fredag 29. mars 2013

Den slitsomme reklamen

Som det framgikk av forrige bloggpost har jeg vært på kino. Det var faktisk en stund siden sist, derfor hadde jeg glemt hvilke lidelser man må gjennom før filmen omsider begynner. Jeg tenker selvfølgelig på reklamen, den ene evigheten etter den andre med reklame. Nå må det da snart være slutt, tenkte jeg, men det var det ikke. Til slutt begynte jeg å merke en gryende hodepine, den ga seg heldigvis da filmen startet. Hva det ble reklamert for husker jeg ikke, jeg husker bare den stigende irritasjonen. Sånn sett lar jeg meg ikke påvirke av reklame, den gjør meg bare irritert og pågår det lenge nok, blir jeg direkte sinna. Dersom jeg hadde blitt utsatt for reklame tilstrekkelig lenge, tror jeg rett og slett jeg kunne blitt voldelig.

Jeg har ikke tv, hadde jeg hatt det ville jeg uansett styrt unna de reklamefinansierte kanalene. For det første fordi jeg ikke orker alt reklamemaset, for det andre fordi programmene stort sett er like ille som reklamen. Om jeg hadde sett et brukbart tv-program med reklameavbrekk, ville jeg blitt fullstendig gal av reklamen, jeg hadde sittet og hoppet av sinne mens jeg knurret og freste, eventuelt skreket høyt av frustrasjon. Livet er for kort til å sløses bort på slikt spetakkel.

Jeg tenker på alle som ser på tv flere timer hver dag, det har jeg lest at mange gjør, så da er det sikkert sant. Jeg har inntrykk av mange ser mye på de reklamefinansierte kanalene, hvor mange timer med reklame blir det gjennom et helt liv?

Da jeg satt i kinosalen skulle jeg se en film om folk som jobbet hardt for lav lønn, samtidig som de utførte en nyttig jobb. Filmen handlet jo om folk som pakket salat, salat er sunt, vi får jo hele tiden høre at vi skal spise grønfôr, så dette må kunne sies å være særdeles nyttig arbeid. Likevel er dette en lavstatusjobb, spør du meg, det er det for øvrig ingen som gjør, så burde produksjon av reklame være å betrakte som en absolutt lavstatusjobb. Men de som jobber med slikt tjener godt og er vel nærmest for høystatus å regne, er det ikke slikt som regnes som kreative yrker?

Jeg har blitt drevet til vanvidd av reklame og annen elendighet på diverse arbeidsplasser, der P4 eller en tilsvarende radiostasjon har stått og skrålt fra morgen til kveld, dag etter dag. Noen av reklamene har vært direkte vonde å høre på, med masse ulyder, skrik og skrål. Og jeg venner meg ikke til det, snarere tvert imot. Den første dagen takler jeg det sånn noenlunde, men for hver dag på en slik P4-arbeidsplass blir det bare verre og verre. Når den samme fæle reklamen kommer igjen og igjen, får jeg lyst til å skrike HOLD KJEFT, SLUTT Å MAS, JEG KJØPER IKKE DRITTEN DU DRIVER OG SKRIKER OM UANSETT, GÅ OG FÅ DEG ET LIV, DIN FORDØMTE SKRIKHALS! Spesielt når jeg har jobbet på kantiner, hvor det ofte er kunder innom, sier det seg selv at slik oppførsel ikke går an, så jeg har vært nødt til å bite det i meg.

I det siste har det vært en del kjefting på folk som jobber deltid, jeg synes absolutt reklamemakerne burde overveie deltid, eller kanskje såkalt naving, så hadde det blitt fred å få for oss andre. Sannsynligvis utfører en hjelpepleier på deltid langt mer samfunnsnyttig arbeid enn en reklamemaker på fulltid.

Dette var et lite hjertesukk fra en reklameallergiker.

tirsdag 26. mars 2013

Jeg har sett filmen "Spise, sove, dø"

Jeg har sett «Spise, sover, dø», filmen handler om den unge jenta Raša som jobber med å pakke salat på en fabrikk et sted i Skåne. Hun er flink i jobben sin og stolt over at hun er rask til å pakke. Men så blir det nedbemanninger og Raša er en av dem som må gå. Raša, som opprinnelig kommer fra Montenegro, bor sammen med faren som er ødelagt av hardt arbeid. Slik mange av dem jeg har jobbet sammen med også har vært. Faren blir nektet sykepenger og må reise til Norge for nok en runde med hardt arbeid. Tilbake i Sverige får han høre følgende av legen: «Du sier at du har vondt i ryggen, og så fortsetter du å jobbe? Alt handler ikke om penger. Man kan jo ikke bli for grådig heller».

Etter å ha mistet jobben må Raša gjennom coaching og jobbsøk hos arbeidsformidlingen. Her får de høre meningsløse floskler som lyder uhyggelig velkjente for oss som har vært gjennom tilsvarende hos vårt hjemlige NAV. De utslitte og fortvilte menneskene står i sterk kontrast til det overfladiske babbelet til lærerne på kurset, det minner mye om det jeg selv opplevde på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen. De får beskjed om at de må finne seg en hobby, det er viktig for å gjøre seg lekre for arbeidsgiverne. Hvor viktig dette er i virkeligheten er en annen sak, i motsetning til menneskene i denne filmen har jeg fritidssysler som er velegnet som «cv-sminke». De har vært greie å ha i intervjusammenheng, når jeg er blitt spurt om slikt, men har neppe hjulpet noe særlig når det gjelder å få jobb. Det samme gjelder pugging av fasitsvarene på «dine svake og sterke sider», som de var så opptatt av på Reaktorskolen. I filmen avsluttes kurset med følgende gladmelding: «Dere har hele framtiden foran dere». Så mye har man forstått av virkeligheten til de menneskene det gjelder, for dem må det føles som en melding fra et annet univers, så uendelig fjernt fra deres egen virkelighet. Slik jeg følte den gangen den såkalte jobbveilederen, eller jobbvillederen, gikk rundt i klasserommet på Reaktorskolen, pekte på hver enkelt av oss og sa at Per kan ta med seg hjernen sin å gå, Pål kan ta med seg hjernen sin å gå, Laila kan ta med seg hjernen sin å gå. Problemet er bare det at dersom Laila hadde sagt noe slikt til arbeidsgiveren sin, er det store muligheter for at vedkommende hadde sagt at hvem f… tror du at du er, se til helv… å komme deg ut herfra og det øyeblikkelig! Slik er nemlig livet for en vikar på de laveste trinnene i arbeidslivet, men prøvde man å fortelle hvordan ståa faktisk var, snakket man for døve ører.

«Spise, sove, dø» byr med andre ord på mye gjenkjennelig for oss som har erfaring fra så vel møkkajobber som NAV. At det som er virkeligheten for mange av oss kommer fram er bra, da det ikke er så ofte at slikt blir tatt opp. Så er det noe som ikke er fullt så gjenkjennelig. Jeg fikk en kommentar for en tid siden fra en som hadde sett filmen og mente at personene framstår som rene karikaturer. Og det kan jeg for så vidt være enig i, arbeiderne i filmen er nettopp slik man ynder å tro at arbeiderklassen er. At det er noen som er slik, har jeg sett på en del av arbeidsplassene jeg har vært. Det har vært på lager og store kantiner der en del av de ansatte ikke har særlig mye ansvar eller kundekontakt. Samtidig har jeg sett at på store arbeidsplasser er det alltid noen som ikke lever opp til forventningene man har om hvordan arbeidsfolk er. Slike mennesker er totalt fraværende i filmen. Hjemmet til Raša og faren er gjennomført stygt og usmakelig. Jeg har hatt gamle møbler og temmelig slitne forhold, men noe så ille som det har jeg aldri vært i nærheten av. Men jeg har en anelse om at dette hjemmet ikke er så langt unna hvordan man tror arbeiderhjemmet ser ut. Så langt har jeg ikke sett at noen sosiolog har tatt for seg arbeiderhjemmet, det går mest i camping og danseband når man skriver om arbeiderklassen. Men det kan være noe slikt dukker opp en dag og jeg tror det kommer til å bli hva man på en pen måte kan kalle interessant lesning.

Uansett, dersom man hadde framstilt arbeiderne i filmen på en annen måte, skal vi ikke se bort fra at filmen hadde blitt forbigått i stillhet. Det hadde i så fall vært synd, for det er viktige ting som tas opp. Ikke minst hvordan arbeidsledige kvernes rundt i systemet, hvordan de må høre på moteriktig tåkeprat og ikke får den hjelpen de faktisk trenger, framstilles på en god og troverdig måte. Så alt i alt en god film som kan anbefales.


fredag 22. mars 2013

Hvordan bli rik

Jeg har inntrykk av at flere av leserne av denne bloggen, i likhet med meg selv, ikke akkurat vasser i penger. Det kan det bli en slutt på, nå kan vi alle bli rike og det på en svært lettvint måte. Som jeg har nevnt før, har jeg flere ganger kikket innom nettsiden til bokklubben Energica. Her finner man bøker som beskriver enkle metoder for å fjerne alt som er trist og leit, så hvorfor i huleste er jeg ikke medlem?

En bok jeg leste om for en tid siden heter Din indre kraft. Forfatteren heter Anne Jones, og dette er tydeligvis ei dame som har en kur mot det meste. Man kan blant annet lese:
Forvent overflod
Opplever du at mye ikke går i din favør? Føler du at du mangler noe? Hvis dette er hovedtemaer som surrer og går i hodet, mister vi kraft, sier Anne. Fattigdomstankegangen, som hun kaller det, setter oss i en svak og sårbar stilling. Hvis vi føler at vi mangler trygghet og støtte, er det fort gjort å synke ned i desperasjonen og føle seg både fattig og hjelpeløs, det helt motsatte av den tilfredsstillelsen og den gleden det gir å føle at man har alt man ønsker og trenger. Forventningene kan variere – det den ene betrakter som en nødvendighet, kan være den rene luksus for den andre. Poenget er å få klarhet i sine egne forventninger til det man ønsker.

Gjennom sitt arbeid og ut fra personlige erfaringer har hun oppdaget en interessant dynamikk som oppstår i forbindelse med penger. Hun mener at penger er en form for energi og at det forholdet vi har til dem derfor blir påvirket av våre tanker og holdninger. Hvis du er redd for penger, vil de unnvike deg. Hvis du har respekt for penger vil du oppleve at det er lettere å skaffe dem. Hvis du føler at du ikke klarer deg på egen hånd i livet, vil du oppleve at du også får problemer med å klare deg økonomisk.

Selvaktelse, selvtillit, selvrespekt og det å åpne seg for å bli likt og respektert, er bare forskjellige sider av det forholdet vi har til oss selv, sier Anne, og alle disse sidene vil påvirke det forholdet vi har til penger. Faktisk påvirker de alle former for rikdom, som gode personlige forhold, lykke og helse. Bare det å betrakte seg selv i et mer positivt lys, vil gjøre det enklere å tiltrekke seg rikdom, mener hun. Blant annet kan hun fortelle at hver gang hun gir til et veldedig formål eller gir penger for å hjelpe noen, kommer det straks penger tilbake til henne fra en annen og ofte uventet kilde. Trenger hun midler til et prosjekt, visualiserer hun at de pengene hun trenger, kommer inn. Hun påstår at det fungerer. Forsøk selv!

En kort meditasjon for å tiltrekke velstand og overflod
• Lukk øynene, slapp av og senk skuldrene.
• Se deg selv omgitt av hvitt lys. Vit at du er beskyttet og trygg.
• Si: ”Jeg er åpen for å motta overflod og velstand.” Se for deg at det åpner seg dører, og at det regner gullmynter over deg.
• Takk for at universet alltid vil støtte deg. Se at hjertesenteret ditt åpner seg så du kan sende kjærlighet og støtte til alle som trenger det nå.
• Visualiser at overfloden strømmer som gullmynter mot dem du vet er i nød.
• Føl på balansen i livet mens du mottar og gir. Du og universet er i fullstendig harmoni. 
 Så er det bare å vente ...

Boka koster kr 299, det synes jeg er særdeles billig med tanke på hva man får igjen. Dessuten behøver man vel knapt å kjøpe boka, siden oppskriften på hvordan man tiltrekker seg velstand og overflod står å lese i anmeldelsen. Selv har jeg i hvert fall tenkt å prøve oppskriften, denne helgen skal jeg tilbringe med å sitte og se for meg gullmynter som regner over meg. Hvem vet, kanskje jeg allerede er søkkrik innen mandag? Når pengene strømmer på, er det sikkert lurt å huske å takke universet, sånn at det ikke blir irritert og tar tilbake pengene.

Men, som jeg tror jeg har vært inne på før, hvem skal gjøre drittjobbene hvis alle bare kan tenke seg til rikdom? For hvis det skal være morsomt å være rik, så vil man jo spise på fine restauranter, reise og bo på flotte hoteller osv. Da er en avhengig av at det er noen som varter en opp og hvem gidder å gjøre det når det er mulig å tenke seg rik? Det synes jeg er en interessant problemstilling som jeg ikke tror noen av bøkene til Energica har noe svar på.

søndag 3. mars 2013

Hvorfor er du ikke sånn som meg?



Jeg kom tilfeldigvis over denne videoen.  Her var det mye som lød velkjent, slik argumentasjon har de fleste av oss barnfrie hørt noen ganger. Jeg har heldigvis sluppet å høre slikt veldig ofte, men de gangene jeg har vært utsatt for det har vært irriterende nok. Så kan man lure på hvorfor det alltid er vi som velger annerledes som må forklare oss. Hvis noen ønsker seg barn får de neppe spørsmål om hvorfor i all verden de gjør det, med tilhørende bemerkninger om hvor stort ansvar og mye slit det er. Eller hvis man sa at det kommer du sikkert til å angre på? Det hadde nok ikke blitt godt mottatt.

Det gjelder ikke bare barn. Da jeg kom i den alderen der «normale» mennesker tar førerkort fikk jeg også høre noen skikkelige moralprekener, heller ikke det var akseptert. Unge, friske mennesker i sentrale strøk, med fem minutter å gå til nærmeste bussholdeplass, hadde vær så god å kjøre bil. Det hjalp ikke med saklig argumentasjon om at det var alt for mange biler som det var og at de forurenser og er til generell plage. De reagerte omtrent som pinsevennene jeg var utsatt for i barndommen gjorde overfor dem som ikke trodde på Gud, eller trodde på en annen måte enn dem selv, takhøyden var ikke særlig høy der i gården. Det var den heller ikke blant dem som trodde på Bilen, jeg var å betrakte som en slags hedning som ikke bekjente meg til den religionen som heter bilisme. Straffen var å havne i kollektivhelvete, et helvete jeg for øvrig har erfart at faktisk finnes og som blant annet består av overfylte busser og innstilte tog. Det bildyrkerne ikke tenkte over er at de selv hadde blitt sittende fast i enda lengre og tregere køer dersom alle kollektivreisende også hadde kjørt bil. Og skal man først sammenlikne bilismen med religion, så må syklistene være å regne som bilismens satanister. Ingenting provoserer en troende bilist mer enn synet av en syklist.
Jeg har aldri helt skjønt hvorfor så mange har problemer med å akseptere at andre velger annerledes enn dem selv. Dessuten må det sies at folk som maser og moraliserer og gir uttrykk for at andre ikke vet sitt eget beste, er svært lite sjarmerende mens de bestreber seg på å få andre til å bli som dem selv.