tirsdag 26. november 2019

Når alt håp er ute – et minusmenneskes bekjennelser

For en tid siden begynte jeg å skrive en tekst jeg i utgangspunktet ikke hadde noen tanke om å publisere her på bloggen. Det var et forsøk på å sortere tankene, det har surret mye rart rundt i hoet mitt de siste årene. Mye av det jeg følte behov å skrive om, har jeg også skrevet om på bloggen før. Til tross for det, fant jeg ut jeg vil legge det ut, jeg har redigert noe, og skal også lenke til noen bloggposter som omhandler om det samme, for utfyllende info dersom noen skulle være interessert. Det ble en veldig lang tekst, så jeg regner med at det ikke blir så mange, om noen, som kommer til å lese hele. I fall noen kommer innom som ikke har vært her før, og skulle være interessert, vil jeg anbefale posten med tittelen Kjøpt og underbetalt – helt på ordentlig. Den skulle si det meste om min triste yrkeskarriere som underbetalt vikar. Den gangen var ikke begrepet prekariat funnet opp ennå, men noen av oss var så uheldige å være tidlig ute og fikk prøve hvordan det var å slite i prekære jobber, lenge før det ble satt et navn på det. Om det har fått et navn, og det snakkes og skrives om, er nok interessen for dem som sliter i slike jobber, heller liten. Det slo meg mens jeg skrev denne teksten, jeg må være et menneske som ikke bare er null verdt, men faktisk langt under minus, hvor mye vil jeg helst ikke vite. Det er jeg etter hvert blitt vant til, og det er ikke noe å få gjort noe med. Likevel føles det feil, jeg mener selv at jeg har en viss verdi. En fattig trøst er at jeg ikke er alene om det. Det er blitt mange minusmennesker etter hvert, de omtales gjerne som de svake, eller de som sitter nederst ved bordet. For det første er det vel mange av de angivelig svake som må de være de sterkeste av alle, jeg tenker på det har lest om syke mennesker som må slåss med Nav i årevis, hvor sterke må ikke de være bare for å komme gjennom dagene. Og for det andre, mange av dem som sitter nederst ved bordet, sitter kanskje der de gjør fordi andre har plassert dem der, og det er vel ofte nettopp dem som nekter folk plass bedre plasser, som har det med å omtale andre på den måten.

Når jeg, under en viss tvil, har bestemt meg for å legge ut det jeg har skrevet, er det fordi stadig flere som får smake den usikkerheten jeg har levd med i mange år. Den er smertefull, både fysisk og psykisk, og på sikt fullstendig ødeleggende. Det griper inn i alle livets områder, noe jeg ikke har tenkt over før, men som dukket opp under skriveprosessen, er hvordan jeg har reagert når jeg mistet nære pårørende, eller jeg har ikke hatt overskudd til å reagere. Jeg har mistet begge foreldrene mine, jeg mistet en gang en hund jeg var veldig glad i, men jeg måtte bare gå videre, det var ikke muligheter for å stoppe og kjenne på sorg eller vonde følelser. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært hvis jeg fått fast grunn under føttene, det er mulig det hadde dukket opp da, det vil jeg aldri få vite. Gjennom mange år har jeg vært nødt til å slippe tak i håpet om bedre tider, det har vært en smertefull prosess. Jeg brukte lang tid på så skrive dette, da jeg har vært mye syk underveis, men til tider føltes ganske godt å skrive det. Dette blir tidenes lengste bloggpost, og om ikke den aller siste, så en av de siste. Jeg setter inn noen bilder, å ta bilder har vært en av de gledene jeg har hatt de siste årene. For meg er de påminnelser om de gode øyeblikkene jeg tross har hatt. Og her kommer det jeg skrev.


Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle skrive ned tanker jeg har gjort meg de siste årene, jeg har gått gjennom mye som har gjort vondt, samtidig som det ikke har vært et eneste menneske jeg kunne snakke fornuftig med. Nå har jeg satt meg i sofaen med laptopen og et teppe rundt skuldrene, jeg har følelsen av at jeg skjelver innvendig, jeg fryser og kaldsvetter alt ettersom, mens hjertet dundrer og hopper i brystet mitt, og stormen mellom skulderbladene og opp i nakken, nærmer seg orkan i styrke. Jernkloa i brystet, som har vært en trofast uvenn i mange år, forvandler seg tidvis til et sett med kniver som det føles vris rundt. Denne laptopen jeg sitter med har så absolutt sine feil og mangler, og har tidvis vært en kilde til irritasjon, men jeg foretrekker tross alt å «fortelle» til den, framfor et menneske. Det sies ofte at dersom man har det vanskelig, skal man finne noen å snakke med. Jeg er redd det ikke alltid er et godt råd, jeg har ikke hatt som vane å plage andre med problemene mine, men de gangene jeg plumpet ut med noe, har jeg enten blitt møtt med belæring, bagatellisering av egentlig ganske alvorlige problemer, eller fleip og latterliggjøring. Jeg kan huske en gang for mange år siden, jeg var på kafe med en bekjent, jeg var så utafor at jeg måtte jobbe skikkelig for å holde meg samlet, sånn at jeg ikke gikk i småbiter som ville trille bortetter gulvet. Uheldigvis var jeg så dum at jeg sa noe om tingenes bedrøvelige tilstand til den jeg var sammen med, og fikk et meget ubehagelig svar, sagt med denne store, kalde stemmen folk har det med å få når de føler seg større og bedre enn andre. Jeg ble ikke så veldig overrasket, jeg var voksen og hadde tilstrekkelig erfaring med mennesker til at jeg visste at det ofte er slik de reagerer. Jeg burde ha holdt meg hjemme den dagen. Men når jeg leser disse rådene om at man skal snakke med noen, hva med dem som er yngre og har mindre erfaring med menneskelig dævelskap, og blir møtt på tilsvarende måte. Hvis man står helt ute på stupet, noe jeg har en viss erfaring med, skal det ikke mye til før man ramler utfor.

Hvor lenge er det siden jeg tenkte at jeg har ikke noe liv jeg kan bli gammel i? Femten år, mye mulig lenger tilbake enn det, men jeg tror det er ca. femten år siden jeg kunne sette to streker under det. Jeg er blitt vant til å leve med tanken, men hvordan hadde livet vært uten noe sånt hengende over seg, det vet jeg ikke, og det vil jeg aldri få vite. Jeg har tenkt mye på hvorfor ting har gått så gærent som de har, det kan ha mye å gjøre med at jeg hadde elendig selvtillit, selvfølelse, selvbilde, i det hele alt som begynner med selv var i dårlig forfatning. Som voksen greide jeg etter hvert å bygge opp et bedre selvbilde. I etterkant ser jeg at dette var ikke noe jeg gjorde helt med egen hjelp, det hadde mye å gjøre med at jeg møtte mennesker som oppfattet meg som likeverdig, og i det store og hele en oppegående og helt ålreit person. Når jeg ikke ene og alene hadde æren for den økte selvtilliten jeg etter hvert fikk, kan jeg kanskje frikjenne meg selv for at jeg hadde det hele og fulle ansvaret for det dårlige selvfølelsen jeg hadde i yngre år. Det evinnelige maset fra de voksne om at jeg var så voldsomt bortskjemt fordi jeg var enebarn, var nok én grunn til at jeg lærte å tenke på meg selv som en ekkel og mindreverdig person. Noe annet som har dukket opp i minnet, er når jeg prøvde å snakke om ting jeg syntes var leit, da ble jeg gjerne møtt med at det er bare fordi du oppfatter det sånn, andre, underforstått de som oppfatter det riktig, ville ikke reagert på samme måte. En ytterligere bekreftelse på at alt med meg var feil. Jeg har opplevd tilsvarende som voksen, da har det først og fremst vært irriterende, som barn fikk det meg til å føle at jeg var dum og underlegen. Derfor var det godt å komme seg ut i verden og møte folk som så meg på en helt annen måte. Jeg har et minne fra den første turen jeg var i Irland, da jeg reiste på en arrangert tur. Det var mange eldre med på turen, jeg var en av de yngste, heldigvis var det flere som hadde noen år igjen til pensjonsalder, og vi ble en fin gjeng som hadde det hyggelig sammen. Det spesielle minnet skriver seg fra da vi satt sammen i matsalen på et hotell, jeg merket at jeg følte plutselig en sterk følelse av velvære, jeg følte meg friere og mer avslappet enn til vanlig. Jeg har hatt mange slike gode øyeblikk sammen med fremmede mennesker, det kan ha noe å gjøre med at jeg bare blir sett som den jeg er der og da, de vet ikke så mye om meg. Jeg er ikke typen til å skryte på meg noen større suksess enn det som er sannheten, men det går an å være litt tilbakeholdende med det som ikke er så morsomt å snakke om. Det har selvfølgelig også noe å gjøre med at mennesker stort sett oppfører seg bedre i møter med fremmede, enn overfor kjentfolk. Det er sikkert flere enn meg som har møtt noen som har virket som verdens hyggeligste person, og når man er blitt nærmere kjent med vedkommende, har man sett noe ganske annet. Det er i hvert fall sikkert at positive møter med fremmede var med på å bygge meg opp, det er noe med å føle seg likt og respektert, skuldrene senkes og du åpner deg opp og blir en langt rausere og hyggeligere person enn når du merker at du bli sett ned på. Det er mange metoder folk bruker for å fortelle deg at du ikke er likeverdig, uansett fører det til høye skuldre og at du lukker deg inn i det selv, samtidig som du føler deg liten, dessuten er det grusomt irriterende. Selv om jeg har hatt mange dårlige opplevelser i arbeidslivet, har jeg også der hatt positive møter med mennesker, opplevd å bli satt pris på og likt. Og det har varmet, som å bli omtalt som «ei innmari ålreit dame», eller å få høre at det var så godt å ha meg der, for jeg var så grei å ha med å gjøre. Med tanke på i hvilken grad det varmet, har jeg senere tenkt at det kanskje hadde vært litt for lite av sånt tidligere i livet. Jeg har mange ganger tenkt at dersom jeg hadde fått et klapp på skulderen og en tilsvarende oppmuntrende beskjed da jeg var fjortis, kunne kanskje mye vært annerledes. Uten at jeg kan vite det sikkert, og jeg skal ikke bare skylde på andre.

Nå skulle jeg ønske at jeg hadde fått mer glede av det bedre selvbildet jeg etter hvert fikk. For samtidig som jeg ble tryggere på meg selv, og gjorde ting jeg aldri hadde trodd jeg ville våge, som å reise utenlands helt alene, opplevde jeg stadig verre forhold i arbeidslivet. Det å være vikar, ofte med oppdrag på en eller to dager, er slitsomt nok i seg selv, når det er snakk om år etter år, samtidig opplevde jeg tjene stadig å dårligere, og det ble kortere mellom oppdragene der arbeidstempoet var fullstendig umenneskelig. Jeg ble skremt av alle de syke og utslitte menneskene jeg møtte på jobb, alle historiene om operasjoner og ødelagte kropper som følge av hardt arbeid. Tanken på at min egen relativt gode helse skulle slites ut av de underbetalte drittjobbene, var ikke mye fristende. Dessuten var jeg vant til å være frisk, og redd for å ha vondt, jeg hadde så visst ikke lyst til å gjennomgå operasjoner eller slite med kroniske lidelser, mens andre satt bakom og tjente på at vi på gulvet slet oss ut. Jeg sammenliknet de knekte og utslitte menneskene jeg jobbet sammen med, med dem jeg møtte på fritiden, der så jeg folk som var mange år eldre som sprudlet og var fulle av livsglede, de hadde økonomisk og helsemessig overskudd til gode opplevelser og en givende fritid. Og dette var ikke noen som var veldig høyt på strå, forskjellen skyldtes nok heller at vi andre befant så langt nede på rangstigen. Jeg var heller ikke forberedt på så harde forhold som jeg etter hvert opplevde, at arbeidsfolk ble behandlet så brutalt, var noe jeg trodde hørte fortiden til. Men her var jeg, krabbende rundt på et hardt, kaldt betonggulv der jeg hele tiden måtte lete etter noen som kunne kaste til meg noen jobbsmuler, og jeg hadde ikke råd til å være kresen, uansett hvor uappetittelige jobbsmulene var. Jeg visste ikke den gang at jeg tilhørte det som senere skulle omtales som prekariatet, men gudene skal vite at det var prekært. En av mange ulemper med å være en del av prekariatet, er at man ikke opparbeider seg noen rettigheter. Hvis jeg skulle få ødelagt helsa som følge av jobbslitet, ville det ikke bare bli smertefullt, jeg ville også bli økonomisk ruinert. Nå var jeg på vei mot økonomisk ruin uansett, siden lønningene krympet støtt og stadig. Det ante meg at jo eldre jeg ble, jo mer penger jeg til å trenge. Tanken slo meg første gang mens jeg hadde en forferdelig slitsom vaskejobb, den hadde jeg vært absolutt nødt til å takke ja til, da det var en stund siden forrige oppdrag. Jeg fikk en mistanke om at vikarbyrået jeg jobbet for, bevisst «sultet ut» folk for å få dem til å ta vaskejobber. Tilbudene om vaskejobber kom i hvert fall gjerne etter at det hadde vært dårlig med oppdrag. Uansett, mellom mopper og skurebøtter, hadde jeg en tann som røyk i filler, og jeg husket tannlegens advarsel om dersom det ble mer trøbbel med den, var det ikke annet å gjøre enn å sette på krone. Og kroner var dyrt, det visste jeg, det var med andre ord krise. I tillegg til det fysiske ubehaget jobben medførte, hadde jeg en vond tann og alvorlige bekymringer i tillegg. Det endte med at moren min tilbød seg å betale for krona, og jeg hadde ikke anledning til å takke nei. Tross alt var det en lettelse, da jeg kunne gå til tannlegen, gape opp, skylle ut og bla opp de nødvendige tusenlappene. Men det skulle ikke være sånn at en voksen person som holdt på å jobbe helsa av seg på fulltid, skulle være nødt til å få hjelp av foreldre til tannlege. Etter hvert som lønna krympet, tenkte jeg stadig mer på at det kom til å koste å bli eldre, større tannlegeutgifter, jeg kom sannsynligvis til å trenge briller og annet forskjellig, og dessuten ville jeg ikke holde ut usikkerheten og det stadig mer vanvittige arbeidstempoet i år etter år. Nå fikk jeg en påminnelse om at bekymringene om hvordan det ville gå når jeg ble eldre kanskje var bortkastet. Jeg ble sendt på kantine der jeg skulle vikariere for en dame som ikke var så veldig mange år eldre enn meg, hun hadde gått hjem fra jobben og dødd av hjerneslag. Det slo meg at akkurat noe slikt har jeg ventet på å høre, mener å huske at det var like etter dette at jeg satte to streker under at jeg ikke hadde noe liv jeg kunne bli gammel i. Og hvis livet bare skulle være trøstesløst slit, så var det vel strengt tatt ikke så farlig.


Om ikke jobbene skulle være slitsomme nok i seg selv, har jeg til tider også vært nødt til å slite for å få den lønna jeg faktisk hadde krav på. Allerede det første vikarbyrået jeg jobbet for, prøvde å snyte meg.  Men da jeg sa fra, endte med at de sendte meg en flott blomsterbukett og ba pent om tilgivelse, det fikk de, og jeg opplevde ikke noe mer juks med lønn. Da jeg jobbet for Adecco noen år senere, vanket det ikke blomster når jeg påpekte triksing med lønn. I en periode var det juks med hver eneste lønning, det ble til slutt så ille at jeg faktisk grudde meg til lønnsutbetaling, fordi det var så innmari frustrerende med alt jukset deres. Jeg husker mailen jeg sendte Arbeidstilsynet, der jeg blant annet spurte om jeg kunne politianmelde dem, ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre det, men fordi jeg hadde planer om å sende mail med tilhørende svar over til dem, og hadde lyst til å skremme dem litt. Jeg tror faktisk hun som svarte ante hva jeg tenkte, jeg fikk i hvert fall akkurat det svaret jeg ønsket meg, og sendte det over til Adecco. Da la de seg flate, men det varte ikke lenge før de var oppe i snytende stilling igjen. Jeg husker en av de aller første jobbene jeg hadde for Adecco, jeg ble overrasket over hvor lykkelige de to damene jeg jobbet sammen ble da de skjønte at jeg faktisk var i stand til å utføre enkle arbeidsoppgaver. Det var de visst ikke vant til, jeg fikk høre noen historier om vikarer som ikke fungerte i det hele tatt. Senere hørte jeg mange slike historier, om vikarer som ikke kom når de skulle, og uansett ikke gjorde det de skulle. Alle vikarene jeg har hatt har vært rare, sa ei jente jeg jobbet sammen med en gang, hun skyndte seg å legge til at jeg ikke var rar. Men jeg fikk inntrykk av at jeg var unntaket som bekreftet regelen. Man skulle tro de satte pris på en vikar som folk faktisk var fornøyd med, men for dem var det nok det viktigste at vikarene fant seg i snusket deres. Siden jeg ikke gjorde det, ble det etter hvert langt mellom oppdragene. Det var mens jeg jobbet for Adecco at håpet om et levelig liv begynte å svinne, og det førte til en ubeskrivelig tristhetsfølelse. Jeg begynte også for alvor å skjønne at folk som meg ikke ble tillagt særlig verdi, og at utviklingen gikk i retning av at verdien ville fortsette synke. ‘

Å jobbe én dag her, kanskje to dager der, og hvis jeg var heldig en hel uke på samme sted. Å bli ringt opp og være nødt til å løpe av gårde, sitte på bussen på vei til enda en ny arbeidsplass jeg ikke ante hvordan var, være på vei hjem fra og ikke vite om det ble noen jobb i morgen. Den evinnelige uvissheten, angsten som kom snikende, usikkerheten som begynte å gnage både på kropp og psyke. Etter hvert også stadig mindre oppdrag, straffen for at jeg hadde vært så frekk å si fra når de snøt meg. Da det virkelig ble lite jobb å få, gikk jeg inn i periode som var så svart, at jeg ikke orker å tenke på det, det var forferdelig, jeg hadde mindre å møte motgangen med enn jeg var klar over, til slutt ønsket jeg bare å dø. Jeg var langt utpå stupet, ironisk nok reddet vel egentlig Adecco livet mitt, da jeg uventet fikk et oppdrag på et sted jeg hadde vært før, en av de «snilleste» stedene jeg har jobbet, helt fri for det maset og stresset jeg opplevde mange andre steder. Der fikk jeg heldigvis bli i flere uker, og fikk kommet noenlunde ovenpå, både psykisk og økonomisk. Jeg var fremdeles fattig og nedbrutt, men ikke verre enn at det var håndterbart, at livet var fullt av utrygghet og vanskeligheter var tross alt blitt normaltilstanden.

Om jeg hadde hatt mang en arbeidsgiver fra helvete, hvor Adecco så langt var den verste, var likevel det som møtte meg da jeg var nødttil å melde meg arbeidsledig, mye verre. Dette var noen måneder før Nav-reformen trådte i kraft, noe sa meg at det kom til å bli enda verre da, og det ble det vel for så vidt, men gudene skal vite at Aetat var ille. Flertallet av de ansatte, hederlige unntak fantes, var uhøflige, udugelig og en hel masse annet som begynner med u. Informasjonshefter med trusler på hver eneste side, etter å ha lest noen sider, ventet jeg bare på at det på neste side ville være trusler om juling, hadde vi hatt dødsstraff her i landet, hadde det sannsynligvis vært trusler om det og. En særdeles usjarmerende person som var høyt på strå i Aetat, og nå er en av de ørten direktørene i Nav, hadde flere innlegg i Dagsavisen der han forsvarte den truende tonen Aetat brukte overfor arbeidsledige. På den positive siden greide jeg å skrike meg til et datakurs, for å få tatt datakortet. Det hadde jeg ønsket meg helt siden jeg gikk mine første datakurs, før det hadde jeg ikke vært borti data i det hele tatt. En ny verden åpnet seg, du verden som jeg gledet meg til kurskveldene, det var spennende å ta de første vaklende stegene inn i dataverdenen, de kveldene ble en herlig blanding av læring, latter og moro. Noen år senere, da jeg var noe mer stødig i databruk, gikk jeg et kurs i Adobe Photoshop, jeg storkoste meg på det kurset. Flere av dem jeg gikk sammen med, brukte programmet på jobb, gjett om jeg skulle ønske det var meg som hadde fått lov til det. Jeg gikk også flere engelskkurs, kursene var en viktig grunn til at jeg greide å holde meg på beina, noe å glede seg til, det var godt å kjenne at jeg ikke var så dum som jeg hadde trodd. Etter en slitsom og tom dag på jobb føltes det forfriskende med noen timer på kurs, det var ren, skjær medisin. De forbedrede engelskkunnskapene mine var nyttige de gangene jeg jobbet på sentralbord, som da jeg ble ringt opp av et vikarbyrå om et endagsoppdrag på et sentralbord, som jeg takket ja til, ringte de meg på nytt for å spørre om jeg var i stand til å ta telefoner på engelsk. Det var et absolutt krav, og da kunne jeg heldigvis svare ja. Kursene var også kjekke å ha i forbindelse med jobbintervjuer, blant annet fordi det ofte ble forventet at man kunne snakke med begeistring om livet sitt. Som da jeg ble spurt om å fortelle om meg selv, og nevnte at jeg var glad i å gå kurs, og for ikke lenge siden hadde vært på et engelskkurs i Oxford, noe som hadde vært en fantastisk opplevelse. Jeg fikk det oppdraget. Jeg tenker på hvordan folk pines og plages i Nav-systemet, der de skal være så fattige og ha det så vondt som mulig, da blir det vanskelig å stille i et jobbintervju der det forventes at det man skal være sprudlende og begeistret. Og hvordan skal du få overskudd til å søke jobber og stille i tøffe jobbintervjuer, når du så lite penger og opplever så stor usikkerhet at du skjelver av skrekk størsteparten av tiden?



Da jeg kom inn på datakurset gjennom Aetat, håpet jeg at det skulle hjelpe meg over i en bedre jobb, en jobb som ikke slet så hardt på helsa som kantinejobbene. Jeg håpet også at det i det minste kunne føre til lengre oppdrag gjennom vikarbyråer, og bedre lønn, og at jeg da kunne ta mer kurs og utdanning på fritiden. Noe som var umulig å få til når lønna krympet og jeg aldri visste hva jeg hadde å holde meg til. Dessuten skjer det noe med hodet ditt når du lever med så stor usikkerhet, det blir vanskelig å legge planer, og å konsentrere seg. Sånn skulle det jo ikke gå, men selve kurset ble en positiv opplevelse. Vi fikk en flink lærer, allerede første dag kom vi godt i gang med å forberede oss til den første modulen på datakortet. Det ble også et veldig godt miljø blant oss som gikk der. Da jeg dro fra kurset første dag, føltes det ubeskrivelig godt å vite hva jeg skulle de neste ukene framover, det var jeg jo ikke vant til. Den tiden er noe av det bedre jeg har opplevd, jeg gledet meg til hver dag, så godt å merke at hodet fungerte, og så utrolig mye bedre enn det trøstesløse slitet på kantinene. Det var et par ting som ikke var bra, det ene var at Aetat i all sin manglende visdom hadde funnet ut at vi ikke trengte Powerpoint og Access, siden disse angivelig ikke ble brukt i arbeidslivet. Noe kursarrangøren, som også holdt kurs for private, ikke var enig i, og arrangerte kurs i disse programmene på kveldstid ette at selve kurset var slutt. Vi måtte betale dem selv, jeg prøvde å søke Aetat om støtte, det var da jeg fikk svar fra en avdelingsleder som overhodet ikke var skrivefør, svaret var selvfølgelig nei, da man ikke trengte «mondulene» 5 og 6, da man fikk nok «kompetase» uten. Jeg fikk avslag både i form av brev i posten og som e-post, begge like smekkfulle av skrivefeil. I etterkant har jeg angret på at jeg ikke tok fram rødblyanten, rettet opp alle skrivefeilene, og sendte det tilbake til henne. Noe annet vi kursdeltakerne snakket om at vi kunne ønsket oss, var å lære mer om hvordan vi ville møte programmene i arbeidslivet.

Noe som har satt godt fast i minnet, er det bisarre møtet hos Aetat noen måneder etter kurset. Jeg kommer aldri til å glemme de to breiale Aetat-ansatte som sto der foran en samling nedtrykte mennesker, hvor mange var i en alder der det uansett kvalifikasjoner er vanskelig å få jobb. Det så ut til at de to nøt situasjonen, der de sto med en heller amatørmessig powerpointpresentasjon, noe som var pussig med tanke at dette programmet ifølge samme Aetat, ikke ble brukt. For meg som var vant til å jobbe på underbemannede kantiner, var det grusomt irriterende å se to personer gjøre en jobb som fint kunne vært utført av én. Det foregikk omtrent sånn, dere må ta grep, sa den ene, ja, grep må dere ta, sa den andre. Senere har jeg tenkt at jeg skulle ha gjort meg dum, og spurt om hva jeg egentlig gjøre, sånn konkret, når jeg skulle «ta grep». Det ble ikke sagt annet enn meningsløs svada under hele seansen. Deretter måtte jeg inne og snakke med verdens trøtteste gubbe, det var han som da jeg spurte hva skulle gjøre for å komme meg i jobb, bare svarte at det fikk jeg finne ut selv, altså. Hvorfor i all verden plagde jeg ham med sånne utidige spørsmål, liksom. Siden kurset hadde jeg greid å komme til ett eneste jobbintervju, det var for et vikarbyrå jeg tidligere hadde hatt enkelte små oppdrag for. Der hadde jeg fått beskjed om at datakortet ikke var nok til å komme over i annet arbeid, jeg trengte litt mer, men ikke så mye. Det ville være lurt å prøve å få et kontorkurs, gjerne med litt praksis, hadde jeg fått beskjed om. Dette fortalt jeg til trøttingen, som svarte at han, gjesp, sterkt frarådet kontorkurs, gjesp. Det jeg derimot kunne få, var et jobbsøkerkurs. Siden å si nei, samtidig hadde vært å si nei til de usle pengene jeg fikk, måtte jeg si ja. Jeg husket med et grøss hva en av dem jeg hadde gått sammen med på datakurset, hadde fortalt om jobbsøkerkurset hun hadde gått, om å stå i ring på gulvet og holde hverandre i hendene, og annet tilsvarende tull. Å få et kurs som kunne økt sjansene for en jobb der jeg kunne benytte meg av det jeg hadde lært på datakurset, var altså ikke mulig. Men et fullstendig meningsløst tullekurs, kunne jeg få. Disse tullekursene kostet tross alt penger de også, så hvorfor ikke heller bruke penger på kurs der folk lærte noe nyttig? Senere har jeg hørt flere historier om folk som har deltatt på jobbsøkerkurs som har opplevd det som psykisk belastende, om ydmykelser og svært ubehagelige lærere. Tanken er vel at det skal være så ubehagelig som mulig å være utenfor arbeidslivet, uansett hvor uforskyldt det er.

Jeg var vant til at på jobb oppfører man seg ordentlig, er hyggelig og grei overfor kunder, dersom man ikke kan etterkomme kundens ønsker, sier man beklager på en høflig og vennlig måte. Som vikar kan du sparkes på dagen dersom noen ikke er hundre prosent med ytelse og oppførsel, det har ikke skjedd meg, men jeg har sett andre bli kastet ut med umiddelbar virkning. Noen ganger har det ikke vært annen grunn at en med litt makt har vært i dårlig humør, eller bare hatt behov for å markere seg, vise hvem som bestemmer. Nå hadde jeg oppført meg ordentlig på jobb uansett, skulle bare mangle. Men hos Aetat møtte jeg folk som så litt annerledes på det, for å si det på den måten. Jeg syntes at når de ikke kunne bidra med noe som helst for at jeg skulle øke sjansene for å kunne få en jobb jeg kunne leve av og med i årene framover, så kunne de i det minste sagt beklager og vært høflige. Nå har jeg hørt om tilfeller der folk har opplevd ubehøvlet oppførsel fra Nav-ansatte, til tross for at de har vært i situasjoner som ville kalle på medfølelse og sympati fra de aller fleste av oss. Jeg har snakket med så mange oppegående og skikkelige folk som har opplevd ubehagelig oppførsel fra ansatte hos Nav, likevel er dette et ikke-tema. Det er på samme måte som med at arbeidslivet slett ikke er bare er helsebringende, jeg har møtt så mange som har hatt alvorlige skader som følge av jobb, men heller ikke det skal snakkes om. Det har vel noe å gjøre med at de som har slitsomme og ødeleggende jobber etter hvert er blitt dehumanisert. De skal være usynlige, tjenende ånder for de mer velfødde, når de ikke orker mer eller ikke lenger betraktes som attraktive nok på arbeidsmarkedet, skal de kastes til Nav, der de skal straffes hardest mulig. Det snakkes om eliteforakt, med hva med elitens forakt for arbeidsfolk, og de som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet. Jeg ser på det som en langt farligere forakt, for de har makt til å gjøre noe med forakten sin, og den skal det være sikkert og visst at de benytter seg av.

Nå slapp jeg unna jobbsøkerkurs, fordi jeg akkurat hadde fått jobb da brevet med det uglade budskap om at jeg var innvilget plass på kurset ankom. Brevet inneholdt de sedvanlige truslene som jeg etter hvert hadde blitt så vant til. Det var en glede å kunne sende svar tilbake at jeg absolutt ikke hadde til hensikt til å møte på dette kurset, da jeg hadde fått meg jobb. Jeg greide å få inn en setning om at jeg var luta lei alle truslene deres. Det gjorde neppe noe inntrykk på den som leste det, men du verden hvor godt det føltes å skrive det. Fullt så godt føltes det ikke med den nye jobben, jobb for en slektning som leverte fruktkurver til bedrifter. Det var langt tyngre arbeid enn noe annet jeg har hatt, og med større mulighet for å skade seg, uten kontrakt og uten noen forsikring dersom jeg hadde vært så uheldig å bli skadet. Ingen ordnet arbeidstid, ikke tillegg for helgearbeid, ingen hyggelige kolleger. De andre som jobbet der var nær familie, jeg var en utenforstående som de visste hadde problemer med å få jobb, noe som etter hvert førte til at de behandlet meg som søppel. Ekstra ille ble det etter at slektningen foreslo at jeg skulle gå på det som nå var blitt Nav, og spørre om jeg ikke kunne få praksisplass. Han mente altså at Nav skulle gi meg praksisplass i en bedrift jeg allerede hadde jobbet i flere måneder, for at arbeidsgiver skulle slippe å gi meg lønn. Det gikk jeg ikke med på, det hadde nok ikke Nav gjort heller, etter det ble han skikkelig sur og sluttet han å hilse. Etter en stund fikk jeg beskjed om at de ikke trengte meg mer. Da begynte marerittet for alvor, da arbeidsgiveren nektet å utbetale feriepenger, og kom med noen svært kreative forklaringer på hvorfor, og sendte meg også noen tilsvarende kreative papirer. Det jeg husker veldig godt fra denne tiden, var en mail jeg fikk sent en kveld etter at jeg vært ute og spist med en bekjent. De vanvittige påstandene de kom med, at det gikk an å være så frekk og uhederlig, jeg fikk fullstendig sjokk, det var vondt, det var opprørende, det føltes så forferdelig urettferdig. Og det la seg oppå alt det andre vonde jeg hadde opplevd gjennom mange år. Jeg var fast bestemt på ikke å la arbeidsgiver slippe unna med snusket sitt, dessuten hadde jeg ikke råd til å tape pengene. Når du har lite penger, har du ingen kroner å miste. Det var skremmende lite hjelp å få, jeg prøvde Arbeidstilsynet, men de hadde ikke noe med sånt. Men jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta saken til Forliksrådet, og at jeg kunne få hjelp av Jussbuss.  Jeg fikk omsider slept meg til Jussbuss, der jeg fikk snakke med en person som ristet på hodet over de vanvittige papirene jeg hadde fra arbeidsgiver, jeg fikk med meg brosjyrer med nødvendig informasjon. Så var det bare å ta fatt, det var en temmelig krevende oppgave. Det slo meg at dette nok var mer krevende enn flere av de jobbene jeg ikke kunne få, fordi jeg visstnok manglet praksis. Jeg hadde heller ingen praksis eller kunnskap om dette fra før, men jeg greide det allikevel. Riktignok tok det lang tid før jeg fikk pengene, arbeidsgiver brukte noen heller ufine, og langt fra lovlige, metoder for å sno seg unna. Noe som førte til mer arbeid og ytterligere belastninger. Det var på den tiden jeg begynte å fryse, en innvendig frost, som om beina i kroppen var av is. Dette har plaget meg siden.


Selv om jeg gikk seirende ut av kampen mot den dønn uhederlige arbeidsgiveren, var det mye som gikk tapt underveis. Jeg klarte etter hvert å få en slags attest fra ham, men det sier seg selv at jeg ikke kunne bruke ham som referanse. Så der var jeg uten jobb, uten referanser fra siste jobb, uten opptjente rettigheter til dagpenger, og dessuten sliten og nedbrutt. Nå kunne jeg sette enda flere streker under at jeg ikke hadde noe liv å bli gammel i. Og etter hvert ønsket jeg ikke å leve lenger i det hele tatt. Det har vært skrevet mye om selvmord i det siste, hvor problemene til dem som overveier å ta livet sitt, ofte bagatelliseres. For ikke lenge siden leste jeg at det i mange tilfeller ville være nok med en klem og en kopp te, så ville nok folk komme på bedre tanker. Det er dessverre noe veldig tidstypisk over slike skriblerier, selvmordstanker skyldes kun psykiske lidelser som ikke har noen forbindelse med hvordan folk har det ellers i livet sitt. I denne perioden var jeg innestengt i fattigrommet, et rom der det er mørkt, kaldt, så lavt under taket at du ikke kan stå oppreist, og det er vanskelig å puste. Du kan lengte ut til livet og lyset, men så lenge du mangler penger er veien dit ut stengt. Du blir desperat fordi vil ut av fattigrommet, og da kan døden se ut til å være eneste vei ut. Sånn ble det heldigvis ikke denne gangen heller, igjen ble reddet av et oppdrag for et vikarbyrå. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få noen jobb fra dette byrået. Jeg var der til et intervju som jeg opplevde som helt forferdelig, på grunn av en CV som etter hvert hadde blitt temmelig hullete, ble det gjentatt og gjentatt at jeg framsto som en person som ikke var til å stole på. Å bli mistenkeliggjort på den måten føltes grovt urettferdig, her hadde jeg jobbet for den ene arbeidsgiveren mer uhederlig enn den andre, og hadde oppført meg så skikkelig jeg bare kunne. Jeg hadde aldri kunnet snyte og bedra slik jeg hadde sett arbeidsgivere gjøre, det hadde jeg ikke hatt samvittighet til. Uhederlighet er faktisk ikke min stil, og når man har opplevd det på nært hold, og sett hvor uskjønt det er, da får man ikke lyst til å være likedan. Før jeg greide å få attest fra den uhederlige slektningen, pratet jeg med en bekjent som sa at da får du skrive attesten selv. Det var helt utenkelig for meg, men det var visst ikke så helt ikke helt uvanlig. Jeg var visstnok veldig naiv når jeg ikke var klar over at slikt foregikk. Jeg kan forstå at det kan være fristende, og dersom en falsk attest er det som redder deg fra Nav, og det er snakk om en jobb du er kvalifisert til, ser jeg ikke på det som noen stor forbrytelse. Men jeg kunne ikke gjort det, om jeg hadde greid å komme til et intervju som følge av falske attester, er jeg så dårlig til å juge, og jeg ville være så redd for å bli avslørt, at jeg garantert hadde blitt det umiddelbart.

Byrået som mente jeg ikke var til å stole på, sendte meg på et lager, lønna var trist, nok en gang dumpet jeg ned mange kroner i timen, på den positive siden var ikke jobben lenger unna enn at jeg kunne sykle, og sånn sett spare reisepenger. Jeg syklet av gårde på en sykkel hvor alle vitale deler trengte å byttes ut, det knaket og braket, pedalene hoppet og ristet. Men å ha sykkelen verksted hadde jeg ikke råd til i første omgang. Jeg lurer på om disse om er så sterke i troen på fattigdommens fortreffelighet, er klar over hva det faktisk innebærer å mangle penger. Heldigvis var det muligheter for å jobbe mye overtid, når jeg jobbet i helgene fikk jeg hundre prosent overtid både lørdag og søndag, dessuten gratis mat. Så etter hvert fikk jeg levert sykkelen på verksted, og reiseveien ble sånn sett noen hakk tryggere. En annen fordel med denne jobben var gode kolleger, det føltes utrolig godt å komme inn på jobben og møte blide ansikter. Jeg jobbet på stedet ganske lenge, og selv om jeg etter hvert fikk forferdelig vondt i beina av at alt arbeidet foregikk i stående stilling, ble dette en av de bedre periodene i livet. 

Jeg hadde senere flere andre jobber for dette vikarbyrået, av forskjellige slag, heldigvis verken kantine eller renhold. Men da finanskrisa kom, ble det igjen vanskelig. Jeg jobbet noe på et sentralbord i en bedrift der flertallet av de ansatte lot til å være storrøykere, og følgelig var mer ute for å røyke enn inne for å jobbe. Der satt jeg i resepsjonen og så på et tog av mennesker som gikk ut og inn, mens jeg gjorde så godt jeg kunne for å finne noen som kunne ta imot telefonene som strømmet på. Jeg husker særlig en som ble skikkelig sinna og skrek inn i det stakkars øret mitt at hva i all verden er dette for slags bedrift. Jeg kunne jo ha svart at det er en bedrift der folk stort sett ikke gjør annet enn å stå ute og røyke, men det kunne jeg jo ikke. Så jeg måtte bare ta imot kjeften og takke og bukke. Men uansett, hvor mye jeg takket og bukket, det ble ikke nok jobb til å leve av, og jeg var nødt til å melde meg på Nav. Før jeg gjorde det, satt jeg og leste om Nav på nettet, den ene skrekkhistorien etter den andre. Du kunne bli redd av mindre, men det var bare å svelge skrekken og gå på Nav. Jeg kommer aldri til å glemme han jeg snakket første gang jeg var der for å levere noen papirer, han var ikke bare uhøflig, han var direkte sinna. Nå hadde jeg nettopp hatt en jobb der jeg hadde mottatt ufortjent kjeft, og vært nødt til å møte det med all den vennlighet og høflighet jeg var i stand til å oppdrive. Og da se dette vesenet, eller rettere sagt uvesenet, som tedde seg fullstendig usivilisert, det viste jo med all tydelig at hos Nav kan de ansatte oppføre seg på en måte som mange av oss andre ikke kan, og vel heller ikke har noe ønske om. Nå møtte jeg heldigvis også Nav-ansatte som var i besittelse alminnelig folkeskikk. Jeg ble innkalt til et møte, der jeg snakket med ei dame som var riktig så hyggelig, nå skulle jeg ut på kurs, noe jeg var veldig positiv til. Da jeg var innmeldt hos Aetat, het det seg at man måtte være arbeidsledig minst tre måneder for å få kurs. Siden jeg hadde vært så ivrig etter å ta datakortet, klarte jeg å komme forbi den regelen. Nå hadde det endret seg, nå skulle man ut på kurs så fort som mulig. Jeg ble meldt på et kurs i elektronisk arkiv, det tenkte jeg skulle bli interessant og lærerikt, at det ville bli nyttig kunnskap som forhåpentligvis kunne hjelpe meg til å finne en brukbar jobb. Jeg tenkte at en arkivjobb måtte være langt mindre belastende for kroppen enn størsteparten av jobbene jeg hadde hatt. Da jeg jobbet på lager, så jeg mange som slet med belastningskader som følge av jobben. Tilsvarende hadde jeg jo også sett på kantiner, for ikke å snakke om de stakkars renholderne jeg hadde jobbet sammen med for mange år siden, som kun snakket om senebetennelser, hvor slitne de var når de kom hjem fra jobb, og annen elendighet, der var det ingen overhengende fare for å le seg i hjel på pauserommet. Men vi hadde i hvert fall et par pauser i løpet av dagen, noe veldig mange av kantinene ikke hadde. Det å jobbe full tid i hardt tempo uten pauser er forferdelig slitsomt, det handler ikke om å være lat, men man trenger å kunne sette seg ned og puste ut i løpet av en arbeidsdag, særlig når alt arbeid foregår gående og stående.



Jeg var glad og forventningsfull den dagen jeg dro av gårde til arkivkurset, det ble fort slutt på, allerede første dagen pådro jeg meg en dundrende hodepine, som jeg ikke ble kvitt før kurset var over. Det ante meg at de kommende ukene ville bli et helvete, noe de også ble. Jeg burde kanskje hatt en anelse, stedet het Reaktorskolen, bare navnet! Da jeg gikk datakurset flere år før, var det et par av dem jeg gikk sammen med, som kjente noen som var på tilsvarende kurs hos Reaktorskolen. De hadde fortalt at der fikk man ikke lov å forberede seg til testene på samme måte vi gjorde, der brøt de hele tiden inn med jobbsøk, noe som gjorde det vanskelig å konsentrere seg fullt og helt om å bestå de forskjellige testene. Jeg skulle snart få merke at hos Reaktorskolen dreide det seg stort sett om jobbsøk og atter jobbsøk, uten at vi ikke ble noe klokere av det. Det var mest surr og rot, jeg skrev mye på bloggen min i den perioden. Sånn sett at har jeg skrevet så mye om lidelsene jeg gjennomgikk at de egentlig er ferdig beskrevet. Men det var fælt mens det pågikk, det skal være sikkert og visst. Bloggposten Ute av Reaktoren er fremdeles den mest leste på bloggen min, under den fikk jeg mange kommentarer om folk også hadde svært dårlige erfaringer med denne anstalten. Men også noen der den som skrev mente å vite at det være meg det var noe gærent med, at jeg var så voldsomt negativ. Jeg fikk en mistanke om at noe av dette kom fra folk som jobbet i reaktorsystemet, et par hadde jeg også sterk mistanke kom fra jobbsøklæreren vi hadde, en infantil vrøvlekopp som ikke hadde annet enn svada og floskler å komme med. Det som var ekstra sørgelig, og som aldri jeg nevnte på bloggen, var at jeg en god stund senere kunne fått et lengre oppdrag med arkiv, gjennom vikarbyrået jeg da var innmeldt, problemet var bare det at jeg ikke kunne nok til å ta den jobben. For meg kunne det ha vært en fin sjanse, bare det å ha jobb i en forholdsvis lang periode, samtidig som jeg fikk erfaring med arkiv. Det var til å grine av, men jeg kunne ikke juge på meg mer kunnskap enn det jeg faktisk var i besittelse av, og det var svært lite.

Så kommer det virkelig vanskelige. Det begynte med noe som skulle bli så bra, jeg fikk forskudd på arv og skulle kjøpe leilighet. Det å få egen, gjeldfri bolig, det som var en drøm, men ble dessverre et mareritt av verste sort. Med min berømmelige uflaks kom jeg selvfølgelig borti en megler som jeg senere fikk vite var kjent for å være uhederlig. Han viste meg en leilighet i et nybygg, og solgte meg en annen med langt dårligere beliggenhet. Da jeg oppdaget det, bare et par dager før jeg måtte ut der jeg bodde, noe han var klar over, fikk jeg sjokk. Jeg greide å krangle meg til et lite avslag i prisen, jeg var så sliten og nedbrutt at jeg bare måtte håpe at det tross alt skulle gå bra. Det gjorde det absolutt ikke, den enorme skuffelsen over å ha havnet på et sted der det var bråk døgnet rundt, søppel overalt, en nabo som alt tydet på drev med noe kriminelt. Et styre som det ikke var greie på i det hele tatt, en styreleder som først framsto som hyggelig og grei, og villig til å rydde opp. Men som det senere viste seg bare var løgn og tull med. Det var litt bedre på vinteren, men fra tidlig vår til sen høst var leiligheten egentlig ubeboelig. I mange år hadde jeg drømt om å få et godt og trygt hjem, noe jeg trodde at kjøp av egen leilighet ville føre til, jeg hadde aldri trodd at slike forhold som det jeg opplevde kunne være mulig. Det hendte jeg tenkte at dette må være et mareritt jeg snart våkner opp fra. I et desperat øyeblikk tenkte jeg at jeg kunne sette en stol inn på badet, og sitte der og lese, siden det var det rommet hvor støyen var minst plagsom. Jeg husker et annet øyeblikk, tidlig på våren, da bråket var fullstendig uutholdelig, jeg lurte på hvordan i all verden skal jeg holde ut gjennom vår, sommer og høst, jeg skulle gitt alt i verden for å skru tiden fram til november, for da pleide det å roe seg. Jeg tok advokat for å prøve å få hjelp, jeg sto så alene, og var så sliten, og forferdelig skuffet over at livet hadde påført et så hardt slag, og det i forbindelse med noe som skulle være positiv endring. Advokaten var flink nok, og skrev strenge brev til det jeg på bloggen omtalte som Huff Eiendomsforvaltning. Det er en grunn til at jeg kalte dem Huff, hver gang det kom svar derfra, var det som å få juling. Jeg hadde så mange vonde opplevelser i sekken fra før, når alt dette kom i tillegg, ble det svært tungt å bære. Det gjorde at jeg gjenopplevde den vanskelige tiden da jeg slet med saken som måtte til forliksrådet, men dette var verre. Da hadde det tross alt vært snakk om noen tusen kroner, nå var det en leilighet til en langt større verdi det var snakk om. Jeg innså at det ville bli vanskelig å få solgt leiligheten til en slik pris at jeg hadde råd til å kjøpe en ny, jeg håpet at jeg ved advokatens hjelp ville få til at forholdene bedret seg såpass at jeg slapp å selge altfor langt under takst. Dessverre nyttet det ikke, forholdene ble jevnt og trutt verre, og det ble stadig flere beboere med dårlig oppførsel. Det var mange leiligheter i bygget som lå ute til salg, og jeg så at det ofte gikk lang tid før de ble solgt.

Jeg kommer aldri til å glemme det siste brevet fra Huff, da hadde det gått lang tid siden sist. Det fikk jeg dagen etter at jeg hadde fått vite at moren min var dødssyk. Hun hadde vært mye syk før om årene også, som enebarn hadde vært nødt til å ta ansvar for syke foreldre i ung alder, det var ingen fest, for å si det forsiktig. Jeg skjønte at jeg sto foran en periode som kunne bli svært vanskelig, og da jeg leste det brevet, det var så ubeskrivelig grusomt. Her hadde virkelig Huff satt inn nådestøtet, det var ikke grenser for hvor mye dritt de kom med, jeg skjønte at styrelederen hadde sin del av skylden. Han gikk rundt og jugde og baksnakket folk, sa noe i det ene øyeblikket, og noe helt annet i det neste. Å lese det brevet må være den verste opplevelsen jeg har hatt i livet, jeg kjente at jeg gikk i stykker. Det var så himla urettferdig, og jeg hadde ingen å snakke med, det var ingen der som jeg kunne støtte meg til. Det var bare den rå, kalde ensomheten, som jeg også før hadde kjent på i vanskelige stunder. Advokaten ba om svar så fort som mulig, da brevet ikke var «tilfredsstillende», men det tok lang tid før jeg orket å svare. Uansett hvor mye jeg ville, jeg klarte det ikke. Til slutt fikk jeg sendt et slags svar, og så maktet jeg bare ikke mer. Jeg lå nede for full telling, og styret vant, regner med at seieren smakte godt.


Da de noen måneder senere ringte og sa at moren min var funnet død på gulvet i omsorgsboligen hun bodde, kan jeg huske det første jeg tenkte var hva gjør jeg nå, det var det første jeg sa til den som ringte også. Jeg har mistet to foreldre, faren min var jeg nødt til å identifisere, da han døde brått mens han var ute og gikk. Jeg har også mistet en hund, riktignok var hun gammel, men jeg var utrolig glad i henne. I alle tre tilfellene har jeg ikke hatt overskudd til å stoppe opp og føle på noen form for sorg. Det har alltid vært så mye annet å tenke på, og bekymre seg over. Jeg har hørt godt voksne mennesker som har mistet foreldre i en alder da det er naturlig at folk dør, si at det er det verste de har opplevd her i livet. Da har jeg tenkt at du er jammen heldig, det skal du være inderlig klar over, men det tror jeg ikke alltid de er. Problemene jeg har hatt, har gjort at jeg på en måte er blitt helt nummen og følelsesløs, eller jeg har vært nødt til å bli det. Jeg har hatt perioder der jeg har gått på siden av meg selv, det vonde ble for stort. Jeg har ikke alltid registrert det mens det har pågått, men jeg husker en gang på ferie i Dublin, da jeg merket at jeg på en måte som er vanskelig å forklare, så meg selv utenfra. Da ville jeg absolutt være på plass inne i livet i mitt, for akkurat da var det et godt sted å være, men det var ikke helt lett å få til. Det var en veldig rar følelse.

Jeg husker jeg tok bussen til begravelsen til moren min, jeg hadde jo vært i andre begravelser, og sett at det er en dag hvor de nære pårørende gjerne er omgitt av slekt og venner. Jeg var helt alene, det var som jeg skulle et hvilket som helst annet ærend. Men det gikk nå greit, jeg dro hjem og fortsatte å ta tak i alt det et dødsfall fører med seg av gjøremål. Etter at alt det var gjort, måtte jeg begynne å tenke på salget av leiligheten, og skaffe meg et annet sted å bo, noe som betydde å leie. I tiden før dette gikk i orden, var alt bare stress og redsel. Jeg kan huske noen øyeblikk som var forferdelige, da måtte jeg bare dra meg selv opp etter håret og gå videre, slik jeg hadde gjort så mange ganger før. Noe annet jeg husker, er at jeg lengtet etter å snakke med noen som så på meg som likeverdig, jeg tenkte at jeg kunne vært villig til å betale noen for det. Man tenker så mye rart når det er så mye vanskelig at det går helt rundt. Det var ikke mye kontakt jeg hadde med folk, og det lille som var, var med folk som var veldig glad i å belære. Dersom jeg kom med en aldri så liten ytring om hvor bekymret jeg var for hvordan det ville gå med leilighetssalget, var det som å trykke på en knapp, og det dundret mot hvor lett det ville bli, og gjør sånn, gjør sånn, gjør sånn.

Jeg fikk omsider solgt leiligheten og skaffet meg en brukbar utleieleilighet, men livet var trist. Jeg hadde egentlig skjønt for lengst at alle slag var tapt. Jeg hadde ikke jobb, CV-en hadde raknet fullstendig, jeg begynte å bli for gammel etter arbeidsgivernes smak, og dessuten hadde vi fått arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, som også var med å minske sjansene betraktelig. Om jeg til tross for alt dette hadde klart å få en jobb, hadde antagelig arbeidstempoet vært uutholdelig, og lønna ikke til å leve av. Det å være nødt til å gi slipp på et hvert håp var smertefullt. Jeg måtte innse at jeg fikk gjøre det beste ut av den tiden jeg hadde penger, og prøve å tenke minst mulig på det som måtte komme etterpå. Da jeg innså at betalt arbeid var umulig å få tak i, var jeg inne på tanken om jeg skulle gjøre en eller annen form for gratisarbeid, og at det kanskje også kunne føre til noe betalt arbeid. Men jeg slo det fra meg, nå hadde jeg opplevd å gå ned i lønn og ned lønn, at jeg til slutt skulle jobbe helt uten lønn i det hele tatt, ville føles fullstendig håpløst. Og det ville neppe føre til tilbud om betalt jobb, jeg har erfaring med at gratisarbeid bare fører til tilbud om mer gratisarbeid Dessuten kjente jeg at alle årene med utrygghet og motgang hadde satt sine ubehagelige spor, både fysisk og psykisk. Det ble et liv med sterke farger, en jernklo i brystet, og noen uhyggelig truende skyer i horisonten. Et liv der jeg måtte prøve å skape noen gode øyeblikk, og holde fast i dem så godt det lot seg gjøre. Det ble en glassvegg mellom meg og andre, og det ble også veldig mye jeg ikke orket å snakke om, derfor orket jeg ikke særlig kontakt med andre. Det er ikke så hyggelig å møte andre, når man ikke har noe positivt å melde. Ensomheten har vært vond, men bare tanken på andres utspørring og belæring har gjort at jeg umiddelbart har dratt skuldrene langt over ørene. Dette ble mye tristesse på en gang, det gjør vondt å skrive om det.


Det jeg holder fast i nå, og som er ubeskrivelig viktig, er at livet mitt ikke har vært bare grått og trist. Det har vært mye av det, men det har også vært gode opplevelser. Det har vært et liv med store kontraster, nitrist slit og dager da jeg har ligget sammenkrøpet i vettskremt fattigdom, men også dager da jeg har gått med rak rygg ut i livet og lyset. Når jeg tenker på de gode opplevelsene jeg heldigvis har hatt, kommer alle turene til Dublin høyt opp på lista. Å ankomme Dublin, gå av flybussen på O’Connell Street, ta de første stegene bortover gata, tror nok jeg har hatt passe salig glis i fjeset da. Å være tilbake i den byen har vært like herlig hver gang. Når livet har vært som vanskeligst her det vært godt å ha slike opplevelser å holde fast i, holde ut og håpe på at jeg skulle få oppleve det igjen. At jeg har greid å få til turene både til Irland og andre steder, har gjort at jeg under noe tvil kan si at det ble et liv verdt å leve, tross alt. Det har vært nydelig å kunne legge problemer og elendighet bak seg, kjenne litt på hvem jeg kunne vært hvis ikke livet hadde blitt så trøblete, bare det å kunne føle seg glad. De siste årene har turene bidratt til at jeg i det hele tatt har greid å holde på sånn noenlunde på beina. Jeg har vært nødt til å jobbe med formen for å klare det, jeg husker en gang jeg plutselig kom på at nå er det bare to uker til jeg skal til Dublin, nå må jeg ta meg sammen så jeg orker å dra. Det har vært noe å glede seg til, særlig har siste lørdag før avreise vært en dag jeg har satt av til å glede meg. Da har jeg dratt inn til byen, gått rundt og kost meg med tanken på hva som lå foran meg, det har ellers ikke vært mye å glede seg, til så jeg har vært nødt til å gjøre mest mulig ut av det. Men jeg husker en sånn gledeslørdag, hvor jeg var i veldig dårlig form, skjelven og med hjertebank, likevel jeg var nødt til å glede meg. Det var sommer og fint vær, jeg fant en uterestaurant og tok en øl, prøvde å puste ut, det hjalp litt. Dette året har jeg vært i så dårlig forfatning at det har vært lite overskudd til å glede seg, likevel bestilte jeg tur til Dublin på våren slik jeg har pleid. Da tenkte jeg at det var galskap, med tanke på den elendige formen. Men som vanlig, da vekkeklokka ringte på avreisedagen var jeg i god nok form, og selv om den turen bød på visse utfordringer, jeg reiste med SAS og det var midt i streikesesongen deres, så merket jeg at hjertebanken, og angsten som til vanlig vibrerte i hver eneste celle i kroppen, faktisk var borte. Det var så deilig at jeg dro tilbake til Dublin i juli, for å få oppleve det en gang til. Og selv om jeg har var helt utslått på forhånd, ble det faktisk en fin uke i denne byen hvor jeg har hatt så mye moro, og har så mange gode minner fra.

Ellers har det ikke alltid vært så lett å få til gode opplevelser, men når jeg tenker tilbake, ser jeg at det er enkelte øyeblikk der livet tross alt føltes ganske bra. Jeg kjøpte et nytt kamera, å ta med seg det ut på turer, ta bilder, komme hjem, sette seg ved pc-en med en kopp te og behandle dem i Photoshop, etter hvert har jeg også lært meg Lightroom. Det vondeste har vært hvordan tankene nesten hele tiden har surret og gått om hvor lenge pengene ville rekke, og hva som ville skje etterpå. Jeg har et minne fra en sommerettermiddag, da dette slapp taket, jeg vandret rundt i byen og tok bilder av gamle hus, da hadde jeg det fint, jeg har lært å sette pris på slike stunder. Det uhyggelige mørket som lå der framme, har på en måte gjort at jeg har klart å verdsette det jeg har hatt. Utryggheten har røsket i kroppen, men jeg tror jeg har vært ganske god til å presse trygghet ut av småstein langs veiene jeg har gått. Hver eneste jul har jeg pyntet og kjøpt inn mat og drikke, selv om jeg har vært helt alene, har jeg tross alt vært glad for at foreløpig har jeg anledning til å gjøre det så hyggelig som mulig. Jeg har også tenkt på dem som ikke har denne muligheten, og tenkt at dersom jeg hadde kjent noen som hadde det slik, kunne jeg ha invitert vedkommende hjem til meg. Når jeg har vært i Dublin og Edinburgh har jeg gått forbi folk som har ligget på gata, selv har jeg akkurat da liksom har vært fin dame som har bodd på hotell og levd det gode liv, men samtidig har jeg visst at dersom jeg lever lenge nok, kan dette også bli min skjebne. Jeg satt på venteværelset hos tannlegen, ikke det hyggeligste sted å være, men akkurat da var jeg bare glad for at jeg faktisk hadde råd. Mens jeg satt der og ventet, kikket jeg på mobilen og der dukket det opp, et av disse moralistiske innleggene, der man formelig ser for seg hvordan skribenten pusset glorien under skriveprosessen, om hvor godt vi har det her i landet, vi fornyer både kjøkken og bad årlig, osv. osv. Før jeg gikk hjemmefra hadde jeg nok en gang lest om syke og fortvilte mennesker som hadde mistet AAP, der ble det nok ikke fornying av kjøkken og bad i år. Og igjen tenkte jeg på at skulle jeg holde meg i live lenge nok, var det stor fare for en tilværelse der det verken var kjøkken eller bad i det hele tatt, og der det å kunne gå til tannlege ville være en fjern drøm. Jeg syntes det var utidig tramping på en voksende gruppe av vanskeligstilte, akkurat da var det mye oppmerksomhet om AAP-ofrene, så det ville være rimelig at også skribenten ville ha fått det med seg. Men det ser ut til å være en tendens at det folk ikke har opplevd selv, det gidder de ikke tro eksisterer. Jeg har mange ganger tenkt at de som har hatt det langt verre enn meg, til andre tider og på steder, i det minste har sluppet dette evinnelige gnålet om at nå har vi det bedre enn noen gang. Det holdt på å drive meg til vanvidd den gangen jeg akkurat hadde satt personlig rekord i lønnsnedgang, da jeg jobbet til alle døgnets tider, helger og netter, tungt og ensformig arbeid. Noen ganger på kveldsskiftet hendte det at systemet stoppet opp, og vi fikk en ekstra pust i bakken, da fikk jeg høre historier fra noen av dem jeg jobbet sammen med, en hadde hatt noen forferdelige opplevelser med sosialkontoret, en annen hadde opplevd at en nær pårørende hadde vært nær ved å ta livet sitt, på grunn av problemer med Nav. På den tiden var gnålet på sitt sterkeste, en klar beskjed til noen av oss at vi ikke telte med. Det er ikke bare sliterne som opplever tøffe tak, jeg vet om tilfeller der folk har hatt langt bedre jobber enn det jeg noen gang har hatt, med langt høyere lønn og ditto status, men som har hatt beintøffe forhold, og fæle kolleger av en type jeg heldigvis stort sett har vært spart for.

Nå er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelige mye verre enn meg, det har jeg tenkt mye på, og det gir jo et visst perspektiv på egen elendighet. Likevel er det vanskelig å tenke bort konsekvensene av kronisk stress gjennom mange år. Jeg klarer ikke annet enn å tenke på hvordan det hadde vært å komme gjennom en vanskelig periode, komme ut på den andre siden, kunne puste ut og bearbeide det vonde. I stedet har alltid kommet et problem eller flere ramlende over meg, ta den, ta den, ta den, uten at det har vært tilstrekkelig med tid til å komme seg mellom slagene. Det hadde vært godt å oppleve hvordan det var å få trygg grunn under føttene, det kommer jeg ikke å oppleve, og uansett om jeg vet at det er det veldig mange andre som heller har gjort, gjør det forbasket vondt. Det er vel sånn at det å oppleve trygghet og varme, er i ferd med å bli noe stadig færre får oppleve. Nå har jeg tross alt vært så heldig at jeg har fått oppleve noen riktig så gode stunder, og jeg er glad for det jeg har klart å ta for meg såpass som jeg har av det gode i livet. Sånn som utviklingen er her i landet, kan det komme til å bli mange som aldri kommer i nærheten av de gode øyeblikkene jeg tross alt har vært så heldig å få oppleve.


onsdag 13. november 2019

Folk og dyr

Det er mye en skal høre før ørene ramler av, heter det seg, og det har jeg jaggu fått bekreftet akkurat nå. Da jeg gikk inn på nettet i ettermiddag, kunne jeg flere steder lese at Krf-leder Ropstad hadde hatt en noe merkverdig opptreden i dagens utgave av Politisk kvarter. Da måtte jeg selvfølgelig høre hva som hadde foregått, og det må jeg si, å høre denne meget kristne herremannens betraktninger, det var virkelig en bisarr opplevelse. Etter hva jeg skjønte, så er MDG et kjempefarlig parti og en trussel mot menneskeverdet, dette fordi noen i USA, eller noe sånt, heller ville redde kjæledyret sitt enn et menneske. Ifølge Ropstad kan miljøbevegelsens menneskesyn føre til at mennesker bli verdsatt etter hvor mye de presterer, noe som selvfølgelig er skummelt, da det kan føre til at man begynner å ta fra de syke og fattige, og gi til de friske og rike. Men vent nå litt, sitter ikke Ropstad i en regjering som gjør akkurat det?

Nå er jeg en av de virkelig grusomme menneskene som ikke bare mener at dyr har egenverdi, men også er bekymret for befolkningsveksten, i motsetning til MDG, hvis jeg har oppfattet riktig. For meg handler det blant annet om solidaritet med de som skal leve på jorden i framtiden, at det skal være mulig å leve gode liv, ikke bare overleve. Men siden jeg nå engang mener at dyr har egenverdi, handler det også om at det skal være leveområder der våre medskapninger skal kunne leve sine liv. Jeg har sett videoer på nettet fra Borneo, der orangutanger ramler ned fra trær som hogges ned, det er vondt å se, jeg blir trist og lei meg. Nå må det sies at jeg også synes er vondt, og blir trist og lei meg, når jeg leser om syke, fortvilte mennesker som sliter i Nav-systemet, samtidig som regjeringen kutter og kutter i diverse stønader. Jeg fikk også veldig vondt da jeg så dokumentaren om homoterapi på VGTV, jeg lurer virkelig hva slags menneskesyn de har, de som utsetter andre for noe som trygt kan kalles umenneskelig behandling. Om jeg kan føle stor sympati og medfølelse med både orangutanger og Nav-ofre, skal det innrømmes ikke har mindre til overs for dem som mener at det de tror på, gir dem rett til å fortelle andre at de ikke har rett til å leve fullverdige liv, med den begrunnelsen at Gud ikke liker det. Men de har ingenting imot homofile, de er bare så innmari imot homofil praksis.

Jeg mistenker Ropstad for å komme med dette latterlige utspillet for å få oppmerksomheten bort fra homoterapi og det som har kommet fram om konservative kristnes syn på homofile. Egentlig burde kanskje Ropstad bekymre seg mer over menneskesynet i enkelte kristne miljøer, enn menneskesynet til miljøbevegelsen. Det har hendt jeg har kikket innom en side på facebook der man kan observere kristenfundamentalister i fri dressur, jeg skal love at det er heftige greier. Her hater man de fleste, blant annet hele venstresiden, liberale kristne, og selvfølgelig også miljøbevegelsen. Menneskeskapte klimaendringer er tull, Trump er satt inn av Gud, alle som måtte mene noe annet er onde, grusomme og dessuten hjernevasket av MSM. I sannhet en lite sjarmerende gjeng. Kanskje heller Ropstad ta et oppgjør med dem, der skulle det være nok å ta tak i. 

Til slutt, når sant skal sies, og det skal det kanskje, tror jeg nok at på mange måter jeg foretrekker dyr framfor folk. Jeg avslutter med nok et bilde av den staselige orangutangen Sibu fra Dublin Zoo, hva han gir uttrykk for her, vet jeg ikke, men det er neppe dummere enn det Ropstad og enkelte andre har klart å lire ut av seg i det siste.