fredag 23. juli 2010

Agurktid på bloggen

Mens Siv Jensen gråter bedriver andre agurkblogging
I det siste har det blitt mye tullete blogging, når man begynner å legge ut feriebilder, tuklet sammen i et amatørmessig program som det tar to minutter å lære, da er muligens bunnen nådd. Da er det god trøst å se at også andre skriver ting som ikke er overveldende smarte. I dag sto jeg nok en gang i kassakø, et tilbakevendende tema på denne bloggen, der fikk jeg vite at Siv Jensen gråter ofte. Og da har vel ikke denne dagen vært forgjeves, når man har fått så nyttig kunnskap? Også jeg som trodde at Siv Jensen kun var i stand til å bli dypt rystet. Noe som er sikkert er at den dagen Siv Jensen og partiet hennes kommer i regjeringsposisjon, da kommer jeg garantert til å gråte, uten at det kommer til å stå noe om det på forsiden av Dagbladet. Det var for øvrig en tid da jeg ble dypt rystet over alt vrøvlet tabloidene vrenger utav seg på førstesidene, den tiden er over, man venner seg til det meste.

Det er jo agurktid, tenkte jeg da jeg sto der i kassakøen, og da skrives det mye dumt. På en måte kan man kanskje si at det er agurktid året rundt på tabloidenes førstesider. Men nå har agurktiden også nådd denne bloggen. Det kan se ut som om det som begynte som en alvorlig blogg om arbeiderklassens slit og strev er i ferd med å bli en blogg om Irland og generelt tøys. Jeg har vært inne på tanken å dele opp bloggen, en alvorlig arbeiderblogg og en blogg for andre og mer useriøse temaer. Men det ble med tanken, for det er jo sånn at fordi om jeg har sett og opplevd mye fælt i arbeidslivet, så har jeg til tider hatt en både morsom og interessant fritid. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg antagelig ikke hatt overskudd til å blogge, eller selvtillit nok til å tørre det. Derfor synes jeg bloggen skal få lov å vise de forskjellige sidene ved meg, jeg er ikke bare en sliten arbeider.

Nå holdt det vel hardt med selvtilliten egentlig, å kaste seg ut i en bloggerverden hvor innbyggerne i stor grad besto av mennesker som tilhørte samme grupper som dem som omtrent har spyttet på meg både på jobb i og fritiden, det kostet en del. Forakten jeg har møtt fra enkelte har gjort ett og annet med meg, og jeg gikk på en liten smell da jeg holdt på med boka Klassebilder, der særlig ett av stykkene ble vel tungt å fordøye. Mer om det i en senere bloggpost. Da koblet hjernen ut klassegreiene, sikkert ren overlevelsesstrategi. Da var det godt å tenke på noe annet, noe som framgår av de forrige bloggpostene.

Heldigvis ble jeg langt bedre mottatt i bloggverdenen en jeg hadde forventet, veldig mange flotte mennesker der ute! Men skrivesperren har vært en trofast venn hele veien, en tvilsom venn jeg håper jeg vil bli kvitt. Derfor tillater jeg meg å skrive litt tullete greier, og tar sjansen på å slenge det ut på bloggen. Og så mye verre enn gråten til Siv Jensen er det vel neppe.

Å være opptatt av det bagatellmessige er vel en helt vanlig menneskelig egenskap. Da jeg startet bloggen var jeg sur fordi det ble skrevet så mye dumt om arbeiderklassen. Det jeg var aller mest sur for var muligens det mest bagatellmessige. Stikkord: danseband. Jeg var så innmari lei av at disse synserne alltid kom trekkende med danseband når det ble skrevet om arbeiderklassen. Mens jeg ennå fikk lov av Facebook å skrive hva jeg likte og ikke likte av musikk og annet, skrev jeg at jeg blir syk hvis jeg blir utsatt for danseband og Hotel California. Når får jeg ikke lov til det lenger, det er også en del artister Facebook ikke tillater meg å like. Men jeg får lov å like forfatteren som heter ”og mange flere”, og det er jo ganske så sjenerøst.

Nå skulle ikke dette handle om Facebooks sensurering av folks gode smak, men derimot om mitt noe anstrengte forhold til danseband. Jeg har jobbet sammen med noen som har likt den type musikk, de fleste har vært godt over femti. Hyggelige og greie har de stort sett vært, sånn sett har jeg vært nødt til å ta litt tak i egne fordommer underveis i min heller triste yrkeskarriere. Det hjelper lite å ha lest Kafka og høre på Beethoven, dersom man er en arrogant drittsekk.

I det siste har jeg også tenkt en del på dansebandentusiastene, som hele tiden opplever at musikken de liker blir latterliggjort. Jeg kan nyte min irske musikk i fred, uten at synserne vifter med sine velutviklede pekefingre og forteller at det jeg hører på er bånn i bøtta. Bortsett fra den ene gangen som jeg skrev om nettop, og da ble jeg da reagerte jeg vel nettopp som en typisk representant fra arbeiderklassen gjør når noen forteller henne at det hun hører på er mindreverdig. Jeg fikk en liten tankevekker, som jeg kanskje fortjente.

Dette får holde med agurkblogging i denne omgang, jaggu greide det å snike seg inn noe om klasse og sånn her også. Uansett, Siv Jensen får gråte videre, for min må hun gjerne kutte ut politikken og gråte på heltid.

torsdag 22. juli 2010

En aldri så liten filmsnutt

I går snublet jeg tilfeldigvis over programmet Windows Movie Maker. Og da måtte det jo prøves, greit med programmer man ikke trenger å lære. Men så gir de heller ikke store muligheter til å utfolde seg. Uansett det er alltid moro å prøve noe nytt.

Siden jeg er i Irlandsmodus for tiden brukte jeg bilder fra de første turene min dit. Disse bildene er tatt på "gamlemåten", med film. De har også blitt mer og mindre maltraktert i Photoshop.

Sangen heter The Rose of Allendale og er med den irske gruppa Barleycorn. Fra en CD innkjøpt i Dublin på min aller første tur til Irland.

tirsdag 20. juli 2010

Når hjernen nekter å samarbeide

Om morosjokk, Dubliners og hjernestopp
Jeg skulle egentlig ha skrevet en bloggpost om boka Klassebilder som jeg ble ferdig med for noen dager siden. Jeg skulle være seriøs, engasjert og sikkert en smule indignert på egen klasses vegne. Den kommer nok, men akkurat nå sier hjernen min stopp når det gjelder alt som har med klasse å gjøre, den gidder rett og slett ikke forholde seg til disse klassegreiene.

Toppetasjen fungerer dårlig for tida, og ekstra ille har det vært etter at jeg i helgen ble utsatt for et aldri så lite morosjokk, for øvrig en type sjokk jeg hittil ikke har sett omtalt på tabloidenes førstesider. Til tross for at morosjokk ikke later til å være så alvorlig at det har oppnådd tabloid oppmerksomhet, var det nok til å få den stakkars hjernen min til å slutte fullstendig med å produserer vettuge tanker. Så da er seriøs blogging utsatt på ubestemt tid.

Sjokket på lørdag burde ikke vært noe sjokk, for hjernen min ble ikke utsatt for noe den ikke har vært utsatt for før, og det i bøtter og spann. For kvelden begynte med indisk mat på koselig restaurant, fortsatte med irsk musikk, og endte opp med enda mer irsk musikk, og da var det snakk om selveste Dubliners. Ti år hadde gått siden forrige gang jeg var på konsert med dem, og når man nå en gang er fullstendig hekta på irsk musikk, så er det nå noe helt spesielt med en konsert med Dubliners. Det var tydelig at hjernen satte pris på moroa, nå vil den ha mer irsk moro, og den ble voldsomt engasjert for ett par øyeblikk siden, da dumpa det nemlig ned en mail med tilbud på hoteller. Sjekk hotellene i Dublin, maste den, vil ikke lese aviser og blogge om sånne kjedelige greier, vil til Dublin, gå på pub, høre musikk, spise på den nepalske restauranten, fortsatte den. Makan til masete og lite velfungerende hjerne!


Dette bildet viser hvordan hjernen min fungerer, eller rettere sagt ikke fungerer, for tiden

Hjernen hostet også opp et minne som skriver seg fra ett par år tilbake, da hørte den noe den ikke likte. Det var på P2, hjernen min setter vanligvis pris på denne kanalen, men akkurat dette falt ikke i smak. Ved en tilfeldighet kom jeg til å høre noe av et folkemusikkprogram, der ble det spilt noe som minnet om flyalarm i kombinasjon med full brannutrykning. I mine lite avanserte ører hørtes det med andre ord ut som total katastrofe, men det framgikk av det som ble sagt at dette var flotte greier. Men så ble programlederne meget indignerte, for denne sirenemusikken hadde blitt framført på en festival ett eller annet sted, og det var ikke mange som hadde kommet for å høre. Og hvem var det som fikk skylda? Jo da, nettopp Dubliners, som hadde spilt like ved siden av, og folk hadde valgt å høre dem i stedet. Det var tydelig at programlederne ikke hadde særlig høye tanker om dem som valgte irsk moro framfor fulle sirener. Og her reagerte jeg vel egentlig akkurat som en DDE-fan som har fått høre at det er mer høyverdig å like opera. Jeg ble sur og irritert, og følte at min etter egen mening utmerkede musikksmak ble tråkket på.

Siden hjernen min var så elskverdig å minne meg på denne episoden har jeg tenkt litt på disse som likte denne sirenemusikken. Dette er sikkert meget høyverdige og flotte mennesker, de surrer ikke rundt i Irland og hører på morsom musikk når de har ferie, sånn som jeg. De går sikkert i fjellet, med trauste og alvorstunge steg og bærer femti kilo med oppakning på ryggen. Reiser de utenlands, drar de til slike land som sirenemusikken kom fra, hvor det nå måtte være, men helt sikkert land med eksotisk kultur og uforståelig språk. Land det gir status å reise til, hvor det kanskje til og med er litt farlig å oppholde seg. De er politisk korrekte, ønsker seg mer nynorsk i alle medier og er glade i barn, de bruker hjelm når de sykler. De leser Knausgård, og brukte sikkert størsteparten av vinteren til å diskutere Hjernevask. Når de ikke hører på særdeles lite tilgjengelig folkemusikk, hører de på samtidsmusikk og jazz. De kvinnelige sirenemusikktilhengerne er ihuga feminister som garantert ikke bruker svart og lilla neglelakk. Og hele denne flokken av alvorlige mennesker med sykkelhjelm og femti kilo bagasje på ryggen ser ned på dem som liker Dubliners!

Dette redselsbildet greide altså hjernen min å trylle fram. Og den gir seg ikke der, for nå føler den at den har taket på meg. Ingen vits med disse sure bloggpostene, sier hjernen, du kan vel heller bare skrive noe tull, dersom du absolutt må skrive. Vel, akkurat der får vel hjernen viljen sin akkurat nå. Orker ikke mer som har med klasse å gjøre, sier hjernen videre, du har utsatt meg for mye sånt i det siste, vet du. Klassebilder, Klassekampen, drøssevis av blogginnlegg om klasse, klasse, klasse. Jeg prøver å fortelle den at den får vær så god å samarbeide om den planlagte bloggposten om Klassebilder, men det er det ikke snakk om.

Kutt ut klasseblogginga og dra til Dublin, sier hjernen, som minner meg på at jeg egentlig blir ganske så deprimert av disse klassegreiene. Og det har den vel egentlig rett i. Du kan jo bare la være å lese alt dette tullet som skrives om arbeiderklassen, fortsetter hjernen, så slipper du å ergre deg over det. Les krim i stedet, vet at du har to uleste krimbøker i bokhylla.

Så fortsetter den å mase om Dublin og Dubliners, og setter inn denne helt av seg selv:



Da føler jeg at jeg har mistet kontrollen fullstendig, og kan vel like godt gi opp. Og selvfølgelig kommer hjernen til å få det som den vil, det er store muligheter for at det blir tur til Dublin i år også. Det skal også innrømmes at de krimbøkene i bokhylla virker veldig fristende...

søndag 11. juli 2010

Livet er for kort til å se på tv

I dag sto jeg nok en gang i kassakø på butikken, og nok en gang leste jeg avisoverskriftene, i mangel av noe bedre å døyve kjedsomheten med. De gangene dette har ført til blogging har det stort sett vært på grunn av overskriftene til VG. Men i dag var det faktisk forsiden til lokalavisa, Romerikes Blad, som fikk meg til å steile. Tande P åpner for tv-comeback, sto det. Egentlig gjorde denne overskriften meg glad, jeg ble fylt av en dyp takknemlighet over at jeg ikke har tv. At jeg ikke har tv betyr ikke at jeg aldri er i nærheten av et tv-apparat, og jeg har befunnet meg i nærheten av slike når Tande P har holdt det gående midt i beste sendetid, som det kalles, på lørdagskvelden. Og det var mildt sagt triste greier. Ikke var det morsomt, ikke var det interessant, det var ikke noe som helst, bare irriterende kjedelig. Så har jeg da også hørt mange som klager over de elendige tv-programmene på lørdagskvelden.

Jeg husker en episode fra en arbeidsplass. De andre snakket om reality-serier, jeg hadde ingenting å komme med, siden jeg aldri har sett en reality-serie i hele mitt liv. En av dem bemerket at jeg ikke sa noe, og jeg måtte si som sant var, at jeg ikke så på tv. ”Men hva gjør du da?!” ble det sagt, de syntes nok jeg var litt rar.
Ja, hva gjør man når man ikke ser på tv? Leser bøker, hører på radio, lydbøker eller musikk, går en tur, bedriver ymse former for kreative aktiviteter, mulighetene er mange. Livet er rett og slett for kort til å se på tv, har jeg funnet ut.

Det var en gang jeg så på tv, særlig engelske krimserier. Jeg så på Inspector Morse, og bestemte meg for at jeg en gang måtte jeg reise til Oxford. Så tømte jeg sparegrisen og dro til Oxford, og ble fullstendig betatt av den vakre byen. Vel hjemme igjen var det reprisesendinger med Morse, jeg benket meg foran tv-en, dette var høytid. Men da hadde vårt kjære NRK funnet på noe ”lurt”. De kuttet midt i programmet og sendte kveldsnytt med masse egenreklame før og etter. Jeg ble sur, eller rettere sagt jeg ble fly forbanna. Dette var jo akkurat som de kommersielle kanalene jeg hater dypt og inderlig. Jeg er nemlig reklameallergiker, jeg blir regelrett syk av reklame. Om reklamen er for tåpelige produkter man skal løpe og kjøpe, eller om det for like tåpelige programmer man skal løpe og se, spiller ingen rolle. Det er hyl og skrik, flimmer og fjas, sånt gidder ikke jeg å kaste bort tida mi på. Tande P hadde sikkert ikke tatt skade av reklameavbrudd, man hadde vel knapt registrert det, men man bøller f… ikke med Morse! Så da var jeg forsynt med tv.

Det hender jeg ser på nett-tv. Jeg pleide å se på Bokprogrammet, satte meg foran pc-en med en kopp te og koste meg. Riktig så trivelig, så lenge det varte, for selvfølgelig måtte det ta slutt.

Jeg tror det er bra for helsa mi at jeg ikke har tv, jeg hadde neppe hatt godt av all irritasjonen. Jeg hadde kommet til å kaste meg over tastaturet og sendt hatmailer i tide og utide. Når det er idrett i samtlige av kanalene deres tjuefem timer i døgnet, eller når det bare er skvalder midt på kvelden og eventuelle interessante programmer sendes når det er leggetid, eller når de bryter inn i en god, britisk krim med nyheter og massevis av skrålende egenreklame. Eller som jeg husker de gjorde for en del år siden, sendte danseband så å si hver eneste kveld, midt på kvelden, og når det en sjelden gang var et program med god rockemusikk, så ble det sendt på seine natta. Det hadde blitt mye å irritere seg over, og sikkert også godt for disse som jobber i NRK at jeg ikke har tv, de hadde sikkert blitt inderlig lei av alle de sinte mailene mine.
Å se på reklamefinansierte kanaler er ikke noe alternativ, siden jeg ikke orker reklame, men jeg orker heller ikke all egenreklamen NRK har blitt så forferdelig flinke til å sende.

Heldigvis er livet fullt av andre muligheter, ingen grunn til å kaste bort tida med å irritere seg over håpløse tv-programmer. Og det finnes gode alternativer, dersom man har lyst til å slappe av litt foran en skjerm. For en tid siden lånte jeg dvd-er på biblioteket, der hadde de blant annet filmer og tv-serier basert på bøkene til Jane Austen. Jeg så Pride and Prejudice på kino for noen år siden, den var bra, men tv-serien fra BBC var faktisk enda bedre. Og jeg kunne se akkurat når jeg ville, og så mange episoder jeg ville på en gang, herlig! Jeg lånte Vanity Fair, basert på boka av William Makepeace Thackeray, også den produsert av BBC, virkelig flott!

Så nå går jeg heller for større skjerm til pc-en, så kan NRK og andre tv-kanaler bare holde på med tullet sitt. Dessuten er det ingenting som slår det å lese en god bok.

fredag 9. juli 2010

Bilister uten vett og forstand


På kveldens sykkeltur syklet jeg et lite stykke på en vei gjennom et boligområde. Veien var smal med hekker på begge sider av veien, med andre ord meget uoversiktelig. Plutselig hørte jeg noe som sa VROOOOM, og der kom det en bil i et vanvittig tempo. Den passerte meg med noenlunde klaring, så jeg slapp enda en av disse nær døden-opplevelsene jeg som syklist har opplevd litt for mange av. Heldigvis var det ingen andre i veien, men dersom f eks en unge hadde kommet løpende ut i veien, hadde neppe bilisten rukket å stoppe i tide. Jeg sykler alltid forsiktig når jeg passerer slike områder, noe kan dukke opp, et barn, en katt eller ei løs bikkje. Også en sykkel i høyt tempo kan gjøre stor skade.

Resten av sykkelturen tenkte jeg på alle disse tullingene, unnskyld uttrykket, jeg har sett bedrive stygg kjøring. Noen kaller det grisekjøring, jeg bruker ikke det uttrykket da griser visstnok er ganske intelligente skapninger, noe jeg ikke anser bilister av den sorten jeg så i kveld for å være.
Tenker ikke disse folka på at de kan komme til å ta livet av et annet menneske på grunn av den idiotiske oppførselen sin? På hva det vil si å måtte leve resten av livet sitt med en annens liv på samvittigheten. Eller vite at det finnes et fullstendig ødelagt menneske et sted, på grunn av deres egen tankeløse adferd.

Der jeg syklet gjennom sommerkvelden kunne jeg glede meg over følelsen av å være frisk og rask, hvor forferdelig måtte det ikke være å vite at jeg hadde tatt fra en annen person den muligheten. Den følelsen hadde jeg ikke greid å leve med, tror ikke jeg hadde kunnet hatt et godt øyeblikk i livet hvis jeg på grunn av uansvarlig oppførsel hadde skadet eller tatt livet av et annet menneske, eller et dyr for den saks skyld. Hvis noen hadde kjørt i hjel golden retrieveren jeg en gang hadde, hvor grusomt hadde det ikke vært.

Det gikk bra i kveld, ingen fikk ødelagt livet sitt. Men det skyldtes ren, skjær flaks. Bilisten jeg møtte kunne ha forårsaket mye elendighet.



søndag 4. juli 2010

Dit vi alle skal

En vandring på kirkegården
Gjennom mange år har sommeren betydd regelmessige turer til kirkegården. Faktisk i femten år, det er så mange år siden faren min døde, fant jeg ut sist gang jeg var der. I disse årene har jeg etter beste evne prøvd å plante og holde det pent på graven hans. Siden jeg ikke er født med grønne fingre, snarere tvert imot, har det til tider vært alt annet enn enkelt, men i år har det gått bra så langt.

Det høres kanskje rart ut, men jeg synes disse turene er ganske trivelige. Kirkegården på Lørenskog ligger i et område der det foreløpig verken har dukket opp rundkjøringer eller kjøpesentre, noe det er mer enn nok av i dette området. Her beiter islandshester på andre siden av veien, og det er fremdeles jorder og gårdsbruk i nærheten. Sist jeg var der gikk jeg en runde og kikket på noen av de gamle gravene. Jeg ble fascinert av titlene på noen av gravstøttene, mange gårdbrukere, sikkert en fin tittel en gang i tiden. Ikke som nå, da man vel ikke bruker ordet gårdbruker, men derimot bonde, og det er vel nærmest som et skjellsord å regne i disse tider. Nå kan man jo kjøpe alt man trenger av mat på Rimirema og følgelig trenger man ikke bønder til å produsere mat, etter hva jeg har skjønt er det i hvert fall mange som er av den mening. Her kan man jo skaffe seg det man måtte ønske av frosne kjøttklumper og vasne grønnsaker, så hva i huleste skal man med bønder? Andre noe foreldede titler man kan lese på gravstøttene er kjøpmann, malermester og tapetsermester. En gårdbruker var dessuten bibelbud i tillegg, det må det ha vært fint å være siden det står på gravstøtta. Flere proster ligger begravd der, og jeg så også en banksjef. Da slo det meg at dersom dagens banksjefer skulle ønske seg tittel på gravstøtta når den tid kommer, vil det sikkert komme til å stå bank sjef. Så kan man jo lure på hvorfor det i det hele tatt står titler på gravstøtter, når man først har havnet under jorda, kan det da ikke spille særlig rolle hvilken tittel man greide å oppnå her i livet.


For hit skal vi til syvende og sist alle sammen, enten vi er kortlevde arbeidsfolk eller langlivede rikfolk, det har vi til felles, vi skal alle en dag dø. Likevel kan man lett få inntrykk av at død kun skyldes usunn livsstil, i hvert fall dersom man utånder før man har fylt hundre. Overalt støter man på tips om hvordan man skal forlenge livet sitt, samtidig som det er totalt uunngåelig å støte på stykker om den fæle eldrebølgen som snart vil skylle innover oss, og feie med seg alt som er av velferd og goder for oss alle.

Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden, jeg er ikke særlig redd for å dø. Det jeg derimot er redd for, er å dø uten først å ha levd. Hvis jeg nå en dag ligger der og vet jeg skal dø, hvilken tanker vil jeg gjøre meg. Når jeg sier ”hvis”, er det ikke fordi jeg er i tvil om at jeg en gang skal dø, men derimot fordi jeg kommer fra en familie der mange har dødd brått av hjertesvikt, og jeg kunne godt tenke meg en slik utgang på livet, framfor å råtne bort på et gamlehjem, nå heter det vel ikke gamlehjem lenger, men noe mer politisk korrekt, men jeg regner med at man skjønner hva jeg mener. Men altså, hvis jeg nå lå der og visste at mine dager, for ikke å si timer, var talte, hva ville bety noe? Jeg kan vanskelig tenke meg at jeg ville bruke mine siste stunder her på jorden til å ergre meg over at jeg aldri hadde opplevd å ha dyre designmøbler. Eller følt at jeg har gått glipp av noe fordi jeg aldri kjøpte meg et ekstremt dyrt klessplagg, eller at jeg aldri bedrev hemningsløs shopping. Jeg lurer på om det er noen som har ligget på dødsleiet og gledet seg over at de oppnådde å ha større hus og dyrere bil enn naboen, det får man kanskje håpe, siden det kan virke som om slikt betyr mye for mange mens de ennå er midt i livet. Kanskje vi i framtiden vil se gravstøtter der det står han/hun var vellykket.
Nåvel, jeg vil neppe få et ettermæle som vellykket, og ikke kommer jeg til å få en fjong tittel på gravstøtta, og det bekymrer meg lite. Det viktigste for meg er å ha opplevd gode ting i livet, og at jeg forhåpentligvis vil bli husket som et noenlunde hyggelig og hederlig menneske.

Denne kvelden på kirkegården tenkte jeg litt på at jeg kun går i kirken ved to anledninger, den ene er nettopp begravelser der jeg har et såpass nært forhold til avdøde, eller noen av vedkommendes slektninger, at det er god folkeskikk å stille opp. Den andre er når jeg er ute og reiser og går innom en kirke for å bese den. Siden jeg har sluppet å gå i begravelser på relativt lenge, er siste kirkebesøk da jeg var i Westminister Abbey i London for drøyt to år siden. Sånn sett er det stor forskjell på kirkebesøkene mine, å se på en gammel, flott bygning mens jeg er på ferie og hverdagen er langt unna, er en sann fryd. Det samme kan naturlig nok ikke sies om begravelser. Det har hendt jeg har tenkt på min egen begravelse når jeg har sittet der på kirkebenken, som for øvrig ofte er så vond og hard at jeg har slitt med en økende verking i bakre kroppsdeler. Det jeg da har tenkt, er at min egen ikke skal være sånn som den jeg er i akkurat da, med salmer og gudsord, uansett hvor ukristelig avdøde har vært. Min egen begravelse skal si noe om hvem jeg har vært, der skal det spilles musikk som har betydd noe for meg, og det skal leses et dikt eller to som jeg har satt pris på. Den skal ikke være en lang tirade av gudsord, avbrutt av salmer ingen av de frammøtte klarer å synge. Jeg kan ikke se noen grunn til at jeg skal begraves til ord og toner fra en religion jeg overhode ikke har trodd på.

Og det skal ikke ljuges i min begravelse. Det ble nemlig gjort i begravelsen til faren min, og det var en usmakelig opplevelse. Det var en problematisk affære, siden foreldrene mine var pinsevenner, var det en derfra som skulle stå for begravelsen. Det var bare det at vedkommende ikke syntes det var så artig å holde begravelser, han foretrakk amerikaniserte show. Så opptatt var han av andre og morsommere ting, at han var umulig å få tak i. Siste kveld før begravelsen dukket han omsider opp hjemme hos moren min, og da visstnok i en sky av etterbarberingsvann, ganske sikkert bought in the USA. Da han dagen etter sto i kirken var det ifølge ham selv ikke måte på hvor mange gode samtaler han og moren min hadde hatt de siste dagene.
Plastikkmannen, som jeg kalte ham, brøt senere ut av pinsemenigheten, og dannet sin egen glorete sekt, med egen tv-stasjon, skole og alt som hører til moderne kristendom på vidvanke.


Denne kvelden da jeg gikk rundt på kirkegården, trillende på den kjære, nye sykkelen min, var en nydelig sommerkveld. Da jeg var ferdig med filosofering og studering av gravstøtter, syklet jeg en tur. Tok inn fargene, følelsen av sommer, av å være i live og ha evnen til å glede seg over det de gode øyeblikkene livet tross alt har å by på.