tirsdag 30. juni 2009

Sykkeltur til Fetsund

Det er ikke alltid så mye som skal til for at man skal ha en fin dag. På lørdag var jeg på sykkeltur til Fetsund. Avslappende og deilig å sykle gjennom grønt og frodig landskap på en varm sommerdag. Ikke minst fordi det er skikkelig sykkelvei utover, til og med uten alt for mange sprekker i asfalten. Noe som absolutt ikke er noen selvfølge, å være syklist i Norge kan til tider være en heller tvilsom fornøyelse. Jeg har hatt flere nær døden-opplevelser på sykkel enn jeg setter pris på. Manglende sykkelveier, og sykkelveier hvor bakken ser ut som et krater er vanlige opplevelser for oss syklister. På lørdag ble jeg ikke plaget av noe av dette, og kunne tråkke av gårde uten fare for liv og helse, og da er det ikke noe framkomstmiddel som er bedre enn nettopp sykkel. Med klassisk musikk på mp3-spilleren slappet jeg av og kunne la tankene fly. Og det slo meg, som det har gjort mange ganger før, at vi er heldige vi som lever i et land hvor vi har så mye plass. Selv om jeg bor rett ved hovedstaden har jeg to minutters gange til skogen, og ved å ta noen tråkk på sykkelen er jeg ute i svært landlige omgivelser. Noe jeg vet å benytte meg av, men jeg har mange ganger stusset over hvor lite folk jeg møter i skogen. Jeg bor tross alt i et tettbefolket område, og likevel har jeg stort sett herlighetene helt for meg selv.

Vel framme ved Fetsund Lenser var det tid for vaffel og siden kafeen der selger brus på ordentlige glassflasker ble det også en cola light. Nå er kvalitet på brus noe jeg ikke er så veldig opptatt av, når jeg skal kose meg skikkelig drikker jeg andre ting, men det må sies at brus på flaske er merkbart bedre enn brus på plastflasker. Selvfølgelig er det lettvint med plastflasker med skrukort, og kanskje er det et typisk trekk for tiden vi lever i at man er mer opptatt av det som er lettvint enn kvalitet. Og da tenker jeg ikke bare på brus. Jeg tenker på intetsigende, mer og mindre hjernedøde tv-programmer, på sensasjonspregede tabloidaviser, på masete radiokanaler med hyl og skrik og en uendelig mengde reklame. Og jeg kunne sikkert nevne mye annet, men tilbake til lørdagen på Fetsund.

Jeg fant meg en rolig og idyllisk plass der jeg kunne sitte og se utover vannet. Her var det stille, og stillhet er luksus. Jeg bor i et område der folk har små hageflekker, og for å holde disse i den ønskede orden later det til at man trenger enorme mengder bråkete redskap. Jo mer støy man er i stand til å lage, jo bedre ser det ut til at det er. Det er mulig det gir status å være den stolte eier av flest mulig dingser som lager mest mulig bråk. Så stillhet er virkelig en luksus jeg har lært å verdsette.

Mens jeg var på Fetsund måtte jeg sende en sms til en venninne for å fortelle om hvor fint jeg hadde det. Og da kom jeg samtidig til å tenke på hvor mange duppedingser jeg etter hvert har begynt å dra rundt på. Mobil, mp3-spiller og digitalkamera er stort sett alltid med på tur. I den forbindelse tenkte jeg litt over noe jeg en gang leste i en avis, der sto det at disse duppedingsene visstnok skal si noe om hvem man er. Dette gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg leste det, derfor har det blitt lagret ett eller annet sted i min ikke alltid velfungerende hjerne. At rekken av tilfeldige Nokia-telefoner skulle si noe om min personlighet, hva skulle det i så fall være? At jeg aldri har prøvd noe annet merke skyldes at da hadde jeg vært nødt til å lese bruksanvisningen, og det gidder jeg ikke. Noe som kanskje sier at jeg er en smule lat, greit nok, men utover det?
Min nåværende mobil var et hastverkskjøp, da den forrige plutselig ble fullstendig stum. En telefon som ikke gir lyd fra seg når noen ringer er ikke særlig praktisk. Riktignok har det vært øyeblikk da jeg har ønsket at samtlige av mine medmennesker var i besittelse av stumme telefoner, ikke minst om bord på diverse kollektive transportmidler.
Uansett, den jeg har nå fungerer og det er det viktigste. Jeg vurderer ikke folks egenskaper etter hvor fin mobil de måtte ha, og tror ikke jeg hadde stått høyere i kurs blant mine venner om jeg hadde hatt en særdeles dyr og fancy mobil.
Også mp3-spillere skulle si enormt mye om hvem man er, ifølge denne avisartikkelen.
Hvis det virkelig er sånn at en del mennesker går rundt og viser fram de nye og dyre duppedingsene sine med det formål å fortelle hvor vellykkede de er, synes jeg det er ganske stakkarslig. Hvis personligheten får plass i mobilen eller mp3-spilleren da må det være dårlig stelt, men det sa ikke artikkelen noe om.
Noe som igjen fikk meg til å huske noe annet jeg en gang leste i en avis, jeg har lest mye rart i aviser, dette omhandlet mennesker som jobbet hardt for å gjøre seg selv til en merkevare. Hvilket jeg syntes var lite å trakte etter, for å bli en merkevare må man vel i utgangspunktet være å betrakte som en vare, og det er vel ikke noe særlig. Dette må være markedstenkning som har gått amok. Når mennesker helt frivillig vil gjøre seg selv til en vare, da må noe virkelig være riv ruskende gærent. Heller ikke i dette stykket ble det stilt noen kritiske spørsmål til denne noe spesielle formen for merkevarehysteri. Noe jeg absolutt syntes hadde vært på sin plass, i det hele tatt tror jeg det er mange mer og mindre vedtatte sannheter det burde settes ett og annet spørsmålstegn ved.

Slik kan man bedrive hobbyfilosofering når man er på sykkeltur i landlige omgivelser. Konklusjonen på dette må bli at sykling er hyggelig, sunt, og dessuten miljøvennlig. Og om ikke dette skulle nok, kan det dukke opp mange rare tanker underveis. Og det er kanskje ikke så dumt det heller.

onsdag 24. juni 2009

Den totale NAVioti

Jeg har vært nødt til å melde meg på Nav, det er ikke noe jeg gjorde med glede. Men siden det er dårlig med jobber for tiden hadde jeg ikke noe valg. Jeg var forberedt på rot, tull og en lang rekke bisarre opplevelser, og så langt ser det ut til at mine bange anelser går i oppfyllelse i større grad enn jeg setter pris på.

Jeg har kommet så langt at jeg har fått utbetalt noen dagpenger, to dager på rad har det ramlet ned lønnslipper fra Nav, først med en forsvinnende liten sum, og den påfølgende dag en dobbelt så stor sum. Jeg kan jo håpe at det fortsetter sånn, men det gjør det vel dessverre ikke. Og hadde det gjort det hadde det vel endt med at jeg hadde blitt tiltalt for trygdesvindel. Det er nemlig slik i Nav, det har vel de fleste fått med seg, at Nav kan gjøre så mye feil de vil uten at det får noen konsekvenser for dem, men stakkars det Nav-offeret som måtte komme i skade for å motta en krone for mye, da er det ikke grenser for hva slags sanksjoner den uheldige vil bli utsatt for.

Ifølge brosjyren jeg fikk første gang jeg var på Nav, skal man få en melding om vedtak når vedtak er gjort. Det har jeg ikke fått, siden jeg har mottatt penger skulle man anta at det er fattet et vedtak i forkant. Nå kan det jo hende at det er noen andre som har mottatt dette brevet, i Nav har man jo en lang og stolt tradisjon for å feilsende post.

Jeg har begynt å kalle de Nav-ansatte for navioter, jeg synes det er et ord som kler dem, i den grad noe som helst er i stand til å kle dem. Så heretter vil de Nav-ansatte omtales som navioter på denne bloggen.

Andre gang jeg var på Nav snakket jeg med selveste navioten fra helvete. Jeg opplevde mye rart med slike mennesker da jeg var innmeldt på Aetat for noen år siden, men denne tok prisen når det gjelder dårlig oppførsel og vemmelig menneskesyn. Og tror jeg også jeg kan legge til, et lite positivt kvinnesyn. Jeg fikk nemlig en følelse av at jeg ble behandlet ekstra dårlig på grunn av kjønn, selv om vedkommende sikkert er ekkel mot mannlige brukere, mistenker jeg denne navioten for å være ekstra ubehagelig overfor kvinnelige brukere. Ikke akkurat noe sjarmtroll med andre ord. Han brukte denne hersketeknikken som jeg har vært borti før blant slike, den går ut på å vise med all mulig tydelighet at man ikke er interessert i å høre etter hva folk sier, de later som de ikke oppfatter hva motparten prøver å si og bare gnåler om sitt. Denne hersketeknikken lot det til at han hadde god trening i å bruke, i tillegg ga han klart og tydelig uttrykk for at han ikke trodde på ting jeg sa. At slike bøller skal slippes løs på mennesker som ofte er ytterst sårbare på grunn av den situasjonen de har havnet i, synes jeg er mer enn ille.

Nå er heller ikke Nav noe unntak fra regelen om at det ikke er noen regel uten unntak, og sist gang jeg var der møtte jeg faktisk på en riktig hyggelig person. Det er flott at de finnes, men det er dessverre alt for langt mellom dem. Og dette positive møte ble overskygget av den meget ubehagelige opplevelsen jeg hadde hatt der forrige gang.

I det store og hele er Nav galskap satt i system. Jeg har en mistanke om at denne monsteretaten er opprettet for at folk skal få svi mest mulig når de er så dumme at de enten mister jobben eller blir syke. Nav ser ut til å være gjennomsyret av et menneskesyn som er fjernt fra det mange av oss oppfatter som akseptabelt. Det er klart en slik etat tiltrekker seg folk som overhode ikke burde jobbe med mennesker, og spesielt ikke mennesker som er i en så vanskelig situasjon som mange av Nav-brukerne er.

Som Nav-bruker må man finne seg i å mistenkeliggjøres og trampes på, mens naviotene kan tillate seg å gjøre feil som blir skjebnesvangre for ofrene. De kan somle i det uendelige med å utbetale penger folk har krav på, og de kan sende brev med personlige opplysninger til feil adressat. I brosjyren jeg har mottatt står det blant annet hvis man gir uriktige opplysninger eller lar være å gi opplysninger som er av betydning, kan man bli utestengt fra retten til stønad. Den gang jeg var innmeldt på daværende Aetat opplevde jeg at ansatte ga meg feil opplysninger, og denne gang har jeg opplevd at det har blitt holdt tilbake informasjon som i høyeste grad har vært relevant.
Videre står det at dersom man handler grovt uaktsomt kan man bli anmeldt til politiet. Jeg vet at det finnes mennesker som har blitt så dårlig behandlet av Nav at de har overveid å ta livet av seg, jeg jobbet en gang sammen med en nær pårørende til et slikt Nav-offer. Å behandle folk på en måte som driver dem til randen av selvmord må være uaktsomhet på det aller groveste. Men det kan de trygt gjøre, for det får overhode ingen konsekvenser for dem. Og noen samvittighet ser de ikke ut til å ha.

For øvrig leste jeg nettopp at i min hjemkommune, Lørenskog, skal man nå bygge et Nav-bygg til syttifem millioner kroner. Det er sikkert noen som synes dette er vel anvendte penger, men jeg er ikke en av dem. Det er vel dette som er å bruke penger på velferd, spørsmålet er bare; velferd for hvem?

mandag 15. juni 2009

De Nav-ansatte lider!

Det er helsefarlig å jobbe i Nav, og Arbeidstilsynet har funnet flere brudd på arbeidsmiljøloven, kan man lese i Aftenposten. La oss alle reise oss og ta to minutters stillhet i solidaritet med stakkarene som jobber i Nav! Det er som kjent ingen andre som har det tøft på jobben. Jeg er for øyeblikket så overmannet av medfølelse for de Nav-ansatte at jeg er helt slått ut, jeg har faktisk vært nødt til å styrke meg med et aldri så lite glass irsk whiskey.

Det er for øvrig interessant å merke seg at det samme Arbeidstilsynet som nå er så voldsomt bekymret for de Nav-ansattes ve og vel en gang sa til meg på telefonen at det er lov å bli sliten på jobb. Det gjaldt en arbeidsplass der det var tilnærmet slaveliknende forhold. Der vi ikke hadde pauser i løpet av dagen. Der folk knakk sammen og satt i en krok og omtrent gråt fordi de var så slitne. Dette var en arbeidsplass der vi ble kvalme på jobb fordi vi knapt hadde tid til å puste i løpet av dagen. Men det var altså lovlig. Kan det skyldes at det var jobb på en kantine der de som jobber ikke er så mye verdt, dessuten var de fleste av de fast ansatte utlendinger, de var fra Tyrkia, Thailand og Nigeria, hardt arbeidende og flotte mennesker som jobbet helsa av seg. Likevel var ikke denne arbeidsplassen å betrakte som helsefarlig. Eller det var lov å ha det helsefarlig på jobb, etter hva jeg skjønte på vedkommende jeg snakket med på Arbeidstilsynet.

Det er jo rørende å se at en offentlig etat har voldsom medfølelse overfor dem som jobber i en annen offentlig etat. Jeg synes å se en tendens til at Arbeidstilsynet blander seg inn der det gir mest mulig mediadekning. De hadde neppe fått den samme oppmerksomheten dersom de hadde giddet å ta en kikk på de stedene der det virkelig foregår brudd på arbeidsmiljøloven, på små useriøse bedrifter, i rengjøringsbyråer og kantineselskaper, og andre arbeidsplasser der folk må jobbe hardt for lav lønn. Dette er steder jeg har sett at folk virkelig blir syke av å jobbe. Det må jo nødvendigvis sies å være helsefarlig å jobbe på steder der folk blir så ødelagte i rygg, armer og bein at de må opereres for det. Og jeg har jobbet sammen med mange som har vært det, som følge av skader de har pådratt seg på grunn av hardt arbeid gjennom mange år.

Jeg har mange ganger vært nødt til å ta kontakt med Arbeidstilsynet, fordi også jeg har opplevd helsefarlige jobber og mange brudd på arbeidsmiljøloven og andre lover. For mange år siden fikk jeg faktisk god hjelp av Arbeidstilsynet. Folk var hyggelig og hjelpsomme, men dette ser ut til å ha endret seg. Siste gang jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet var det på mail, og jeg fikk et fullstendig ”god dag mannøkseskaft-svar”. Da jeg sendte en mail tilbake til vedkommende som kom med dette særdeles lite forklarende svaret, der jeg prøvde å forklare ytterligere tydelig hva saken dreide seg om, fikk jeg enda et tullballsvar og denne gangen med enorme bokstaver. Hele e-posten så ut som gal manns verk, og var nok et eksempel på at offentlig ansatte kan tillate seg ting som ansatte i privat sektor ikke kan. Samtidig som det er blitt mindre hjelp å få fra Arbeidstilsynet for oss vanlige dødelige, kan det se ut som om Arbeidstilsynet er blitt svært ivrige etter å komme på banen i saker som gir oppmerksomhet i media.

Men man skjønner jo at de ansatte i Nav lider, først ble de syke fordi de måtte lære noe nytt, og så ble de syke fordi de hadde mye å gjøre på jobben. Jeg tror ikke jeg eller andre som også har opplevd å ha enormt mye å gjøre på jobben kunne sykmelde oss av den grunn. For det første hadde neppe legen gått med på det, men om så hadde vært hadde neppe en slik sykmelding blitt godtatt av Nav. Men er man ansatt i Nav, ligger det vel i sakens natur at man får sykmeldingen sin godkjent av Nav.