tirsdag 30. august 2016

Veien til ensomhet

For en tid siden kom jeg over en tekst om ensomhet, der man spurte hva det var som gjorde at noen er så ensomme at de blir liggende døde i hjemmet sitt i lang tid uten at noen savner dem. Det ble en ubehagelig påminnelse om at det faktisk kan bli min skjebne også. Jeg har ikke verdens beste nettverk rundt meg for tiden, for å si det forsiktig, og det er en viss mulighet for at det kan fortsette sånn. Det fikk meg til å tenke over hva som fører til at det blir slik at det tar lang tid før noen registrerer at man ikke lenger befinner seg i de levendes rekker. Hvert enkelt tilfelle er sikkert forskjellig, men jeg antar at i de fleste tilfeller er det snakk om folk som i likhet med meg selv, ikke har hatt særlig stor suksess her i livet.

Et steg på veien til total ensomhet kan være pengemangel. Har man lite penger blir det for det første vanskelig å ha kontakt med andre, for det andre kan det føre til at man blir så utslått at man rett og slett ikke orker. Dette har jeg dessverre en viss erfaring med og jeg vet at når det er dårlig med penger er det lett å krølle sammen i en krok mens hjernen tikker og går som manisk kalkulator. Hvor mye på konto, hvor mange regninger, hvor mye brukte jeg på butikken i dag osv. Også andre problemer kan gjøre det tungt å ha kontakt med andre, jeg har dessverre også erfaring med at en del blir litt store og kjekke i møtet med deg når du sliter. Når man ikke har alt på stell kan det lett bli utspørring, «gode råd», som er mer slitsomme enn gode, eller at man blir sett litt ned på. Det skal man være sterk for å takle, det er slikt som kan får en til å føle seg enda mer utslått og sliten enn man gjorde i utgangspunktet. Jeg har opplevd ting som er å betrakte som småtteri, men når det skjer for ørtende gang blir man lei. Noe jeg har opplevd så mange ganger at det er å regne som en klassiker, er at den andre sånn helt plutselig sier det må jo være trist/leit/kjedelig for deg at… og peker på noe i livet ditt som ganske riktig ikke er morsom. Det er gjerne noe man ikke vil snakke om og det er ikke sagt for å være hyggelig, det blir gjerne sagt i en glisende, lettere hånlig tone. Slike opplevelser kan føre til at man sitter der med høye skuldre og bare venter på at noe tilsvarende skal komme. Dersom man er en person med lav status kan man lett bli en hoggestabbe, da kan det kanskje være like greit å holde seg for seg selv.

Et annet steg på veien til ensomhet kan være at man er litt sær, eller i hvert fall litt annerledes enn dem rundt seg. Mennesker er veldig forskjellige, det merker man godt når man selv ikke er helt A4.  Jeg synes å ha sett en tendens til at de som er vant til å omgås folk som er relativt maken til dem selv, forventer at alle skal være det. Da kan man bli sett på som rar, det kan man alltids leve med, selv om det til tider kan bli slitsomt. Da jeg var yngre ble jeg nærmest teppebombet med beskyldninger om å være negativ, det ble en skikkelig belastning og slet på selvfølelsen.

Det at man er selvstendig og trives med å gjøre ting på egenhånd, kan muligens gjøre at man ender opp med å bli mer ensom enn det som er sunt. Jeg har trivdes godt med å være for meg selv og å reise rundt på egenhånd. Det har gitt meg mange gode opplevelser og møter med spennende og interessante mennesker. De positive opplevelsene med fremmede mennesker har muligens gjort meg mindre tolerant overfor oppførsel av det slaget jeg har nevnt ovenfor. Så kan man spørre seg om det er oppførsel man bør tolerere. Jeg har hatt en tendens til å glatte over folks dårlige oppførsel, kanskje jeg heller burde spurt hvorfor sier du sånn, hva er det du ønsker å oppnå med å si slikt og tilsvarende. I stedet har jeg gått for meg selv og gjort mine egne greier og samlet krefter på den måten.

Jeg har lest litt om ensomhet på nettet, der er det mange råd om hvordan man skal komme ut av ensomheten. Hvis man har mye annet å tenke på og ordne med så er det ikke sikkert det er tid og overskudd til det. Jeg tenker på hvordan jeg har slitt med å søke etter jobber, da virker det ganske håpløst om jeg skulle begynne å søke etter venner i tillegg. Sånn er det kanskje for mange, jeg tenker på folk som sliter i NAV-systemet, da blir nok det heller ikke så veldig mye overskudd til vennejakt. Det kan være at mange ensomme har mye dårlig erfaring med andre mennesker, jeg har jo sett at noen blir ubehagelige når man har det vanskelig. Det kan til og med være folk som har virket hyggelige og empatiske, men som plutselig forandrer seg dersom man møter dem på dårlig dag. Til tross for ubehagelige enkeltepisoder har jeg sluppet regelrett mobbing, ikke alle har det.

Selv om man har problemer er man noe mer enn problemene sine og det er det viktig å få lov å være. Ikke alle tillater det, man skal avfinne seg med å være en stakkarslig figur som skal belæres og utspørres. Tankene du har om en bok du nettopp har lest er ikke av interesse, du blir avbrutt av et spørsmål om hva du har tenkt å gjøre med noe du akkurat da ikke har lyst til å tenke på. Når man ikke har alt på stell kan man lett unngå nye bekjentskaper fordi man gruer seg til spørsmål man er redd vil komme. Selv har jeg prøvd å vri meg unna det evinnelige spørsmålet om hva jeg jobber med, det er noe jeg stort sett har veldig lyst til å slippe å tenke på. Det har hendt jeg har greid å komme unna med å si at det er komplisert, noe det absolutt kan sies å være. Nå er det litt forskjell på hvem man snakker med, jeg sa det en gang som det var, jeg har drittjobber fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung, og det angrer jeg på. Og fikk som svar at det gjorde ikke jeg heller og det angrer jeg også på. Det er ikke alltid det går like greit.

Ensomhet kan sikkert skyldes langt flere grunner enn det jeg har nevnt her. Noen ganger har folk kanskje valgt den totale ensomheten, eller den har vært det minste ondet. Det kan være godt å være alene, men noen ganger vil vel de fleste ha behov for å ha noen snakke med, ha noen som ser deg og anerkjenner deg for den du der, har man ikke det kan ensomheten bli i overkant kald og mørk.




   

torsdag 18. august 2016

Den gode ensomheten

Jeg har tenkt å skrive litt om ensomhet, sikkert i likhet med mange andre har jeg prøvd flere forskjellige varianter. Jeg skal begynne positivt og skrive om den gode ensomheten. Om god ensomhet virkelig er å betrakte som ensomhet kan man jo spørre seg, for meg har det heller vært kvalitetstid alene.

Jeg lærte tidlig å sette pris på alenetid. Siden jeg var enebarn og vokste opp i en tid da det ikke var vanlig at foreldre sto klare til å underholde ungene så fort de kjedet seg litt, ble jeg vant til å finne på ting på egenhånd. Jeg kjente at det kunne være godt å ha pauser fra andre mennesker, ha tid til å tenke gjennom ting, slippe unna spillet mellom mennesker som ikke alltid er like hyggelig. Jeg satte også pris på å kunne gjøre det jeg hadde lyst til uten å være avhengig av andre. Det begynte med små ekspedisjoner i nærmiljøet, som til biblioteket eller svømmehallen, etter hvert som jeg ble eldre dro jeg på kino og konserter. På den måten fikk jeg sett mange sære filmer og hørt musikk ingen jeg kjente hadde sans for. Foruten at jeg fikk gode opplevelser jeg ellers ikke ville fått, likte jeg frihetsfølelsen det ga meg å dra av gårde på egenhånd. Og om jeg var alene på en konsert var jeg omgitt av mennesker som likte samme musikken som meg selv, da følte jeg meg mindre ensom enn jeg mange ganger kunne gjøre når jeg var sammen med andre. Å være den ene som er annerledes enn de andre kan føles temmelig ensomt og det har jeg opplevd ganske ofte.

Senere har jeg reist på ferie alene, mye til Irland, men jeg har greid å komme meg andre steder også. Første gang virket det litt skummelt, men det hadde nok virket langt mer skremmende dersom jeg ikke hadde vært såpass vant til å bevege meg rundt alene. Den første gangen jeg dro alene grudde jeg meg til å gå og spise alene på kveldstid. På den tiden var jeg mye ute på byen alene, men spiste hjemme før jeg dro. Men som så mye annet man gruer seg til på forhånd, så gikk det veldig bra. Fordelen var jo den at jeg kunne gå og spise den maten jeg selv hadde lyst på, etter hvert har jeg satt stor pris på akkurat det. Jeg har hørt folk snakke om at de ikke vil gå alene, for da tenker sikkert alle at de ikke har noen å gå sammen med. Om noen skulle tenke noe slik om meg får det være deres problem, dessuten tror jeg ikke folk er så veldig opptatt av om andre er alene eller sammen med noen. Men for noen er det tydeligvis svært problematisk. En gang på fly kom jeg til å se på et av disse bladene man finner i ryggen på setet foran seg, der var det en artikkel om å spise ute alene i forbindelse med jobbreiser. De hadde blant annet intervjuet en person som fortalte at hun ikke orket å gå ut, så hun bestilte mat på hotellrommet og det endte gjerne med at hun satt og gråt mens hun spiste. Det syntes jeg var å gjøre det verste ut av situasjonen. Det var også råd om at man burde prøve å få et bord som ikke var midt i rommet, sånn at man ikke var så synlig for alle. Selv har jeg ikke noe behov for å gjemme meg bort i en krok fordi om jeg spiser alene. En ting som er greit når man er alene er å ha med noe lesestoff, så har man noe å gjøre mens man venter på maten og slipper å sitte og glane ut i tomme luften. Men nå for tiden har jo folk nesa i mobilen uansett, selv når de er ute sammen med andre. Det kan jo være en trøst for dem som er redd for hva andre skal tenke om at de er alene, nå ser folk stort sett ikke på annet enn sin egen mobil.

Noe jeg har opplevd som givende når jeg har bevegd meg rundt alene, er at det er lettere å komme i kontakt med andre. Jeg har mange gode minner fra møter med fremmede mennesker, både nordmenn og folk fra diverse andre land. Det er forfriskende og lærerikt å snakke med folk man ikke kjenner fra før, det kan gi nye impulser og tanker å ta med seg videre. Noe kanskje folk som alltid beveger seg i flokk går glipp av.

En grunn til at jeg har trivdes godt alene, er at jeg alltid har likt å lese. Bøker er godt selskap, ikke bare når jeg er hjemme, det kan også være koselig å sitte med en bok på en kafe. Da kan en bok være vel så godt selskap som en person som er veldig engasjert i de nye gardinene vedkommende kjøpte her om dagen. Når jeg er ute og reiser har jeg alltid en bok med meg i sekken. Jeg har lest mye på diverse puber i Dublin, samtidig som jeg har kikket på folk og sugd inn atmosfæren. Bøker gir noe å tenke på, jeg har gått mange turer mens jeg har tenkt på et og annet jeg har lest.

Å være en del alene, lære å hygge seg i eget selskap, bevege seg rundt på egenhånd, har mange fordeler. Det handler om å finne sin egen vei i livet, sine egne interesser og verdier. Da blir også den ufrivillige, og kanskje vonde, ensomheten noe lettere å takle.


lørdag 6. august 2016

Blogg uten kroppspress

For en tid siden ble det lansert en Sunn Fornuft-plakat, den inneholder retningslinjer for såkalte livsstilbloggere eller kanskje man skulle kalle dem kroppspressbloggere. Det er kroppspress det er snakk om her og etter hva jeg har skjønt er formålet med plakaten å hindre overdrevent kroppspress. Første gang jeg leste om plakaten var i Klassekampen fredag åttende juli. Her kunne man lese de forskjellige punktene plakaten inneholder. Første punkt er som følger: Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Lenger kom jeg ikke, i stedet ble jeg sittende å lure på hva i all verden er det som har gått gærent. For mange år siden hørte jeg en snakke om at vi var i ferd med å snevre oss inn i tid og rom, til slutt ble det bare meg selv, akkurat nå og det ble et forferdelig kjedelig sted å være. Dit kan det altså se ut til at vi har kommet og kjedelig ser det definitivt ut for oss som ser det fra sidelinjen.  Men noen synes tydeligvis ikke at livet er for kort til å bruke tid på å lese om andres kaloriinntak, midje- og armmål. Samme artikkel i Klassekampen hadde et intervju med en blogger, Linnéa Myhre, som blant annet sa: Kropp, mat og trening får bare mer og mer fokus

Nå har jo Sunn Fornuft-plakaten svært liten betydning for denne bloggen, da den er garantert fri for kroppspress. Nå er vel disse kroppspressbloggerne betraktelig yngre enn undertegnede, men samtidig har jeg lest at også voksne kvinner klager på kroppspresset. At unge jenter blir påvirket kan jeg forstå, men jeg har litt større problemer med å forstå de kroppspressede voksne. Man skulle tro at folk utviklet en viss evne til selvstendig og kritisk tenkning med årene, men det kan se ut til at så ikke er tilfelle.

Nå ga jeg blaffen i slikt allerede i ung alder, heldigvis var ikke presset så altomfattende den gang, blant annet fordi det ikke fantes noe internett der plastdukkeliknende rosabloggere kunne spre sitt selvsentrerte budskap. Men pen og moteriktig var det mange som mente man skulle være, også den gang. I en periode i ungdommen kjøpte jeg et blad beregnet på unge jenter, etter hvert ble det veldig mye stoff om kropp og utseende. Jeg ble voldsomt irritert av alt jeg-stoffet, følgelig sluttet jeg å kjøpe bladet og problemet var løst. Så syklet jeg til biblioteket og lånte en stabel bøker i stedet, da fikk jeg trimmet så vel kropp som hjerne. Bøker er springbrett for tankene, leste jeg en gang, det samme kunne ikke sies om ukebladet jeg sluttet å kjøpe.

Særlig mange spennende tanker ville man heller ikke få av et glossy dameblad jeg bladde gjennom en gang jeg satt og ventet hos frisøren. Dette bladet henvendte seg til voksne kvinner, men inneholdt ikke mye annet enn stoff om kropp, utseende og mote. Det som slo meg var at dersom man skulle bruke så mye tid og krefter på å være så slank, veltrent og vakker som tidsånden krevde, ville det bli liten tid til særlig mye annet. Som voksen har man gjerne innsett at livet tross alt ikke varer evig, da kan det synes rart at noen ønsker å bruke så mye tid på å pusse på fasaden og i tillegg bekymre seg over at fasaden likevel ikke er bra nok.

I tillegg til å være vakker, skal man også være sunn. Men det er ikke bare kosthold og trening som virker inn på helsa. Det som slår meg når jeg leser om kroppspresset folk er så plaget av for tiden, er at det er noe veldig humørløst og selvhøytidelig over det. Så kan man lure på om det å ta seg selv forferdelig høytidelig er særlig sunt for helsa. I det hele tatt, det å være så selvfokusert som man kan få inntrykk av at mange er, hvor sunt er det? Og hvordan blir forholdet mellom mennesker, dersom man hele tiden konkurrerer om å ha den fineste fasaden? Og når man blir så til de grader opptatt av egen helse, eget utseende, i det hele tatt meg, meg og atter meg, er det ikke da en viss fare for at man kan ende opp som en temmelig kjedelig person?

Det er omtrent umulig å bevege seg rundt på nettet for tiden uten å snuble over skriverier om kropp og kroppspress. Og alle synes det er så fælt, men jeg kan ikke huske å ha sett noen reale oppfordringer til å gi blaffen. Å være så opptatt av egen helse og utseende at man blir syk av det virker lite hensiktsmessig, så hvorfor ikke heller satse på å leve så fullt og helt som det er mulig. De beste øyeblikkene jeg har hatt i livet har vært når jeg har glemt meg selv og gått opp i noe annet, noe utenfor meg selv. Det kan være noe så dagligdags som en tur i skogen, med åpne sanser der jeg har tatt inn lyder, lukter og synsinntrykk. Eller å vandre rundt i en vakker by, se på bygninger, ta inn atmosfæren. Det kan ha vært møte med spennende mennesker som har delt tanker og opplevelser med meg, folk det har vært berikende å snakke med og som har gitt meg noe å tenke på i ettertid. Eller en konsert, en god bok, en kunstutstilling eller hva det nå måtte være.

Man kan jo lure på hva som har gått gærent når blir folk sykelig opptatte av kropp og utseende, det ser ut til at selv godt voksne mennesker lar seg kroppspresse så mye at det går utover livskvaliteten. Det kan virke som folk har blitt veldig lettpåvirkelige, hvor er evnen til kritisk tenkning? Og er ikke alt dette et tegn på at mange er blitt grusomt overfladiske? Kanskje selveste tidsånden burde vært oppe til diskusjon, men det er vel vanskelig å få til i vår selvopptatte tidsalder.

Uansett, denne bloggen skal fortsatt være garantert fri for kroppspress.