onsdag 30. oktober 2019

Grusomme NAV

«Skremmende om NAV», kalte jeg forrige post her på bloggen. I de siste dagene har det som kjent kommet fram noe som er enda mer skremmende, det viser seg at mange er uskyldig dømt, det er snakk om fengselsstraffer og tilbakebetaling av store summer, noen har blitt fullstendig ruinert.  Av en eller annen grunn er jeg ikke spesielt overrasket, det ville heller ikke overraske meg om det er gjort tilsvarende feil i andre typer saker. I dagens utgave av Klassekampen kunne vi lese at advokaten Anders Andersen, som har lang erfaring fra trygdesaker for Nav-brukere sier følgende: Hadde det vært de rikeste og mest ressurssterke som sto anklagen, hadde nok ting stilt seg annerledes. Disse trygdesakene har ikke høy status blant advokater. Mitt inntrykk er også at Nav baserer seg på en lavkostkalkulering når det kommer til å dekke juridisk bistand. Andersen mener også at politiske signaler ovenfra har bidratt til at Nav praktiserer regelverket unødvendig og i noen tilfeller ulovlig strengt. Jeg opplever en lojalitet mot de politiske signalene om å redusere utgiftsnivået som skaper en uvilje for å akseptere at folk har krav på ytelser. Det kan være med å forklare hvorfor man har brukt så lang tid på å reagere på signaler om feil i regelverket, sier Andersen.

Mange har skrevet om saken, skulle bare mangle, for dette er en skikkelig skandale, jeg kan anbefale Nådeløse Nav av Tone Sofie Aglen i VG, Å sparke de som ligger nede, av Hege Ulstein i Dagsavisen, Klappjakten på de som sitter nederst ved bordet, av Jørund Hassel på Radikal Portal, og et intervju med Elisabeth Thoresen med tittelen Dette er bare toppen av et digert isfjell av Nav-feil.

Alle som har vært i kontakt med Nav, vet at da står du med lua i hånda, liten og maktesløs i møtet med en stor mektig etat, der du trues med alt det fæle som kan skje dersom du skulle komme i skade for å gjøre en ørliten feil, mens de derimot kan begå så mange feil og oppføre seg så dårlig de bare måtte ønske. Der du stanger hodet i en vegg av svada og fullstendig ulogiske beslutninger, og der du kan risikere å møte Nav-ansatte som totalt mangler alminnelig folkeskikk.

Det går an å håpe at denne skandalen kan føre til en skikkelig gjennomgang av hele Nav-systemet, men jeg tror ikke det er grunn til å være spesielt optimistisk. Det kan hende det hadde vært større håp om en real opprydding dersom vi hadde hatt politikere som sto litt nærmere oss vanlig dødelige. Hvis det var politikere som selv hadde opplevd systemet, eller stått ved siden av nære pårørende som gjorde det, hvis de selv hadde opplevd hvordan det var å få beskjeder som slår pusten utav deg, som slenger deg i bakken, så det føles umulig å reise seg igjen.  Jeg har hatt slike opplevelser, og når jeg leser om den aktuelle skandalen, og om andre saker der folk blir utsatt for noe vondt og vanskelig, får jeg rett og slett fysiske reaksjoner, fordi slike opplevelser setter seg i kroppen, vekkes vonde minner som er lagret i hver eneste celle i kroppen, slik føles det i hvert fall, til live igjen, og jeg kjenner igjen på den rå fortvilelsen, den uhyggelige avmakten, jeg har følt når livet når livet ikke har hatt annet å by på enn intens motgang. Hvis en politiker hadde hatt tilsvarende erfaringer, og likevel vært tilhenger av den brutale politikken som føres overfor syke og fortvilte mennesker, kan jeg ikke skjønne annet enn av vedkommende måtte være fullblods psykopat.

Vi får følge med og se hva som skjer, vi kan jo håpe at denne skandalen blir en vekker, og det kan bli en bedring, men det er neppe grunn til å være voldsomt optimistisk. Helt til slutt lenker jeg til en artikkel i VG, som jeg akkurat har lest, den har tittelen NAV-skandalen: Mente de ikke måtte gå gjennom alle sakene der de kan ha gjort feil. Nå må da i all verden noen skjønne at det er på tide med et realt oppgjør med ukulturen i Nav.

søndag 6. oktober 2019

Skremmende om NAV

Regjeringa finner stadig nye vanskeligstilte grupper de kan gjøre livet enda vanskeligere for. Denne gangen er det nye AAP-brukere under 25 år som skal få svi, minstesatsen skal kuttes med 68. 000 kroner og ung ufør-tillegget for denne gruppen forsvinner. Dette skal gi en innsparing på 119 millioner kroner i 2020, disse pengene skal angivelig brukes til å styrke NAVs oppfølging av unge AAP-brukere. Om denne oppfølgingen vil gjøre reelt syke mennesker friskere, vil jo vise seg, men det er vel heller fare for at det motsatte vil skje. Som vanlig kommer man trekkende med begrepet «lettere psykiske lidelser», det er visst det eneste som feiler folk her i landet. Nå er vel strengt tatt ikke psykiske lidelser alltid så lette, og dessuten sørger man jo for at de «lettere» lidelsene fort blir langt tyngre, sånn som folk behandles i Nav-systemet.

Selv om regjeringa jobber jevnt og trutt for å gjøre det stadig verre å være Nav-bruker, har det ikke vært lett før heller. Jeg hørte et innslag på Verdibørsen på P2 i mai. Det har tittelen Ung og ufør: Kan empati være avgjørende? Her møter vi en kvinne som i ung alder fikk diagnosen MS, og som følge av det ble ufør mot sin vilje. Hun forteller at hun følte seg motarbeidet av Nav, at hun har hatt hele 19 forskjellige saksbehandlere, og at det kun var én av dem hun følte ville hjelpe henne. Hun fikk begynne å studere ved NTNU i Trondheim, der hun fikk god tilrettelegging og trivdes godt, men mistet studiestøtten halvveis i studiet. Siden hun ikke kunne følge studiet på normert tid, kunne hun ikke benytte seg av vanlig studielån, og var som følge av det nødt til å slutte. Det er tydelig at hun er svært lei seg for at hun ikke fikk fullført studiet, hun høres veldig nedbrutt ut. Man kan jo lure på logikken i å la en person få begynne på et studium, og deretter kutte støtten så hun ikke får fullført, og i stedet sende henne over på uførhetstrygd. Strider ikke dette med den berømmelige arbeidslinja? Men dersom meningen er å gjøre livet så utrivelig som mulig, som straff for at hun har vært så frekk å bli syk, så fungerer det tydeligvis utmerket.

I samme innslag hører vi også et intervju med en psykolog som er direktør for arbeid og helse ved NAV arbeidsrådgivning. Direktører ser forresten ut til å være en art som formerer seg ukontrollert for tiden, men det er nå så. Jeg synes det er påfallende hvor lite konstruktivt denne direktøren har å komme med, det er en del selvfølgeligheter, som man absolutt ikke behøver å være psykolog for å forstå, og uendelig mye svada, saken er at fyren i løpet av intervjuet mer og mer høres ut som en svadagenerator.

Jeg hørte for en tid siden en podkast som er verdt å lytte til, det er en samtale mellom Kirsti Bergstø, nestleder i SV, og Elisabeth Thoresen, leder for AAP-aksjonen. Hvordan skal jeg få mat på bordet i dag?, er tittelen på den, og det er nok dessverre et spørsmål stadig flere må stille seg. Elisabeth Thoresen jobbet i Nav, før hun selv ble ufør, og har følgelig sittet på begge sider av bordet. Som alltid når det er snakk om Nav, er det mye skremmende som kommer fram. Det er også mye skremmende å lese om Nav, jeg lenker til to eksempler. Den første er om Elin som har slåss med Nav i mange år, den andre om en alenemor som har jobbet i Nav, men som havnet i et fullstendig mareritt da hun selv ble syk.

Det jeg lurer på hver eneste gang jeg leser eller hører slike skrekkhistorier, er hvorfor i all verden folk utsettes for noe som gjør dem sykere enn de allerede er, og som gjør at veien tilbake til arbeidslivet blir lengre og mer smertefull enn nødvendig. Jeg kom til å tenke på en diskusjon mellom to arbeidsfolk jeg en gang overhørte på et pauserom. Den yngste var ihuga Frp-fan og ga uttrykk for noen temmelig usympatiske holdninger. Den eldre prøvde å argumentere med at det han sto for ville ramme folk som hadde det vanskelig. Noe som førte til at den yngste proklamerte med høy røst at det driter vel jeg i. Det ser det dessverre ut til at svært mange av politikerne våre også gjør. Men jeg tror ikke det er noen som driter i det den dagen det rammer dem selv eller noen som står dem nær.