I en anmeldelse i Dagbladet av boka som har fått den norske
tittelen «Opplysning nå», omtales Pinker som en markedsfundamentalist hvor
svaret på problemet ulikhet er la dem spise kake. Videre sies det at han
kategoriserer miljøbevegelsen som fremskrittshatende misantroper. Heller ikke i
Klassekampen har Pinker fått stående applaus, i begynnelsen av juni hadde Joar
Vittersø en tekst med tittelen Glemte du noe, Pinker? Her er det særlig Pinkers
syn på ulikhet som kritiseres, det sies at essensen i han budskap er at vi ikke
skal være opptatt av økonomiske forskjeller, at de er nødvendige og at de
negative konsekvensene ikke alvorlige, at han til og med synes å mene at
ulikheter er moralsk irrelevant.
Ifølge Vittersø blir årsakene til at ulikhet dreper stadig
bedre forstått. En vesentlig grunn er stresset det medfører å være på bunnen av
et sosialt hierarki. Kronisk stress gir økt sannsynlighet for alvorlig fysisk
og psykisk sykdom. Det sies også at i møtet med noen med høyere rang bli vi mer
ydmyke og imøtekommende. Det motsatte skjer i møtet med folk vi oppfatter som
lavere enn oss i rang, da blir vi mer selvgode og uvennlige. Noe som ikke
overrasker oss som befinner oss langt nede på rangstigen, dette har vi erfart i
rikelig monn. Det er heller ikke overraskende at undersøkelser viser at de som
befinner seg høyt oppe i hierarkiet, ikke synes dagens nivå av ulikhet er problematisk.
Og det er vel der oppe de vel befinner seg, disse som skriver de før nevnte
overoptimistiske tekstene. Det som har slått meg når jeg har lest slike
tekster, er at det ser ut til at det er veldig vanskelig å ha to tanker i hodet på én
gang. Jeg vil tro at de aller fleste av oss har fått med seg at verden på mange
områder har gått framover, men samtidig går i feil retning på andre områder. Eksempelvis
burde jordas temmelig stusselige helsetilstand være grunn til bekymring. I Dagens
Næringsliv, som vel ikke akkurat er kjent som en utpreget miljøblekke, kunne vi
for noen dager siden lese en heller skremmende artikkel med tittelen FN-ekspertadvarer: Global oppvarming kan føre til «klima-apartheid». For ikke lenge siden
leste jeg at framtidstro er en nyliberalistisk kjerneverdi, det kan være noe av
forklaringen på den voldsomme optimismen til disse skribentene. Viktig å ha de tidsriktige
holdningene, vettu. Noe annet jeg har tenkt når jeg har lest diverse skråsikre,
men ikke alltid like velbegrunnede, påstander fra de mer velbemidlede, er om de
har hatt det så greit og lettvint her i livet at det er noe de har gått glipp
av. Forskning har vist at et vanskelig liv har negative konsekvenser for fysisk
og psykisk helse, og hjerneskanning viser at kronisk stress kan endre hjernen. Konsekvensene
av et meget godt og trygt liv synes neppe på hjerneskanning, men kan det være at en
viss grad av motstand her i livet er nødvendig for å utvikle seg til et reflektert
voksent menneske?
Så over til det som her hovedgrunnen til at jeg tar opp
dette, det er noen videoer på YouTube som Vittersø henviser til. Han anbefaler
å bruke søkeordene «Paul Piff rich give less» og «Sarah Brosnan monkeys». Det
har jeg gjort, og det jeg fant syntes jeg var så bra jeg synes flest mulig bør
se dem. På det førstnevnte søket fant jeg denne videoen, den gir unektelig noen
meget interessante tanker.
På det andre søket, fant jeg først en kortere video, men jeg
velger å sette inn denne, fordi den er både morsom og informativ.
Til slutt velger jeg å sette inn en fra 5080 Nyhetskanalen. Den er egentlig forferdelig fæl, men dessverre kanskje ikke så langt vekk fra virkeligheten som man skulle ønske.