Bloggen har fylt ti år!

Bloggen fylte ti år for en stund siden, den åttende januar 2009 skrev jeg min aller første bloggpost. Jeg har hatt tradisjon for å markere bloggbursdagen, det fikk jeg ikke gjort i år. Så da får jeg ta markeringen på etterskudd. Da jeg startet opp, var det særlig to temaer jeg var opptatt av, det ene var de brutale forholdene jeg opplevde i arbeidslivet som vikar på diverse drittjobber, vesentlig kantine og lager, der jeg opplevde stadig lavere lønn og tøffere arbeidstempo. Det andre var alle de nedlatende betraktningene om arbeiderklassen, som jeg leste støtt og stadig på den tiden. Det var mye av det jeg senere har kalt ABD-kronikker, fordi de gjerne inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Skribleriene var gjerne illustrert med et bilde av en campingvogn eller en grandiosa-pizza. Som tilhørende arbeiderklassen var det en bisarr opplevelse å lese disse selvhøytidelige og skråsikre tekstene om det som skulle forestille å være en beskrivelse den gruppen jeg visstnok tilhørte. Særlig var det min angivelige forkjærlighet for dansebandmusikk som fikk meg til å gå fullstendig av skaftet, det var noe med å bli fortalt at jeg var veldig glad i en musikkform som jeg ble direkte syk av. Jeg håper ikke det at jeg gir uttrykk for min avsmak for denne musikkformen krenker eventuelle dansebandentusiaster som måtte lese dette, i løpet av mine ti år som blogger er det jo blitt veldig på moten å være krenket. Siden det ser ut til at den mest høyverdige formen for krenkelse er å være krenket på vegne av andre, ber jeg om unnskyldning dersom noen skulle bli krenket på vegne av dansebandentusiastene. Det skal vel innrømmes at jeg kanskje ble en smule krenket av å bli beskyldt for å like musikk jeg ikke kunne fordra, men det ble jeg fort ferdig med, og klarte etter hvert å le av tullet i stedet. Noe som for så vidt er synd, siden det nå altså er på moten å være krenket, det kunne jo vært greit i hvert fall å være litt moderne.

Som jeg var inne på i en bloggpost for en tid siden, har det vært noe oppmerksomhet i senere tid om de temaene jeg har vært opptatt av her på bloggen. I løpet av årene som har gått, har den gruppen jeg har tilhørt fått et navn, prekariatet. Det er en treffende beskrivelse, da det er sikkert og visst at det i høyeste grad er prekært støtt og stadig ikke vite om det er jobb i morgen eller ikke. Det som har irritert meg, og som jeg har nevnt før, er at man når man er bekymret for framveksten av et prekariat, så er det først og fremst fordi man beskriver prekariatet som en «farlig» klasse, og langt mindre bekymret for hvor skadelig det er å befinne seg i denne gruppen, med alt det vil si av økonomisk usikkerhet og generell utrygghet. Noe av det samme så jeg i kommentaren til Egeland som jeg lenket til i før nevnte post. Han avsluttet med følgende: Det er aldri galt å markere sterk politisk uenighet, men det er ødeleggende hvis det følges av mangel på respekt for folk som har andre erfaringer og en annen bakgrunn. I lengden er det også risikabelt. Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta. Det blir ingen sommerfest. Det skal innrømmes, selv om jeg har svært liten sans for de kreftene Egeland tenker på, at dypt inne i meg et sted sitter en liten jævel og gliser rått av dem som har tilbrakt tiden på sommerfest og nå er redde for oss som har vært ute litt for mange vinternetter. Jeg skulle bare ønske det hadde vært helt andre krefter som sinte og fortvilte mennesker kunne ty til.

For øyeblikket er det en debatt om eliter på gang, der eliten diskuterer om det finnes eliter, eller hvordan det nå var. Klassekampen, en avis som ifølge dem som har greie på det kun leses av eliten, har en serie gående om temaet. Under overskriften Hva sier eliten selv?, har de spurt flere fra eliten om hvem som er eliten i Norge, og om de selv er en del av eliten. Det er flere som vegrer seg mot å se seg selv om en del av eliten. Uansett hva de måtte kalle seg, dette er folk som er langt mer privilegerte enn noen jeg kjenner, uten at det ser ut til at de skjønner det selv. Jeg har sett en og annen uttalelse fra dem som kan kalles elite, som tyder på svært liten forståelse for alvoret i de problemene mange andre har å slite med. For elitepersonen har jo også opplevd noe som har vært leit her i livet, og det har gitt vedkommende enorm innsikt om livets brutale realiteter, det kan være slikt som: Jeg brakk en tå på en skitur en gang, og jeg hadde en gullfisk i barndommen som døde, så jeg vet virkelig hva det vil si å oppleve smerte og sorg.

Et tema jeg har vært innom her på bloggen har vært hvordan det er å være aleneboende, det er 900 000 av oss, men til tross for at vi er stor gruppe er det ikke et eneste parti som er oppfatt av vår situasjon. Det blir neppe bedre av at Kristelig Folkeparti nå skal med i regjeringen. Det er også annet som tyder på lite håp om bedring for oss single. Jeg tenker på statsministerens nyttårstale, den sto jeg gladelig over, men jeg har selvfølgelig fått med meg at hun oppfordret folket til å produsere flere barn. Dette fordi disse ungene skal finansiere velferdsstaten, en velferdsstat det virker som regjeringen bygger ned så godt den kan. For en tid siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, dersom ikke flere kom seg inn i arbeidslivet. Nå vil hun altså at folk skal få minst tre unger, hva hun kommer til å true med dersom så ikke skjer, vil jeg helst slippe å tenke på. Jeg har sett The Handmaid’s Tail, jeg leste også boka i sin tid, den står i hylla. Uansett, det er dårlige nyheter for oss som ønsker bedre kår for aleneboende, nå skal det nok heller brukes penger på å lokke folk til å skaffe seg store barneflokker. Og de barna bør fortrinnsvis være friske og lønnsomme, det har vært nok av skrekkhistorier om hvordan man behandler dem som har vært så uheldige å få syke barn.

I forrige post nevnte jeg innstrammingen i AAP-ordningen, som får store og trise konsekvenser for dem som rammes. Jeg kom over en kronikk i Dagsavisen av Elisabeth Thoresen, som jeg anbefaler alle å lese, den har tittelen Hallo, Annikken Hauglie! Du har sovet lenge nok, du må våkne nå!. Thoresen har satt inn en PM hun har fått fra en person som mistet AAP, den er virkelig hjerteskjærende:

«Jeg er enslig og har ikke noe nettverk. Jeg har en personlighetsforstyrrelse med borderline, posttraumatisk stress lidelse, og også psykotisk depresjon. Jeg har ikke kapasitet til å ta opp kampen mot NAV. Jeg ble akutt innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet arbeidsavklaringspengene (AAP) mine. Jeg fikk hjelp til å klage på vedtaket, og fått til svar fra NAV klageinstans at det vil ta 28 uker å behandle denne. På den tiden rekker jeg å bli hjemløs, og også miste mine to katter som betyr mer for meg enn alt annet, og de er det eneste jeg har. Akkurat nå er ting så svart og tungt at jeg ikke nyttegjør meg nødvendig og hensiktsmessig behandling engang. Vær så snill å følg opp presset på nav"

Som jeg også var inne på i forrige post, regjeringen har startet arbeidet med en handlingsplan mot selvmord. Der uttrykte jeg bekymring for at innstrammingen i AAP kunne føre til flere selvmord. Som man ser her, så har det i hvert fall ført til ett selvmordsforsøk. Det er antagelig naivt å tro at politikerne bryr seg nevneverdig om lidelsene de som mister AAP og andre som sliter med Nav, påføres. Når folk blir så syke av kampen mot Nav, at de må innlegges på sykehus, koster det penger, og det er antagelig noe de forstår mer av. Kanskje de burde tenke over om det ikke hadde blitt billigere å behandle folk på en anstendig måte, la dem ha penger nok til å kunne puste fritt, og la dem få beholde en viss grad av verdighet. Dessverre ser det ut til at flertallet av politikerne, uansett side, er meget sterke i troen på fattigdom og ydmykelser som botemiddel for så vel sykdom som arbeidsledighet. Noe annet jeg oppfatter som skremmende, er at i dag er det ingen som er mot fattigdom, de er mot barnefattigdom. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte en politiker snakke om å bekjempe fattigdom, uten at der er barne foran fattigdom. Voksne mennesker ser ikke ut til å ha noen egenverdi, dersom de ikke har mindreårige barn kan de visst bare kastes på dynga og ligge der og råtne. Det ser ut til personen som har skrevet den hjerteskjærende meldingen jeg satte inn over, ikke har barn. Alle som leser det, må skjønne at dette er en person som har det veldig vondt, da er det utrolig trist å tenke på at kanskje ikke en eneste av politikerne på Stortinget ville løfte en finger for å hjelpe denne personen. Fordi det kun er barnefattigdommen de av dem som i det hele ønsker å bekjempe fattigdom, vil gjøre noe med. Jeg har en viss erfaring med å mangle penger, og vet hvor mørkt og skremmende det får livet til å føles, jeg vet også at det går utover konsentrasjonsevne, hukommelse og kveler effektivt alle tilløp til livsglede.

At tiårsdagen til bloggen blir markert to uker på etterskudd, sier litt om hvor gammel og sigen denne bloggen er blitt. Det er noen år siden storhetstiden. Jeg blogget friskt fram til august – 13 . Da skjedde det noe som gjorde at jeg ble helt slått ut, og de som sier at det som ikke dreper, gjør deg sterkere, vet ikke hva de snakker om. Etter hvert jeg fikk bloggen sånn noenlunde opp igjen, men den kom aldri i toppform. Nå for tiden er det heller ikke nok å være blogger, nå skal man være influencer, og det har jeg ingen ambisjoner om å bli, og det er sikkert like greit, for jeg mangler nok influencer-genet.

Til slutt, da jeg startet bloggen syntes jeg av en eller annen grunn det var en kjempegod ide å plassere den fæle engelen øverst på bloggen. Det var den som ga meg ideen til navnet på bloggen, det var litt idetørke ute og gikk, så jeg var lykkelig da det for en gangs skyld datt ned en ide i hodet mitt. Derfor har den fått lov å henge med, men jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg tenkte på den i forbindelse med bloggen i det hele tatt. Men nå har den hengt med i ti år, så da får den få lov å henge med en stund til.