Hjertelig takk!

Jeg vil sende en stor takk til deg som anonymt har sendt meg en betydelig sum penger i posten. Det er vanskelig å beskrive hvor overrasket, og ikke minst utrolig takknemlig jeg er. Nå skal jeg i første omgang bestille time hos tannlege og optiker. Førstnevnte gruer jeg meg til, jeg har ikke vært hos tannlege på mange år, jeg har hatt forferdelig vondt i en tann, jeg bare håper at den kan reddes. Noe kan sikkert gjøres, så jeg i det miste slipper å ha veldig vondt nå i sommer, sånn at jeg kan prøve å ha det litt hyggelig. Jeg føler meg gjerne litt bedre når jeg er et stykke unna den bedritne leiligheten, så jeg får prøve å komme meg ut litt, og glemme meg bort fra shiten så langt det går.

Den bedritne leiligheten har akkurat nå blitt nesten 1400 kroner måneden dyrere, da jeg fikk den beskjeden ble jeg umiddelbart enda mer søvnløs og skjelven enn jeg var fra før. Så det er sikkert og visst at disse pengene kommer godt med.

Nå er ikke jeg den eneste som sliter økonomisk for tida, det har kommet fram at så mye som 355.000 nordmenn ikke har råd til å gå til tannlegen. Det betyr mye lidelse blant folk, og det går utover både fysisk og psykisk helse. De siste årene har jeg vært ufrivillig fattigdomsforsker, og mine forskningsresultater stemmer ikke overens med teorien om at fattigdom er veien fra utenforskap til jobb.

Jeg avslutter med et gammelt bilde jeg en gang tuklet med i Photoshop. 

Hva om diagnosen er fattigdom?

Den 26. februar hadde Klassekampen et intervju med psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv. Hun har gitt ut en bok med tittelen «Diagnose: fattig?», der hun oppfordrer psykologer til å ta levekårsperspektivet med seg inn i arbeidet. Hun spør om man egentlig skal drive terapi når uhelsa kommer av at personen mangler et trygt sted å bo. Hva om diagnosen er fattigdom? Videre viser hun til studier som sier at om du er hatt økonomisk stress over tid, så faller du i gjennomsnitt 13 IQ-poeng. Hun sier det blir som å ha vært våken i 48 timer, og med et så stort press på den kognitive fungeringen din, er det vanskelig å ta gode økonomiske valg, planlegge langsiktig, se på jobbutlysninger og skrive CV. Hun nevner også at den konstanten grublingen og bekymringen koblet til uforutsette utgifter er vanskelig å forestille seg om man ikke har opplevd det selv. I boka skriver hun om forskning som viser at depresjon- og angstsymptomer kan forsvinne ved økt inntekt.

– Det å motivere folk til å komme seg ut i arbeid ved at de må leve under fattigdomsgrensa, er i strid med hva vi vet om motivasjonsteori og den negative effekten av økonomisk stress. Å alltid gå i minus gjør deg mer sårbar både psykisk og kognitivt, som gir et dårligere utgangspunkt for å nå gjennom i jobbmarkedet, sier Tisløv.

Hun blir spurt om hun tror det spiller inn at psykologer ofte er «flinke piker» fra øvre middelklasse. På det svarer hun at psykologistudenter er en veldig homogen gruppe, der de med foreldre med høy inntekt og høy utdanning er overrepresentert. – De har ikke med seg disse erfaringene. Det å avdekke det, eller interessere seg for det, kan ligge lenger unna. Hun mener det er et problem at det ikke er større mangfold av klassebakgrunn på psykologistudiet.

Det er ikke bare blant psykologer det er liten variasjon i klassebakgrunn, det samme gjelder i høyeste grad i media. Det er sjelden man hører noen stemmer fra andre enn øvre middelklasse. Noe som gjør at mens vi som tilhører de lavere sjikt har enorm tilgang til øvre middelklasses virkelighetsforståelse, har ikke de tilsvarende overfor oss. Nå er de nok heller ikke særlig interesserte i de som er under dem på rangstigen. Nå som forskjellene øker stadig mer, er det stadig flere som lever stadig lenger unna den virkeligheten som omtales i media. Jeg har sett at noen har vært inne på at det å tilhøre grupper som ikke blir sett, er en form for ensomhet. Dette er noe jeg, og sikkert mange andre, kjenner på kroppen på daglig. Ensomheten fattigdom fører meg seg kan føles som å befinne seg i et isolat, der du er plassert fordi du er ansett som fullstendig verdiløs. Som verdiløs føles alt håpløst, og skremmende, kroppen går i panikkmodus. Det er nok derfor jeg klikker så til de grader av selvmordsannonsene til Kirkens SOS, med tilhørende gnåling om at vi har ingen å miste. Det handler om å være usynliggjort nok en gang. Før har jeg opplevd å lese beskrivelser av arbeidslivet, som ikke hadde noe å gjøre med det arbeidslivet jeg opplevde. Arbeid var helsefremmende, det var slutt på den tiden folk måtte bytte helse mot lønn, mens jeg jobbet sammen med skadde og utslitte mennesker, og selv etter hvert måtte spise smertestillende for å komme gjennom dagene. I motsetning til en del av dem som kakler i media, har jeg faktisk prøvd å ta livet av meg, og er det hadde unektelig spart meg for mye elendighet om jeg hadde klart det. Det er kun en grunn til at jeg ikke har prøvd på nytt, og det er at jeg er livredd for nok et mislykket forsøk, for det er forferdelig. Og i motsetning til hva disse jeg kaller selvmordsgråtere later til å tro, er det ikke sånn at det nødvendigvis hjelper å snakke om problemene man sliter med. Nå har jeg tannproblemer fra helvete, siden jeg ikke har hatt råd til å gå til tannlege på mange år, flere ødelagte tenner og det føles som hele hodet er betent. Det som er sikkert, er at det vil koste penger jeg ikke er i nærheten av å ha, å få orden på det.

Nå har det i det siste vært snakk om sammenheng mellom økonomiske problemer og selvmord. Den 27. april ble det tatt opp i Dagsnytt 18. Ikke overraskende er jeg lite imponert over innsatsen til politikeren fra Arbeiderpartiet, men de skal nå ha en handlingsplan mot selvmord, også skal de sikkert følge nøye med. Det må være pinlig for Arbeiderpartiet som står på den harde arbeidslinja de gjør, som i høyeste grad er en fattigdomslinje, når det blir snakk om sammenheng mellom økonomiske problemer og selvmord. Jeg tror mange politikere burde lese boka til Ingvild Stjernen Tisløv.

NAV – når virkeligheten overgår satiren

I januar 2021 prøvde jeg på en satirepost om Nav, et intervju med den fiktive overvåkningsdirektøren Braute Galåsen. Jeg var rimelig fornøyd med resultatet, problemet med å prøve seg på satire om Nav, er at virkeligheten fort kan overgå satiren. Jeg syntes jeg dro det ganske langt da overvåkningsdirektøren mente at en kvinne som hadde lagt ut et bilde av seg selv på Instagram der hun smilte, burde miste stønad. Kan du smile, kan du jobbe, mente han. I Klassekampen 12. mars kunne vi lese at en seniorrådgiver i Nav, hadde vært ute og kjeftet på uføre på Facebook-gruppa AAP-aksjonen. Blant annet har hun skrevet følgende: «Tross alt – alle kan jobbe, alle. Kan du skrive her inne, så kan du jobbe.» Som man ser, det er en viss likhet. En annen frisk påstand er følgende: Så egentlig kan kun de som ligger i koma, eller annen aktiv sykdom, få uføre. Klassekampen har tatt en skjermdump av noe av det hun har skrevet, den har jeg tillat meg å kopiere. 

AAP-aksjonens leder Elisabeth Thoresen fattet mistanke at det var en Nav-ansatt som sto bak flere negative kommentarer, og som administrator for gruppa hadde hun mulighet til å sjekke hvem som sto bak, og det viste seg altså at det var en seniorrådgiver i Nav. Thoresen mener at dette ikke bare er et enkelttilfelle, men handler om holdninger i systemet. «Altfor mange kjenner seg igjen i slike holdninger hos Nav-­ansatte. Det skaper stor utrygghet,» sier hun.

Tilbake til mitt forsøk på satire, jeg syntes jeg var ganske kreativ da jeg fant opp tittelen overvåkningsdirektør. Nå ansatte faktisk Nav for en tid siden en direktør for brukeropplevelse! Annonsen på Finn er interessant lesning, stillingen lønnes fra kr. 1500 000 til 1700 000. I tillegg til at direktøren får til salt i maten, ser man også at det er mulighet til å trene i arbeidstiden i godt utstyrt treningsrom. Og man frister med hytteforening med mulighet for å leie hytter og leiligheter. Så alt er lagt til rette til at den nye brukeropplevelsesdirektøren får et behagelig liv, om brukeropplevelsen til Nav-brukerne blir noe bedre, er jeg ikke så sikker på.

Jeg har nok et eksempel på sørgelig kort avstand mellom satire og virkelighet. Da overvåkningsdirektøren fikk spørsmål om hvilke andre aktiviteter enn smiling Nav slo hardt ned på, svarte han blant annet lage mat til ungene sine. For en tid siden kom jeg over en reel med Jo Skårderud der han forteller om en mor som fikk kjeft av Nav fordi hun hadde kjøpt votter til sønnen sin til 139 kroner. Jeg syntes jeg hadde dratt det ganske langt siden de fleste av oss forstår at unger må ha mat. Siden vi fremdeles har noe som heter vinter her i landet, skulle man tro det var mulig å forstå at unger også trenger votter.

Det store spørsmålet blir hvor langt man må strekke det, hvis man skal klare å lage satire om Nav som faktisk overgår virkeligheten.  

Flosker og annen elendighet

Da jeg skrev forrige bloggpost før jul, fikk jeg ikke helt sagt det jeg si utgangspunktet hadde tenkt. I tillegg til at jeg var provosert over den evinnelige påstanden om at vi har ingen å miste, var jeg ikke mindre provosert over en annen påstand jeg hadde sett inne på facebook-siden til Kirkens SOS. Den var som følger: Ingenting er skumlere enn når man ikke har noen å snakke med. Som jeg ser det, etter et langt liv med en god del opplevelser som har føltes temmelig skumle, er dette det rene, skjære nonsens. Selv opplever jeg nå noe som føles langt skumlere, og som dessuten ikke ville løst seg om jeg hadde hatt aldri så mange å snakke med. Jeg har en tann som er i ferd med å bli fullstendig ødelagt, og ikke råd til å gå til tannlegen. Det er til tider forferdelig vondt, og tannen begynner også å bli misfarget, dette er en tann som er langt framme i munnen, sånn at det også blir synlig. I det hele tatt er det å mangle penger til å ta vare på så vel fysisk som psykiske helse, for ikke å snakke om tannhelse, er forferdelig skummelt. Og dette er neppe en skjebne jeg er alene om for tiden.

Det kan virke som det ikke er grenser for hva slags tull og tøys det er greit å lire av seg, dersom sprøytet er å anse som uttrykk for godhet. Meningsløse floskler og infantile slagord er lite egnet til å ta opp temaer som ensomhet, psykisk helse og selvmord. Jeg synes også å se en bagatellisering av fattigdom, det er definitivt ikke et problem som går over om man bare får mulighet til å snakke om det. Noe det er lett å få inntrykk av at man mener. Dette minner om noe jeg synes å ha sett i det såkalte hjelpeapparatet, der den eneste «gleden» man skal ha, er å snakke om hvor vanskelig man har det. Man skal være den ynkelige stakkaren som andre kan få lov å synes litt nedlatende synd på. En rolle jeg tror de færreste ønsker seg.

Jeg savner desperat å kunne rette ryggen og gå rakrygget ut i livet, møte andre mennesker på likefot. Ha mulighet til å være det oppegående mennesket jeg etter hvert, dessverre litt for sent i livet, fant ut at jeg var. Også savner jeg å være kreativ, jeg savner så innmari å fotografere, og komme inn og sette seg foran pc-en, og fikse bildene i Lightroom og Photoshop. Da forsvant alt annet, og jeg må si jeg foretrekker å glemme problemer, framfor å snakke og snakke om dem. Det å få miste tilgangen til å være likeverdig, og å kunne utfolde de evnene og interessene man har, oppleves veldig brutalt.

Jeg tror det er mye helse i rake rygger, og mulighet til gode opplevelser og livsutfoldelse. Etter de siste grusomme årene, kan jeg slå fast at en grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa er fullstendig ødeleggende for både psykisk og fysisk helse. Det skaper dessuten isolasjon og ensomhet, og øker så absolutt faren for selvmord.

Til slutt setter jeg inn et bilde jeg tok for vel fem år siden. Det var siste gang jeg kunne virkelig utfolde meg på den gamle pc-en, like etterpå begynte den å fuske for alvor. Det hadde vært en oppdatering i Lightroom, som jeg syntes var veldig morsom å utforske.  Uansett resultat, det var moro mens det sto på. Og jeg savner det så ubeskrivelig. Faen, som jeg hater denne forbannede fattigdommen,