søndag 6. oktober 2019

Skremmende om NAV

Regjeringa finner stadig nye vanskeligstilte grupper de kan gjøre livet enda vanskeligere for. Denne gangen er det nye AAP-brukere under 25 år som skal få svi, minstesatsen skal kuttes med 68. 000 kroner og ung ufør-tillegget for denne gruppen forsvinner. Dette skal gi en innsparing på 119 millioner kroner i 2020, disse pengene skal angivelig brukes til å styrke NAVs oppfølging av unge AAP-brukere. Om denne oppfølgingen vil gjøre reelt syke mennesker friskere, vil jo vise seg, men det er vel heller fare for at det motsatte vil skje. Som vanlig kommer man trekkende med begrepet «lettere psykiske lidelser», det er visst det eneste som feiler folk her i landet. Nå er vel strengt tatt ikke psykiske lidelser alltid så lette, og dessuten sørger man jo for at de «lettere» lidelsene fort blir langt tyngre, sånn som folk behandles i Nav-systemet.

Selv om regjeringa jobber jevnt og trutt for å gjøre det stadig verre å være Nav-bruker, har det ikke vært lett før heller. Jeg hørte et innslag på Verdibørsen på P2 i mai. Det har tittelen Ung og ufør: Kan empati være avgjørende? Her møter vi en kvinne som i ung alder fikk diagnosen MS, og som følge av det ble ufør mot sin vilje. Hun forteller at hun følte seg motarbeidet av Nav, at hun har hatt hele 19 forskjellige saksbehandlere, og at det kun var én av dem hun følte ville hjelpe henne. Hun fikk begynne å studere ved NTNU i Trondheim, der hun fikk god tilrettelegging og trivdes godt, men mistet studiestøtten halvveis i studiet. Siden hun ikke kunne følge studiet på normert tid, kunne hun ikke benytte seg av vanlig studielån, og var som følge av det nødt til å slutte. Det er tydelig at hun er svært lei seg for at hun ikke fikk fullført studiet, hun høres veldig nedbrutt ut. Man kan jo lure på logikken i å la en person få begynne på et studium, og deretter kutte støtten så hun ikke får fullført, og i stedet sende henne over på uførhetstrygd. Strider ikke dette med den berømmelige arbeidslinja? Men dersom meningen er å gjøre livet så utrivelig som mulig, som straff for at hun har vært så frekk å bli syk, så fungerer det tydeligvis utmerket.

I samme innslag hører vi også et intervju med en psykolog som er direktør for arbeid og helse ved NAV arbeidsrådgivning. Direktører ser forresten ut til å være en art som formerer seg ukontrollert for tiden, men det er nå så. Jeg synes det er påfallende hvor lite konstruktivt denne direktøren har å komme med, det er en del selvfølgeligheter, som man absolutt ikke behøver å være psykolog for å forstå, og uendelig mye svada, saken er at fyren i løpet av intervjuet mer og mer høres ut som en svadagenerator.

Jeg hørte for en tid siden en podkast som er verdt å lytte til, det er en samtale mellom Kirsti Bergstø, nestleder i SV, og Elisabeth Thoresen, leder for AAP-aksjonen. Hvordan skal jeg få mat på bordet i dag?, er tittelen på den, og det er nok dessverre et spørsmål stadig flere må stille seg. Elisabeth Thoresen jobbet i Nav, før hun selv ble ufør, og har følgelig sittet på begge sider av bordet. Som alltid når det er snakk om Nav, er det mye skremmende som kommer fram. Det er også mye skremmende å lese om Nav, jeg lenker til to eksempler. Den første er om Elin som har slåss med Nav i mange år, den andre om en alenemor som har jobbet i Nav, men som havnet i et fullstendig mareritt da hun selv ble syk.

Det jeg lurer på hver eneste gang jeg leser eller hører slike skrekkhistorier, er hvorfor i all verden folk utsettes for noe som gjør dem sykere enn de allerede er, og som gjør at veien tilbake til arbeidslivet blir lengre og mer smertefull enn nødvendig. Jeg kom til å tenke på en diskusjon mellom to arbeidsfolk jeg en gang overhørte på et pauserom. Den yngste var ihuga Frp-fan og ga uttrykk for noen temmelig usympatiske holdninger. Den eldre prøvde å argumentere med at det han sto for ville ramme folk som hadde det vanskelig. Noe som førte til at den yngste proklamerte med høy røst at det driter vel jeg i. Det ser det dessverre ut til at svært mange av politikerne våre også gjør. Men jeg tror ikke det er noen som driter i det den dagen det rammer dem selv eller noen som står dem nær.

søndag 22. september 2019

Kortreiste sommerbilder og høstlig tankesurr

Jeg kom over noen bilder jeg hadde tenkt å legge ut her på bloggen mens det fremdeles var sommer. Av grunner jeg ikke skal plage noen med nå, har jeg ikke fått somlet meg til å gjøre det. I mellomtiden er det blitt høst, og det har vært valg. Jeg var sterkt i tvil om hva jeg skulle stemme, det endte med at jeg stemte MDG. Beslutningen ble tatt i ren, skjær irritasjon over alle de dustete bildene folk drev og la ut på facebook, av hvordan det ville gå med det partiet ved makta, det var ikke en dag uten bilder av sykkelambulanser og hestekjøretøy. En dag det dukket nok et bilde av noen som var ute og kjørte hest, syntes jeg det så riktig så trivelig ut, og valget var tatt. Jeg har aldri kjørt bil, men i ungdommen kjørte jeg faktisk hest. Jeg er så plaget med biltrafikk, og så inderlig lei av at jeg ikke kan bruke balkongen min om sommeren på grunn av den evinnelige trafikkstøyen, så hvis bilene hadde blitt byttet ut med hester hadde det ikke vært meg imot. Dessuten syntes jeg det ville skape en slags balanse, siden jeg stemte Arbeiderpartiet ved forrige valg, og de er jo ikke så veldig miljøvennlige. Det vil si, jeg stemte egentlig ikke på dem, jeg stemte mot den sittende regjeringa, den ville jeg ha vekk for enhver pris. Det gikk jo ikke, men når jeg ser hvordan de holder på, synes jeg det var ganske lurt å prøve å bli kvitt dem. De finner stadig grupper som har lite, som de vil ta fra det lille de har, det siste nå er jo at de skal kutte i pensjoner til uføretrygdede. Fordi det visstnok skal styrke arbeidslinja, jeg har vært inne på det før her på bloggen, arbeidslinja er egentlig ei straffelinje, og burde kalles nettopp det. Det virker forferdelig urettferdig at folk skal straffes for at helsa har svikta, men vi har nå engang politikere som ser ut til å mene at dersom folk bare blir fattige nok, vil de hoppe ut av sykesenga og komme seg på jobb.

Odalsgata
Odalsgata
Over til disse bildene, de er tatt da jeg gikk og ruslet rundt i Oslo i dagene før jeg dro til Dublin. Jeg la jo ut noen bilder fra dublinturen for et par poster siden, her snakker vi om bilder med et plagsomt stort klimaavtrykk. Jeg synes derfor det var greit å legge ut noen kortreiste, og følgelig langt mer miljøvennlige bilder. Som bosatt på Lørenskog, hvor det bare blir styggere og styggere, kan det være en god avveksling med en byvandring. På Lørenskog spretter stadig nye uhyggelige bomaskiner opp, tilsynelatende helt ukontrollert. De gror opp kloss opptil sterkt trafikkerte veier, så tett at det bare er smale, skyggefulle passasjer mellom dem, trivsel ser ut til å ha blitt et fremmedord.. Jeg leste et sted at det var en som omtalte slike boligblokker som de nye gråbeingårdene, det synes jeg er en treffende beskrivelse. Og som før sagt, biltrafikken går tett i et sett, du kan bli bilsyk av å stå og vente på bussen. Koselige kafeer eller kaffebarer finnes ikke, her er alt plassert inne i deprimerende kjøpesentre.

Damstredet
Selv om Oslo har sine fine steder, er det ikke noe vakkert syn som møter meg når jeg kommer med bussen inn til bussterminalen. Jeg har mange ganger tenkt hvordan det hadde vært å ankomme Oslo for første gang, førsteinntrykket hadde ikke vært det beste, det er mulig jeg ville overveid å snu i døra og dra tilbake til hvor jeg nå hadde kommet fra.

Grev Wedels plass
Bankplassen
Det var i utgangspunktet ikke meningen at dette skulle bli noen bildeblogg, men det er nå greit å ha et sted å lufte bildene sine. Jeg har ellers sett at de bloggene som er populære stort sett består av bilder, men da er det gjerne snakk om bilder av bloggeren selv i diverse positurer, samt maten bloggeren spiser og diverse ting og tang bloggeren har skaffet seg i det siste. For den framtidsrettede bloggeren er dette sikkert veien å gå, leste nettopp at stadig flere unge har problemer med å lese lengre tekster. Dette så jeg samtidig som jeg holdt på å lese «Byens spor. Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg hadde gledet meg lenge til å lese, etter å ha lest de to foregående bindene av «Byens spor». Og den skuffet ikke, det var en fantastisk opplevelse å la seg oppsluke av den boken. Med tanke på alle de flotte leseopplevelsene jeg har hatt, må jeg si jeg synes synd på dem som går glipp av dette.

Nok om det, kanskje på tide å få lagt ut disse bildene før det blir vinter.

St. Hanshaugen
Sognsvann

Sagene
Akerselva
Ankerbrua



lørdag 31. august 2019

Gjensyn med "Den hellige bil"

Som kjent har det vært mye snakk om bompenger i det siste, og det har også vært et heftig tema i den pågående valgkampen. Som bilfri og sterkt trafikkplaget, hilser jeg alle tiltak som kan begrense biltrafikken velkomne. Jeg ser jo at det kan virke urettferdig, da det betyr langt mindre for dem med god råd enn for dem som sliter med økonomien. Men det finnes andre metoder for å utjevne forskjeller, dessverre virker det som at viljen til å gjøre noe med de økende forskjellene er heller liten for tiden. Nå er det jo også sånn at mange med dårlig råd må ta til takke med bolig i de mest trafikkbelastede områdene, og vil få bedre livskvalitet dersom trafikken minker. Jeg har en følelse av at mange skyver de fattige foran seg når det er snakk om bompenger, det er nok heller snakk om manglende vilje til å redusere egen bilbruk. I mange tilfeller er det antagelig snakk om reinspikka latskap, men det gjør det seg jo dårlig å innrømme. Den nåværende regjeringen har, som de fleste sikkert har fått med seg, foretatt seg svært mye som har vært i de fattiges disfavør, uten at protestene har vært særlig store. Da har man sittet riktig så stille i båten, eller skulle jeg heller si bilen, følgelig virker ikke omtanken for fattigfolk spesielt troverdig.

Alt maset om bompenger fikk meg til å tenke på et lite hefte jeg kjøpte på gata i Oslo i min ungdom, det het «Den hellige bil» og var forfattet av Pål Jensen. Det har vært nevnt her på bloggen en gang før, i en kommentar under en post jeg skrev om sykling. Da angret jeg dypt på at jeg hadde kastet det en gang jeg hadde fått et sjeldent anfall av ryddemani. Jeg ble derfor gledelig overrasket da jeg søkte etter det, og fant det hos Nasjonalbiblioteket, så her er det. Selv om heftet er helt fra 1982, er det mye som fremdeles virker svært aktuelt. Her kan vi lese om veiatollaher og bilskoper, og om sånne som meg, altså de vantro.

Da jeg kjøpte dette heftet var jeg i en alder da jeg burde ha tatt «lappen», som det ble kalt, men altså ikke hadde gjort det, og ble av mange ansett som noe i nærheten av en samfunnsfiende. Det manglet ikke på moralprekener fra voksne mennesker, som så på det som sin livsoppgave å sørge for at flest mulig ble mest mulig lik dem selv.

Nå var faktisk mine første leveår bilfrie, da foreldrene mine ikke skaffet seg bil før jeg var sånn omtrent i tiårsalderen. Det ødela ikke barndommen nevneverdig, snarere tvert imot, det var turer med sykkel, med kollektivtransport, eller til fots. Det var ikke noen problemer med å få mat og andre nødvendigheter i hus. Jeg mener til og med å huske at det var vaser i barndomshjemmet, noe som vi i den senere tid har lært er spesielt vanskelig å frakte uten bil.

Lørdag 24. august var det et stykke i Klassekampen med tittelen Bilsyk, skrevet av Christian Lycke, der vi blant annet kunne lese at veitrafikken er blant de største enkeltkildene til miljøskadelige utslipp, det dreier seg om flere typer forurensning, som klimagasser, svevestøv, mikroplast og støy. Det er flere som dør av svevestøv i Oslo, enn det totale nasjonale tallet på omkomne i trafikken. På verdensbasis dreper det tre gange så mange som Aids, malaria og tuberkulose til sammen. 
Dekkslitasje står for cirka 50 prosent av de 10 000 tonnene mikroplast som ender i naturen hvert år.

Jeg synes det er gledelig at det nå ser ut til at bilen er i ferd bli noe mindre hellig enn den var i min ungdom. For de troende bilistene er dette selvfølgelig vondt, de har jo ikke vært vant til at religionen deres har vært utsatt for plagsomt mye kritikk, så det er nok veldig uvant. Den gangen for veldig lenge siden, da jeg kjøpte «Den hellige bil» på gata i Oslo, kan jeg faktisk huske at han jeg kjøpte det av, sa noe sånt som at dette var et artig hefte der man tillot seg å fleipe med statsreligionen. Da får vi bare håpe denne statsreligionen nå står for fall. I mellomtiden kan jeg absolutt anbefale en kikk på «Den hellige bil», dette er herlig blasfemi av god, gammel årgang.

torsdag 8. august 2019

Årets andre tur til Dublin

Det gikk ikke lang tid fra vårens tur til Dublin, til jeg var tilbake igjen. Jeg har allerede vært hjemme i over to uker. Det er flere grunner til at jeg dro tilbake så fort, drittværet jeg opplevde sist var en av dem. I sommer er det faktisk tjue år siden jeg reiste til Irland for første gang, en arrangert rundreise, med buss hele veien fram og tilbake. Vi hadde bare én hel dag i Dublin, jeg ble veldig sjarmert av byen, og dro tilbake alene året etter, for å oppleve den på ordentlig, og det må jeg si jeg fikk. Etterpå har jeg, som det også har framgått her på bloggen, vært tilbake igjen og igjen. Jeg har også vært andre steder i Irland, Cork, Kilkenny og Galway. Og jeg har vært på mange dagsturer ut fra Dublin, så jeg har fått sett en del av landet. Jeg har utrolig mange gode minner fra dette landet, og er veldig takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg har hatt der.



I år bodde jeg på samme hotell som jeg gjorde på min første alenetur til Dublin, Arlington Hotel, rett ved O’Connell Bridge, særlig mer sentralt får det ikke blitt. Det var veldig greit første gangen, da jeg ikke var kjent i byen, og syntes det var litt skummelt å reise helt alene. Nå tok det ikke lang tid før jeg fant ut at det ikke var særlig skummelt å være alene i Dublin.

Fra parken St. Stephen's Green
Som jeg har etter hvert har gjort for vane, ble det også denne gangen en tur til Dublin Zoo dagen etter ankomst. Det har skjedd mye positivt der siden jeg var for første gang for mange år siden, mange av dyrene har fått større og bedre områder. Nå jobbet de med et bedre område til ulvene, da har de noe å se fram til. I mellomtiden poserte de villig for fotografen, og var så vakre at denne amatørfotografen smeltet fullstendig.


Flamingoer er også vakre
Liten panda i tre, stort søtere går det vel ikke an å bli

Det er mye moro og god musikk å oppleve på pubene i Dublin, i tillegg har de ofte fine og fargerike 
fasader, og nå var mange pyntet med imponerende blomsterarrangementer. En morgen jeg var på vei til å spise frokost, tok jeg bilder av noen av dem. Det var ikke bare pubene som hadde pyntet seg med flotte blomster, det hadde også kaffebaren jeg inntok den dagens frokost.





Noe jeg hadde tenkt å gjøre forrige gang, men som drittværet satte en stopper for, var en tur til Drimnagh Castle, bare noen minutters busstur fra sentrum. Den var absolutt verdt å få med seg, jeg fikk en fin omvisning helt alene med guiden, siden det ikke dukket opp noen andre besøkende akkurat da. Det ble en veldig trivelig og interessant opplevelse.




Det er mange koselige landsbyer rundt Dublin, jeg har særlig fått sansen for Howth, det har blitt en vane å ta en tur dit, rusle litt rundt og spise lunsj. Heller ikke det fikk jeg gjort forrige gang, nok en gang var det været som kom i veien. Denne gangen var været noe mer på min side, om enn ikke direkte strålende, men mer enn bra nok for en vellykket tur til trivelige Howth.

Utsikt fra moloen i Howth
Det skjedde et aldri så lite under i år, det har alltid vært sånn at når jeg prøvd å ta bilder i sentrum av Dublin, har det umiddelbart dukket opp en rekke med dobbeltdekkere, sånn var det første gangen jeg var der, og sånn har det vært hver eneste gang etterpå. Men i år fikk jeg faktisk tatt et bilde av GPO, eller General Post Office som er det fulle navnet, uten at det dukket opp en eneste dobbeltdekker. Jeg trodde nesten ikke det var sant, men det var det, og her er beviset.


Nå er sansen irsk musikk en vesentlig grunn til jeg har reist så mange ganger til Irland. Før jeg dro dit første gang hadde jeg hørt mye irsk musikk, vært på irske puber i Oslo, og mange konserter med Dubliners. Jeg fikk aldri oppleve dem med den fantastiske vokalisten Luke Kelly, han var dessverre død mange får før jeg hørte dem første gang. Nå har de satt opp to statuer av ham i Dublin, i anledning av at det er trettifem år siden han døde. Jeg snublet tilfeldig over den ene av dem, og etter det jeg har sett av bilder, er nok denne den jeg synes er finest. Og da passer det å avslutte nok en bloggpost om nok en tur til Dublin med en video med nettopp Luke Kelly, jeg skulle gitt mye for å ha opplevd ham i levende live.


  
                          

torsdag 11. juli 2019

Krampeoptimisme, forskjeller, og noen interessante videoer

En runde på nettet kan fort by på mye trist lesning, men mellom all tristessen hender det at det dukker opp tekster der den som skriver er ekstremt optimistisk på framtidens vegne. Her finnes det ikke problemer, ikke engang utfordringer, her er alt bare fryd og gammen, alt går i riktig retning, ingen grunn til bekymring.  Det har nemlig Steven Pinker sagt, og skribenten later til å mene at alle som er uenige i dette, er uopplyste, bakstreverske hengehuer som rett og slett ikke har skjønt det. Etter å ha lest noen sånne innlegg, trodde jeg at alle i de mer velbemidlede klasser var ihuga Pinker-fans, men det var visst en i overkant pessimistisk antakelse.

I en anmeldelse i Dagbladet av boka som har fått den norske tittelen «Opplysning nå», omtales Pinker som en markedsfundamentalist hvor svaret på problemet ulikhet er la dem spise kake. Videre sies det at han kategoriserer miljøbevegelsen som fremskrittshatende misantroper. Heller ikke i Klassekampen har Pinker fått stående applaus, i begynnelsen av juni hadde Joar Vittersø en tekst med tittelen Glemte du noe, Pinker? Her er det særlig Pinkers syn på ulikhet som kritiseres, det sies at essensen i han budskap er at vi ikke skal være opptatt av økonomiske forskjeller, at de er nødvendige og at de negative konsekvensene ikke alvorlige, at han til og med synes å mene at ulikheter er moralsk irrelevant.

Ifølge Vittersø blir årsakene til at ulikhet dreper stadig bedre forstått. En vesentlig grunn er stresset det medfører å være på bunnen av et sosialt hierarki. Kronisk stress gir økt sannsynlighet for alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Det sies også at i møtet med noen med høyere rang bli vi mer ydmyke og imøtekommende. Det motsatte skjer i møtet med folk vi oppfatter som lavere enn oss i rang, da blir vi mer selvgode og uvennlige. Noe som ikke overrasker oss som befinner oss langt nede på rangstigen, dette har vi erfart i rikelig monn. Det er heller ikke overraskende at undersøkelser viser at de som befinner seg høyt oppe i hierarkiet, ikke synes dagens nivå av ulikhet er problematisk. Og det er vel der oppe de vel befinner seg, disse som skriver de før nevnte overoptimistiske tekstene. Det som har slått meg når jeg har lest slike tekster, er at det ser ut til at det er veldig vanskelig å ha to tanker i hodet på én gang. Jeg vil tro at de aller fleste av oss har fått med seg at verden på mange områder har gått framover, men samtidig går i feil retning på andre områder. Eksempelvis burde jordas temmelig stusselige helsetilstand være grunn til bekymring. I Dagens Næringsliv, som vel ikke akkurat er kjent som en utpreget miljøblekke, kunne vi for noen dager siden lese en heller skremmende artikkel med tittelen FN-ekspertadvarer: Global oppvarming kan føre til «klima-apartheid». For ikke lenge siden leste jeg at framtidstro er en nyliberalistisk kjerneverdi, det kan være noe av forklaringen på den voldsomme optimismen til disse skribentene. Viktig å ha de tidsriktige holdningene, vettu. Noe annet jeg har tenkt når jeg har lest diverse skråsikre, men ikke alltid like velbegrunnede, påstander fra de mer velbemidlede, er om de har hatt det så greit og lettvint her i livet at det er noe de har gått glipp av. Forskning har vist at et vanskelig liv har negative konsekvenser for fysisk og psykisk helse, og hjerneskanning viser at kronisk stress kan endre hjernen. Konsekvensene av et meget godt og trygt liv synes neppe på hjerneskanning, men kan det være at en viss grad av motstand her i livet er nødvendig for å utvikle seg til et reflektert voksent menneske?

Så over til det som her hovedgrunnen til at jeg tar opp dette, det er noen videoer på YouTube som Vittersø henviser til. Han anbefaler å bruke søkeordene «Paul Piff rich give less» og «Sarah Brosnan monkeys». Det har jeg gjort, og det jeg fant syntes jeg var så bra jeg synes flest mulig bør se dem. På det førstnevnte søket fant jeg denne videoen, den gir unektelig noen meget interessante tanker.

På det andre søket, fant jeg først en kortere video, men jeg velger å sette inn denne, fordi den er både morsom og informativ.


Til slutt velger jeg å sette inn en fra 5080 Nyhetskanalen. Den er egentlig forferdelig fæl, men dessverre kanskje ikke så langt vekk fra virkeligheten som man skulle ønske.

lørdag 11. mai 2019

Dublintur med drittvær og flystreik

Siden sist har jeg vært nok en tur til Dublin. Som vanlig var jeg der i en uke, om tiden går fort mens jeg er der, har den tydeligvis også gått veldig fort etter at jeg kom hjem. Det er godt over en uke siden, jeg kom hjem første mai, det var bare så vidt, mer om det etter hvert. Det stikker alltid litt i miljøsamvittigheten når jeg drar av gårde, i det siste har språket vårt blitt beriket med nyordet flyskam. Jeg kan for så vidt være villig til å stille meg i skammekroken som følge av flyturene jeg har foretatt meg, men da skal jeg jaggu ha selskap av en del andre, eksempelvis folk som har skaffet seg en skokk med unger de kjører overalt hele tiden. Jeg skal ikke bortforklare at det å fly er miljøskadelig, men jeg mener at for å finne ut hvem som skal skamme seg mest, må man se på hvor stort økologisk avtrykk folk setter i det store og hele. Jeg leste nettopp at hvert år avskoges 58 kvadratkilometer av Norge. Når trærne forsvinner, frigjøres dobbelt så mye CO2 som det norsk luftfart slipper ut. Avskogingen skyldes menneskelig aktivitet, byer som vokser, veier som bygges osv. Det er vel kanskje en viss sammenheng mellom menneskelig aktivitet og antall mennesker, jeg vet at det er en del som ikke er helt enige i det, men vi som ikke har formert oss har vel strengt tatt litt mindre skyld i dette. For å sitere David Attenborough: All our environmental problems become easier to solve with fewer people, and harder – and ultimately impossible – to solve with even more people. Dessuten har jeg aldri tatt i et bilratt, jeg spiser lite kjøtt, og bruker ting til de blir utslitt. De siste årene har jeg flydd to ganger per år, i fjor var det to turer til Dublin, de tre foregående årene var det én tur til Dublin og én til Edinburgh. Når jeg har tatt disse turene har jeg satt hensynet til egen fornøyelse foran hensynet til miljøet, det skal innrømmes, følgelig er ikke miljøsamvittigheten min gullende ren.


Over til Dublin-turen, uten at jeg er helt ferdig med miljø og befolkningsproblemet av den grunn. Jeg har noen tradisjoner som skal ivaretas når jeg er i Dublin, en av dem er turen til Dublin Zoo. Da er det vanskelig ikke å tenke på disse problemene. For øvrig har det akkurat kommet en FN-rapport som viser at det er all grunn til bekymring, eller til å bli vettskremt, vil jeg heller si. Ifølge tradisjonen går turen til Dublin Zoo dagen etter ankomst, så også i år. Siden sist har amurtigeren Tundra, som kommer fra Kristiansand dyrepark, fått unger, to utrolig vakre og søte små tigerjenter. Jeg var så heldig så få sett den ene av dem på ganske nært hold. Den vesle skjønnheten var temmelig møkkete, men det skal mer til enn litt møkk for å ødelegge et så fordelaktig utseende. Tigre må være noe av det aller vakreste som lever på denne kloden.


En annen som alltid sjarmerer meg i senk, er orangutangen Sibu. Da jeg satte inn et bilde av ham etter forrige Dublin-tur, var det en som lurte på om han har selskap av andre orangutanger. Det har han heldigvis. Her et bilde av ham sammen med en av dem, tar jeg ikke mye feil er dette Leonie.


Om jeg greide å opprettholde tradisjonen med tur til Dublin Zoo, ble det verre med andre tradisjoner, som å reise til landsbyene ute ved sjøen. Det satte de irske værgudene en stopper for. Jeg har opplevd mye drittvær i Irland, men det jeg opplevde i år slo alle rekorder. Det var kaldt, grått og det blåste tidvis noe helt forferdelig, og den vinden var iskald, for å si det forsiktig. Drittværet gjorde at jeg holdt meg inne i byen, og stort sett innendørs, det ble med andre ord mye tid på pub. Nå er det musikk på flere av pubene også på dagtid, dessuten er det alltid hyggelig å sitte og lese litt på en av de musikkløse pubene. Så til tross for det grusomme været, jeg syntes jeg hadde det riktig så trivelig. Det er noe med atmosfæren i den byen, og som jeg har sagt så mange ganger før, å reise til steder med pent vær er feigt. Jeg reiser tross alt ikke til Irland for å sole meg, derimot for å få noen reale doser irsk musikk, og det fikk jeg så absolutt.


Om jeg ikke brukte så mye tid på å føle på flyskam mens jeg var i Dublin, skulle jeg snart få føle på det jeg kaller omvendt flyskrekk, altså ikke skrekk for at flyet skal styrte, men derimot skrekk for at flyet ikke skal komme i lufta, noe som skjer langt oftere enn at fly styrter. Som vanlig fløy jeg med SAS, og jeg hadde fått med meg det kunne være streik på gang. Men jeg tenkte at det ordner seg sikkert, jeg tror jeg må slutte med å skryte av at jeg er pessimist. I den forbindelse må det også sies at jeg hadde tatt med meg solbriller. Jeg skulle hjem på onsdag, søndag ettermiddag, etter litt kikking på nettet, begynte jeg å ane at hjemturen kunne by på visse problemer. Utpå tirsdagen kom meldingen om at flyet min var kansellert, den var på engelsk, og ble avsluttet med Best wishes, SAS. Akkurat det siste syntes jeg de kunne spart seg. Heldigvis sto det også at de gjorde det de kunne for å booke meg om til en annen flight. Til tross for det, stressnivået, som jeg inntil da hadde greid å holde på et noenlunde lavt nivå, steg betraktelig. 


Da jeg sto opp på onsdag morgen var det temmelig høyt, jeg ante ikke hva som kom til å skje, eller hva jeg skulle foreta meg. Jeg hadde sett på facebook-siden til SAS at folk som hadde prøvd å ringe dem hadde ventet i omtrent dagevis for å få svar. Jeg fant ut at jeg kunne prøve en DM på siden deres, den skulle jeg skrive på pc-en, siden jeg er ekstremt klønete til å skrive på mobilen. Før jeg kom så langt, tikket det inn en melding på telefonen. Det sto det jeg nå kunne sjekke inn på fly til København, deretter skulle jeg fly til Gøteborg, og derfra til Oslo. Det er den vakreste SMS-en jeg noen gang har sett. Da var det bare å pakke kofferten, ta de obligatoriske tre rundene på hotellrommet for å være sikker på at ingenting var gjenglemt, sjekke ut og gå til flybussen, jeg hadde akkurat sånn passelig god tid. For å skape litt ekstra spenning, fikk jeg nok en melding fra SAS like etter at jeg satt meg på flybussen, der sto det, denne gang igjen på engelsk, at de ikke hadde funnet noen erstatning for flighten til Oslo, og at jeg fikk ordne meg som best jeg kunne, nok en gang avsluttet man med Best wishes, SAS. Etter et aldri så lite panikkanfall, skjønte jeg at det måtte være en feilsending, siden de viste til den opprinnelige flighten. Fort gjort i kampens hete, og all ære til dem som jobbet med å få booket om flest mulig, de hadde sikkert noen ganske tøffe dager på jobb. Men det skapte unektelig litt ekstra stress. Jeg må si jeg var ubeskrivelig lettet da jeg hadde sjekket inn på flyplassen, og sto med boardingpasset i hånda. Jeg tilbrakte hele dagen på fly og flyplasser, men det gikk veldig greit, alle tre fly var i rute, jeg kom hjem før det var altfor sent.

Til tross for drittvær og flystreik, det var nok en vellykket tur til Dublin.



mandag 15. april 2019

Hellig arbeid og NAV-helvete

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittel Den evangelisk-lutherske lære ble skrevet ut av Grunnloven i 2012. Arbeidslinja er blitt offisiell religion av Sven Egil Omdal. I Dagens Næringsliv har Siv Sangholt, leder for fagforeningen Samfunnsviterne i Nav, et innlegg med tittel Når arbeidslinjen blir religion. Det ser ut til at stadig flere ser en sammenheng mellom tidens holdning til arbeid, og religion. Arbeidet er hellig, uansett hvor meningsløse arbeidsoppgavene er. Og det må være på heltid, selv om en renholder på deltid gjør mer nytte for seg enn en bullshitarbeider på fulltid, er hun å anse som en umoralsk snylter med dårlig samfunnsånd.

Vi må jobbe, og jobbe enda mer, hvis vi skal få råd til velferd, sies det. Men hva brukes nå disse velferdspengene til? NAV har 37 kommunikasjonsansatte, men bruker millioner på PR-byrå, kunne jeg lese for en stund siden. Her får vi vite at Nav har inngått en avtale på 12 millioner kroner med PR-byrået Try. Try skal blant annet bistå Nav med strategisk rådgivning i forbindelse med reklame- og medieplasseringstjenester. Mulig det er jeg som er i overkant enkel, men jeg klarer ikke helt å skjønne hva Nav skal med reklame. Jeg trodde reklame var noe man benyttet seg av dersom man hadde varer eller tjenester man ønsket å selge. Men Nav vil da vel ikke at flest mulig skal benytte seg av deres tjenester? Jeg trodde det var tvert imot. Betyr dette at vi snart får se reklameplakater med tekster som ER DU LEI AV Å SLITE OG SLAVE, BEGYNN Å NAVE! Lite sannsynlig, men det er antagelig bedre å fore reklamebyråer med store summer, enn å bruke pengene på syke og arbeidsledige, de må som kjent ha insentiver, noe som betyr minst mulig penger, for å komme seg i jobb.

En annen artikkel jeg har lest, har tittelen Bruker omstridt personlighetsanalyse for å veilede Nav-brukere. Den omstridte analysen kalles DISC, og omtales av psykologer som like nyttig som et horoskop. Likevel synes altså Nav det er helt greit å sende arbeidsledige på kurs i DISC. Hver gang jeg leser om diverse håpløse kurs Nav bruker penger på, lurer jeg på hvorfor i all verden de ikke heller kan bruke disse pengene på kurs hvor folk faktisk lærer noe nyttig.

Det kan være at reklamebyrået Try skal bistå Nav med avskrekkende reklame. Kanskje noe sånt som UANSETT OM DU ER ALDRI SÅ SYK OG SVAK, KOM DEG FOR HELVETE PÅ JOBB, FOR KOMMER DU TIL NAV, SKAL VI SØRGE FOR AT DU BLIR TOTALT VRAK. De pengene kan de i så fall spare seg, folk er redde nok for Nav som det er. Hos Fri Fagbevegelse forteller Nav-ansatte Tuva at de kjenner folk som bor ute, fordi de ikke orker å ha med Nav å gjøre. Her får vi også vite at Nav kutter ned på åpningstider, reduserer antall PC-er på kontoret, og tar bort sitteplasser. De fjerner skjemaer fra Nav, for at folk skal skrive dem ut hjemme. Samtidig som Nav-brukere skal ha minst mulig penger, forventes det at de har brukbart datautstyr hjemme. Det er ikke ofte jeg skriver ut noe nå for tiden, men når det skal gjøres, har det en lei tendens til å være en blekkpatron eller flere, som er tom for blekk. Da må jeg gå på butikken og kjøpe, før det blir noe utskrift. Bare en blekkpatron koster faktisk en del, for en lutfattig person kan det fort bli at valget står mellom ny patron eller mat den dagen. I verste fall ryker printer eller pc, hva skal folk gjøre da? Jeg går ut fra at Nav ikke bistår med penger til nytt datautstyr.

Det er litt merkelig, på den ene siden er det tilsynelatende unison enighet om at arbeid er utrolig morsomt og ekstremt sunt, på den annen side ser det ut til å være like unison enighet om at folk som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de rett og slett ikke gidder å jobbe. Folket har altså ikke forstått hvor ubeskrivelig artig og sunt arbeid er, det til tross for at de i langt større grad enn politikerne, har reell arbeidserfaring.

Noe annet som slo meg, er at en stor del av politikerne jobber for påvirkningsbransjen når de ikke er i politikken. Kanskje politikere som ikke synger med i det unisone koret, ikke er like attraktive for PR-byråene? I hvert fall virker det ikke som de har særlig forståelse for den virkeligheten folk lever i. For vanlige arbeidstakere heter det seg at man må kunne forsvare lønna si, kan man si at politikere som ikke forstår, eller gidder å forstå, hvordan livet faktisk er der ute, forsvarer lønna si?


onsdag 10. april 2019

Hjelp – jeg er lydutfordret

Det første vårtegnet på disse kanter, er gjennomtrengende brøl fra motorsykler. Jeg vet jeg klagde min nød her på bloggen i fjor også, men det er så sabla irriterende at våren, som skulle være en tid da det skulle være fint å være ute og mulig å åpne et vindu, drukner i infernalsk støy.

Med tanke på at det ikke lenger finnes problemer, finnes det antagelig heller ikke støy, bare «lydutfordringer». Det hjelper lite for oss som er lydutfordret, det er akkurat like plagsomt. Faktisk er det så er det jo sånn at støy, unnskyld lydutfordringer, er skadelig for helsen, man kan rett og slett bli syk av det, eller pådra seg helseutfordringer, som det vel heter nå for tiden.

Nå er det også annen plagsom trafikk her jeg bor, vi skal ikke se bort fra at mange av dem som kjører forbi er på vei til et av treningssentrene i området, der de skal sitte og tråkke på ergometersykler. Kanskje også lydutfordrerne burde overveie om de ikke burde holde seg innendørs med bråket sitt, de er neppe ute for å nyte naturen og vårstemningen. Eller skaffe seg elsykler, det er en butikk som selger slike her i nærheten, så kunne de ha denne lyden de tydeligvis er så glade i, på øret, mens de syklet. Da ville de fått litt mosjon også, det er det så vidt jeg vet ingen som har dødd av. Men det er antagelig ikke like «tøft».


Da en lydutfordrer dundret forbi for en stund siden, kom jeg til å tenke på et øyeblikk i fjor vår. Det var den dagen jeg hadde reist til Dublin, og vært så heldig at jeg fikk hotellrom mot en gårdsplass med et stort tre. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur innom rommet, satte meg ned på sengen med pc-en. Der satt jeg foran åpent vindu, og det eneste jeg hørte var fuglekvitter. Jeg ble sittende og kjenne på den uvante følelsen av velvære, skuldre som senket seg, pusten som roet seg. Det slo meg hvor mye koseligere det er med kvitrende småfugler, enn motoriserte bråkmakere, unnskyld lydutfordrere.

Det er stressende med støy, nå er jeg lei av å være tidsriktig og kalle det lydutfordringer, så da stresser jeg ned med litt barokkmusikk. Det pleier å hjelpe.

                       

torsdag 4. april 2019

Hellig arbeid og bullshit-jobber

Jeg fortsetter å skrive om arbeidslivet, jeg vil først anbefale to artikler, den ene har den talende tittelen Når arbeidet blir gud, og den andre Frykten for den tomme arbeidsplassen. Begge omhandler det økende antallet bullshit-jobber, eller tullejobber om man vil.

Jeg sakser et avsnitt fra den først nevnte artikkelen: Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg mindreverdige, er ikke verdifullt.
Det er jo ganske paradoksalt at det er mange av de mest nyttige jobbene som regnes som lavstatusyrker. Det er et artig tankeeksperiment å se for seg hvordan det hadde blitt dersom alle i såkalte lavstatusjobber hadde tatt en felles streik. Det kan virke grusomt urettferdig at disse yrkene har lav status, mens derimot jobber i eksempelvis påvirkningsbransjen og reklame heller betraktes som høystatusjobber.

Det er påfallende at etter hvert som mange opplever mer stress og press i jobben, er det blitt en opplest og vedtatt sannhet at jobb er sunt. Når tempoet har økt betraktelig i fysisk belastende jobber, blir mange utslitte lenge før pensjonsalder, fordi det er grenser for hva kroppen tåler av hardt arbeid og tøft tempo i år etter år. Det at arbeid faktisk kan være alt annet bra for helsen, ser det ikke ut til at maktmenneskene vil innse. Men det er vel et tegn i tiden, det som ikke passer med egen virkelighetsoppfatning, det tror man ikke på. Like påfallende er det at mens vi ser en framvekst av meningsløse bullshit-jobber, er også arbeid blitt så utrolig meningsfylt. Her messer stort sett samtlige politikere i kor, samtidig som mange av dem virrer mellom politikken og påvirkningsbransjen. Det at arbeid først og fremst har vært noe folk har gjort for å livnære seg, for å ha mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen, har kommet fullstendig i bakgrunnen. Dette tankegodset passer selvfølgelig som hånd i hanske når man ønsker å utnytte arbeidsfolk. Når jobben angivelig gir deg både helse og mening med livet, er det kanskje ikke så farlig om du ikke tjener noe særlig. Da kan man sende arbeidsledige ut på meningsløse tiltak, mens lønna ikke er annet enn det som med et godt, gammelt uttrykk kalles knapper og glansbilder. Bare at her er det heller snakk om én knapp og et halvt glansbilde.

Ja, det kan nesten se ut til at arbeidet er blitt en slags gud, det er mye av det som sies når det er snakk om arbeid som kan minne mye om holdninger jeg har sett hos religiøse personer. Det er en streng moralisme, der man helst ikke skal ha andre gleder i livet enn jobben, og den som av en eller annen grunn ikke er i jobb, den skal få svi, og det sørges jo i økende grad for at disse opplever et sant helvete. Dessuten mener man at arbeidet har en helbredende virkning. Jeg har snakket med kristne som mener de har opplevd helbredelse, av en eller annen grunn har disse angivelig helbredelsene bare vært for slikt som hodepine eller litt ryggvondt, plager som har det med å gå over av seg selv. Derimot har jeg aldri hørt om noen som har blitt helbredet av alvorlige sykdommer. Når det snakkes om hvor helsebringende arbeid er, har jeg lurt på hvor mange timer med arbeid som skal til for å helbrede kreft. Det er jo tross alt sånn at mange av dem som ikke er i jobb, er det fordi de har alvorlige sykdommer, som verken noen gud eller jobb kan helbrede.


tirsdag 26. mars 2019

Et mer autoritært arbeidsliv

Med tanke på forrige bloggpost, som omhandlet boka «Hired» av James Bloodworth, vil jeg anbefale to innslag fra Verdibørsen på P2. Det ene er fra 17. januar i år, og tar opp utviklingen i arbeidslivet, som går i en mer autoritær retning. Da jeg hørte dette, kom jeg til å tenke på et innslag jeg hørte for en god stund siden. Utrolig nok greide jeg å finne det, det er fra fjerde april 2017, og temaet er HR versus Personal. Disse to innslagene omhandler mye av det samme, jeg synes det som kommer fram er viktig, og burde vært snakket mer om. Samtidig som arbeidslivet blir mer autoritært og arbeidstakere opplever stadig mer kontroll, kreves det at folk skal synes det er så utrolig artig å jobbe. Det kan virke som først bud for arbeidstakere er du skal ikke ha andre gleder enn Jobben.

Selv om det her snakkes om jobber som befinner seg noen hakk over de prekære jobbene Bloodworth beskriver i «Hired», er det noen fellestrekk. I innslaget fra 2017, sies det at ifølge HR-ideologien har arbeidsgiver og arbeidstaker samme mål, man trenger ingen fagforening, alle er en stor lykkelig familie. Dette minner mye om det Bloodworth forteller fra Amazon, der han første dag på jobb ble fortalt at her var alle medarbeidere, enten det gjaldt Jeff Bezos, Amazons eier og verdens rikeste mann, eller de utpinte og underbetalte lagerarbeiderne. Og på veggene hang det plakater som fortalte at det var kjempegøy å jobbe hos Amazon. Vi hører også et HR-menneske som mener at folk først og fremst skal fortelle ungene sine hvor gøy det er å jobbe, og ikke snakke så mye om ferie og fritid. Nå skal du ha en ekstremt givende jobb, eller en særdeles stusselig fritid, for at jobben skal være morsommere enn det du opplever på fritiden. Jeg tror man kan gjøre en utmerket jobb, samtidig som man tross alt setter større pris på mange av de opplevelsene man har hatt utenfor jobben.

Jeg synes også det burde snakkes mer om dette med å bli den beste utgaven av seg selv, som det snakkes om i innslaget fra i år. Hva er egentlig det? Det nevnes også at solidariteten forsvinner når arbeidstakere i større grad blir konkurrenter. Som jeg ser det, er nettopp evne til solidaritet og medmenneskelighet særdeles viktige egenskaper, men det er neppe slikt det er snakk om når man skal bli den beste utgaven av seg selv. Det å hele tiden være nødt til å jobbe med å være så konkurransedyktig som mulig, har kanskje ikke bare omkostninger for hver enkelt, men også for samfunn og fellesskap, da det kan føre til framveksten av en selvopptatt og lite sympatisk mennesketype. Jeg har sett noen tilfeller av mennesker av den sorten jeg pleier å kalle de markedstilpassede, og de har ikke vært folk jeg har hatt lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Jeg kan huske jeg for mange år siden fikk hakeslepp da jeg leste om en person som snakket om å gjøre seg selv til en merkevare, jeg opplevde det som markedstenkning som hadde gått amok, og fattet ikke at noen var villige til å underkaste seg noe slikt. Jeg synes ikke mennesker skal være nødt til å gjøre seg selv til varer, men hvis man aksepterer tankegangen, spørs det vel om ikke disse «merkevarene» mer er å betrakte som markedstilpassede dusinvarer.

Jeg kom over en artikkel om ansatte ved en XXL-butikk i Stockholm som måtte gjøre armhevinger som straff, eller motivasjon som det ble kalt, hvis de for eksempel gjorde den feilen å kalle en kunde for en kunde, og ikke for gjest. Igjen ser vi en usmakelig disiplinering av arbeidstakere, og igjen ser vi også hvordan man i økende grad benytter seg av en form for nytale.
Det kan se ut til at det skjer en utvikling i arbeidslivet som er alt annet enn positiv, og som burde få mer oppmerksomhet.

mandag 11. mars 2019

Jeg har lest "Hired" av James Bloodworth

For en stund siden leste jeg «Hired» av James Bloodworth, boka har undertittelen «Six months undercover in low-wage Britain».  Mens jeg leste tenkte jeg det hadde vært fint om boka ble oversatt til norsk. Det har den etter hvert blitt, og har fått tittelen «Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter».  Boka har fått en del oppmerksomhet, og James Bloodworth har også vært en tur her i landet. Intervjuer med ham kan høres i et innslag i Ekko på P2, og en podcast hos Agenda.

Dette er en bok jeg absolutt kan anbefale, den gir et levende og troverdig bilde av hvordan det er å befinne seg i det prekære arbeidslivet. Nå det er selvfølgelig stor forskjell på det å være på besøk i denne virkeligheten, og det å leve det virkelige livet sitt der, med få muligheter til å unnslippe. Dette skriver da også James Bloodworth om i forordet. Han beskriver seg selv som en turist, hvor han i nødsfall kunne ta ut penger fra banken, eller flykte tilbake til det langt mer komfortable livet han levde til vanlig. Han mener at grunnen til at det er så få arbeiderklasseforfatter i dag, skyldes at det er tilnærmet umulig å kombinere det å skrive med de tøffe forholdene nåtidens arbeidsfolk opplever. Nå er nok forholdene i Storbritannia verre enn her, men også her ville det vært vanskelig å skrive mens man jobbet i tilsvarende jobber. Og jeg tror også det ville vært svært vanskelig å få utgitt en slik bok, uansett hvor skrivefør man måtte være. Jeg tenker på hvor usynliggjort arbeiderklassen er blitt, og jeg har ikke inntrykk av at det er noe ønske om endring i så måte. En bok skrevet av en arbeider ville neppe fått den samme oppmerksomheten som denne boken har fått.

I løpet av seks måneder hadde Bloodworth fire forskjellige jobber. Det var på lager hos Amazon, som omsorgsarbeider, som telefonselger for et forsikringsselskap, og som sjåfør for Uber.
Jobben hos Amazon fikk Bloodworth gjennom bemanningsselskapet Transline Group. Han jobbet på nulltimerskontrakt, en kontrakt han aldri fikk se, til tross for at han ba om det gjentatte ganger. Første arbeidsdag ble de fortalt at de ikke måtte ha noen illusjoner om at dette var en fast jobb. Riktignok ble det sagt at de aller beste fikk være, men de ble gjort oppmerksomme på at mange andre sto klare for å overta, så håpet var ikke plagsomt stort. Første dagen fikk de også følgende gladmelding: Jeff Bezos is an associate and so are all of you, uten at de som slavet for Amazon på luselønn følte seg som likeverdige medarbeidere med verdens rikeste mann av den grunn. Amazon ser ut til å praktisere en form for nytale, arbeidsplassen kalles ikke et lager, men derimot et Fulfilment Centre, og dersom du skulle få sparken, blir du released. Til tross for feel good-slagord og bilder av strålende blide arbeidere som sa: We love coming to work and miss it when we’re nok here!, hadde stedet en atmosfære tilsvarende det Bloodworth forestilte seg er i et fengsel. Arbeiderne hos Amazon er underlagt streng kontroll, der det knapt er mulig å gå på toalettet, de har en halvtimes spisepause, men omtrent halve tiden går med til å gå gjennom en flyplassliknende sikkerhetskontroll. Bloodworth forteller om en håndholdt «dings» de måtte bære med seg hele tiden, som registrerte hver eneste bevegelse, han sier det føltes som å ha husarrest. De praktiserer også et system med straffepoeng, de gis straffepoeng for sykdom, en ukes sykdom ga fem straffepoeng. Ifølge Amazon var ikke folk syke, bare late. Seks straffepoeng førte til sparken, eller release som det heter på Amazon-språk. Bloodworth forteller også at både han og andre opplevde triksing med lønn. Aftenposten hadde rett før jul en artikkel om forholdene hos Amazon, der vi kan lese om umenneskelige forhold, folk brekker bein, besvimer og blir hentet i ambulanse. En undersøkelse den britiske fagforeningen British General Union har gjort viser at ambulansetjeneste hadde rykket ut 600 ganger til britiske Amazon de siste tre årene. 115 av disse hadde vært til lagerbygget i Rugley, det var der James Bloodworth jobbet.

Hans neste jobb var som omsorgsarbeider i Blackpool. Han jobbet for et firma som heter Carewatch, også her var det nulltimerskontrakter. I kontrakten sto det at det kunne bli perioder der det ikke var arbeid, da hadde ikke Carewatch noe ansvar for verken jobb eller lønn. Selskapet kunne sende folk ut på jobb når som helst, men du kunne også få en telefon med beskjed om at det ikke var noe arbeid denne uken. Denne usikkerheten godtok folk, det var bare slik det var. Kontrakten inneholdt blant annet: There are no Collective Agreements applicable in this employment. Carewatch does not recognize any trade union for the purpose of its provision of service. Bloodworth snakket med en annen omsorgsarbeider som hadde jobbet for flere andre firmaer, hun var organisert, men måtte skjule det, ellers ville de ikke ansatt henne. Omsorgssektoren er privatisert, og da blir det om å gjøre å tilby så billige tjenester som mulig. Kampen mellom tilbyderne for å få en bit av et stadig minkende budsjett, fører til et kappløp mot bunnen. Budsjettkutt fører til stadig dårligere forhold for så vel arbeidere som brukere. Noe som igjen fører til stort tidspress, hvis noen besøk tok lenger tid enn beregnet, f eks. dersom en bruker var syk, måtte de kutte ned tiden på andre de besøkte, hvis dette ikke gikk, kunne de ende opp med å jobbe fra sju om morgenen til ti eller elleve om kvelden, uten en eneste pause. Ved siden av det fysiske slitet, var arbeidet også følelsesmessig belastende, da det ikke var mulig å gi brukerne den hjelpen de trengte, det var det ikke tid til. Det var et problem at noen av arbeiderne var veldig dårlige i engelsk. Det var et økende antall arbeidere fra Øst-Europa, i likhet med hos Amazon var de britiske arbeiderne bekymret for å bli erstattet av arbeidsinnvandrere, da de var lettere å utnytte. Denne trusselen gjorde at folk fant seg i nesten alt ledelsen krevde av dem. Han snakket med folk som fortalte dersom du meldte fra om feilbehandling eller feilmedisinering, var det ikke sikkert det ble tatt tak i. I stedet kunne det hende de prøvde å kvitte seg med den som ifra. De kunne sende dem til de verste stedene, eller kutte antall timer ned til ingenting. Det er det som er «fordelen» med nulltimerskontrakter, arbeidsgiveren behøver ikke sparke folk, bare la være å gi dem jobb.

I Wales jobbet James Bloodworth som telefonselger for forsikringsselskapet Admiral. Arbeidsdagen var fra åtte til fem. Det var en kjedelig jobb, men ikke like uutholdelig som de andre jobbene han hadde. Firmaet gjorde mye for å skape et positivt miljø. Men også her var det overvåking. Han forteller om et sjikt av ansatte som ble betalt noe mer enn de andre, og fungerte som ledelsens ører. De minnet om en flokk veps rundt en åpen syltetøykrukke. De var på en måte likeverdige, men likevel ikke. Her måtte han være mer forsiktig for ikke å avsløre identiteten sin, fordi han stort sett hele tiden var omgitt av noen som var i direkte kontakt med ledelsen.

Til sist jobbet han i London som sjåfør for Uber. Fordelen var at han kunne jobbe når han ville, men når han først slo på Uber-appen, var han underlagt strenge regler. Han hadde usikkerheten det medfører å være selvstendig næringsdrivende, samtidig som Uber var en kontrollerende og autoritær arbeidsgiver. Det var til og med regler for hva sjåførene kunne si og ikke si til kundene, de hadde ikke lov å snakke om religion, politikk eller sport. Han opplevde ubehagelige og nedlatende kunder, som ikke så på ham som likeverdig.

Det som gjør denne boken så lesverdig, er at James Bloodworth ikke bare skildrer de forskjellige arbeidsplassene, men forteller om mennesker han møtte underveis, også på det han hadde av fritid. Om møter med hjemløse i Blackpool, og forhenværende gruvearbeidere, som til tross for at det kunne være farlig, opplevde at jobben i gruvene ga en annen verdighet enn de prekære jobbene dagens arbeidere ofte må ta til takke med. Noe jeg synes er veldig positivt, er at James Bloodworth beskriver disse menneskene på en respektfull og verdig måte. Det kan ha en del å gjøre med at han selv kommer fra arbeiderklassen, og begynte å studere først da han 23 år. Nå har jeg lest boka på engelsk, jeg håper ikke at den norske utgaven har brukt dette «arbeiderspråket» jeg har sett mange bruker når de skal sitere arbeidsfolk her i landet. Det er et språk som minner om en parodi på østkantmål, som gjør at uansett hva som er blitt sagt, så framstår det som latterlig og dumt.

Jeg har sett at flere har sagt at vi skal være glad for at vi ikke har tilsvarende forhold her i landet. De som har skrevet og snakket om boka, har nok aldri vært i nærheten av liknende forhold. For enkelte av oss andre forholder det seg nok noe annerledes. Selv om jeg ikke har opplevd et slikt skrekkregime som Amazon, er mye av det som beskrives i boka nært opp til det jeg har selv har opplevd i arbeidslivet. Jeg har opplevd triksing med lønn. Jeg har sett at én dags sykefravær er blitt straffet med en uke uten jobb, og jeg har sett at noen har blitt sparket ut fra jobben med umiddelbar virkning, uten at det forelå noen god grunn, bare fordi en småsjef var i dårlig humør en dag. Jeg har jobbet full dag og mere til, uten å ha hatt en skikkelig pause i løpet av dagen. I de verste tilfellene har det ikke engang vært tid til å stoppe opp og trekke pusten. Jeg har følt hvor ødeleggende det er for kropp og psyke å ha hardt fysisk arbeid, uten noen kontroll over egen arbeidsdag, og samtidig være dynget ned i økonomiske problemer, fordi lønna er for lav og jeg ikke har visst om det var jobb neste uke, eller i verste fall neste dag. Noe som en slik bok nødvendigvis ikke får beskrevet, er langtidsvirkningene av slike jobber, dette er jobber som bryter mennesker ned, både fysisk og psykisk.

Nå er det ikke lenger lov med nulltimerskontrakter her i landet, den nye loven trådte i kraft fra nyttår, og allerede har man sett at bemanningsbransjen saboterer de nye reglene, og gir folk stillinger på fem prosent. Ut ifra det jeg har sett av arbeidsgivere, vil de utnytte folk så sant de kan, jeg har sett mye kreativt snusk og fanteri . Og uansett hvor fine lover og regler man klarer å få til, så vil det alltid være noen som ikke er attraktive på arbeidsmarkedet, da må man ta til takke med jobb for arbeidsgivere som gir totalt blaffen i de reglene som gjelder. Det er lett å få inntrykk av at verken politikere eller andre med makt og myndighet har tatt innover seg hvor ille det står til i deler av arbeidslivet også her i landet. Det er et tilnærmet unisont kor av politikere som gnåler om hvor sunt det er med arbeid. Hvis man leser Hired/Innleid og underbetalt skal man ha særdeles dårlig gangsyn for ikke å forstå at den type jobber som beskrives ødelegger helsen til dem som er så uheldige å ha dem. Det store spørsmålet er om folk som aldri har vært i nærheten av de mer brutale delene av arbeidslivet, vil forstå noe særlig av det, eller hvor mye de gidder å anstrenge seg for å forstå. Jeg synes å se en viss skjønnmaling av det norske arbeidslivet, også fra venstresiden som gjerne mener at systemet vi har her i landet fremdeles er såpass bra at det ikke har blitt så gærent som det noen av oss har erfart at det faktisk er.

Med unntak av «En såkalt drittjobb» av Lotta Elstad som ble utgitt for noen år siden, er det så vidt jeg vet ikke skrevet noen tilsvarende bøker om det norske arbeidslivet. Det beste hadde selvfølgelig vært en bok skrevet av en person som virkelig hadde slikt arbeid. Det er nok veldig vanskelig å få til, men hva om man hadde samlet kortere tekster fra flere arbeidere, eller om man utga en bok basert på intervjuer med arbeidsfolk. Det kunne vært interessant, men dessverre tror jeg ikke vi får se det.

Jeg avslutter med nok en gang å anbefale denne boka, James Bloodworth har gjort et solid stykke arbeid, han tar opp et viktig tema, det er en bok som fortjener å bli lest av mange.

mandag 21. januar 2019

Bloggen har fylt ti år!

Bloggen fylte ti år for en stund siden, den åttende januar 2009 skrev jeg min aller første bloggpost. Jeg har hatt tradisjon for å markere bloggbursdagen, det fikk jeg ikke gjort i år. Så da får jeg ta markeringen på etterskudd. Da jeg startet opp, var det særlig to temaer jeg var opptatt av, det ene var de brutale forholdene jeg opplevde i arbeidslivet som vikar på diverse drittjobber, vesentlig kantine og lager, der jeg opplevde stadig lavere lønn og tøffere arbeidstempo. Det andre var alle de nedlatende betraktningene om arbeiderklassen, som jeg leste støtt og stadig på den tiden. Det var mye av det jeg senere har kalt ABD-kronikker, fordi de gjerne inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Skribleriene var gjerne illustrert med et bilde av en campingvogn eller en grandiosa-pizza. Som tilhørende arbeiderklassen var det en bisarr opplevelse å lese disse selvhøytidelige og skråsikre tekstene om det som skulle forestille å være en beskrivelse den gruppen jeg visstnok tilhørte. Særlig var det min angivelige forkjærlighet for dansebandmusikk som fikk meg til å gå fullstendig av skaftet, det var noe med å bli fortalt at jeg var veldig glad i en musikkform som jeg ble direkte syk av. Jeg håper ikke det at jeg gir uttrykk for min avsmak for denne musikkformen krenker eventuelle dansebandentusiaster som måtte lese dette, i løpet av mine ti år som blogger er det jo blitt veldig på moten å være krenket. Siden det ser ut til at den mest høyverdige formen for krenkelse er å være krenket på vegne av andre, ber jeg om unnskyldning dersom noen skulle bli krenket på vegne av dansebandentusiastene. Det skal vel innrømmes at jeg kanskje ble en smule krenket av å bli beskyldt for å like musikk jeg ikke kunne fordra, men det ble jeg fort ferdig med, og klarte etter hvert å le av tullet i stedet. Noe som for så vidt er synd, siden det nå altså er på moten å være krenket, det kunne jo vært greit i hvert fall å være litt moderne.

Som jeg var inne på i en bloggpost for en tid siden, har det vært noe oppmerksomhet i senere tid om de temaene jeg har vært opptatt av her på bloggen. I løpet av årene som har gått, har den gruppen jeg har tilhørt fått et navn, prekariatet. Det er en treffende beskrivelse, da det er sikkert og visst at det i høyeste grad er prekært støtt og stadig ikke vite om det er jobb i morgen eller ikke. Det som har irritert meg, og som jeg har nevnt før, er at man når man er bekymret for framveksten av et prekariat, så er det først og fremst fordi man beskriver prekariatet som en «farlig» klasse, og langt mindre bekymret for hvor skadelig det er å befinne seg i denne gruppen, med alt det vil si av økonomisk usikkerhet og generell utrygghet. Noe av det samme så jeg i kommentaren til Egeland som jeg lenket til i før nevnte post. Han avsluttet med følgende: Det er aldri galt å markere sterk politisk uenighet, men det er ødeleggende hvis det følges av mangel på respekt for folk som har andre erfaringer og en annen bakgrunn. I lengden er det også risikabelt. Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta. Det blir ingen sommerfest. Det skal innrømmes, selv om jeg har svært liten sans for de kreftene Egeland tenker på, at dypt inne i meg et sted sitter en liten jævel og gliser rått av dem som har tilbrakt tiden på sommerfest og nå er redde for oss som har vært ute litt for mange vinternetter. Jeg skulle bare ønske det hadde vært helt andre krefter som sinte og fortvilte mennesker kunne ty til.

For øyeblikket er det en debatt om eliter på gang, der eliten diskuterer om det finnes eliter, eller hvordan det nå var. Klassekampen, en avis som ifølge dem som har greie på det kun leses av eliten, har en serie gående om temaet. Under overskriften Hva sier eliten selv?, har de spurt flere fra eliten om hvem som er eliten i Norge, og om de selv er en del av eliten. Det er flere som vegrer seg mot å se seg selv om en del av eliten. Uansett hva de måtte kalle seg, dette er folk som er langt mer privilegerte enn noen jeg kjenner, uten at det ser ut til at de skjønner det selv. Jeg har sett en og annen uttalelse fra dem som kan kalles elite, som tyder på svært liten forståelse for alvoret i de problemene mange andre har å slite med. For elitepersonen har jo også opplevd noe som har vært leit her i livet, og det har gitt vedkommende enorm innsikt om livets brutale realiteter, det kan være slikt som: Jeg brakk en tå på en skitur en gang, og jeg hadde en gullfisk i barndommen som døde, så jeg vet virkelig hva det vil si å oppleve smerte og sorg.

Et tema jeg har vært innom her på bloggen har vært hvordan det er å være aleneboende, det er 900 000 av oss, men til tross for at vi er stor gruppe er det ikke et eneste parti som er oppfatt av vår situasjon. Det blir neppe bedre av at Kristelig Folkeparti nå skal med i regjeringen. Det er også annet som tyder på lite håp om bedring for oss single. Jeg tenker på statsministerens nyttårstale, den sto jeg gladelig over, men jeg har selvfølgelig fått med meg at hun oppfordret folket til å produsere flere barn. Dette fordi disse ungene skal finansiere velferdsstaten, en velferdsstat det virker som regjeringen bygger ned så godt den kan. For en tid siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, dersom ikke flere kom seg inn i arbeidslivet. Nå vil hun altså at folk skal få minst tre unger, hva hun kommer til å true med dersom så ikke skjer, vil jeg helst slippe å tenke på. Jeg har sett The Handmaid’s Tail, jeg leste også boka i sin tid, den står i hylla. Uansett, det er dårlige nyheter for oss som ønsker bedre kår for aleneboende, nå skal det nok heller brukes penger på å lokke folk til å skaffe seg store barneflokker. Og de barna bør fortrinnsvis være friske og lønnsomme, det har vært nok av skrekkhistorier om hvordan man behandler dem som har vært så uheldige å få syke barn.

I forrige post nevnte jeg innstrammingen i AAP-ordningen, som får store og trise konsekvenser for dem som rammes. Jeg kom over en kronikk i Dagsavisen av Elisabeth Thoresen, som jeg anbefaler alle å lese, den har tittelen Hallo, Annikken Hauglie! Du har sovet lenge nok, du må våkne nå!. Thoresen har satt inn en PM hun har fått fra en person som mistet AAP, den er virkelig hjerteskjærende:
«Jeg er enslig og har ikke noe nettverk. Jeg har en personlighetsforstyrrelse med borderline, posttraumatisk stress lidelse, og også psykotisk depresjon. Jeg har ikke kapasitet til å ta opp kampen mot NAV. Jeg ble akutt innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet arbeidsavklaringspengene (AAP) mine. Jeg fikk hjelp til å klage på vedtaket, og fått til svar fra NAV klageinstans at det vil ta 28 uker å behandle denne. På den tiden rekker jeg å bli hjemløs, og også miste mine to katter som betyr mer for meg enn alt annet, og de er det eneste jeg har. Akkurat nå er ting så svart og tungt at jeg ikke nyttegjør meg nødvendig og hensiktsmessig behandling engang. Vær så snill å følg opp presset på nav"

Som jeg også var inne på i forrige post, regjeringen har startet arbeidet med en handlingsplan mot selvmord. Der uttrykte jeg bekymring for at innstrammingen i AAP kunne føre til flere selvmord. Som man ser her, så har det i hvert fall ført til ett selvmordsforsøk. Det er antagelig naivt å tro at politikerne bryr seg nevneverdig om lidelsene de som mister AAP og andre som sliter med Nav, påføres. Når folk blir så syke av kampen mot Nav, at de må innlegges på sykehus, koster det penger, og det er antagelig noe de forstår mer av. Kanskje de burde tenke over om det ikke hadde blitt billigere å behandle folk på en anstendig måte, la dem ha penger nok til å kunne puste fritt, og la dem få beholde en viss grad av verdighet. Dessverre ser det ut til at flertallet av politikerne, uansett side, er meget sterke i troen på fattigdom og ydmykelser som botemiddel for så vel sykdom som arbeidsledighet. Noe annet jeg oppfatter som skremmende, er at i dag er det ingen som er mot fattigdom, de er mot barnefattigdom. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte en politiker snakke om å bekjempe fattigdom, uten at der er barne foran fattigdom. Voksne mennesker ser ikke ut til å ha noen egenverdi, dersom de ikke har mindreårige barn kan de visst bare kastes på dynga og ligge der og råtne. Det ser ut til personen som har skrevet den hjerteskjærende meldingen jeg satte inn over, ikke har barn. Alle som leser det, må skjønne at dette er en person som har det veldig vondt, da er det utrolig trist å tenke på at kanskje ikke en eneste av politikerne på Stortinget ville løfte en finger for å hjelpe denne personen. Fordi det kun er barnefattigdommen de av dem som i det hele ønsker å bekjempe fattigdom, vil gjøre noe med. Jeg har en viss erfaring med å mangle penger, og vet hvor mørkt og skremmende det får livet til å føles, jeg vet også at det går utover konsentrasjonsevne, hukommelse og kveler effektivt alle tilløp til livsglede.

At tiårsdagen til bloggen blir markert to uker på etterskudd, sier litt om hvor gammel og sigen denne bloggen er blitt. Det er noen år siden storhetstiden. Jeg blogget friskt fram til august – 13 . Da skjedde det noe som gjorde at jeg ble helt slått ut, og de som sier at det som ikke dreper, gjør deg sterkere, vet ikke hva de snakker om. Etter hvert jeg fikk bloggen sånn noenlunde opp igjen, men den kom aldri i toppform. Nå for tiden er det heller ikke nok å være blogger, nå skal man være influencer, og det har jeg ingen ambisjoner om å bli, og det er sikkert like greit, for jeg mangler nok influencer-genet.

Til slutt, da jeg startet bloggen syntes jeg av en eller annen grunn det var en kjempegod ide å plassere den fæle engelen øverst på bloggen. Det var den som ga meg ideen til navnet på bloggen, det var litt idetørke ute og gikk, så jeg var lykkelig da det for en gangs skyld datt ned en ide i hodet mitt. Derfor har den fått lov å henge med, men jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg tenkte på den i forbindelse med bloggen i det hele tatt. Men nå har den hengt med i ti år, så da får den få lov å henge med en stund til.