mandag 30. april 2018

Alt som forkorter livet

Like før jeg skulle pakke kofferten for å reise til Dublin, snublet jeg tilfeldigvis over en artikkel på nettet som fortalte at dersom du drikker over et visst antall alkoholenheter i uka, vil det forkorte livet ditt. Til tross for at jeg sto foran en uke jeg visste ville inneholde langt flere alkoholenheter enn anbefalt, tok jeg det med knusende ro. Jeg er blitt så vant til alle disse rådene om hva som forkorter og hva som forlenger livet, der målet ser ut til at vi alle skal leve lange, gledesløse liv. Hvis det nå er sånn at jeg forkortet livet mitt med å sitte på pub i Dublin, kose meg med godt øl og god musikk og føle at livet for øyeblikket var helt fint, da var det virkelig verdt det. På den annen side, kan det ikke være sånn at gleden over å oppleve noe som er morsomt og hyggelig, er så positivt for helsa at det i stor grad veier opp for det som måtte være usunt? Uansett, som livet mitt er nå, er det langt viktigere å samle på gode øyeblikk, og ha noe godt å tenke tilbake på når livet er vanskelig, noe det dessverre altfor ofte er, enn å være opptatt av å forlenge livet mest mulig.

Det er farlig å leve, og det er mye man må seg passe for. Jeg tok et søk på «forkorte livet», og her er noe av det jeg fant: Traumatisk oppvekst forkorter livet. Her er jobbene som forkorter livet, med undertittel En stressende jobb uten innflytelse kan øke risikoen for å dø tidlig. Dette er jo noe jeg absolutt har erfaring med. Jeg har opplevd utrolig mye stress og mangel på kontroll over egen arbeidsdag, og kan skrive under på at det er noe som sliter på helsa, både psykisk og fysisk. Dette har sikkert forkortet livet mitt temmelig mye, derfor synes jeg det er helt greit å forkorte det ytterligere med noe som faktisk er hyggelig. Nok om det, her er mer som forkorter livet: Mye melk kan forkorte livet ditt. Mye tid foran skjermen forkorter livet ditt. Oksidativt stress forkorter livet. Nå vet jeg sant å si ikke helt hva oksidativt stress er, men det høres unektelig veldig farlig ut. Snus kan forkorte livet. Sitting dreper! Fedme gir kortere liv. Svevestøv forkorter livet til Oslo-borgere. Og til slutt, noe som viser at man må passe seg for å ha det for morsomt: Latter kan forkorte livet.

Det som er sikkert, er at jeg følte meg i friskere og gladere den uka i Dublin, enn det jeg har gjort på lenge. Det er greit nok at man ikke skal leve altfor usunt, men hvis det blir sånn at man må ofre all form for glede og livsutfoldelse på helsens alter, da har det gått for langt. Livet skal være litt moro også, selv om det ser ut til at det nå er blitt farlig å le. Da tror jeg at foretrekker å leve en smule farlig. Nå er det jo sånn selv om man holder seg unna både latter og annet livsforkortende, så lever man uansett ikke evig. For min egen del håper jeg at min siste tanke vil være at det var et liv verdt å leve, tross alt. Nå har jeg inntrykk av at det å være sykelig opptatt av helse, handler mye om fasade, at det er en del av det å være vellykket. Og hvis noen heller ønsker at deres siste tanke skal være at jeg hadde i hvert fall fasaden i orden, så dem om det.

lørdag 28. april 2018

Hjemme igjen etter nok en tur til Irland

Grunnen til at det har vært stille her på bloggen i det siste, er at jeg har vært nok en tur i Dublin. Nå er det jo ganske stille til tider ellers også, men for en gangs skyld er det noe positivt som er årsaken til den manglende aktiviteten. Før jeg dro var det en periode med mørkegrå tristesse. Dårlig vær og ditto humør, og en vemmelig forkjølelse som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Heldigvis tuslet den avgårde for godt kvelden før jeg skulle dra. Men den drev og plagde meg litt før på dagen, da jeg holdt på med noe jeg hater dypt og inderlig, pakking. Når man skal reise til et land som skryter av at man kan oppleve alle fire årstidene i løpet av én dag, og skal være borte en hel uke, og dessuten prøver å dytte det som skal være med ned i koffert som ikke er altfor stor, da har man det som på moderne språk kalles en utfordring, eller et problem som man kalte det i gamle dager. Jeg har en diger koffert jeg pleide å bruke til slikt, men den var så tung at det ble overvekt uansett, og i det hele tatt noe ordentlig herk å drasse på.

St. Stephen's Green
Jeg fikk nå omsider pakket ned det som skulle med, og krøyp til køys etter å ha satt på to vekkeklokker og mobil. Mulighetene for å forsove seg var med andre ord relativt små. Flyet skulle ikke gå spesielt tidlig, men jeg skal ha god tid sånn at jeg får sjekka at pass og diverse andre nødvendigheter er med, dette må gjøres mange ganger, sånn at jeg er helt sikker. Da dette var gjort kunne jeg ta fatt på reisen, som i første omgang besto av buss, enda en buss og flytog. Til tross for at jeg vanligvis lider av massiv uflaks, kommer jeg meg stort sett gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen uten problemer. Så også denne gang. Da kunne jeg slappe av og kjøpe meg litt frokost. Mens jeg satt der og gnagde på bagett, som faktisk ikke var så verst, surret jeg litt på telefonen. Jeg så at Kristin Clemet syntes det hadde blitt så utrivelig på Twitter. Hun hadde ikke blitt utsatt for fæle trusler, men noen hadde visst vært uenig med henne, det hadde vært noen litt sleivete kommentarer. Dette var tydeligvis ille for en person som har valgt å bruke livet sitt til å kjempe for større forskjeller og at det skal bli så utrivelig som mulig for dem som har lite fra før. Jeg klarte liksom ikke å synes særlig synd på henne, og det var visst flere som følte det på samme måte. Jeg har sett andre tilfeller også, hvor folk som breier seg i media og ikke alltid er så nøye på hva de sier om andre, blir gruelig fornærmet for sånt som vi andre er nødt til bare å avfinne oss med. 


Deretter fulgte vel to timers kjedelig flytur, der jeg vekselvis halvsov og leste i en krimbok. For øvrig en irsk krimbok med handling fra Dublin, In The Woods av Tana French. Den kjøpte jeg i Skottland i fjor, har ikke lest noe av henne før, men en absolutt bra bok. Så bra at jeg kjøpte en til av henne i Dublin. Nok om det, jeg kom omsider fram. Jeg var litt spent på hotellet denne gangen, da jeg hadde bestilt rom på et jeg ikke hadde bodd på før, Hotel St. George, beliggende ved Parnell Square, for den som er kjent på de kanter. Jeg så på nettet at noen klagde på lite bad og sånt forskjellig. Badet var riktignok lite, men det var rent og jeg fikk gjort det som skal gjøres på et bad, så jeg klagde ikke. Og rommet var mer enn bra nok for meg, dessuten satte jeg pris på at den eneste lyden utenfra var fuglekvitter. Jeg syntes det var fantastisk å bo midt i en storby, rett ved hovedgata O’Connell Street, og høre fuglesang og ikke noe trafikkstøy. Her jeg bor er det nok av sistnevnte, og ikke noe moro i mils omkrets. Men i Dublin er det ikke langt til moroa, den første kvelden ble utmerket, var innom to forskjellige puber, og begge vartet opp med akkurat slik musikk jeg vil høre når jeg er på irsk pub. Så jeg var veldig fornøyd da jeg omsider tok kvelden.


Dagen etter sto jeg opp forholdsvis tidlig, nå skulle jeg til Dublin Zoo, og ville være der sånn omtrent når det åpnet. Dette i håp om å få litt tid før stedet ble invadert av de bråkete ungeflokkene som har forsuret et og annet besøk der før. Det viste seg at jeg hadde rett, ingen kø i billettluka og veldig stille og rolig. Saken var at det var i overkant stille, da flere av beboerne ikke var våkne ennå. På området til orangutangene var det helt tomt, så jeg snek meg forsiktig inn i huset deres. Der var det flere som sov, to av damene var riktignok våkne, og så på meg på dette påfallende våkne og bevisste blikket, som er så annerledes enn det man ser hos andre dyr. Det føltes som å snike seg inn i noens soverom, noe jeg egentlig ikke hadde noen rett til. Så forsiktig som mulig tok jeg fram kameraet og tok et par bilder, før jeg listet meg ut. Utrolig flotte og sjarmerende skapninger. Hannen Sibu må ha Dublins herligste fjes, men akkurat da var han bare en sovende bylt med rød pels.



Det var mange trøtte dyretryner å se, men sjiraffene var våkne. Det er noe beroligende med sjiraffer, i hvert fall når man kan se på dem i ro og mak, uten å bli forstyrret av de før nevnte bråkete ungeflokkene. Denne gangen hadde jeg dem helt for meg selv, og det satte jeg pris på. Det var i det hele tatt fredelig og rolig denne gangen. Før har jeg opplevd skoleklasser som har gått fullstendig amok, jeg har reagert på at de ikke har blitt snakket til av de voksne som har vært med. Jeg husker en gang ved området til gorillaene, der en ansatt i parken sto og snakket foran en skoleklasse. Da noen av ungene begynte å bråke, ba hun dem holde opp fordi gorillaene ikke likte bråket. Noe som faktisk førte til at de holdt kjeft.


De første dagene i Dublin var det påfallende fint vær. Lørdagen var jeg i landsbyen Howth, også noe jeg pleier å gjøre hvert år. Ifølge tradisjonen ble det lunsj med fish & chips, Irish Coffee til dessert. Søndagen var det slutt på godværet, så det ble mye kvalitetstid på pub, med og uten musikk.
Mandagen sto jeg opp grytidlig, da skulle jeg ut på en tur som skulle starte ti på sju. Den gikk først til Rock of Cashel, der var jeg aller første gang jeg var i Irland, det begynner å bli noen år siden, så helt greit med et gjensyn. Deretter ble det nok et gjensyn, med Blarney Castle. Jeg var der da jeg tilbrakte noen dager i Cork, også det er noen år siden. Den gangen gikk jeg opp i borgen, turen opp var en trang og klaustrofobisk opplevelse. Jeg husker jeg kjente ryggsekken ble presset inn i ryggen, samtidig som noen foran meg ropte at her oppe var det enda trangere. Noe jeg snart skulle få merke at stemte. Jeg husker det var en lettelse endelig å komme opp på toppen. Jeg sto gladelig over å kysse den berømmelige steinen, The Blarney Stone, noe som visstnok skal føre til gode talegaver. Jeg fant ut at jeg fikk nøye meg med de talegavene jeg hadde, det fristet ikke å henge utfor den høye borgen for å kysse en stein som tusenvis hadde kysset før. I år holdt jeg meg på bakken, gikk rundt og koste meg i de vakre omgivelsene. Så var det tid for å se noe nytt, tredje og siste stopp på turen var Cahir Castle. Absolutt interessant for den som liker sånne gamle greier, noe jeg absolutt gjør. Og ellers var det trivelig å sitte i bussen, høre på en underholdende guide og kikke ut på landskapet, mye fint å se underveis.

Rock of Cashel
Blarney Castle
Mye fint å se i området rundt Blarney Castle
Blarney House
Siste dagen regnet det, stort sett hele tiden. Noe som betydde at jeg kunne sitte og kose meg på pub med verdens beste samvittighet.  Dessuten bedrev jeg litt shopping på mitt temmelig beskjedne vis, det vil si at jeg gikk til innkjøp av en bok, en pakke te, og en veldig fin boks som inneholder whiskeykarameller. Te og bøker er jo noe jeg er storforbruker av, karameller derimot er ikke noe jeg putter i meg til vanlig, men dem med whiskey er faktisk farlig gode. Dessuten passet boksen sammen de tre skotske boksene jeg har fra før, skotske whiskykarameller er også veldig gode.

Cahir Castle

Så var det tid for hjemreise, som vanlig hadde dagene gått forferdelig fort. Beskjeden shopping til tross, jeg hadde visse problemer med å få igjen lokket på kofferten. Deretter var det de obligatoriske fem rundene på hotellrommet, for å være helt sikker på at jeg ikke hadde lagt igjen noe. Flyturen hjem gikk raskt og greit, jeg fikk sett litt av Skottland, nesten så jeg fikk lyst til å hoppe ut, det er jo et flott land jeg har fått stor sans for. Irland er nok morsommere, men jeg har kost meg veldig når jeg har vært i Skottland også. 


Vel hjemme kan jeg slå fast at det var en særdeles vellykket tur, denne gangen også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i Irland, bare at det er mange, veldig mange. 



onsdag 11. april 2018

Velkommen til det nye arbeidslivet!

Påsken kom, gikk, og er for lengst over, uten at jeg har fått skrevet noe her på bloggen. Grunnen er dessverre at mange år med usikkerhet og utrygghet nå i økende grad kjennes på så vel kropp som psyke, og dessuten sliter på konsentrasjonsevnen. Derfor ligger jeg litt på etterskudd. Noe jeg hadde tenkt å skrive om for en stund siden, er en artikkel som sto på trykk i Klassekampen den tredje mars.
Den handlet om forholdene for de ansatte hos Amazon i Italia. Ti år etter finanskrisa opplever Europa bedre økonomiske tider. Den dårlige nyheten, i hvert fall for arbeidsfolk, er at oppturen er bygget på et angrep på europeiske arbeideres rettigheter. Her beskrives Amazons største senter i Italia som noe som mest av alt likner et fengsel, med gittergjerder og jernsluser, sikkerhetsvakter sørger for at utslitte arbeidere på vei ut fra jobb ikke tør å si særlig mye til journalister. Og verre skal det visst bli, selskapet har patentert et digitalt armbånd som skal overvåke arbeidernes bevegelser, og gi dem elektroniske «buzz» om de beveger seg i feil retning.

Artikkelen forteller om arbeidere som får ødelagt helse, både fysisk og psykisk som følge av hardt arbeidspress og dårlig betalt. Vi kan lese om kroniske lidelser og en arbeidsgiver som ikke er villig til å tilpasse arbeidet for den som får ødelagt helsa, enten må du holde ut, eller slutte. En ansatt forteller at å diskutere med ledelsen er som å møte en mur, og mange er på korttidskontrakter og redde for å miste jobben om de klager eller snakker med media. Hos Amazon er det ingen lønnsforhandlinger. Her bestemmer ledelsen lønna, og er du ikke enig, finner de alltids noen andre som er det.

Fra artikkelen: Marco Caldera sier han aldri går på jobb med et smil om munnen. Han «vil kanskje ikke kalle det panikkanfall», men mange Amazon-ansatte «går på jobb med et stort ubehag».
Hos Amazon er det ikke noe som heter en dårlig dag. Isteden kaller Bezos hver dag «Day One», der det skal kjøres så hardt som mulig for å vokse videre. Arbeidet overvåkes nøye av ledelsen, som gir arbeidere advarsler når «targets» ikke er nådd. Det er ikke rom for vennlig prat mellom kollegaer.

Vi kan lese at arbeidsgivere og selskaper over hele det europeiske kontinentet, med god hjelp fra nasjonale politikere og EU, utnyttet krisetidene til å tilrive seg stadig større makt på bekostning av arbeidere og fagforeninger. Stadig flere jobber på korte kontrakter, uten rettigheter, og lønningene faller.  Arbeidernes rettigheter svekkes i konkurranseevnens navn.

Jeg fant en artikkel om Amazon i den britiske avisen Mirror. En journalist gikk undercover på Amazon i fem uker. Her ser man tydelig at forholdene er helt forferdelige. Amazon-grunnlegger Jeff Bezos omtales for øvrig som verdens rikeste mann, men til gjengjeld må han være svært fattig på det noen av oss betrakter som gode menneskelige egenskaper.

Selv om forholdene hos Amazon er verre enn det jeg har sett i arbeidslivet her i landet, er ikke forskjellene så store som mange sikkert vil ha det til at de er. Jeg har jo sett at folk har fått varige skader som følge av jobben, jeg opplevd arbeidstempo som har vært umenneskelig. Jeg har jobbet på lager hvor folk fikk kjeft hvis de satte seg ned et øyeblikk, selv når systemet stoppet opp og det ikke var mulig å gjøre noe før det kom i gang igjen. Og som jeg har skrevet gjentatte ganger her, jeg har jobbet for luselønninger, og flere ganger vært nødt til å gå ned i lønn. Jeg har møtt mange fortvilte og utslitte mennesker, som med god grunn har følt seg tråkket og trampet på. Når avmakt og ydmykelser er en del av hverdagen, blir folk sinte og dessuten hevnlystne. For noen blir nok det å stemme Frp en slags hevn mot det de oppfatter som eliten. Jo mer pepper partiet får, desto mer overbeviste blir de. Dette har vi jo sett at enkelte politikere i det partiet vet å utnytte til fulle.

På venstresiden ser det for tiden ut til å være en smule bekymring fordi de er i ferd med å miste grepet. Det jeg savner fra venstresiden, er et ekte engasjement for arbeidsfolk og andre som opplever tøffe tider. Det har vært skrevet mye om Nav og hvordan de ødelegger både de menneskene som er så uheldige å være i klørne deres og arbeidslivet, siden de bedriver sosial dumping der folk må jobbe for knapper og glansbilder, mens arbeidsgiverne får gratis arbeidskraft. Da skulle det vært noen på venstresiden som slo i bordet og sa at dette går ikke an! Ikke for å sanke stemmer, men fordi de ikke aksepterte at medmennesker ble behandlet så dårlig. De burde også ha stått opp for slitne arbeidsfolk som får ødelagt helsa på jobb, mens lønna krymper. Forholdene forverres for arbeidsfolk her i landet også. Jeg har sett det på kantiner, der kantineselskaper overtar driften. Da blir det hardere tempo, lavere lønn, mindre kontroll over egen arbeidsdag, til tider også temmelig respektløs oppførsel fra overordnede. Mens jeg opplevde en slik utvikling, kunne jeg lese skriblerier om hvor dårlig smak, usunne vaner og lite kunnskap arbeidsfolk var i besittelse av. Og noe av dette ble skrevet av folk som samtidig nærmest skrøt av at de tilhørte venstresiden. Man ante at de syntes arbeidsfolk var en ganske så latterlig gjeng. Samtidig som jeg opplevde en virkelighet som var alt annet enn latterlig. Det er som i hvert fall er sikkert, er at det er temmelig håpløst for arbeidsfolk å nå fram med fortellinger fra arbeidervirkeligheten.

Da jeg leste om arbeiderne hos Amazon, leste jeg med hver eneste celle i kroppen, jeg kunne kjenne slitet, fortvilelsen, håpløsheten det medfører å være en som ikke har noen verdi. For den som ikke har vært ute noen iskalde vinternetter, er det nok litt vanskeligere å forstå.