En annen reklame som har vært å se gjentatte ganger i det
siste, er for en reise til Sør-Afrika, der man kan oppleve hvite løver,
hvaler og dyp naturkontakt. Her er det tydeligvis ikke småtterier man kan få
være med på, mine turer til Dublin blekner i forhold. Når reklamen dukker opp på
facebooksiden min, lokker de med at man kan oppleve rå kjærlighet fra de hvite løvene. Klikker jeg meg videre, kan jeg blant
annet lese: Vil du bli med på en reise
der du får møte mektige dyr du aldri før har møtt? En reise som
handler om nære møter med dyr, deg selv og den storslagne afrikanske
naturen - som bærer hele menneskehetens røtter i seg. Denne turen vil
berøre deg dypt; med dyrenes og naturens hjelp vil du få tilgang til mer av din
egen kraft og visdom. De hvite løvene vekker oppmerksomhet, og kaller på oss
fordi de har viktig kunnskap å formidle. Videre fortelles det at turen
inneholder en workshop i dyrekommunikasjon, der man skal lære enkle og
respektfulle teknikker, etter endt kurs skal man få diplom for gjennomført
grunnkurs. Om hvalene man skal få se, sies det: Hvalene representerer noe urgammelt, de er bærere av gammel visdom som
ofte vekker noe dypt i oss. Det blir visstnok også fordypelse i hvalens essens og budskap.
Så da er det nok bare å pakke ned gebisset og dra på tur,
for å få tilgang til mer av min egen kraft og visdom. Dette minner mye om det
jeg en gang leste om en alternativmesse på Lillestrøm, der man blant annet
skulle kunne få kontakt med avdøde kjæledyr, som skulle ha noen svært
dypsindige tanker å formidle. Det minner også om det jeg har lest på siden til
bokklubben Enerigica, der det har vært bøker som kunne lære oss å få kontakt
med steiner og diverse annet, samt hvordan vi kunne bli rike ved å se for oss
gullmynter regne ned over oss.
Hva slags kunnskap og visdom løver og hvaler har å formidle,
lurer jeg virkelig på. Hval har jeg aldri sett i levende live, men det er ikke
så lenge siden jeg så løver. Det var i Dublin Zoo i april, det var riktignok
asiatiske løver, og de er ikke hvite, de har bare sånn kjedelig standard
løvefarge, det er mulig det er det som er problemet, for jeg merket verken noen
opplevelse av rå kjærlighet, eller at
de kalte på meg for å formidle viktig kunnskap. Men vakre er de, som alle
kattedyr. Nå er jeg glad i dyr, og har stor respekt for dyr, men jeg oppfatter
dem ikke som dypsindige filosofer. Når jeg har vært i Dublin Zoo, har jeg blitt
slått av den bevisstheten og intelligensen jeg ser i blikket til de store
apene, våre nærmeste slektninger. Men det er ikke det samme som at de har
enorme mengder visdom å overføre til oss. Noe som for så vidt er synd, siden
behovet kan synes å være til stede.
Nå er det ikke sånn at jeg mener vi ikke har noe å lære av
dyr. Over et bilde av orangutangen Sibu fra Dublin, han har i det minste vett
til å holde kjeft, og er sånn sett et eksempel til etterfølgelse for mange. Jeg
kom til å tenke på en episode fra Dublin Zoo for noen år siden. Jeg sto inne i
huset til gorillaene, på den ene siden av en glassrute var det hyling, skriking
og tramping fra stort sett relativt voksne individer, på den andre siden rolige
og stillferdige skapninger, som tedde seg med en helt annen verdighet. Jeg
husker jeg tenkte at dersom et romskip med utenomjordiske vesener hadde landet
her nå, og de skulle gjette hvem som liksom skal forestille å være de høyest
utviklede her på denne planeten, er jeg langt ifra sikker på at de hadde klart
å gjette riktig.
Det jeg tenkte da jeg så dette, er at noe må ha gått gærent
hvis folk hvis folk må reise til fjerne himmelstrøk og se på ville dyr, for å
møte kjærlighet, kunnskap og visdom. Nå kan det se ut til at denne turen først
og fremst er beregnet på dem som har oppholdt seg en stund i det jeg kaller den
alternative tåkeheimen. Jeg kan huske jeg en gang hørte et intervju med en slik
person på radio, hun hadde drevet mye med såkalt selvutvikling. Det interessante
var at alle setningene hennes sluttet med meg
selv, og det med skikkelig trykk på meg
selv. Det er bra for meg selv, for
da utvikler jeg meg selv, osv., osv. Det
var ganske komisk å høre på. Det som er mindre komisk, er at vi lever i et
samfunn der det kan se ut til at det blir stadig mindre visdom og kjærlighet. Nå
heter det seg jo at vi lever i et kunnskapssamfunn, men da er det vel først og
fremst snakk om kunnskap du må ha for å klare deg i et stadig tøffere
arbeidsmarked. Dessuten hører vi jo om folk som tror at jorda er flat, det kan
tyde på at det ikke er så mye kunnskap i omløp som ønskelig. Det er kanskje ikke
så rart om folk lengter etter noe annet enn det et hardt og individfokusert
konkurransesamfunn har å by på.
Til tross for alt snakket om kunnskapssamfunn, jeg synes det
blir mer og mer tullsnakk, synsing og slagord. Det kan være at jeg bare er i
ferd med å bli en sur, gammel kjerring som mener at alt var bedre før. Men noe
var kanskje bedre før? Jeg kan huske fra barndommen at folk hadde mer kontakt
med hverandre, kanskje tok mer vare på hverandre. Folk kom på uanmeldte besøk,
kanskje bare for en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Det var ikke sjelden at en
nabo ringte på for å låne litt sukker eller mel, naboer snakket med hverandre
på en helt annet måte enn nå. Det er en del snakk om ensomhet for tiden, jeg
har sett at også enkelte politikere har tatt det opp. Det er sikkert først og
fremst fordi folk kan bli syke av ensomhet, sykdom koster penger, og koste
penger skal man som kjent absolutt ikke gjøre. Det disse ensomhetsbekymrede
politikerne burde tenke over, er om ikke idealsamfunnet deres er et sted der
folk ikke har særlig mye tid til å bry seg om hverandre.
Jeg vil påstå at for arbeidsfolk var det mye som var bedre
før, at mange føler det sånn brukes vel også mot arbeiderklassen, det blir sett
på som et tegn på at arbeidere er bakstreverske. Det er mulig det er
bakstreversk å ønske seg tilbake til en tid der det var mulig å puste på jobb,
og der fast jobb var en selvfølge. En tid der det var mulig å spare opp penger
på arbeiderlønn, og kjøpe leilighet uten å måtte ta opp lån, slik mine foreldre
kunne gjøre. Nå er det ikke bare arbeidsfolk som mener at ting var bedre før.
For snart ett år siden hadde Aftenposten et intervju med Lars Saabye Christensen,
der han slo fast at alt var bedre før. Om jeg ikke er enig i at absolutt alt
var bedre før, syntes det var utrolig befriende at han turte å hevde slikt, for
det skal man vel helst ikke mene. Nå er Lars Saabye Christensen selv et bevis
på at alt ikke var bedre før, for den siste boka hans, Byens spor, synes jeg
er noe av det beste han har skrevet. Det er ikke lenge siden jeg leste den, og
den var det en ren, skjær nytelse å lese. Og det beste av alt, den er den
første i en trilogi, her er det bare å glede seg.
Over til en annen norsk forfatter, for en tid kom jeg over
et dikt av André Bjerke, som jeg synes er fint. Jeg kan huske jeg i svært ung alder så et tv-program der han leste sin
gjendiktning av Kiplings If, og til tross for at jeg bare et
var et barn gjorde det et voldsomt inntrykk på meg. Mange år senere lånte
jeg bøker av ham på biblioteket, det var samlinger som inneholdt romaner som De dødes tjern, den har jeg også sett på
film opptil flere ganger, Døde menn går i
land, som jeg husker som sånn passelig uhyggelig på en veldig snedig måte,
og også andre romaner og tekster. André Bjerke ville ha fylt hundre år i år, så
da hylles han her på bloggen med dette fine diktet.
«Du skal være tro»
Du skal være tro
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
Da var du tro!
Og til slutt, litt musikk. De som har lest litt på denne
bloggen, har muligens fått med seg at jeg har vært flere ganger i Skottland de
siste årene. Jeg har også hørt mye på skotsk musikk i det senere, og da jeg
kommer unna de gamle låtene med bandet Runrig. De blir jeg aldri lei. Her er
det en låt som jeg synes er helt nydelig, den heter Worker For The Wind, og er fra et album som heter The Cutter And The Clan. Det albumet er for øvrig nevnt i boka Svøm med dem som drukner
av Lars Mytting, som jeg syntes var en svært god leseropplevelse.
