Søvn og klasseforskjeller

I det siste har jeg satt personlig rekord i søvnløshet, uansett hvor trøtt jeg er, er det umulig å sove. Nettene blir et ubehagelig slit, hjertet banker så det smeller i hele kroppen, kroppen er i fluktmodus og det er umulig å få roet den ned. De slitsomme nettene gjør meg temmelig sjaber på dagtid, svimmel, surrete og orker lite. For noen dager siden så jeg at Aftenposten hadde en artikkel med tittelen Søvn er blitt det nye klasseskillet. Da måtte jeg ta et abonnement til den nette sum av til 10 kroner for 10 uker for å få lest, for dette hørtes absolutt relevant ut. Her kan man lese at søvn følger klasseforskjellene, de med dårligst økonomi er de som sliter mest med søvnløshet. Her nevnes støy fra motorveien, regningene på kjøkkenbordet og det som skjer i nabolaget. Blant kvinner med vanskelig eller svært vanskelig økonomi oppgir 36,3% at de har søvnproblemer, mens blant menn er det 25.7%. Blant dem med lett eller svært lett økonomi er tilsvarende tall 11.4% og 7.5%. Videre kan vi lese at flere forskere framhever at søvnproblemer sannsynligvis er et undervurdert samfunnsproblem, fordi de påvirker evnen til å stå i arbeid på lik linje med alvorlige psykiske lidelser. Det nevnes økonomisk stress, bekymringer og psykiske belastninger, som både gjør det vanskeligere å sovne, og lettere å våkne. Videre nevnes det også konkrete forhold i hverdagen, som støy, utrygge nærmiljøer, dårligere boforhold, luftforurensning og ustabile arbeidstider.

Her er det mye som virker velkjent, jeg har opplevd mye av det som nevnes. Det som holder meg våken nå, er en livssituasjon som jeg ikke holder ut å være i, og vissheten om at det ikke finnes noen vei ut. Som en forsker sier i artikkelen: Når livet er preget av bekymring, ensomhet eller press, kan kroppen undertrykke behovet for å sove. Det er en gammel overlevelsesmekanisme. Er noe utrygt, vil vi håndtere faren. I moderne liv betyr det at ubetalte regninger, konflikt, utrygghet eller konstant stress kan holde kroppen våken lenge etter at lyset er slukket. Hvis ikke alt er på stell, så skal vi ikke sove. Vi skal fikse problemer. Her jeg bor nå er det ikke støy fra naboer som holder meg våken, og det er etter forholdene ikke så mye trafikkstøy, hvert fall ikke på nettene. Til gjengjeld sliter jeg med fattigdomsstress og panikkanfall.

Jeg har før opplevd søvnmangel som følge av bråkete naboer, og jeg har også opplevd trafikkstøy, hvor det bare var stille noen få timer midt på natta. Med tanke alle blokkene som i senere år har blitt bygd kloss opptil sterkt trafikkerte veier, må det bli mange som opplever det samme, og det skaper ikke bare søvnløshet, men også hodepine og all støyen gjør deg sliten. I artikkelen i Aftenposten nevnes skiftarbeid, også noe jeg har erfaring med, da kombinert med stor grad av usikkerhet, siden det var et vikaroppdrag som ble fornyet hver uke, til det ikke ble det lenger. Heller ingen god sovemedisin.

Det er bra at dette blir tatt opp, litt snodig at det er Aftenposten som tar det opp. Uansett, nok et godt argument mot fattigdomslinja, også kjent som arbeidslinja, som føres for å sparke folk ut i jobb.  

Takk nok en gang

Nok en stor takk til den anonyme giveren, nå har jeg både fått nytt kjøleskap og hentet nye briller hos optiker. Det var absolutt på tide med nye briller, og fint å kunne kjøpe noen av grei kvalitet. Jeg er så avhengig av briller nå at det betyr mye å ha gode briller. Det kan visst gå an å få støtte til briller fra Nav, men det er selvfølgelig ikke lett. Jeg leste en gang om en ung mann som var på Nav av psykiske årsaker. Han var også helt avhengig av briller, og det var et helvete hver gang han trengte nye. Noe som forverret den allerede dårlige psykiske helsa. Da jeg havnet i denne sorgens mølla for drøyt seks år siden, trengte jeg nye briller. Jeg ble fortalt at først måtte det søkes om penger til synsundersøkelse, deretter måtte jeg ta med dette til Nav, så skulle de vurdere om jeg skulle få lov å kjøpe briller, og hvis jeg var så «heldig» å få ja, hadde nok ikke vært rare brillene jeg aller nådigst hadde fått lov å kjøpe. Hele prosjektet hørtes så slitsomt ut at jeg bare blingset meg tappert videre. Jeg husker jeg nevnte brilleproblemet til personen som skulle gi meg såkalte støttesamtaler, som i virkeligheten var belastningssamtaler. Jeg har alltid brukt progressive glass, det fungerer veldig bra for meg. Da jeg sa dette til støttesamtalepartneren, merket jeg på reaksjonen hennes at hun syntes jeg var forferdelig kravstor. Dette var samme dame som mente jeg skulle greie meg på 3500 kroner måneden, utenom strøm og husleie, og som bjeffet dette til meg da jeg fortalte at jeg hadde hjertebank og stressvondt i brystet på grunn av dårlig økonomi.

Heldigvis slapp jeg ydmykende og utmattende runder med Nav for å skaffe meg briller. For også den gang dukket det opp en snill leser av bloggen som tilbød meg penger til både briller, og også vinterstøvler. Jeg hadde lyst til å skrive om det, men var redd for at det kunne bli litt kleint, at de som kom innom bloggen kunne oppfatte det som en oppfordring til å gi meg penger. Jeg var i hvert fall svært takknemlig, da kunne jeg både gå og se, begge deler hadde vært vanskelig.

Jeg var heldig å få kjøpt kjøleskap på salg. Det føles om ren, skjær luksus og ha et ordentlig kjøleskap med velfungerende fryserdel. Jeg husker ikke engang hvor lenge det er siden det jeg hadde gikk delvis i stykker, men det er flere år siden. Det som hadde vært fryser holdt kjøleskapkulde, så jeg har på en måte hatt kjøleskap, men det var temmelig ugreit. Det ble noe gærent med døra i fryserdelen, så jeg måtte ha en stol stående foran skapet for å holde den igjen. Det ble mye is, hver kveld måtte hakke ut is, tidvis var det mye vann som måtte tørkes opp, det var et sant slit. Dessuten var jeg hele tiden redd for at skapets restarbeidsevne skulle forsvinne, noe som ville gjort det umulig å ta vare på mat, det var vanskelig nok uten fryser.

Jeg husker ikke hvor mange år det er siden kjøleskapet gikk i stykker, husker bare at det skjedde samtidig med at vaskemaskinen også takket for seg. Det er som jeg har mistet begrep om tid, jeg er så langt unna livet at tid på en måte har opphørt å eksistere. Uansett, jeg er fremdeles uten vaskemaskin, og må håndvaske alt av klær. Selv om hendene blir forferdelig såre og vonde, så går det på et vis. Det går tross alt ikke an å håndfryse mat, derfor prioriterte jeg kjøleskap. Den gamle komfyren jeg fikk like etter at jeg hadde flytt inn i drittleiligheten, har også gått i stykker. Her klarer jeg meg med kokeplate, og en airfryer jeg fikk på salg. Jeg har etter hvert blitt så søvnløs og skjelven at jeg ikke har krefter til å gå i nærkamp med det store, stygge trollet som kalles Nav. De få kronene jeg eventuelt hadde fått av dem, ville bare være til noe veldig brukt, og det ville være umulig for meg å få det i hus, og fått fraktet det gamle bort.

Jeg skulle vært hos tannlege, jeg har ikke fullt så vondt akkurat nå, som jeg hadde for en stund siden, dessuten har formen vært så dårlig at det føles uoverkommelig. Jeg har noen kroner igjen av det jeg fikk, og sammen med skattepenger håper jeg at det holder til det aller nødvendigste. Det får bli over ferietiden, så håper jeg formen blir bedre i mellomtiden.

Den anonyme giveren skal i hvert fall vite at jeg er ytterst takknemlig, og det er veldig godt å ha nye briller og nytt kjøleskap.