det er flere
grunner til at jeg dro tilbake så fort, drittværet jeg opplevde sist var en av
dem. I sommer er det faktisk tjue år siden jeg reiste til Irland for første
gang, en arrangert rundreise, med buss hele veien fram og tilbake. Vi hadde
bare én hel dag i Dublin, jeg ble veldig sjarmert av byen, og dro tilbake alene
året etter, for å oppleve den på ordentlig, og det må jeg si jeg fikk. Etterpå
har jeg, som det også har framgått her på bloggen, vært tilbake igjen og igjen.
Jeg har også vært andre steder i Irland, Cork, Kilkenny og Galway. Og jeg har
vært på mange dagsturer ut fra Dublin, så jeg har fått sett en del av landet.
Jeg har utrolig mange gode minner fra dette landet, og er veldig takknemlig for
alle de fine opplevelsene jeg har hatt der.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlD7okrkhRSgmKA9WrQJHUVXO1EppyLzmLl_Iq8UqiDZ0OfVW58mS6V9c1MTB6PaoObqVEH4scY4QSZfqfzJ7Hc2IoHBl_REQ5DSrVQPa36-e8DzrqHbjiYC_Cr6aG4UYVaIJU-WZF8as/s1600/miniDSC07525.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="867" data-original-width="1300" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlD7okrkhRSgmKA9WrQJHUVXO1EppyLzmLl_Iq8UqiDZ0OfVW58mS6V9c1MTB6PaoObqVEH4scY4QSZfqfzJ7Hc2IoHBl_REQ5DSrVQPa36-e8DzrqHbjiYC_Cr6aG4UYVaIJU-WZF8as/s640/miniDSC07525.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
I år bodde jeg på samme hotell som jeg gjorde på min første
alenetur til Dublin, Arlington Hotel, rett ved O’Connell Bridge, særlig mer
sentralt får det ikke blitt. Det var veldig greit første gangen, da jeg ikke
var kjent i byen, og syntes det var litt skummelt å reise helt alene. Nå tok
det ikke lang tid før jeg fant ut at det ikke var særlig skummelt å være alene
i Dublin. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOOCL2duJj87fWo6W22DHG0wO-kzycKeCfYIJHL5DJhkxljykFeF3nGnAMEnlhp87m0RMAPgNG9fINls5PyqIoAPH3yOcJS3pMBbPTPwwPqTAE8wWLwOlYp3cJPGps1TBEpblzjuSUpSs/s1600/miniDSC07583.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="900" data-original-width="1324" height="434" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOOCL2duJj87fWo6W22DHG0wO-kzycKeCfYIJHL5DJhkxljykFeF3nGnAMEnlhp87m0RMAPgNG9fINls5PyqIoAPH3yOcJS3pMBbPTPwwPqTAE8wWLwOlYp3cJPGps1TBEpblzjuSUpSs/s640/miniDSC07583.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Fra parken St. Stephen's Green</td></tr>
</tbody></table>
<div class="MsoNormal">
Som jeg har etter hvert har gjort for vane, ble det også
denne gangen en tur til Dublin Zoo dagen etter ankomst. Det har skjedd mye
positivt der siden jeg var for første gang for mange år siden, mange av dyrene
har fått større og bedre områder. Nå jobbet de med et bedre område til ulvene,
da har de noe å se fram til. I mellomtiden poserte de villig for fotografen, og
var så vakre at denne amatørfotografen smeltet fullstendig.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwzFljaoE20aAdeIBNXJDMSQdePBkYG7_cUr2ISwYXf46HiwdQjGbE550e3c8El5IsO0VYXY3M5lj_-UdEyzyfO8TCAWL1Jx0KF992hmQByTTABNG1dsHKAt9jLF4SmaBDePg6EpvbhWs/s1600/miniDSC07450.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="930" data-original-width="1319" height="450" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwzFljaoE20aAdeIBNXJDMSQdePBkYG7_cUr2ISwYXf46HiwdQjGbE550e3c8El5IsO0VYXY3M5lj_-UdEyzyfO8TCAWL1Jx0KF992hmQByTTABNG1dsHKAt9jLF4SmaBDePg6EpvbhWs/s640/miniDSC07450.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjppTkZpdnYBO6ey1U-mEk-1p_McTpcKN4nCWtaIkPqMUerAtZAGCDZhvHlGokjT0IcnbDDEEOZenHRLef6x-16Vnl_DIFtiz_M4AHYIDSXLsqI3TPHXQIZDdmvGsOTxorvCHtnHlUC-BY/s1600/miniDSC07348.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="853" data-original-width="1280" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjppTkZpdnYBO6ey1U-mEk-1p_McTpcKN4nCWtaIkPqMUerAtZAGCDZhvHlGokjT0IcnbDDEEOZenHRLef6x-16Vnl_DIFtiz_M4AHYIDSXLsqI3TPHXQIZDdmvGsOTxorvCHtnHlUC-BY/s640/miniDSC07348.JPG" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Flamingoer er også vakre</td></tr>
</tbody></table>
<table cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgS65i_u1A3npDDBmBbqthERI6o9NRmUiosp9jnxaCurm_0YmHzf1pwpdw2Vg0ZYs83FfJehBzM4IKoa2xQudaEdmVJ4gVgG4-Rjz0x7Sse-YCDPdrcvl_HgcdsN06zL-yXI3b2lM5CAEA/s1600/miniDSC07463.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="833" data-original-width="1250" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgS65i_u1A3npDDBmBbqthERI6o9NRmUiosp9jnxaCurm_0YmHzf1pwpdw2Vg0ZYs83FfJehBzM4IKoa2xQudaEdmVJ4gVgG4-Rjz0x7Sse-YCDPdrcvl_HgcdsN06zL-yXI3b2lM5CAEA/s640/miniDSC07463.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Liten panda i tre, stort søtere går det vel ikke an å bli</td></tr>
</tbody></table>
<div class="MsoNormal">
<br />
Det er mye moro og god musikk å oppleve på pubene i Dublin,
i tillegg har de ofte fine og fargerike </div>
<div class="MsoNormal">
fasader, og nå var mange pyntet med
imponerende blomsterarrangementer. En morgen jeg var på vei til å spise
frokost, tok jeg bilder av noen av dem. Det var ikke bare pubene som hadde
pyntet seg med flotte blomster, det hadde også kaffebaren jeg inntok den dagens
frokost.</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhSbh7wuQaQkC6JfPMzlxgBWdzRtleeqzY0sIWBpnjw03-HyKcnc4DroNXw4DJ05fnlCAo_8MXtkt0JgnATDyezHwM26cvQfPcJxjMKjGv8JnJCndftNRh0gxdxkkGNp7Ot6Pj5D8MXepQ/s1600/miniDSC07335.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1037" data-original-width="1407" height="470" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhSbh7wuQaQkC6JfPMzlxgBWdzRtleeqzY0sIWBpnjw03-HyKcnc4DroNXw4DJ05fnlCAo_8MXtkt0JgnATDyezHwM26cvQfPcJxjMKjGv8JnJCndftNRh0gxdxkkGNp7Ot6Pj5D8MXepQ/s640/miniDSC07335.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh3-oi9lZiaRrsqY0i2Dwm7Nn7sR0W2Y94d92plSnKkzH7LCbssQtCZd2u8NKjf5gZ9-ICNWH9NwFJGeARVkMqOppQ6y3IC9PShnBbVrCCcSwAgUtDk_X9xT7mZqoPjq2YwwM2jfPR0_co/s1600/miniDSC07482.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="981" data-original-width="1433" height="438" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh3-oi9lZiaRrsqY0i2Dwm7Nn7sR0W2Y94d92plSnKkzH7LCbssQtCZd2u8NKjf5gZ9-ICNWH9NwFJGeARVkMqOppQ6y3IC9PShnBbVrCCcSwAgUtDk_X9xT7mZqoPjq2YwwM2jfPR0_co/s640/miniDSC07482.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgI3OLmExTh6OnqD03s7zcibQk5zmHhi9Rt4GbwBUWtXoR8LlJ4cdM1biCpnj07FOnioCFFjMniadbzkAcA1YiUb9zM55GFSJiMDcfZ6rpWULmbWlMDDIeCkdgWAN9TK9rGcEZ8nLh8K8M/s1600/miniDSC07483.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1047" data-original-width="1600" height="418" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgI3OLmExTh6OnqD03s7zcibQk5zmHhi9Rt4GbwBUWtXoR8LlJ4cdM1biCpnj07FOnioCFFjMniadbzkAcA1YiUb9zM55GFSJiMDcfZ6rpWULmbWlMDDIeCkdgWAN9TK9rGcEZ8nLh8K8M/s640/miniDSC07483.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgYKm80zZubLpRAYhtMCXPYzTzGozfi4HRtY2SbwY_7Th1YGSqppf_RGBm879oEDE5LymoRt21X_9JW7KJJDjC7HoIJvhjlLtOvJdY1irJSkYkmgYZUJW5WD0M8sDESfgybDPHVo02PhOg/s1600/DSC07487-liten.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="841" data-original-width="1283" height="418" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgYKm80zZubLpRAYhtMCXPYzTzGozfi4HRtY2SbwY_7Th1YGSqppf_RGBm879oEDE5LymoRt21X_9JW7KJJDjC7HoIJvhjlLtOvJdY1irJSkYkmgYZUJW5WD0M8sDESfgybDPHVo02PhOg/s640/DSC07487-liten.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Noe jeg hadde tenkt å gjøre forrige gang, men som drittværet
satte en stopper for, var en tur til Drimnagh Castle, bare noen minutters
busstur fra sentrum. Den var absolutt verdt å få med seg, jeg fikk en fin
omvisning helt alene med guiden, siden det ikke dukket opp noen andre besøkende
akkurat da. Det ble en veldig trivelig og interessant opplevelse. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhQ_3jEM4vkNoz7nQujvIAYaF4rRav319A-Ebb2Cqaw4U6yk2MSoCNqI03-9rbt4vY2Mna25xwq0ai1A_WdM8FosOXW4Uy_mYebzajgpDSKZM7T5UqcV7NInxigtfeg_l3ED60EZ60tfbE/s1600/DSC07489-1+liten.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="908" data-original-width="1384" height="418" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhQ_3jEM4vkNoz7nQujvIAYaF4rRav319A-Ebb2Cqaw4U6yk2MSoCNqI03-9rbt4vY2Mna25xwq0ai1A_WdM8FosOXW4Uy_mYebzajgpDSKZM7T5UqcV7NInxigtfeg_l3ED60EZ60tfbE/s640/DSC07489-1+liten.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEju4RNSE3g0Q6_uB5mOaD2ytt5k-ttDhzWP8L5j06lBWZikjYOzAIH5qpJZvKxDEiY3to_OVbJd_7GUZ67IELA0fc72chBUb959fr7QOkufAb11EF90Jy9ZMyFfXuEwBoOjebZhDkhG4FQ/s1600/DSC07495-1.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="867" data-original-width="1300" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEju4RNSE3g0Q6_uB5mOaD2ytt5k-ttDhzWP8L5j06lBWZikjYOzAIH5qpJZvKxDEiY3to_OVbJd_7GUZ67IELA0fc72chBUb959fr7QOkufAb11EF90Jy9ZMyFfXuEwBoOjebZhDkhG4FQ/s640/DSC07495-1.JPG" width="640" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiv6URtoXPRnMGy2LC4XnGhim-UfeJjw6RRuQEPsCpHfxWhdW54RbaM5GO94aZbkSlQnH8ldM5XFUBiif4riuoYg964YO5bDhhE7z8qcbhpvRSiiaGRzg1HWk7mvGXVoga2GV2RVEpgbWA/s1600/miniDSC07492.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="860" data-original-width="1290" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiv6URtoXPRnMGy2LC4XnGhim-UfeJjw6RRuQEPsCpHfxWhdW54RbaM5GO94aZbkSlQnH8ldM5XFUBiif4riuoYg964YO5bDhhE7z8qcbhpvRSiiaGRzg1HWk7mvGXVoga2GV2RVEpgbWA/s640/miniDSC07492.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Det er mange koselige landsbyer rundt Dublin, jeg har særlig
fått sansen for Howth, det har blitt en vane å ta en tur dit, rusle litt rundt
og spise lunsj. Heller ikke det fikk jeg gjort forrige gang, nok en gang var
det været som kom i veien. Denne gangen var været noe mer på min side, om enn
ikke direkte strålende, men mer enn bra nok for en vellykket tur til trivelige
Howth.</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh7RFphZPQBpJ_IA1HlIQuaHeDqOiEkZ5vRSQYbSkiTjsPbFyTc9bEefbrMqNHYN2mMBdrnwO8zSHtcSW_BijnOzNfV9P9iVOYn91nVymjZhNKkqFYu8tAK6lTzlLWNX_4Ficy1LCnBfwU/s1600/miniDSC07546.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1067" data-original-width="1600" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh7RFphZPQBpJ_IA1HlIQuaHeDqOiEkZ5vRSQYbSkiTjsPbFyTc9bEefbrMqNHYN2mMBdrnwO8zSHtcSW_BijnOzNfV9P9iVOYn91nVymjZhNKkqFYu8tAK6lTzlLWNX_4Ficy1LCnBfwU/s640/miniDSC07546.jpg" width="640" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Utsikt fra moloen i Howth</td></tr>
</tbody></table>
<div class="MsoNormal">
Det skjedde et aldri så lite under i år, det har alltid vært
sånn at når jeg prøvd å ta bilder i sentrum av Dublin, har det umiddelbart
dukket opp en rekke med dobbeltdekkere, sånn var det første gangen jeg var der,
og sånn har det vært hver eneste gang etterpå. Men i år fikk jeg faktisk tatt
et bilde av GPO, eller General Post Office som er det fulle navnet, uten at det
dukket opp en eneste dobbeltdekker. Jeg trodde nesten ikke det var sant, men
det var det, og her er beviset.</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhIWkABfMxy85vE7bTXPg7tXXIeBCghMeSZUGWYudMBQgQdP3P3fSllJskhLgoIkKV1kI-iMSe4ZeOxvfv3mfiDG-tgCJW6B6Ya3shxv9M2FI3gk2cgUTUi6koGUJdYauBls4MreAncc-E/s1600/DSC07517-1+liten.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1054" data-original-width="1516" height="444" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhIWkABfMxy85vE7bTXPg7tXXIeBCghMeSZUGWYudMBQgQdP3P3fSllJskhLgoIkKV1kI-iMSe4ZeOxvfv3mfiDG-tgCJW6B6Ya3shxv9M2FI3gk2cgUTUi6koGUJdYauBls4MreAncc-E/s640/DSC07517-1+liten.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Nå er sansen irsk musikk en vesentlig grunn til jeg har
reist så mange ganger til Irland. Før jeg dro dit første gang hadde jeg hørt
mye irsk musikk, vært på irske puber i Oslo, og mange konserter med Dubliners. Jeg
fikk aldri oppleve dem med den fantastiske vokalisten Luke Kelly, han var dessverre
død mange får før jeg hørte dem første gang. Nå har de satt opp to statuer
av ham i Dublin, i anledning av at det er trettifem år siden han døde. Jeg snublet
tilfeldig over den ene av dem, og etter det jeg har sett av bilder, er nok
denne den jeg synes er finest. Og da passer det å avslutte nok en bloggpost om
nok en tur til Dublin med en video med nettopp Luke Kelly, jeg skulle gitt mye
for å ha opplevd ham i levende live. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgv1cpiJEqDBY3uTmnkir-g6WQIezaYlT0xMToXVFJK9pfm8DpYxzzhsQ-iWLMtPvyPiE7WMEVCqtIpmYpwL3OelOHE4ZZp8Hhm6Wk0M_Gr053nM8fVwVFsqid6J-swTZN0ubv6ME2Fl88/s1600/DSC07567mindre.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1036" data-original-width="1400" height="472" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgv1cpiJEqDBY3uTmnkir-g6WQIezaYlT0xMToXVFJK9pfm8DpYxzzhsQ-iWLMtPvyPiE7WMEVCqtIpmYpwL3OelOHE4ZZp8Hhm6Wk0M_Gr053nM8fVwVFsqid6J-swTZN0ubv6ME2Fl88/s640/DSC07567mindre.jpg" width="640" /></a></div>
<br />
<div class="MsoNormal">
</div>
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="https://www.youtube.com/embed/fXvt25IsIZ0" width="560"></iframe> Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-49842375226167026732019-07-11T22:01:00.003+02:002019-07-12T09:53:24.715+02:00Krampeoptimisme, forskjeller, og noen interessante videoer En runde på nettet kan fort by på mye trist lesning, men
mellom all tristessen hender det at det dukker opp tekster der den som skriver
er ekstremt optimistisk på framtidens vegne. Her finnes det ikke problemer,
ikke engang utfordringer, her er alt bare fryd og gammen, alt går i riktig
retning, ingen grunn til bekymring. Det
har nemlig Steven Pinker sagt, og skribenten later til å mene at alle som er
uenige i dette, er uopplyste, bakstreverske hengehuer som rett og slett ikke
har skjønt det. Etter å ha lest noen sånne innlegg, trodde jeg at alle i de mer
velbemidlede klasser var ihuga Pinker-fans, men det var visst en i overkant
pessimistisk antakelse.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
I <a href="https://www.dagbladet.no/kultur/like-snusfornuftig-som-hakkespettboka/70764438">en anmeldelse i Dagbladet</a> av boka som har fått den norske
tittelen «Opplysning nå», omtales Pinker som en markedsfundamentalist hvor
svaret på problemet ulikhet er <i>la dem spise kake. </i>Videre sies det at han
kategoriserer miljøbevegelsen som fremskrittshatende misantroper. Heller ikke i
Klassekampen har Pinker fått stående applaus, i begynnelsen av juni hadde Joar
Vittersø en tekst med tittelen <a href="https://dagens.klassekampen.no/2019-06-04/glemte-du-noe-pinker">Glemte du noe, Pinker?</a> Her er det særlig Pinkers
syn på ulikhet som kritiseres, det sies at essensen i han budskap er at vi ikke
skal være opptatt av økonomiske forskjeller, at de er nødvendige og at de
negative konsekvensene ikke alvorlige, at han til og med synes å mene at
ulikheter er moralsk irrelevant. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Ifølge Vittersø blir årsakene til at ulikhet dreper stadig
bedre forstått. En vesentlig grunn er stresset det medfører å være på bunnen av
et sosialt hierarki. Kronisk stress gir økt sannsynlighet for alvorlig fysisk
og psykisk sykdom. Det sies også at i møtet med noen med høyere rang bli vi mer
ydmyke og imøtekommende. Det motsatte skjer i møtet med folk vi oppfatter som
lavere enn oss i rang, da blir vi mer selvgode og uvennlige. Noe som ikke
overrasker oss som befinner oss langt nede på rangstigen, dette har vi erfart i
rikelig monn. Det er heller ikke overraskende at undersøkelser viser at de som
befinner seg høyt oppe i hierarkiet, ikke synes dagens nivå av ulikhet er problematisk.
Og det er vel der oppe de vel befinner seg, disse som skriver de før nevnte
overoptimistiske tekstene. Det som har slått meg når jeg har lest slike
tekster, er at det ser ut til at det er veldig vanskelig å ha to tanker i hodet på én
gang. Jeg vil tro at de aller fleste av oss har fått med seg at verden på mange
områder har gått framover, men samtidig går i feil retning på andre områder. Eksempelvis
burde jordas temmelig stusselige helsetilstand være grunn til bekymring. I Dagens
Næringsliv, som vel ikke akkurat er kjent som en utpreget miljøblekke, kunne vi
for noen dager siden lese en heller skremmende artikkel med tittelen <a href="https://www.dn.no/klima/klimatrusselen/philip-alston/klimakrise/fn-ekspert-advarer-global-oppvarming-kan-fore-til-klima-apartheid/2-1-627917">FN-ekspertadvarer: Global oppvarming kan føre til «klima-apartheid»</a>. For ikke lenge siden
leste jeg at framtidstro er en nyliberalistisk kjerneverdi, det kan være noe av
forklaringen på den voldsomme optimismen til disse skribentene. Viktig å ha de tidsriktige
holdningene, vettu. Noe annet jeg har tenkt når jeg har lest diverse skråsikre,
men ikke alltid like velbegrunnede, påstander fra de mer velbemidlede, er om de
har hatt det så greit og lettvint her i livet at det er noe de har gått glipp
av. Forskning har vist at et vanskelig liv har negative konsekvenser for fysisk
og psykisk helse, og hjerneskanning viser at kronisk stress kan endre hjernen. Konsekvensene
av et meget godt og trygt liv synes neppe på hjerneskanning, men kan det være at en
viss grad av motstand her i livet er nødvendig for å utvikle seg til et reflektert
voksent menneske? <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Så over til det som her hovedgrunnen til at jeg tar opp
dette, det er noen videoer på YouTube som Vittersø henviser til. Han anbefaler
å bruke søkeordene «Paul Piff rich give less» og «Sarah Brosnan monkeys». Det
har jeg gjort, og det jeg fant syntes jeg var så bra jeg synes flest mulig bør
se dem. På det førstnevnte søket fant jeg denne videoen, den gir unektelig noen
meget interessante tanker. <o:p></o:p><br />
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="https://www.youtube.com/embed/bJ8Kq1wucsk" width="560"></iframe>
</div>
<div class="MsoNormal">
På det andre søket, fant jeg først en kortere video, men jeg
velger å sette inn denne, fordi den er både morsom og informativ.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br />
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="https://www.youtube.com/embed/GcJxRqTs5nk" width="560"></iframe>
<br />
Til slutt velger jeg å sette inn en fra 5080 Nyhetskanalen.
Den er egentlig forferdelig fæl, men dessverre kanskje ikke så langt vekk fra
virkeligheten som man skulle ønske.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="https://www.youtube.com/embed/yMlzo9gYCw8" width="560"></iframe></div>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-75455645784609531542019-05-11T00:30:00.001+02:002019-05-11T01:50:20.934+02:00Dublintur med drittvær og flystreik Siden sist har jeg vært nok en tur til Dublin. Som vanlig
var jeg der i en uke, om tiden går fort mens jeg er der, har den tydeligvis
også gått veldig fort etter at jeg kom hjem. Det er godt over en uke siden, jeg
kom hjem første mai, det var bare så vidt, mer om det etter hvert. Det stikker
alltid litt i miljøsamvittigheten når jeg drar av gårde, i det siste har
språket vårt blitt beriket med nyordet flyskam. Jeg kan for så vidt være villig
til å stille meg i skammekroken som følge av flyturene jeg har foretatt meg,
men da skal jeg jaggu ha selskap av en del andre, eksempelvis folk som har
skaffet seg en skokk med unger de kjører overalt hele tiden. Jeg skal ikke bortforklare
at det å fly er miljøskadelig, men jeg mener at for å finne ut hvem som skal
skamme seg mest, må man se på hvor stort økologisk avtrykk folk setter i det
store og hele. Jeg leste nettopp at hvert år avskoges 58 kvadratkilometer av
Norge. Når trærne forsvinner, frigjøres dobbelt så mye CO<sub>2 </sub>som det
norsk luftfart slipper ut. Avskogingen skyldes menneskelig aktivitet, byer som
vokser, veier som bygges osv. Det er vel kanskje en viss sammenheng mellom
menneskelig aktivitet og antall mennesker, jeg vet at det er en del som ikke er
helt enige i det, men vi som ikke har formert oss har vel strengt tatt litt
mindre skyld i dette. <span lang="EN-US" style="mso-ansi-language: EN-US;">For å
sitere David Attenborough: <i style="mso-bidi-font-style: normal;">All our environmental
problems become easier to solve with fewer people, and harder – and ultimately
impossible – to solve with even more people. </i></span>Dessuten har jeg aldri
tatt i et bilratt, jeg spiser lite kjøtt, og bruker ting til de blir utslitt. De
siste årene har jeg flydd to ganger per år, i fjor var det to turer til Dublin,
de tre foregående årene var det én tur til Dublin og én til Edinburgh. Når jeg
har tatt disse turene har jeg satt hensynet til egen fornøyelse foran hensynet
til miljøet, det skal innrømmes, følgelig er ikke miljøsamvittigheten min gullende
ren.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiBfROChED23HDLCEtiZi53Bl7vzYvacwdI8JKS8bpBMPTIZ35mDSfTe6pIlg9y3cnl3xyQl3mwh0mrmqZt2rdbMBXa47mWYE7_iI_mQRPlTc_6kXFfMJ7XBvuNSWfGROWV5BABAcf8rXI/s1600/DSC07208+kopi.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1067" data-original-width="1600" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiBfROChED23HDLCEtiZi53Bl7vzYvacwdI8JKS8bpBMPTIZ35mDSfTe6pIlg9y3cnl3xyQl3mwh0mrmqZt2rdbMBXa47mWYE7_iI_mQRPlTc_6kXFfMJ7XBvuNSWfGROWV5BABAcf8rXI/s640/DSC07208+kopi.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Over til Dublin-turen, uten at jeg er helt ferdig med miljø
og befolkningsproblemet av den grunn. Jeg har noen tradisjoner som skal
ivaretas når jeg er i Dublin, en av dem er turen til Dublin Zoo. Da er det vanskelig
ikke å tenke på disse problemene. For øvrig har det <a href="https://www.nrk.no/natur/ny-rapport-om-naturens-tilstand-far-fn-til-a-sla-alarm_-_-vanvittig-skummelt-1.14538875">akkurat kommet en FN-rapport</a> som viser at det er all grunn til bekymring, eller til å bli vettskremt, vil jeg
heller si.<span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Ifølge tradisjonen går turen
til Dublin Zoo dagen etter ankomst, så også i år. Siden sist har amurtigeren
Tundra, som kommer fra Kristiansand dyrepark, fått unger, to utrolig vakre og
søte små tigerjenter. Jeg var så heldig så få sett den ene av dem på ganske
nært hold. Den vesle skjønnheten var temmelig møkkete, men det skal mer til enn
litt møkk for å ødelegge et så fordelaktig utseende. Tigre må være noe av det
aller vakreste som lever på denne kloden. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5HKVJIrgAkJ0sZ1bL5-mHGH-6JYKI3YqVK8Ynnq0Nronfrbs8xpqPeufXZeuYSBuVz7cZmtQ3dO6FOree1AEx3UlCUG_Gdkzb0V5fsyQcjpAOPJQCXOcT3pGMwEnIXGbypwMm7KOge2Y/s1600/DSC07098-2.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1124" data-original-width="1500" height="478" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5HKVJIrgAkJ0sZ1bL5-mHGH-6JYKI3YqVK8Ynnq0Nronfrbs8xpqPeufXZeuYSBuVz7cZmtQ3dO6FOree1AEx3UlCUG_Gdkzb0V5fsyQcjpAOPJQCXOcT3pGMwEnIXGbypwMm7KOge2Y/s640/DSC07098-2.JPG" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
En annen som alltid sjarmerer meg i senk, er orangutangen
Sibu. Da jeg satte inn et bilde av ham etter forrige Dublin-tur, var det en som
lurte på om han har selskap av andre orangutanger. Det har han heldigvis. Her et
bilde av ham sammen med en av dem, tar jeg ikke mye feil er dette Leonie. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhBovSdhkybARgg50ne6SdKTQ7ELSuxqPiWX163jF12XtyTRVbjP1wUvyz_JPL17pVsj74aVrLTAFx_BmT9YibJuX-uc8v7s5D0RvMxIF_NYMiYGJDcb_nGxyZ7ukD-8rumWoACBLjISOg/s1600/DSC07169-2.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1045" data-original-width="1500" height="444" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhBovSdhkybARgg50ne6SdKTQ7ELSuxqPiWX163jF12XtyTRVbjP1wUvyz_JPL17pVsj74aVrLTAFx_BmT9YibJuX-uc8v7s5D0RvMxIF_NYMiYGJDcb_nGxyZ7ukD-8rumWoACBLjISOg/s640/DSC07169-2.JPG" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Om jeg greide å opprettholde tradisjonen med tur til Dublin
Zoo, ble det verre med andre tradisjoner, som å reise til landsbyene ute ved
sjøen. Det satte de irske værgudene en stopper for. Jeg har opplevd mye
drittvær i Irland, men det jeg opplevde i år slo alle rekorder. Det var kaldt,
grått og det blåste tidvis noe helt forferdelig, og den vinden var iskald, for
å si det forsiktig. Drittværet gjorde at jeg holdt meg inne i byen, og stort
sett innendørs, det ble med andre ord mye tid på pub. Nå er det musikk på flere
av pubene også på dagtid, dessuten er det alltid hyggelig å sitte og lese litt på
en av de musikkløse pubene. Så til tross for det grusomme været, jeg syntes jeg
hadde det riktig så trivelig. Det er noe med atmosfæren i den byen, og som jeg har
sagt så mange ganger før, å reise til steder med pent vær er feigt. Jeg reiser
tross alt ikke til Irland for å sole meg, derimot for å få noen reale doser
irsk musikk, og det fikk jeg så absolutt.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhmx2h45rAb1fwkWnbHbCIcpUdM-c8ztMXqBuHV-vDPR-7CgjAC1ffms41HzlQ9hlnZaRYWmdCx1g9APW-yIAahUWVt7L7EmSf_-dweDYAGunjJBISy3m6quzZj9Ts3V4daFkVkByoIwCg/s1600/DSC07227+kopi-2.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1067" data-original-width="1600" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhmx2h45rAb1fwkWnbHbCIcpUdM-c8ztMXqBuHV-vDPR-7CgjAC1ffms41HzlQ9hlnZaRYWmdCx1g9APW-yIAahUWVt7L7EmSf_-dweDYAGunjJBISy3m6quzZj9Ts3V4daFkVkByoIwCg/s640/DSC07227+kopi-2.JPG" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Om jeg ikke brukte så mye tid på å føle på flyskam mens jeg var
i Dublin, skulle jeg snart få føle på det jeg kaller omvendt flyskrekk, altså
ikke skrekk for at flyet skal styrte, men derimot skrekk for at flyet ikke skal
komme i lufta, noe som skjer langt oftere enn at fly styrter. Som vanlig fløy
jeg med SAS, og jeg hadde fått med meg det kunne være streik på gang. Men jeg
tenkte at det ordner seg sikkert, jeg tror jeg må slutte med å skryte av at jeg
er pessimist. I den forbindelse må det også sies at jeg hadde tatt med meg
solbriller. Jeg skulle hjem på onsdag, søndag ettermiddag, etter litt kikking
på nettet, begynte jeg å ane at hjemturen kunne by på visse problemer. Utpå
tirsdagen kom meldingen om at flyet min var kansellert, den var på engelsk, og ble
avsluttet med <i style="mso-bidi-font-style: normal;">Best wishes, SAS. </i>Akkurat
det siste syntes jeg de kunne spart seg. Heldigvis sto det også at de gjorde
det de kunne for å booke meg om til en annen flight. Til tross for det, stressnivået,
som jeg inntil da hadde greid å holde på et noenlunde lavt nivå, steg
betraktelig. </div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg9hxv1D7EAZIH_PPsDt0s2AnLZFeClF8RWQG-nje_JFZlhZq4d5ujmw_SgYU5gb8YzcuCSb29-7ozptIcDe7m4Z6exBF4s5pe69t7mVCZh_Vs-iPtrBiOKhS-KNzkm2A7zUnGElCGotbM/s1600/DSC07231.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1066" data-original-width="1600" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg9hxv1D7EAZIH_PPsDt0s2AnLZFeClF8RWQG-nje_JFZlhZq4d5ujmw_SgYU5gb8YzcuCSb29-7ozptIcDe7m4Z6exBF4s5pe69t7mVCZh_Vs-iPtrBiOKhS-KNzkm2A7zUnGElCGotbM/s640/DSC07231.JPG" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Da jeg sto opp på onsdag morgen var det temmelig høyt, jeg ante
ikke hva som kom til å skje, eller hva jeg skulle foreta meg. Jeg hadde sett på
facebook-siden til SAS at folk som hadde prøvd å ringe dem hadde ventet i
omtrent dagevis for å få svar. Jeg fant ut at jeg kunne prøve en DM på siden
deres, den skulle jeg skrive på pc-en, siden jeg er ekstremt klønete til å
skrive på mobilen. Før jeg kom så langt, tikket det inn en melding på telefonen.
Det sto det jeg nå kunne sjekke inn på fly til København, deretter skulle jeg
fly til Gøteborg, og derfra til Oslo. Det er den vakreste SMS-en jeg noen gang har
sett. Da var det bare å pakke kofferten, ta de obligatoriske tre rundene på
hotellrommet for å være sikker på at ingenting var gjenglemt, sjekke ut og gå
til flybussen, jeg hadde akkurat sånn passelig god tid. For å skape litt ekstra
spenning, fikk jeg nok en melding fra SAS like etter at jeg satt meg på flybussen, der sto det, denne gang igjen på
engelsk, at de ikke hadde funnet noen erstatning for flighten til Oslo, og at
jeg fikk ordne meg som best jeg kunne, nok en gang avsluttet man med <i>Best wishes, SAS. </i>Etter et aldri så lite
panikkanfall, skjønte jeg at det måtte være en feilsending, siden de viste til
den opprinnelige flighten. Fort gjort i kampens hete, og all ære til dem som
jobbet med å få booket om flest mulig, de hadde sikkert noen ganske tøffe dager
på jobb. Men det skapte unektelig litt ekstra stress. Jeg må si jeg var ubeskrivelig
lettet da jeg hadde sjekket inn på flyplassen, og sto med boardingpasset i
hånda. Jeg tilbrakte hele dagen på fly og flyplasser, men det gikk veldig greit,
alle tre fly var i rute, jeg kom hjem før det var altfor sent.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Til tross for drittvær og flystreik, det var nok en
vellykket tur til Dublin. <o:p></o:p></div>
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgMe6-BLtRul1Ljf_XAS6JOzyYY9OPXoBNMUgUDtHdx6vbc3pFRZI2kdoJymKzJvEXEazky2crkXfoRbMVmNw-y5EzP9OOdEzXwI9cZUd93ZOZfglmkqKHaNlBpUmoj4tmaXUsYYQaNwCI/s1600/DSC07196+kopi-2.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1015" data-original-width="1500" height="432" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgMe6-BLtRul1Ljf_XAS6JOzyYY9OPXoBNMUgUDtHdx6vbc3pFRZI2kdoJymKzJvEXEazky2crkXfoRbMVmNw-y5EzP9OOdEzXwI9cZUd93ZOZfglmkqKHaNlBpUmoj4tmaXUsYYQaNwCI/s640/DSC07196+kopi-2.JPG" width="640" /></a></div>
<br />Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-6369666713302261332019-04-15T12:00:00.002+02:002019-04-15T17:11:56.222+02:00Hellig arbeid og NAV-helveteFor noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittel <a href="https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/kJ0jdk/Den-evangelisk-lutherske-lare-ble-skrevet-ut-av-Grunnloven-i-2012-Arbeidslinja-er-blitt-offisiell-religion">Den evangelisk-lutherske lære ble skrevet ut av Grunnloven i 2012. Arbeidslinja er blitt offisiell religion</a> av Sven Egil Omdal. I Dagens Næringsliv har Siv
Sangholt, leder for fagforeningen Samfunnsviterne i Nav, et innlegg med tittel
<a href="https://www.dn.no/innlegg/arbeidsliv/velferdstjenester/sysselsetting/nar-arbeidslinjen-blir-til-religion/2-1-576320?fbclid=IwAR1HHaBpO65_-P4TkZAScO7AfI60IIVI70IDfm5it7SG18P_8iJNFL6Tmno">Når arbeidslinjen blir religion</a>. Det ser ut til at stadig flere ser en
sammenheng mellom tidens holdning til arbeid, og religion. Arbeidet er hellig,
uansett hvor meningsløse arbeidsoppgavene er. Og det må være på heltid, selv om
en renholder på deltid gjør mer nytte for seg enn en bullshitarbeider på
fulltid, er hun å anse som en umoralsk snylter med dårlig samfunnsånd.<br />
<div class="MsoBodyText">
<br /></div>
<div class="MsoBodyText">
Vi må jobbe, og jobbe enda mer, hvis vi skal få råd til
velferd, sies det. Men hva brukes nå disse velferdspengene til? <a href="https://www.nettavisen.no/na24/nav-har-37-kommunikasjonsansatte-men-bruker-millioner-pa-pr-byra/3423595360.html">NAV har 37 kommunikasjonsansatte, men bruker millioner på PR-byrå</a>, kunne jeg lese for en
stund siden. Her får vi vite at Nav har inngått en avtale på 12 millioner
kroner med PR-byrået Try. Try skal blant annet bistå Nav med strategisk
rådgivning i forbindelse med reklame- og medieplasseringstjenester. Mulig det
er jeg som er i overkant enkel, men jeg klarer ikke helt å skjønne hva Nav skal
med reklame. Jeg trodde reklame var noe man benyttet seg av dersom man hadde
varer eller tjenester man ønsket å selge. Men Nav vil da vel ikke at flest
mulig skal benytte seg av deres tjenester? Jeg trodde det var tvert imot. Betyr
dette at vi snart får se reklameplakater med tekster som ER DU LEI AV Å SLITE
OG SLAVE, BEGYNN Å NAVE! Lite sannsynlig, men det er antagelig bedre å fore
reklamebyråer med store summer, enn å bruke pengene på syke og arbeidsledige,
de må som kjent ha insentiver, noe som betyr minst mulig penger, for å komme
seg i jobb.</div>
<div class="MsoBodyText">
<br /></div>
<div class="MsoBodyText">
En annen artikkel jeg har lest, har tittelen <a href="https://www.aftenposten.no/kultur/i/rLa9z8/Bruker-omstridt-personlighetsanalyse-for-a-veilede-Nav-brukere">Bruker omstridt personlighetsanalyse for å veilede Nav-brukere</a>. Den omstridte analysen
kalles DISC, og omtales av psykologer som <i>like
nyttig som et horoskop. </i>Likevel synes altså Nav det er helt greit å sende
arbeidsledige på kurs i DISC. Hver gang jeg leser om diverse håpløse kurs Nav
bruker penger på, lurer jeg på hvorfor i all verden de ikke heller kan bruke
disse pengene på kurs hvor folk faktisk lærer noe nyttig.</div>
<div class="MsoBodyText">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoBodyText">
<br /></div>
<div class="MsoBodyText">
Det kan være at reklamebyrået Try skal bistå Nav med
avskrekkende reklame. Kanskje noe sånt som UANSETT OM DU ER ALDRI SÅ SYK OG
SVAK, KOM DEG FOR HELVETE PÅ JOBB, FOR KOMMER DU TIL NAV, SKAL VI SØRGE FOR AT
DU BLIR TOTALT VRAK. De pengene kan de i så fall spare seg, folk er redde nok
for Nav som det er.<a href="https://frifagbevegelse.no/nyheter/navansatte-tuva--vi-kjenner-til-folk-som-bor-ute-fordi-de-ikke-orker-a-ha-med-nav-a-gjore-6.158.620237.0e2c50d666?fbclid=IwAR2dem_VmBY0YCK4SVF8m3Mh0bMNJflcGQg6p03WqmxsM289TibONZmbYRE"> Hos Fri Fagbevegelse forteller Nav-ansatte Tuva </a>at de
kjenner folk som bor ute, fordi de ikke orker å ha med Nav å gjøre. Her får vi
også vite at Nav kutter ned på åpningstider, reduserer antall PC-er på
kontoret, og tar bort sitteplasser. De fjerner skjemaer fra Nav, for at folk
skal skrive dem ut hjemme. Samtidig som Nav-brukere skal ha minst mulig penger,
forventes det at de har brukbart datautstyr hjemme. Det er ikke ofte jeg
skriver ut noe nå for tiden, men når det skal gjøres, har det en lei tendens
til å være en blekkpatron eller flere, som er tom for blekk. Da må jeg gå på
butikken og kjøpe, før det blir noe utskrift. Bare en blekkpatron koster
faktisk en del, for en lutfattig person kan det fort bli at valget står mellom
ny patron eller mat den dagen. I verste fall ryker printer eller pc, hva skal folk
gjøre da? Jeg går ut fra at Nav ikke bistår med penger til nytt datautstyr. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoBodyText">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Det er litt merkelig, på den ene siden er det tilsynelatende
unison enighet om at arbeid er utrolig morsomt og ekstremt sunt, på den annen
side ser det ut til å være like unison enighet om at folk som står utenfor
arbeidslivet, gjør det fordi de rett og slett ikke gidder å jobbe. Folket har
altså ikke forstått hvor ubeskrivelig artig og sunt arbeid er, det til tross
for at de i langt større grad enn politikerne, har reell arbeidserfaring. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Noe annet som slo meg, er at en stor del av politikerne
jobber for påvirkningsbransjen når de ikke er i politikken. Kanskje politikere
som ikke synger med i det unisone koret, ikke er like attraktive for
PR-byråene? I hvert fall virker det ikke som de har særlig forståelse for den
virkeligheten folk lever i. For vanlige arbeidstakere heter det seg at man må
kunne forsvare lønna si, kan man si at politikere som ikke forstår, eller
gidder å forstå, hvordan livet faktisk er der ute, forsvarer lønna si?</div>
<div class="MsoNormal">
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgPGkVKQ_WtdzlcoGy55xbX9AAzL0ho1yo4Q6FGX65m8yUgVG5ttnLT91Xa57Rf1YC5EUiJndv7tbBoTBIx5toT9Un01cldl0z499sFbSjDqRz4qelQZjlHvxo2W_-cpD4Gi8AjSAy66Ow/s1600/miniDSC05858.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="833" data-original-width="1250" height="426" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgPGkVKQ_WtdzlcoGy55xbX9AAzL0ho1yo4Q6FGX65m8yUgVG5ttnLT91Xa57Rf1YC5EUiJndv7tbBoTBIx5toT9Un01cldl0z499sFbSjDqRz4qelQZjlHvxo2W_-cpD4Gi8AjSAy66Ow/s640/miniDSC05858.jpg" width="640" /></a></div>
<br /></div>
Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com25tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-75102336373676422902019-04-10T09:50:00.003+02:002019-08-13T20:40:26.552+02:00Hjelp – jeg er lydutfordretDet første vårtegnet på disse kanter, er gjennomtrengende
brøl fra motorsykler. Jeg vet jeg klagde min nød her på bloggen i fjor også,
men det er så sabla irriterende at våren, som skulle være en tid da det skulle
være fint å være ute og mulig å åpne et vindu, drukner i infernalsk støy.<br />
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Med tanke på at det ikke lenger finnes problemer, finnes det
antagelig heller ikke støy, bare «lydutfordringer». Det hjelper lite for oss
som er lydutfordret, det er akkurat like plagsomt. Faktisk er det så er det jo
sånn at støy, unnskyld lydutfordringer, er skadelig for helsen, man kan rett og
slett bli syk av det, eller pådra seg helseutfordringer, som det vel heter nå
for tiden. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Nå er det også annen plagsom trafikk her jeg bor, vi skal
ikke se bort fra at mange av dem som kjører forbi er på vei til et av
treningssentrene i området, der de skal sitte og tråkke på ergometersykler.
Kanskje også lydutfordrerne burde overveie om de ikke burde holde seg innendørs
med bråket sitt, de er neppe ute for å nyte naturen og vårstemningen. Eller
skaffe seg elsykler, det er en butikk som selger slike her i nærheten, så kunne
de ha denne lyden de tydeligvis er så glade i, på øret, mens de syklet. Da
ville de fått litt mosjon også, det er det så vidt jeg vet ingen som har dødd
av. Men det er antagelig ikke like «tøft». <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiVilYX9TaG-r27aC98xCIKUn2iC61B-T9gMFrJ-fCPGpZ5Z0kFzuIOIa0U3jxA6PNcQh1t2EOdwpaT_21BX-QZNye6cS-bLbSQwW4-lzhfeLJ0_BWz4VoIUe0YdZ_HXUUl8ZD0AlAOz5U/s1600/DSC05621+copy+kopi1.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="786" data-original-width="1181" height="424" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiVilYX9TaG-r27aC98xCIKUn2iC61B-T9gMFrJ-fCPGpZ5Z0kFzuIOIa0U3jxA6PNcQh1t2EOdwpaT_21BX-QZNye6cS-bLbSQwW4-lzhfeLJ0_BWz4VoIUe0YdZ_HXUUl8ZD0AlAOz5U/s640/DSC05621+copy+kopi1.jpg" width="640" /></a></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Da en lydutfordrer dundret forbi for en stund siden, kom jeg
til å tenke på et øyeblikk i fjor vår. Det var den dagen jeg hadde reist til
Dublin, og vært så heldig at jeg fikk hotellrom mot en gårdsplass med et stort
tre. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur innom rommet, satte meg ned på sengen
med pc-en. Der satt jeg foran åpent vindu, og det eneste jeg hørte var
fuglekvitter. Jeg ble sittende og kjenne på den uvante følelsen av velvære,
skuldre som senket seg, pusten som roet seg. Det slo meg hvor mye koseligere
det er med kvitrende småfugler, enn motoriserte bråkmakere, unnskyld
lydutfordrere.<br />
<br />
Det er stressende med støy, nå er jeg lei av å være
tidsriktig og kalle det lydutfordringer, så da stresser jeg ned med litt
barokkmusikk. Det pleier å hjelpe.</div>
<div class="MsoNormal">
<o:p></o:p></div>
<br />
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="315" src="https://www.youtube.com/embed/Wt9fx6wGf9M" width="560"></iframe>Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-5020891446752626250.post-61821306757119321962019-04-04T11:51:00.003+02:002019-08-20T16:28:29.333+02:00Hellig arbeid og bullshit-jobberJeg fortsetter å skrive om arbeidslivet, jeg vil først
anbefale to artikler, den ene har den talende tittelen <a href="https://www.harvestmagazine.no/pan/nar-arbeidet-blir-gud">Når arbeidet blir gud</a>,
og den andre <a href="https://www.lmd.no/2018/07/frykten-for-den-tomme-arbeidsplassen/">Frykten for den tomme arbeidsplassen</a>. Begge omhandler det økende
antallet bullshit-jobber, eller tullejobber om man vil.<br />
<div class="MsoNoSpacing">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
Jeg sakser et avsnitt fra den først nevnte artikkelen: <i style="mso-bidi-font-style: normal;">Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at
verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et
gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart
inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan
sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir
etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg
mindreverdige, er ikke verdifullt.</i><o:p></o:p></div>
<div class="MsoNoSpacing">
Det er jo ganske paradoksalt at det er mange av de mest
nyttige jobbene som regnes som lavstatusyrker. Det er et artig tankeeksperiment
å se for seg hvordan det hadde blitt dersom alle i såkalte lavstatusjobber
hadde tatt en felles streik. Det kan virke grusomt urettferdig at disse yrkene
har lav status, mens derimot jobber i eksempelvis påvirkningsbransjen og
reklame heller betraktes som høystatusjobber. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
Det er påfallende at etter hvert som mange opplever mer
stress og press i jobben, er det blitt en opplest og vedtatt sannhet at jobb er
sunt. Når tempoet har økt betraktelig i fysisk belastende jobber, blir mange
utslitte lenge før pensjonsalder, fordi det er grenser for hva kroppen tåler av
hardt arbeid og tøft tempo i år etter år. Det at arbeid faktisk kan være alt
annet bra for helsen, ser det ikke ut til at maktmenneskene vil innse. Men det er
vel et tegn i tiden, det som ikke passer med egen virkelighetsoppfatning, det
tror man ikke på. Like påfallende er det at mens vi ser en framvekst av
meningsløse bullshit-jobber, er også arbeid blitt så utrolig meningsfylt. Her
messer stort sett samtlige politikere i kor, samtidig som mange av dem virrer
mellom politikken og påvirkningsbransjen. Det at arbeid først og fremst har
vært noe folk har gjort for å livnære seg, for å ha mat på bordet, tak over
hodet og klær på kroppen, har kommet fullstendig i bakgrunnen. Dette
tankegodset passer selvfølgelig som hånd i hanske når man ønsker å utnytte
arbeidsfolk. Når jobben angivelig gir deg både helse og mening med livet, er
det kanskje ikke så farlig om du ikke tjener noe særlig. Da kan man sende
arbeidsledige ut på meningsløse tiltak, mens lønna ikke er annet enn det som
med et godt, gammelt uttrykk kalles knapper og glansbilder. Bare at her er det
heller snakk om én knapp og et halvt glansbilde. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNoSpacing">
<br /></div>
<div class="MsoNoSpacing">
Ja, det kan nesten se ut til at arbeidet er blitt en
slags gud, det er mye av det som sies når det er snakk om arbeid som kan minne
mye om holdninger jeg har sett hos religiøse personer. Det er en streng moralisme,
der man helst ikke skal ha andre gleder i livet enn jobben, og den som av en
eller annen grunn ikke er i jobb, den skal få svi, og det sørges jo i økende
grad for at disse opplever et sant helvete. Dessuten mener man at arbeidet har
en helbredende virkning. Jeg har snakket med kristne som mener de har opplevd
helbredelse, av en eller annen grunn har disse angivelig helbredelsene bare
vært for slikt som hodepine eller litt ryggvondt, plager som har det med å gå
over av seg selv. Derimot har jeg aldri hørt om noen som har blitt helbredet av
alvorlige sykdommer. Når det snakkes om hvor helsebringende arbeid er, har jeg
lurt på hvor mange timer med arbeid som skal til for å helbrede kreft. Det
er jo tross alt sånn at mange av dem som ikke er i jobb, er det fordi de har alvorlige
sykdommer, som verken noen gud eller jobb kan helbrede. <o:p></o:p></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi02MAlfyIezTL2IvfUWxaBn4vfW3JRHc_5dCfng5hwnDiJ8xm7I10DhQajySSY3fTwfH2CgYWMlumAfKEiCea1pYvxdFGu3nvKHii_dkGkgf-HYTu2JCve-WpSShJn2vTPngJ7LtixsRc/s1600/miniDSC06996.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="860" data-original-width="1290" height="425" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi02MAlfyIezTL2IvfUWxaBn4vfW3JRHc_5dCfng5hwnDiJ8xm7I10DhQajySSY3fTwfH2CgYWMlumAfKEiCea1pYvxdFGu3nvKHii_dkGkgf-HYTu2JCve-WpSShJn2vTPngJ7LtixsRc/s640/miniDSC06996.jpg" width="640" /></a></div>
<br />Lailahttp://www.blogger.com/profile/12240257550915454256noreply@blogger.com8