onsdag 10. august 2022

Fattige tanker

Siden jeg fremdeles har en og annen leser, og det ser ut til å være litt krefter igjen i pc-en, prøver jeg å skrive en post til. De som er innom bloggen, vil antagelig ha interesse av en kommentar av Snorre Valen med tittelen Den norske myten om usårbarhet. Jeg plukker ut noen gullkorn: Norge har i lang tid vært et slags «to tredelssamfunn» – et samfunn der majoriteten har hatt det godt og trygt, og der de som faller utenfor (eller blir holdt tilbake) ikke har vært mange nok (eller ressurssterke nok) til å utgjøre noen særlig politisk kraft. Dermed har ulikhetene kunnet øke i Norge over lang tid uten at det har gitt særlige politiske utslag. Og dette: Vi vet i det hele tatt ikke særlig mye om hvordan et land som Norge tåler en utvikling der mange flere enn før opplever at politikken ikke er der for dem – slik vi i verste fall risikerer i månedene og årene som kommer. Det har nærmest blitt automatikk i å avvise erfaringene med fremmedgjøring og demokratisk svekkelse i land som USA, Storbritannia, Ungarn og Polen med at «det kan ikke skje her, vi er jo Norge». Og til slutt: Jeg går med en ekkel følelse av stadig økende avstand mellom realitetene rundt oss på den ene siden, og språket det politiske Norge bruker på den andre.

Jeg har jo erfaring med å være en av de uheldige som opplever at politikken ikke er der for dem, som Valen så treffende sier. Til tross for stadig dårligere råd tviholder jeg på abonnementet mitt på Klassekampen så lenge det går. Der har jeg lest om andre som også i høyeste grad opplever at politikken ikke er der for dem, som de som er nødt til å stå i matkø på Fattighuset. I en av artiklene i serien de hadde om dette, kunne vi lese at arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen vil løse problemet med å øke overføringene til Navs drift. – Det viktige for oss er at Nav må styrkes varig for å sikre tettere oppfølging av brukerne. Det handler om å gi den individuelle oppfølgingen, så folk får tettere oppfølging knyttet til sine behov. Hun vil gjennomføre en tillitsreform i Nav, slik at Nav-ansatte får mer ansvar og mer tid til å følge opp den enkelte. – Slik kan brukerne bruke energien sin på det som er viktig. Det høres ut som at det er viktig at han du forteller om, får bruke energien sin på inntektsgivende arbeid, sier Persen.

Jeg har dessverre sett at flere enn arbeidsministeren mener at løsningen er å gi Nav-ansatte mer ansvar. De mener det ville bli bedre dersom Nav-ansatte får bruke skjønn, men hva hvis du er så uheldig å møte en Nav-ansatt som ikke skjønner noe som helst, og dem er det dessverre en del av. Jeg tror at i møte med Nav-ansatte er det ikke alltid hvor god man er til å snakke for seg det kommer an på, heller hvor flink man er til å legge seg helt flat. Og jeg har fått erfare at de gjerne gir avslag dersom man søker om noe, uansett hvor viktig det måtte være. Da jeg var på DPS fikk jeg god hjelp av en flink sosionom, men selv da ble det avslag da hun søkte om noe som var absolutt nødvendig. Hun klarte å ordne opp i det, men jeg hadde aldri klart det på egen hånd. Det får meg til å tenke på saken i fjor sommer, han som søkte om støtteda strømmen var slått av, og fikk beskjed om han fikk skaffe seg gratis grillpå Finn. I den forbindelse leste jeg at det ikke var sjelden at folk fikk slike beskjeder, men som oftest ble de gitt muntlig. Slike personer er det altså arbeidsministeren vil gi mer makt og myndighet over mennesker som står i svært vanskelige situasjoner. Ellers så jeg at det var noen som lurte på hvorfor i all verden et stort parti som Arbeiderpartiet ikke har bedre folk enn Marte Mjøs Persen. Jeg har lurt på det samme selv. 

Nå har det vært sagt Nav-tiltak kan virke mot sin hensikt, at de gjør det vanskeligere å få jobb. Det er kanskje ikke så rart, for arbeidsgivere jeg har snakket med har vært svært skeptiske til alt som har med Nav å gjøre. Jeg har skrevet mye om kursene jeg gikk i regi av først Aetat, og deretter Nav. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke er mer opptatt av å se på effektene kursene, får de folk i jobb, og hvis ikke, hva kunne ha vært gjort bedre? Da jeg gikk kurs for å ta datakortet, var vi som gikk der fornøyd med kurset, men vi ville gjerne lært mer om hvordan vi ville møte programmene i arbeidslivet. Kanskje et oppfølgingskurs med praktiske arbeidsoppgaver hadde vært en ide? Da jeg gikk arkivkurs, snakket vi om at vi ikke ante hvordan en arbeidsdag i et arkiv ville være. I forbindelse med arkivkurset er det noe jeg har tenkt på i det siste, jeg leverte kursbevis på det vikarbyrået jeg var innmeldt. En stund senere ble jeg oppringt om et langvarig arkivoppdrag, mener å huske det var snakk om nesten ett år. Dessverre framgikk tydelig at det krevdes helt andre kunnskaper enn det kurset hadde gitt meg, og det måtte jeg være ærlig om. Det gjorde forferdelig vondt å takke nei til den jobben, men jeg kunne ikke juge på meg kunnskap jeg absolutt ikke hadde. Hvis kurset hadde gitt meg den kunnskapen jeg trengte, kan det være at jeg hadde vært et helt annet sted i dag, enn i den håpløse, fullstendig ødeleggende situasjonen jeg befinner meg i nå.

Det er noen dager siden jeg begynt å skrive, men så ble det stopp. Det er ikke er bare tingene mine som går i stykker, jeg begynner for alvor å kjenne på at jeg har hatt det altfor vanskelig altfor lenge. Jeg har omtalt den såkalte arbeidslinja som straffelinja, nå kan slå fast at den også er en ødeleggelseslinje. Dessverre er den nok også til tider en dødslinje, lurer på hvor mange av selvmordene her i landet hvor fattigdom og Nav spiller en rolle. Det kommer det neppe til å bli forsket på, jeg kan ikke noe for at jeg har en liten mistanke om at ikke alle selvmord anses som like tragiske. Jeg ville ikke bli overrasket om antall selvmord kommer til å øke i tiden framover, til vinteren når folk må velge mellom mat og varme, kanskje ikke har råd til noen av delene. Jeg vet av iskald erfaring sist vinter at å fryse ikke er bra for verken psykisk eller fysisk helse.

Siden forrige avsnitt har jeg hatt nok en skrivepause, den har jeg blant annet brukt til å titte innom Twitter. Der var det noen som hadde delt en kronikk fra Avisa Nordland, den har enkelt og greit tittelen Fattigdom, og er skrevet av Christian Torset. Har begynner kronikkforfatteren med å fortelle at vaskemaskinen hans har gått i stykker, noe som ikke var noe problem, da han bare kunne kjøpe ny. Som jeg har nevnt før, vaskemaskinen min også har gått i stykker, men jeg har ikke mulighet til å kjøpe ny, så jeg er nå henvist å vaske alt som skal vaskes for hånd. Det er ubeskrivelig slitsomt, siden jeg er plaget med såre og vonde hender fra før, er det også direkte smertefullt. Som jeg også har nevnt, kjøleskapet røk noen dager før vaskemaskinen, foreløpig virker fryserdelen, så det går på et vis, men det blir veldig vanskelig. Samtidig har pc-er og mobil som synger på siste verset, alt dette skaper utrolig mye angst og stress. Hver gang jeg slår på pc-en jeg bruker når jeg skriver, har jeg hjertet i halsen, siden tastaturet driver og kobler seg fra den andre, er jeg helt avhengig av denne for å skrive.  I tillegg kommer bekymring for tenner, å vite at jeg aldri kommer til å råd til å gå til igjen er stress så det holder. En skikkelig tannhelsereform som hadde gjort at folk hadde hatt råd til den tannbehandlingen de trengte, ville betydd mye for både fysisk og psykisk helse for folk med dårlig råd, og dem ser det ut til å bli mange av framover

Nå var jo planen min å dø over to år siden, fordi jeg visste at jeg ikke ville takle livet som lutfattig, noe jeg heller ikke gjør. Det har vært sagt at selvmord er den mest oppriktige form for selvkritikk, siden jeg ikke hadde fått til livet mitt, var det like greit å avslutte det. Dessverre greide jeg ikke engang det, for det hadde vært en helt grei avslutning på livet. Når det snakkes om selvmord er det aldri snakk om hvor utrolig kjipt det er å overleve selvmordsforsøk, når man virkelig har ment alvor. Nå har jeg egentlig hatt mye mer lyst til å leve, enn å dø. Men når leve betyr en smertefull og ydmykende grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa, med tannverk og null mulighet for livsutfoldelse, virker døden som et ganske greit alternativ. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som jeg har det nå, hvis jeg er i live om ett år, vil jeg ha det vanskeligere, og sånn vil det fortsette. Jeg er heldigvis ikke redd for å dø, bare for å mislykkes med nok et forsøk, men det skulle ikke være sånn at valget står mellom døden og grønnsaktilværelsen.

Jeg savner virkelig å leve, å være et menneske i verden, med mulighet til å bruke de evnene jeg tross alt har. Jeg tror mange av oss som har vært ute noen iskalde vinternetter, kunne ha mye å bidra med. Jeg har sett mange eksempler på det, gode og snille mennesker som har mye å komme med, dersom noen ville lytte. Vi som har fryst oss gjennom kalde vinternetter, vet hvor sabla kaldt det er blitt i samfunnet vårt. Jeg tror det er flere enn meg som ønsker seg et samfunn med mer solidaritet og samarbeid, og mindre konkurranse og den sterkestes rett. Kanskje vi trenger litt av det i tiden framover.

Det får holde i denne omgang, kanskje jeg skriver en post til, om pc-en vil.

onsdag 13. juli 2022

Mens pc-en fremdeles fungerer...

Det ser ut til å være litt restarbeidsevne igjen i denne pc-en, da passer jeg på å skrive litt mens det ennå er mulig. Jeg venter bare på at den skal slutte å virke fullstendig, da jeg skrev forrige gang hadde kjøleskapet gått i stykker, noen få dager var det vaskemaskinens tur til å takke for seg. Det er total katastrofe, siden jeg absolutt ikke har mulighet til å kjøpe noe nytt. Jeg må bare prøve å takle det som best jeg kan, jeg har jo hele visst at sånt vil skje, og at videre liv vil bli så vanskelig at det ikke vil være til å holde ut. Det er som å befinne seg i et mareritt det ikke går an å våkne opp fra. Jeg har tenkt på det som å være ute i iskald snøstorm i tynt innetøy, og nå kjennes det som det blir stadig kaldere. Det er trist ikke å ha noe positivt å melde, det hadde vært utrolig godt om det kunne skje noe positivt, noe som tok livet i en mer hyggelig retning.

Nå er det mange som opplever at livet går i en mindre hyggelig retning. Leser om folk som må droppe tannlegen, mens andre ikke engang har råd til mat, og det er vel snart bare overklassen som har råd til strøm. Det minner meg om det jeg hørte i barndommen, voksne folk som snakket om den fattigdommen som hadde vært i «gamle dager», og som de trodde var fjernet for godt. 

Det har vært ting jeg har tenkt å skrive om, men som aldri har blitt noe av, på grunn av dårlig form og elendig konsentrasjonsevne. Nå fant jeg noe på denne pc-en som var ment å skulle bli en bloggpost, men som aldri ble det. Det inneholder noen linker, den første er til en tekst av Sandra Lillebø som sto å lese i Klassekampen lørdag 19. desember 2020, og har tittelen Handlingsrommet. Det jeg hadde tenkt å sitere var følgende: Den mest populære jenta i klassen vet like lite om mobbing som idrettstalenter vet om å bli valgt sist i gymmen, og familier som lever på millionlønn synes sjelden fritidsaktiviteter er for dyrt. På sett og vis er det kapitalismens kanskje verste trekk: at de som lever godt i den, forstår så lite av dens brutale mekanismer, mens de som skjønner og ser, blir brakt til taushet.

Hva skal man da tenke om klassereisen, når vi vet at det først er i slutten av en klassereise man kommer til orde i samfunnsdebatten, når man har begynt å erverve en posisjon? Da først får vi komme til orde, når mange av de innsiktene om undertrykkelse og fattigdom vi en gang hadde, begynner å svinne hen. Ord som «fremtid» og «håp» betyr ikke det samme for den som har klart å frigjøre seg, som for den som ennå ikke tror det er mulig.

En annen link er til et program som var på P2 første mai 2020. Det var tenketanken – unnskyld tankesmien – Manifest, som hadde en samtale om arbeiderklassen. Og ikke overraskende, det var ikke en eneste fra arbeiderklassen som deltok. Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne diskutere uten at en eneste av dem det gjaldt var til stede.

Videre finner jeg en link til en tekst av Magnus Marsdal, som for øvrig ledet overnevnte program. Her klager Marsdal over kjønnsbalansen hos tenketanken Civita. Nå hadde det seg sånn at også Civita fikk ha et program på P2 samme første mai. Hvorfor kan man jo lure på, jeg trodde heller Civita-folket var opptatt av å opprettholde tradisjonen med demonstrativt hagearbeid den dagen. Teksten til Marsdal har tittelen Mannstunge tanker og begynner som følger: Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia, vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på. Sier altså han som selv ledet et program om arbeiderklassen, uten en eneste arbeider.

Det er enda en link, den er til en tekst i Klassekampen, skrevet av Mímir Kristjánsson. Den har tittelen Se min Nav-historie, den sto på trykk så langt tilbake som november 2019. En av dem som nevnes, som har stått fram med sin hjerteskjærende historie om sin tid som naver, er høyrepolitikeren Heidi Nordby Lunde. Kristjánsson skriver: Denne høsten har Heidi Nordby Lunde fått ny jobb som regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd. Enten tema er utbetaling av dagpenger i utlandet eller mistillitskulturen i Nav er det særlig en historie Lunde er glad i å fortelle. Den handler om da hun selv var arbeidsløs. «Jeg har selv fått dagpenger som både arbeidsledig og permittert», skriver Lunde i et svar til hele Norges hus-finne Sanna Sarromaa i VG i starten av oktober. Etter å ha mottatt sluttpakke, brukte Lunde seks måneder på å reise rundt i verden. Siden hun hadde solgt leiligheten hun eide, måtte hun bo på «pikerommet» hos moren da hun kom hjem. De første to månedene levde hun på egne midler hun hadde spart opp. Så søkte hun dagpenger og gikk på CV-kurs. Enden på visa var at hun gikk tilbake til den gamle jobben, en jobb hun i «teorien skulle komme tilbake til» uansett. Totalt gikk Høyre-politikeren fem måneder på dagpenger, en erfaring hun synes var «overraskende nyttig for å få del i den velferdsstaten jeg som arbeidstaker også bidrar til». For en solskinnshistorie! Ikke bare har Lunde klart å komme seg tilbake til jobb, hun har også brukt tida på dagpenger som en slags selvrealisering, og som kilde til fornyet innsikt i velferdsstaten vår. Her har utvilsomt mange dagpengemottakere mye å lære. Det er bare å skaffe seg seks måneders sluttpakke, eie sin egen leilighet, spare opp noen midler, få deg en mor du kan bo hjemme hos og ha en jobb som står standby og vente på at du skal vende tilbake når det passer deg.

Mímir Kristjánsson nevner også forhenværende Nav-direktør Sigrun Vågeng, som også hadde vært ute og fortalt om sin tøffe periode som naver :En annen som har fått føle hvordan det er å være på bunnen og blakk i det norske arbeidsmarkedet er Sigrun Vågeng. Da hun skulle gå på som ny direktør i Nav fortalte hun sin lidelseshistorie til VG. 62 år gammel måtte Vågeng gå fra jobben som direktør i Kommunenes sentralforbund på dagen. Hun hadde rett og slett «ingenting å gå til». Likevel valgte hun ikke å oppsøke Nav. Det hadde hun kanskje ikke behov for, all den tid hun som direktør i KS hadde hatt en årslønn på 1.75 millioner i året.I stedet for å oppsøke arbeidskontoret valgte Vågeng å ta saken i egne hender. Hun «sto opp om morgenen, sminket seg og gikk ut i verden». Etter et helt halvt år lykkes hun i få ny jobb med millionlønn, denne gang som direktør i Sifo. Derfra gikk hun videre til toppjobb i Nav. Her trekker hun veksler på sin egen erfaring som arbeidsløs når hun i VG forteller at hun selv «‘sto opp om morra’n’ og forventer at andre skal gjøre det samme».

Som jeg var inne på i forrige post, det kan se ut som jo høyere status, jo lavere smerteterskel. Det får være nok i denne omgang, om det jeg får skrevet noe mer er opp til pc-en. 

onsdag 6. juli 2022

Jeg er ikke sterk nok til livet som svak

Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive nok en bloggpost, vet jeg har sagt flere ganger før at dette blir den siste, nå er det store sjanser for at så er tilfelle. Dette skrives på en åtte år gammel laptop jeg egentlig trodde var død, men jeg har klart å riste midlertidig liv i den. Så spørs det hvor lenge det varer, er slett ikke sikker på om jeg får skrevet dette ferdig. Ting blir utslitt, uten at jeg har råd til å erstatte det, noe som gjør livet stadig mer vanskelig. Jeg sliter med utdaterte og dysfunksjonelle pc-er, og en fullstendig utslitt mobil.  Og nå har det akkurat skjedd en skikkelig katastrofe, kjøleskapet har takket for seg. Det er et skap med kjøleskap oppe og fryser nede, kjøleskapet har sluttet å virke, foreløpig er det litt kulde igjen i fryseren. Og selvfølgelig har jeg ikke råd til å kjøpe nytt, det er det som er forbannelsen med å være fattig, at du ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, uansett hvor vanskelig det er å greie seg uten. Jeg kjenner det i kroppen, dette føles som nok et hardt slag mot en kropp som er temmelig mentalt mørbanka fra før.

Det har vært en enorm belastning at jeg ikke har noen skikkelig pc å utfolde meg på, det har gitt meg så mye glede, og den gleden savner jeg virkelig. Det er særlig Photoshop jeg savner, det er over tjue år siden jeg begynte med det, jeg har hatt utrolig mange fine stunder med det programmet. Da glemte jeg det jeg måtte ha av problemer, da kunne jeg utforske, være kreativ og stadig lære noe nytt, sikkert veldig bra den mentale helsa. Jeg savner det så jeg bokstavelig talt griner. Jeg har fremdeles den gamle Dell-pc-en stående, men den er over ni år og er veldig sliten og utdatert. Tastaturet kobles fra støtt og stadig, så det er umulig å skrive, og den var ikke lenger kompatibel med siste versjoner av Photoshop. Likevel har jeg ikke klart å avslutte Adobe-abonnementet, og slette programmene. Jeg har slettet dem fra laptopen, det var trist, men jeg tror jeg bokstavelig talt kommer til å grine når jeg skal slette dem fra Dell. Jeg har vært utrolig glad i den pc-en, den absolutt beste jeg har hatt. Jeg savner ikke bare programmene, det er ikke så mange år siden jeg lærte meg Lightroom som jeg også fikk stor sans for, men også kameraet mitt som jeg ikke orker å bruke når jeg ikke har noen mulighet til å behandle bildene, slik jeg var så glad i å gjøre.

Jeg har aldri hatt de samme kjærlige følelsene for kjøleskapet som jeg har hatt for pc-en og kameraet. Det har bare vært der, først nå forstår jeg hvor nyttig det har vært, særlig nå som det å dra på butikken og kjøpe nytt er en fullstendig umulighet. Det er vel ikke bare jeg som ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, det er jo mange som sliter med de høye prisene, nå som det er vanligste folks tur. Vi skal ikke se bort fra at det er et visst parti som angrer en smule på valg av slagord i siste valgkamp. Jeg har i det siste tenkt på uttalelsene til psykiateren jeg måtte snakke med da jeg lå på sykehuset for vel to år siden. Hun som påsto at folk kunne leve veldig gode liv med veldig lite penger, fordi det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Hva alt dette som var gratis faktisk var, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg prøvde å si noe om mine egne erfaringer med å ha lite penger, men det ville hun ikke høre på. Jeg har registrert at ganske mange som jobber med menneske lukker ørene hvis motparten sier noe det ikke passer dem å høre. Det er kanskje en form for hersketeknikk.

Så langt kom jeg i går, da jeg skulle slå på laptopen nå nettopp, kom det først opp noen stygge advarsler som tyder på maskinens død er nært forestående. Jeg håper jeg klarer å skrive ferdig før det ryker helt. Det blir forferdelig vanskelig å være uten en pc jeg kan skrive på, og det er sikkert flere enn meg som er fattige at de ikke har mulighet til å kjøpe en pc. Det betyr også at de aller fattigste har små muligheter til å ytre seg. Hva det faktisk innebærer å være virkelig fattig blir da fullstendig umulig å formidle til andre. Nå er det jo svært vanskelig å nå fram, men jeg har hatt en og annen bloggpost som har nådd fram til flere. Jeg har inntrykk av at de fleste av dem som har lest, kommentert og til tider videreformidlet, har vært folk som selv har vært ute en og annen vinternatt.

Hva var det jeg hadde tenkt å skrive, lett å bli litt stresset når du vet at pc-en du skriver på er i ferd med å dø. Jo, det var noe om psykisk helse. Psykisk helse og selvmord er temaer det har vært populært å mene noe om. Akkurat nå har det kanskje kommet i skyggen av krig, strømpriser og i det hele tatt stadig høyere priser på det meste, samt skyteepisoder. Det var i hvert fall en stund det var på moten å være veldig mot selvmord og psykisk helse og sånn. Og vi har vel knapt nok en kjendis her i landet som ikke har vært ute og pyntet seg med litt psykisk lidelse. Disse skal selvfølgelig møtes med stående applaus, ikke et eneste kritisk ord må sies, husker bråket det ble da en kom i skade for å si noe om å grine på Lindmo. Her skal ingen snakke i foraktelige og nedlatende vendinger om lettere psykiske lidelser. Det sparer vi til det er snakk om stakkarene som må gå på Nav når helsa svikter. Kanskje de tåler det bedre, det virker som jo høyere status og inntekt folk har, jo lavere smerteterskel. Jeg har nok en del høyere smerteterskel enn kjendisene som bruker psykiske problemer som egenreklame, men nok ikke like høy som enkelte andre. Jeg tenker på dem som sliter med Nav og fattigdom i årevis, samtidig som de er virkelig syke. Jeg er ikke syk, jeg er bare nedslitt etter mange år med utrygghet og motgang, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt mulighet til å gjøre fine ting, som blant annet alle turene til mitt kjære Dublin. I det siste har jeg flere ganger tenkt at jeg ikke er sterk nok til livet som svak. Det er det nok mange som ikke er, jeg lurer på hvor mange av menneskene med makt og innflytelse som hadde taklet det livet de såkalt svake må klare. Kanskje man skulle slutte å bruke uttrykket de svake.

De siste årene har jeg virkelig fått prøve hva livet som såkalt svak innebærer, og det er definitivt en tilværelse som sliter på helsa. Bare de grusomme boforholdene, jeg ble jo plassert i en kommunal bolig for vel to år siden. Hvis kjøleskapet mitt hadde gått i stykker i vinter, hadde det ikke vært noe problem, for da var det kjøleskapskulde i hele leiligheten. Jeg er kvalm absolutt hele tiden, mye skyldes nok lukta i leiligheten, det lukter råttent, i tillegg tror jeg det skyldes den psykiske belastningen av å ha det så frastøtende rundt seg. Jeg har aldri før vært inne i en leilighet som har vært så til de grader forfallen og stygg. Den er en god del billigere enn leiligheten jeg leide før, men hvis jeg skulle trekke for alt som er dårligere, ville jeg komme langt under det jeg betaler nå. At det aldri snakkes den elendige standarden på kommunale leiligheter, skyldes sannsynligvis at ingen av dem som er så uheldige å bo i dem, har noen stemme i det offentlige rom. Det er snakk om mennesker som man rett og slett ikke bryr seg om. Nå som jeg har erfaring med så elendige boforhold, kan jeg love at det er noe som virkelig gjør noe med deg, det er ikke bare trist, det gir også en følelse av utenforskap. I tillegg til bedritne boforhold, er det belastende å vite at du ikke har råd til å gå til tannlege, og i det hele tatt ikke har råd å kjøpe helt nødvendige ting, som kjøleskap. Dessuten manglende muligheter til gode opplevelser.

Det ser ut til å være en manglende vilje til å se en sammenheng psykisk helse og leveforhold. Som jeg har erfart, hvis du er bekymret fordi du begynner å få vondt i tennene og ikke har råd til tannlege, så vil legen din sende deg til psykolog. Nå har jeg ikke sett så veldig mye av den psykiske helse-mølla, men det inntrykket jeg har fått er at du bare er problemene dine, og lite annet. Som da jeg ble innvilget såkalte støttesamtaler, som det ikke ble så mange av, da det mer føltes som belastningssamtaler. Jeg måtte møte «støttesamtalepartneren» på et møtested for mennesker med psykiske problemer. Et nitrist sted, der du ble snakket til som du skulle være en tilbakestående femåring. Jeg tror aldri jeg har følt så liten og stusselig, som da jeg kom inn der for å ha såkalte støttesamtaler. Det hadde vært mye bedre å få penger til å gjøre på egen hånd, jeg synes det er langt mer givende å sitte på en kaffebar og lese Klassekampen. For meg har det alltid vært viktig å legge igjen problemene hjemme, og gå ut i verden uten. Men nå har jeg ikke mulighet til annet enn å være hjemme i denne drittleiligheten sammen med en voksende haug problemer, sånn sett blir jeg redusert til kun en person med problemer.

Det å bli redusert på den måten gjør ubeskrivelig vondt. Som jeg har vært inne på mange ganger før, jeg hadde ekstremt lave tanker om meg selv i yngre år. Jeg følte meg dum og underlegen. Men så endret det seg, jeg ble trygg på meg selv, og begynte å betrakte meg som en oppegående person. Jeg tror det er mange jeg kan takke for at det ble slik, hvordan vi blir møtt av andre har stor betydning for hvordan vi ser på oss selv. Det er godt å bli likt, men jeg foretrekker å bli ærlig og redelig mislikt, framfor å bli sett ned på. Dessverre har jeg møtt en del nedlatenhet fra folk i det såkalte hjelpeapparatet, nevner man økonomiske problemer eller vonde opplevelser, blir det gjerne møtt med nedlatende bagatellisering.

Den manglende viljen til å høre på det folk sier, møter man også på Nav. Noe jeg har tenkt mye på, er helt tilbake til da jeg slåss med Aetat, som jeg har skrevet om før, men det har en sammenheng med situasjonen jeg er i nå. Som før omtalt, greide jeg å skrike meg et kurs for å ta datakortet, og prøvde å få kurs som kunne bygge på det, sånn at det jeg kunne komme over i en bedre type jobb. Jeg var i et jobbintervju der det ble sagt at datakortet ikke var nok, det skulle litt mer til, men ikke så mye. Jeg ble anbefalt å prøve å få et kontorkurs, helst med praksis. Noe jeg prøvde å si til Aetat, men ble selvfølgelig ikke hørt. I stedet ble jeg bydd et jobbsøkerkurs, som jeg aldri tok, da jeg fikk jobb, en de verste jobbene jeg har hatt. Hvis jeg hadde fått hjelp den gangen, kunne kanskje livet mitt vært noe helt annet i dag. Jeg hadde håpet at jeg kunne fått et kurs som kunne ført en litt mindre slitsom og noe bedre betalt jobb. Jeg var villig til å ta vikaroppdrag, men håpet at jeg kunne få såpass langvarige oppdrag at jeg kunne planlegge litt og ta mer kurs på fritiden. Det var vanskelig å planlegge noe som helst når jeg aldri visste om jeg hadde jobb eller ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei til nok et endagsoppdrag på en ny arbeidsplass, sittet på bussen og lurt på hva som ventet meg denne dagen, på vei hjem på ettermiddagen ante jeg ikke om det ble jobb i morgen eller ikke. Jeg tror nesten du må ha opplevd det for å forstå til fulle hvor stressende en slik livssituasjon er. Det er mange som jobber i helsevesenet som ikke har særlig stor forståelse for slikt. Det virker som mange mener at har du det vondt, skyldes det en psykisk lidelse som har oppstått helt av seg selv, og som ikke har noen sammenheng med ting du har opplevd.

På tide å tenke på avslutningen, før pc-en sørger for det. Det er ikke sikkert noen kommer til å lese dette, det er naturlig nok ikke mange som er innom denne bloggen lenger. Det jeg prøvde med denne bloggen var å beskrive et liv som var langt fra den virkeligheten det vanligvis skrives om. Det har ikke vært mye skriving de siste årene, da formen har vært dårlig. Nå blir det garantert slutt, da det ikke lenger blir noe å skrive med. Da jeg prøvde å ta livet mitt for drøyt to år siden håpet jeg på en noenlunde verdig utgang på livet, i stedet har det blitt en lang og uverdig periode der jeg mistet mer og mer. Nå er det ikke mye igjen, jeg håper dette elendige livet snart er over. Midt oppe i denne elendigheta er jeg i hvert fall glad at jeg har hatt så mange gode opplevelser som jeg har hatt. At jeg har vært ute og reist, møtt mange mennesker, vært kreativ på forskjellige. Jeg har tross alt levd, jeg finner stor trøst i det.